Statssekretær Ingunn Yssen - Oppfølging av FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing.

Oslo, Samfunnshuset 25. april 1996.

Oppfølging av handlingsprogrammer for likestilling på alle politikkområder og nasjonal oppfølging av FN's 4. kvinnekonferanse i Beijing.

Innledning.

Jeg vil innlede med å plassere FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing i en større sammenheng av internasjonalt samarbeid.

Likestilling på den globale dagsorden.

Kvinnekonferansen i Beijing var en del av en lang prosess for å innarbeide kjønnsperspektiv og likestilling på den internasjonale dagsorden.

Kvinnespørsmål kom for alvor på den internasjonale dagsorden tidlig på 1970-tallet, og man begynte å innse kvinners rolle som sentrale aktører i den globale utviklingsprosessen. Banebrytende begivenheter var Kvinneåret 1975 og den første verdenskvinnekonferansen som fant sted i Mexico samme år. Disse dannet opptakten til det internasjonale kvinnetiåret 1975-1985. Den andre verdenskvinnekonferansen fant sted i København i 1985, og den tredje i Nairobi i 1985 og resulterte i "Nairobistrategien for kvinneframgang fram mot år 2000."

Kvinnekonferansen i Beijing 1995 var den fjerde i rekken av globale kvinnekonferanser, og forberedelsesprosessen inkluderte regionale forberedelseskonferanser, inkl. forberedelseskonferansen for Europa og Nordamerika som fant sted i Wien i 1994.

Siden 1985 har det skjedd en gledelig utvikling mot integrering av kvinnespørsmål i andre viktige internasjonale fora. Det gjelder konferansen om miljø og utvikling i Rio 1992, der det sterke grasrotinnslaget medvirket til at det ble formulert kritiske problemstillinger om sammenhengen mellom kvinners underordning og ødeleggelse av naturen og stilt krav om anerkjennelse av kvinners erfaringsbaserte kunnskaper om natur og økologi.

FN's menneskerettighetskonferanse i Wien 1993 var en sentral milepæl for kvinners status og rettigheter globalt. Der fikk man gjennomslag for at kvinners menneskerettigheter er umistelige, selvfølgelige og uatskillelige deler av universelle menneskerettigheter. FN fikk en spesialrapportør om vold mot kvinner og seksualisert vold ble for alvor satt i fokus som et menneskerettslig problem.

Befolkningskonferansen i Kairo 1994 ga gjennomslag for viktige prinsipper om reproduktiv helse og familieplanlegging. Retten til den høyest oppnåelige standard for seksuell og reproduktiv helse ble knyttet til menneskerettighetene og omfatter en anerkjennelse av retten for alle par og individer til fritt og ansvarlig å bestemme antall, mellomrom og tidsplanlegge barna sine, at de skal ha tilgang på den nødvendige informasjon og midler til å sikre denne retten. Selv om oppmerksomheten i hovedsak ble viet kvinner, ble menns rolle og ansvar også framhevet. Et viktig framskritt i Kairo var at ungdommers legitime behov for reproduktive helsetjenester ble fastslått, med formuleringer om å sikre nødvendig undervisning og servicetilbud til ungdom som kan sette dem i stand til å håndtere sin seksualitet . Det ble også slått fast at utdanning er selve nøkkelen til barnebegrensning, og at utdanning av kvinner er den enkeltstående faktor som gir størst utslag i redusert barnedødlighet. Kairokonferansen ble langt på vei en konferanse om kvinner.

På det Sosiale toppmøtet i København i april 1995 var den viktigste gevinsten sett med kvinneøyne, den brede forståelsen for at det er nødvendig å fokusere og satse på kvinner i tilnærmingen til fattigdomsbekjempelse, sysselsetting og integrasjon. Utenriksdepartementet arrangerer i disse dager en internasjonal konferanse om oppfølgingen av det såkalte 20/20 -vedtaket som var et viktig resultat av toppmøtet, og som betyr at giver- og mottakerland inngår en gjensidig forpliktende avtale om å øremerke mer av henholdsvis bistandsmidler og statsbudsjettet til sosiale formål. Beijing-konferansen vedtok at en i oppfølgingen av dette prinsippet skal integrere kjønnsperspektiv og likestilling, slik at en også legger premisser for å sikre at midler som er øremerket til sosiale formål ivaretar jenters og kvinners særlige behov og kommer dem til gode.

Kommunal- og arbeidsdepartementet forbereder den norske deltagelsen i den neste store FN-konferansen, HABITAT II om bosetting og boligspørsmål, som arrangeres i Istanbul i juni i år. Et av de prioriterte innsatsområdene er integrering av kjønnsperspektiv og likestilling i utkastet til sluttdokument, og departementet samarbeider her med Barne- og familiedepartementet. Senere i år kommer toppmøtet i regi av Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

Kvinnekonferansen i Beijing; innhold og resultater.

Tema fra alle disse forutgående internasjonale begivenhetene ble i Beijing behandlet og utdypet - i et kjønnsperspektiv. Hvordan er kvinnespørsmål relevant for miljø og utvikling, hvordan innvirker miljø og utvikling på kvinners helse, tilgang på rent vann og brenne f.eks. Slik ble spørsmålene stilt på alle innsatsområdene som ble behandlet i Beijing.

Handlingsplanen inneholder forpliktende målsettinger og konkrete forslag til arbeidsmetoder og tiltak for å styrke kvinners rettslige, sosiale, politiske og økonomiske stilling og innflytelse på utviklingen på kritiske innsatsområder; fattigdom, utdanning, helse og sysselsetting, krig og væpnet konflikt, menneskerettigheter og seksualisert vold, politisk og økonomisk makt, media og miljø.

Under Beijing-konferansen var det viktig for oss å arbeide strategisk for å unngå tilbakeslag i forhold til seire fra tidligere konferanser. Dette var en særlig aktuell problemstilling mht reproduktiv helse. Det var fryktet at Vatikanet mobiliserte til en motoffensiv for å reversere resultatene fra Kairo. Imidlertid lyktes vi ikke bare i å beholde det som var oppnådd tidligere, men på viktige områder ble det gjort framskritt. Vi fikk gjennomslag for at frihet fra vold og tvang på det seksuelle området er en menneskerett. Det ble også vedtatt at landene skal se på sin egen lovgivning med sikte på å avkriminalisere kvinner som har tatt ulovlig abort - altså ikke legalisere abort, men hindre straffeforfølgelse av kvinner, som f.eks.oppsøker helsetjenesten pga skader de har pådratt seg etter en ulovlig abort. En milepæl var det også at jentebarnets situasjon for første gang ble løftet fram som et særskilt problemområde. Kravet om systematisk integrering av kjønnsperspektivet på alle politikkområder var en viktig nyvinning på konferansen.

Organisasjonenes rolle.

Et viktig aspekt ved FN-konferansene er de parallelle NGO - Forum for ikke statlige organisasjoner. Her møtes tusenvis av organisasjonsrepresentanter og enkeltpersoner fra hele verden. I Beijing var dessuten representanter for rundt 2000 organisasjoner gitt adgang til å delta som observatører på den offisiselle konferansen. Det ga organisasjonene mulighet til å påvirke regjeringsdelegasjonene direkte under forhandlingene. Mange offisielle delegasjoner inkluderte, i likhet med den norske delegasjonen, organisasjonsrepresentanter.

De private organisasjonene ble aktivt involvert i de nasjonale forberedelsene, bl.a. gjennom representasjon i den rådgivende komiteen som ble nedsatt for å støtte UD og BFD som ansvarlige for forberedelsesarbeidet. Det er viktig for oss å videreføre det nære og gode samarbeidet fra tiden før og under konferansen. I desember i fjor arrangerte UD og BFD i samarbeid med paraplyorganisasjonen Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, FOKUS, i fellesskap et to-dagers seminar i Drammen; "FN's kvinnekonferanse i Beijing sett med norske øyne". Drammenskonferansen inneholdt oppsummeringer og diskusjon rundt sentrale tema fra organisasjonenes Forum og den offisielle konferansen. Innlegg og diskusjoner er sammenfattet i en konferanserapport, som ligger i mappene dere har fått utdelt.

En nordisk-baltisk konferanse for den gryende kvinnebevegelsen i Baltikum er under planlegging av Nordisk Ministerråds embetsmannskomite for likestilling. Ideen sprang ut av et nordisk-baltisk oppfølgingssymposium i Reykjavik, der offisielle representanter, parlamentarikere og organisasjonsrepresentanter var samlet for å diskutere oppfølging av Beijing-konferansen på nasjonalt og nordisk nivå og i det nordisk-baltiske samarbeidet.

BFD har sendt handlingsplanene som ble vedtatt i Beijing og på den forberedende konferansen i Wien til et bredt spekter av organisasjoner og andre ikke-statlige aktører, for å få innspill til oppfølgingsarbeidet og bidra til å gjøre Handlingsplanen kjent. Vi oppfordret organisasjonene til å redegjøre for oppfølging i egen organisasjon og til å pensle ut problemområder og konkrete tiltak de mener myndighetene bør iverksette. Svarene vi fikk inn er kopiert opp og utdelt her i dag. Jeg har ikke funnet plass til å inkludere all informasjonen her, men alle forslag som ikke sorterer under våre politikkområder, vil vi sende til berørte departementer.

Bistandspolitisk oppfølging.

U-landsperspektivet er sterkt og nærværende på de globale kvinnekonferansene. På tross av viktige fellestrekk ved kvinners livssituasjon verden over, er fattigdom og mangel på rettigheter, overarbeid og underbetaling, vanskjøtsel og utnytting av jentebarns arbeidskraft, mangel på skole- og helsetilbud, tidlige ekteskap og kjønnshandel, kjønnsselektive aborter, kvinnelig kjønnslemlestelse, alvorlige problemer som særlig rammer kvinner i u-land, urbefolkningsgrupper og migrantkvinner. FN-konferanser har i høy grad bidratt til forståelse for at likestilling ikke er et vestlig luksusproblem, men er avgjørende for landenes sosiale og økonomiske utvikling.

Internasjonal solidaritet og bistand vil være viktig i oppfølgingen fra Norges side. Styrking av det kvinnerettede arbeidet og kjønnsperspektiv på bistandspolitikken overhodet er inne i svarene vi har fått fra organisasjoner som er aktive i nord-sør spørsmål. Det er lange tradisjoner for kvinneretting i norsk bistandspolitikk. Departementet for utviklingshjelp la fram den første strategien for kvinnerettet bistand allerede i 1985. Etter Beijing-konferansen har UD lagt fram en stortingsmelding om norsk politikk overfor utviklingslandene, St.meld. nr 19 (1995-96). Her er like rettigheter og muligheter for kvinner og menn løftet fram som ett av fem hovedmål for bistandspolitikken. Konsekvenser for henholdsvis kvinner og menn av bistandstiltak skal utredes før iverksetting. Tematiske prioriteringer som arbeid for kvinners juridiske rettigheter og menneskerettigheter, styrking av kvinners økonomiske stilling og som beslutningsaktører, og bedring av kvinners helse- og utdanningstilbud bygger på anbefalinger fra Verdenskonferansen. En revidert kvinnestrategi blir trolig lagt fram før sommeren, og vil inneholde mer konkret vegledning om prioriteringene. Dette er god integreringspolitikk: Likestilling blant hovedmålene på politikkområdet, krav om systematisk konsekvensutredning med kjønnsperspektiv og særskilte tiltak for å bidra til å virkeliggjøre målet.

Internasjonal oppfølging i regi av FN og Europarådet.

En viktig del av oppfølgingsarbeidet foregår i regi av FN og FNs særorganisasjoner. Norge støtter også aktivt det arbeidet som pågår med å integrere kjønnsperspektiv og likestilling i hele FN-systemet og å løfte dette arbeidet opp på høyeste nivå. Som resultat av Beijing-konferansen har en av generalsekretærens nærmeste medarbeidere fått ansvar for å koordinere likestillingsarbeidet i organisasjonen. Norge har foreslått at FN innlemmer krav om god kjønnsmessig balanse på linje med kravet om geografisk fordeling i rekrutteringspolitikken.

Kvinners menneskerettigheter.

Menneskerettighetssituasjonen var et sentralt tema og en rød tråd gjennom forhandlingene i Beijing. Man kom bl.a. til enighet om at FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner skal styrkes ved at det innføres en rett til å inngi individuelle klager. Kvinnekonvensjonen kommer dermed på linje med andre av FNs menneskerettighetsinstrumenter

og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Oppfølgingen startet under årets møte i FNs kvinnekommisjon. Det er bred oppslutning om en slik protokoll, men også bekymring for at dette kan bidra til at de som håndhever det generelle menneskerettighetsapparatet ytterligere vil fraskrive seg ansvaret for menneskerettighetsbrudd som angår kvinner. Det er en tendens til at slik saker ikke realitetsbehandles, men oversendes til CEDAW, komiteen som håndhever Kvinnekonvensjonen. Utenriksdepartementet dekker FNs Menneskerettighetskommisjon og følger opp arbeidet med å integrere kvinners menneskerettigheter i det ordinære menneskerettighetsapparatet.

Justisdepartementet deltar i et lignende arbeid som pågår i regi av Europarådet, for å utarbeide en tilleggsprotokoll om likestilling til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Hensikten er at ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn skal bli en selvstendig menneskerett som skal gjelde på alle områder.

Europarådet utreder mulighetene for å kodifisere kvinners reproduktive rettigheter, som ble fastslått først på befolkningskonferansen i Kairo og siden styrket i Beijing. Europarådet vurderer også et forslag om en europeisk konvensjon mot internasjonal handel og seksuell utnytting av kvinner, et problem som er i ferd med å få stort omfang i Østeuropa. Ansvarlige departementer er Sosial- og helsedepartementet og Barne-og familiedepartementet.

Endelig ønsker vi i BFD å ta et initiativ for å følge opp den kontroversielle paragrafen fra Beijing, om at kvinners menneskerettigheter omfatter kontroll over egen seksualitet med frihet fra tvang og vold.

Det er viktig med samordning av arbeidet med disse ulike initiativene for å styrke menneskerettssituasjonen for kvinner. BFD og UD planlegger å samle aktørene i de ulike departementene, men også instituttene for menneskrettigheter ved universitetene i Oslo og Bergen, Kvinneretten og andre relevante aktører til et høyttenknings- og strategimøte.

Hvilken betydning har Handlingsplanen i Norge?

Hvilken betydning har Handlingsplanen i Norge? Våre erfaringer har lagt viktige føringer for utformingen av dokumentet. Men har vi selv bruk for det? Har vi noe å lære?

Jeg vil svare et ubetinget ja! - av to grunner.

1. For det første kan den fortelle oss at vi ikke er på villspor, vi beveger oss i riktig retning! I internasjonal sammenheng har vi kommet svært langt i retning av likestilling, særlig når det gjelder deling av politisk makt, muligheter til å kombinere arbeidsliv og familieliv for både kvinner og menn, også i småbarnsperioden.
2. For det andre er Handlingsplanen viktig fordi mye gjenstår før vi har full likestilling i vårt eget land. Klare målsettinger er viktige for å få fart på utviklingen. De kan gi støtet til en mer målrettet, etterprøvbar og effektiv innsats. Det krever at vi vet hvor vi vil, gjør opp status for hvor langt vi er kommet, og på hvilke områder det er behov for sterkere innsats.

Dere i departementene og noen få utvalgte etater har også fått anledning til å redegjøre for hvor dere ser behov og muligheter for nye tiltak og innsatsområder i lys av handlingsplanene fra Wien og Beijing. Som koordinerende departement har vi et ansvar for å gjøre Handlingsplanen kjent og ta initiativ til oppfølging nasjonalt. Vi mener også at handlingsplanene kan være nyttige redskaper til å konkretisere kjønnsperspektiv og øke forståelsen av hvordan likestilling er relevant, også på politikkområder hvor vi har liten tradisjon for å tenke i disse baner. Endelig inneholder handlingsplanene mål og tiltak som vi mener kan inspirere både organisasjoner og myndigheter til å tenke nytt eller trekke oppmerksomheten mot forsømte politikkområder.

Innspillsrunden.

Departementer og etater har vurdert egne ansvarsområder i lys av handlingsplanene. Ikke uventet finner mange at det er stor grad av overensstemmelse mellom mål og tiltak i handlings-planene og den politikken som allerede føres på politikkområdene. Det rapporteres om mye godt arbeid i svarene vi har fått.

Det vil føre for langt å gjøre fyldestgjørende rede for alt det konstruktive arbeidet som er i gang. Svarene er heftet sammen og blir delt ut til alle deltagerne her i dag.

Jeg har forsøkt å systematisere innspillene tematisk og vil presentere et utvalg at tiltak, kritiske merknader og konkrete forslag, i tilknytning til temaene ledelse og personalpolitikk, næringsutvikling, økonomisk likestilling, helse, vold mot kvinner og innvandrerkvinners utsatte posisjon.

Tiltak for å øke antall kvinner i ledende stillinger og viktige posisjoner i beslutningsprosessen.

Kvinners rolle i beslutingsprosessen er et sentralt tema i såvel den regionale som globale handlingsplanen. På tross av den høye yrkeaktiviteten for kvinner og den sterke stilling kvinner har i politikken er toppledelsen i næringslivet fortsatt dominert av menn. Også i offentlig sektor er kvinneandelen på høyere nivå for svak. Det har heller ikke riktig lykkes å oppfylle Likestillingslovens krav om minimum 40% av hvert kjønn i offentlig oppnevnte styrer, råd og utvalg. På denne bakgrunn ba vi departementene spesielt å rapportere om tiltak på dette feltet.

La meg starte med å skryte litt av Fiskeridepartementet: Mens gjennomsnittlig kvinneandel på ekspedisjonssjefsnivå er 13%, kan dette ellers mannsdominerte politikkområdet skilte med 50% kvinnelige ekspedisjonssjefer!

Ledelse og personalpolitikk i offentlig sektor er Administrasjonsdepartementets ansvarsområde. Her arbeides det med utvikling av tiltak for å fremme likestilling i offentlig sektor og særlig med sikte på å øke andelen kvinnelige ledere. AD holder oversikt over kjønnsrepresentasjonen i styrer, råd og utvalg. De finner det vanskelig å foreta en generell skjerping av håndhevingen av 40 prosent-regelen, men vil vurdere om det er mulig å endre rekrutteringsgrunnlaget for representasjon i slike organer.

Landbruksdepartementet holder en høy likestillingsprofil. I fjor høst hentet de alle etatslederne inn til en likestillingskonferanse og drøftet tiltak for å få flere kvinner i ledende stillinger og i styrer, råd og utvalg. Resultatene vil bli fulgt opp jevnlig. Alle etater og bedrifter under Nærings- og energidepartementets ansvarsområde vil det nærmeste året arbeide spesielt med spørsmål om kvinners kompetanse og rekruttering av kvinnelige ledere, og rapporterer tilbake til departementet om resultatene. Også Samferdselsdepartementet har tradisjoner for en aktiv likestillingspolitikk vis a vis underliggende etater.

Personalpolitiske tiltak .

Mange departementer og etater har likestillingshensyn innarbeidet i sine personalpolitiske retningslinjer. Det gjelder f.eks. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND. Utenrikstjenesten, politi- og lensmannsetaten og Forsvaret er tradisjonelt mannsdominerte tjenesteområder med utstasjonering og lite familievennlige arbeidsforhold. Forsvaret har allerede erfaring med planmessig arbeid for likestilling. I løpet av det siste året har det blitt iverksatt handlingsplaner for likestilling for politi- og lensmannsetaten og for Utenrikstjenesten. Direktoratet for utviklingshjelp er i gang med å utarbeide en slik handlingsplan., bl.a. med sikte på å få flere kvinner i ledende stillinger og i utestillinger. Foreløpig dokumentasjon tyder på at interne kvinnelige søkere har prosentvis stor sjanse for å bli ansatt, men at kvinner i mindre grad enn menn søker leder- eller utestillinger og det arbeides med å kartlegge årsakene.

Kvinner og næringsutvikling.

Kvinner og næringsutvikling, etablerertiltak og distriktspolitikk er temaer som hører nøye sammen. Dette er et område som får bred behandling i den regionale handlingsplanen og som opptar både NOE og deres underliggende etat SND, samt KAD, FID og LD. Både NOE og LD deltar også i internasjonalt og regionalt samarbeid på området, der norske erfaringer med mikrokreditt eller nettverksbanker, etter mønster av Grameen Bank i Bangladesh er et gjennomgangstema. De første mikrokredittprosjektene ble startet opp med støtte fra Fiskerinæringas kvinneutvalg og Fiskeridepartementet. Siden har både Landbruksdepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet fattet interesse for modellen. I Landbruksdepartementet vil oppfølgingen av Beijing-konferansen organiseres som et handlingsplanarbeid, som er under forberedelse. Det planlegges å trekke inn andre departementer (KAD og FID) for å diskutere mulige samarbeidsfelt og felles tiltak i forhold til distriktskvinner. Departementet vil også innhente innspill fra landbruksorganisasjonene.

NOE understreker sitt ansvar for å legge rammevilkårene til rette slik at næringslivet gir like muligheter for kvinner og menn. De framholder at gode vegledningstjenester og gunstig finansieringsbistand er særlig viktige betingelser for å oppmuntre kvinnelige etablerere. SND samarbeider med kvinneorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og lokale finansinstitusjoner i sin særskilte kvinnesatsing. Blant tiltakene er prosjekter om markedsstrategier for småbedrifter i tradisjonsrike næringer, bransjeutvikling på kvinnedominerte områder, lederutvikling, kompetanseheving for kvinner i tekniske yrker. De har også utarbeidet en håndbok for kvinnelige etablerere og arbeider med et temahefte om kvinner som næringspolitisk ressurs. Også KAD er opptatt av kvinner som næringspolitiske aktører. I forbindelse med forarbeidet til en ny regionalmelding, er departementet i gang med å vurdere treffsikkerheten av sitt kvinnerettede arbeid med hensyn til etablerere, kunnskaps- og kompetanseheving, kommunal planlegging og fylkeskommunenes rolle i kvinnesatsingen.

Tidsbruk og inntekt.

I Beijing var Norge en pådriver for prinsippet om satelittregnskaper for ubetalt arbeid. Hensikten er å synliggjøre omfanget og verdien av dette arbeidet og den ulike fordelingen mellom kjønnene. Den ulike fordelingen mellom kvinner og menn av betalt og ubetalt arbeid er et viktig hinder for full likestilling. Når kvinners lønnsinntekt i gjennomsnitt er bare halvparten av menns, skyldes det først og fremst at kvinner i mye større grad enn menn kombinerer yrkesaktivitet med ulønnet husarbeid, omsorg og pleie. Finansdepartementet finansierer Statistisk Sentralbyrås arbeid med å utvikle metoder for verdsetting av ubetalt arbeid og utarbeidelsen av satelittregnskaper for slikt arbeid i tilknytning til tidsnytteundersøkelsene. I et vedlegg til salderingsproposisjonen for 1995 gjengav departementet beregninger av omfanget av ulønnet arbeid, basert på den siste tidsnytteundersøkelsen og Nasjonalregnskapet. Finansdepartementet understreker samtidig at de eksisterende pensjonsordninger gir en betydelig omfordeling fra menn til kvinner; gjennom minstepensjonsordningen, som ikke forutsetter forutgående yrkesaktivitet og pensjonsinnbetaling; opptjening av pensjonspoeng for visse typer ubetalt omsorgsarbeid og gjennom at kvinner har lengre forventet levetid.

Likelønn.

Forskjellene i lønnsinntekt skyldes ikke bare at kvinner bruker mer tid i ulønnet arbeid. Når vi sammenligner heltidsarbeidende kvinner og menn viser det seg at kvinners lønn er i snitt ca. 80% av menns lønn. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en viktig faktor, også diskriminerende holdninger spiller inn og kvinners mindre makt og innflytelse i lønnsforhandlinger. Likelønn er et høyt prioritert område i likestillingspolitikken. Barne- og familiedepartementet arbeider med å legge det juridiske grunnlaget for sammenligning av lønn på tvers av ulike yrker og et utvalg utreder et enkelt system for arbeidsvurdering som kan lette sammenligning på tvers. De ansvarlige departementer finansierer også forsknings- og utredningsarbeider om kvinners karriereløp, og inntekt og lønn for kvinner og menn i et livsløpsperspektiv. Utover dette er lønnsfastsettelsen et ansvar for partene i arbeidslivet, og likelønn har nådd opp til å bli et hovedtema i de siste års tariff-forhandlinger.

Deltidsansattes rettigheter.

I likestillingsloven er diskrimineringsforbudet definert slik at det inkluderer handlinger som faktisk virker slik at det ene kjønn på en urimelig måte stilles dårligere enn det annet. Forskjellsbehandling av heltids- og deltidsansatte kan være i strid med likestillingsloven, siden 90 prosent av alle deltidsansatte er kvinner. Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider med å likestille deltids- og heltidsansatte med hensyn til stemmerett og valgbarhet innen bedriftsdemokratiet.

Kvinners helse.

Helse var et sentralt tema i Beijing, med fokus på kvinners reproduktive helse, men også arbeidsmiljø, miljøforurensing, farlige stoffer og helsepolitiske prioriteringer ble satt på dagsorden. Flere departementer rapporterer om aktiviteter av betydning for kvinners helse. Sosial- og helsedepartementet er oppmerksom på at problemstillinger som gjelder kvinners helse lettere blir borte når forskningen har et kjønnsnøytralt utgangspunkt. De yter støtte til prosjekter i regi av Sanitetsforeningen om "styrking av medisinsk forskning med utgangspunkt i kvinners behov", og Senter for kvinneforsknings paraplyprosjekt "Kvinner, kropp og kommunikasjon" om lærings- og opplevelsesprosesser tilknyttet kropps- og arbeidsvaner, som kan ha betydning for langsiktig forebyggende arbeid. SHD prioriterer ellers abortforebyggende arbeid og vil gjøre prevensjonsundervisning obligatorisk for 8-10 klassetrinn og i videregående skole. HIV-forebyggende arbeid vil være en integrert del.

Miljøverndepartementet arbeider med positiv og negativ helse/miljøfaremerking, forbud mot farlige stoffer og drikkevannskvalitet. KAD har utarbeidet en ny forskrift til Arbeidsmiljøloven om beskyttelse mot forplantningsskader med særlig vern for gravide og ammende kvinner. Flere departementer bidrar dessuten til forskningsprogrammet "Helse i arbeidslivet", som har kvinners helse og belastningslidelser som ett fokus.

Vold mot kvinner og innvandrerkvinners situasjon.

Vold mot kvinner er satt solid på den internasjonale dagsorden på 1990-tallet. Handlingsplanen fra Beijing trekker opp et bredt spekter av tiltak for å bekjempe seksualisert vold og setter ikke minst søkelyset på innvandrerkvinners sårbare situasjon.

Justisdepartementet rapporterer at innvandrerkvinner som fremmer selvstendig asylsøknad så langt det er mulig får kvinnelig avhørsleder og tolk, og at en her er særlig opmerksom på voldtekt og mishandling. JD viser forøvrig til unntaksbestemmelsen i forskriftene til Utlendingsloven, som gir innvandrerkvinner rett til fortsatt opphold dersom de har vært utsatt for mishandling. Departementet vil vurdere om det bør utarbeides konkrete retningslinjer for praktiseringen, slik det har blitt gjort i USA og Canada.

Kommunal- og arbeidsdepartementet er i ferd med å utarbeide en stortingsmelding om innvandringspolitikken og vurderer i den forbindelse om det er behov for særskilte kvinne- eller ungdomsrettede tiltak på politikkområdene. KAD har også vært ansvarlig for gjennomføringen av en nordisk undersøkelse om innvandrerkvinners bruk av krisesentre og sentrenes holdninger til innvandrerkvinner. Vi ser at sentrene i Norge er i ferd med å vie spørsmålet økt oppmerksomhet. Barne- og familiedepartementet er ansvarlig for krisesentrene og vil ta kontakt med KAD om eventuelle oppfølgingsbehov.

Et kompetansesenter for voldsofferarbeid ble etablert høsten 1995 med støtte fra JD, SHD og BFD, og kjønnssensitiv opplæring av personell som kommer i kontakt med voldsofre er en del av oppgavene for senteret.

Handlingsplanen er en pådriver for integrering.

Sist men ikke minst, Handlingsplanen er en pådriver for integrering, med sterk vektlegging av integrering som likestillingspolitisk strategi og metode. I dokumentet konkretiseres integrering som et krav om at alle relevante beslutninger og tiltak på forhånd skal analyseres for å kartlegge hvilke virkninger de får for henholdsvis kvinner og menn. Denne formuleringen går igjen på alle innsatsområdene som et supplement til de konkrete målene og tiltakene.

Integreringsstrategien følges opp i kapittelet om organisering av likestillingsarbeidet (kap. IV H). Det oppfordres til ansvarsforankring på høyeste nivå i regjeringen og regelmessig rapportering til landets lovgivende forsamling om likestillingsutviklingen på alle politikkområder; likestillingsapparatet bør utarbeide analyser, metode og strategi for arbeidet, ha mandat til å koordinere arbeidet for å integrere likestilling i beslutningsprosessene på alle politikkområder, og sørge for rådgivning og opplæring i kjønnsanalyse. Man oppfordrer også myndighetene til å pålegge alle departementer å gå gjennom sine politikkområder i et kjønnsperspektiv og i lys av Handlingsplanen.

Handlingsplanen gir m.a.o. ganske detaljerte retningslinjer for hvordan man bør gå fram for å integrere kjønnsperspektiv og likestilling på alle politikkområder. Norge er langt fremme internasjonalt på dette området. Vi har et vel etablert likestillingsapparat med Likestillingsseksjonen i Barne- og familiedepartementet, Likestillingssekretariatet i KUF og et systematisk organisert likestillingsarbeid i mange departementer. Gjennom to påfølgende handlingsprogramperioder fra 1986-90 og 1991-94 har alle departementene gått gjennom egne politikkområder i et kjønnsperspektiv og alle bidro med informasjon på sine politikkområder til Norges rapport til FN foran kvinnekonferansen.

Integrering av kjønnsperspektiv og likestilling på alle politikkområder krever kunnskap og tilgang på kjønnsoppdelt informasjon. Statistisk Sentralbyrå gjør en viktig innsats. Departementene må bidra som oppdragsgivere og etterspørre kjønnsoppdelte data og kjønnsrelevant informasjon i sin kontakt med byrået. Det vil også være nyttig om departementene ivaretar dette hensynet i sin egen produksjon og formidling av relevante data.

Ansvaret for å utvikle integrering som strategi og metode i likestillingsarbeidet hviler først og fremst på Barne- og familiedepartementet. Statsråd Grete Berget har tidligere i dag redegjort for de tiltakene vi vil iverksette. Jeg skal ikke trette dere med gjentagelser, bare understreke at tiltakene er helt i tråd med Handlingsplanen fra Beijing.

Jeg håper at vi avslutningsvis kan få en debatt om hvordan vi best kan organisere det videre oppfølgingsarbeidet. Kvinneorganisasjonene har uttrykt ønske om innsyn i oppfølgingsarbeidet og konkrete kontaktpersoner i departementene.

I lys av at likestillingsarbeidet allerede er godt etablert i departementene, stiller jeg spørsmålet åpent om hvorvidt det er hensiktsmessig å skille klare oppfølgingstiltak fra generelt likestillingsrelevant arbeid. Alternativet er at konkrete tiltak følges opp på en integrert måte i hvert enkelt departement, gjennom interdepartementalt samarbeid og samarbeid mellom departementer, etater, statsbedrifter og private organisasjoner.

Rapport fra denne konferansen og sammenstillingen av alle innspillene vil bli gjort tilgjengelig for organisasjonene. I forbindelse med den første likestillingspolitiske redegjørelsen til Stortinget, vil vi be dere informere om utviklingen på de innsatsområder og tiltak dere nå har formidlet. Slik håper jeg at vi også kan tilfredsstille organisasjonenes ønske om innsyn.

Jeg vil ønske velkommen andre eksempler på gode tiltak, enn de jeg allerede har nevnt. Jeg utelukker heller ikke at det kan være områder vi har forsømt å gi oppmerksomhet og tar gjerne imot innspill om dette.

Takk for oppmerksomheten!