Barne- og familieminister Grete Berget

Likestilling, samfunn og politikk

Likestillingskonferanse arrangert av Likestillingsprosjektet i Møre og Romsdal i samarbeid med Stiftinga Ressursenteret ved Sykkylven og Stranda Vidaregående Skular.
Ålesund 16. April 1996

Takk for invitasjonen til å delta på denne konferansen. Det er flott at dere setter likestilling på dagsorden og dermed er med på å øke fellesforståelsen for de likestillingspolitiske spørsmålene - særlig fra lokalt plan. Dere ute i lokalsamfunnene har en svært viktig rolle i likestillingsarbeidet.

Likestillingspolitikk er ikke alltid høyt prioritert rundt i fylker og kommuner. Vi vet jo at likestilling i enkelte kretser er et negativt ladet ord. La meg derfor presisere: likestilling betyr ikke at kvinner og menn skal bli like, men at de skal ha like muligheter- på egne premisser. Det ville være et absurd politisk program å ville utradere kvinneligheten og mannligheten. Likestillingspolitikkens grunnlag er likeverdighet for kvinner og menn i samfunnsplanleggingen. Kvinner og menn har hver i sær kvaliteter å tilføre helheten - til beste for oss alle. Likestilling betyr helt enkelt at kvinner ikke skal stille bak en mann fordi hun er kvinne. Enkelte i næringslivet hevder jo dette åpenlyst fortsatt.

Likestilling er ikke bare et spørsmål om rettferdighet - en gest til kvinnene som vi kan tillate oss når vi har tid og råd til det. Likestilling er god ressursforvaltning og vesentlig for økonomisk utvikling og framtidig konkurransedyktighet, hvis vi skal snakke i mannstermer. Det slås fast av en rekke tunge internasjonale organisasjoner, som OECD og FNs Utviklingsfond. Løsningen på framtidens utfordringer er knyttet til bedre utnytting av kvinners arbeidskraft som ressurs og kvinners tilpasning til arbeidslivet som modell for forandring. Kvinners fleksible tilpasning mellom arbeidsliv og familie og andre arenaer for aktivitet viser veien til et samfunn med god livskvalitet. Det er ikke vanskelig å skjønne at slike visjoner gjør likestilling til et viktig og spennende politisk spørsmål.

Og vi kan ikke forvente at det går av seg selv. Det vi har oppnådd er resultat av en bevisst politikk. Det er de radikale kreftene som har drevet politikken framover, som har hatt mot og vilje til å ta i bruk konkrete virkemidler. De konservative har nøyd seg med å rope på holdningsendringer. Det koster lite. Nå er forståelsen av likestilling på plass. Det er knapt noen unge, med unntak av noen BI-gutter som ønsker å basere sitt liv på et tradisjonelt kjønnsrollemønster. De fleste mener at likestillingsprosessen er både riktig og nødvendig.

La det ikke bli en sovepute! Det er nå det er spennende. Men det er også nå nye tunge tak må tas. Det er nå tålmodigheten igjen settes på prøve. Det er nå næringslivet og fagbevegelsen har innsett hvor viktig likestillingsarbeidet er. Det er nå vi har høstet erfaringer med betydningen av at kvinner har kommet inn i innflytelsesrike posisjoner. Det er ikke tvil om vår høye kvinneandel blant politikere, i bredden og i toppen, har har hatt positive resultater for likestilling. Det mest iøyenfallende resultat er de økonomiske løft denne regjeringen har tatt for småbarnsfamilien. Familiepolitikken er idag et sentralt politisk tema, og det ville det neppe vært uten kvinnene. Her er vi ikke enige i ett og alt. Høyre og Kristelig Folkeparti har markert sitt veivalg, og Arbeiderpartiet sitt. Debatten går under fanen valgfrihet og rettferdighet. Den tar jeg gjerne - blant annet fordi likegyldighet er en av de stor truslene mot likestillingsprosessen. Jeg håper virkelig at vi snart får mennene på banen i denne type debatter!

Mødre har ikke mer frihet til å velge anderledes idag enn for 30 år siden, hevdes det. Tidligere skulle alle være hjemmeværende, i dag skal alle være yrkesaktive. Ja, det hevdes til og med at regjeringen vil presse alle barnefamilier inn i samme mønster. Det som kjennetegner kvinner og kvinnelivet er nettopp et mangfold av tilpasningsformer. Noen arbeider heltid, noen deltid og noen tar avbrekk noen år. Det er menn som "presses" inn i et A4-liv! Mye tid til jobb, lite tid til barn og familie.

Det debatten om valgfrihet egentlig dreier seg om er hvordan vi skal bruke pengene. Skal de gå til å bygge ut tjenester og gode permisjonsordninger, eller skal de gå til kontantoverføringer til familien? Regjeringens standpunkt er at tid og tjenester må prioriteres. Det er selvsagt hyggelig å kunne gi folk penger, men la meg minne om at vi allerede gir barnefamiliene 12 milliarder kroner i kontantstøtte gjennom barnetrygda. Vi bruker 4 mrd. kr. til barnehagene, for å sammenligne. Fortsatt er det min mening at nye typer kontantstøtte igjen vil låse fast et tradisjonelt kjønnsrollemønster, rive grunnen vekk under barnehagetilbudet, og sette vårt arbeidsliv i en betydelig knipe.

Arbeiderpartiets utgangspunkt er at hovedtyngden av dagens småbarnsforeldre faktisk ønsker å være yrkesaktive. Målet må da være å legge til rette for en yrkestilknytning som er både praktisk og økonomisk forenlig med det å ha omsorg for barn. Utviklingen viser at vi er på rett spor. I løpet av noen ti-år har kvinner skaffet seg like god utdannelse som menn, deltar tilnærmet like mye i arbeidslivet og i politikken som menn. Hver generasjon kvinner øker sin yrkestilknytning. Økt velstand, mer teknologi og bedre barnetilsyn har lettet arbeidsmengden i hjemmet. Og ikke mindre viktig - dagens småbarnsfedre deltar i barneomsorgen på en måte som var utenkelig bare for noen år siden.

Det var Arbeiderpartiregjeringen som tok de store økonomiske løftene for å gi barnefamiliene større valgfrihet. I 1986 da den store satsingen på familiepolitikken for alvor startet, erkjente vi at barnefamiliene var i en vanskelig situasjon. Valgmulighetene var begrenset, og det var store ulikheter i levekår mellom familier med små barn og familier med store barn. Barnehageplass var vanskelig å oppdrive, foreldrepermisjonen var kort, barnas skoletider var dårlig tilpasset foreldrenes arbeidstid, barnevernet var i krise; kort sagt, det var behov for et krafttak.

Utvikling av foreldrepermisjonsordningene og barnehageutbygging ble de viktigeste satsingsområdene. For 10 år siden - i 1986 hadde yrkesaktive kvinner rett til 18 ukers foreldrepermisjon. Det høres nesten utenkelig ut i dag! Fra og med 1993 er permisjonen 52 uker med 80% lønnskompensasjon (alternativt 42 uker med full lønnskompensasjon). Muligheten til et reelt valg mellom å være hjemme med barna i en periode eller å være i arbeid og ha barna i barnehage, forutsetter at det er nok barnehageplasser. Vi arbeider intenst for at denne valgmuligheten skal bli reell, og satte oss mål om at barnehagekøene fjernes ved utgangen av dette århundret! Etablering av skolefritidsordninger for de minste skolebarna og skolestart for 6-åringene i 1997 er de siste ledd i vår politikk for en helhetlig omsorgskjede for de minste barna. Og uten god barneomsorg blir det ingen likestilling mellom menn og kvinner - det kan ingen være i tvil om.

La meg ta litt om det som var kontroversielt da jeg løftet det fram som stsning - familiebarnehagene. På disse årene har vi hatt en økning på 300 prosent, og jeg er overbevisst om at nettopp familiebarnehagene har hjulpet mange familier i en håpløs jakt på ordinær barnehageplass. Familiebarnehagene har blitt et godt og seriøst tilbud for våre minste.

Vi har oppnådd mye siden 1986. Vi er ennå ikke helt i mål, men barnefamiliene anno 1996 har betydelig større valgfrihet og trygghet i hverdagen enn barnefamilier anno 1986. Situasjonen skal bli enda bedre.

I tillegg til at lengden på foreldrepermisjonen er mer enn fordoblet, er ordningen gjort mer fleksibel. Tidskonto-reformen, som ble innført 1. juli 1994, innebærer at deler av permisjonen kan tas ut i kombinasjon med yrkesaktivitet, på en måte som passer den enkelte familie. Siktemålet er å gi foreldre mer tid til barna mens de er små, uten at det skal måtte gå på bekostning av inntekt og tilknytning til arbeidslivet. Indirekte har vi realisert kravet om seks-timers dagen for småbarnsforeldre.

Ved utvidelsen av foreldrepermisjonen sikret vi at 4 uker av permisjonen forbeholdes far, den såkalte fedrekvoten. Slik vil vi påskynde far til å ta sin del av omsorgen og ansvaret for barna. For nest etter gode tilbud til barna, er endring i mannsrollen den store likestillingspolitiske utfordringen. Fra vår side er ikke fedrekvoten uttrykk for et ønske om å detaljstyre folks familieliv. Det er rett og slett en anledning for fedre til å komme på banen - til beste for barna, mor og seg selv. Og vi har da også fått kjemperespons på fedrekvoten: En kraftig økning av fedre som tar ut permisjon, fra 4% før fedrekvoten til vel 30% det første året med kvoten. Og i fjor tok 75% av fedrene ut permisjon. Fedrekvoten og 90-årene gir oss en helt ny generasjon fedre.

Jeg vil understreke at med den lengden foreldrepermisjonen har fått, de muligheter for fleksibelt uttak som tidskonto-ordningen gir, og den erfaring fedre får gennom bruk av sin del av permisjonen, ligger forholdene godt til rette for likestilt omsorg.

Vi vet det er visse barrierer i regelverket som hindrer enkelte grupper fedre i å ta permisjon. En av dem håper vi nå snart er løst; forslag om at også selvstendige næringsdrivende skal kunne benytte tidskonto er oversendt Stortinget. Et utvalg som har sett på styrking av fedrenes rett til foreldrepermisjon - det såkalte Fedreutvalget - har lagt fram sin innstilling. Den er nå til høring.

Alt for mange foreldre har måttet ta til takke med utilfredsstillende tilsynsløsninger for barna sine. Disse har ingen reell valgfrihet. Det er heller ikke rettferdig at noen barn får subsidierte barnehageplasser, mens andre ikke får. Det er to måter å fjerne denne urettferdigheten på; fjerne den offentlige støtten til barnehager, eller bygge ut barnehagene slik at alle får tilbud om plass. Det er den siste løsningen som er Arbeiderpartiets valg.

En av de store utfordringene framover - ikke minst for kommunene - er barnehageutbygginga og 6-årsreformen. 6-åringene skal ha plass i skolen fra høsten 97, og det frigir kapasitet i barnehagene til å ta inn yngre barn. Det vil bli barna under 3 år som utgjør hovedtyngden i barnehagekøen. Det er en kjennsgjerning at mange barnehager allerede har - og i alt større grad vil få - en vanskeligere økonomisk situasjon når de må erstatte 6-åringer med barn under 3 år. Jeg er, og sikkert også mange av dere, opptatt av at dette ikke må føre til økning i foreldrebetalingen. Kommunenes andel av utgiftene per barnehageplass har sunket de senere årene. Denne utviklingen må snus. Kommunene bør være istand til å ta større del av dette ansvaret, nå når mange kommuner har fått en økning i sine samlede inntekter. Også overfor private eiere bør kommunene ta initiativ og få til samarbeid. For å gjøre noe med den økonomiske utfordringen og gjøre barnehagene mer brukertilpasset, har vi satt igang Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren. 50 kommuner, fylkesmennene, barnehageeiere og barnehagepersonell deltar i programmet.

Det vil være svært lite motiverende for unge mødre som ønsker å være yrkesaktive om samfunnet yter et beløp til hjemmearbeidende kvinner - for det er jo kvinnene som vil bli hjemme - nesten på størrelse med den nettoinntekt en yrkesaktiv kvinne sitter igjen med etter en heldags innsats i arbeidslivet. Det skal lønne seg å være yrkesaktiv, og i tillegg betaler man som yrkesaktiv noe inn til felleskapet i form av skatt. Hjemmearbeidendes innsats skal selvfølgelig verdsettes, men det kan ikke skyves under en stol at svært mye av dette arbeidet også utføres i familier der begge er yrkesaktive.

Hva er "makro-utfordringene" våre? Alt tyder på at framtidens arbeidsmarked vil trenge kvinnener. Skal vi opprettholde velferdsordningene må også kvinnene yte sin innsats, fordi vi om ikke så altfor lenge vil vi få føle følgene av "eldrebølgen". Selv med "penger på bok" fra oljeinntektene, vil vi måtte føle forsørgelsesplikten. Til den tid kommer må vi få innrettet vårt arbeidsliv og våre velferdsordninger slik at det er normalt å ha barn. Gjør vi ikke det, kan vi risikere at fødselsraten går nedover. Så kursvalget i familiepolitikken dreier det seg om mer enn om inntekt og individenes valgfrihet!

Jeg har sympati for hensikten bak forslaget om kontantstøtte. Ved å styrke familien og nærmiljøet, vil man demme opp for de sosiale problemer som følger av flere skilsmisser, økt kriminalitet, vold, hærverk osv. Vi kan være enige om økt velstand og økt moral dessverre ikke alltid følges ad. Vi kan også være enige om at familien er det viktigeste moralske felleskap vi har. Det er hjemme vi lærer forskjellen på rett og galt, det er der vi får trygghet og respekt for oss selv. Sviktes vi her, kan det være uopprettelig for senere sosial tilpasningsevne. Men det jeg ikke har tro på, er medisinen. Den er for enkel. Det er for enkelt å tro at bare flere kvinner er hjemme med små barn vil vi få tilbake moralen og tryggheten. Det er nok adskillig mer kompliserte mekanismer som gjør seg gjeldende. Velstand, frihet, individualisme - som vi i vestlige samfunn setter pris på - har også et Janus-ansikt, en bakside som er mørk. Ikke minst bør de partier som hyller valgfrihet og markedsliberalisme være klar over dette. Et enklere samfunn er kjennetegnet av strenge normer og få valg. Men vil vi dit? Jeg tror ikke det. I særdeleshet tar jeg avstand fra at ansvaret for å høyne moralen skal legges på kvinnenes rygg. Det ansvaret må vi alle ta. Det er nostalgi å tro at familien kan beskyttes fra normer som rår "ute i samfunnet".

En erkjennelse av problemer som vi ikke umiddelbart har et tiltak for, er ikke ansvarsfraskrivelse. Det er realisme. Forventningene til hva staten kan løse har blitt for høye. Det bakkes opp av pressgrupper og pressen, som kjent har den en tendens til å synes godt om dem som "står på krava" overfor staten. Innføring av fedrekvoten fikk kritikk - den er riktignok forstummet - for at det var å detaljstyre familiens liv. På den annen side var for en tid tilbake et oppslag i pressen om at "arbeidsdagen" for barnehagebarna var for lang - underforstått - det må staten gjøre noe med.

Grensegangen mellom statens ansvar og individets ansvar er en viktig debatt. Og den ble da også tatt opp av statsministeren i hennes nyttårstale. Hun fremhevet at "det felleskapet vi evner å bygge, er summen av det vi alle gjør, ikke det andre gjør". Det er simpelten en erkjennelse av det vi alle vet - at vi må selv ta ansvaret for våre liv og samfunnsfelleskapet. Det må være klart at det er vi foreldre som har ansvar for å gi barna våre trygghet og innrette våre liv med tanke på deres beste. Det kan vi ikke dytte over på andre. Jeg mener at det må være et politisk ansvar å gi råd og veiledning, og for mitt vedkommende blir det jo nødvendigvis om det som folk flest oppfatter som private forhold. For eksempel oppfordrer jeg samboere til å gifte seg, hvis de enkelt vil sikre juridiske rettigheter. Jeg oppforder menn til å ta sitt foreldreansvar alvorlig og ta oppvasken oftere. Da får jeg gjerne litt ironi tilbake!

Jeg skal fortelle en liten historie, som illusterer hvilken forandringsprosess familien er underlagt også i andre deler av verden. Jeg har vært i Japan, invitert av myndighetene fordi de håpet at kunnskap om den norske familie- og likestillingspolitikken kunne hjelpe dem i gjenoppbyggingen av Kobe-området og med en veldig lav fødselsrarate. De har et problem: kvinnene vegrer seg for ekteskap og for å få barn, og fødselsraten synker. Japanske kvinner er i fødsesstreik, og velger bort barn. Dette er et sjokk for et så slektskapsorienterte samfunn som det japanske. Og hva er så grunnen? De japanske kvinner er like velutdannet som menn, og de jobber og tjener egne penger inntil de gifter seg. Da må de være hjemme og egne seg helt til mann og barn. Og som kjent tilbringer japanske menn svært mye tid på jobben. Kvinnene trives tydeligvis ikke med dette lenger. Japan trenger en politikk som kan føre familien inn i den nye tid.

Vi arbeider også for likestilling i familien fra en annen side - nemlig gjennom likelønn. Dersom likelønn blir en realitet, vil det i neste omgang gi kvinner sterkere posisjon hjemme. Idag er det slik at fordi kvinner tjener mindre, er det ikke særlig valgfrihet med hensyn til hvem som skal være hjemme. Familiøkonomien tilsier at det blir kvinnen. Vi vet at i familier hvor kvinner tjener like mye som sine menn, blir også omsorgsansvaret jevnere fordelt mellom foreldrene.

Større likhet i arbeidslivet, vil altså føre til større likhet med tanke på ansvaret for hjemmearbeidet. Jeg mener at likestilling og likelønn er et krav som må finne sin løsning i arbeidslivet. Bedrifter må få en mer bevisst holdning til familiepolitikk. De må være fleksible nok til å sikre et fullverdig liv for sine ansatte. At mange kvinner ikke ønsker lederstillinger bør være en tankevekker for næringslivet. Vi blir møtt med motargumenter om at kvinnene har seg selv å takke - for å sette det på spissen. De velger feil yrke, feil sektor av arbeidslivet, og de får barn uten at likestillingen på hjemmefronten er i orden. Jeg synes dette er urimelig og lite konstruktivt. Men det illustrer hvor kontroversielt likelønn er.

Det største likelønnsproblemet idag ligger i at kvinneyrker er lavere betalt enn yrker dominert av menn. Dette problemet står sentralt i de reformer regjeringen arbeider med. Likestillingsloven er under revisjon med sikte på å styrke likelønnsbestemmelsene. Enkelte endringer er vedtatt, og andre jobber vi fortsatt med. Loven setter ikke bare krav om lik lønn for likt arbeid, men også når kvinner og menn utfører arbeid av lik verdi. Grunnen til at man innførte begrepet lik verdi, var nettopp den kjensgjerning at kvinner og menn ofte utfører forskjellig arbeid. Men i praksis har det vist seg at loven har fått anvendelse bare helt identisk arbeid. Det kan vi ikke leve med. I mellomtiden har vi undertegnet en rekke FN-konvensjoner av betydning for likelønn, og vi er gjennom EØS-avtalen forpliktet av EU's likelønnsbestemmelser. Lovteksten i EU likner den norske, og domstolen har i sin praksis lagt til grunn at sammenlikning av arbeid skal kunne skje på tvers av faggrenser.

Vi må ha et redskap for kunne vurdere hva som er arbeid av lik verdi. Et offentlig utvalg - Arbeidsvurderingsutvalget - har fått i oppdrag å utvikle et slikt redskap som kan brukes i alle deler av arbeidslivet. Hensikten er å få et mer objektivt grunnlag for lønnsfastsetting, som kan overkomme tradisjonelle vurderinger. Hva er mest verd - renhold på skoler og sykehus eller tømming av søppel? Hvordan skal man vurdere håndtering av store maskiner ute i forhold til avanserte små maskiner inne? Eller enkelte tunge løft mot de mange små løft? Dette skal vi forhåpentlig få svar på når utvalget avgir sin innstilling i september.

Idag er det slik at menn - "på begge sider av bordet" - forhandler om kvinners lønn. Kvinner må ta større makt både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Hva med å bruke kvotering, slik vi har gjennomført i politikken?

Har vi råd til likelønn? I lønnsdannelsen er hensynet til landets økonomi det overordnete. Og det er en etablert rettesnor at det er konkurranseutsatt virksomhet som setter rammen. Tilsynelatende et dilemma og vektig argument mot gjennomføring av likelønn. Svaret er at vi omfordele mellom kvinner og menn. Og det er vi faktisk iferd med. Tanken er heller ikke fremmed for våre konkurransepartnere. Det er i tråd med hvordan man tenker i EU og OECD. Har vi råd til å la være å tenke nytt?

Med dette spørsmålet takker jeg for oppmerksomheten!