Forsvarsminister Jørgen Kosmo

Forsvars- og sikkerhetspolitikk i et framtidig Norden hvor landene har valgt ulike allianser i det europeiske samarbeid.

19. ordinære presidiemøte i Nordisk Offiserunion, 25. august 1995

Innledning

Kjære konferansedeltakere.
La meg først få ønske til lykke med konferansen og den forestående sammenslåingen av de to nordiske offisersforeningene til èn. Det militære forsvaret er vårt viktigste sikkerhetspolitiske instrument, og jeg tror at en sammenslåing som dere nå forbereder, er en rett vei å gå. Brukt rett vil dere i dennesammenheng vil bli i stand til å øve inflytelse, både på det rent militærfaglige området men også politisk.

Vi hadde alle i mer enn 40 år et relativt klart bilde av hvor de enkelte land i Norden hørte hjemme og deres plass i den internasjonale sikkerhetspolitiske virkelighet. Øst-vest forholdet under den kalde krigen var stabilt og det var på mange måter forutsigbart. Nå vokser det opp nye generasjoner til et mer uklart sikkerhetspolitisk bilde. Heldigvis er det både for Norge og de øvrige nordiske land slik at vi ikke står overfor noen klar trussel, men vi har vært vitne til en omveltning i Europa som nødvendigvis må få følger for vår sikkerhetspolitiske hverdag, inkludert endringer i de forsvarspolitiske prioriteringer.

Historisk er landene i Norden nært knyttet til hverandre, og selv om det har vært ulike nordiske konstellasjoner opp gjennom tidene er vi fredeles knyttet tett til hverandre. Etter EU-avstemningene i Finland, Sverige og Norge i fjor, har de nordiske land valgt forskjellige tilknytningsformer til Europa.

For Norge har NATO vært, og vil i overskuelig framtid, være garantisten for et godt og troverdig forsvar av landet. Samtidig er NATO i ferd med å tilpasse seg en ny virkelighet som innebærer at andre og utvidede oppgaver er NATOs ansvar. Utfordringene er mange, og spenner over et vidt spekter. I en tid hvor verden omkring oss er i stadig endring, er det spesielt viktig å skape forståelse for de problemstillinger endringene skaper for vår egen forsvars - og sikkerhetspolitiske situasjon. Vi kan ikke møte framtidens utfordringer med fortidens løsninger og institusjoner.

Som kjent er vi i Norge i ferd med å gjennomføre den største omstillingen i Forsvaret i etterkrigstiden, og det er viktig å ha med seg hvorfor en slik omstilling både er nødvendig og mulig. Tilsvarende endringer finner sted også i andre nordiske land.

Den omveltningen som har foregått i Europa de siste 5 årene har medført at det nordiske sikkerhetsbildet har gjennomgått en fundamental forandring, hovedsakelig som følge av Sovietunionens oppløsning. De gamle skillelinjene som regionen ble påført under den kalde krigen pga sin geografi og stormaktenes spill, har i stor grad blitt visket ut av den dynamiske prosessen som begynte med Berlin murens fall.

Denne utviklingen åpner nå muligheten for et mer omfattende nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid enn tidligere. Istendenfor å la de ulike alliansetilknyttningene i Norden danne nye skiller bør de benyttes til å utvide det sikkerhetspolitiske samarbeidet.

I denne sammenheng er det påkrevd at Norden oppfatter sin nye rolle som en samlet enhet i den nordeuropeiske dimensjonen. "Utenforstående" er allerede i ferd med å skape seg et helhetlig bilde av regionen. For at Norden skal kunne utnytte mulighetene som situasjonen i dag tilbyr er det viktig at denne helheten blir oppfattet av regionen selv. Jeg vil her ta utgangspunkt i situasjonen sett med norske øyne.

Utgangspunktet i dag

De nordiske landene, som i denne kontekst innbefatter de fire landene med forsvarsstyrker, har valgt forskjellige tilknytningsformer, både overfor Europa og også innenfor det forsvarspolitiske området.

• Sverige og Finland er begge medlemmer av EU, har observatørstatus i VEU og er ikke medlemmer av NATO.
• Danmark er medlem av både NATO og EU og har observatørstatus i VEU
• Norge er ikke medlem av EU, er medlem av NATO og er assosiert medlem av VEU

NATO

Norges og Danmarks medlemsskap i NATO plasserer disse to nordiske landene i det transatlantiske samarbeidet som fortsatt er det primære forum for forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa.

For Norge er vårt NATO-medlemskap fortsatt bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Det er derfor nødvendig å arbeide aktivt for å gjøre våre synspunkter kjent, og for å sikre våre interesser når NATO nå tilpasser seg et endret Europa. NATO-alliansen er forsvars- og sikkerhetspolitisk fortsatt et meget viktig og sentralt vestlig samarbeidsorgan, og den transatlantiske dimensjonen i dette ivaretas kun gjennom NATO-samarbeidet. Alliansens organer, forsvarsplanlegging, fellesfinansiering og kommando- og kontrollapparat har ingen parallell i andre internasjonale organisasjoner.

Hovedutfordringen for Alliansen blir på den ene siden å ivareta sine tradisjonelle kjernefunksjoner. På den annen side vil fredsoperasjoner og styrking av forbindelsene med de nye partnerlandene i øst, kreve nytenkning og videreutvikling. Disse to hoveddimensjonene skal ivaretas samtidig som de fleste medlemsland reduserer sine forsvarsbudsjetter. Det blir en krevende oppgave å forene disse ulike hensyn. For et Norge utenfor EU vil et slikt press på NATOs ressurser, organisasjon og ansvarsområder bli en betydelig utfordring fordi endringene kan komme til å berøre Alliansens kjerneelementer. Det er nødvendig å videreføre Alliansens kjernefunksjoner, og det integrerte forsvarssamarbeidet, slik at dette fortsatt vil utgjøre fundamentet for det transatlantiske samarbeidet. Det vil hverken være i Norges eller Europas interesse om NATO utvikler seg fra en militær allianse til bare en sikkerhetspolitisk institusjon, eller til en slags sikkerhetspolitisk "klubb".

Utvidelse av NATO/PfP

NATOs toppmøte i januar 1994 inviterte alle interesserte OSSE-land til å delta i Partnerskap for Fred (PfP). Både Sverige og Finland besluttet å delta i programmet. Toppmøtet bekreftet at Alliansen er åpen for medlemskap fra andre europeiske land, og utvidelsesspørsmålet er for tiden et meget sentralt tema i Alliansen. De interne konsekvenser for NATO av en slik utvikling er under utredning, og vil i første omgang bli framlagt for utenriks- og forsvarsministrene i høst. Vi ser på utvidelsen som et positivt tiltak, som på en konkret måte kan bidra til sikkerhet og stabilitet i Europa, og til nedbygging av gamle skillelinjer.

En rekke sentral- og østeuropeiske land ønsker NATO-medlemskap, men Russland har gitt uttrykk for sterke motforestillinger. Det er derfor viktig å understreke at en eventuell framtidig utvidelse av Alliansen ikke vil være rettet mot noe land, og at NATO ønsker nær kontakt og samarbeid med alle partnerlandene i PfP, inkludert Russland. Det er opp til det enkelte partnerland å definere innholdet i samarbeidet med NATO, og utvidelsesspørsmålet må ses i sammenheng med PfP. Det er videre gjennom PfP at samarbeidet vil ta form og eventuelt lede fram til medlemskap for det enkelte land. Hvilken sikkerhetspolitisk tilknytning det enkelte land ønsker å ha er selvsagt opp til det enkelte land å velge. Viktige problemstillinger må imidlertid vurderes av NATO-landene før noen beslutning blir fattet. Det er blant annet problemstillinger knyttet til finansiering ved opptak av nye medlemmer, og innholdet i Alliansens sikkerhetsgarantier til nye medlemsland. Et annet viktig problemområde er forholdet til de land som av forskjellige grunner ikke blir omfattet av en utvidelse.

Det vil være en utfordring for Alliansen, og ikke minst for Norge, å balansere hensynet til en framtidig utvidelse med nødvendigheten av å bevare kjernefunksjonene. De endringer som NATO har gjennomgått de siste år kan bringe Norge inn i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er en viktig oppgave å analysere mulige konsekvenser av en slik utvikling.

Selv om vi skal avvente NATOs interne behandling omkring eventuelle nye medlemsland, tror jeg det mer kommer an på Sveriges og Finlands holdninger til medlemskap om disse to landene vil kunne bli medlemmer i NATO. De har som kjent ikke søkt om medlemskap, og det er ikke sannsynlig at de vil gjøre det i nærmeste framtid dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen ikke endrer seg radikalt.

Sverige og Finlands forhold til NATO

Selv om Sverige og Finland foreløpig holder på sin alliansefrihet, forankrer medlemsskapet i EU begge nasjonene til den vesteuropeiske sikkerhetskonstellasjonen. Avspenningen i øst-vest forholdet har gjort det mulig for Finland å være friere i forhold til Russland i sine sikkerhetspolitiske vurderinger. På kort sikt er det nok lite sannsynlig at Finland vi endre sin nåværende sikkerhetspolitikk. En finsk embetsmannskomitè har nylig fremmet anbefalinger som innebærer at man vil holde alle muligheter åpne, og i mellomtiden samarbeide nært med NATO land. I Sverige står den etablerte "nøytralitetspolitikken" sterkt, både blant opinionen og den nåværende regjeringen.

EU

At Sverige og Finland er med i EU vil i seg selv medføre en forskyvning nordover i EUs oppmerksomhet på alle saksområder som EU-samarbeidet omfatter. Enkeltnasjonene i EU vil antakelig også i større grad fokusere på det nordiske områdets forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjon og utvikling. Mange av Sveriges og Finlands utfordringer i forholdet til Russland er de samme som Norges. Dette gjelder også faren for at reformprosessen kan reverseres og at Russland igjen kan framstå som en trussel mot stabilitet i Norden og i Østersjøområdet.

Samtidig er Norge utestengt fra EUs felles utenriks- og forsvarspolitikk som i økende grad vil utforme den framtidige europeiske sikkerhetspolitikken. De andre tre nordiske landene med militære styrker, Sverige, Finland og Danmark, har alle innflytelse på utviklingen av forsvarspolitikken innen EU gjennom sine medlemsskap; mens det foreløpig bare er Danmark som både er NATO og EU medlem. Disse tre holder også samme status i VEU som observatører, hvor Norge er et assosiert medlem. Den sistnevnte forskjellen er i ferd med å miste noe av sin betydning ettersom observatørenes EU-medlemsskap i framtiden sannsynligvis vil gi dem større innflytelse enn de som står utenfor EU. De nordiske landene er alle medlemmer av Partnerskap for fred-programmet, hvor de har muligheten for nært samarbeid både med de øvrige vestlige partnerne og de østlige naboene som de baltiske statene og Russland.

Det er gjennom utformingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk at begrensninger på det nordiske samarbeidet først og fremst vil ligge. I denne sammenheng befinner Norge seg i en sidestilt posisjon, mens Sverige, Finland og Danmark vil delta aktivt. Norge utenfor EU kan bli en farlig konstellasjon hvis det blir et EU-Norden hvor Norge og nordområdene vil stå utenfor. Det vil kunne få store konsekvenser for forholdene og maktbalansen i Nord.

Den europeiske union vil i framtida bli en stadig viktigere referanseramme for norsk og nordisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennom en rekke vedtak i NATO, EU og Den vesteuropeiske union (VEU) siden 1991, er både det prinsipielle og det mer konkrete grunnlag lagt for en omfattende forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon i Europa. NATO støtter aktivt denne utviklingen, og går inn for at VEUs rolle som Alliansens europeiske søyle skal styrkes. Det økende antall samarbeidsområder åpner for at også forsvarsspørsmål kan trekkes inn i samarbeidet.

Det er all grunn til å regne med at utviklingen innen EU og VEU heller ikke i framtida vil være preget av fullkommen harmoni og enighet på alle punkter. Tvert imot kan vi anta at motstridende nasjonale synspunkter blant medlemslandene vil bli mer framtredende etterhvert som samarbeidet griper om seg og medlemstallet øker. Men EU og VEU vil i de kommende år være en hovedarena for politiske diskusjoner og vedtak om Europas framtid. Norge har ikke anledning til å delta i disse diskusjonene på samme måte som ved et medlemskap, men jeg vil minne om at Norge er assosiert medlem i VEU. Det er en plattform som er meget viktig for oss, og vi vil søke å utnytte det assosierte medlemskapet maksimalt. Gjennom denne tilknytningsformen deltar vi i virksomheten til VEU på mange områder, og det vil være vårt engasjement og de forpliktelser vi påtar oss, som blir avgjørende for hvilken innflytelse vi får. "Styrker meldt til VEU", noe Norge er i ferd med å gjøre, er et eksempel på en slik forpliktelse. Deltakelse i FNs operasjoner i tidligere Jugoslavia er en annen. Imidlertid skulle jeg ha ønsket å hatt større innflytelse i de prosesser som foregår mellom de 10 fullverdige medlemmer i VEU fram til de viktige konferanser som skal finne sted i 1996, der blant annet forholdet mellom VEU og EU blir sentralt.

Og la meg i denne forbindelsen minne nordiske offisersforbund har en viktig rolle i dette, gjennom å aktivt delta i de ulike prosesser. For meg er det viktig å framheve at norske stryrker ikke bare skal forsvare norsk territorium, men at både Norge og de øvrige nordiske land bør være beredt til å delta i militære operasjoner i regi av NATO/FN, også utenfoe egne lands territorier og også utenfor Europa. Det er derfor viktig at vi har lagt grunnlaget for dette, og at de nordiske offisersforbund gjennom aktiv deltakelse er med å legge forholdene til rette for sine medlemmer. Blant annet bør dette innebære at vi har tariffrettslige forhold, som kan møte ulike situasjoner.

I tillegg til EU og VEU, framstår Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som et forum for å forebygge krise og krig. Selv om organisasjonen spiller en viktig rolle i det positive samarbeidsklima som er under utvikling i Europa, er det viktig å understreke at den ikke kan erstatte de etablerte sikkerhetspolitiske samarbeidsfora. Fra norsk side vil det likevel være naturlig også å være en aktiv medspiller i de prosesser som pågår i OSSE.

Det er viktig at vi viderefører vår tradisjon for forpliktende internasjonalt samarbeid i sikkerhetspolitikken. Derfor må vi, ved siden av et fortsatt aktivt norsk NATO-medlemskap, arbeide for å styrke vår innflytelse i alle de internasjonale fora hvor vi idag deltar.

Østersjøen versus Barentshavet

Det er også i forbindelse med det avtagende spenningsforholdet i øst-vest konflikten at interessen for nordområdet fra de alliertes side er blitt redusert, samtidig som potensielle kriser i sørområdeet fanger mer oppmerksomhet. Selv om de strategiske vilkårene ble endret med slutten av den kalde krigen, er Nord-Norge det området hvor situasjonen har endret seg minst pga Kolabasens økende strategiske betydning for Russland. Men til tross for dette faktum vil trolig Norge erfare både i sitt nordiske samarbeid og i alliansesamarbeid en fokuseringsdreining fra Barentsregionen mot Østersjøregionen. De tre nordiske EU-medlemmene er alle Østersjøland, og Østersjøregionen blir et viktig tyngdepunkt både i EU og nordisk sammenheng. Her vil EU-utvidelsen i Norden, sammen med Baltikums vestlige tilknytning, være utslagsgivende. Ved å erkjenne denne dreiningen i det nord-europeiske sikkerhetsbildet og ta mer aktiv del i Østersjøsamarbeidet, vil Norge kunne oppnå større gjennomslagskraft og forståelse for problemstillingene i nordområdet.

Med en økende fokusering på Østersjøregionen vil en strategisk interesse for Danmarks territorium utvikles. I en slik situasjon er det sannsynlig at danskene vil få større behov for et sikkerhetspolitisk engasjement i for eksempel VEU der de hittil har valgt observatørstatus. Denne utviklingen reflekteres i de siste meningsmålingene som viser at et klart flertall av danskene nå går inn for fullt VEU-medlemsskap, slik at de kan påvirke utformingen av det europeiske sikkerhetssamarbeidet.

Russland

De nordiske land har stort sett de samme utfordringene i forholdet til Russland når det gjelder indre uro, miljøproblemer og fare for større flyktningestrømmer. Dette gjelder også faren for at reformprosessen kan reverseres og at Russland igjen kan framstå som en trussel mot stabilitet i Norden og i Østersjøområdet.

Nordens fremtidige sikkerhetspolitiske retning

Til tross for en ventet forskyvningsdreining fra Barentsregionen til Østersjøregionen, har de nordiske landene et bredt spektrum av felles interesser som gjør et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid naturlig. På bakgrunn av dette begynner det å bre seg en oppfatning i USA og de andre europeiske land av en nordisk samhørighet som skaper forventninger til tettere samarbeid. Et bredere sikkerhetspolitisk samarbeid, utover et dypere bilateralt kontaktverk, kan ta utgangspunkt i VEU og PfP, de to sikkerhetsorganisasjonene hvor alle de nordiske landene med styrker er medlemmer.

