Forsvarsminister Jørgen Kosmo

NATOs framtidige rolle i Europa

Forsvarets Høgskole - hovedkurs Nr. 41, 18. mars 1996

• Innledning
• Sikkerhetspolitiske utfordringer
• NATOs utvidelsesstudie
• IFOR og situasjonen i det tidligere Jugoslavia
• NATO i fremtiden
• Forholdet til Russland
• Partnerskap for Fred
• Tidsaspektet ved en NATO-utvidelse
• Ny kommandostruktur
• NATOs forsterkningsalternativer
• Avslutning

Innledning

Da jeg for vel et år siden holdt tilsvarende foredrag ved Forsvarets høgskole, åpnet jeg med å slå fast at utfordringene nærmest stod i kø for Alliansen. Det er utfordringer som er like aktuelle i dag, og i tillegg har spørsmålet om NATOs utvidelse meldt seg med full tyngde i løpet av 1995, noe som i dag er på den politiske dagsorden ikke bare i NATO, men er et tema som i større grad debatteres også i Norge.

Vi har nettopp lagt bak oss nok et år preget av sikkerhetspolitisk turbulens. Europa har på ingen måte falt til ro i kjølvannet av den kalde krigens slutt. Noe framgang har det vært, særlig gledelig var det at partene i Bosnia-Herzegovina inngikk en fredsavtale. Men fremdeles er utfordringene mange, og den internasjonale situasjon preges fortsatt av betydelig usikkerhet.

Dette har vi også erfart i det året vi nå har lagt bak oss. Deler av det tidligere Sovjetunionen opplever fortsatt ustabilitet og uro. Det samme gjelder områder i Nord-Afrika og Midt-Østen, områder som i utgangspunktet synes å være av liten betydning for Norges situasjon, men som over tid også vil kunne påvirke oss, om enn mer indirekte. Europa og europeisk politikk er inne i en ny epoke, og framtidens politiske Europa er fortsatt under utforming. For meg er det viktig at Norge aktivt deltar i utformingen av den framtidige sikkerhetspolitiske orden i og for Europa.

Samtidig ligger det etablerte grunnlaget for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk fast. Det samme gjelder NATOs kjernefunksjoner. En langsiktig utfordring er å sikre at de nye oppgaver kan planlegges, finansieres og utføres på en måte som ikke reduserer, men styrker evnen til å løse de tradisjonelle oppgaver. For Norge betyr dette at det vi gjør ute, må ha relevans for oppgavene hjemme. I NATO-samarbeidet blir likeledes den sentrale utfordringen å sørge for at de nye oppgavene også virker til å styrke alliansens kjernefunksjoner. Kapasiteter som utvikles eller anskaffes til bruk i fredsoperasjoner, bør også være anvendelige i et mer klassisk forsvar av eget territorium. Vår egen internasjonale kompetanse må således tuftes på invasjonsforsvarets sterke sider.

Tittelen på foredraget, "NATOs framtidige rolle i Europa", er ikke formulert som et spørsmål, og det er det etter mitt syn heller ingen grunn til. NATO vil utvilsomt inneha en nøkkelrolle i det videre arbeid med å utforme Europas sikkerhet, og i å videreutvikle og bygge opp om demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske stater, inklusive Russland. NATO har en stabiliserende rolle å spille for hele det europeiske kontinent. Det er etter mitt syn uforsvarlig å tenke på å skulle oppløse Alliansen, eller gjennomføre så radikale endringer at evnen til kollektivt forsvar blir utvannet.

Dette betyr selvsagt ikke at NATO skal fortsette upåvirket av de geo-politiske endringer i Europa. Det faktum at Alliansen i dag står uten fiender har gitt seg utslag i en omfattende restrukturering av Alliansen, og det er en prosess som ennå ikke er avsluttet.

Sikkerhetspolitiske utfordringer

Hovedscenarioet fra den kalde krigens tid med storkrig i Europa mellom Warzava-pakten og NATO er ikke lenger aktuelt, og noen tilsvarende konkret motstander som den man på vestlig side opererte med dengang finnes ikke i dag. Det er riktig å si at vi er tilbake i en normalsituasjon i så måte, noe som innebærer at vi må planlegge med og operere under usikkerhet over hva fremtiden vil bringe. Dette er en sikkerhets- og forsvarspolitisk virkelighet vi må lære å leve med, og som nødvendiggjør at vi i vår planlegging tar høyde for det uforutsette. I motsetning til flere land i Europa og NATO planlegger vi i Norge med opprettholdelse av en invasjonsforsvars-kapasitet, et forsvarskonsept som innebærer en betydelig satsing på vår nasjonale forsvarsevne også i fremtiden. Det er flere årsaker til at Norge har valgte et annet forsvarskonsept enn mange andre land, de viktigste er vår strategiske beliggenhet i nord med grense mot Russland, nærheten til de store militære baseanleggene på Kola, og den relativt betydelige usikkerhet som knytter seg til den videre utviklingen i Russland.

Hovedtrusselen mot fred i Europa i dag er faren for mulige regionale konflikter. Den tragiske krigen i det tidligere Jugoslavia er et godt eksempel på dette. Nasjonale, religiøse, etniske og ressursmessige motsetninger er i dag mer sannsynlige årsaker til væpnet konflikt enn den kalde krigens storkrigsscenario. I Europa finnes det mange slike mulige konfliktområder, og det er ikke merkelig når man ser hvordan Europa er inndelt territorielt. Dagens landegrenser er i stor grad trukket av seierherrene etter to verdenskriger, grenser som ofte er fastlagt uten å ta hensyn til nasjonale, etniske og religiøse forhold.

Historisk sett er det slik at når det har vært fred i Europa har det også vært fred i Norge. Det er derfor av nasjonal viktighet at NATO utvikles til å bli et sikkerhets- og forsvarspolitisk instrument som kan være en dempende og avvergende faktor på mulige regionale konflikter i Europa. Dette betyr for Norge at NATO må være villig til å føre en politikk overfor andre land som inkluderer å kunne ta ansvar for utviklingen i Europa, samtidig som Alliansens kapasitet på det militære området bli for svak til å løse de oppgaver en kan stå ovenfor. Med militær kapasitet i denne sammenheng mener jeg å besitte og utvikle militære strukturer i Alliansen tilpasset de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor i Europa i dag og i fremtiden.

Jeg er overbevist om at dersom ikke NATO utvikles i takt med Europas utvikling forøvrig, vil Alliansen over tid ha overlevd seg selv. Dette er ikke i Norges interesse, og gjennom vårt medlemskap i NATO og vårt assosierte medlemskap i VEU har vi muligheter til å påvirke dette arbeidet. I de siste årene er det blitt fattet en rekke vedtak, både i NATO, EU og VEU, som har lagt grunnlaget for utdypet sikkerhets- og forsvars politisk integrasjon i Europa. 1996 vil bli et viktig år i denne prosessen, med bl a Regjeringskonferansen i EU. Det engasjement og de forpliktelser vi påtar oss, bl a i VEU, vil være avgjørende for hvilken innflytelse vi får på utviklingen av en europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk identitet. Norge deltar av denne grunn aktivt i VEUs planarbeid, og vi har meldt styrker til VEU på linje med de fullverdige medlemmer. I tillegg legger vi stor vekt på å opprettholde en utstrakt og nær bilateral kontakt med våre europeiske allierte. Som forsvarsminister kan jeg allikevel ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at EUs Regjeringskonferanse i 1996, kan få stor betydning for våre egne sikkerhetspolitiske interesser. Vår manglende deltakelse på denne konferansen er derfor et tankekors og en del av den pris vi daglig betaler for at vi står utenfor EU.

Den sentrale målsettingen for Norge i dette arbeidet er å støtte utviklingen av den europeiske pilaren i NATO uten at dette går på bekostning av det tradisjonelle NATO-samarbeidet og de transatlantiske forbindelser. For noen vil dette kanskje fremstå som uforenlige målsettinger. Det er jeg imidlertid uenig i. En realistisk tilnærming til det økte forsvarspolitiske samarbeidet i Europa vil kunne bidra til å styrke effektiviteten og samholdet i alliansen. USA forventer handlingsdyktige allierte som er i stand til å påta seg en større del av ansvaret for sikkerheten i Europa, og støtter utviklingen av en mer effektiv europeisk pilar i NATO..

Et positivt signal i denne sammenheng er fremgangen i arbeidet med Combined Joint Task Forces (CJTF) eller flernasjonale styrkepakker med deltagelse fra flere forsvarsgrener. Iverksetting av CJTF har vært vanskelig på grunn av uenighet om forholdet til den integrerte militære struktur i NATO. I den siste tiden har det imidlertid blitt gjort store fremskritt i drøftingene, og det foreligger nå full enighet mellom USA og Frankrike, et resultat vi fra norsk side har ønsket velkommen. Den praktiske gjennomføringen av CJTF-konseptet som nå forhåpentligvis vil følge, vil etter mitt syn bli et viktig bidrag til både NATOs og VEUs evne til krisehåndtering. I praksis vil dette utvilsomt bli preget av de erfaringene som gjøres i den flernasjonale styrken i det tidligere Jugoslavia. Også den tilnærmingen Frankrike i den senere tid har foretatt til det forsvarspolitiske og, i noen grad, til det militære samarbeidet i NATO er en viktig faktor. Fra norsk side er det gledelig at Frankrike nå synes beredt til å ta mer aktiv del i NATO-samarbeidet. Ikke bare fordi Frankrike er en viktig europeisk alliert, men også fordi det øker sjansene for å komme frem til enhetlige og effektive sikkerhetsløsninger i Europa der NATO fortsetter å spille en avgjørende rolle. For Norge er dette av vital betydning.

NATOs utvidelsesstudie

Som kjent gjennomførte NATO i 1995 en intern studie om hvordan og hvorfor Alliansen kan eller bør utvides. Studien var en direkte oppfølging av et vedtak truffet under NATOs toppmøte i januar 1994, der man fastslo at Alliansen er åpen for nye medlemmer. Dette er ingen unik eller ny beslutning fra NATOs side. NATO har siden 1949 fått nye medlemmer, og den vil ventelig få nye medlemsland også i fremtiden. NATOs bidrag til fortsatt stabilitet og sikkerhet på det europeiske kontinent er unikt, og har gitt medlemslandene stabile vilkår for politisk, økonomisk og sosial utvikling.

NATO hadde ikke kunnet fremstå som den sikkerhetspolitiske bærebjelke i Europa om den ikke hadde evnet å omstille seg til endrede rammebetingelser. Ingen organisasjon vil overleve uten denne evnen. I dag preges Europa av gjensidig åpenhet gjennom økt integrasjon og flernasjonalt samarbeid mellom Europas stater. I denne prosessen har NATO fortsatt en avgjørende rolle å spille. NATOs bidrag til integrasjonsprosessen i Europa er i første rekke av stabiliserende karakter, og må ses i sammenheng med andre organisasjoner og institusjoner som bidrar til den samme prosess. To hovedutfordringer står her sentralt:

• å knytte Europa sammen i en stabil enhet og
• å skape en europeisk orden som også inkluderer Russland, og som hjelper Russland å finne sin naturlige plass i Europa.

På NATO hold er det bred enighet om at den foreliggende studie må følges opp med ytterligere analyser av de enkelte lands forutsetninger for å delta i det integrerte samarbeidet i NATO. Disse spørsmål vil måtte bli avklart i tilfredsstillende detalj før man kan gå konkret inn på hvilke land som kan være aktuelle som medlemmer og når dette vil kunne skje.

Blant de utestående spørsmål er videreføring av prinsippene for fellesfinansiering av det kollektive forsvar, og nye medlemmers evne til samvirke med allierte styrker. Dessuten vil det være nødvendig å kartlegge hvordan en utvidelse av NATO vil kunne påvirke Alliansens kommandostruktur og styrkestruktur. Dette er tunge spørsmål, og NATO vil - og må - bruke den nødvendige tiden på å analysere dem. Når det gjelder evne til samvirke vil man gjennom Partnerskap for Fred kunne vurdere utviklingen og fremgangen i partnerlandene. Dertil kommer at de erfaringer man er i ferd med å høste gjennom IFOR-operasjonen i Bosnia Hercegovina vil kunne bli av stor betydning også i relasjon til en utvidelse av NATO. Det er ikke uten grunn at en rekke sentral- og østeuropeiske land har sett det som viktig å påta seg et aktivt ansvar for sikkerheten i Europa, gjennom å delta i IFOR.

Den framtidige utvidelse av NATO berører selvsagt også Russland. Som man har lagt merke til, har den russiske reaksjonen så langt vært preget av uvilje og motstand. Utfordringen for oss nå er å vinne forståelse for og aksept for NATOs motiver; en utvidelse av NATO er ikke rettet mot Russland eller noe annet land. Hensikten er å skape økt stabilitet og forutsigbarhet i Europa. NATO er ikke selv pådriver for utvidelse, tvertimot må NATO ta stilling til de sentral- og øst-europeiske lands uttrykte ønske om å slutte seg til Alliansen. Disse nye demokratier har et legitimt krav på å bli tatt hensyn til i utformingen av en ny sikkerhetsordning i Europa. NATOs oppgave i Europa er å trygge freden gjennom stabilitet og forutsigbarhet, og fred i Europa er selvsagt også i Russlands interesse. Åpnes ikke NATO for disse landene, de tidligere Warzava-pakt statene, vil disse landene måtte finne alternative sikkerhetsordninger. Det vil i så fall være tvilsomt om det vil føre til en bedre sikkerhetsorden i Europa.

1996 vil bli brukt til å videreføre dialogen med partnerlandene om en utvidelse. Ikke minst har det konkrete samarbeidet gjennom Partnerskap for fred (PfP) vist seg å være vellykket, et samarbeid som har gitt både NATO og NATOs samarbeidspartnere viktige praktiske erfaringer. For Norge er det av stor betydning å være en aktiv medspiller i denne prosessen og bidra til at spørsmålet om en utvidelse av NATO ikke skaper nye skillelinjer i Europa. Det sistnevnte gjelder fremfor alt i forholdet til Russland. Dette er en oppgave som kommer til å bli svært vanskelig, men ikke umulig. Jeg mener det vil være mulig å etablere et strategisk partnerskap mellom Russland og NATO, parallelt med at Alliansen utvides østover, noe som selvsagt ikke blir enkelt. Hovedpoenget er likevel at det er dette som er hensikten, og ikke å holde Russland utenfor det gode selskap. Et demokratisk Russland vil alltid være en viktig og verdsatt partner.

Samtidig er det av stor viktighet for Norge at alliansens kjernefunksjoner opprettholdes og at det transatlantiske samarbeidet ikke svekkes. Blant annet viser IFOR-operasjonen i Bosnia-Herzegovina betydningen av at USA nok engang har engasjert seg for fullt i europeisk sikkerhet. 1995 har understreket hvor viktig dette er for arbeidet med å skape enhetlige og effektive løsninger som alle parter kan samle seg om. For land som legger stor vekt på den transatlantiske dimensjonen i NATO-samarbeidet, noe Norge gjør, er dette et meget positivt signal. Vi håper derfor at USA vil opprettholde et aktivt engasjement for den fortsatte fredsprosess i Bosnia også etter IFOR.

Utviklingen i NATO reiser imidlertid også viktige økonomiske problemstillinger. Samtidig som NATO har gjennomgått en omstilling med tilpasning til nye oppgaver, er nasjonenes samlede bidrag til alliansens fellesfinansierte budsjetter redusert. Når ambisjonene ikke står i forhold til ressursene, blir det en voksende ubalanse mellom oppgaver og ressurser. Jeg oppfatter det som vår viktigste oppgave i ressurssamarbeidet å bidra til å gjenopprette balansen, bl a ved å rasjonalisere ressursforvaltningen i NATO. Samtidig må de ressursmessige konsekvenser vurderes når det settes i gang nye tiltak, slik at ressursmangel ikke medfører uønskede konsekvenser på andre områder innen alliansen. Hvis disse problemene ikke løses, vil alliansens kjernefunksjoner kunne svekkes over tid. En internasjonal institusjons økonomiske ryggrad er avgjørende for institusjonens evne til å løse oppgavene. Her er det grunn til å forvente at alle medlemsland som politisk understreker NATOs unike rolle, også ser seg forpliktet til å bidra til å løse alliansens ressursproblemer.

IFOR og situasjonen i det tidligere Jugoslavia

Den kanskje viktigste sikkerhetspolitiske begivenheten i året som gikk, var anmodningen fra FN og beslutningen om å sette inn en omfattende flernasjonal styrke under NATO-ledelse i Bosnia-Herzegovina. Dette er også et naturlig utgangspunkt for å belyse de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser Norge og resten av Europa opplever i dagens situasjon. I denne sammenheng kan ikke implementeringsstyrken (IFOR) utelukkende betraktes som en militær operasjon. Utplasseringen av IFOR, og selve sammensetningen av styrken, er også et uttrykk for den nye tid vi lever i, og for de endringer som har funnet sted i de europeiske sikkerhetsstrukturer. Styrken er på mange måter også en prøvestein i arbeidet med å finne nye løsninger på nye utfordringer. På denne bakgrunn vil IFOR-operasjonen også kunne få konsekvenser for den videre utviklingen i NATO, den fremtidige utvidelsen av NATO, nordisk militært samarbeid og forholdet til Russland. Dette bare for å illustrere at IFOR er noe langt mer enn det som umiddelbart faller en for øye.

For Norge er deltakelsen i IFOR viktig av flere årsaker. IFOR-operasjonen må anses som en naturlig forlengelse av det omfattende FN-engasjementet i området. Vi står nå overfor en historisk mulighet til å gi et krigstrett folk fred. Å sikre freden i det tidligere Jugoslavia er viktig for stabiliteten i Europa som helhet. Det er også et poeng at Norge er en aktiv medspiller i løsningen av de utvidede oppgaver NATO har påtatt seg de senere år. Med vår lange erfaring fra fredsbevarende operasjoner har Norge viktig kompetanse å bidra med til IFOR-operasjonen i det tidligere Jugoslavia. På denne bakgrunn har Norge i fellesskap med de andre nordiske land gått inn med et betydelig bidrag, både i form av personell og materiell.

Vår aktive deltakelse i IFOR er også et bidrag til vår egen sikkerhet. Fred i Europa er grunnleggende for fortsatt fred også i vårt område. Satt på spissen er tjenestegjøring i Bosnia i dag like viktig som tjenestegjøring i Indre Troms med hensyn til vår egen sikkerhet. Det er enkelte i den norske debatten som ikke synes å ha oppfattet dette.

IFOR-operasjonen er selvsagt ingen enkel og uproblematisk affære. En rekke ulike utfordringer vil åpenbart prege både den militære og den sivile gjennomføringen av fredsavtalen. I denne sammenheng vil jeg understreke det nære forholdet som eksisterer mellom militære og sivile virkemidler. IFOR-operasjonen er ikke noe forsøk på å påtvinge partene en militær løsning på konflikten, men er en forutsetning og et grunnlag for den fredsbygging som partene selv og en rekke ulike sivile aktører vil måtte ta ansvaret for i årene som kommer. På denne bakgrunn blir IFOR-operasjonen bare et nødvendig utgangspunkt for en varig fredsløsning i regionen. Styrken er imidlertid godt rustet for det oppdraget den er satt til å utføre, både med hensyn til utstyr, personell og gjennomarbeidede operasjonsplaner. Dette er spesielt viktig for sikkerheten til det personellet som tjenestegjør i styrken, et forhold det blir lagt stor vekt på, ikke minst fra norsk og nordisk side.

NATO i fremtiden

Det er heldigvis kommet en debatt også i Norge om NATOs utvikling, spesielt knyttet til utvidelsesspørsmålet, noe jeg hilser velkommen. Norges holdning er at vi er åpne for at NATO skal kunne oppta nye medlemmer. Dette stiller jeg meg 100 % bak, og er en viktig sak jeg politisk vil jobbe for.

Som tidligere nevnt må NATOs kjernefunksjoner bevares, ellers blir NATO en utvannet allianse som ikke kan ta kollektivt ansvar for sine medlemmer. Dette sier kritikere av en utvidelse er umulig, og at en utvidelse vil kreve for store økonomiske ressurser. Det er åpenbart muligheter for å unngå en slik utvikling, bl a må NATO være villig til å se på sin kommandostruktur og sitt ressursforbruk. Jeg er forøvrig ganske sikker på at det ikke vil bli behov for de store infrastrukturmessige kostnader ved en utvidelse av NATO østover, slik vi gjorde i den kalde krigens periode. Med utstrakt bruk av ny teknologi er jeg rimelig sikker på at kostnadssiden kan holdes i sjakk uten at det vil gå ut over Alliansens evne til å opprettholde sine kjernefunksjoner.

Etter min mening er NATO det beste instrumentet for også i framtiden å sikre europeisk frihet, i et samspill med øvrige organisasjoner som OSSE, VEU og EU. Jeg ser imidlertid pr i dag ingen andre organisasjoner som på en like tilfredsstillende måte som NATO kan være en organisasjon med militært stort nok potensiale, i tillegg til den politiske dimensjonen, til å forbli en garantist for fred i Europa. Dersom NATO fortsatt skal ha denne kapasiteten er det meget viktig at NATO fører an i utviklingen av fremtidens sikkerhetspolitiske orden i Europa. Sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa er åpenbart det viktigste europeiske samarbeidsspørsmål i dag og i framtiden. Klarer ikke NATO oppgaven, blir de europeiske landene med tilknytning til EU nødt til å finne andre institusjoner til å ta den delen av det militære samarbeidet. I så fall vil NATO forvitre, fordi det finnes hverken økonomi eller behov for to militære institusjoner i Europa.

