Forsvarsminister Jørgen Kosmo

Hovedinnlegg til utenriksdebatten

Stortinget, Oslo, 31.01.95

De sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor i dag, er på mange måter mer omfattende og komplekse enn noen gang tidligere i etterkrigstiden. Rammene for norsk sikkerhetspolitikk er ikke bare blitt justert - de er grunnleggende endret. Mange av endringene har funnet sted uten vår direkte medvirkning, andre har vi selv bidratt sterkt til å fremkalle. Noen endringer er udelt positive sett fra et norsk synspunkt, andre kan ha uheldige konsekvenser. Felles for alle endringene i rammebetingelsene er imidlertid at de stiller norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk overfor en lang rekke utfordringer, hvorav noen er nye, mens andre har fått forsterket gyldighet.

De grunnleggende utfordringene de kommende år vil være å sikre våre sikkerhetspolitiske interesser i en situasjon hvor vi ikke lenger kan regne med at vår geografiske posisjon alene vil være tilstrekkelig til a holde våre alliertes fokus mot vårt område. Endrede trusselbilder og EUs og NATOs gradvis økende og nødvendige oppmerksomhet mot Middelhavsregionen og Ost- og Sentral-Europa gjør det mer krevende for oss a opprettholde den nødvendige allierte interesse for vår situasjon.

NATOs strukturer og samarbeidsformer har endret karakter i løpet av få år. Hovedutfordringen for Alliansens videre utvikling ligger i nødvendigheten av å ivareta dens kjernefunksjoner på den ene siden og de nye oppgavene, som fredsoperasjoner og styrking av forbindelsene med de nye partnerland i øst, pa den annen. Disse to hoveddimensjonene skal ivaretas, samtidig som de fleste medlemsland radikalt

endrer sine forsvarskonsepter. Det blir en krevende, men ikke umulig oppgave å forene disse ulike hensyn. For Norge vil et slikt press på NATOs ressurser, organisasjon og ansvarsområder bli en betydelig utfordring, fordi endringene berører de kjernefunksjoner i Alliansen som er så betydningsfulle for oss.

Et hovedelement i vår alliansetilknytning har vært og er de forsterkningsforpliktelser våre allierte har påtatt seg overfor Norge. Allierte forhåndslagre og øvelser er fortsatt nødvendig for å opprettholde et realistisk og troverdig forsterkningskonsept.

Uavhengig av vår tilknytningsform vil EU i framtiden bli en stadig viktigere referanseramme for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. EU og VEU vil være en hovedarena for politiske diskusjoner og vedtak om Europas framtid. Vår utfordring også her vil være å sikre størst mulig innflytelse på utformingen av den europeiske forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ved siden av vårt NATO-medlemskap vil derfor vårt assosierte medlemskap i VEU representere et viktig forum, som vi vil søke å utnytte sa langt som det er mulig. Forbindelsen mellom NATO og VEU, hvor VEU i stigende grad vil spille rollen som NATOs europeiske søyle, gjør aktiv norsk innsats i de to fora helt nødvendig.

Vi bør også legge vekt pa det potensial som ligger i utviklingen av det nordiske samarbeidet innenfor en europeisk ramme. Nordisk samarbeid pa det forsvars- og sikkerhetspolitiske omrade er under utvikling. Sveriges og Finlands medlemskap i EU og status som observatører i VEU vil representere en ny åpning mot Europa for disse land, og som også vil kunne komme Norge til gode. Vi må arbeide for at samarbeidet mellom de nordiske land fortsatt framstår som et verdifullt og nødvendig supplement i utviklingen av en ny sikkerhetspolitisk identitet i Europa og Norden.

I tillegg til de nødvendige tilpasninger og det aktive engasjement overfor flernasjonale fora er det nødvendig at vi fra norsk side søker å styrke vår bilaterale forbindelse med de sentrale samarbeidspartnere i Europa. Vi må videre arbeide aktivt for fortsatt amerikansk interesse for og sikkerhetsmessig engasjement i Europa og Norge. For Norge er det viktig at USA tar konsekvensen av at forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål har ulik karakter i Norge og på det europeiske

kontinent. Vårt naboskap til Russland, og dermed til den store militære slagkraft som fortsatt er konsentrert på Kolahalvøya, og de derav følgende miljømessige farer, vil også i de kommende år stille Norge i en spesiell strategisk posisjon.

Vårt sikkerhetspolitiske forhold til Russland har de senere år gjennomgått en positiv utvikling, og kontakten også på militær side er blitt mer omfattende. Imidlertid vil dette forholdet fortsatt bygge på alliert støtte og ryggdekning.

Egen sikkerhet er et resultat av en rekke faktorer, hvor bl.a. aktiv medvirkning og evnen til a bidra i et konstruktivt internasjonalt samarbeid er viktig. For Norge vil sikkerhet og stabilitet bli best ivaretatt gjennom aktivt norsk engasjement i de fora hvor vi er med, og en utdypning av de bilaterale forbindelser først og fremst med våre viktigste allierte. Agendaen for de kommende år vil i stor grad være preget av de to sikkerhetspolitiske hovedutfordringene.

---

Nei, det er jo tydelig at når representanten Jakobsen har så vanskelig for å forstå, da er det ikke mulig å svare med ja eller nei på et slikt spørsmål da må det nødvendigvis følges opp med en del forklaring.

Det er nemlig slik at hvis ikke vi gjør det som vi må gjøre i forhold til de internasjonale foraer som i veldig stor grad bestemmer utviklingen for Europa også sikkerhetspolitisk i framtiden ikke gjør noe i forhold til vår kontakt med disse foraene og samtidig sørger for å styrke våre bilaterale forbindelser med en rekke andre land, vil resultatet av et slikt manglende engasjement kunne bli at vi ble en annenrangs sikkerhetspolitisk nasjon. Vi har muligheter til å unngå det. Men skal vi unngå det, kreves det en betydelig innsats av dette hus, av Regjeringen og av en rekke av de internasjonale institusjoner som vi er assosierte medlemmer av, og som vi er direkte medlemmer av.

---

Ja, den politiske utfordringen ligger jo nettopp i at vi gjennom vårt politiske engasjement skal prøve å innrette oss slik at usikkerheten som vi ser i dag, ikke utvikler seg til å bli en trussel i framtiden. Det gjør vi best gjennom samarbeid med våre allierte og i internasjonale fora for å pavirke utviklingen bl.a. i Russland i riktig retning, og da er mye av oppgaven vår i nordomradene å legge til rette for tillitskapende samarbeid på tvers av grensene. Det er ikke noen enkel prosess, og det vil bli en enda vanskeligere prosess dersom Russland na utvikler seg til å bli et totalitært styre med andre samarbeidsformer, der vi får færre kontaktpunkter å møte russisk politikk på. Derfor må vi bestrebe oss ganske sterkt på å delta aktivt sammen med andre for å styrke utviklingen av det politiske demokrati, et demokrati som også omfatter kontrollen med det militære apparat i Russland.

Forsvarskommisjonens forslag er selvsagt definert i økonomiske tallstørrelser, men det er først og fremst en beskrivelse av den fremtidige stryke struktur som vi skal ha i Norge. Regjeringen har gjentatte ganger understreket at vi står på den styrkestrukturen som Forsvarskommisjonen har anbefalt, og den skal vi realisere. Hvis noen lar seg vippe av pinnen av pluss/minus 100-200 mill. kr fra det ene året til det andre, får de bare bli vippet av pinnen. Det er det langsiktige målet og at vi investerer riktig til riktig tid som er det avgjørende om vi skal nå dette malet og det gjør vi. Det er ingen som skal kunne komme å si noe annet. I løpet av den langtidsperioden som vi er inne i - vi snakker om investeringer over 20 milliarder kr - ligger vi faktisk bare 15 mill. kr under investeringsbudsjettet, og det må jeg si er å treffe blink.

---

Ja, jeg er glad for at jeg bor i Norge. Jeg var glad for at jeg bodde i Norge under oppveksten òg, og jeg var glad for at jeg bodde i Norge den tiden jeg avtjente førstegangstjenesten, det var for øvrig det året Russland gikk inn i Tsjekkoslovakia i 1968.

Det har ikke noe å gjøre med hvilke utfordringer vi ser for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og hvilke allianser vi er nødt til å inngå for at vi i Norge skal ha den mulige ryggdekning som er nødvendig for at vi skal ta de sjansene som vi må ta for å utvikle et bedre samarbeid med Russland på Nordkalotten. Det gjør vi ikke hvis vi ikke sørger for at vi har alliert ryggdekning, og at vi har et internasjonalt samarbeid om disse oppgavene. Så selvsagt er jeg glad for at Norge ligger der det ligger, selvsagt er jeg glad for at jeg er født i dette landet.

Forsvarsministeren har faktisk tatt initiativ til at Forsvaret i større grad skal kunne engasjere seg i overvåking av kysten vår gjennom bruk av Forsvarets installasjoner. Det er det som ligger som et av utgangspunktene i den jobben som skal gjøres for å opprette et indre kystoppsyn. Og den konklusjonen som Regjeringen da kommer fram til, hvordan dette skal organiseres og hvordan Forsvarets ressurser skal brukes, vil bli presentert for Stortinget i løpet av året, slik at vi skal være på linje ikke bare operativt, men også med en økonomisk fordeling av kostnadene fra 1. januar 1996.

---

Jeg er kjent med at en del av EU-landene når det gjelder det forsvarspolitiske samarbeidet i Europa, har som en forutsetning for dette samarbeidet at det skal være samhørighet mellom NATO-medlemskap, VEU-medlemskap og EU-medlemskap. Det er ut fra den tanken, som en del EU-land har, at det er liksom utenkelig i en så sammenvevd organisasjon og institusjon som EU er, å gi ulike sikkerhetsgarantier til ulike medlemsland.

For å få dette til må man også ha et forsvarspolitiske samarbeid som gjør at man kan utnytte sine militære ressurser i et kollektivt forsvar. Og da er det bare NATO som er den institusjonen som er i stand til å ta dette ansvaret.

Dette er altså politisk tankearbeid som går ganske langt fram før man kommer fram til noe endelig, men som selvsagt vil være med i det forberedende arbeid som skal gjøres i forbindelse med EU-toppmøtet i 1996 og diskusjonen rundt et forsvarspolitisk samarbeid og en forsvars- og sikkerhetspolitisk identitet i Europa. Dette er et meget interessant arbeid som vi fra den posisjon vi har som assosiert medlem i VEU, selvsagt skal søke å delta i, og vi skal være med på å forme utfordringene. Men vi har da ingen beslutningsmyndighet i disse prosessene.

Det er nettopp for å kunne gjøre krav på å delta aktivt, at utenriksministeren i sin redegjørelse gjorde så entydig klart at skal vi bli tatt på alvor, må vi også være med - og da forutsettes det at vi deltar med og melder styrker til VEU som organisasjon. Så vil det da være Stortinget som i framtiden ved enhver operasjon, dersom det skulle bli aktuelt, bestemmer hvorvidt vi skal delta eller ei. Men skal vi ha innflytelse, må vi altså gjøre noe for å bli tatt på alvor. Og dette er ett av de tiltakene som vi er nødt til å bidra med.

---

Representanten Godal kan lese akkurat like godt som eg, så han vet akkurat hvor langt vi er kommet når det gjelder investering i forhold til Forsvarskommisjonens forslag, for han leser jo selvfølgelig Forsvarsdepartementets budsjett. Og han har helt rett: i forhold til en del av de prognosene som Forsvarskommisjonen hadde, ligger vi etter, men det er fordi vi har tatt ut større driftsinnsparinger tidligere i perioden enn det som Forsvarskommisjonen så var mulig. Jeg synes jo det er merkverdig at særlig Høyre reagerer på at vi jobber hardt for å stramme inn driftsbudsjettene i offentlig sektor.

Så er da spørsmålet: Hvor mye av dette er vi nødt til å fylle i for å nå strukturen? Det blir da et spørsmål som regjering og storting må ta stilling til hvert enkelt budsjettår.

Når det gjelder den sikkerhetspolitiske identitet i Europa, er vårt ønske at den skal favne hele Europa - også de baltiske land, som jeg skjønner ligger under spørsmålet slik representanten Godal stilte det. Det er da om å gjøre å ha tålmodighet og se framover og sørge for at når EU, VEU og NATO utvides, gjøres det på en slik måte at det skaper trygghet istedenfor å framelske utrygghet i enkelte land. Den innfallsvinkelen som NATO har valgt på dette, å gå for en utvidelse samtidig som man utvikler Partnerskap for fredavtalene, er den måten som jeg regner med at vi kan greie å gjøre dette på uten at noen land føler seg utrygge. Intensjonen og ønsket for oss alle er jo at vi i framtiden

skal få etablert en sikkerhetspolitisk identitet i Europa som gjør at ingen skal behøve å føle seg truet - ikke engang Russland. Og da må vi på den annen side også regne med og håpe på at en del av de tidligere østblokklandene skal komme i en slik situasjon at de ikke behøver å føle seg truet selv om de ligger i det såkalte nære utland for Russland.

Lagt inn 12 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen