Barne- og familieminister Grete Berget

Foredrag på konferanse om samarbeid mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri

Royal Christiania Hotel, 15. januar 1996.

Innledning

Det er en glede for meg å ønske dere alle velkommen til en ny konferanse om samarbeid og samordning innen tjenestetilbudet for barn og unge. Budskapet mitt er: Vi trenger mer samarbeid og bedre samordning. Har vi klart det gjennom prosjektet vårt? Hvis ikke, hvordan? Mitt ståsted er barn og unge - og barnevern.

Vi har gitt barnevernet en ny giv og en betydelig opprustning, blant annet takket være den innsatsen som er gjort i kommuner og fylkeskommuner. Personellet er styrket, arbeidsmetodene er forbedret , og vi har fått god statistikk og rapporteringer hvert kvartal som gir barneverntjenesten bedre styringsdata og dermed oversikt over utviklingen. Tallet på omsorgsovertakelser har flatet ut, mens veldig mange flere barn får forebyggende hjelp fra barnevernet, en vridning som er i tråd arbeidet vårt og med intensjoner i den nye barnevern-lovens intensjoner. Dermed har det mest akutte presset på barnevernet avtatt noe, og vi legger nå mer vekt på å utvikle barnevernets kompetanse, kunnskap og kvalitet. Fortsatt står utfordringene i kø. Et mer åpent og samarbeidende barnevern er en særlig viktig utfordring.

Gråsoneproblemet

90-årenes barnevernsatsing har også bidratt til å sette lys på de utfordringene som skal belyses her disse to dagene. En del av de mest belasta får ikke alltid den hjelp de trenger, og kanskje kunne ha fått, fordi de blir gråsonebarn og faller mellom og dermed utenfor de tilbudene som finnes. Koordineringsproblemene mellom ulike etater og tjenester kan dermed bli et problem for barn og unge som trenger hjelp. Dette er i så fall en type omsorgssvikt i seg selv. Dette må vi gjøre enda mer med. Og jeg sier et tydelig vi fordi hverken barnevernet eller barne- og ungdomspsykiatrien kan klare dette alene. Det er imidlertid et godt utgangspunkt for samarbeid.

Målet må være så ambisiøst at når barn eller ungdom trenger hjelp, er det nok å henvende seg en plass. Disse skal ikke være kasteballer i systemet vårt.

Men klarer vi det ? Rapporten fra prosjektet vårt gjør meg fortvila og forbanna - på vegne av de unge (s.25)

Forsøksvirksomheten

Allerede i forarbeidene til Lov om barneverntjenester blir det lagt vekt på nytten og nødvendigheten av at barnevernet samarbeider med andre deler av forvaltningen. Enkeltpersoners og familiers problemer kan ofte bare løses ved innsats fra flere sektorer. I noen tilfeller setter imidlertid ulike bestemmelser om taushetsplikt skranker for hvordan samarbeidet kan utøves og begrenser mulighetene for utveksling av informasjon. Enkelte kommuner og fylkeskommuner har hevdet at taushetspliktregler direkte står som hinder for fullgod utnyttelse av nye organisasjonsformer. Personvernet er også et viktig element i dette.

Dette var noe av bakgrunnen da vi sammen med andre tok initiativ til forsøksvirksomhet i kommuner og fylkeskommuner på dette feltet. På fylkeskommunalt nivå ble forsøket "Ny organisering av barne- og ungdomstjenestene" satt i gang og i kommunene fikk vi forsøket "Alternativ organisering av barnevernet". Forsøksvirksomheten i de enkelte fylker og kommuner har ulike erfaringer med taushetspliktproblematikken, blant annet har noen tillagt dette problemet større vekt enn andre. Alle forsøkene har imidlertid gitt oss verdifulle erfaringer som er til å lære av. Vi har derfor bl a laget samlerapporter fra de seks forsøksfylkene, rapportene som jeg refererte fra, er tilgjengelige her på konferansen. Departementet vil ellers følge utviklingen nøye gjennom våre rapporteringsrutiner.

For øvrig - det kan være nyttig med forsøksvirksomhet der det åpnes for å dispensere fra lovbestemt taushetsplikt. På den måten kan det innhentes erfaringer om hvilke gevinster som kan oppnås i forhold til samarbeidsgrupper og utnyttelse av organisasjonsformer, samtidig som det kan få kunnskap om hvilken betydning det vil ha for den enkeltes rettssikkerhet hvis taushetspliktsreglene fravikes. Lov (av 26. juni 1992) om forsøk i offentlig forvaltning åpner ikke for slike forsøk. Det er derfor nå inntatt en egen forsøksbestemmelse i barnevernloven; § 2-4. Departemntet har utarbeidet retningslinjer for den nye lovbestemmelsen.

Barnemeldingen-96

Barna står sentralt for oss. De er midtpunktet. Vi skal nå utarbeide en stortingsmelding om barnepolitikk. Meldingen skal utarbeides i nært samarbeid med andre departement og fremmes i løpet av 1996.

Hvorfor en egen barnemelding? Jo, vi ser behovet for å gi en helhetlig presentasjon av barnepolitikken og de utfordringer vi står overfor i årene framover. Gjennom meldingsarbeidet skal vi sette barn på den politiske dagsorden i kommuner og fylker, og videreutvikle en barne- og ungdomspolitisk strategi som kan bidra til å styrke det tverretatlige arbeidet og utnytte ressursene bedre. Meldingen skal drøfte og angi prinsipper og retningslinjer for den barnepolitiske satsingen i årene framover. I meldingen skal vi se på ansvarforholdet mellom forvaltningsnivåene, og streke opp en strategi for oppvekstpolitikken på alle nivåer.

Meldingen skal omhandle oppvekstpolitikken for aldersgruppen opp til 18 år. Politikken overfor barn og ungdom henger nøye sammen, og meldingsarbeidet må sees i sammenheng med de prinsippene som ligger til grunn for ungdomsmeldinga "Ungdomspolitikk mot et nytt hundreår". Meldingen skal ta for seg bredden i oppvekstpolitikken for ulike aldersgrupper, samt drøfte utfordringer knyttet til likestilling mellom jenter og gutter.

Mål og prinsipper for barnepolitikken

Et overordnet prinsipp for barnepolitikken er å sikre alle barn gode oppvekst- og levekår. Gjennom barnemeldingen blir det viktig å vise hvordan en vil tilrettelegge politikken for å sikre alle barn likeverdige utviklingsmuligheter, uavhengig av sosial bakgrunn og status, og uansett hvor i landet de bor. Utjevning av levekårsforskjeller og prinsippet om solidaritet er viktige mål også for oppvekstpolitikken. Virkemidlene i oppvekstpolitikken skal nå fram til alle barn, og vi må ha en spesiell satsing i forhold til de svakeste barna som trenger spesiell støtte og hjelp, når foreldrene ikke strekker til. Barn i vanskelige livssituasjoner har krav på hjelp og støtte, og et sentralt mål for barnepolitikken er å sikre barn rett hjelp til rett tid. Barn med funksjonshemninger er andre grupper som trenger spesiell støtte. Å bidra til at barn med innvandrer- eller flyktningbakgrunn finner seg til rette i samfunnet, er en spesiell utfordringer for oppvekstpolitikken. Også samiske barn har særegne interesser og behov, som barnepolitikken må støtte opp om.

Barneperspektivet.

Et viktig prinsipp for barnepolitikken er at barndommen har en selvstendig verdi, og altså ikke bare er en tid hvor barn forbereder og kvalifiserer seg til et liv som voksne. Barnepolitikken må tilrettelegges slik at barn sikres muligheter til å utvikle seg i fellesskap med sine jevnaldrende og med voksne. Barn overtar, men de fornyer også samfunnets normer og verdier.

Meldingsarbeidet skal ta utgangspunkt i barns rettigheter og behov, og vurdere politikken ut fra barnas ståsted; barneperspektivet. Dette krever en drøfting av barns rettigheter, og hvordan hensynet til barns interesser og behov skal ivaretas gjennom oppvekstpolitikken. Gjennom barnemeldingen blir det viktig å drøfte spørsmålet om når barneperspektivet ikke bør vike, og når det eventuelt må vike i forhold til andre hensyn i samfunnet.

Når vi velger barneperspektivet gjør vi barn til ressurspersoner, med rett til å bli tatt på alvor. Barn har viktige meninger, både om det de opplever i familien, nærmiljøet, skolen og i hjelpeapparatet. I Norge har vi både gjennom lovverket og gjennom vår under-tegning av FNs konvensjon om barnets rettigheter slått fast prinsippet om barns rett til å si sin mening og til å bli hørt. Barn må få delta og få ansvar i samfunnet. Gjennom barnepolitikken er det viktig å sikre en god dialog mellom barn og voksne, slik at barnas behov og interesser blir tatt på alvor, bl.a. gjennom kommunens planarbeid. Men medvirkning fra barn har og sine grenser. Barn skal være med å danne beslutnings-grunnlag. De skal tas på alvor, men de skal ikke ha større ansvar enn de er i stand til å takle. Vi voksne skal ikke skyve ubehagelige avgjørelser/avveielse over barna.

Samordning

Et viktig mål for den barnepolitiske satsingen er å bidra til at barn i større grad kommer på den politiske dagsorden i kommunene. Barnepolitiske virkemidler og tjenestetilbudet til barn varierer kommuner og fylkeskommuner imellom. Dels kommer dette av ulik satsing, men viktig er også spørsmålet om hvordan en klarer å samordne sine tjenester og tilbud for barn og unge, og dermed utnytte ressursene best mulig. Å styrke og utvikle det tverretatlige samarbeidet, slik at hensynet til barn blir satt klarere på dagsorden, er et viktig mål for barnepolitikken. Samarbeid, samordning og tverrfaglighet blir viktige stikkord for organisering av arbeidet lokalt. Når barn settes i sentrum, må de organisatoriske løsningene som kommunene velger i oppvekstpolitikken formes ut fra hva som er best for barn. Også Befring-utvalget, som nettopp har avgitt sin rapport "Barneombud og barndom i Norge", peker på behovet for en styrking av de helhetlige perspektivene på oppvekstvilkårene for barn og unge.

Det er gledelig å se hvordan flere fylkeskommuner og kommuner har tatt initiativ til i praksis å demonstrere tverrfaglighet. På denne måten markerer dere, dels en faglig utfordring, ved å bringe ulike profesjoner sammen lokalt, og dels en politisk, der lokalpolitikerne ser barne- og ungdomstjenestene i en større sammenheng. Slik blir tiltakene ikke oppfattet som for sektorrettet, men som bidrag til en samlet oppvekstpolitikk for barn og unge i kommuner og fylkeskommuner.

Barnevern - Barne- og ungdomspsykiatri

Barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien har også tidligere krysset spor. Det er illustrerende for den nære forbindelsen at det utvalget som ble oppnevnt tidlig på 50-tallet for å utrede spørsmål om tiltak for barn som hadde behov for psykiatrisk-psykologisk undersøkelse, fikk det betegnelsen "utvalget for psykisk barnevern". Utvalget satte fram som prinsipp at barne- og ungdomspsykiatrien skulle kjenne ansvar for det offentlige barnevern. De første barne- og ungdomspsykiatriske klinikkene som etter denne innstillingen kom, først i Vestfold så i Akershus, fikk karakteristisk nok også betegnelsen barnevernsklinikker. Med utgangspunkt i innstillingen fra utvalget for psykisk barnevern ble det også opprettet flere behandlingshjem, og etterhvert ble det utviklet mer systematisk miljøterapeutisk arbeid og metode. Barne- og ungdomspsykiatriens ansvar for å bistå barnevernet er også senere kommet til uttrykk i ulike offentlige sammenhenger og dokumenter. Ansvaret for atferdsvanskelige, asosiale og kriminelle barn og unge kommer ikke minst til syne i stortingsproposisjonen som tidlig på 60- tallet begrunnet opprettelsen av Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.

Men samtidig har barne- og ungdomspsykiatrien oppgaver i overfor barn og unge med psykiske vansker som vi vanligvis ikke definerer som barnevern i snever og formell forstand. På den annen side er det altså et ufravikelig faktum at den spesielle og omfattende utbyggingen av den barne- og ungdomspsykiatriske helsetjenesten, historisk sett har hatt en vesentlig begrunnelse i oppgaver overfor barnevernet.

Mot en helhetlig tjeneste

De fylkeskommunale tilbudene i barne- og ungdomspsykiatrien, barnevernet og rusmiddelomsorgen er i dag fremdeles for lite samordnet og har ofte karakter av å være fragmentariske. I tillegg bærer de preg av ressursmangel og mangelfull kompetanse i forhold til de aller mest vanskeligstilte.

Samtidig er langtidstilbudene for ungdom med alvorlige atferdsprobemer i stor grad dominert av private tiltak, som ikke nødvendigvis tilfredsstiller faglige og etiske krav til opplæring og behandling. Skandaleoppslagene i media, samt klager og henvendelser fagmyndighetene på fylkesplan mottar, viser at disse kan benytte arbeidsmetoder som ikke kan forsvares. Det nyttes undertrykkende tilnærminger i arbeidet med å få de tvangsplasserte ungdommene til å innordne seg tiltakenes regelverk. Dette kan være skadelig og i strid med lovverket.

Det offentlige tilbudet i mange fylker bærer preg av at de ulike delene av hjelpeapparatet ikke er bygget ut for å utfylle hverandre. I stedet blir det for vilkårlig hvem som gir hjelp, hjelpen dekker bare en del av problemet, fordi man ikke drar nytte av hverandres kunnskap, og mange faller utenfor det offentlige tilbudet.

Utviklingen av de fylkeskommunale tilbudene til de ca. 300 alvorlig atferdsvanskelige vil kreve stor grad av samordning mellom tjenestene, både i forhold til inntaksprosedyrer, valg av varierte tiltak som dekker de skiftende behov som etterspørres, samt oppfølgings-arbeidet etter endt institusjonsopphold. Dersom disse ungdommene skal gis mulighet for utvikling trenger de tiltak som er kjennetegnet ved tydelige og stabile strukturer, troverdige og kontinuerlige relasjoner og ett profesjonelt nettverk som samarbeider til den unges beste.

Oppfølgingsstudier av de aller mest vanskeligstilte viser entydig at de ungdommene som lykkes etter utskrivning fra fylkeskommunale tiltak, er de som har et støttende og fungerende nettverk, både det profesjonelle og i forhold til hjemmemiljøet. Fokus på de unges nettverk krever en analyse av det faglige samarbeidet rundt de unge. En viktig forutsetning for utviklingsarbeid med de vanskeligstilte atferdsvanskelige ungdommene er at kommuner og de ulike deler av de fylkeskommunale tjenestene kan samarbeide til ungdommenes beste uten å la den unge bli en kasteball mellom de ulike hjelpetjenestene. Det har vært en tendens til å overfokusere de unges problem og underfokusere hvordan det profesjonelle hjelpeapparatet rundt de unge fungerer. Å stimulere de naturlige samarbeidspartnere til å dra i samme retning, og avhjelpe og avlaste hverandre i det langsiktige arbeidet med de mest utsatte er oftest en forutsetning for å lykkes i utviklingsarbeidet med den atferdsvanskelige unge.

Det overordnete siktemål må være å styrke det samlete behandlings- og omsorgstilbud i fylkeskommunen for å forebygge og stoppe utvikling av alvorlige skader hos barn og unge. På denne bakgrunn vil jeg nå sammen med helseministeren, arbeide for å bygge ut og sikre tilbudet til barn og unge med sammensatte problemer, med særlig vekt på barn og unge med alvorlige atferdsproblemer.

Aslutningsvis kan det være på sin plass å minne om et prinsipp fra forsøket i de seks fylkene: Samordning betyr ikke underordning, nedleggelse eller andre negativt ladede tilstander. Med samordning menes virkemidler som er mer dyptgripende enn samarbeid, men av en annen karakter enn sammenslåing og nedlegging av virksomhet. Virkemidlene strekker seg fra ansvarsavklaringer, opplæring med sikte på spredning og deling av kompetanse og kunnskap, formalisering av samarbeid og etablering av fellestiltak, - til integrering av tjenester i en organisasjonsstruktur ut fra hensynet til oppgaver og brukere. I denne sammenhengen er det viktig å understreke at verken barnevern eller barne- og ungdomspsykiatrien bør få styre og dominere det andre feltets utvikling, men en parallell utvikling uten samordning på alle nivå, vil barn og unge måtte betale for.

De såkalte gråsonesakene kan ofte utløse langvarige diskusjoner om ansvar og oppgaver. Vi må i større grad se på disse mer som saker der tjenesteapparatet ikke fungerer funksjonelt i forhold til de behov som faktisk meldes. Det er tjenesteyterne og tjenestetilbudet som må tilpasse seg behovene, brukerne skal ikke bli gjenstand for trøstesløse diskusjoner om hvor de hører hjemme. Det er sammenhengen mellom behov og tilbud vi skal være opptatt av, ikke å bruke kreftene på å finne ut hvor den enkelte "egentlig" hører hjemme. Slike diskusjoner rammer også ofte de med de aller mest alvorlige problemene.

Behov endrer seg, og tilbudene må nødvendigvis være under stadig vurdering. Hvis vi ikke er opptatt av dette, kan resultatet bli stagnasjon i stedet for utvikling. Heldigvis er utviklingen allerede i gang. Ta en prat. Lykke til med det videre arbeidet!