Forsvarsminister Jørgen Kosmo

Norsk forsvars internasjonale engasjement

Bergen militære samfunn, 31 oktober 1995

Innledning

Mine damer og herrer.
Først vil jeg takke for invitasjonen om å komme til Bergen militære samfunn for å holde fordrag. Det er to år siden sist jeg besøkte dette samfunnet, og den gang holdt jeg et foredrag om utfordringer for Forsvaret relatert til de strukturmessige og organisasjonsmessige endringer Forsvaret skulle gjennom. Disse endringene er nå i stor grad formelt vedtatt og er, eller vil bli, implementert. Fremdeles har vi mye arbeid å gjøre før den vedtatte krigsstrukturen med en dertil tilpasset fredsorganisasjon er på plass, men så langt er jeg meget godt fornøyd med hvordan omstillingsarbeidet gjennomføres på alle nivåer i Forsvaret. I dagens foredrag vil jeg ikke gå nærmere inn på omstillingsprosessen, men det er selvsagt anledning for dere i den etterfølgende spørsmålsrunden å stille spørsmål om disse forhold.

Forsvaret har et relativt omfattende internasjonalt engasjement, med spennvidde fra militærattachéene til våre drøyt 1700 soldater som pr i dag gjør FN-tjeneste. For Norge og vårt nasjonale forsvar er denne internasjonale virksomheten nødvendig av flere årsaker. Etter mitt syn er våre engasjementer meget viktige for å kunne arbeide aktivt for Norges syn på den internasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske arena, men også for å vise verdenssamfunnet at et Norge i fred er beredt til å stille opp å ta ansvar i konflikter, blant annet med militære avdelinger under FN-flagg. Våre utenlandsengasjementer kan i grovt deles i to, de NATO-relaterte engasjementene og andre, spesielt vår FN-virksomhet. NATO-samarbeidet er vi avhengige av for å kunne videreutvikle vårt nasjonale militære forsvar, men det er åpenbart at deltakelse i FN-operasjoner også gir oss viktige impulser med hensyn til blant annet organisasjon, materiell og trening.

Siden Berlin-murens fall og oppløsningen av Warzawapakten, har det skjedd en rivende utvikling innen de sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdene i Europa. Dette er meget viktige endringer for Norge, og som blant annet gir oss grunner for hvorfor vi i Norge har endret vårt militære forsvarskonsept, en endring som i dag pågår for fullt. Historisk er det et faktum at når det har vært fred i Europa, så har det også vært fred i Norge. Derfor anser jeg at for å oppfylle vår primære målsetting, fred i Norge, så er det av største viktighet at forholdene legges til rette for en stabil og fredlig utvikling i Europa. Det er i dag områder som gir grunn til bekymring og usikkerhet. I denne sammenheng er det noen områder vi må være spesielt oppmerksomme på, og de viktigste synes å være det tidligere Jugoslavia og Russland.

Forsvarets utenlandske virksomhet har i lang tid nærmest vært synonymt med FN-tjeneste. Selv om FN-aktiviteter antalls- og kostnadsmessig er den største posten i denne sammenheng, er det viktig å huske på at vi også har andre engasjementer og forpliktelser. Felles for alle disse aktivitetene er at de er viktige bidragsytere og ambassadører for Norge, spesielt med hensyn til å sette Norges sikkerhetspolitiske situasjon på agendaen.

Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon

Siden 2.verdenskrig og dannelsen av NATO har Norges befolkning hatt et relativt klart bilde av den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og Norges plass i denne sammenhengen. De skarpe skillelinjene som fantes under den kalde krigens dager, er i løpet av de siste 5-6 årene endret radikalt, og Norges sikkerhetspolitiske situasjon er endret i takt med denne utviklingen. Vi kan ikke lenger i fredstid definere en konkret fiende, selv om Russland fremdeles er det landet i Europa som er den største militære maktfaktor og det landet som pr i dag kan framstå som en mulig potensiell fiende. Endringene dette innebærer for vår sikkerhetspolitiske situasjon, fører til at våre barn og barnebarn ikke har de samme relativt klare oppfatninger av Norges plass på den internasjonale arenanen, noe som var tilfellet for oss som vokste opp under den kalde krigens periode. Det er derfor viktig med et omfattende engasjement i disse sakene, slik at også de oppvoksende generasjoner har kunnskap om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål og derigjennom forstår betydningen for at Norge som nasjon må ha et solid og godt militært forsvar.

La meg fastslå at de langsiktige målene for Forsvaret ligger fast, slik de er presentert i gjeldende langtidsmelding, noe Norges forankring i NATO selvsagt også gjør. For oss er alliansen minst like viktig som før, den er og vil bli det forum og det instrument som framstår som garantist for et troverdig forsvar av Norge. La meg også minne om at, fordi Norge sa nei til EU-medlemskap, så er NATO den eneste organisasjonen hvor Norge som medlemsland har en god innflytelse i sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Dette er rammefaktorer jeg selvsagt forholder meg til og aksepterer fullt ut, men det medfører at Norge innen en del områder må legge ned større arbeidsinnsats for å oppnå sine ønskede forsvars- og sikkerhetspolitiske mål. Dette gjenspeiler seg særlig innen de bilaterale forhold mellom Norge og viktige samarbeidspartnere, som i dag krever større arbeidsinnsats enn tidligere.

Det tidligere Jugoslavia

Et område i Europa som det har vært rettet stor oppmerksomhet mot de siste 3 årene er det tidligere Jugoslavia og krigshandlingene der. Norges FN-engasjement i området vil jeg komme tilbake til om mer detaljert senere. I denne omgangen er det noen forhold jeg har lyst til å belyse, og som relativt klart beskriver at det internasjonale samfunn kan vinne fram med å begrense konflikter som i utgangspunktet har nok sprengstoff i seg til å kunne bli spredd over et større område. For det første er denne konflikten meget uoversiktelig i alle dens fasetter av etniske, religiøse og sosiale motsetninger, like meget som det er en tragedie for alle de uskyldige menneskene som berøres av den. Men, det er viktig å merke seg det internasjonale samfunns håndtering av det som har skjedd og som skjer. Historisk sett er en så omfattende konflikt i dette området den første der stormakter ikke fysisk har tatt side for noen av partene, og der det har vært vilje til og en hovedmålsetting for det internasjonale samfunnet at de stridende parter bør og skal finne en løsning på konflikten ved forhandlingsbordet. Jeg er ganske overbevist om at dette er hovedgrunnen til at det ikke har vært en eskallering av konflikten. Det har vært reist mye kritikk mot FN, NATO og Europa for øvrig for deres medvirkning til løsning, spesielt i Bosnia Hercegovina. Etter de seneste ukers hendelser, blant annet med en relativt omfattende NATO-bombing av bosnisk-serbiske mål og det amerikanske forhandlingsinitiativet sammen med en relativt ensartet oppfølging fra det internasjonale samfunnet for øvrig, inngikk partene til slutt en våpenhvileavtale. Den nære framtid vil vise om det er grunnlag for at partene kan inngå en fredsavtale, noe jeg selvsagt håper det er grunnlag for. Med en fortsatt amerikansk fokus på prosessen kombinert med verdenssamfunnets nesten ensartede holdninger til konflikten, tror jeg at det er gode muligheter for at partene vil inngå en fredsavtale.

Russland

Så over til situasjonen i Russland, som er den største militærmakt i Europa og som selvsagt er av spesiell interesse for Norge. I utgangspunktet vil jeg slå fast at Russland pr i dag ikke har militær kapasitet til å utgjøre noen snarlig trussel mot Norge eller Europa for øvrig, og det er heller ingen signaler som tilsier at makthaverene har ekspansive politiske ambisjoner. Etter min mening er det, for å oppnå stabilitet i Russland, viktig at den demokratiske utviklingsprosessen fortsetter i rett spor, gjerne til noe som er tilnærmet likt vårt system. For å få dette til er det av stor betydning at Russland er med i de politiske prosesser som foregår, spesielt i Europa. Målsettingen må være at det utvikles en felles forståelse for sikkerhetspolitisk tenking og integrasjon. I denne sammenheng bør Norge spille en sentral rolle, blant annet innen områder der Russland og Norge har felles interesser, som for eksempel innen forvaltning av ressursene i havet og innen miljørelaterte områder. Den politiske utviklingen i Russland vil i stor grad avhenge av de forestående valgene, valget til det russiske parlamentet - Dumaen - i desember i år og det planlagte presidentvalget i juni 1996. Det knytter seg fortsatt stor usikkerhet til den politiske utviklingen i Russland, og dette forholdet kombinert med en fortsatt betydelig militær kapasitet nær Norge betyr at vi sikkerhets- og forsvarspolitisk må ta høyde for denne usikkerheten i vår planlegging.

NATO-utvidelsen

Den senere tid er det kommet signaler fra Russland om at en utvidelse av NATO østover ikke vil bli sett på med «blide» øyne. For de fleste sentral- og østeuropeiske land er medlemskap i NATO et meget sentralt element i det enkelte lands sikkerhets- og forsvarspolitiske utvikling og tenking. Men, en eventuell utvidelse av NATO er en lang prosess, og den første utredningen i Alliansen om konsekvensene ved en slik utvikling ble lagt fram tidligere i høst. Denne utredningen sier ikke noe konkret om tidspunkt for når NATO eventuelt bør oppta nye medlemmer, hvilke land som er mest aktuelle som nye medlemmer eller de økonomiske konsekvenser for NATO ved en utvidelse. Norge er i utgangspunktet positiv til NATO-utvidelse, som på en konkret måte kan bidra til videre utvikling av sikkerhet og stabilitet i Europa, og til ytterligere nedbygging av gamle skillelinjer. Det er for meg tre viktige faktorer som jeg vil understreke i denne sammenhengen:

• En utvidelse av NATO må følge den prosess det legges opp til, og ingen land bør få noen forhåndsløfter vedrørende medlemskap.
• For Norge er det viktig at kjernefunksjonene i alliansen fortsatt bevares ved en utvidelse, noe som vil si at eventuelle nye land må ha status som fullverdige medlemmer fra første medlemskapsdag.
• Som nr 3, og som det er meget viktig å understreke: En utvidelse av Alliansen skal ikke være rettet mot noe land.

Utviklingen innen de tidligere øst-europeiske Warzavapakt-landene er det også viktig for Norge å holde et våkent øye til, i den hensikt å bidra til en stabil utvikling i disse landene i den grad vi kan. Alle disse landene har som uttalt sikkerhetspolitisk målsetting å bli medlemmer av NATO, da selvsagt fordi de anser sine sikkerhetsinteresser best ivaretatt gjennom medlemskap i alliansen. Vi har inngått bilaterale militære samarbeidsavtaler med de baltiske landene og med Den tsjekkiske republikk, og Norge bidrar med både materiell og personell i forbindelse med de baltiske landenes fellesinnsats for å etablere en bataljon, BALTBAT, som med tiden kan bli disse landenes bidrag til FN-operasjoner.

Spørsmålet om NATO-utvidelse er som dere forstår et sammensatt og vanskelig tema, men jeg vil påstå at vi i dag har en unik sjanse til å utforme en ny og god sikkerhetspolitisk arkitektur i Europa. Det vil etter mitt syn være en fallitterklæring fra oss politikere dersom vi ikke klarer dette. Et bidrag for i større grad å forsøke å få til en integrasjon er Partnership for Peace-programmet, og hittil har 26 land utenfor NATO sluttet seg til PfP. I utvidelsessammenheng har PfP en viktig rolle, og den vil blant annet gi partnerland muligheter for å tilpasse sine strukturer og metoder til NATOs praksis og retningslinjer.

Utvikling av NATO

I tråd med de sikkerhetspolitiske endringer som har skjedd, har også NATO utviklet seg. Trusselen om et lynangrep mot NATOs territorium er borte, og i dag vurderes trusler og risiki mot alliansen å kunne være kriser i mindre skala enn krig mot og innen NATO. Alliansen har endret sin styrkestruktur slik at det nå er færre stående styrker, mens derimot fleksibilitet og mobilitet for styrkene er tillagt større betydning, gjennom prinsippet om og utviklingen av «Combined Joint Task Forces». Ved siden av å ha et apparat for krisehåndtering til eget bruk, har medlemslandene vedtatt at de vil stille styrker til disposisjon for OSSE eller FN for fredsoperasjoner, både tradisjonelle fredsbevarende operasjoner, men også ferdsskapende operasjoner som kan medføre militær maktbruk. Dette er allerede aktualisert, der NATO på vegne av FN er involvert i operasjonene «Deny Flight» og «Sharp Guard» i det tidligere Jugoslavia. Dersom det blir en fredsavtale i Bosnia Hercegovina, har NATO sagt seg villig til å bidra med en Implementation Force(IFOR). Forutsetningsvis må den få et FN-mandat, og jeg anser det som meget ønskelig og nødvendig at ikke-NATO-land i dagens UNPF-misjon, særlig Russland, kan inkluderes i en IFOR.

NATO har i større grad enn tidligere prioritert den politiske dimensjonen i alliansen. Dette har etter mitt syn vært en naturlig utvikling sett i forhold til de endringer som har skjedd i Europa, men for Norges vedkommende har ikke dette ubetinget vært positivt. NATOs endrede strategi har også medført at større fokus er blitt lagt på sydflanken, naturlig sett i forhold til krigen i det tidligere Jugoslavia, men dette har også medført at nordflanken som fokusområde er noe nedprioritert i det daglige arbeidet innen NATO. Dette kombinert med USAs, særlig kongressens, syn på at Europa må ta større ansvar enn tidligere for det militære forsvaret av eget territorium, og at Norge valgte å ikke bli medlem av EU, har medført at vi har måttet prioritere bilaterale forbindelser med viktige samarbeidsland. Ett eksempel på dette er revideringen av avtalen med USA om forhåndslagringen i Trøndelag, der vi ved å betale en større andel av drifts- og vedlikeholds-kostnadene for det forhåndslagrede materiellet i Norge, har sikret at de totale amerikanske forpliktelser opprettholdes uavkortet.

Selvpålagte restriksjoner

Øvelsesaktiviteten i Norge har, foruten nasjonale øvelser, bestått av mange og til dels store allierte øvelser. I 96-budsjettet foreslår vi endringer i våre selvpålagte restriksjoner, og spesielt de særlige begrensninger for Finnmark vil bli gjort lempeligere og lettere å praktisere. Med bakgrunn i de endringer som har skjedd i Europa de senere år vil det bli tillatt at mindre allierte og andre utenlandske enheter øver og trener i fylket, spesielt i tilknytning til PfP.

VEU

Norge er assosiert medlem av Den vesteuropeiske union, og et hovedmål for VEU-samarbeidet er å utvikle det slik at det styrker den europeiske forsvars- og sikkerhetsidentitet. Norges ikke-medlemskap i EU forhindrer oss fra å ha formell innflytelse i utformingen av VEUs rolle i forholdet til EU. EUs regjeringskonferanse i 1996 vil blant annet ta stilling til om VEU skal integreres i EU eller utvikles som en mer selvstendig organisasjon med en løsere EU-tilknytning. Siden vi ikke har noen formell innflytelse i EU, er det viktig at våre bilaterale forbindelser utnyttes maksimalt, slik at norske interesser og synspunkter blir kjent.

CFE

CFE-avtalen utgjør en hjørnesten i den europeiske sikkerhetsstrukturen. Det er for Norge ikke gode signaler å motta når Russland indikerer at de ønsker endringer i avtalen knyttet til flankesonen, og at muligheten er til stede for at Russland innen 15 november i år ikke vil oppfylle avtalens bestemmelser. Våren 1996 avholdes den såkalte tilsynskonferansen for CFE, og her vil den videre drøfting av spørsmål knyttet til konvensjonell nedrustning i Europa finne sted. Regjeringens holdning er at det ligger en tilstrekkelig fleksibilitet i avtalens ulike bestemmelser, og at disse også bør være tilstrekkelige for å ivareta Russlands behov knyttet til sin sydlige flanke.

NATO - IRF - Norges bidrag

Når jeg velger å bruke relativt mye tid i foredraget til utviklingen i Europa, er den som tidligere nevnt, svært viktig for Norge. NATO-samarbeidet er en meget viktig oppgave for Norge, og dette er det viktigste internasjonale engasjement vårt forsvar deltar i. Det har helt klart direkte relevans til og bæring på vår forsvarsevne, og jeg hører da aldri at de betydelige ressurser vi bruker i budsjettsammenheng til formålet er overdrevent eller ikke målrettet. Også i framtiden er vi beredt til å bruke ressurser til dette, noe vi blant annet har vist gjennom etableringen av vårt bidrag til NATOs IRF-styrke. Hærkomponenten vår til denne styrken har det vært en del turbulens rundt, men jeg mener at Telemark Bataljon etter hvert har kommet på riktige skinner og at styrken forhåpentlig blir erklært operativ av Forsvarssjefen i løpet av første halvår i 1996. Det har festet seg et inntrykk rundt bataljonen om at mannskapene i avdelingen utdannes til elitesoldater, og gjerne det. Det betyr i så fall at alle soldater i Hæren utdannes til elitesoldater, fordi utover å være øremerket til NATOs IRF-styrke og at den enkelte frivillig inngår en to-årskontrakt, er ikke utdanningen i prinsippet forskjellig fra den de øvrige infanterister får gjennom sin førstegangstjeneste.

FN -engasjementer

Det er ingen i uniform som stiller spørsmål ved Forsvarets internasjonale engasjementer tilknyttet NATO. Derimot er det røster som hardnakket sier at Forsvarets FN-engasjementer gir minimalt for vår nasjonale forsvarsevne. Det er jeg i utgangspunktet ikke enig i, og jeg tror dette er inntrykk som har festet seg i deler av offiserskorpset som ikke har erfaring fra FN-tjeneste. Det er for meg et aldri så lite paradoks at vi er enige om at Norge i en gitt situasjon er avhengig av hjelp fra våre allierte, mens Norge ikke skal bidra i fredsbevarende operasjoner når vi ressursmessig har rom for det. Budsjettmessig er det foreslått brukt 823 millioner kroner til FN-tjeneste i 1996, en reell økning fra 95 med 40 mill kr, men en nedgang fra 1994 da vi brukte 1 milliard og 80 millioner kr til formålet.

Vi markerte i vår at det er 50 år siden Den annen verdenskrig tok slutt. Forberedelsene til opprettelsen av De forente nasjoner tok til lenge før 8. mai 1945. De startet på bakgrunn av krigserfaringene og erfaringene fra Folkeforbundet i mellomkrigstida. Selv om fredstanken var den viktigste bærende idéen bak opprettelsen av FN, ble ikke de fredsbevarende operasjonene skrevet inn i FNs charter, og FN har jo befattet seg med og befatter seg med langt mer enn sikkerhetspolitikk. De fredsbevarende operasjonene oppsto som et praktisk virkemiddel for generalsekretæren under den kalde krigen for å stabilisere situasjoner hvor det var oppnådd våpenhvile, og partene var enige om at fredsstyrkenes nærvær var ønskelig.

FN har i år sitt 50-årsjubileum, og det er ingen hyggelig lesing når jeg ser at FN blant annet må gå ut å låne penger for å kunne betale strømregningen slik at ikke elektrisitetsforsyningen til hovedkvarteret i New York blir kuttet. FN har endel feil og lyter, men ofte rettes også baker for smed. Organisasjonen kan ikke bli mer enn det medlemslandene er villig til å gjøre organisasjonen. En grunnleggende idé ved opprettelsen av FN var at de som har ressursene til det, gir mer enn de tror de får tilbake. Første bud er å betale kontingenten, og her feiler selv enkelte vestlige demokratiske land.

Norsk deltakelse i FN-operasjoner

Mer enn en halv million personer har tjenestegjort i FNs i alt 35 fredsbevarende operasjoner siden 1948. Norge har deltatt med ca 49 000 soldater og befal i 17 av disse. Dette er en enorm og meget betydningsfull innsats. I september i år deltok i overkant av 1700 norske offiserer og mannskaper i fire forskjellige internasjonale fredsoperasjoner under FN-mandat. I løpet av de siste årene har antallet norske soldater i FN-tjeneste økt betraktelig. Norge deltar i dag med militære observatører i UNTSO (United Nations Truce Supervision Organization). Det samme er tilfellet i UNAVEM II (United Nations Angola Verification Mission). I UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon) deltar Forsvaret med stabspersonell, en infanteribataljon og et verkstedskompani. I UNPF (United Nations Peace Force) i Det tidligere Jugoslavia deltar Norge med militære observatører, stabspersonell og militærpoliti. Vår logistikkbataljon i Tuzla utgjør hovedtyngden av vårt engasjement i Bosnia Hercegovina. Bataljonen består også av et sanitetskompani. Videre er en norsk helikopterving utplassert i området. Norge har et nært og godt samarbeid med en felles dansk-svensk infanteribataljon som også befinner seg i Tuzla-området. I FYROM (Makedonia) deltar Norge med stabspersonell og en geværtropp som inngår i et fellesnordisk infanterikompani (SCANCOY).

I forbindelse med våre FN-engasjementer har vi et ønske om at disse skal være knyttet til operasjoner av sikkerhetspolitisk interesse for Norge, og vi har utarbeidet et sett med prinsipper som skal være retningsgivende for vår deltakelse. Konsentrasjon og relevans er to stikkord for vår FN-politikk, og det er viktig å understreke at vi selvsagt ikke kan delta i alle mulige ferdsoperasjoner, og det er også bred enighet om disse prinsippene på Stortinget. Ønsker Norge å bli oppfattet som en seriøs aktør på den sikkerhetspolitiske arena, er det viktig å være med. Vi må være innstilt på å yte vår skjerv for å sikre stabilitet, særlig siden internasjonal krisehåndtering dessverre ser ut til å komme stadig høyere opp på den sikkerhetspolitiske dagsorden.

At Forsvarets FN-engasjement skal være en del av forsvarsministerens konstitusjonelle ansvar anser jeg er naturlig og riktig. Forsvaret har den organisasjon og kunnskap som er nødvendig for å kunne sette opp FN-styrker, og som er påkrevd for å kunne følge opp styrkebidragene på en forsvarlig måte. Kritikere av dagens ordning anser at det ville være mer naturlig om Utenriksdepartementet hadde dette konstitusjonelle ansvaret. Bortsett fra at en slik ordning høyst sannsynlig ikke ville bli billigere, så ville Forsvaret uansett måtte bære hovetyngden av det utførende ansvaret, fordi i Norge er det bare Forsvaret som er organisert for å kunne løse denne type oppgaver. Jeg anser derfor at etablerte konstitusjonelle ansvarsforhold vedrørende militære FN-engasjementer er den mest rasjonelle måten å løse disse oppgavene på.

Jeg foretar jevnlig inspeksjoner av våre FN-misjoner, og kan bekrefte at jeg får udelt gode tilbakemeldinger fra alle hold om de norske styrkebidragene. Disse positive tilbakemeldingene er jeg enig i. Våre avdelinger utmerker seg som gode ambassadører for Norge, soldater og befal har et godt forhold til lokalbefolkningen og nordmenn samarbeider meget tilfredstillende med andre nasjoners styrkebidrag. Tilbakemeldingene jeg får fra deltakerene i våre FN-misoner indikerer at den enkelte har gode faglige utfordringer, og at de vil være i bedre stand til å fylle sine oppgaver i det norske mobiliseringsforsvaret etter å ha tjenestegjort i en FN-operasjon.

Vi har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner lenge, og det er etter mitt syn påkrevet at vi alle erkjenner at FN-tjeneste for nordmenn gir oss kompetanse utover det vi kan gi innenfor rammen av førstegangstjeneste og repetisjonsøvelser nasjonalt. Blant de forhold som trekkes fram i denne forbindelse er:

• Enkeltmannsutdanningen der soldatene får bedre grunnleggende ferdigheter innen flere områder, så som å kunne ta vare på seg selv, kunne opptre i spente situasjoner og bedret kunnskap om og ferdigheter med militært utstyr. Kategorien enkeltmann er et vidt begrep, og jeg vil her spesielt påpeke de tilbakemeldinger som er gitt fra våre helikopterpiloter i Bosnia, der det er en entydig oppfatning av at FN-tjenesten har gitt meget veridfull trening for den enkelte. Samtidig har FN-oppdraget gitt hele det norske helikoptermiljøet et positivt løft. Sikkerheten for den enkelte er høyt prioritert i våre FN-misjoner, noe som i tillegg til en god ledelse av avdelingene betinger at den enkelte mann og kvinne tar ansvar for egen sikkerhet og derigjennom tilegner seg holdninger som vi har behov for i vårt nasjonale forsvar.
• Obeservasjonsposttjenesten gis høy prioritet og er en viktig del av tjenesten for vår batljon i Libanon. Kunnskap, ferdigheter og erfaringer fra denne typen tjeneste gir gode synnergieffekter for vårt nasjonale forsvar.
• Ledererutviklingen spesielt på lavere og midlere nivåer tilgodeses gjennom FN-tjeneste, med tilegnig av ferdigheter og erfaring som vi vanskelig kan finne tilsvarende muligheter til å øve like realistisk i ferdstid i Norge. Et eksempel på dette er patruljetjenesten i Libanon, et annet er forsyningskonvoytjenesten i Bosnia Hercegovina.
• Tjenestegjøring i internasjonale staber for offiserer på midlere og høyere nivåer gir en betydelig og relevant erfaring for denne kategorien militært personell, og kan ofte direkte relateres til hva norske offiserer er tiltenkt å skulle gjøre i flernasjonale NATO-staber i tilfelle krise/krig i Norge.

Lista over positive erfaringer fra våre FN-engasjementer kan gjøres meget lang, og stikkordsmessig vil jeg trekke fram andre fagområder; blant annet minetjeneste og maskinelle ingeniørarbeider og sanitetstjeneste som førstehjelp, evakuering og behandling, dessuten logistikktjeneste gjennom for eksempel containerbasert forsyningstjeneste og også planlegging og ledelse på ulike nivåer.

Selv om FN-tjeneste gir det norske forsvar verdifull kompetanse, vil jeg understreke at FN-tjeneste aldri kan bli en erstatning for utdanning og trening av avdelinger nasjonalt gjennom førstegangstjeneste og repetisjonsøvelser. Tistrekkelig øving nasjonalt er en forutsetning for at vårt forsvarskonsept skal kunne fungere i krise/krig.

For å sikre at vi kan leve opp til våre internasjonale forpliktelser i FN, NATO, VEU og OSSE, har Regjeringen lagt fram for Stortinget et lovforslag som vil regulere tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. Lovforslaget har vakt strid fordi det i unntakstilfeller vil gi adgang til å beordre yrkesbefal til internasjonal fredstjeneste. Dette vil bare skje når Regjering og Storting har bestemt at vi skal delta og hvis vi opplever at vi mangler frivillige fra enkelte kategorier yrkesbefal. Av de grunner jeg akkurat har skissert, kan vi ikke stille oss slik at vi på grunn av mannskapsmangel plutselig ikke kan delta når andre har regnet med oss. Da kan det senere gå ut over oss selv. Men jeg finner grunn til å understreke at også i framtiden vil våre internasjonale militære engasjementer basere seg på frivillighet.

Rekruttering til FN-tjeneste skal altså også i framtiden baseres på frivillighet, og det er ikke til å stikke under en stol at det fra tid til annen er problemer med å få rekruttert nok personell. Dette problemet er sammensatt og ikke enkelt å løse, og vi må som nasjon forsøke å balansere våre engasjementer slik at vi kan møte de forpliktelsene vi ha påtatt oss. Blant annet derfor har jeg sagt at vi skal trekke hjem verkstedkompaniet i UNIFIL, slik at vi kan sikre en rekruttering av verkstedpersonell til logistikkbataljonen vår i Bosnia.

Forsvaret har i sammenheng med våre utenlandsengasjementer et ansvar for å følge opp den enkeltes situasjon etter avviklet tjeneste, et ansvar som jeg ser kunne vært bedre organisert. Vi har vært for sene til å erkjenne både de psykiske senvirkningene mange har fått etter tjeneste i fredsoperasjonene, belastningene dette også har påført de pårørende og ikke minst belastningene som har blitt de etterlatte etter falne i tjenesten til del.

Vi kan og skal bli bedre til å veilede og tilrettelegge for at både soldater, befal, pårørende og etterlatte faktisk får den hjelp som er mulig. I mange ledd i forsvarets virksomhet er vi i gang med arbeidet for å bli bedre. En side er å etablere et bedre støtteapparat som kan gi råd og veiledning, en annen ting er det konkrete behandlingstilbudet. Vi bør ikke bygge opp et eget medisinsk helsetilbud parallelt med det sivile helsevesenet. Vårt offentlige helsevesen er forutsatt å gi alle et tilstrekkelig helsetilbud.

Forsvaret bør imidlertid bli bedre på støtteapparatet ovenfor den enkelte. Vi vil derfor etablere et eget samarbeid med FN-veteranenes egen organisasjon, der behovet for kontakt og samvær kan koordineres med råd og veiledning. Samtidig vil informasjonen om hvilke personlige belastninger den enkelte kan møte bli ytterligere utvidet ved dimittering.

Situasjonen i det tidligere Jugoslavia har jeg beskrevet tidligere, og det er høyst gledelig at partene har inngått våpenhvile. Oppfølgingen og målsettingen nå er å få partene gjennom forhandlinger til å inngå en fredsavtale, noe jeg bedømmer som realistisk. FN har gjennom UNPF gjort en omfattende innsats mens de har vært tilstedeværende, særlig på den humanitære og diplomatiske siden. Når det fremmes kritikk og reises tvil om FNs vilje, muligheter og innsats i dette området, vil jeg minne om at FN-styrkenes hovedoppdrag har vært å støtte og sikre det humanitære arbeidet i området. Det har ikke vært en fredsopprettende FN-misjon. Jeg tror FN gjør rett i å konsentrere seg om å skape fredsløsninger gjennom diplomati/forhandlinger og å drive fredsbevarende operasjoner.

Å gjennomføre fredsopprettende operasjoner anser jeg ikke skal være en oppgave for FN, en oppgave de ikke har tilstrekkelige ressurser til å kunne løse, særlig innen kommando og kontroll. Om det blir en fredsavtale i Bosnia, er det derfor naturlig at implementeringen av avtalen gis til en organisasjon som har muligheten til å gjennomføre de forhold en avtale regulerer og som det internasjonale samfunnet skal ha et særskilt ansvar for, men da selvsagt med et FN-mandat som grunnlag. I verden i dag er det etter min oppfatning bare NATO eller USA på egen kjøl som har tilstrekkelig kapasitet til å utføre en slik oppgave, og konkret til Bosnia har dette ført til NATO-planer om en Implementation Force. Norge er selvsagt beredt til å stille styrker i IFOR, nøyaktig sammensetning av vårt styrkebidrag er det ikke tatt endelig stilling til, men det vil bli bygget opp rundt vårt bidrag i dagens FN-operasjon i det tidligere Jugoslavia, muligens forsterket med transportkapasitet i form av Hercules-fly og elementer av norske spesialstyrker. Helikoptervingen vi har i Tuzla vil vi antakelig måtte trekke hjem i løpet av sommeren 1996, fordi helikoptermiljøet i Norge er lite og det vil bli svært vankelig å rekruttere tilstrekkelig personell.

IFOR planlegges å være en operasjon tidsbegrenset til ett år. FN vil antakelig måtte være engasjert i området lenger, da jeg tror etablering av varig fred i området vil bli en langvarig prosess. Etter ett år med IFOR vil det derfor høyst sannsynlig være påkrevet med en fredsbevarende operasjon i FN-regi igjen. Den aktuelle situasjonen vil tilsi i hvilket omfang Norge da eventuelt bør delta, men forutsetningsvis må det være en fungerende fredsavtale mellom partene i området før det blir aktuelt med norsk deltakelse.

Nye utfordringer

For få år siden var det utenkelig å trekke NATO inn i diskusjonene om fredsoperasjoner. I dag er NATO en sentral aktør, og vil ventelig fortsatt være en hovedaktør i internasjonale fredsoperasjoner i årene som kommer.

Jeg vil gå så langt som til å hevde at fredsoperasjoner med all sannsynlighet vil bli et hovedsatsingsområde for NATO i årene som kommer. Allerede nå er avdelinger som anses for å være særlig egnet for fredsoperasjoner innarbeidet som en viktig del av den allierte integrerte forsvarsplanlegging.

Samtidig har OSSE og VEU ambisjoner i retning av å etablere egen kapasitet for fredsoperasjoner. Dette er en utvikling som aktivt støttes av FN. Når FN ser seg tjent med en slik utvikling, har dette ikke minst sammenheng med FNs vanskelige økonomiske situasjon, og håpet om at regionale organisasjoner selv må bære kostnadene ved gjennomføringen av slike fredsoperasjoner.

Vi kan med andre ord komme i en situasjon hvor regionale organisasjoner som NATO, OSSE og VEU inntar en mer sentral rolle, og hvor den enkelte bidragsyter i langt større grad enn tidligere selv må bære kostnadene ved deltakelse i denne type operasjoner. Hvordan en slik utvikling over tid vil påvirke FNs mulighet til å operere uavhengig av de regionale organisasjoner, er foreløpig uklart.

Øvrige internasjonale engasjement Norsk forsvar er involvert i

Innledningsvis nevnte jeg at norsk forsvars internasjonale engasjementer er omfattende og dekker et vidt spekter. Jeg har konsentrert meg om NATO- og FN- relaterte forhold, men også andre deler av vårt militære forsvar jobber med internasjonale emner. Blant disse finnes våre militærattacèer der vi er representert ved 8 norske ambassader, og disse er akkreditert til og dekker 21 land, prioritert til de landene Norge har størst behov for. Attachèene gir oss verdifulle bidrag med hensyn til å følge med i militær utvikling innen de enkelte landene, og er gode ambassadører for å fremme norke synspunkter og interesser i ulike fora.

Direkte knyttet til norsk ressursforvaltning på havet utfører Kystvakten en omfattende, tillitvekkende og svært viktig jobb. Vi skal være klar over at foruten å følge opp fisket i norsk økonomisk sone og i vernesonen rundt Svalbard, monitoreres også situasjonen i havområdene Smutthullet, Smutthavet og Gråsonen. Samarbeid med russiske fiskerimyndigheter utvikles stadig, og Kystvakten har og kommer til å spille en sentral rolle i det videre arbeidet med dette.

Avstutning

Norsk forsvars internasjonale engasjement er en viktig del av forsvarets virksomhet. Jeg tror at vi i framtiden må legge ennå større vekt på denne siden av Forsvarets virksomhet, fordi det er gjennom aktiv handling vi som en liten nasjon kan få satt fokus på for oss viktige problemområder. Isolasjonisme er ikke løsningen på framtidens problem.

Vårt militære forsvar er Norges viktigste sikkerhets- og militærpolitiske instrument for å sikre freden i Norge, og blant annet derfor er det påkrevd at vårt forsvar yter innsats i områder som i dag ikke har det like fredelig som oss. Forventer vi og krever hjelp av andre hvis vi får behov for det, er vi samtidig moralsk og politisk forpliktet til også å yte hjelp til andre når det trengs, og når vi har muligheter for det.

Takk for oppmerksomheten.