Forsvarsminister Jørgen Kosmo

«Finsk og Norsk forsvar: alltid for samme formål - alltid med ulik kurs?»

Nordens stemme Akerhus, 6 Juni 1996

Innledning

Takk for invitasjonen om å forestå åpningen av dette seminaret. Tittelen på seminaret; «FINSK OG NORSK FORSVAR: ALLTID FOR SAMME FORMÅL - ALLTID MED ULIK KURS?» er en interessant spørsmålsstilling, og ut i fra programmet og hvem som skal være foredragsholdere, er jeg overbevist om at dere vil få et godt seminar i dag. Finland og Norge har tradisjonelt hatt et tett og godt samarbeid på flere felter, også innenfor det militærfaglige. Det er flere forhold som tilsier at vi har et tett og nært samarbeid, ikke minst vår geografiske beliggenhet og med en felles stor nabo i øst. Forsvarsmessig har vi nasjonalt også valgt nokså like konsepter, selv om vi sikkerhetspolitisk, av naturlige historiske årsaker, har valgt ulike tilknytningsformer til Europa forøvrig.

Europa i endring

Jeg skal ikke benytte denne anledningen til inngående belyse de sikkerhetspolitiske endringer som har skjedd i Europa de siste årene, bare påpeke følgende; Vi hadde alle i mer enn 40 år et relativt klart bilde av hvor de enkelte land i Norden hørte hjemme og deres plass i den internasjonale sikkerhetspolitiske virkelighet. Øst-vest forholdet under den kalde krigen var stabilt og det var på mange måter forutsigbart. Nå vokser det opp nye generasjoner til et mer uklart sikkerhetspolitisk bilde. Heldigvis er det både for Norge og Finland slik at vi ikke står overfor noen klar trussel, men vi har vært vitne til en omveltning i Europa som nødvendigvis må få følger for vår sikkerhetspolitiske hverdag, inkludert endringer i de forsvarspolitiske prioriteringer.

Historisk er våre to land nært knyttet til hverandre, og selv om det har vært ulike nordiske konstellasjoner opp gjennom tidene er vi fremdeles knyttet tett til hverandre. Etter EU-avstemningene i Finland, Sverige og Norge i 1994, har de nordiske land igjen valgt forskjellige tilknytningsformer til Europa.

For Norge har NATO vært, og vil i overskuelig framtid, være garantisten for et godt og troverdig forsvar av landet. Samtidig er NATO i ferd med å tilpasse seg en ny virkelighet som innebærer at andre og utvidede oppgaver er NATOs ansvar. Utfordringene er mange, og spenner over et vidt spekter. I en tid hvor verden omkring oss er i stadig endring, er det spesielt viktig å skape forståelse for de problemstillinger endringene skaper for vår egen forsvars - og sikkerhetspolitiske situasjon. Vi kan ikke møte framtidens utfordringer med fortidens løsninger og institusjoner.

Som kjent er vi i Norge i ferd med å gjennomføre den største omstillingen i Forsvaret i etterkrigstiden, og det er viktig å ha med seg hvorfor en slik omstilling både er nødvendig og mulig. Tilsvarende endringer finner sted også i andre nordiske land.

Den omveltningen som har foregått i Europa de siste 6 årene har medført at det nordiske sikkerhetsbildet har gjennomgått en fundamental forandring, hovedsakelig som følge av Sovjetunionens oppløsning. De gamle skillelinjene som Norden ble påført under den kalde krigen p.g.a sin geografi og stormaktenes spill, har i stor grad blitt visket ut av den dynamiske prosessen som begynte med Berlin murens fall.

Denne utviklingen åpner nå muligheten for et mer omfattende, ikke bare finsk-norsk, men et helhetlig nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid enn tidligere. Istedenfor å la de ulike alliansetilknyttningene i Norden danne nye skiller bør de benyttes til å utvide det sikkerhetspolitiske samarbeidet.

I denne sammenhengen er det påkrevd at vi oppfatter vår nye rolle som en samlet enhet i den nordeuropeiske dimensjonen. «Utenforstående» er allerede i ferd med å skape seg et helhetlig bilde av regionen. For at Norden skal kunne utnytte mulighetene som situasjonen i dag tilbyr er det viktig at denne helheten blir oppfattet av regionen selv. Jeg vil her ta utgangspunkt i situasjonen sett med norske øyne, der Finland og Norge har valgt forskjellige tilknytningsformer, både overfor Europa og også innenfor det forsvarspolitiske området.

Finland er medlem av EU, har observatørstatus i VEU og er ikke medlem av NATO.

Norge er ikke medlem av EU, er medlem av NATO og er assosiert medlem av VEU

Østersjøen versus Barentsområdet

Det er også i forbindelse med det avtagende spenningsforholdet i øst-vest konflikten at interessen for nordområdet fra NATOs side er blitt redusert, samtidig som potensielle kriser i sørområdet fanger mer oppmerksomhet. Selv om de strategiske vilkårene ble endret med slutten av den kalde krigen, er Nordområdet det området hvor situasjonen har endret seg minst p.g.a Kolabasens økende strategiske betydning for Russland. Men til tross for dette faktum vil trolig Norge erfare både i sitt nordiske samarbeid og i alliansesamarbeid en dreining av fokus fra Barentsregionen mot Østersjøregionen. De tre nordiske EU-medlemmene er alle Østersjøland, og Østersjøregionen blir et viktig tyngdepunkt både i EU og nordisk sammenheng. Her vil EU-utvidelsen i Norden, sammen med Baltikums vestlige tilknytning, være utslagsgivende. En større norsk interesse for Baltikum vil skje på basis av vår sikkerhetspolitiske forankring i NATO. Et siktemål for baltisk sikkerhet bør være at landene inngår i en bred internasjonal sikkerhetspolitisk dialog, fra norsk side vil dette være naturlig gjennom VEU og PfP-programmet, og da i samhandel med blant andre Finland. Vi har for egen del lært at små land har fordel av at deres sikkerhet internasjonaliseres.

Ved å erkjenne denne dreiningen i det nord-europeiske sikkerhetsbildet og ta mer aktiv del i Østersjøsamarbeidet, vil Norge kunne oppnå større gjennomslagskraft og forståelse for problemstillingene i nordområdet. En høyere prioritering av Østersjøsamarbeidet fra Norges side vil måtte ses på som en del av barentssamarbeidet, og dersom Norge øker i Østersjøen så bør de øvrige nordiske aktører øke sin virksomhet med hensyn til barentsområdet. I denne sammenheng er det viktig å poengtere at om det er noen som står sammen i interesse for de russiske nordvestlige områdene, så er det Norge og Finland.

Russland

Våre to land har stort sett de samme utfordringene i forholdet til Russland når det gjelder indre uro, miljøproblemer og fare for større flyktningestrømmer. Dette gjelder også faren for at reformprosessen kan reverseres og at Russland igjen kan framstå som en trussel mot stabilitet i Norden og i Østersjøområdet.

Nordens fremtidige sikkerhetspolitiske retning

Til tross for en ventet forskyvning fra Barentsregionen til Østersjøregionen, har de nordiske landene et bredt spektrum av felles interesser som gjør et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid naturlig. På bakgrunn av dette begynner det å bre seg en oppfatning i USA og de andre europeiske land av en nordisk samhørighet som skaper forventninger til tettere samarbeid. Et bredere sikkerhetspolitisk samarbeid, utover et dypere bilateralt kontaktverk, kan ta utgangspunkt i VEU og PfP, de to sikkerhetsorganisasjonene hvor alle de nordiske landene med styrker er medlemmer.

Forholdet til de nære naboland vil alltid være et lands første utenrikspolitiske og internasjonale forpliktelse - selv om vi i dag har en så lang tradisjon for dette at det derfor nærmest blir nevnt som en parentes i utenrikspolitiske redegjørelser. Dette er en dimensjon som er viktig og som ikke må tapes av syne når landene går inn i en større regional sammenheng og retter sin oppmerksomhet og krefter mot å påvirke «sentrum».

Utviklingstrekk

Før jeg kommer inn på mulige framtidige utviklingstrekk i vårt bilaterale samarbeid, vil jeg kort gå gjennom hva som allerede er gjort. Dette fordi at det parallelt med utbyggingen av det sikkerhetspolitiske fellesskap i Europa generelt, har vært en utvikling de siste år i retning av økende kontakt om sikkerhetspolitiske spørsmål, også på det nordiske planet.

Kontakt og koordinering mellom våre forsvarsdepartement har tidligere i hovedsak skjedd i forbindelse med de institusjonaliserte forsvarsministermøter som holdes minst to ganger årlig. Fram til 1992 ble kun spørsmål relatert til deltakelse i FNs fredsoperasjoner formelt diskutert på de nordiske forsvarsministermøtene, grunnet de forskjellige lands alliansetilknytning og sikkerhetspolitiske konstellasjoner under den kalde krigen. Fra høsten 1992 ble dagsorden på møtene utvidet til å omfatte et vidt spekter av spørsmål av fellesnordisk sikkerhetspolitisk interesse, herunder situasjonen i Russland og Baltikum samt OSSE- og PfP-relaterte emner.

Selv om de mer formelle bilaterale samtaler fremdeles er i en fase der man diskuterer og informerer om saker av felles interesse, er det nå også diskusjon om framtidige samarbeidsprosjekter. Det er på det rene at Finland er interessert i å utvide sin bilaterale kontakt med Norge, også når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Dette er klart i tråd med norske interesser.

Samtidig gir både Finland og Sverige underhånden uttrykk for at EU nå er deres viktigste partner når det gjelder sikkerhetspolitikk. Nordisk samarbeid står dermed ikke øverst på deres prioriteringsliste, slik at Norge vil måtte intensivere sitt samarbeid med de øvrige nordiske land, for å sørge for at norske sikkerhetspolitiske interesser blir vurdert og tatt hensyn til, også i Finland. Dette er klart blitt viktigere etter at landet ble medlem av EU, mens Norge valgte å stå utenfor.

Hva er potensialet for samarbeid innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikk i framtiden? Jeg mener det er viktig i denne sammenhengen at vi ikke bare ser på Finland og Norge, men også tar med Sverige og Danmark i vurderingene. Det er innefor den nordiske rammen jeg tror vi har mest «å hente», fordi våre land er små, mens vi kan veie tungt dersom vi står sammen.

Kortsiktige tiltak

På kort sikt er det viktig at vi danner oss et bilde av hvordan vi vil se sikkerhetspolitikken når dagens turbulens går over i en mer permanent tilstand. I denne sammenhengen er det påkrevd at man har en viss forståelse for hva som kan forventes av sikkerhetspolitiske utfordringer.

Først litt om Norden innenfor EU- og VEU-rammen. Forskjellen som formelt eksisterer mellom assosierte medlemmer og observatører i VEU er allerede i ferd med å viskes ut. Observatørlandene vil som deltakere i EUs regjeringskonferanse i 1996 være med på å forme rammeforutsetningene for den framtidige sikkerhetsstruktur i Europa og derved ha politisk innflytelse over VEUs framtidige forhold til EU. Norges mulighet for påvirkning i VEU-samarbeidet vil fortsatt være knyttet til vårt NATO-medlemskap, som har gitt oss adgang til å melde inn styrker til VEU, mulighet til å delta militært i VEU-operasjoner og fast nærvær av norske offiserer i VEUs plancelle. Forenklet kan det sies at Norges innflytelse i VEU-samarbeidet på lengre sikt vil kunne utvikles videre i instrumentell retning, mens Finland, gjennom sitt EU-medlemsakp, vil ha muligheten til å øve politisk innflytelse i langt større grad enn Norge.

Bilaterale samtaler, militært samarbeid og trening

Norge vil legge vekt på å utvikle og utvide sine bilaterale forhold til Finland, og også Sverige. I første hånd ser jeg for meg at dette vil skje innenfor de uformelle bilaterale forsvars- og sikkerhetspolitiske samtaler, som nå holdes forholdsvis regelmessig med begge land.

Fra en militær synsvinkel er det ønskelig med et tettere nordisk samarbeid, spesielt ettersom vi blant annet har felles interesser innenfor freds- og humanitære operasjoner, vi har samme vernepliktssystem og Norge og Finland har en felles grense med Russland. På kort sikt er det derfor ønskelig å utdype de militære kontakter, lage avtaler om utveksling av offiserer, søke om deltakelse i nasjonale øvelser og forberede et dypere militært samarbeid. For å illustrere dette kan jeg nevne at i 1995 besøkte bl a FSJ, GIL og sjef 6 Divisjon Finland.

Sett fra en politisk synsvinkel, vil det være ønskelig å utvikle og utvide vårt bilaterale samarbeid med Finland. For det første har vi mye felles. Vår geopolitiske stilling er sammenlignbar, som naboer til Europas største militære makt. I nordisk perspektiv har vi felles interesse av at Nordområdet og dets problemområder bli satt på dagsorden i NATO, EU og VEU. Å ha en felles tilnærming på disse problemstillinger vil øke vår argumenters gjennomslagskraft. På den måten vil Norge forhåpentlig også indirekte kunne påvirke utformingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Felles PfP-aktiviteter

Finsk, og svensk, medlemskap i PfP-programmet åpner for militære øvelser i PfP-regi der alle fire nordiske land kan delta sammen. PfP-øvelser på nordisk territorium i nordisk regi gir muligheter for å trekke våre naboland med i militære aktiviteter i Norden/Norge, eventuelt sammen med våre allierte. Det vil da også kunne være aktuelt med russisk deltakelse. Fellesnordisk militær virksomhet i Norge og det nordiske samarbeidet kan også være et virkemiddel for å trekke alliert oppmerksomhet og deltakelse til aktiviteter i nord. Vi skal i denne sammenheng være varsomme med å benytte PfP-programmet til å utvikle bilateralt samarbeid, f eks med Finland. Dette kan i så fall bli oppfattet som misbruk av PfP både i opinionen og internasjonalt. Det er derfor nødvendig at dette diskuteres i nordisk sammenheng. Et konkret eksempel på dette er «In the spirit of PfP»-øvelsen Nordic Peace som skal avholdes i Indre Troms i mai 1997, med deltakelse fra også Danmark og Sverige, i tillegg til Finland og Norge. Jeg vil jobbe for at vi videreutvikler dette, og at vi om ikke alt for lenge kan avholde felles nordkalottøvelser, der også Russland deltar med militære enheter. Naturlige scenarioer for slike øvelser vil være det vi i dag oppfatter som trussel, det vil si regionale konflikter og kriser, for eksempel miljørelaterte.

Fredsoperasjoner

Jeg antar at det i første rekke vil være mest realistisk å utvide vårt samarbeid innenfor fredsoperasjoner, som allerede har lange tradisjoner i de nordiske landene og som politisk ikke er et spesielt sensitivt område i disse landene. Jeg vil her vise til den vel etablerte og godt fungerende nordiske samarbeidsgruppen for FN-saker, NORDSAMFN, hvor de 4 nordiske land bl a har fordelt forskjellige typer FN-kurs seg i mellom, og instruktør- og forelesere for disse kursene stilles til disposisjon fra alle nordiske land. I tillegg til de etablerte kurs planlegges et «Management Cours», hvor første kurs vil bli avholdt i Sverige høsten 1996 og dretter gå på rundgang mellom de nordiske land.

Vi har god tradisjon i å samarbeide i FN-operasjoner, bl a gikk vi sammen om en nordisk bataljon i Makedonia, der Norge pr i dag har en norsk geværtropp i et felles skandinavisk kompani som igjen inngår i en finsk bataljon. Den finske Riksdags endring av loven om deltakelse i fredsbevarende operasjoner før jul i fjor, åpnet for at finske styrker kan delta i operasjoner også under NATO-kommando. Det første konkrete eksempel på dette, er finnenes deltakelse med en ingeniørbataljon i den nordisk-polske brigaden som inngår i den amerikanske divisjonen i IFOR-operasjonen i Bosnia-Hercegovina. Øvelsen i Indre Troms i 1997 vil i stor grad bygge på de erfaringer vi trekker av dette tette samarbeidet, slik at det kan videreutvikles og effektiviseres for eventuelle framtidige behov.

Et slikt utvidet nordisk samarbeid innenfor fredsoperasjoner kan også bety fornuftig bruk av ressurser. Det kan også vises til at de nordiske landene har et tilnærmelsesvis likt rekrutteringssystem. Økt nordisk forsvarssamarbeid vil kunne innfri forventninger som er kommet fra amerikansk side og fra NATO. Amerikanerne ser positivt på et økt forsvarssamarbeid i Norden, både for de nordiske land men også mht Baltikum. En slik nordisk ramme ville også kunne styrke Danmarks nordiske profil, noe som politisk er ønskelig etter at Danmark på det militære området er blitt trukket sterkere inn i samarbeidet med Tyskland.

Slik situasjonen er i dag og i overskuelig framtid har jeg imidlertid ingen tro på at det vil bli aktuelt å etablere et felles-nordisk militært forsvar, noe som blant annet ble tatt opp av Sveriges ÖB, etter en modell der Sverige, Finland og Norge hver seg skulle ha hovedansvaret for en enkelt forsvarsgren. Det må skje omfattende endringer i det sikkerhetspolitiske bildet før en slik tanke kan bli aktuell å sette på dagsorden, og det er i dag ikke noe aktuelt forsvarspolitisk tema.

Langsiktige konsekvenser

Den langsiktige kursen i det nordiske samarbeidet vil bli satt på bakgrunn av hva vi får til på kort sikt. Det er de langsiktige konsekvensene som vil kunne få mest betydning for Norge, og her kan vi ikke se Europaspørsmålet isolert. Andre meget viktige faktorer i denne sammenheng er utviklingen i Russland, hvordan Europa innretter sin forsvars- og sikkerhetspolitikk og forholdet til USA. Herunder ligger faktorer som utvidelsen av NATO og EU, det framtidige forholdet til Russland og EUs framtidige utvikling med tanke på forholdet til VEU og USA og EUs regjeringskonferanse i 1996. Uansett hvilken problemstilling man fokuserer på, vil utviklingen av det sikkerhetspolitiske forholdet mellom USA og Europa være avgjørende. Det er dessverre enkelt å konstatere at amerikansk interesse, særlig i kongressen, er minskende, noe dagens situasjon i en viss grad preges av.

For en vurdering av langsiktige konsekvenser er det etter mitt syn nødvendig å legge endel grunnlagsparametre til grunn. I denne sammenheng vil jeg peke på følgende:

USA opprettholder forsvarsforpliktelsene overfor Europa, men ansvaret for sikkerheten overføres i større grad til de vesteuropeiske landene.

NATO-samarbeidet består, men fortoner seg i økende grad som en ramme for samarbeidet mellom den europeiske og amerikanske søyle, der VEU blir den viktigste del av den europeiske søylen.

VEU-landene bygger gradvis opp en styrkestruktur som samlet kan inngå i NATO-, FN- eller VEU-operasjoner. Dette kan bidra til et mer integrert og balansert europeisk forsvar.

EU forblir med økende viktighet forum for ikke-militære sikkerhetsspørsmål.

Finlands, og selvsagt også Sveriges, fremtidige sikkerhetspolitiske kurs vil kunne få store konsekvenser for Norges langsiktige forsvarsplanlegging. På lengre sikt kan vi ikke utelukke at Sverige eller Finland, eller begge landene vil delta i et kollektivt forsvar. En slik utvikling vil endre den strategiske situasjonen i Norden radikalt. For tiden preges begge land av en vente og se-politikk, iallefall frem til EUs regjeringskonferanse har kommet frem til sine konklusjoner. Begge land har for øvrig flere ganger offisielt vektlagt viktigheten av den transatlantiske forbindelsen for å sikre stabiliteten i Nordområdet. Dette, som er kjernen i NATO-samarbeidet, tilsier at Sverige og Finland ikke vil være tjent med at EU utvikler en uavhengig forsvarspolitikk fristilt fra NATO-samarbeidet. I så måte har Norge, Sverige og Finland felles interesser.

Jeg bli mange ganger spurt om hvordan utviklingen blir dersom Sverige og Finland ikke blir medlemmer av NATO. For meg er ikke dette en spesielt interessant problemstilling, fordi i samarbeid og utforming av politikk må vi ta utgangspunkt i situasjonen slik den er, og gjennom dagens muligheter utvikle dagens politikk. Dette gjelder ikke bare innen Norden, men også innen øvrige organisasjoner, som EU, VEU, NATO og FN.

Finsk-norsk materiellsamarbeid

I juni 1993 inngikk vi en MoU med Finland, og hensikten med avtalen er å utvikle og å dra gjensidige fordeler av et samarbeide innen forskning, utvikling, produksjon, anskaffelse og vedlikehold av forsvarsmateriell. En sikkerhetsavtale utgjør en integrert del av avtalen. Samhandelen med Finland innen forsvarsmateriell har tradisjonelt vært beskjeden, men utviklingen de siste to årene har vist noen positive tegn. Norge har levert panservernvåpenet M-72 til det finske forsvaret, Raufoss er med i et utviklingsprosjekt av 130 mm sjømålsgranat og ble tidligere i år tildelt kontrakt for levering av 20 mm Multi Purpose ammunisjon til Finlands nye F 18 jagerfly. Finland har levert et betydelig antall pansrete personellkjøretøyer fra SISU til Norge.

Avslutning

De bilaterale forbindelser mellom Finland og Norge innen det forsvarspolitiske området er omfattende og nære, noe jeg tror det er i begge lands interesse at vi videreutvikler. Våre to land har valgt forskjellige sikkerhetspolitiske tilknytningsformer, men vi har samme grunnleggende ønske om et fredelig Norden og Europa. Med en europeisk stormakt som felles nabo anser jeg det som viktig at vi holder stø kurs i vår sikkerhetspolitikk, og det er derfor av underordnet betydning om vi ikke er medlem av de samme allianser og unioner. Det viktigste er at vi har likelydende målsettinger om fred, og at vi vedlikeholder og videreutvikler våre nære forbindelser.

Takk for oppmerksomheten.

---

Lagt inn 7 juni 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen