Politisk rådgiver Tor Ottar Karlsen

INNLEDNING TIL PANELDEBATT - LEDERSEMINAR, TRYGGE BARNEHAGER, HAUGESUND 26.09.96

Hvilke tanker departementet og Regjeringen gjør seg om fremtiden for barnehagene og hva må til for å få en best mulig ressursutnytting innenfor eksisterende rammer.

Kjære seminardeltakere!

Takk for invitasjonen til å holde en innledning på dette seminaret. Over halvparten av alle barnehagene i landet drives av foreldrelag, organisasjoner eller andre private eiere. Det er derfor svært hyggelig for meg å kunne møte representanter for denne delen av barnehagesektoren. Det er viktig med slike nettverk, og all honnør til Trygge Barnehager som støtter personale og ledere i barnehagesektoren med kunnskap og kompetanse.

Målet for denne regjeringens barnehagepolitikk står fast: Alle familier som ønsker det skal få tilbud om barnehageplass innen århundreskiftet. Det innebærer at vi må kunne tilby barnehageplasser som er i tråd med familienes behov - til en pris de er i stand til å betale.

Men å bygge barnehager er ikke noe mål i seg selv. Det overordnede målet er å sikre barn trygghet, omsorg og gode oppvekstvilkår. I forhold til dette målet har barnehagene sin unike funksjon. Sammen med hjemmene er barne- hagen i dag den viktigste oppvekstarenaen for førskolebarna våre. I barnehagen får barna oppleve mangfold, frodighet og variasjon, men også stabilitet og kontinuitet. Barnehagen tilbyr et sosialt miljø som er med på å gi styrket selvtillit og opplevelse av mestring. Det er nemlig ikke lenger en selvfølge at barns nærmiljø gir mulighet for variert lek med barn i ulike aldre.

De fleste foreldre ønsker både tid til barna sine og å være yrkesaktive utenfor hjemmet. For foreldrene er barnehagen en god støttespiller når det gjelder å gi barna omsorg, tilsyn og gode utviklingsmuligheter den tiden de selv velger å være i arbeid. Samarbeid mellom barnehage og hjem har alltid vært et grunnleggende fundament for barnehagens arbeid. Ved innføring av Rammeplan for barnehagen er dette fundamentet konkretisert og tydeliggjort. Jeg vil benytte anledningen til å understreke de private eiernes arbeidsgiver- ansvar, som bl.a. betyr å sørge for at barnehagen har de rammebetingelser som skal til for at planen kan omsettes i praktisk arbeid. For private eiere er det viktig å få til et godt samarbeid med kommunen, bl.a. i forhold til kompetansetiltak for personalet.

Omlag 53 pst av alle 1-6 åringene har i dag barnehageplass. Bare på de siste ti årene har det kommet inn 100 000 nye barn i barnehage. Dette hadde ikke vært mulig uten samlet innsats fra stat, kommune og private. MEN: Det er fortsatt et godt stykke igjen til full barnehagedekning. Bare omlag 25 pst av barn under tre år har i dag barnehageplass. Å skaffe plasser til våre minste barn blir derfor den store utfordringen fremover. I tillegg legger nye familie-, foreldre- og skolereformer premisser for fremtidens barnehage, f.eks. i forhold til aldersgrupper og krav om større fleksibilitet i åpnings- og oppholdstider.

For å nå regjeringens målsetting om full barnehagedekning er det ikke nok med de rammebetingelser som staten kan legge til grunn, hovedsakelig i form av tilskudd og lovverk. Det er i kommunene de politiske mål skal omsettes til konkrete tiltak og ordninger som familier og barn skal ha glede og nytte av i hverdagen. Den kommunale oppvekstpolitikk - og barnehagens rolle i denne - må bygge på lokale forhold og behov. Det er hver enkelt kommunes ansvar å trekke opp mål og strategier for full behovsdekning og for hvordan barnehagetilbudet skal utformes og organiseres. Det er betydelige forskjeller fra kommune til kommune i hvor langt de er kommet i dekningsgrad, hvilke utfordringer som gjenstår for å utvikle et tilpasset tilbud og hvordan kommunen ivaretar det helhetlige oppvekstperspektivet.

En nylig gjennomført undersøkelse i landets kommuner viser at 65 pst av kommunene har eller arbeider med planer for full barnehagedekning. Undersøkelsen viser imidlertid store variasjoner mellom kommunene når det gjelder samordning av kommunal og privat barnehagedrift. Bare 39 pst av kommunene sier at planene deres også omfatter private barnehager. Dette er vi ikke fornøyd med!

Private eiere og etablerere har vært og er viktige i barnehageutbyggingen. Barnehageloven og tilskuddsordningen skiller ikke etter eier. Dette har vært en bevisst politikk fra vår side, vi har villet oppmuntre og støtte den private driften såvel som den kommunale. I de siste årene har det blitt etablert flere private barnehager enn offentlige, og nå er de private eierne i flertall. En forklaring på dette kan være at kommunene nå er særlig konsentrert om å forberede grunnskolereformen. Men det kan også bety at kommunene ikke følger opp utbyggingen og velger å la private ta initiativ til nyetableringer.

I en fullt utbygd barnehagesektor skal det være rom for både kommunale og private barnehager. Men disse bør fungere som et samlet tilbud til barne- familiene - ikke fremstå som hverandres konkurrenter. Det er bekymrings- fullt at statistikken viser en vesentlig økning i andelen private barnehager som drives uten kommunal medvirkning av noe slag. Kommunene må derfor i større grad ta innover seg at de har ansvar for det samlede barnehage- tilbudet i kommunen. Dette innebærer f.eks. at det er kommunens ansvar å sikre at alle aldersgrupper får et tilbud enten i kommunal eller privat barnehage, at driftsformer i barnehagene samsvarer med familienes behov og ønsker og at barnehagene lokaliseres slik at det fins barnehager der familiene bor. For de fleste kommuner betyr dette at de private barnehagene må integreres i kommunens planlegging og at samarbeidet mellom kommune og private eiere må bli tettere.

Mange kommuner har opplevd, eller vil oppleve, en betydelig økning i barnehagedekningen på det tidspunkt de flytter seksåringene fra barnehage og over i skolen. Utfordringen for kommunene blir å sikre at de frigjorte plassene etter seksåringene tas i bruk til yngre barn. Der det ennå finnes tre-, fire- og femåringer i barnehagekø, vil plassene kunne fylles opp med barn i denne aldersgruppen. Visse steder kan dette være et løft i seg selv, men jeg regner med at denne prosessen vil gå relativt smertefritt for de fleste kommuner. Det er først når ett- og toåringene skal inn i barnehagene at de store utfordringene melder seg.

Jevnt over er dekningen svært lav for aldersgruppen ett og to år. Det er i hovedsak to grunner til dette: Over lang tid har vi hatt et system for tildeling av statstilskudd til barnehager som har favorisert plasser for de eldste barna. Dette ut fra en tanke om at barnehagetilbud blir viktigere for barna desto eldre de blir og nærmer seg skolestart. Men tyngst veier nok det faktum at småbarnsplasser er omlag dobbelt så dyre i drift som plasser for store barn. Denne kostnadsforskjellen er en følge av at barn under tre år trenger tettere voksenkontakt og mer praktisk hjelp enn eldre barn.

Hvordan skal vi så øke dekningen for de minste barna?

Gjennom departementets "Utviklingsprogram for barnehagesektoren" håper vi å finne noen løsninger. I dette programmet stilles tre hovedspørsmål: Hvordan skal flere barn under tre år få barnehageplass, hvordan skal vi organisere barnehagene slik at de blir mer tilpasset brukernes behov og hvordan dempe kostnadsveksten. Arbeidet i programmet, der 50 kommuner deltar, krever både vilje og evne til omstilling og utvikling i alle ledd. Erfaringer fra deltakerkommunene vil systematisk bli innhentet og deretter komme alle landets kommuner til gode.

Omorganisering i barnehagene kan nok til en viss grad øke antall småbarns- plasser. Jeg tenker da på endringer som f.eks. det å avvike fra de tradisjon- elle gruppeinndelingene i barnehagene. Men vi kommer ikke bort fra at en økning av barnehageplasser for barn under tre år i stor grad reiser spørsmål av økonomisk karakter. Det er derfor viktig å lete etter ulike tiltak som kan dempe kostnadsveksten som vil måtte komme når det etableres flere små- barnsplasser. Men jeg vil understreke, småbarnsplasser som ikke er gode for barn og foreldre, det har vi ikke bruk for - og da må vi innse at barnehage- plasser for de minste også i fremtiden vil være dyrere enn plasser for eldre barn.

Etablering av familiebarnehager har vært brukt som løsning i flere kommuner for å få en rask økning i antallet barnehageplasser. Spesielt har økningen i antall private familiebarnehager vært stor. Departementet ser på familiebarnehager som en god driftsform som er særlig velegnet for de yngste barna. Fordelen med familiebarnehagene er også at de en enkle å starte opp og sjelden krever de store investeringskostnadene.

Fleksibilitet er nødvendig hvis alle familier skal få tilgang til barnehageplass ut fra deres situasjon og behov. Da må barnehagesektoren nødvendigvis være mangfoldig og endringsvillig. Mangfold eksisterer allerede i dag. Vi har over lengre tid hatt en stor spennvidde både i drifts- og eierformer.

Mangfoldet innad i den enkelte barnehage bør også bli større. Foreldres ulike arbeidstider gjør at barnehagenes åpnings- og oppholdstider bør kunne diskuteres, og endres dersom det er behov for det. Deltidsarbeidende foreldre blir det flere av, og innføring av tidskontoordning vil øke behovet for småbarnsplasser med ulike deltidsordninger.

Utfordringen er å la alle som arbeider innenfor barnehagesektoren få delta i en prosess som gjør det klart at barnehagen skal omorganiseres slik at den kan være av størst mulig nytte for foreldre og barn i deres hverdag.

Statstilskuddet til drift er vårt viktigste virkemiddel for å få full barnehage- dekning. I tråd med utbyggingen er statens bevilgning til barnehager økt fra ca 750 millioner kroner i 1986 til vel 4 milliarder i 1996. De totale driftsut- gifter i sektoren i år vil være ca 9-10 milliarder kroner. Vi arbeider etter en målsetting om at utgiftene til barnehagedrift deles slik at staten betaler 40 pst og resten av utgiftene deles likt mellom kommunen og foreldre. Jeg må få understreke at dette ikke er en målsetting som gjelder for den enkelte barne- hage - her snakker vi om samlede kostnader for alle barnehager i landet.

Staten dekker nære på sin andel av utgiftene både i kommunale og private barnehager. I kommunale barnehager oppfylles målsettingen om at kommunen og foreldre skal betale resten. Men i private barnehager dekker kommunen i gjennomsnitt kun 10 pst av driftskostnadene. Utover dette er det riktignok mange kommuner som gir private barnehager annen form for støtte, f.eks. gratis tomt eller lånegarantier. Men på landsbasis har vi dessverre registrert at kommunens andel av driftsutgiftene ser ut til å være synkende i både kommunale og private barnehager - noe som delvis forklarer den økende foreldrebetalingen.

Dette er en utvikling som må snus. Det fins nemlig ingen grunn til å tro at fremtiden vil bringe enkle løsninger for å sikre at foreldrebetalingen ikke øker, eller som vi helst så, kunne reduseres. Driftskostnadene i barnehagene vil øke når flere ett- og toåringer får plass. Hittil har andelen småbarn i barnehagene vært så lav at de dyre plassene i stor grad har blitt subsidiert av plassene for de eldre barna. Når andelen småbarn øker, vil samtidig andelen plasser for store barn bli mindre.

Når vi nå skal ta det siste krafttaket frem mot full barnehagedekning, må vi sikre at prisene på barnehageplasser blir overkommelige også for de som har relativt lav betalingsevne. Fra tid til annen reises det spørsmål om ikke staten burde innføre en slags maksimalpris for barnehageplasser. Vi har så langt ikke valgt å innføre noen prisbegrensninger. For det første er det ikke enkelt å si hva denne prisen skulle være. For det andre kan en fastsetting av høyeste pris fort bli betraktet som en normal pris som det er legitimt for alle eiere å kreve. På denne måten ville vi risikere å øke prisene for svært mange foreldre og ihvertfall ikke hjelpe dem som allerede i dag er utestengt pga lav betalingsevne.

Rattsø-utvalget har foreslått at barnehagetilskuddet skal inn i inntektssystemet til kommunene. Men de har sagt lite om konsekvensene for de private barnehagene. Regjeringen har imidlertid gitt klar beskjed om at en innlemming av driftstilskuddet til barnehagene først bør skje når vi har nådd målet om full barnehagedekning. En fortsatt øremerking av driftstilskuddet er kanskje det viktigste virkemiddelet for å fremme den gjenstående barnehage- utbyggingen. En innlemming av tilskuddet i inntektssystemet på nåværende tidspunkt vil kunne bidra til å frata barnehageutbyggerne - kommunale og private - den økonomiske trygghet og motivasjon som det øremerkede tilskuddet er med på å gi.

Men uansett øremerket tilskudd eller innlemming i inntektssystem: Det er svært viktig å utrede et godt nok system for å sikre og ivareta inntektsgrunnlaget til de private barnehagene. I tillegg må dagens tilskuddssystem gjennomgås slik at det ikke virker for styrende for hva slags barnehagetilbud som gis. I dag kritiseres vi for, og det med rette, at statens tilskuddssatser for ulike oppholdstider styrer tilbudet og ikke brukernes behov. Vi må ha en tilskuddsordning som gir rom for fleksibilitet i utnyttelsen av barnehagen og ikke favoriserer visse oppholdstider.

Barnefamilieutvalget (også kalt Longva-utvalget), som så på offentlige overføringer til barnefamiliene, foreslår at det gis et gratis pedagogisk tilbud på inntil 20 timer pr uke til alle barn i alderen tre til fem år. Som det heter i innstillingen: "Forslaget setter barnets interesser i sentrum fordi foreldrenes overveielser om hva slags tilbud barnet skal få, ikke påvirkes av økonomiske betingelser som foreldrebetaling, muligheten til å skaffe seg arbeid, inntektsnivå mv."

I Arbeiderpartiets forslag til Prinsipp og arbeidsprogram som nylig ble lagt frem, er ett av forslagene på barnehageområdet å innføre et omstillings- tilskudd som kan brukes til å omgjøre plassene etter seksåringene til små- barnsplasser. Også andre stimuleringsordninger for å nå full barnehage- dekning foreslås vurdert. Videre heter det: "Når målet om full barnehage- dekning er nådd i år 2000, vil vi gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for 3-5 åringene. Slik vil vi sikre at alle barn får mulighet til å nyte godt av det sosiale og pedagogiske tilbudet barnehagene gir, noe som er en viktig forberedelse til senere skolestart. "

Forslagene både fra Barnefamilieutvalget og i Arbeiderpartiets prinsipp- og arbeidsprogram skal nå behandles i de ulike politiske organer. Men de har åpnet for spennende og viktige drøftinger, og ikke minst satt barnehagene på dagsorden.

For å oppsummere til slutt: Regjeringens barnehagepolitikk står fast: Det er et offentlig ansvar at barnehager bygges ut i samsvar med foreldres og barns behov. Det er følgelig ikke aktuelt å legge om de statlige tilskuddsordningene i retning av en eller annen form for kontantstøtte. Vi vil arbeide for å utvikle fleksible barnehagemodeller tilpasset dagens og morgendagens samfunn. OG: De private barnehagene vil også i fremtiden være viktige medspillere - som en del av det samlede barnehagetilbudet i kommunene.