Statssekretær Ingunn Yssen - Norsk likestillingspolitikk og innvadrerkvinner

Foredrag på nettverksseminar, Mira-senteret 4. mai

Jeg er først og fremst her for å høre hva dere har å si. For i motsetning til hva som blir sagt om oss politikere tror altså ikke jeg at innvandrere er en homogen gruppe - slik at hvis jeg har snakket med en med en annen etnisk bakgrunn så har jeg snakket med alle. Like lite som jeg tror alle ungdommer er kriminelle, alle pensjonister er syke tror jeg at alle innvandrerkvinner er stakkarslige. Til det kjenner jeg for mange, og jeg har dessuten for lengst oppdaget at jeg like gjerne kan finne en åndsfrend i Pakistan som i Oslo.

Derfor er jeg spesielt glad for invitasjonen til dette seminaret. For hovedproblemet for oss politikere er jo nettopp å skaffe oss informasjon om innvandrerkvinner som er riktig og som gir et bilde av mangfoldet. Dessuten er jo dette nettverksseminaret som Mira-senteret arrangerer viktig for kvinners bevisstgj¢ring og et viktig forum for debatt, diskusjon og deltagelse. I tillegg til at de gir oss - norske myndigheter og politikere - muligheten til å lære om deres forhold, opplevelser, erfaringer, meninger og behov. Det er dere - innvandrerkvinner selv - som kan fortelle oss hvordan dere opplever dagliglivet, familiesituasjonen, arbeid og fritid, rettigheter og plikter, muligheter og begrensninger.

At dere kommer på banen og deltar aktivt i den norske likestillingspolitikken gir dere innflytelse.

Først vil jeg gi et kort oversikt over politikken for å fremme likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet. Videre vil jeg se på noen av satsingsområdene i fohold til innvandrerkvinner spesielt.

Jeg vil presisere refleksjoner for det, for det kan jo meget godt være jeg tar feil rundt metoder som kan brukers i likestillingsarbeidet for innvandrerkvinner.

Likestillingspolitikken

Med likestilling mener vi lik fordeling av goder og plikter mellom kjønnene og at menn og kvinner skal ha like reelle muligheter til å delta i og påvirke samfunnsutviklingen. Det er ikke et mål at menn og kvinner skal bli like, målet er å styrke valgmulighetene og fleksibiliteten i utforming av kjønnsidentitet. Biologisk kjønn skal i minst mulig grad avgjøre eller hemme den enkeltes muligheter til å realisere egne ressurser og ambisjoner, i valg av utdanning og yrke, karrieremuligheter, familietilpasning, politisk virksomhet, idrett, kultur eller andre interesseområder. Dette fører ikke bare til rettferdighet og trivsel, men også effektivitet, fordi bare samfunn med stor grad av likhet gjør seg nytte av alles ressurser.

Likestilling er et prosjekt med vide samfunnsmessige konsekvenser. Og er i tråd med likhetsidealet i Arbeiderpartiet. Drømmen om likhet som er det mest markante trekket ved Arbeiderpartiet handler jo ikke om å gjøre oss alle like, men at individuelle anlegg skal komme til sin rett, at hvert enkelt menneske skal gis sosiale og økonomiske forutsetninger til å kunne utvikle sin egenart, til nytte for seg selv og fellesskapet.

Et kort historisk tilbakeblikk

I etterkrigstidens Norge har det pågått en stille revolusjon - på kvinners vis, og først idag er det en allmenn forståelse av at kvinnenes inntog på alle samfunnsområder har vært en av de mest betydningsfulle samfunnsendringer vi har hatt de siste tiårene.

Kvinners rett til utdanning på linje med menn var en sterk drivkraft til endring. Den nye kvinnebevegelsen på 70 - tallet krevde en offentlig likestillingspolitikk, hvor tilrette-legging for kvinners rett til lønnet arbeid var hovedsaken.

Etterhvert ble likestillingspolitikken institusjonalisert. I 1977 fikk vi en departements-avdeling for familie- og likestilling i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. I 1979 trådte likestillingsloven i kraft og Likestillingsombudet startet sitt virke.

Man kan si at den første fasen av likestillingspolitikken dreide seg i hovedsak om kvinners rett til arbeid og utdanning.

Den andre fasen dreide seg om å bryte de kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalgene; Det at kvinner arbeider i omsorgs- og serviceyrker, særlig i offentlig sektor; Menn i industrien, i tekniske fag, på bygg og anlegg. Kvinnene var på bunnen av stillings-hierarkiet og mennene på toppen. Etter hvert har fokuset vårt skiftet. Vi er mer opptatt av likelønn, karriereveier og verdsetting av kvinnedominerte yrker.

Først til hvor vi står i 90-årene. Det er ingen tvil om at kvinner har en vesentlig del av æren for velferdsutviklingen i Norge. Som vi sa i Beijing - likestilling er ikke noe man driver med utelukkende for å fremme rettferdighet eller være "snille" mot kvinner. Likestilling er noe finans- og planministrene i alle land bør være opptatt av. Den vesentligste egenkapitalen ethvert land har er menneskene som bor der. Da sier det seg selv at når man tar i bruk dobbelt så mye krefter - er det lønnsomt. Likestilling handler om mye mere enn å telle kvinner og menn. Det er ingen selvsagt ting at økt deltaking fra kvinners side på alle samfunnsområder fører til større innflytelse over samfunns-utviklingen. Vi må spørre - hvordan skal de interesser og verdier kvinner står for få gjennomslag i arbeidet med å løse dagens og framtidens utfordringer ? Vi erkjenner at kvinner og menn ikke er like, men de skal ha likeverdige muligheter til å fremme sine verdier og sine interesser.

Dette er grunnlaget for den tredje fasen i likestillingspolitikken - å få likestilling inn som en integrert del av all politikk.

En politikk for et likestilt samfunn berører de fleste områder av samfunnslivet. Dette betyr at alle skal tenke likestilling, ikke bare de som arbeider spesielt med det. Hensynet til kvinner og til likestilling skal utgjøre et selvfølgelig perspektiv på alt departementene utreder, beslutter og iverksetter. Departementene er gjennom utredningsinstruksen pålagt å vurdere likestillingsmessige konsekvenser av alle reformer og forslag til reformer.

Integrering av likestilling i all politikk er uttrykk for en sterk ambisjon om å komme videre i likestillingsarbeidet.

Satsingsområder/ Strategier/ tiltak

Alt i alt er det slik at kvinner har mindre makt og autoritet enn menn. De er under- representert i alle fora der viktige samfunnsmessige beslutninger fattes. Å fremme likestilling vil ofte bety å synliggjøre kvinners verdier, erfaringer og interesser og foreta prioriteringer som bidrar til å rette opp eksisterende skjevheter og å tilgodese kjønnenes ulike atferd, ønsker og behov i lik stor grad, når vi organiserer og regulerer samfunnet. Det innebærer også å omfordele makt og ressurser. Derfor har det også vært viktig å iverksette tiltak for å styrke kvinners representasjon i fora der viktige beslutninger fattes.

Kvinner i politikken

Kvinner i Norge har hatt en betydelig innflytelse i politikken. Da Gro dannet regjering i 1986 med nesten halvparten kvinner, vakte det internasjonal oppmerksomhet. Rundt 40% kvinner i regjering og storting har vi hatt siden. Kvinneandelen er noe lavere i kommunestyrene og fylkestingene. Men også i andre ledende posisjoner kom kvinnene inn, særlig i stillinger i det offentlige arbeidslivet.

Kjønnskvotering ble brukt i de største politiske partiene, og det hadde effekt.

Likestillingsloven pålegger minst 40% representasjon av begge kjønn i alle offentlige styrer, råd og komiteer. Dette er ikke bindende for politiske partier. Men det har vært en viktig retningslinje og alle politiske partier unntatt FRP bruker kjønnskvotering i sine interne organer og lister.

Valgkampanjer har vært en annet viktig faktor. Regjeringen har i mange år finansiert kampanjer som har som mål å øke kvinneandelen i forbindelse med kommunevalgene.

Et annet faktor har vært det nære samarbeidet mellom kvinnebevegelsen, kvinneforskerne og kvinnelige politikere. Kvinnepolitiske ideer har hatt stor innflytelse i samfunnet og på de politiske partiene.

Økonomisk uavhengighet

er et veldig viktig skritt i retning mot likestilling for kvinner. Det har blitt store forandringer på dette området, og det er flere og flere jenter som tar høyere utdanning. På 70 og 80- tallet har det blitt en stor økning av kvinner i arbeidslivet, også kvinner med små barn. Men fortsatt ser vi at arbeidslivet er kjønnsdelt, og selv om det nå er en gledelig tilnærming, ser vi fortsatt at den tiden menn og kvinner bruker til hus og omsorgsarbeid er ulik. Derfor er satsingen nå å få flere menn til å ta et større ansvar for det ubetalte arbeidet.

Familiepolitikken

Regjeringen har tatt et betydelig økonomisk løft for å få på plass reformer som gir barn og foreldre tid - tilsyn - trygghet.

Tiltakene på dette område består av :

• 1 års fødelspermisjon med 4 ukers fedrekvote
• tidskonto - mulighet til redusert arbeidstid for småbarnsforeldre
• barnehageplass til alle som ønsker det innen år 2000
• skolefritidsordninger for de yngste skolebarna
• skolestart for 6-åringer i 1997

Bra og trygge barnehagemuligheter er et viktig tiltak for å fremme lik deltagelse av begge kjønn i samfunnslivet.

Regjeringens klare mål er at alle familier som ønsker det skal få tilbud om barnehageplass innen år 2000. Barnehagen blir en stadig viktigere del av barns oppvekstmiljø. I løpet av dette året vil nærmere 60% av 6-åringene ha et pedagogisk tilbud i skolen.

Flere menn i omsorgsyrker

Det er svært få menn som er i omsorgsarbeid idag. Bare omkring 5 % av barnehage-personalet er menn. Det er for lite. Barn trenger samvær med voksne av begge kjønn. Flere barn enn noen gang tidligere vokser opp med mor, og mange i hjem hvor far er helt fraværende. Flere mannlige rollemodeller i barns oppvekstarenaer, som i barnehagen og småskolen, er derfor viktig for barna og for likestillingsprosessen. Vi vil bruke positiv særbehandling for å få flere menn til å delta i det offentlige omsorgsarbeidet.

Reproduktive rettigheter og tiltak mot seksualisert vold

Dette er fundementale betingelser for at kvinner kan utfolde seg i alle sammenhenger og sentralt i globalt perspektiv. Krav om rett til familieplanlegging, prevensjonsopplysning og selvbestemt abort er blant de viktige gamle kvinnekravene - og det har gitt resultater.

Vi har

• selvbestemt abort inntil 12 svangerskapsuke
• Legal beskyttelse mot voldtekt, uavhengig av relasjonen mellom gjerningsmann og offer
• En rimelig og godt utbygd primærhelsetjeneste, gratis svangerskapsomsorg, familieplanlegging og prevensjonsveiledning i skolen. Nå kommer samlivskursene og pappakursene

Den første handlingsplanen mot kvinnemishandling og andre former for seksualisert vold ble lansert i 1984. Utbygging av krisesentre for mishandlete og voldtatte kvinner og incestsentrene har skjedd de siste 20 år, og vi har fått voldtektsmottak ved sykehusene i de store byene. Også straffeprosessuelle tiltak har vi fått på plass, bl.a. bistandsadvokat-ordningen, innføring av ubetinget offentlig påtale og besøksforbud som straffereaksjon. Det har også vært og er en omfattende forskning på dette område.

Likestillingspolitikken og innvandrerkvinner

Det er flere aspekter man skal ta hensyn til når det gjelder likestillingsspørmålet i f. t. innvandrerkvinner. En viktig målsetting likestillingspolitikken er som tidligere nevnt at likestillingsperspektivet skal integreres på alle politikkområder. Handlingsprogrammene for likestilling i departementene er et prosjekt som BFD har satt i gang for å hjelpe og framskynde integreringsprosessen. Det er også et offentlig ansvar å ivareta hensynet til likestilling mellom innvandrere og nordmenn. Likestillingspolitikken for innvandrerkvinner skal dekke både deres likestilling som innvandrere i f. t. majoritetssamfunnet - norske menn og norske kvinner - og deres likestilling som kvinner i f. t. menn - norske menn og innvandrermenn. Likestilling for innvandrerkvinner er tett tilknyttet likestilling for innvandrere generelt, siden innvandrerkvinner er også innvandrere, i f. t. majoritetssamfunnet. For å oppnå likestilling for innvandrerkvinner, skal man også oppnå likestilling mellom innvandrere og norske. D.v.s. man skal satse på tiltak som integrerer innvandrere generelt og innvandrerkvinner spesifikt.

I likestillingsmeldinga som ble behandlet av Stortinget i -93, er innvandrerkvinner, for første gang, i en slik sammenheng, behandlet som et eget tema. Ut fra integrerings-synsvinkelen har man lagt til grunn at innvandrerkvinnepolitikken hører inn under den alminnelige innvandringspolitikken - som utformes i Innvandringsavdelingen i Kommunal- og arbeidsdepartementet. På den annen side tilsier hensynet til integrering av innvandrere på relevante politikkområder, at BFD og andre departementer inkluderer dette hensynet i sin politikkutforming.

Jeg skal gå igjennom noen av de tidligere nevnte satsingsområder i norsk likestillings-poltikk og departementets politikk spesielt rettet mot innvandrerjenter og kvinner.

Før jeg gjør det vil jeg understreke betydningen av at også innvandrerkvinner deltar i politikken og stiller til valg. Som jeg nevnte tidligere, deltakelse gir innflytelse, og den gjennomgangen jeg har hatt av viktige reformer viser dette til fulle. Jeg oppfordrer også til deltakelse i kvinneorganisasjonene, disse er viktige pådrivere og premissleverandører for likestillingspolitikken.

Når det gjelder utdanning og arbeid, er vi er spesielt opptatt av innvandrerjentenes situasjon. Sammenliknet med annen ungdom skiller innvandrerjenter seg ut. De holder seg mye hjemme og er lite integrert i det norske samfunnet. Vi har ikke hittil viet deres behov tilstrekkelig oppmerksomhet, og vi har i liten grad nådd fram til dem med de vanlige organiserte tiltakene. Men vi har skaffet oss en del erfaringer. F.eks. vet vi at innvandrerjenter synes at arbeid og utdanning er viktig. De er mer opptatt av kampen mot rusmidler enn annen ungdom. Mange er aktive på idrettsfronten - også muslimske jenter. Dette er ting vi kan spille på og oppmuntre. Når noen jenter kan - er det åpning og muligheter for at mange flere kan komme med. Det er disse jentene som skal oppdra neste generasjon, og vi bør være opptatt at de mestrer det godt - på egne premisser.

Andre data tyder på at svært mange innvandrerjenter er sterkt utdanningsmotivert. Ingen andre ungdomsgrupper er så flittige brukere av bibliotek som innvandrerjenter er.

Det er mange som spår at framtidens jobber ligger innen informasjonsteknologien. Innvandrerjenter kan oppfordres til å følge disse faglinjer siden de bruker mye tid innendørs og i biblioteker.

Vi trenger kompetanse og kunnskap blant personalet i barnehagen. Det er spesielt viktig å rekruttere unge (og voksne) med innvandrerbakgrunn til jobb i barnehagene. Det er svært viktig at vi har personell i barnehagene som kjenner ulike kulturer og som dermed kan fungere som brobyggere mellom norsk kultur og innvandrerbarnas kultur. Det er derfor viktig å motivere ungdom med innvandrerbakgrunn til å utdanne seg innen omsorgsarbeiderfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget og pedagogiske utdanninger.

Spørsmålet om godkjenning av "medbragt" utdanning og kompetanse er viktig, ikke minst fordi mange innvandrerkvinner har høyere utdanning som de ikke får uttelling for i Norge. På den annen side er det også relativt mange innvandrerkvinner som har svært lite utdanning. Manglende eller mangelfulle lese- og skriveferdigheter i morsmålet gjør det også vanskelig å tilegne seg det norske språket og reduserer mulighetene for integrasjon i majoritetssamfunnet.

Qua Vadis-senteret på Rosenhoff er et verksted for innvandrerkvinner. Der finnes også en barnehage. Mødre kan arbeide i verkstedet eller få norskundervisning mens barna har et trygt og godt barnehagetilbud. Dette tiltaket kombinerer altså mange viktige ting, og er et eksempel til etterfølgelse.

Forskning

Jeg vil understreke at innvandrerkvinners behov og interesser bør ivaretas innenfor rammen av allmenne forskningsprosjekt og tiltak. Vi vet imidlertid at innvandrerkvinner som målgruppe og fokus ofte overses, selv innen spesielle forskningsprosjekt eller tiltak for kvinner eller for innvandrere. Kvinnepolitiske erfaringer viser at "særinteressene" først må kartlegges og tydeliggjøres før de kan integreres.

Vi tror derfor at innvandrerkvinnespørsmål må løftes fram i lyset og særlig ivaretas. Det bør la seg gjøre innenfor rammen av etablerte forskningsfelt som migrasjonsforskning og kvinneforskning eller likestillingsforskning. Hensynet må gjøres eksplisitt i forbindelse med utformingen av mål for relevante forskningsprogram. Prioriteringen må gjøres eksplisitt i mandatet til programstyrer.

Innvandrerjenter har høy frafallsprosent i videregående skole (30%, mot 10% for innvandrergutter). Hva kommer det av? Når det gjelder forskningsbehov vil vi særlig framheve behov for mer kunnskap om unge jenters situasjon.

Ugifte enslige kvinner, separerte, skilte og enslige gamle kvinner uten klar familietilhørighet, har vi også lite informasjon om.

Familiepolitikken

Den norske likestillingspolitikken kan gjøres til gjenstand for diskusjon fra flere synsvinkler i forhold til innvandrere og innvandringspolitikk. Det har vært påpekt fra innvandrerhold at innvandrerkvinner usynliggjøres i det norske samfunnet. I den innvandringspolitiske debatten har spørsmålet om rase framstått som overordnet - og mer akutt enn kjønnsrolleproblematikken. Myndighetene har i stor grad forholdt seg til innvandrerkvinnene ut fra et fremmedrettslig perspektiv. Kritiske røster har hevdet at botidskravet reduserer mange innvandrerkvinner til juridiske vedheng til ektemannen de første tre årene i Norge.

I den grad mannsrollen i utgangspunktet innebærer en dominerende posisjon i familien, blir rollen som garantist og betingelse for kvinnens opphold, problematisk fra et likestillingssynspunkt.

Familiegjenforente innvandrerkvinner kan utsettes for trusler og trakassering og kan i tre år måtte leve med dette, under trussel om utkastelse fra riket, dersom de ikke opprettholder samlivet.

Jeg kan opplyse at Justisdepartementet vurderer å utarbeide konkrete retningslinjer for praktiseringen av unntaksbestemmelsen til utlendingsloven som gir innvandrerkvinner rett til fortsatt opphold dersom de har vært utsatt for mishandling. Ingen kvinner, det være seg norske eller innvandrere, skal være nødt til å finne seg i mishandling. Videre får innvandrerkvinner som fremmer selvstendig oppholdssøknad så langt det er mulig, kvinnelig avhørsleder og tolk, og man skal i prosessen være særlig oppmerksom på voldtekt og mishandling.

I Kommunaldepartementets handlingsplan for likestilling 1991-1992 og også i Likestillingsmeldinga som ble lagt fram høsten 1992, reises det spørsmål om intensjoner i prinsipp om likestilling mellom kjønnene og prinsipp om å vise respekt for innvandrernes kultur, kan komme i konflikt. Det er en problemstilling som er viktig å avklare, bl.a. fordi mangelen på avklaring både er et resultat av, og bidrar til å opprettholde innvandrerkvinners usynlighet i det norske samfunnet.

Det er også en problemstilling som tydeliggjør behovet for begrepsmessig avklaring. Hvem er innvandrerne og deres kultur som kan komme i konflikt med likestillingslovens målsetting? Hvilke innvandrere og hvilke skikker og verdier? Hva legger vi i kulturbegrepet? Mange av de innleggene som følger mitt vil kunne bidra til en begrepsavklaring her.

Målet for den norske likestillingspolitikken er like muligheter og plikter for menn og kvinner til å delta i hjemmesfæren og på alle samfunnsområder. Dette innebærer en endring i den tradisjonelle arbeidsdeling mellom kjønnene. I enkelte innvandrergrupper har den kjønnsmessige arbeidsdelingen mye sterkere ideologisk forankring enn i dagens norske samfunn. Vi skal likevel ikke langt tilbake i norsk historie før vi gjenfinner den sterke betoningen av arbeidsdeling, i den epoken som har vært kalt "husmoras glansperiode" ca. 1935-1965. Og det er dessuten ikke kommet lenger enn at gutter på BI ønsker seg hjemmeværende koner.

Kulturelle forestillinger knyttet til ære og skam er utbredt i endel innvandrergrupper. Sterkt familiesamhold, kjønnsmessig arbeidsdeling og kontroll over kvinners fruktbarhet (seksualitet og ærbarhet) er viktige stikkord. Lav giftealder, ekteskap arrangert av familien, kjønnssegregering og kvinnelig omskjæring er ulike kulturers svar på disse forestillingene. Kultur har ulike betydninger for menn og kvinner, for unge og gamle. Kultur er heldigvis ikke noe statisk, men endres over tid og med skiftende omstendigheter. Den endres også gjennom migrasjonen og kontakten med vertssamfunnet.

I en avveining mellom likestillingspolitiske og innvandringspolitiske målsettinger må vi ikke utvanne sentrale rettigheter og oppfatninger i moderne norsk rettsbevissthet. Vi må fastholde grunnleggende verdier.

Det stiller krav til oss om å tilrettelegge for bedre integrasjon og dermed økt makt og selvbestemmelse, ikke bare for innvandrere vis á vis majoritetsbefolkningen, men for enkeltindividene; kvinner, barn, unge og gamle. Det er en viktig utfordring å tilby alternativer og valgmuligheter som gir kvinner forhandlingsstyrke innad i familien, i forhold til innvandrersamfunnet og den norske majoritetskulturen.

Barnehager

For familier og og barn med innvandrerbakgrunn har barnehagen en særlig viktig funksjon som formidler av norsk språk og kultur og som kontaktskaper i nærmiljøet. Det kan se ut som om mange barn med innvandrerbakgrunn lever relativt isolert fra norske miljøer de første leveårene, noe som gir dem begrenset mulighet til å lære det norske samfunnet og nordmenn å kjenne. Barnehagen kan derfor skape en god ramme for barn med innvandrerbakgrunn til lek og samvær med norske barn og voksne samtidig med at norske barn kan bli kjent med nye kulturer. Barnehagen vil være en av de viktigste arenaene for integrering og for å fremme toleranse og felleskap.

For BFD er det et klart mål å øke andelen innvandrerbarn i barnehagene. I 1994 var det registrert omlag 8200 barn med fremmedspåklig bakgrunn i barnehagene. Litt over 40 % av disse fikk tilbud om tospråklig assistent. På landsbasis regner vi med at omlag 43% av barn med innvandrerbakgrunn har barnehageplass. I Oslo går bare hvert tredje innvandrerbarn i barnehagen mot hvert andre barn av norske foreldre. Målet er at familier med innvandrerbakgrunn kan få et barnehagetilbud som er i tråd med deres behov når det gjelder omfang, kostnader og innhold.

Utfordringen blir å organisere barnehagetilbudet i tråd med foreldrenes og barnas behov. Vi har derfor ulike typer barnehagetilbud. For eks. åpne barnehager, der mor eller far skal følge med, de er også nettverksskapende, minibarnehager/kortidsbarnehager etc.

Det har blitt etablert stønadsordning med midler til tospråklig assistent. Statistikken viser at vi desverre bare når under halvparten av barna med innvandrerbakgrunn som har barnehageplass med tilskuddsordningen til tospråklig assistent. BFD har derfor igangsatt både en kvalitativ og en kvantitativ vurdering av denne tilskuddsordningen.

BFD og KUF har en strategiplan for oppfølging av tiltak for 6-åringenes skolestart i 1997. Et av delmålene her rettes inn mot å kartlegge det pedagogiske tilbud i skolen for tospråklige minoritetsseksåringer og tilrettelegging av tilbud for barn med forskjellig kulturbakgrunn i seksårstilbud og skolefritidsordning. Arbeidet er initiert og igangsatt i flere kommuner.

Unge jenter

Situasjonen til innvandrerjenter som blir tvunget til å inngå ekteskap, her i Norge eller i utlandet, har fått mye oppmerksomhet i media. Problemet er kanskje aller størst for jenter som er oppvokst i Norge, i familier der foreldrene kommer fra fjernere kulturelle samfunn, og som blir sendt tilbake til foreldrenes hjemland for å giftes bort mot sin vilje. Og også her er det viktig å nyansere debatten så det ikke gis inntrykk av at enhver pakistansk jente som gifter seg med en landsmann i Pakistan framstår som tvangsgiftet bort. Jeg har ingen rett til å framstå som en moralsk overdommer over den enkeltes valg, samtidig som det er ren skjær kvinneundertrykking å gifte bort jenter mot deres vilje.

Da Justisdepartementet fremmet den nye ekteskapsloven i 1991, ble en særskilt hjemmel om tvangsekteskap ansett for å være unødvendig, fordi et slikt ekteskap vil kunne kreves kjent ugyldig etter alminnelige ulovfestede ugyldighetsregler.

Men da Stortinget behandlet noen mindre endringer i ekteskapsloven i 1993, uttalte Forbruker- og administrasjonskomiteen at det burde foretas en ny vurdering av behovet for å gi denne gruppen direkte beskyttelse gjennom lovverket. Komiteen mente at en egen paragraf ville tydeliggjøre forbudet mot ekteskap inngått under tvang.

For å signalisere at ekteskap inngått under tvang ikke blir akseptert av norske myndigheter, fremmet Barne- og familiedepartementet i mars 1994 et forslag om å endre ekteskapsloven. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 1995.

Bestemmelsen om at ekteskap inngått under tvang skal kunne kjennes ugyldig ble inntatt som et nytt ledd i ekteskapsloven § 16. Den innebærer at en ektefelle som er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig tvang, kan reise søksmål for å få ekteskapet kjent ugyldig.

Nettverksgruppa ved Oslo Røde Kors Internasjonale Senter samarbeider med Norges Kommunale og sosialhøgskole om en undersøkelse som går spesifikt inn på arrangerte ekteskap. Rapport fra dette arbeidet skal foreligge i august 1996. Også i BFD vil vi se nærmere på hva som kan gjøres for å forhindre tvangsekteskap.

Ny barnevernlov gir også mulighet for å gripe inn tidligere enn den gamle loven gjorde. Nå må det godtgjøres at det vil skade barne/ ungdommen i framtida mao tvangsgifte kan skade. I følge gammel barnevernlov måtte skaden allerede ha skjedd.

Metoder

I likestillingsarbeidet og i utviklingen av likestillingspolitikk i f.t. innvandrerkvinner vil man kunne nytte erfaringene fra den generelle likestillingspolitikken - de metoder og tiltak som ble satt igang for å fremme likestilling mellom kjønnene.

Jeg skal nevne noen:

• Vi må finne ut av og støtte innvandrerkvinners egne strategier for hvordan de mestrer hverdagen.
• Vi må bruke de ressurssterke innvandrerkvinnene både til å drive arbeidet videre i deres egne miljøer og for utviklingen av politikken.
• Forbilder er viktige; innvandrerkvinner må synes og høres i politikken og på andre, viktige samfunnsområder. Dette stiller krav både til partiene og innvandrerkvinnene.
• Kvotering, eller positiv særbehandling, er upopulært for tiden, har jeg lest. Men for norske kvinner har dette vært et viktig hjelpemiddel, ikke minst i politikken. Det må vurderes om og i tilfelle hvordan kvotering kan tas i bruk til fordel spesielt for innvandrerkvinner.
• Samhandling mellom politikere, kvinneforskere og kvinneorganisasjonene har også vært av stor betydning for den framgang likestillingspolitikken har hatt. Et forum som dette kunne også brukes til en slik allianseskaping.

Kvinner og menn skal ha de samme mulighetene til å delta i og påvirke samfunnsutviklingen. Dette er et viktig mål for likestillingspolitikken. Men vi hadde ikke vært der vi er i dag, uten enkeltkvinners og kvinneorganisasjonenes kamp for innpass på arenaene.

Dere må fortelle meg, og andre politikere, om deres erfaringer, og krav, slik at vi kan nå målet om at hverken kjønn eller etnisitet avgjør eller hemmer den enkeltes muligheter til å realisere egne ressurser og ambisjoner.

Jeg ønsker dere lykke til med nettverksseminaret, og takker med dette for oppmerksomheten.