Forsvarsminister Jørgen Kosmo

Norges forsvar - hvor står vi - hvor går vi

Oslo Militære Samfund, Oslo, 9 januar 1995

Innledning

Deres Majestet, Forsvarssjef, mine damer og herrer

Jeg vil i dette foredraget først ta for meg den sikkerhetspolitiske virkelighet vårt land befinner seg i, ikke minst på bakgrunn av at det norske folk sa "nei" til medlemskap i EU gjennom folkeavtemmingen den 28 november i fjor. Dernest vil jeg si noe om hvor vi står i forhold til den pågående omstillingsprosess i Forsvaret.

Vi har nettopp lagt bak oss nok et år preget av sikkerhetspolitisk turbulens. Europa har på ingen måte falt til ro i kjølvannet av den kalde krigens slutt. Utfordringene er mange og spenner fra den blodige og ubarmhjertige krigen i det tidligere Jugoslavia, uro i de tidligere Sovjetstater, et blodig og uforståelig oppgjør i Tsjetsjenia, til nye former for samarbeid innad i Vest-Europa, over Atlanterhavet og mellom øst og vest. Europa og europeisk politikk er inne i en ny epoke, og må formes på nytt.

NATO-samarbeidet har endret karakter i løpet av noen få år. Alliansens medlemsland har foretatt betydelige endringer i organisasjon og målsetninger, og endringsprosessen er på ingen måte avsluttet. Utviklingen har vært preget av at NATOs medlemsland i økende grad har bygget ut de tosidige forbindelser seg imellom, på samme måte som overfor de sentral- og østeuropeiske land. Politiske initiativer og diskusjoner av betydning for alliansen finner ofte sted utenfor NATOs organer.

For Norges vedkommende har vårt "nei" til medlemskap i EU forsterket behovet for en utbygging av våre tosidige forbindelser med nære allierte i Europa og transatlantisk. De endrede rammebetingelser vårt ikke-medlemskap innebærer, forutsetter et enda mer aktivt norsk engasjement internasjonalt for å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser.

Norske interesser i et Europa under omforming

I denne nye situasjon er det nødvendig å ta utgangspunkt nettopp i spørsmålet om hva som er våre sikkerhetspolitiske interesser, og hvordan vi på best mulig måte kan møte de utfordringer vi står overfor. De ytre rammer for Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk er vesentlig endret, sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen, og disse rammene er fortsatt i endring.

Det som for inntil få år siden var et sannsynlig krigsbilde framstår nå heldigvis kun som en nokså fjern tanke. Regionale konflikter basert på etniske, religiøse og nasjonalistiske motsetninger, miljøtrusler, økonomisk krise i mange land og flyktningespørsmål er i dag reelle utfordringer i europeisk sikkerhetspolitikk. Nye og svært lovende samarbeidsforhold er under utvikling med våre nye partnerland øst for det tidligere blokkskille. Vi vil søke å finne løsninger på de nye utfordringene i samarbeid med disse landene. Bare gjennom felles innsats kan vi ha noen mulighet til å beholde og trygge stabilitet og fred i vår del av verden.

Egen sikkerhet er i stor grad et spørsmål om troverdighet, innflytelse og medvirkning, og norsk sikkerhet blir ivaretatt i den grad vi makter å påvirke våre omgivelser i den retning vi ønsker. Etter min mening har Norge fortsatt muligheter til å spille en viktig rolle i bevaring av sikkerhet, fred og stabilitet gjennom å være en pådriver for øket kontakt og samarbeid mellom øst og vest, spesielt i nord. Vårt naboskap til Russland gir oss en naturlig forutsetning for å spille en slik rolle. En kritisk faktor i dette arbeidet er behovet for en solid ryggdekning fra våre nærmeste samarbeidsland i Europa og fra USA. Militær og politisk ryggdekning gir oss styrke til å ta de utfordringer og de risiki slikt kontaktskapende arbeide krever.

Norges forhold til Europa etter folkeavstemningen

Den europeiske union vil i framtida bli en stadig viktigere referanseramme for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennom en rekke vedtak i NATO, EU og Den vesteuropeiske union (VEU) siden 1991 er både det prinsipielle og det mer konkrete grunnlag lagt for en omfattende forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon i Europa. NATO støtter aktivt opp om denne utviklingen, og går inn for at VEUs rolle som Alliansens europeiske pilar skal styrkes. De integrasjonsmekanismer som gradvis bygges ut, omfatter også et økende antall samarbeidsområder, og det er åpnet for muligheten av at også rent forsvarsrelaterte spørsmål vil kunne trekkes inn i samarbeidet.

Det er all grunn til å regne med at utviklingen innen EU og VEU heller ikke i framtida vil være preget av fullkommen harmoni og enighet på alle punkter. Tvert imot kan vi anta at motstridende nasjonale synspunkter blant medlemslandene vil bli mer framtredende etterhvert som samarbeidet griper om seg og medlemstallet øker. Det positive i samarbeidet er imidlertid det forhold at EU og VEU i de kommende år vil være en hovedarena for politiske diskusjoner og vedtak om Europas framtid. Norges utfordring her vil være at vi ikke har anledning til å delta i disse diskusjonene på samme måte som ved et medlemskap. Men, la meg imidlertid minne om at Norge er assosiert medlem i VEU, og denne plattformen blir meget viktig for oss. Vi vil søke å utnytte det assosierte medlemskapet maksimalt. Gjennom denne tilknytningsform deltar vi i virksomheten til VEU på mange områder. Det vil i mange sammenhenger være vårt engasjement og de forpliktelser vi påtar oss, som vil være avgjørende for hvilken innflytelse vi har.

Det er en stor utfordring for Norge nå i etterkant av folkeavstemningen å søke å minimalisere effekten internasjonalt av det som av noen blir oppfattet som et norsk ønske om å stå utenfor europeisk samarbeid. Vår tradisjon for forpliktende internasjonalt samarbeid, også i sikkerhetspolitikken, må derfor videreføres og utvikles innenfor de fora hvor vi i dag allerede deltar.

Vårt NATO-medlemskap er fortsatt bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Det er derfor nødvendig å arbeide aktivt for å gjøre våre synspunkter kjent, og for å sikre våre interesser når NATO endres. NATO vil fortsatt være det transatlantiske forum for sikkerhetspolitisk konsultasjoner. Vår målsetning er todelt: Vi må søke å opprettholde og videreutvikle de tradisjonelle og positive elementer i det allierte samarbeid, samtidig som vi aktivt støtter opp om de nye oppgaver Alliansen har påtatt seg. Det er nødvendig å videreføre Alliansens kjernefunksjoner, og det integrerte forsvarssamarbeidet vil fortsatt utgjøre fundamentet for det transatlantiske samarbeid. Det vil ikke være i norske interesser dersom NATO utvikler seg fra en militær allianse til bare en sikkerhetspolitisk institusjon. Ved siden av et fortsatt aktivt norsk NATO-medlemskap er det viktig at vi også arbeider for å styrke vår innflytelse i andre internasjonale fora.

Jeg har nevnt EU og VEU. I tillegg framstår Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som et forum for å forebygge krise og krig. OSSE, som på sitt nylige toppmøte vedtok å omdanne seg selv fra en konferanse til en organisasjon, omfatter over 50 land, og spiller en viktig rolle i det positive samarbeidsklima som er under utvikling i Europa. Men det er viktig å understreke at OSSE ikke kan erstatte de etablerte sikkerhetspolitiske samarbeidsfora. Fra norsk side vil det likevel være naturlig å være en aktiv medspiller i de prosesser som pågår også i OSSE. Jeg vil senere i foredraget komme tilbake til den Nordiske dimensjon og FN.

Bilaterale forbindelser

Ved siden av å arbeide for en styrking av vår innflytelse i de flernasjonale fora hvor vi er medlem, er det nødvendig at vi fra norsk side søker å styrke våre bilaterale forbindelser med sentrale samarbeidspartnere. I forlengelsen av vårt "nei" til EU, er det nødvendig å intensivere den bilaterale kontakten med en rekke land. Vi har det siste året lagt ned en betydelig innsats for å styrke våre militære og forsvarspolitiske forbindelser med bl a Russland. Det ligger et stort potensiale for samarbeid om de enorme miljømessige problemer knyttet til tidligere sovjetisk militær virksomhet i de nordlige havområder. Samtidig som vi må legge til grunn at Russland selv må bære hovedbyrden ved sikringen av lagre og håndteringen av kjemisk og radioaktivt avfall, må vestlige land og organisasjoner være villige til å bidra - først og fremst med kompetanse og teknisk ekspertise. Det ligger store muligheter i et nærmere samarbeid mellom flere land om den militære forurensningen i nord. Et slikt samarbeid gir også grunnlag for annet tilitsskapende arbeide som fundament for godt samarbeid mellom naboer. Kanskje spesielt viktig er evnen og viljen til å møte miljø og ressursutfordringene i Barentshavet fra en samarbeidsplatform.

NATO

Som jeg allerede har nevnt, vil NATO fortsatt være grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk. Alliansen er fortsatt et sentralt vestlig samarbeidsorgan, og den transatlantiske forsvars- og sikkerhetspolitiske dimensjon ivaretas kun gjennom NATO-samarbeidet. Alliansens organer, forsvarsplanlegging, fellesfinansiering og kommando- og kontrollapparat har ikke noen parallell i andre internasjonale organisasjoner.

Hovedutfordringen for Alliansens videre utvikling ligger i nødvendigheten av å ivareta dens kjernefunksjoner på den ene siden, og de nye oppgaver, som fredsoperasjoner og styrking av forbindelsene med de nye partnerland i øst, på den annen. Disse to hoveddimensjonene skal ivaretas samtidig som de fleste medlemsland reduserer sine forsvarsbudsjetter. Det blir en krevende, men ikke umulig oppgave å forene disse ulike hensyn. For et Norge utenfor EU vil et slikt press på NATOs ressurser, organisasjon og ansvarsområder bli en betydelig utfordring, fordi endringene berører Alliansens kjerneelementer.

NATO-landenes økonomiske begrensninger har en negativ effekt også på Alliansens fellesfinansierte infrastrukturprogram. Disse programmene har vært og er en viktig forutsetning for at medlemslandene skal kunne bygge opp og vedlikeholde Alliansens integrerte kommandostruktur. De er på mange måter selve "limet" i NATO. I tillegg har de finansiert store deler av våre og andre alliertes forsvarsanlegg. Ikke minst har de bidratt til å gjøre forsterkningsplanene realistiske og troverdige. I en tid med store omlegginger i infrastruktur-programmet, er det viktig å holde fast ved programmets politiske funksjon, nemlig å manifestere vilje til å yte noe i fellesskap for felles mål.

Utvidelse av NATO/PfP

NATOs toppmøte i januar 1994 inviterte alle interesserte land til å delta i Partnerskap for Fred (PfP). Toppmøtet bekreftet at Alliansen er åpen for medlemskap fra andre europeiske land. Spørsmålet om utvidelse av NATO østover er for tiden et meget sentralt tema i Alliansen, og hele problemstillingen er vedtatt utredet gjennom en studie. Studien som nå påbegynnes vil fokusere på de interne konsekvenser for NATO ved en utvidelse. Utvidelsen av NATO er et positivt tiltak, som på en konkret måte kan bidra til sikkerhet og stabilitet i Europa, og til nedbygging av gamle skillelinjer.

Utvidelse østover er sterkt ønsket av en rekke Sentral- og Øst-europeiske land, men samtidig framstår Russland med sterke motforestillinger til en slik utvidelse. Det er viktig å understreke at en eventuell framtidig utvidelse av Alliansen ikke vil være rettet mot noe land, og at NATO ønsker nær kontakt og samarbeid med alle partnerlandene inkludert Russland. I PfP-sammenheng er det derfor opp til det enkelte partnerland å definere innholdet i samarbeidet med NATO.

Utvidelsesspørsmålet må ses i sammenheng med PfP, hvor samarbeidet vil ta form og eventuelt lede fram til medlemskap for det enkelte land. Det er imidlertid viktige problemstillinger som må vurderes av NATO-landene før noen beslutning om utvidelse blir fattet. Det er bl a problemstillinger knyttet til finansiering ved opptak av nye medlemmer, og innholdet i en utvidelse av Alliansens sikkerhets-garantier til nye medlemsland.

Det viktigste i dag er derfor å fortsette gjennomføringen av PfP-samarbeidet. Dersom vi bidrar til at dette samarbeidet gis et konkret og meningsfylt innhold, vil spørsmålet om utvidelse være mindre tidskritisk for partnerlandene. Derfor bør finansiering av fellesaktiviteter innen rammen av PfP gis høy prioritet i NATO.

Det vil være en utfordring for Alliansen generelt, og ikke minst for Norge, å balansere hensynet til en framtidig utvidelse med nødvendigheten av å bevare kjernefunksjonene. De endringer som NATO har gjennomgått de siste år, og som vil bli ytterligere forsterket gjennom en framtidig utvidelse, vil bringe Norge i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det blir en viktig oppgave det kommende år å analysere mulige konsekvenser av en slik utvikling.

Transatlantiske forbindelser/USA

I de mange nye prosesser som er iverksatt i NATO-regi, framstår fortsatt den transatlantiske dimensjon som helt avgjørende. Til tross for at Europa ikke lenger har den samme økonomiske, strategiske og politiske betydning for USA, vil USA også i framtida ha sterke interesser i Europa. Det gjelder selvsagt forholdet til de europeiske allierte, men også muligheten for utvidelse av NATO, og det økende samarbeid med Sentral- og Øst-Europa. Det er likevel et faktum at amerikansk militært nærvær og engasjement i Europa, av politiske og økonomiske årsaker, reduseres. Det er derfor klart i amerikansk interesse at de europeiske land i fellesskap tar en større del av ansvaret for de sikkerhetspolitiske utfordringer, blant annet gjennom samarbeidet i NATOs europeiske pilar - VEU.

Den økende amerikanske vektlegging av innenrikspolitiske spørsmål, i tillegg til det amerikanske og kanadiske kravet om at Europa må ta et større ansvar for egen sikkerhet, stiller de allierte overfor nye utfordringer. og utfordringene er forskjellig for de ulike land i alliansen. Vi må arbeide aktivt for fortsatt amerikansk interesse for og sikkerhetsmessig engasjement i Europa og Norge. Det blir en av de store utfordringene for Norge etter vårt nei til medlemskap i EU. For Norge er det viktig at Washington ser at utfordringen i Europa er forskjellig, og at de forsvarsrelaterte spørsmål er ulike i Norge og på det europeiske kontinent. Troverdighet knyttet til det norske invasjonsforsvaret stiller helt spesielle krav til alliert aktivitet. Derfor er det viktig at USA ikke ser på Norge bare som en del av Europa, men som et land de har en egeninteresse av fortsatt å ha nære bilaterale forbindelser med.

En av våre viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske oppgaver i årene framover blir derfor å sikre vårt gode og nære politiske samarbeid og våre militære avtaler med USA. Vi er fortsatt helt avhengige av NATO som sikkerhetsgarantist, og i NATO er det først og fremst USA som har de nødvendige ressurser til å spille en avgjørende rolle i et eventuelt forsvar av Norge. Det er selvsagt viktig å knytte kontakter og samarbeide militært med en rekke ulike land, men det må ikke skje på bekostning av vårt forhold til vår viktigste allierte.

I tråd med reduksjonene i USAs engasjement overfor Europa, er også Norge blitt berørt. Som kjent har COB-avtalen vært reforhandlet, og antallet COB-flyplasser ble redusert fra 9 til 5. Når det gjelder NALMEB-avtalen om forhåndslagring av tyngre amerikansk materiell for en marineinfanteribrigade, er det ikke kommet signaler om at den står i fare. Vår forsvarspolitikk var og er basert på allierte forsterkninger, og forhåndslagring og regelmessige øvelser er nødvendig for å opprettholde troverdigheten av vårt forsvar.

Forhåndslagre og militære øvelser medfører betydelige kostnader, for oss selv, og for våre allierte. Vår oppgave er å arbeide for at såvel USA som NATO i sin helhet ser nødvendigheten av å opprettholde en realistisk plan for forsterkning på Norsk teritorium, dersom en krisesituasjon skulle oppstå. Forsvarsmessig troverdighet er lett å miste, men vanskelig å opparbeide.

Det er derfor med beklagelse vi registrerer at Kanadas regjering har foreslått å si opp sin forsterknings-forpliktelse overfor Norge, ved at det kanadiske materiellbidrag til NATOs sammensatte styrke (NCF) blir trukket tilbake til Kanada. Bortfallet av den kanadiske bataljon er beklagelig, og det er derfor viktig for oss å søke en erstatning for dette bortfallet. Ikke først og fremst fordi en bataljon gjør så enorme utslag, men fordi det forplikter et land til teritorielt forsvar av Norge.

Utviklingen i Russland

Som det eneste europeiske NATO-land med felles grense til Russland, vil vi fra norsk side alltid se dette naboskapet som en sentral sikkerhetspolitisk dimensjon. De pågående endringsprosesser i Russland, sentralt og i regionene, påkaller i tillegg den største oppmerksomhet. Det er blitt vanlig å karakterisere situasjonen i Russland som ustabil og usikker, og karakteristikken har fortsatt stor gyldighet. Usikkerheten er ikke minst knyttet til hvordan styresmaktene i Russland håndterer konflikter innenfor egne landegrenser, og hvordan Russland organiserer seg overfor det som en gang var Sovjetunionen, men som i dag befinner seg utenfor Russlands grenser. Slik konflikten i Tjetsjenia nå utvikler seg, er det åpenbart at den på sikt får innenrikspolitiske følger i Russland Hvilken betydning dette får for forholdet mellom Norge og Russland er ennå for tidlig å ha noen klar formening om. Vi må ta høyde for at konflikten enten kan føre med seg at de militære får større innflytelse, eller at demokratiet får nok en sjanse til å befeste seg i russisk politikk.

Usikkerheten knyttet til framtidig Russisk politikk understreker at vår militære og sikkerhetspolitiske kontakt med Russland bør ha sitt fundament i NATO-alliansens politikk. Vi legger derfor stor vekt på at samarbeidstiltak skal inkludere flere av alliansens medlemsland.

Norges FN-engasjement

La meg si litt om en annen side ved Norges internasjonale engasjement, nemlig vår deltagelse i FNs fredsoperasjoner. I overkant av 1.700 norske menn og kvinner bærer i dag FNs blå beret, og det er bred oppslutning i norsk politikk om dette engasjementet. For et lite land som Norge er det av avgjørende betydning at internasjonale normer og rettsprinsipper overholdes. Norges aktive og omfattende deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner blir lagt merke til, og vil være et aktivum for oss dersom Norge noen gang i framtida skulle trenge militær bistand utenfra.

Vi må i tida framover regne med fortsatt omfattende deltakelse i den nye generasjon av fredsbevarende operasjoner, som blant annet UNPROFOR i det tidligere Jugoslavia er et eksempel på. Disse operasjonene har et noe utvidet mandat i forhold til de tradisjonelle fredsbevarende operasjoner. Konseptene for internasjonale fredsoperasjoner er i rask utvikling, og det er viktig at FNs medlemsland aktivt slutter opp om FNs bestrebelser på å bli et mer effektivt konfliktløsningsorgan.

Konflikten i det tidligere Jugoslavia kan bare finne sin løsning ved forhandlingsbordet, og det internasjonale samfunns opptreden må samordnes i størst mulig grad. En ytterligere opptrapping av konflikten vil sette FN på en alvorlig prøve. Skulle FN bli tvunget til å trekke seg ut, vil dette i tillegg svekke FNs anseelse som konfliktløser mer generelt. En slik utvikling vil ikke være i norsk interesse. Vi støtter derfor bestrebelsene for å finne en politisk løsning, og øver i tråd med dette press på partene i konflikten. En forhandlingsløsning vil være en viktig og nødvendig vitamininnsprøyting i arbeidet for å etablere levedyktige samarbeidsordninger på det sikkerhetspolitiske området i Europa. For meg er det viktig å understreke at jeg ser Forsvarets deltakelse i internasjonalt arbeide som en av Forsvarets selvfølgelige oppgaver. Innsatsen må imidlertid til en hver tid dimensjoneres innenfor tilgjengelig økonomiske og personellmessige ressurser.

Nordisk samarbeid

I tråd med de politiske endringer de siste år med nye typer samarbeid i Europa, er også det nordiske samarbeid på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området under utvikling. Fra å være begrenset til FN-spørsmål for et par år siden, preges nordiske forsvarsministermøter i dag av diskusjoner om konkrete fellesoppdrag i FN og et vidt spektrum av sikkerhetspolitiske emner. Sveriges og Finlands medlemskap i EU og status som observatører i VEU vil representere en ny åpning mot Europa for disse land. Det er i alle de nordiske lands interesse å bygge videre på de positive elementer i vårt samarbeid.

En annen illustrasjon av det gryende samarbeid er den felles nordiske innsats for å bistå de baltiske land i opprettelsen av en fredsbevarende bataljon. Jeg ser dette som et ledd i en viktig prosess hvor vi lærer om og av hverandre, innad i Norden og mellom Norden og de baltiske land. Arbeidet med den baltiske bataljon er i gang, og målet er å starte den militære opplæring tidlig i 1995. En annen og viktig side ved dette arbeidet er å synliggjøre overfor Russland at samarbeide tett opp til Russisk teritorium ikke fører til økte trusler og økt spenning. Heller tvert i mot.

Forsvarsbudsjettet/Langsiktige mål

Forsvaret er det sentrale sikkerhetspolitiske virkemiddel for Norge, og Forsvarets framtidige organisering og virksomhet må dimensjoneres med sikte på å ivareta våre sikkerhetsinteresser på bred basis. For å oppnå dette er det Regjeringens overordnede mål å realisere den krigsstruktur Stortinget har sluttet seg til gjennom behandlingen av Langtidsmeldingen. Det skal vi klare gjennom solide, men realistiske budsjettrammer.

Regjeringens budsjettpolitikk må ses i sammenheng med regjeringens overordnede økonomiske målsetting, som er å redusere underskuddet på statsbudsjettet og holde lav pris- og kostnadsvekst. Sammen med et lavt rentenivå er dette virkemidler for å bekjempe arbeidsledigheten. Regjeringen anser denne prioriteringen for å være nødvendig for å gjenvinne tidligere statsfinansiell handlefrihet. Det vil alltid være en kamp om ressursene innad i en regjering. Jeg tror samtlige statsråder kunne ønske seg mer penger til egen virksomhet. Samtidig innser vi at orden på statsfinansene er en forutsetning for å sikre en stabil ressurstilgang i framtida. Dette gjelder også for Forsvaret. Det er imidlertid grunn til å understreke at realiseringen av Langtidsmeldingen ikke skaper åpning for drastiske kutt på forsvarsbudsjettet.

Forsvarsbudsjettet for 1995 er på 23 milliarder 724 millioner. Dette er 770 millioner kroner mer enn for 1994. Hovedgrunnen til at rammen øker, er store tilskudd til forsvarsrammen i forbindelse med Forsvarets relokalisering ved Gardermoen-utbyggingen. Denne utbyggingen gir Forsvaret en moderne kavalerileir og øvingsområde, i tillegg til en ny og funksjonell flystasjon. I framtida vil vi hente betydelige driftsinnsparinger fra slike nye fasiliteter. Denne helhet må fram når forsvarets økonomi diskuteres.

Vi er i rute i omstillingsprosessen, og har gjennomført de forutsatte organisasjonsendringene i 1994. Derfor har vi evnet å redusere driftsutgiftene mer enn Langtidsmeldingen forutsatte. Vi har dermed kunne dreie kostnadene fra drift til investering slik det var forutsatt. På sikt vil det gi oss, riktignok et kvantitativt mindre, men et kvalitativt bedre forsvar enn det vi har i dag. Et forsvar som fullt ut tilfredsstiller de krav som settes for å kunne operere i et moderne stridsmiljø.

Stortinget har gjennom sin påplussing av budsjettet gitt signaler om at de ønsker mer penger til øvelser. Det er lagt inn i budsjettet, men har som konsekvens at reduksjonen i driftsutgiftene går noe saktere ned.

Forsvaret så langt har vist at de er i stand til gjennomføre slike endringer på en forsvarlig og planmessig måte. Det gjøres en solid og imponerende innsats i alle Forsvarets organisasjoner. Det er grunn til å berømme, ikke bare forsvarets øverste militære ledelse, men hele organisasjonen for evne og vilje til å ta meget vanskelige løft i denne meget omfattende omstillingsprosessen.

Organisasjonsendringer

Stortingsflertallets og regjeringens forutsetning for finansiering av den framtidige strukturen innebærer at det kan ta noe lengere tid å realisere krigsstrukturen enn det forsvarskommisjonen la til grunn, som var år 2012. Dette ble varslet i ressursforutsetningene til Langtidsmeldingen. Men samtidig må vi tilstrebe slik fleksibilitet at vi kan endre målsetningene underveis, alt sett i relasjon til de trusselvurderinger som gjøres og endringer i den teknologiske utvikling.

Langtidsmeldingen har siden den ble behandlet i Stortinget vært fulgt opp med en rekke konkrete forslag til endringer i organisasjonen innenfor alle forsvarsgrener. Så langt i omstillingsprosessen har Forsvaret vist stor tilpasningsdyktighet, og vi har nådd en rekke milepæler. Vi har i løpet av 1994, gjennom forslag i Stortingsdokumenter om framtidig organisasjon i alle forsvarsgrener, fått Stortingets tilslutning til viktige organisasjonsendringer.

En del nødvendige tilpasninger i organisasjonsstrukturen gjenstår å avklare, og det arbeides med å tilpasse Forsvarets krigsstruktur og fredsorganisasjon etter retningslinjer nedfelt i Langtidsmeldingen. Departementet planlegger i samarbeid med FO å legge frem følgende stortingsdokumenter om organisering av Forsvaret i løpet av våren 1995:

• St prp om Hærens lager- og verkstedorganisasjon
• St prp om Heimevernets framtidige organisasjon
• St meld om Forsvarets øverste ledelse

I tillegg til å tilpasse fredsorganisasjonen til vedtatt krigsstruktur legges det også vekt på å oppnå driftsinnsparinger gjennom omlegging av styringssystemet i Forsvaret.

Konkrete endringer blir gjennomført i organisering og styring av Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarets bygningstjeneste fra 1 januar i år. Departementet fortsetter med vurderinger av styrings- og organisasjonsform, herunder ansvarsforhold, finansieringsform og fullmakter, for andre støttevirksomheter. I løpet av 1995 tar vi sikte på å legge fram forslag om tilpasning for bl a Forsvarets tele- og datatjeneste og Statens kantiner slik at eventuell ny styrings- og organisasjonsform kan tre i kraft i 1996.

Personell

Omstillingsprosessen i Forsvaret skal gjennomføres med mennesket i fokus, og hvor trygghet for den enkelte er en viktig målsetting. Vi har gjennom stortingsdokumenter lagt vekt på å gi personellpolitiske retningslinjer for omstillingsprosessen. Regjeringens trygghetsgaranti er utgangspunkt og rettesnor. Virkemidlene inneholder avgangstimulerende tiltak og tilbud om tilfredsstillende veiledning for personellet.

Det er avgjørende for prosessen at vi så tidlig som mulig har på plass et godt støtteapparat over hele landet, for å kunne gi nødvendig råd og veiledning til beste for den enkelte. Gjennom bl a å opprette en egen ressursorganisasjon for de overtallige har vi etter min mening et godt støtteapparat sentralt. Men vi er også avhengig av at man på lokalt hold følger opp omstillingsarbeidet. Mitt inntrykk er at vi er kommet godt i gang på dette området, og rapporter viser stor entusiasme både sentralt og lokalt for å følge opp personellmeldingens intensjoner.

Vi har også fått på plass en handlingsplan for utdanning i Forsvaret som bidrar til at intensjonene i vår utdanningspolitikk blir fulgt opp på en god måte. Arbeidet med å slå sammen våre tre stabsskoler til en felles stabsskole er et godt eksempel på det. Handlingsplan for utdanning og en strategisk plan for kompetanseutvikling av sivilt personell er ment å være incitamenter for en strukturert videreutvikling av Forsvarets sivile og militære ansatte. Gjennom å videreutvikle målstyringen av utdanningen vil Forsvarets personell være enda bedre rustet til å møte framtidens utfordringer.

Vi er igang med å utarbeide en ny befalsordning som skal legges fram for Stortinget i løpet av 1995. Målsettingen med dette arbeidet er å få til en forenklet personalforvaltning som baserer seg på prinsipper hvor Forsvarssjefen skal ha fullmakt til å utforme det detaljerte regelverk. Det vil bli lagt vekt på å sikre større kontinuitet i stillingene slik at beordringshyppigheten går ned. Det gjelder stillinger både ved stab og ute på avdelingsnivå.

Materiell

I Forsvarskommisjonen av 1990 ble det gitt et mål om at materiellinvesteringenes andel av totalbudsjettet skulle økes til 32% i perioden. Vi er nå på god vei til å nå denne målsettingen. I fjorårets omgrupperingsproposisjon ble materiellinvesteringsbudsjettet tilført omlag 900 millioner kroner, noe som bedret investeringsprofilen betydelig. I 1995 er materiellinvesteringenens andel av totalbudsjettet på vel 26 %, og vi er i rute i forhold til intensjonene i Langtidsmeldingen.

Arbeidet med å oppnå optimal balanse i Forsvarets materiellpark skal gis prioritet ved at alle prosjekter skal konsekvensvurderes i forhold til dagens materiellbalanse og realistiske framtidige budsjetter. Kontrakter som inngås i sammenheng med framtidige materiellprosjekt vil være av et slikt omfang at antallet som skal anskaffes ikke skal ligge på et høyere ambisjonsnivå enn det nøkterne behov tilsier. Dette vil gjøre det mulig å anskaffe høyere prioritert materiell i stedet for materiell som er marginalt i forhold til strukturen. Innføring av mellomliggende mål kan også være en aktuell strategi. En slik strategi vil gi rom for endring av de foreliggende planer dersom styrende forutsetninger som økonomi og sikkerhetspolitiske vurderinger endres i løpet av perioden.

Kravene til reduksjoner i utgiftene innenfor materielldrift og -vedlikehold opprettholdes også i 1995. Gjennom en materialadministrativ forstudie som ble gjennomført i 1994, er det kartlagt at det eksisterer et betydelig effektiviserings- og innsparingspotensiale i Forsvarets materiellforvaltning. For å kunne realisere dette potensialet, vil det bli iverksatt et omfattende rasjonaliseringsprosjekt for Forsvarets materiellforvaltning.

Kystforvaltning

Behovet i våre kyst og havområder, for bedre resursforvaltning, kontroll og suverenitetshåndhevelse vil øke i de kommende år. Økt trafikk i forbindelse med Kola områdets økte militære og sivile betydning vil legge press på vår kapasitet til å beskytte vår kyst mot uforutsette hendelser. Samtidig vil presset på havområdets ressurser øke ved at nye aktører melder sin interesse.

Et regjeringsoppnevnt utvalg, kystforvaltningsutvalget, har gjennom sin innstilling foreslått at det etableres et indre kystoppsyn som en forlengelse av dagens kystvakt. Regjeringen har i prinsippet sluttet seg til utvalgets anbefaling. Forutsetningen var at etableringen kunne gjennomføres uten krav om økte ressurser totalt sett. Forsvarsdepartementet er tillagt hovedansvaret for å videreføre arbeidet med å utrede og legge frem forslag til organisering og etablering av et indre kystoppsyn. Dette arbeidet blir gjennomført i samarbeid med berørte departementer og etater. Det viser seg imidlertid at dersom ambisjonen er å etablere en stående beredskap så vil dette nødvendiggjøre økt samlet ressursbruk.

Kontinuerlig tilstedeværelse i operasjonsområdene med økt kapasitet for overvåkning, kontroll og aksjon og den preventive virkning dette vil ha, kan mest rasjonelt oppnås gjennom etablering av et stående indre kystoppsyn.

Et slikt indre kystoppsyn vil være en utøvende kontroll- og aksjonsmyndighet.

De konstitusjonelt ansvarlige departementer må fortsatt beholde sitt ansvar og instruksjonsmyndighet for sine deler av virksomheten. Forsvaret har med utgangspunkt i forsvarsrelaterte spørsmål ikke behov for at det etableres et stående indre kystoppsyn. Et slikt stående indre kystoppsyn vil derfor i hovedsak ivareta sivile kystforvaltningsoppgaver. Forsvaret har imidlertid et stadig behov for til enhver tid å være operativt i stand til å ha fullstendig kontroll med vår kystlinje. Spørsmålet blir derfor hvordan denne ressursen kan brukes i fredstid av den samlede forvaltning.

Flere alternative løsninger blir vurdert, bl a innleie av egnede fartøyer og ordninger basert på etatenes egne fartøyer. Etablering av et stående indre kystoppsyn med kontinuerlig patruljerende enheter vil medføre økte kostnader uansett hvilket konsept som velges. Et av knutepunktene i den politiske diskusjonen framover, vil derfor bli hvordan kostnadene fordeles.

Vi vurderer også andre tiltak for bedre total utnyttelse av statens ressurser, bl a mulighetene for å etablere et dataregister over alle Statens fartøyer og utstyr. Databasen kan danne grunnlag for formidling av oppdrag etatene imellom, og et system for kystberedskap. Statlige fartøyer kan da ved behov raskere settes inn for å assistere etatene ifm eventuelle aksjoner. For å få dette til kreves det imidlertid en operativ ledelse som har samlet oversikt til enhver tid.

Den siste tids hendelser, med havariet av den utrangerte russiske krysseren "Murmansk" på Sørøya julaften, og slepet av den russiske flytedokken som måtte søke nødhavn i Sognefjorden, har ytterligere satt fokus på det viktige arbeidet med bedre samordning av kystforvaltningen.

Avslutning

Innledningsvis sa jeg at også 1994 var preget av sikkerhetspolitisk turbulens. Det er lite som tyder på at 1995 vil bli vesentlig roligere. Vi står overfor viktige utfordringer når det gjelder å sikre Norges sikkerhetspolitiske interesser. Vi må både støtte opp om NATOs nye oppgaver og samtidig bidra til at Alliansens kjernefunksjoner ikke utvannes. Vi må arbeide målrettet for å styrke Norges innflytelse i viktige flernasjonale fora, samtidig som vi styrker våre bilaterale forbindelser. Viktige land i den forbindelse er de NATO-allierte som har forsterkningsforpliktelser overfor Norge.

Omstillingen i Forsvaret er et ledd i tilpasningen til endrede internasjonale rammevilkår, og må ses i lys av dette. De prosesser som er nødvendige for å realisere de framtidige strukturer, er kommet godt i gang. Utfasing av enheter i krigsstrukturen som skal legges ned, tilpasning av fredsorganisasjonen gjennom nedleggelser, omorganisering, samordning og rasjonalisering, er sammen med innføring av nye styringssystemer sentrale elementer i dette.

En vellykket omstilling er avhengig av at de ansatte er sikret reel medinnflytelse. Forsvaret vil fortsette å utvikle det konstruktive samarbeidet vi har med arbeidstakerorganisasjonene og sikre at oppsigelser så langt som mulig unngås. Vi har utformet en personalpolitikk for omstillingsprosessen, og det synes å være bred forståelse i alle Forsvarets ledd for nødvendigheten av omstillingen. Etter min oppfatning er det nå etablert et godt fundament for den videre omstillingsprosess, og Forsvaret vil i tiden framover være godt rustet til å møte de nye utfordringene.

Lagt inn 7 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen