Forsvarsminister Jørgen Kosmo

Åpningstale for Forsvarsmuseets jubileumsutstilling "Endelig fri!"
og utstillingen "Kvinners innsats under annen verdenskrig"

Forsvarsmuseet, Oslo, 4 mai 1995

Det er en stor glede å få være med på åpningen av utstillingene her på Forsvarsmuseet i dag og ønske velkommen sammen med Hennes Majestet Dronningen og direktøren for Forsvarsmuseet Rolf Scheen.

Utstillingene markerer 50-års jubileet for krigens slutt og et fritt Norge. De viser ikke bare gleden over et fritt Norge, men gir oss et troverdig bilde av det daglige livet under okkupasjonen av en fremmed makt.

For oss som aldri har opplevd krig er det vanskelig å forestille seg den plutselige omstillingen fra det kjente dagliglivet til en tilværelse der en ikke kunne bevege seg fritt, hvor nyhetene var sensurert og matrasjonene knappe.

For første gang kan man samlet vise hele spekteret av de varierte oppgavene som kvinnene tok seg av under okkupasjonen. Allerede før krigen begynte kvinnene å forberede seg på det som kunne komme. Etter oppfordring fra Kronprinsesse Märtha i slutten av 1939 hadde 75.000 kvinner meldt seg til frivillige arbeidsoppgaver gjennom Kvinnenes Arbeidshjelp da krigen brøt ut. Mer enn 12.000 av disse hadde gått på kurs i transport, førstehjelp og samband. Selv om langt fra alle ble innkalt, viser dette hvilken enorm innsatsvilje det var blant norske kvinner til å ta i et tak for hjem og fedreland.

Av de kvinnene som fikk en særstilling under krigen må jeg spesielt nevne Lottene, eller Norske Kvinners Frivillige Verneplikt, som de het da. De var høyt motiverte for å gjøre en innsats for landet vårt, og ikke minst var de svært godt organisert. De visste hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre, og det var nok av arbeidsoppgaver å ta seg til.

Vi må heller ikke glemme de kvinnene som deltok i eller støttet motstandsbevegelsen. De som deltok i Milorg, de som hjalp til i alle typer illegalt arbeid og de som hjalp flyktninger over grensen. På lik linje som mennene satte de sine liv i fare for landet sitt eller for å redde andre. 266 kvinner ble henrettet eller mistet livet under krigen som en følge av sin innsats. Det var mange som kunne takke disse kvinnene for at de selv overlevde.

Kvinnenes stilling under krigen har ofte vært undervurdert eller tatt som en selvfølge. De fleste av dem fortsatte jo bare med sine daglige gjøremål. Men vi må ikke glemme alle de slagene som daglig ble utkjempet på hjemmefronten og ved kjøkkenbenken. Datidens hjemmeværende visste jo ikke noe mer om hvordan man kunne klare seg uten dagligvarene fra butikken enn det vi gjør i dag. I 1940 ble det rasjonering på kaffe, sukker og mel. Siden forsvant den ene varen etter den andre. Det var ikke liten fantasi som skulle til for å forvandle kålrot og poteter til alt fra brød og de deiligste kaker til kjøttkaker og stekt flesk.

Mange kvinner ble også plutselig alene om å holde hjemmet sammen. De måtte leve med usikkerheten ved å ha mannen sin på sjøen, i motstandsbevegelsen eller i fangenskap. Utstillingene er spesielt viktige fordi de viser en annen side ved krigen, ikke bare de heroiske krigshandlingene. Vi får et innblikk i en annerledes hverdag, en hverdag full av usikkerhet, mangel på mat og nyheter. Vi får også en følelse av at krigen styrket samholdet blant det norske folk.

Jeg vil til slutt takke alle de som har vært med på å gjøre utstillingene i Forsvarsmuseet mulig. Oslo Forsvarsforening, med formann Elisabeth Sveri i spissen, som tok initiativet til kvinneutstillingen, direktør Scheen som gjorde begge utstillingene til en realitet, alle de som har bidratt med krigsminner til utstillingene og ikke minst alle som bidrog til at Norge igjen ble fritt.