Forholdet til de nære naboland vil alltid være et lands første utenrikspolitiske og internasjonale forpliktelse - selv om vi i har en så lang tradisjon for dette at det derfor nærmest blir nevnt som en parentes i utenrikspolitiske redegjørelser. Dette er en dimensjon som er viktig og som ikke må tapes av syne når landene går inn i en større regional sammenheng og retter sin oppmerksomehet og krefter mot å påvirke "sentrum".

Før jeg kommer inn på mulige framtidige utviklingstrekk i det nordiske samarbeidet, vil jeg kort gå gjennom hva som allerede er gjort. Dette fordi at det parallelt med utbyggingen av det sikkerhetspolitiske fellesskap i Europa generelt, har vært en utvikling de siste år i retning av økende kontakt om sikkerhetspolitiske spørsmål også på det nordiske planet.

Kontakt og koordinering mellom de nordiske forsvarsdepartementene har tidligere i hovedsak skjedd i forbindelse med de institusjonaliserte forsvarsministermøter som holdes minst to ganger årlig. Fram til 1992 ble kun spørsmål relatert til deltakelse i FNs fredsoperasjoner formelt diskutert på de nordiske forsvarsministermøtene, grunnet de forskjellige lands alliansetilknytning og sikkerhetspolitiske konstellasjoner under den kalde krigen. Fra høsten 1992 ble dagsorden på møtene utvidet til å omfatte et vidt spekter av spørsmål av fellesnordisk sikkerhetspolitisk interesse, herunder situasjonen i Russland og Baltikum samt OSSE- og PfP-relaterte emner.

Selv om de mer formelle bilaterale samtaler fremdeles er i en fase der man diskuterer og informerer om saker av felles interesse, er det nå også diskusjon om framtidige samarbeidsprosjekter. Det er på det rene at Sverige og Finland er interessert i å utvide deres bilaterale kontakt også med Norge når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Dette er klart i tråd med norske interesser.

Samtidig gir Sverige og Finland underhånden uttrykk for at EU nå er deres viktigste partner når det gjelder sikkerhetspolitikk. Nordisk samarbeid står dermed ikke øverst på deres prioriteringsliste, slik at Norge vil måtte intensivere sitt samarbeid med de øvrige nordiske land, for å sørge for at norske sikkerhetspolitiske interesser blir vurdert og tatt hensyn til i Sverige og Finland. Dette er klart blitt viktigere etter at disse to landene ble medlemmer av EU mens Norge valgte å stå utenfor.

Hva er potensialet for nordisk samarbeid innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikk i framtiden?

Kortsiktige tiltak

På kort sikt er det viktig at vi danner oss et bilde av hvordan vi vil se sikkerhetspolitikken når dagens turbulens går over i en mer permanent tilstand. I denne sammenhengen er det påkrevd at man har en viss forståelse for hva som kan forventes av sikkerhetspolitiske utfordringer.

Først litt om Norden innenfor EU- og VEU-rammen. Forskjellen som formelt eksisterer mellom assosierte medlemmer og observatører er allerede i ferd med å viskes ut. Observatørlandene vil som deltakere i EUs regjeringskonferanse i 1996 være med på å forme rammeforutsetningene for den framtidige sikkerhetsstruktur i Europa og derved ha politisk innflytelse over VEUs framtidige forhold til EU. Norges mulighet for påvirkning i VEU-samarbeidet vil fortsatt være knyttet til vårt NATO-medlemskap, som har gitt oss adgang til å melde inn styrker til VEU, mulighet til å delta militært i VEU-operasjoner og fast nærvær av norske offiserer i VEUs plancelle. Forenklet kan det sies at Norges innflytelse i VEU-samarbeidet på lengre sikt vil kunne utvikles videre i instrumentell retning, mens de øvrige nordiske land, gjennom sine EU-medlemsakp, vil ha muligheten til å øve politisk innflytelse i langt større grad enn Norge.

Bilaterale samtaler, militært samarbeid og trening
Norge vil legge vekt på å utvikle og utvide sine bilaterale forhold til Sverige og Finland. I første hånd ser jeg for meg at dette vil skje innenfor de uformelle bilaterale forsvars- og sikkerhetspolitiske samtaler, som nå holdes forholdsvis regelmessig med begge land.

Fra en militær synsvinkel er det ønskelig med et tettere nordisk samarbeid, spesielt ettersom vi blant annet har felles interesser innenfor freds- og humanitæreoperasjoner, vi har samme vernepliktssystem og Norge og Finland har en felles grense med Russland. På kort sikt er det derfor ønskelig å utdype de militære kontakter, lage avtaler om utveksling av offiserer, søke om deltakelse i nasjonale øvelser og forberede et dypere militært samarbeid.

Sett fra en politisk synsvinkel, vil det være ønskelig å utvikle og utvide vårt bilaterale samarbeid med Sverige og Finland og det nordiske samarbeidet. For det første har vi felles grense med både Sverige og Finland. Vår geopolitiske stilling er sammenliknbar, som naboer til Europas største militære makt. I nordisk perpektiv har vi felles interesse av at Nordområdet og dets problemområder bli satt på dagsorden i NATO, EU og VEU. Å ha en fellesnordisk tilnærming på disse problemstillinger vil øke vår argumenters gjennomslagskraft. På den måten vil Norge forhåpentlig også indirekte kunne påvirke utformingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Felles PfP-aktiviteter
Svensk og finsk medlemskap i PfP-programmet åpner for militære øvelser i PfP-regi der alle fire nordiske land kan delta sammen. PfP-øvelser på nordisk territorium i nordisk regi gir muligheter for å trekke våre naboland med i militære aktiviteter i Norden/Norge, eventuelt sammen med våre allierte. Det vil da også kunne være aktuelt med russisk deltakelse. Svensk og finsk militær virksomhet i Norge og det nordiske samarbeidet kan også være et virkemiddel for å trekke alliert oppmerksomhet og deltakelse til aktiviteter i nord. Vi skal i denne sammenheng være varsomme med å benytte PfP-programmet til å utvikle bilateralt samarbeid, f eks med Sverige. Dette kan i så fall bli oppfattet som misbruk av PfP både i opinionen og internasjonalt. Det er derfor nødvendig at dette diskuteres i nordisk sammenheng.

Fredsoperasjoner
Jeg antar at det i første rekke vil være mest realistisk å utvide det nordiske samarbeidet innenfor fredsoperasjoner, som allerede har lange tradisjoner i de nordiske landene og som politisk ikke er et spesilet sensitivt område i disse landene.

Både Sverige og Danmark har tatt til ordet for et mer integrert nordisk og multilateralt samarbeid når det gjelder reaksjonsstyrke for FN-fredsstyrker. Dersom man ser på kortsiktige tiltak med et langsiktig perspektiv, så vil et nært nordisk samarbeid innenfor oppsetningen av fredsstyrker til FN-operasjoner kunne utvides til andre områder innen våre forsvar. Et nordisk samarbeid om fredsstyrker kan omfatte en fellesnordisk "standby" bataljon eller brigade bestående av forskjellige nordiske enheter på linje med det samarbeid som allerede er etablert i det tidligere Jugoslavia. Forskjellen fra dagens situasjon ville bestå i at man i så fall allerede har etablert et samarbeid med bl a felles øvelser før man fikk en anmodning fra FN. Dette vil ytterligere kunne fremme nordisk samarbeid som har politisk egenverdi. En annen konsekvens vil være innføring av og familarisering med NATO-rutiner- og terminologi for Sverige og Finland.

Et slikt utvidet nordisk samarbeid innenfor fredsoperasjoner kan også bety fornuftig bruk av ressurser. Det kan også vises til at de nordiske landene har et tilnærmelsesvis likt rekrutteringssystem. Økt nordisk forsvarssamarbeid vil kunne innfri forventninger som er kommet fra amerikansk side og fra NATO. Amerikanerene ser positivt på et økt forsvarssamarbeid i Norden, både for de nordiske land men også mht Baltikum. En slik nordisk ramme ville også kunne styrke Danmarks nordiske profil, noe som politisk er ønskelig etter at Danmark på det militære området er blitt trukket sterkere inn i samarbeidet med Tyskland.

Slik situasjonen er i dag og i overskuelig framtid har jeg imidlertid ingen tro på at det vil bli aktuelt å etablere et felles-nordisk militært forsvar, noe som blant annet ble tatt opp av Sveriges ÖB, etter en modell der Sverige, Finland og Norge hver seg skulle ha hovedansvaret for en enkelt forsvarsgren. Det må skje omfattende endringer i det sikkerhetspolitiske bildet før en slik tanke kan bli aktuell å sette på dagsorden, og det er i dag ikke noe aktuelt forsvarspolitisk tema.

Langsiktige konsekvenser

Den langsiktige kursen i det nordiske samarbeidet vil bli satt på bakgrunn av hva vi får til på kort sikt. Det er de langsiktige konsekvensene som vil kunne få mest betydning for Norge. Når det gjelder de langsiktige konsekvensene kan vi ikke se Europa-spørsmålet isolert. Andre mget viktige faktorer i denne sammenheng er utviklingen i Russland, hvordan Europa innretter sin forsvars- og sikkerhetspolitikk og forholdet til USA. Herunder ligger faktorer som utvidelsen av NATO og EU, det framtidige forholdet til Russland og EUs framtidige utvikling med tanke på forholdet til VEU og USA og EUs regjeringskonferanse i 1996. Uansett hvilken problemstilling man forkuserer på, vil utviklingen av det sikkerhetspolitiske forholdet mellom USA og Europa være avgjørende. Det er dessverre enkelt å konstatere at amerikansk interesse, særlig i kongressen, er minskende, noe dagens situasjon i en viss grad preges av.

For en vurdering av langsiktige konsekvenser er det etter mitt syn nødvendig å legge endel grunnlagsparametre til grunn. I denne sammenheng vil jeg peke på følgende:

• USA opprettholder forsvarsforpliktelsene overfor Europa, men ansvaret for sikkerheten overføres i større grad til de vesteuropeiske landene.
• NATO-samarbeidet består, men fortoner seg i økende grad som en og ramme for samarbeidet mellom den europeiske og amerikanske søyle, der VEU blir den viktigste del av den europeiske søylen.
• VEU-landene bygger gradvis opp en styrkestruktur som samlet kan inngå i NATO-, FN- eller VEU-operasjoner. Dette kan bidra til et mer integrert og balansert europeisk forsvar.
• EU forblir med økende viktighet forum for ikke-militære sikkerhetsspørsmål.

Sverige og Finlands fremtidige sikkerhetspolitiske kurs vil kunne få store konsekvenser for Norges langsiktige forsvarsplanlegging. På lengre sikt kan vi ikke utelukke at Sverige eller Finland, eller begge landene vil delta i et kollektivt forsvar. En slik utvikling vil endre den strategiske situasjonen i Norden radikalt. For tiden preges begge land av en vente og se-politikk, iallefall frem til EUs regjeringskonferanse i 1996. Begge land har for øvrig flere ganger offisielt vektlagt viktigheten av den transatlantiske forbindelsen for å sikre stabiliteten i Nordområdet. Dette, som er kjernen i NATO-samarbeidet, tilsier at Sverige og Finland ikke vil være tjent med at EU utvikler en uavhengig forsvarspolitikk fristilt fra NATO-samarbeidet. I så måte har Norge, Sverige og Finland felles interesser.

Jeg bli mange ganger spurt om hvordan utviklingen blir dersom Sverige og Finland ikke blir medlemmer av NATO. For meg er ikke dette en spesielt inetressant problemstilling, fordi i samarbeid og utforming av politikk må vi ta utgangspunkt i situasjonen slik den er, og gjennom dagens muligheter utvikle dagens politikk. Dette gjelder ikke bare innen Norden, men også innen øvrege organisasojner, som EU, VEU, NATO og FN.

Avslutning

De nordiske landene har valgt forskjellige tilknytningsformer til Europa, og det er klart at disse forskjellene kan innebære at det enkelte nordiske land kan velge forkjellige vinklinger på sin forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Fra norsk side vil vi jobbe for et aktivt nordisk samarbeid i disse spørsmålene, noe jeg tror at mine øvrige nordiske kollegaer også vil. Dette uavhengig av hvilke tilknytningsformer det enkelte nordiske land i framtiden velger, enten det er snakk om EU, NATO eller VEU.

Takk for oppmerksomheten.

---

Lagt inn 29 august 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen