Statssekretær Ingunn Yssen - Barnehager for alle som ønsker det - hvorfor og hvordan

Innlegg på konferansen "Vegskille 1997 - får barna det bedre?"

Oslo, Soria Moria 23.04.96

Jeg vil først gjerne uttrykke stor glede over å få denne anledningen til å møte så mange viktige representanter for kommune-Norge. Målet for dagen er å få til en dialog om de framtidige utfordringene vi står overfor når det gjelder den nye grunnskolen og full barnehagedekning i alle kommuner.

Jeg må beklage at statsråd Grete Berget har måttet melde forfall. Jeg er dermed stand-in for henne. Det blir ofte slik med travle mennesker. I invitasjonen til denne konferansen henvendte vi oss spesielt til ordførere, rådmenn og etatsjefer. Jeg ser av deltakerlisten at også mange av dere er stand-ins. Jeg skal imidlertid hilse fra statsråden og takke for alle svarene hun har fått på spørsmålene om kommunenes utbyggingsplaner. Svarfristen går ut i overmorgen, men jeg skal komme tilbake til noen foreløpige inntrykk i slutten av innlegget mitt.

KS, KUF og BFD har invitert dere hit i dag for å informere og diskutere med dere de store utfordringene som kommunene står overfor frem mot grunnskolereformen i 1997 og full barnehagedekning i år 2000. Jeg har lyst til å være så ubeskjeden at jeg vil fremheve at denne konferansen er kommet istand på BFD's initiativ. Grunnen til min ubeskjedenhet er at det er svært maktpåliggende både for meg og mitt departement og for hele Regjeringen å få understreket at den videre utbygging og utvikling av barnehagesektoren har nær sammenheng med innføringen av den nye grunnskolereformen.

Da Regjeringen la fram den første meldingen til Stortinget med tanker om en ny grunnskole ble det innledningsvis slått fast at denne reformen både ville være en familiereform, en barnereform, en skolereform og en kulturreform. I senere meldinger og proposisjoner er det gjentatt at reform 97 er både en skole- og en barnehagereform.

For Regjeringen er denne helheten et grunnleggende utgangspunkt og det politiske mål er å sikre velferden for barn og foreldre i et samfunn som er i rask forandring. For BFD 's del er de overordnete politiske målene å arbeide for å sikre trygghet og et godt hverdagsliv for barn og småbarnsfamilier og å sikre like muligheter for kvinner og menn til yrkesdeltaking og omsorgsoppgaver i hjemmet. Jeg tør si at vi også har nådd langt de siste årene med å legge til rette gode rammebetingelser for våre barn og familier. Vi har fått til 52 ukers foreldrepermisjon, tidskonto, fedrekvote og ca. 50 000 nye barnehageplasser de siste tre årene. Vi har tatt tak i dagens hverdag der stadig flere kvinner - også med små barn - er i arbeid utenfor hjemmet. Vi har satset på å forme framtidsrettete ordninger som kan gjøre det mulig både å være mor og være i jobb samtidig med at også fedrene deler sin tid med barna. Vi har imidlertid et krafttak til å gjøre. Nemlig å få nok barnehageplasser til alle som ønsker det.

Også Stortinget er opptatt av at vi skal nå målsettingen om full behovsdekning. Stortinget følger nøye med i utviklingen, og kommer stadig tilbake til saken i ulike sammenhenger.

For å nå Regjeringens målsetting om at alle som ønsker det skal få barnehageplass innen århundreskiftet og at prisen for barnehageplasser skal være overkommelig for alle, er det ikke nok med de rammebetingelser som staten kan legge til grunn. Det er i kommunene de politiske mål skal omsettes til konkrete tiltak og ordninger som familier og barn skal ha glede og nytte av i hverdagen.

De familie- og foreldrereformene vi har fått de senere årene er i stor grad med på å påvirke brukergrunnlaget for barnehagene. Det vil også grunnskolereformen gjøre. Disse reformene har i fellesskap de konsekvenser for barnehagesektoren at fremtidens aldersgrupper i barnehagene i all hovedsak vil være 1 -5 åringene, og at barnehagene for fremtiden i større grad enn i dag vil møte krav om fleksibilitet med hensyn til åpningstider og driftsformer.

Vi er kommet langt med barnehageutbyggingen i dag. Ca. 53 prosent av alle 1-6 åringer har barnehageplass og vi har til sammen godt over 200 000 barnehageplasser. Men bare ca. 25 prosent av barn under tre år har plass. Det er derfor plasser for barn under tre år som blir den viktigste utfordringen fremover. Jeg skal komme tilbake til dette mot slutten av innlegget mitt.

Så til overskriften på det jeg skal snakke om : Barnehager for alle - hvorfor og hvordan?

Hvorfor vi har barnehager skulle egentlig være like unødvendig å forklare som hvorfor vi har skoler. Vi har hatt barnehager i dette landet i over 150 år, og nedover i Europa har institusjonen eksistert mye lenger. Tidligere var det to ulike begrunnelser for å opprette barnehager. Den ene var en sosialpolitisk begrunnelse: For å gi et tilsynstilbud til de stakkars barna som var så uheldige å ha en mor som måtte ut i arbeidslivet for å bidra til familiens økonomiske eksistens. Den andre grunnen var at noen ildsjeler, både pedagoger og foreldre, mente at barnehagen ville gi barnet en mulighet til en annen type læring og sosialisering enn det familien og hjemmemiljøet kunne bidra med. Derfor trengte barna et barnehagetilbud i tilllegg til foreldrenes omsorg. Hos oss er disse to begrunnelsene smeltet sammen til én tradisjon, med den forskjell at yrkesaktiviteten hos kvinner er vokst til å bli det normale i stedet for det spesielle, og ingen synes lenger synd på de barn som har to yrkesaktive foreldre. Barnehagen representerer i dag det beste omsorgs- og læringstilbudet for små barn i den tid foreldre er på jobb. Mange av dere vet at småbarnfamilier kvier seg for å bosette seg steder der det ikke finnes barnehagetilbud.

Så litt om barnehagens betydning for barna selv:

Barn trenger å vokse opp i et miljø som er egnet til å gi selvtillit og opplevelse av mestring. Det er behov for mangfold i barnas sosiale liv, for frodighet, variasjon og utfordringer. Ikke minst er dette viktig fordi stadig flere barn kan ha vansker med å etablere faste og stabile grupper med lekekamerater i et samfunn under endring. For mange barn gir ikke nærmiljøet lenger de samme mulighetene som før for lek i grupper av store og små barn sammen, og noen barn vokser opp uten søsken. Søsken er desssuten mer jevnaldrende enn tidligere.

Mange vil sikkert spørre: "Trenger ikke barna først og fremst familien?" Svaret er selvfølgelig "ja", men familien og barnehagen har ulike funksjoner overfor barnet. Det er i hjemmet barnet har sin dype følelsesmessige forankring. De sterke følelsesmessige båndene som oppstår i det nære og avhengige forholdet mellom foreldre og barn er grunnleggende for utvikling av tillit, trygghet, identitet og selvstendighet. Samspillet i familien vil innvirke sterkt på hvordan barn tolker andre erfaringer og hendelser. Men hjemmet og familien kan ikke gi barna alt de har behov for.

Barnehagen representerer et kompletterende miljø i forhold til hjemmet. I barnehagen skal barnet få prøve og videreutvikle det som er grunnlagt hjemme. Her blir perspektivet utvidet, barna kan få nye opplevelser og utvikle andre nære relasjoner. Barna gjør erfaringer som de ikke kan få hjemme, ikke minst fordi erfaringene skjer gjennom samvær med andre barn.

For barn med innvandrer- eller flyktningebakgrunn har barnehagen en særlig viktig funksjon som formidler av norsk språk og kultur og som kontaktskaper i nærmiljøet. Mange barn med innvandrerbakgrunn lever relativt isolert fra norske miljøer de første leveårene, noe som gir dem begrenset mulighet for å lære det norske samfunnet og nordmenn å kjenne. I barnehagen får barna mulighet for å tilegne seg det norske språket i en naturlig og konkret sammenheng gjennom lek og samvær med andre barn. Barnehagen kan være med å øke toleransen for ulikheter. Barn med ulik kulturell bakgrunn blir kjent med hverandre, noe som kan legge grunnlaget for positive holdninger til andre kulturer.

For barn med funksjonshemminger er barnehagen et tilbud om lek og samvær med andre barn, der barnehagen legger vekt på å styrke barnas friske og sterke sider, og lærer dem å akseptere og leve med den funksjonshemmingen de har.

Som tidligere nevnt kombinerer den norske og nordiske barnehagen omsorg, læring og tilsyn på en måte som er unik i europeisk sammenheng. Vi deltar en del i ulike europeiske sammenhenger, og den nordiske barnehagemodellen får stadig mer oppmerksomhet i Europa. Dette er vi stolte av, og vi vil videreføre denne gode barnehagemodellen.

Hvorfor trenger foreldrene barnehagen?

De fleste foreldre ønsker både å ha tid til barna sine og å være yrkesaktive utenfor hjemmet, og de fleste familier ønsker et barnehagetilbud for barna sine. I dag er ca. 70 prosent av kvinner med barn under skolealder yrkesaktive utenfor hjemmet. Barnehagen er en viktig støtte til familien, og kan for mange være en viktig innfallsvinkel til å bli kjent med andre småbarnsforeldre på stedet og knytte nye sosiale nettverk. Barnehagen gir barna et trygt og forsvarlig tilsyn, og gir omsorg, støtte og læring. Det er foreldrene som har hovedansvar for barnas oppdragelse. Foreldre og barnehage må derfor samarbeide nært om innhold og virksomhet, og foreldre kan få støtte og veiledning i sin oppdragergjerning både ved kontakt med barnehagens personale og andre foreldre. Foreldreveiledningsprosjektet i vårt departementets regi kan også foregå i samarbeid med barnehagene. Videre er helsestasjonen en instans så å si alle foreldre kommer i kontakt med, også her borger det for et godt samarbeid mellom hjem, helsestasjon og barnehage.

Undersøkelser viser at innvandrerforeldre ser på barnehagen som betydningsfull i forhold til barnas opplæring i norsk som andrespråk, til det å få norske venner og lære om det norske samfunnet. Foreldrene gir ofte uttrykk for et interessefellesskap med barnehagen. Foreldrene ønsker ikke en ensidig fornorskingsprosess, men ønsker også å videreføre verdier og holdninger fra sin egen kultur. Her har innvandrerforeldre mye å gi barnehagen. Innvandrerforeldre ønsker videre at barna skal få morsmålsopplæring og at dette tilbudet bør gis i barnehagen.

For vår egen urbefolkningsgruppe, samene, sier barnehageloven at barnehager for samiske barn i samiske strøk skal bygge på samisk språk og kultur. I rammeplanen er et eget kapittel viet innholdet i barnehager for samiske barn. For samiske foreldre er barnehagen også en hjelp til å styrke barna i tilegnelsen av den samiske kulturen.

Videre har barnehagen et generelt forebyggende aspekt, og kan også være et hjelpetiltak innen barnevernet, eller plass i barnehage kan være et tiltak som kan bidra til at omsorgsovertakelse ikke blir nødvendig.

Barnehagen er også en verdifull samarbeidspart for skolen, og bidrar til at barn har etablert sosiale relasjoner og ervervet verdifull basiskompetanse som grunnlag for sin senere skolegang og sitt videre liv.

Nå har jeg sagt noe om hvorfor barnehager, jeg går nå over til hvordan?

Her har stat, kommune og den enkelte barnehageeier ulike deler av ansvaret, og vi er avhengige av at alle bidrar. Før jeg går mer konkret inn på hver enkelts ansvar, vil jeg gjerne peke på hvordan sektoren ser ut i dag og hvordan den bør se ut ved full behovsdekning.

I dag har som tidligere nevnt 53 prosent av landets 1-6-åringer plass i barnehage eller 6-årstilbud i skolen. 6-åringene går alle over til skolen i 1997. Dette skulle tilsi at andelen småbarn naturlig vil øke. Men fordi disse plassene er omlag dobbelt så dyre som plasser til barn over tre år, kan det tvert om vise seg vanskelig å dekke behovet for småbarnplasser i tiden fremover. Antall barnehageplasser har økt enormt de senere årene, men, med unntak av plasser for 6-åringer i skolen, har denne veksten i hovedsak kommet i private barnehager. Vi synes å se en tendens til at kommunene kvier seg for å påta seg økte økonomiske forpliktelser for barnehagesektoren. Samtidig kommer det sterke signaler fra private barnehageeiere om at de er engstelige for å etablere plasser for de yngste barna på grunn av de høye driftskostnadene.

Staten og kommunene har ulikt ansvar både for den kvantitative og kvalitative siden ved utbygging og drift av barnehager. Både den tidligere og den nye barnehageloven legger ansvaret for utbygging og drift på kommunen. Staten har ulike virkemidler for å bistå kommunene når de skal oppfylle dette ansvaret.

Det grunnleggende regelverket er lagt i barnehageloven med forskrifter og rammeplan. I den nye loven, som trådte i kraft 1.1.96, er kommunens ansvar som barnehagemyndighet tydeliggjort. Kommunen har ansvar både for godkjenning og tilsyn, og er videre tillagt myndighet til å gi midlertidige dispensasjoner fra utdanningskravet dersom det ikke er mulig å skaffe utdannede førskolelærere til barnehagene. Kommunen trenger kompetanse til å utføre sine oppgaver som barnehagemyndighet på en god og forsvarlig måte. Regelverket gir rom for skjønn, og skjønnet skal utøves innenfor lovens rammer. Ved godkjenning skal det blant annet vurderes om lokaler og uteområde er "egnet for formålet". I begrepet "tilsyn" ligger også at kommunen skal gi veiledning til barnehager. Å føre et godt og forsvarlig tilsyn, eventuelt gi pålegg i tilsynssaker, stiller krav til gode kunnskaper om barnehagers etablering, innhold og drift. Veiledning kan innebære både å bidra til en god og effektiv utnyttelse av barnehagene og til å høyne og sikre kvaliteten ved driften.Ved behandling av søknader om dispensasjoner fra utdanningskravet ligger det også skjønnsutøvelse. Erfaringer fra programmet "Barnehageutvikling i kommunene" viste at de kommunene som har personer med barnehagekunnskap i sin administrasjon tilrettelegger bedre barnehager, blant annet fordi de kan gi god veiledning, f.eks. om å tilrettelegge for en fleksibel og brukertilpasset virksomhet.

Som dere er kjent med har loven ikke særlige bestemmelser om kommunal organisering, adminstrativ tilknytning etc. Dette følger de alminnelige bestemmelsene i kommuneloven. Det er viktig å ha en god barnehageadministrasjon, uansett hvor i det kommunale systemet den befinner seg. Barnehager er etterhvert et komplekst emne, der det er nødvendig med både juridisk og økonomisk kompetanse i tillegg til den pedagogiske for å få en best mulig fungerende sektor.

Foreldrenes medvirkning i barnehagen er så vesentlig at loven har særlige bestemmelser om denne. Etter formålsbestemmelsen skal barnehagen drives i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem, og alle barnehager skal ha et foreldreråd og et samarbeidsutvalg. Samarbeidsutvalget består av representanter for foreldre, ansatte og eventuelt eier av barnehagen, og skal drøfte alle sider ved barnehagens drift som er viktige for foreldrenes forhold til barnehagen.

Dagens fødselspermisjon, tidskontoordningen og ulike muligheter ellers gjør at foreldre har ønsker om fleksible oppholdstider for sine barn i barnehagen. Dette krever en bevisst holdning både fra kommunen og den enkelte barnehage. Her trengs både veiledning og motivasjon, ellers er det lett å stivne i gamle tanker om ensartede tilbud som slett ikke gir foreldre og barn den tiden de gjerne vil ha sammen.

I en fullt utbygget sektor skal det være rom for både kommunale og private barnehager. Men disse bør fungere som et samlet tilbud til barnefamiliene, ikke fremstå som hverandres konkurrenter. Her er det kommunene som barnehagemyndighet som har muligheten til å ta ansvaret for å få tilbudet til å fremstå som helhetlig. Ved å gi økonomisk støtte til private barnehager kan kommunene stille vilkår til driften som gjør at tilbudet i kommunen kan bli mest mulig samordnet og helhetlig. Vårt inntrykk er at kommunene i liten grad benytter seg av denne muligheten som faktisk kan påvirke utviklingen av både plasser og priser. Her bør det tas en politisk diskusjon om hvilke strategier kommunen vil velge og hvilke betingelser det er rimelig å stille med de økonomiske tilskudd som stilles til rådighet. Kommunale garantier for lån, eventuelt billig eller gratis tomt eller lokaler, er også å betrakte som tilskudd. En bevisst holdning til og et godt samarbeid med private eiere er nødvendig og faktisk en forutsetning for en godt fungerende sektor.

Når det gjelder den kvalitative siden av barnehagen, legger "Rammeplan for barnehagen" overordnete føringer. Innføringen av planen er en milepæl i vår barnehagehistorie. Planen gir overordnede mål for barnehagens arbeid og setter barnehagen inn i en samfunnsmessig sammenheng. Her fremgår det tydelig at barnehagen skal bistå foreldrene i arbeidet med å gi barna blant annet både kunnskaper og sosiale ferdigheter. Rammeplanen tar utgangspunkt i et helhetssyn på barn, og ser barnets utvikling som et dynamisk og tett samspill mellom dets fysiske og mentale forutsetninger og miljøet som omgir det. Samspill med andre mennesker - både barn og voksne, er avgjørende for barnets utvikling. Rammeplanen understreker videre at barndommen er en tidsfase med egenverdi, ikke bare en periode der det dreier seg om å tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter for å kunne ta del i de voksnes samfunn så raskt som mulig.

Rammeplanen bygger på et helhetlig læringsbegrep, der omsorg og læring ses på som to sider av samme sak. Omsorgen for barna og samspillet mellom den voksne og barnet i omsorgssituasjoner ses som et viktig område for barnets læring gjennom sanseopplevelser og erfaringer. Læring er både uformell og formell læring, dvs. både alt det barnet tilegner seg av kunnskaper, holdninger og ferdigheter gjennom dagliglivets ulike gjøremål og gjennom arbeidet med ulike fagområder. Et slikt helhetlig læringsbegrep står i motsetning til et syn der pedagogisk virksomhet primært dreier seg om å strukturere og formidle en bestemt kunnskapsmasse i løpet av et avgrenset tidsrom. Et nytt og vesentlig poeng i denne sammenheng er at den basiskompetansen barna tilegner seg gjennom alle hverdagslivets aktivititeter og samspill med andre barn og voksne løftes frem. Basiskompetansen er definert som utvikling av sosial handlingsdyktighet og utvikling av språk og kommunikasjonsevne i vid forstand. En slik basiskompetanse er nødvendig for at barnet skal kunne klare seg både i barndommen og senere i livet. Kan vi ikke samhandle med andre på en god og konstruktiv måte, kan vi få problemer både blant familie og venner og i yrkes- og samfunnsliv.

I rammeplanen er innholdet delt i hverdagliv og fem fagområder. Alle barn skal ha erfaring fra disse fem fagområdene i løpet av et barnehageår:

• Samfunn, religion og etikk
• Estetiske fag
• Språk, tekst og kommunikasjon
• Natur, miljø og teknikk
• Fysisk aktivitet og helse.

Fagområdene kan avspeile seg i hverdagslivet og omvendt, her er det flytende overganger, fagene er ikke tenkt praktisert i mer tradisjonell "skoleforstand".

Jeg ønsker at både kommunens politikere og administrasjon skal gjøre seg kjent med rammeplanen. Den er et omfattende dokument, derfor er det en glede for meg at den kortversjonen vi har utarbeidet er klar til utdeling her i dag. ( Evt. "Vil foreligge om kort tid" Det er foreløpig ikke helt sikkert om den blir ferdig, men det ser slik ut).

I innholdsammenheng skal kommunen som tilsyns-/veiledningsmyndighet se til at alle barnehager i kommunen både driver en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet i tråd med rammeplanen og har en årsplan for det pedagogiske innholdet som er fastsatt av samarbeidsutvalget med grunnlag i rammeplanen.

Som eier har kommunen ansvar for at barnehagene har de rammebetingelsene som skal til for å oppfylle barnehageloven og rammeplanen. Videre sier lovbestemmelsen om rammeplanen at barnehagens eier kan tilpasse rammeplanen til lokale forhold. Dette kan innbære tilpasning både i forhold til lokal forankring av innholdet, grad av oppfyllelse av planen innenfor ulike driftsformer og rammebetingelser etc. I arbeidet med en slik lokal tilpasning er det viktig å tenke over og ta stilling til hva som er særegent for kommunen eller om kommunen har satsingsområder som også bør avspeile seg i barnehagenes innhold. Det kan for eksempel være et spesielt næringsgrunnlag eller at kommunen har en handlingsplan for miljøvern som også bør gjenspeile seg i barnehagen.

Fra statens side bruker vi våre midler til informasjon, etterutdanning og lokalt utviklingsarbeid for å informere om og skolere i rammeplanen og den nye barnehageloven. Her er det fylkesmennene som har fått som oppgave med statens midler å legge til rette for informasjon og opplæring i sine fylker. Det er holdt informasjonsmøter i så å si alle fylker, og departementet er i ferd med å utvikle en "opplæringspakke" til bruk i den videre skoleringen om regelverk og rammeplan. Også her får fylkesmennene ansvar, og kommunene vil være målgruppe. Midlene til lokalt utviklingsarbeid, dvs. midler som gis til enkeltbarnehager etter søknad til fylkesmannen, bidrar også til å utvikle kvaliteten i barnehagene. I år vil midlene bli kanalisert til følgende prioriterte områder:

• 6-åringer i skolen
• rammeplanen
• brukertilpasning/fleksibilitet.

Erfaringer viser at det å delta i lokalt utviklingsarbeid på mange måter bidrar til å øke kvaliteten i barnehagen. Man må tenke målrettet og strukturert, man får fordypet seg i et område som dermed bidrar til å høyne kvaliteten på det faglige arbeidet i barnehagen og personalets motivasjon til å bli i yrket øker. Vi har i departementet lenge drøftet hvilken plass kommunene bør ha i forhold til det lokale utviklingsarbeidet. Kommunene bør i alle fall være pådriver og inspirator i arbeidet. Og siden arbeidet er et ledd i den totale kompetanseoppbyggingen i sektoren, er det ikke urimelig at kommunene går inn med økonomiske midler til dette arbeidet i tillegg til den statlige innsatsen.

Som tidligere nevnt har fylkesmennene ansvar for å tilrettelegge opplæring og informasjon for kommunene når det gjelder ny barnehagelov og rammeplan. I løpet av de informasjonsmøtene som er holdt har departementet fått innblikk i det arbeidet kommunene selv gjør i forbindelse med innføringen av rammeplanen. Jeg kan trygt si at vi er imponerte over mye av den aktiviteten som foregår. Det tilrettelegges for planleggingsdager, gruppedrøftinger, kartlegging av den kompetansen kommunene allerede har osv. Det ser ut til at ansvarsforankringen er klar i mange kommuner. Vi er også svært glade for at det ser ut til at de fleste kommunene tar de private barnehagene med i sin opplæringsvirksomhet. Det er å ta veilednings- og tilsynsansvaret på alvor.

Staten verken kan eller skal ta hele ansvaret for barnehagene. De tilhører kommunens tilbud til innbyggerne, det er kommunen som har ansvaret både for utbygging og drift. Det er kommunene som har arbeidsgiveransvaret, og dermed ansvar for at personalet har den kunnskap og kompetanse som trengs i sektoren. Et målrettet personalarbeid er derfor viktig. At det mangler utdannede førskolelærere i sektoren, er både et statlig og et kommunalt ansvar. Staten har ansvar for å utdanne et tilstrekkelig antall førskolelærere og gi dem en utdanning som kvalifiserer for arbeidet i barnehagen. Vi samarbeider kontinuerlig med KUF om dette. Kommunene har ansvar for å gjøre sektoren attraktiv for førskolelærerne, slik at de føler seg verdsatt, blir oppdatert i forhold til ny kunnskap og ellers har lønns- og arbeidsforhold som er slik at de ikke utdanner seg bort fra sektoren eller søker seg over i mer attraktivt arbeid. Selvfølgelig trengs førskolelærernes kompetanse også i andre yrker, men det viktigste er å beholde dem i barnehagene. Jeg vet at det er trange rammebetingelser innen kommunesektoren, men det kan være dyrt å spare for mye! Gjennomtrekk av personale, stadige nyansettelser etc. gir både dårligere kvalitet og dyrere drift.

Statstilskuddene til drift er vårt viktigste virkemiddel for å få utbygget sektoren. I tråd med utbyggingen av barnehagene er statens bevilgning til drift av barnehager økt fra ca. 750 millioner kroner i 1986 til vel 4 milliarder i 1996. De totale driftsutgifter i sektoren i år vil være ca. 9 - 10 milliarder kroner.

Staten dekker i underkant av 40 prosent av driftsutgiftene i barnehagene. I de kommunale barnehagene dekker kommunen selv gjennomsnittlig i underkant av 28 prosent av utgiftene, og 10 prosent i de private. Foreldrebetalingen er ca. 42 prosent i private barnehager og nesten 28 i de kommunale. Statistisk Sentralbyrås foreldrebetalingsundersøkelser, som finansiereres av departementet, viser at kommunenes andel av utgiftene minker, mens foreldrenes andel øker. Jeg kan trygt si at vi ikke liker denne utviklingen. Det har hele tiden "ligget i kortene" at staten følger med i utviklingen av foreldrebetalingen og må vurdere eventuelle tiltak dersom barnehagene blir så dyre for foreldrene at de ikke ser seg råd til å bruke dem. Som kjent styrer staten både via lov og økonomi. "Utbyggingsplikt" og regulering av foreldrebetaling har i mange år vært "riset bak speilet" hvis ikke målsettingen nås via andre virkemidler.

Det er ingen hemmelighet at statsråden ønsker å beholde barnehagetilskuddet utenfor inntektssystemet inntil sektoren er ferdig utbygget. Hva som blir resultatet her, vil fremgå av kommuneøkonomiproposisjonen som legges frem i mai. Som kjent har Rattsø-utvalget foreslått at barnehagetilskuddet skal inn i inntektssystemet for kommunene, men de har sagt lite om hvordan de private barnehagenes situasjon bør være innenfor inntektssystemet. Dette vil uansett være en utfordring å finne en god løsning på. For det er neppe tenkelig å holde barnehagetilskuddet utenfor inntektssystemet for all fremtid. Det må uansett gjøres noe med tilskuddssystemet, slik at det ikke virker for styrende for hva slags tilbud som gis. I dag kritiseres, og med rette, at det er statens tilskuddssatser for ulike oppholdstider som styrer tilbudet, ikke brukernes behov. Vi må ha en tilskuddsordning som gir rom for fleksibilitet i utnyttelsen av barnehagene og ikke favoriserer visse oppholdstider.

Som tidligere sagt er det særlig plasser for de yngste barna som gjenstår av utbyggingen. Familiebarnehager er en driftsform som er særlig egnet for denne aldersgruppen. Den etableres i eksisterende hjem, og har derfor få eller ingen investeringsutgifter. Departementet har nylig utgitt en veileder i etablering og drift av familiebarnehager, og en kortversjon er under arbeid som et første informasjonsdokument til de som vil "lukte på" en slik driftsform. Dette heftet gir kommunene et godt grunnlag for å gi god veiledning, men det forutsetter selvsagt at kommuneadministrasjonen gjør seg kjent med stoffet. I forhold til denne driftsformen er det viktig at kommunen kan gi god veiledning og bringe flere hjem som vil satse på denne driftsformen sammen, slik at de kan danne en felles ordning med felles førskolelærer. Private familiebarnehager er den barnehageformen som øker mest. Familiebarnehager er også en driftsform kommunene selv bør satse på for de minste barna - vi ønsker oss flere kommunale familiebarnehager.

Grunnskolereformen innbærer at flere av de eksisterende barnehagene må ta inn yngre barn. Det kan bety at barnegruppene vil ha barn både over og under tre år. Dette er det mange barnehager som allerede har, men det kan bli mye mer av det, og vi trenger dokumenterte erfaringer om ulike sider ved en slik driftsform. Som jeg allerede har sagt flere ganger - det er viktig å få øket dekningen for de små barna. Men det er ikke til å komme bort fra at en økning av barnehageplasser for barn under tre år i stor grad reiser spørsmål av økonomisk karakter. Det er derfor også viktig å lete etter ulike tiltak som kan virke kostnadsbesparende og dermed dempe den kostnadsveksten som vil måtte komme når det etableres flere av "de dyre" småbarnplassene, slik at barnehageutbyggingen ikke stopper opp. Videre medfører foreldres ulike arbeidstider at det er behov for fleksible oppholds- og åpningstider. Det er på denne bakgrunnen vi har etablert Utviklingsprogrammet for barnehagene. I Utviklingsprogrammet for barnehagene er det to hovedspørsmål: "Hvordan skal flere barn under tre år få barnehageplass?" og "Hvordan skal vi organisere barnehagene slik at de blir mer tilpasset brukernes behov?" Arbeidet i Utviklingsprogrammet, som omfatter 50 kommuner, krever både vilje og evne til omstilling og utvikling i alle ledd. I en sektor i endring er det behov for at medarbeiderne har kompetanse i endringsarbeid, og vi bruker statlige midler til blant annet kompetanseoppbygging. I Utviklingsprogrammet skal vi også systematisk innhente erfaringer fra deltakerkommunene. Disse skal deretter komme alle landets kommuner til gode.

På eiersiden har kommunene ansvar som arbeidsgivere med personalansvar, herunder ansvar for å lage opplæringsplaner. Fra statens side håper vi at dere setter opplæringsplanene inn i en sammenheng der blant annet også den nye barnehageloven, rammeplanen og brukertilpassede driftsformer får plass, dette som supplement til det staten gir via fylkesmennene.

Videre har kommunene ansvar for virksomhetsplanlegging og kommuneplanlegging. Når det gjelder det siste, vil jeg nå avslutningsvis komme litt inn på de svarene vi til nå har fått på statsrådens henvendelse til landets ordførere. Vi har til nå mottatt vel 110 svar, de fleste foreløpig fra små kommuner. Mange sier at de har full dekning, og mener problemstillingen "Hva er full behovsdekning?" er irrelevant. Det er godt hvis det er slik. Samtidig ser vi at det i flere tilfelle er relativt mange år siden planene for barnehageutbygging ble lagt, og det kan vel tenkes at forutsetningene for planer som ble lagt i begynnelsen i dette ti-året er endret. Det er dere selv nærmere til å svare på enn jeg er. Uansett hva svaret er, oppfordrer jeg imidlertid til at dere drar hjem fra denne konferansen og på nytt drøfter både kvalitet, kvantitet og fleksibilitet i kommunens barnehagesektor.

Takk for oppmerksomheten!