Barne- og familieminister Grete Berget

UTFORDRINGER PÅ BARNEHAGESEKTOREN INN I ET NYTT ÅRHUNDRE

Foredrag på konferanse arrangert av Fylkesmannen i Østfold for Østfoldkommunene, Sarpsborg 14. mai 1996.

Det er en stor glede for meg å bli invitert til Østfold - for å gi mitt bidrag til at innsatsen på barnehagesektoren i Østfold kan bli styrket. Det er spennende å møte norske kommuner og den utfordringen vi sammen må møte - nettopp ankommet fra Roma og EU-konferanse om familiepolitikk. Mange europeiske - deriblant familiekjære Italia - strever med lave fødselsrater og innser at familiepolitikken ikke er vellykket. Da er det de ser på den skandinaviske modellen, og ikke minst barnehagene og den offentlige støtten. Vi er av de med høyeste fødselsrate - l,9. Men vi skal ikke slå oss til ro med det. Vi er klar til nye tak.

La oss starte med å se litt på barnehagedekningen. I begrunnelsen for denne konferansen fremheves det at Østfold fylke har landets laveste barnehagedekning. Hvis vi ser litt nærmere på dette tallet, som stammer fra barnehagestatistikken fra -94, så kan vi raskt konstatere at dette innebærer ikke at alle kommunene i Østfold har lav dekning. Det er flere av kommunene som har en dekning som er nær opp til landsgjennomsnittet og noen har også en dekning godt over gjennomsnittet. Jeg vil gjerne ha dette sagt i tilfelle det er representanter her fra de kommunene som, i forhold til landet som helhet, har "god samvittighet" og derfor tror at det jeg skal si ikke berører dem.

Slik er det ikke: De utfordringene jeg skal snakke om videre gjelder alle kommuner - helt uavhengig av den dekningsprosenten de måtte ha i dag. Vi har nemlig ikke noe eksakt måltall for hva som er en god eller dårlig, riktig eller gal dekningsprosent. Målet vårt er at alle familier som ønsker det skal få tilbud om barnehageplass innen århundreskiftet. Dette innebærer at vi må kunne tilby alle familier en barnehageplass de kan ha nytte av å bruke - til en pris de er i stand til å betale. Utfordringen vår framover er da følgelig - å få dette til!

Før vi går videre vil jeg slå fast noen mer overordnede prinsipper og hensyn som vår barnehagepolitikk er bygget opp omkring:

Det første er selve hensikten med barnehagedrift - "Hvorfor har vi barnehager?" Dette burde være et overflødig spørsmål, men jeg tror det er viktig å være seg bevisst at det fremdeles finnes de som ikke helt har dette klart for seg. Jeg vil derfor få understreke: Barnehager er ikke noe mål i seg selv. Det overordnede målet er å sikre barn trygghet, omsorg og gode oppvekstvilkår. Det er i forhold til dette målet at barnehagene har sin unike funksjon. Sammen med hjemmene er barnehagen i dag den viktigste oppvekstarena for barna våre.

I barnehagen får barna oppleve mangfold, frodighet og variasjon, men også stabilitet og kontinuitet. Barnehagen tilbyr et sosialt miljø som er egnet til å gi styrket selvtillit og opplevelse av mestring. Det er ikke lenger en selvfølge at det enkelte barns nærmiljøet gir mulighet for variert lek med barn i ulik alder. Stadig færre barn er hjemmeværende, søskenflokkene blir mindre og lekemiljøet mer utfordrende - uten å si at det er mer farlig.

De flest foreldre ønsker både tid til barna sine og å være yrkesaktive utenfor hjemmet. For foreldrene er barnehagen en god støttespiller når det gjelder å gi barna omsorg, tilsyn og gode utviklingsmuligheter den tiden de selv velger å være i arbeid. Barnehagen kan også for mange være en viktig innfallsvinkel til å bli kjent med andre småbarnsforeldre på stedet og således knytte nye sosiale nettverk.

Barnehagene er også et godt forebyggende hjelpetiltak innenfor barnevernet. For familier som trenger hjelp i sin omsorgsrolle kan plass i barnehage være et tiltak som gjør omsorgsovertakelse unødvendig. Barnehagen er også en verdifull samarbeidspart for skolen. Oppholdet i barnehage gir barn en verdifull sosial basiskompetanse som grunnlag for sin senere skolegang og sitt videre liv.

Det andre viktige hensynet har sammenheng med det vi kan kalle ideologiske eller dypt forankrede kulturelle verdier som det norske samfunn bygger på. Vi er her i landet jevnt over innstilt på at folk skal ha noenlunde likeverdige forhold. For skolen er dette karakterisert ved begrepet "enhetsskolen" - skolen skal være et fellesskap mellom barn uansett bakgrunn, sosial tilhørighet og foreldrenes økonomi.

Barnehagene har i alle år vært et knapphetsgode, noen barn har fått plass - andre ikke. Nå nærmer vi oss tiden da køene skal vekk og barnehage skal tilbys alle. Da må vi også tenke prinsipielt. Vi må bygge på "enhetsskolens prinsipp" i tilretteleggingen av barnehagetilbudet slik at vi ikke får et barnehagemarked som styres av foreldres økonomi og øvrige ressurser.

Det tredje grunnleggende prinsippet har å gjøre med forvaltningsnivåenes rolle og ansvar. Det er for lenge siden slutt på den tiden da det var departementet, det vil si staten, som styrte og stelte med det meste innen barnehageforvaltningen. Nå er forvaltningen i stor grad overført til det kommunale nivået. Barnehageloven gir kommunen ansvar for å godkjenne barnehager og gi private eiere råd og veiledning i etableringsprosessen. Kommunene behandler dispensasjonssøknader, fører tilsyn med barnehager og forvalter statstilskuddet.

Men kommunenes ansvar strekker seg lenger enn til bare forvaltning. Det politiske ansvaret for at barnehager bygges ut og drives i samsvar med behovet, ligger også i kommunen. Det er kommunene som er nærmest til å vurdere den lokale utviklingen og de lokale behovene. Barnehagelovens paragraf 7 sier dette klart og tydelig, jeg siterer: "Kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. Utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale forhold og behov" - sitat slutt.

Statens oppgave er å stille opp overordnede mål og arbeide for at kommunene har virkemidler og rammebetingelser som gjør at de kan fylle dette ansvaret. Men det er på det kommunale nivået at sentrale målsettinger så og si skal omsettes til konkrete tiltak, - i vårt tilfelle her; et barnehagetilbud som best mulig er i samsvar med barnas og familienes behov.

La oss nå ta med oss disse overordnede hensynene og bli litt mer konkrete i forhold til framtidens utfordringer.

Kunnskap om befolkningens behov

Jeg startet med å si litt om dekningsprosenten og at det ikke finnes noen "riktig prosent". Dette gir seg selv ut fra det jeg tidligere sa om at barnehagetilbudet i en kommune skal samsvare med innbyggernes behov. Yrkesaktivitet, bosettingsmønster, næringsgrunnlag og andre faktorer er med på å bestemme hva som er det "riktige barnehagetilbudet" i enhver kommune. Kunnskapen om lokale forhold og innsikten i befolkningens behov er en forutsetning når det skal legges planer for å nå vårt mål om barnehage til alle som ønsker det.

Lengden på barnehagekøen har nok i de fleste kommuner, så langt, vist at det har vært nødvendig å etablere flere barnehager. Og jeg skal ikke argumentere mot at dette nok har fungert greit for de fleste. Merk dere -jeg sier har fungert. Så lenge det jevnt over var svært lav barnehagedekning og det var som å vinne gevinsten på øverste hylle dersom du fikk plass, ja da var det saktens fornuftig å telle opp de som ikke fikk noen gevinst og så bruke dette som grunnlag for videre utbygging. For inntil få år siden var tilbudet av barnehageplasser så lavt at det alltid var foreldre som takket ja til plassene. Foreldre var også så glade for å få en plass at de stilte få krav til den plassen de mottok. Men i takt med at det faktisk blir mer vanlig at familier har barnehageplass enn at de ikke har plass, da må vi vurdere om køen fremdeles er det beste beslutningsgrunnlaget.

Til alle som måtte kjenne igjen tendensen til å tenke eller si "at når køen er borte da har vi dekket alle behov" vil jeg si følgende: Det holder ikke lenger å si at "Vi har full barnehagedekning" fordi det ikke er noen som står i kø til barnehageplass. Det holder heller ikke å si at "Vi har full barnehagedekning", fordi vi har ikke søkere til de eksisterende barnehageplassene. Tenk heller litt nærmere igjennom hvorfor køen ikke er enda mye lengre, eller for den sakens skyld- still dere spørsmålet om hvorfor dere ikke finner ethvert barn uten barnehageplass - på en plass inne i køen? Kan det være at slik at noen foreldre ikke er informert om hvordan de skal søke barnehage? Eller melder enkelt ikke fra om et behov for plass fordi de fremdeles tror, med eller uten rette, at gevinstsjansene er altfor små? Eller er det slik at det ikke finnes noe tilbud som dekker det behovet familien har? Jeg kunne sikkert stilt mange flere spørsmål. Hovedpoenget mitt er at kunnskap om de som ikke søker barnehage er like viktig som kunnskap om de som gjør det. Når målet er at alle som ønsker barnehageplass skal få det, ja da må vi forsikre oss om at alle har fått anledning til å melde fra om hva de ønsker.

Å bringe fram og bruke den til enhver tid nødvendige kunnskap om befolkningens behov og ønsker, er saktens en utfordring for enhver kommune, stor som liten. Men jeg vil anta at dette er et arbeid som blir mer krevende jo større kommunene er. I departementet har vi selv erfart hvor vanskelig slikt kan være: Vi har fra tid til annen engasjert forskere og bedt dem tallfeste det nasjonale utbyggingsnivået som ville gitt full behovsdekning. Resultatene fra slike undersøkelser har dessverre vist seg å være relativt upålitelige. Nå har vi større tro på at lokale utredninger vil gi bedre svar på hva folk trenger av barnehagetilbud og hva slags forventninger de har til barnehagen. Derfor har departementet fått utarbeidet en veileder som kan brukes i kommunene for å gjennomføre undersøkelser om behov for barnehage og ønsker tilkyttet det eksisterende barnehagetilbudet. På denne måten håper vi å ha gitt dere i kommunene et verktøy som kan stimulere til å utforme en lokal barnehagepolitikk i samsvar med kommuneinnbyggernes eksisterende behov.

En kommunal barnehagepolitikk bygget på (kunnskap om) befolkningens behov er således utfordring nummer en.

Nok plasser - især for småbarn

Den utfordring som naturlig følger av kunnskap er å lage en plan. Jeg har i brev til dere og til alle andre kommuner i landet, spurt om hvordan det egentlig står til med barnehageplanleggingen. For kommunene må nemlig konsekvensen av målet om full behovsdekning være å legge planer og strategier fram mot full dekning.

Mange kommuner har opplevet, eller vil oppleve en betydelig økning i barnehagedekningen på det tidspunktet de flytter 6-åringene fra barnehagen og over i skolen. Dette må imidlertid ikke blir en sovepute. Mange kommuner må til tross for frigjøringen av 6-åringenes plasser forberede seg på å ta et krafttak fram mot århundreskiftet.

For det første må kommunene sikre at de frigjorte plassene etter 6-åringene opprettholdes. Der det ennå finnes 3-, 4- og 5-åringer som etterspør barnehage, vil plassene kunne fylles opp med barn i denne aldersgruppen, og barnehagedekningen i kommunen vil stige. Visse steder kan dette være et løft i seg, men jeg regner med at denne prosessen vil gå relativt smertefritt for de fleste kommuner. Det er nok først når vi trekker fram 1- og 2- åringen at det store utfordringene melder seg.

Jevnt over er dekningen svært lav for aldersgruppen 1-2 år. Det er i hovedsak to grunner til at denne dekningen er så lav: Over lang tid har vi hatt et system for tildeling av statstilskudd til barnehager, som har favorisert plasser for de eldste barna. Dette ut fra en tanke om at barnehagetilbud blir alt viktigere for barna desto eldre de blir og nærmer seg skolestart. Men tyngst veier nok det forholdet at småbarnsplasser er omlag dobbelt så dyre i drift som plasser for store barn. Denne kostnadsforskjellen er en følge av at barnehageloven krever tettere bemanning for barna under 3 år.

Hvordan skal vi så få øket dekningen for de små barna? Vi har ingen klare svar, men gjennom det pågående "Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren" håper vi å finne noen løsninger. Omorganisering i barnehagene kan nok til en viss økning av antallet småbarnsplasser. Jeg tenker da på endringer som f eks det å avvike fra de tradisjonelle gruppeinndelingene i barnehagene. Fra den organiseringen der store og små barn går i ulike grupper, ønsker vi at det skal åpnes for at de minste barna kan bli en naturlig del av enhver barnehagegruppe.

Men det er ikke til å komme bort fra at en økning av barnehageplasser for barn under 3 år i stor grad reiser spørsmål av økonomisk karakter. Det er derfor også viktig å lete etter ulike tiltak som kan virke kostnadsbesparende og dermed dempe den kostnadsveksten som vil måtte komme når det etableres flere av "de dyre" småbarnsplassene. Men jeg vil understreke, småbarnsplasser som ikke er gode for barn og foreldre, det har vi ikke bruk for, og da må vi nok se i øynene at småbarnsplassene også i framtiden vil representere en større økonomiske belastning enn plasser for eldre barn.

Bortsett fra de nye småbarnsplassene, som de fleste av dere må opprette mange flere av, så gjenstår det nok også å opprette ganske mange plasser for barn over 3 år. Jeg vil igjen minne om at dere, i planarbeidet, også må tenke på de familiene som i dag ikke står i barnehagekø. Vi vet nemlig at øket barnehagedekning medfører øket etterspørsel etter plasser, fordi flere ønsker barnehage til sine barn når det blir færre hjemmeværende barn i nærmiljøet. Det er også viktig å stadig ha i tankene de familier som ikke søker barnehage av økonomiske, kulturelle eller praktiske grunner, men som ville vært interesserte dersom tilbudet i større grad hadde blitt rettet seg inn mot familiens spesielle behov.

Utbygging av tilstrekkelig antall plasser, især plasser for yngre barn er altså min utfordring nummer to.

Samarbeid med private eiere

Det er ingen tvil om at private eiere har vært og er viktige i barnehageutbyggingen. Uten privat innsats hadde det knappest vært mulig å øke barnehagedekningen så kraftig som vi har sett de seneste årene. Barnehagelov og tilskuddsordning skiller ikke etter eier. Og dette har vært bevisst politikk; vi har ville oppmuntre og støtte den private driften, såvel som den kommunale. På landsbasis ser vi de seneste par årene at den private andelen av barnehagedriften har vokst seg sterkere enn den kommunale, både målt etter antall barn og etter antall barnehageenheter. En forklaring på dette kan selvfølgelig være at kommunene nå er særlig konsentrert om å forberede grunnskolereformen. Men det kan også bety at kommunene ikke følger opp utbyggingen, og velger å la private ta initiativ til nyetableringer.

Privat innsats er i seg selv prisverdig, men det bekymrer også når statistikken samtidig viser en vesentlig økning i andelen private barnehager som drives uten kommunal medvirkning. Generelt er mitt inntrykk at kommunene i større grad må ta inn over seg at de har ansvar for det samlede barnehagetilbudet i kommunen. Dette innebærer for eksempel at det er kommunenes ansvar å sikre at alle aldersgrupper får et tilbud enten i kommunale eller private barnehager, at driftsformene i barnehagene samsvarer med familienes behov og ønsker, og at barnehagene lokaliseres slik at det finnes barnehager der de trengs. For de fleste kommuner betyr dette at de private barnehagene må integreres i kommunenes planlegging og at samarbeidet mellom kommune og private eiere må bli tettere. Kommunene må i større grad enn i dag ta i bruk de mulighetene de har til inngå et samarbeid med private etablerer.

Hvis kommunen støtter en privat barnehage økonomisk ved for eksempel driftstilskudd, gratis tomt, lånegaranti eller dekning av utgifter til søskenmoderasjon, kan kommunen sette de betingelser den vil for støtten. På denne måten har kommunen et virkemiddel for å få betydelig mulighet til å øve innflytelse over den private barnehagemassen. Kommunen kan da, hvis de finner det tjenlig, for eksempel kreve at de private barnehagene følger de bestemmelser som gjelder for kommunens barnehager vedrørende arealutnytting, bemanningsnormer, foreldrebetaling og opptak av barn. Når kommunene gir tilskudd, kan det stilles krav om at kommunen skal godkjenne den private barnehagens budsjett. Slik kan kommunen forsikre seg om at den enkelte private barnehage drives økonomisk hensiktsmessig og forsvarlig.

Min utfordring nummer tre er denne: Helhetlig planlegging og ansvar for et samlet barnehagetilbud innebærer en integrering av de private barnehagene i kommunale planer.

Familiebarnehager

Etablering av familiebarnehager har vært brukt som løsning i flere kommuner for å få en rask økning i antallet barnehageplasser. Familiebarnehager kan igangsettes på kort tid og krever få eller ingen investeringer. De små barnegruppene gjør familiebarnehagene særlig egnet for de yngste barna. Etablering av familiebarnehager er derfor et godt grep for å øke antallet småbarnsplasser.

Jeg vil likevel få understreke: Familiebarnehager skal være et supplement til ordinære barnehager, ingen erstatning. Kvaliteten i familiebarnehager er jevnt over god, men den kan også bli bedre.

Det er viktig å være klar over at familiebarnehagene er sårbare, på flere punkter:

Fordi familiebarnehagen som regel er avhengig av én assistent og i tillegg er lokalisert i et vanlig hjem er de særlig sårbare for driftsavbrudd ved sykdom.

Skal familiebarnehagene være fullverdige barnehager, må det legges tilrette for at de skal være like stabile og driftsikre som vanlige barnehager. Derfor bør eiere, både kommunale og private, sørge for at familiebarnehagen har vikarordninger, alternative lokaler ved sykdom i vertshjemmet eller andre ordninger som kan forhindre avbrudd i driften. Kommunen bør stille opp her.

Assistentene i familiebarnehagene jobber som regel alene. I motsetning til personalet i vanlige barnehager har de ikke den samme mulighet til opplæring gjennom det daglige arbeidet. Arbeidsgiverne bør derfor rette særlig oppmerksomhet mot familiebarnehageassistentenes behov for faglig veiledning og opplæring.

De viktigste kunnskapsformidlerne til assistentene er selvfølgelig de pedagogiske veilederne i familiebarnehagene. Derfor skal den pedagogiske veiledningen familiebarnehager gis av en person med førskolelærerutdanning. Det er denne kvalitetssikringen som utgjør det vesentligste skillet mellom familiebarnehage og dagmammaordning. Nå vet vi at det mange steder er vanskelig å få søkere til disse stillingene. Også førskolelærerne som arbeider i familiebarnehage kan oppleve ensomhet i jobben. Skal veilederne være i stand til å gjøre en god jobb over tid, vil også disse ha behov for faglig fellesskap med andre som kjenner familiebarnehagenes særpreg og de bør få mulighet til faglig utvikling og oppdatering. Dette er arbeidsgivers ansvar og et viktig virkemiddel for å få rekruttert veiledere.

De private familiebarnehagene vil som regel være relativt små enheter. Den enkelte eier vil sjelden ha mulighet til å tilby sitt personale den nødvendige opplæring og veiledning. Kommunen bør derfor i størst mulig utstrekning inkludere de ansatte i familiebarnehagene i egnede kurs og etterutdanningstiltak.

Vi oppfordrer også sterk til at kommunene hjelper private familiebarnehager med få tilsatt førskolelærer i de tilfellene hvor eier ikke klarer dette selv. Det finnes kommuner som har opprettet egne førskolelærerstillinger og tilbyr private familiebarnehager å kjøpe veiledertjeneste fra kommunen.

Familiebarnehager er bra. Det mener jeg fullt og helt til tross for at jeg nå har pekt på de mer vanskelig sidene ved denne driftsformen. Min utfordring nummer fire blir derfor: Stimuler til oppretting og bruk av familiebarnehager. Men vær bevisst i forhold til at dette er en driftsform som krever at dere som godkjennings- og tilsynsmyndighet bør være særdeles engasjert og involvert.

Fleksibilitet

Den neste utfordringen jeg vil ta opp er behovet for øket fleksibilitet i barnehagesektoren. Fleksibilitet er nødvendig hvis alle familier skal få tilgang til en barnehageplass ut fra egen situasjon og egne behov. Og da må barnehagesektoren nødvendigvis være mangfoldig og endringsvillig.

Mangfoldet eksisterer allerede i dag. Vi har over lengre tid hatt en stor spennvidde både i drifts- og eierformer. Tiden er nå inne til å stille større krav til at kommune og private eiere samordner sine tilbud. Først da kan resultatet bli at foreldre har en reell mulighet til å velge mellom ulike tilbud.

Mangfoldet innad i den enkelt barnehage bør også bli større. Foreldres ulike arbeidstider gjør at barnehagenes åpnings- og oppholdstider bør kunne diskuteres - og endres dersom det er behov for det. Heldagsplasser, halvdagsplasser, tre-dager-i-uken-plasser, annenhver-uke plasser og så videre, ja dette bør det være mulig å velge dersom det er det familien trenger. Deltidsarbeidende foreldre blir det bare flere av. Innføring av tidskontoordningen vil også øke behovet for småbarnsplasser med ulike deltidsordninger. Det beste for familiene er jo om alle ordninger er mulige i en og samme barnehage. Da vil familien slippe å bytte barnehage om tilsynsbehovet endres. Her er det selvsagt begrensninger. Økonomiske hensyn taler for å begrense antallet valgmuligheter innenfor den enkelte barnehage. Men flere steder har det vist seg at mye er mulig.

For å møte etterspørselen til enhver tid, må barnehagene være villige til å fravike en tradisjonell alders- og avdelingsinndeling. Barnekullenes sammensetning er ingen herre over. Eksempelvis kan vi nevne lokale "baby-boomer", det er vel et ikke ukjent fenomen. Skal barnehager med et begrenset opptaksområde fylle sin oppgave i en slik situasjon, da må man bære over med at det kanskje blir vel mange barn på samme alderstrinn og at noen år kanskje bli mer slitsomme enn andre.

Endringsvilje er ofte ikke noe som kommer av seg selv. Gamle holdninger sitter dypt og veien fram mot endring er lang. Utfordringen er å la alle som arbeider innenfor barnehagesektor få delta i en prosess som gjør det klart at barnehagen skal organiseres slik at den kan være av størst mulig nytte for foreldre og barn i deres hverdag.

Foreldrebetaling

Som den siste utfordringen vil jeg ta opp foreldrebetalingen.

Departementet gjennomfører to ganger i året en undersøkelse av foreldrebetalingen i barnehagene i rundt 100 av landets kommuner. Disse undersøkelsene viser oss helt klart og tydelig at det finnes ikke én pris på barnehageplass i dette landet. I den seneste undersøkelsen varierte prisen på en heldagsplass fra omlag 300 til 3 000 kroner per måned.

Mange kommuner bruker barnehagesatser gradert etter husholdningsinntekt. Vi ser likevel, på landsbasis, en tendens til at flere kommuner nå går over til å kreve samme betaling fra alle foreldre. Dette vil selvsagt gå ut over de som har lavest inntekt. Videre vet vi at sammenlignet med kommunale barnehager, har private barnehager jevnt over høyere betalingssatser. Og vi vet at prisene stadig øker, og dessverre øker de mest for de som har lavest inntekt.

Fra tid til annen reises det spørsmål om ikke staten burde innføre en slags maksimumspris for barnehageplasser. Dette spørsmålet aktualiseres i høy grad når pressen skriver om private eiere som tjener store penger på barnehagedrift. Vi har så langt valgt å ikke innføre noen prisbegrensning. For det første hadde det ikke vært så enkelt å si hva denne prisen skulle være. For det andre kan en fastsetting av høyeste pris fort bli betraktet som en "normal" pris som det er legitimt for alle eiere å kreve. På denne måten ville vi risikere å øke prisene for svært mange foreldre, og i hvert fall ikke hjelpe dem som allerede i dag er utestengt på grunn av lav betalingsevne.

Den målsetting vi har arbeidet etter vedrørende foreldrebetaling, er at utgiftene til barnehagedrift bør deles slik at staten betaler 40 prosent og resten av utgiftene deles likt mellom kommunen og foreldrene. Jeg må få understreke, dette er ikke en målsetting som gjelder for den enkelte barnehage, her snakker vi om samlede kostnader for alle barnehager i landet.

Vi har nå kommet så langt at staten nære på dekker sin andel i både kommunale og private barnehager. I kommunale barnehager oppfylles målsettingen om at kommunen og foreldrene skal dele resten. Men i private barnehager dekker kommunene i gjennomsnitt kun 10 prosent av driftskostnadene. Utover dette er det riktignok mange kommuner som gir private barnehager annen form for støtte, for eksempel gratis tomt eller lånegarantier. På landsbasis har vi dessverre registrert at kommunenes andel av driftsutgiftene ser ut til å være synkende i både kommunale og private barnehager, noe som delvis forklarer den økende foreldrebetalingen.

Dette er en utvikling som må snus. Det finnes nemlig ingen grunn til å tro at framtiden vil bringe enkle løsninger for å sikre at foreldrebetalingene ikke øker, eller som vi helst så, kunne reduseres. Driftskostnadene i barnehagene vil komme til å øke når flere 1- og 2-åringer får plass. Hittil har andelen småbarn i barnehagene vært så lav at disse dyre plassene i stor grad har blitt subsidiert av plassene for de eldre barna. Når andelen småbarn øker, vil samtidig andelen plasser for store barn bli mindre. Skal fremdeles store barn subsidiere de små vil resultatet blir at foreldrebetalingen for alle foreldre vil måtte øke.

Selv når staten dekker sine 40 prosent av kostnadene vil likevel foreldre og kommune, etter dagens kostnadsnivå, måtte dekke 67 000 kr i gjennomsnitt for hver småbarnsplass. (Til sammenligning 30 000 kr for en plass for barn over 3 år). Det spørsmålet vi stiller oss, er selvfølgelig om småbarnsforeldre alene kan dekke dette. Svaret er opplagt nei. Derfor må det mer kommunale ressurser inn barnehagedriften i både private og kommunale barnehager.

Når vi nå skal ta det siste krafttaket fram mot full barnehagedekning ved århundreskiftet, må vi sikre at prisene på barnehageplasser blir overkommelige også for de som har relativt lav betalingsevne. Vi må, som jeg har vist, tenke spesielt på småbarnsforeldre, men også på foreldre til eldre barn som idag ikke etterspør barnehage på grunn av prisene. Det er et viktig mål at ingen skal være utestengt fra barnehage på grunn av økonomi. Og dette målet må vi anstrenge oss for å virkeliggjøre.

Jeg skal avslutte her. Utfordringene på barnehagesektoren inn i et nytt århundre, er sikkert for hver enkelt av dere adskillig flere enn de jeg har nevnt her. Jeg har forsøkt å belyse de hovedutfordringer jeg mener det er nødvendig at alle kommuner i hele landet har med seg i bevisstheten framover: En fullt utbygget barnehagesektor er avhengig av kommunenes initiativ. Det er nødvendig med en planlegging som tar utgangspunkt i befolkningens behov. Det må opprettes nok barnehageplasser til alle, og især til småbarna. De private eierne må trekkes med i kommunens planer og tiltak. Familiebarnehager må brukes, med kommunalt engasjement. Barnehagesektoren må arbeide for å øke sin fleksibilitet. Og sist men ikke minst, foreldrebetalingen må holdes på et nivå som gjør at ingen barn utelukkes fra barnehage på grunn av foreldrenes økonomi.

Takk for meg - og lykke til videre.