12. april 1996

FUNKSJONSHEMMEDE - EN DEL AV SAMFUNNET ?

Introduksjon

Funksjonshemmede er selvsagt en del av samfunnet, er man nødt til å svare ut fra den overskriften som er satt for våre innledninger. Når det er sagt, så kan jeg si at samtidig er de ikke det. Det finnes hindringer som gjør at mange ikke får deltatt i den grad de ønsker, eller på alt det de ønsker å være med på. Økt deltakelse er et mål for flere områder i politikken, for funksjonshemmede - og for barn og unge.

Jeg ser av rapporten fra forrige forum at noen mente at erfaringer fra barn og ungdoms deltaking i medvirkningsprosesser kan ha overføringsverdi til medvirkning for andre grupper. Det tror jeg er riktig. Barn og ungdom er grupper som vanligvis ikke deltar, og grupper som har særlige behov. Det samme har til dels vært sagt om funksjonshemmede.

Jeg kan med en gang si at vi har erfaringer med at krav om deltaking fra barn og unge i plan- og beslutningsprosesser i kommunene, blir sett på som brysomt. Det tar for mye tid og krefter å ta hensyn til grupper med spesielle behov, mener mange. Samtidig ser vi også at noen kommuner har kommet langt på området. Jeg skal komme tilbake til de gode eksemplene senere, men det gledelige er at kommunene er fornøyd med resultatene som er oppnådd. Det rapporteres om positive bivirkninger som man ikke hadde tenkt seg på forhånd. Selv om det krever en viss tilrettelegging for å trekke barn og ungdom med, så viser det seg at barn og ungdom har bidratt til å få nye og andre ssynspunkter fram enn det voksne har tenkt på. En annen bivirkning er økt interesse for lokaldemokratiet og organisasjonsvirksomhet.

Når en spør seg hva det innebærer for den generelle samfunnsplanleggingen og politikken at den også skal ta hensyn til funksjonshemmede og andre grupper med spesielle behov, ikke bare i selve beslutningene, men også i prosessen fram til vedtak - kan svaret bli: Politikken og samfunnsplanleggingen blir bedre. Erfaringer fra barn og unges medvirkning er at det også blir bedre for flere grupper. De tenker ikke bare på seg selv og den situasjonen de er i, i dag, men også på andre grupper - og på framtida. Det at planleggere involverer andre, tar seg tid til og legger forholdene til rette for bred medvirkning, vil kunne bidra til bedre og mer målrettet og riktig bruk av ressursene.

Jeg tror at vi står overfor nye utfordringer når det gjelder funksjonshemmede barn og unge. Det er opplest og vedtatt at funksjonshemmede skal ha mulighet for deltakelse i samfunnslivet, og at funksjonshemmede barn og unge skal kunne delta i de aktivitetene som de ønsker. Men barn med funksjonshemminger er en sammensatt gruppe. Typen funksjonshemming og i hvilken utstrekning den begrenser barnets deltakelse, er avgjørende. Og når vi også vet at funksjonshemming er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder, må vi se på hindringene. Men hvem vet hva som er hindringer?

Når barna er små, er det foreldrene som vet. Det kreves mye av foreldre med funksjonshemmede barn. Vi kjenner historiene om de ressurssterke foreldrene som "til slutt" når fram. Det kan være vanskelig å bli hørt. Å sikre bedre medvirkning fra foreldre som har funksjonshemmede barn er en spesiell utfordring.

Men det blir ikke lettere når barn og ungdom skal klare seg selv. Etter hvert skal jo den enkelte funksjonshemmede barn og ungdom kunne mestre sin egen situasjon, takle dagliglivets mange små og store hindringer og utfordringer. Vi vet at mange ikke klarer å delta så mye som de ønsker, at de kanskje ikke får så mange venner som de har behov for, og at de til slutt isolerer seg.

Barn og unge med enkelte funksjonshemminger faller lett utenfor både det organiserte fritidslivet og jevnaldergruppen med den følge at de sosiale kontaktene med jevnaldrende uten funksjonshemminger minker, og kontakten med unge med funksjonshemminger øker. Funksjonshemmede ungdommer blir mer isolert og opplever større personlige problemer i ungdomsårene enn annen ungdom. Overgangen fra barn til ungdom kan være spesielt vanskelig. Når barn blir eldre og nærmer seg ungdomstiden, stilles det stadig større krav til deltakelse og mestring. Også overgangen fra ungdom til voksenlivet byr på vanskelige utfordringer i så måte.

Vi må få mer kunnskap om hvilke forhold som skaper problemer for funksjonshemmede barn og ungdom i disse overgangsfasene i livet. Det er den enkelte dette gjelder som kan si noe om det. Jeg er klar over at det er satt i gang et forskningsprosjekt som nettopp vil sette søkelys på dette. Men jeg tror at det i tillegg er viktig at funksjonshemmede barns ønsker og behov synliggjøres og tas hensyn til i utforming av tiltak, og i kommunale planleggings- og beslutningsprosesser.

Nærmere om erfaringer fra barn og unges medvirkning

Som voksne har vi et spesielt ansvar for å sikre barn og unge innflytelse over sin egen livssituasjon. Barn har rett til å bli sett, hørt og til å få si sin mening - både i familien, på skolen og i fritiden. Alle som har ansvar og innflytelse i forhold til barns og unges oppvekst, fra den enkelte fagperson til sentrale politikere, bør derfor stille seg spørsmålet: Hva er konsekvensene for barn og unge hvis vi velger denne løsningen? Kan vi prioritere slik at barnas behov blir bedre ivaretatt?

For å få vite dette, er det nødvendig å få fram og lytte til barnas egne synspunkter - og ta dem på alvor. Barn har viktige meninger, både om det de opplever i familien, skolen og i nærmiljøet sitt. Barndommen er viktig for de som er barn nå! Barn trenger bekreftelse på at de er viktige, og at de har noe viktig å bidra med. Dette kan de bl.a. få gjennom en dialog som viser at vi lytter til dem og tar hensyn til deres synspunkter. Å sikre reell medvirkning og innflytelse fra barn og unge må være et overordnet prinsipp for alle oss som har ansvar for oppvekstmiljøet - enten det er som politikere, fagfolk eller foreldre.

Men medvirkning fra barn og unge har og sine grenser. Som voksne bør vi stoppe opp og tenke over - hvordan kan vi gi barn og unge muligheter til å delta uten å tynge dem helt ned med ansvar? Barn og ungdom skal være med å danne beslutningsgrunnlag. De skal tas på alvor, men de skal ikke ha større ansvar enn de er i stand til å takle, og de har rett til å være barn og unge på sine egne premisser.

I Norge har vi både gjennom lovverket og gjennom vår undertegning av FNs konvensjon om barnets rettigheter slått fast prinsippet om barns og unges rett til å si sin mening og til å bli hørt.

FNs konvensjon om barnets rettigheter, understreker i en rekke artikler barnets rett til å bli hørt og tatt med på råd i saker som berører dem. Med barn forstår vi her aldersgruppen opp til 18 år. I artikkel 12 står det f.eks. at barn har rett til å gi uttrykk for synspunkter i alle spørsmål som angår dem - og at disse synspunktene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Artikkelen tilsier at dette ikke bør begrenses til rent personlige forhold - men at den også må ha betydning for barns og unges medvirkning i beslutningsprosesser i samfunnet som angår dem. Dette er en sterk understrekning av at barn har rett til å si sin mening og til å bli hørt - også i beslutninger i kommunen som angår dem. Både Stortinget og Regjeringen holder et spesielt øye med hvordan barnekonvensjonen blir fulgt opp av kommunene - og hva som skjer med barn og unges medvirkning på lokalt nivå. Og her er det helt sentralt at kommunene sørger for at de mål, pålegg og prinsipper som er nedfelt i barnekonvensjonen, følges opp.

Prinsippet om at barn og unge har rett til å uttale seg i saker som angår dem, er også nedfelt i en rekke lover - blant annet i barneloven og i barnevernloven, mens skolelovene inneholder bestemmelser om elevdemokratiet på de enkelte skoletrinn. Også plan- og bygningsloven inneholder bestemmelser som har som mål å sikre barn og unges interesser i planleggingen. (Evt. henvise til hva Bernt Bull har sagt om dette.)

Viktigst her er at kommunene er pålagt å utpeke en tjenestemann til å møte i kommunens faste planutvalg - en barnerepresentant. Da ordningen ble etablert i 1989, var det ut fra en erkjennelse av at barns og unges interesser mange steder ikke ble godt nok ivaretatt gjennom kommunens planlegging. Vi har også blitt spesielt oppfordret av FNs komite for barnets rettigheter å videreutvikle barns medvirkning i lokal planlegging.

En annen viktig ordning som også ble vedtatt i 1989, er Rikspolitiske retningslinjer for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen. Formålet med retningslinjene er å synliggjøre og styrke barn og unges interesser i planleggingen. I retningslinjene er det blant annet stilt krav til kommunen om å organisere planprosessen slik at ulike grupper barn og unge selv gis anledning til å delta. Kravet gjelder ikke all planlegging, men de saker barn og unge berøres av, og der de har ønsker om eller forutsetninger for å delta. Det kreves spesiell omtanke og spesielle metoder for å tilrettelegge dette, og er det stor variasjon kommunene imellom på hvorvidt de har involvert barn og unge i planarbeidet. Mens noen kommuner har vist stor oppfinnsomhet og involvert barn og unge godt i planarbeidet - har andre kommuner gjort lite på området. Der barn og unge har deltatt i kommuneplanarbeidet, har det vist seg at barn har verdifulle kunnskaper og opplysninger som har gjort planarbeidet bedre.

Rundt om i kommunene er det brukt ulike metoder eller innfallsvinkler for å fremme barns og unges medvirkning. Barne- og ungdomshøringer, barn som skriver sine meninger i arbeidsbøker, kalt arbeidsbokmetoden, etablering av barne- og ungdomsråd, styrking av elevrådets arbeid og innflytelse, barnas kommunestyre, lokale barne- og ungdomsundersøkelser er eksempler på metoder som har vært brukt. Det fins imidlertid ingen felles oppskrift på hvordan dette skal gjøres. Jeg vil understreke betydningen av mangfold og oppfinnsomhet - og at hver kommune selv må finne ut hvordan det best kan gjøres lokalt.

Skolen er en viktig arena for mye av arbeidet med barn og unges medvirkning i kommunene. Her når en alle barn og unge, samtidig som skolen er den arenaen utenfor hjemmet hvor barn og unge tilbringer mest tid. Skolen har et viktig ansvar for at elevene skal oppfatte hva demokratiske prinsipper betyr i praksis. Nettopp derfor er det viktig å styrke elevdemokratiet og elevrådenens arbeid og innflytelse. Grunnskolen er nå inne i en stor reformprosess. Dette er en god anledning for oss som er politikere til å sørge for at demokratiske prinsipper nedfelles i lover og læreplaner. Jeg tror det er helt nødvendig at skolen i større grad åpner opp for samarbeid med andre kommunale etater - for å kunne gi elevene mulighet til å delta i kommuneplanlegging og i utforming av oppvekstpolitikken - også den delen av oppvekstpolitikken som berører andre arenaer enn skolen. Gjennom arbeidet i skolen er det viktig at det settes av tid slik at elevene får mulighet til å diskutere hvordan nærmiljøet skal se ut - enten dette gjelder utforming av skolegården, hvor fotballplassen skal ligge eller ønsker om etablering av fritidsklubber eller ungdomshus. Selv om mange skoler har gjort mye bra på området, er også dette et arbeid som bør styrkes og utvikles.

Men skolen er ikke den eneste arenaen hvor det er viktig å sikre barn og unge reell medvirkning. Det er viktig å få dette til både i den enkelte familie og i de mange kultur- og fritidsaktiviteter som barn og unge er opptatt med. Barn kan og bør sikres bedre innflytelse gjennom å delta i arbeidet til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene, i kommunale fritidstilbud, fritidsklubber og gjennom deltakelse i andre fritidsaktiviteter lokalt. Og her er det en spesiell utfordring å legge til rette for aktiv deltakelse og medvirkning også fra barn og unge med funksjonshemninger.

Det er stor forskjell mellom kommunene i Norge på om barn og ungdom har fått mulighet til å delta i planlegging og utforming av oppvekstpolitikken - og om en har tatt hensyn til deres ønsker. I Barne- og familiedepartementet er vi opptatt av at kommunene styrker sitt arbeid på området - for å sikre at barns og ungdom behov og interesser blir ivaretatt og hørt. Samtidig er det også viktig å stoppe opp og stille spørsmål ved om de ordninger vi har for barn og ungdoms deltakelse i demokratiske prosesser, fungerer etter hensikten. Blir barn og ungdoms synspunkter virkelig tillagt behørig vekt, som det heter i barnekonvensjonen, når beslutninger i kommunen skal fattes - eller er dette fremdeles for mange kommuner fine ord og lokalpolitisk "kosmetikk" mer enn praktisk virkelighet?

I tillegg til at barns og unges medvirkning øker treffsikkerheten og kvaliteten på barne- og ungdomspolitikken, kan vi også se på medvirkning som et viktig ledd i demokratiopplæringen. Når barn og unge trekkes inn i kommunens planlegging, er det viktig å huske at dette skaper forventninger fra barnas side om at det skal skje noe - helst så fort som mulig. Vi ønsker ikke noe skinndemokrati - det skader mer enn det gagner. Her må voksensamfunnet være seg sitt ansvar bevisst, ellers kan slike prosesser lett føre til at de unge mister troen på at det nytter å engasjere seg!

De siste årene har det skjedd mye spennende utviklingsarbeid på feltet, som også Barne- og familiedepartementet har støttet. Men vi kjenner ikke til at noen kommuner har jobbet spesielt i forhold til barn og unge med funksjonshemninger. Her er det behov for å ta noen initiativ.

En modell som har vakt stor interesse i mange kommuner, er Porsgrunnmodellen. I Porsgrunn skjer det årlig en prosess som starter i de enkelte klasser i alle skolene. Elevene kommer med forslag til forbedringer i lokalmiljøet. Forslagene prioriteres i klasseråd og fremmes for elevrådet ved skolen. Forslagene fra den enkelte skole settes så opp på to lister: strakstiltak som koster lite penger og en liste for de større og kostnadskrevende ønskene. Disse listene tar elevrådsrepresentanter med seg til det årlige rådhusmøtet hvor politikere og adminstrasjonen i kommunen møter dem. Gjennom det de kaller lokale forhandlinger blir 150.000 kroner fordelt til strakstiltak til skolene. De andre forslagene blir overlevert de enkelte etater, etter ansvar. Det skal rapporteres hva som har skjedd med de ønskene som ble fremmet året før.

I en slik modell er det rom for å ta opp temaer. Det legges opp til at medvirkningsarbeidet starter i en klassetime med et tema. For de laveste klassene kan et ønske være trafikksikker skolevei. For eldre elever kan det være tiltak mot vold og mobbing. Et godt spørsmål kan være: Hva virker bra for funksjonshemmende på vår skole og i vårt nærmiljø? Eller det kan tas opp temaer som: inneklimaet, fysiske hindringer etc.

Vi har sett at kommuner som har blitt inspirert av Porsgrunn-modellen, utvikler denne videre. Et eksempel er Klepp kommune. Der spurte de rett og slett elevene: "Hva skal Klepp kommune søke om Aksjon skoleveg-midler til i 1997?" Et annet spørsmål var: "Hvor, og hvordan skal Klepp kommune bruke 400.000 kroner til gatelys i 1996?". Sakene blir først tatt opp og diskutert i klassene. Etter prosessen i skolen, ender forslagene hos det kommunale elevrådet som kommunen har bestemt skal ha innstillingsrett i disse sakene! I Klepp-modellen er barn og unge gitt ulik innflytelsesmulighet etter type saker det dreier seg om: barn og unge rådspørres, de er høringsinstans, de har innstillingsrett og de har avgjørelsesmyndighet.

Et tredje eksempel er Kristiansand kommune. Vi har nettopp fått en rapport fra Kristiansand som jeg synes viser godt hvilke utfordringer vi står overfor når det gjelder barn og ungdoms medvirkning. Ikke fordi Kristiansand har problemer, men fordi de har klart å rydde opp i det villniset som debatter om medvirkning ofte kan fortone seg som.

I rapporten er medvirkning gradert etter en "medvirkningstrapp":

• voksne lærer opp barn
• voksne spør, barn og ungdom svarer
• barn og ungdom snakker, voksne lytter
• barn og ungdom deltar
• ungdom deltar på egne premisser.

I Kristiansand foreslo politikerne for noen år siden å opprette lokalt barneombud og barne- og ungdomsråd. Dette ble utsatt i påvente av erfaringer fra en rekke andre medvirkningstiltak. I rapporten spørres det nå om ombud og råd representerer en sentralisering av medvirkningsarbeid som vanskeliggjør et levende nærmiljøengasjement. Dette er nok et viktig spørsmål å stille seg. Alle tiltak som er gjennomført i Kristiansand, er ikke kjent blant politikerne i kommunen. Det er ikke alle som har fått mediaomtale. Men de barna som har deltatt, vet godt hva de har vært med på, og de har sett resultatene av at de har engasjert seg..

Eksemplene viser, synes jeg, at det skjer en spennende utvikling på dette området. Jeg er imponert over det arbeidet som gjøres i enkelte kommuner. For oss blir det da viktig å formidle de gode ideene, metodene og erfaringene videre. Vi skal derfor arrangerer en samling i neste uke med 15 kommuner som vi vet har kommet et stykke på vei. Vi ønsker at denne erfaringssamlingen blir opptakten til et nettverk av kommuner som kan bli inspirerende eksempler for andre og et forum for utveksling av ideer og erfaringer.

Mange av kommunenen vi skal samle til konferansen i Porsgrunn neste uke har et barn- og ungdommens kommunestyre. Vi har spurt kommunene om hvilke positive og negative erfaringer de har med sitt arbeid til nå, og har fått til svar at de har positive erfaringer med faste direkte møter mellom politikere, administrasjon og barn og ungdom. MEN de sier også at de er klar over at slike strukturer, møter, råd IKKE må bli soveputer for medvirkningsarbeidet! Det tolker vi dithen at slike råd ikke kan ivareta alle områder barn og unge bør og må få innflytelse på. Det kan ikke sies for ofte at det ikke er en modell vi skal fram til, men at det må bli et mangfold etter muligheter og ulike forhold i kommunene.

Vi ønsker fortsatt å stimulere til økt utviklingsarbeid på området, gjennom våre forsøks- og utviklingsmidler. Vi er åpne for søknader til spennende prosjekt som kan utvikle og styrke dette arbeidet - og som kan ha overføringsverdi til andre kommuner.

Avslutning

Så langt har jeg vært inne på det arbeidet og de ordninger som i dag fins for å fremme barn og unges medvirkning. Vi er på god vei, men fortsatt er det behov for å styrke og utvikle arbeidet med barns og unges medvirkning. Det er mitt ønske at alle kommuner skal gi dialogen med barn og unge høy prioritet. Dette er viktig både for at samfunnsengasjementet skal være aktivt hos den enkelte, og for at demokratiet skal ha en framtid.

Når det gjelder funksjonshemmede barn og unge er det et overordnet mål at ethvert miljø skal være tilgjengelig. Det vil alltid være miljøer som enten integrerer eller utelukker funksjonshemmede. Holdninger til funksjonshemmede vil indirekte påvirke tilgjengeligheten. Og holdninger til å la funksjonshemmede få uttale seg og delta i beslutningsprosesser innvirker på om funksjonshemmede finner det bryet verdt å engasjerer seg.

Hvordan barns nære omgivelser er utformet har betydning for omgang og samspill barn imellom og mellom barn og voksne. Mange av dagens foreldre deltar selv så lite ute mellom husene at de kan oppfatte selv de nære omgivelsene som ukontrollerbare, risikopregede og trafikkfarlige. Barn med funksjonshemminger har, avhengig av funksjonshemmingen, i tillegg andre barrierer som må overstiges for at de kan delta sammen med andre barn i lek og annen utfoldelse i sine nære omgivelser.

Barn og unge med funksjonshemminger vil gjennom sin forskjellighet fra andre barn og unge kunne oppleve livet som mer byrdefullt og vanskelig enn andre, både når det gjelder manglende fysisk tilrettelegging i omgivelsene, og mer psykologiske og sosiale forhold knyttet til nærhet og kontakt med andre.

Når nærmiljøet får fjernet fysiske hindringer vil det ofte medføre færre hindringer og økt tilgjengelighet for flere grupper. Isolasjonen ser ut til å være økende for mange mennesker i dagens samfunn. Det er et spørsmål om en ikke bør tenke mer på tvers av aldersgrupper ved tilrettelegging av tilbud i nærmiljøet. Dette gjelder f.eks. fysisk tilrettelegging mellom husene, dvs. fellesområder som gangveier, lekeområder, parker og andre anlegg. Men det gjelder også de institusjonene som finnes. Kan de fungere mer åpnet og inkluderende? Kan de gjennom åpne og utradisjonell tiltak gjøre mer for flere i nærmiljøet?

Jeg vil helt til slutt nevne at vi i 1996 vil starte opp arbeidet med forsøksprosjekter i utvalgte kommuner for å vinne ny kunnskap og erfaringer fra kultur- og fritidsområdet slik at vi oppnår en høyere deltakelse av funksjonshemmede barn og unge. Dette gjelder særlig tilbud som er knyttet til allaktivitetshus, fritidsklubber o.l. Det vil bli lagt vekt på å finne fram til virkemidler som kan bidra til at de funksjonshemmede på lik linje med andre brukergrupper gis større ansvar for utforming av sine egne omgivelser og deltar mer aktivt i planlegging av de ulike tilbudene. Ulike fagmiljøer vil bli knyttet til dette arbeidet. Vi håper at prosjektet kan være et av mange bidrag som kan styrke og videreutvikle arbeidet med funksjonshemmede på kultur- og fritidsområdet, og bidra til at funksjonshemmede virkelig opplever seg som en integrert del av et levende og pulserende lokalsamfunn.

Takk for meg.