Forholdet til Russland

Forholdet til Russland må vies spesiell oppmerksomhet i det videre arbeidet med en utvidelse av NATO. Russland er en militær stormakt i Europa, og vi skal ta signalene fra om militære styrketilpassinger ved en NATO-utvidelse østover alvorlig. Samspillet mellom interne forhold i Russland og Russlands forhold til omverdenen bør ikke undervurderes. Parlamentsvalget som fant sted før jul, viste at det finnes sterke nasjonalistiske og tildels reaksjonære krefter i russisk politikk. Bl a av denne grunn knytter det seg stor spenning til presidentvalget som er planlagt i juni. La meg derfor igjen understreke; Det er ingen i NATO som ønsker å isolere Russland. Det er imidlertid ingen liten utfordring å finne de rette sikkerhetspolitiske samarbeidsrelasjoner mellom det etablerte vestlige sikkerhetssystem på den ene side, og stormakten Russland på den annen side. Fredsstyrken i Bosnia, hvor NATO og Russland samarbeider nært, kan også i dette perspektiv oppfattes som en prøvesten for utviklingen mot alleuropeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

Jeg er overbevist om at IFOR-operasjonen vil bidra positivt til i det viktige arbeidet med å etablere et strategisk partnerskap mellom NATO og Russland. I denne sammenheng vil den konsultasjonsmodellen som er etablert mellom NATO og Russland i forbindelse med IFOR-samarbeidet, også kunne bli retningsgivende for andre aspekter ved samarbeidet med Russland, både innenfor og utenfor rammen av PfP.

Partnerskap for Fred

NATOs tilbud til de sentral- og østeuropeiske stater som har tilkjennegitt ønske om medlemskap, var i første omgang Partnerskap for Fred (PfP), et initiativ som ble lansert på NATO-toppmøtet i januar i 1994. Drøye 2 år senere kan vi slå fast at initiativet så langt har vært en suksess. Gjennom deltagelse i PfP forplikter de respektive partnerland seg til å bidra i det praktiske samarbeid samt å arbeide for en demokratisk og sosial utvikling internt - hvilket er en forutsetning for et eventuelt NATO-medlemskap på et senere tidspunkt. Økt satsing på demokratibygging, inkludert full sivil kontroll over de væpnede styrker, vil gi sikkerhetspolitisk stabilitet i disse områdene.

Det er viktig at PfP ikke blir en sovepute for NATO med hensyn til de land som har uttrykt ønske om og behov for å bli fullverdige medlemmer av Alliansen. Det er imidlertid viktig for de landene som ikke ønsker medlemskap i NATO eller for de landene som ikke vil bli tilbudt medlemskap, at PfP-programmet fortsetter og at det utvikles videre på en konstruktiv måte. For de nordiske landene er PfP et godt instrument å bygge videre på, som et virkemiddel for økt forsvarssamarbeid. Som kjent vil det bli avholdt en felles finsk, svensk, dansk og norsk militærøvelse i Troms i 1997 under PfP-paraplyen. Jeg håper og tror at vi i fremtiden også kan få med Russland på PfP-øvelser i Norge.

PfP-programmet er individuelle avtaler mellom NATO og det enkelte partnerland. Brukt rett er dette et godt instrument for å berede grunnen for de landene som ønsker medlemskap. PfP kan og bør også brukes overfor Russland som et virkemiddel for å gi samarbeidet mellom NATO og Russland et reelt militæret og forsvarspolitisk innhold.

Tidsaspektet ved en NATO-utvidelse

Som jeg nevnte innledningsvis var NATO-studien om utvidelse i 1995 en studie som belyste spørsmålene hvorfor og hvordan. Det var et absolutt behov for Alliansen å få klarlagt disse grunnleggende spørsmålene. NATO er nå i ferd med å utrede når og hvem, selvsagt også meget viktige spørsmål, og ikke minst vanskelige.

De aktuelle PfP-land vil i løpet av 1996 få muligheter til å uttale seg om NATOs studie fra 1995, samtidig som man internt i NATO fortsetter utredningsarbeidet om utvidelse. Som jeg har nevnt tidligere er dette et meget omfattende og vanskelig arbeid, og i forbindelse med denne prosessen vil jeg påpeke følgende:

Det er Alliansens medlemsland som på selvstendig grunnlag bestemmer om land skal tilbys medlemskap. Det er m a o ikke slik at et tredjeland, som f eks Russland, har noen form for vetorett i dette spørsmålet. Det er også slik at NATOs medlemmer enstemmig må være enige om en utvidelse.

Selv om det er slik at det er NATOs medlemsland som fatter beslutninger om utvidelse, er det grunnleggende for meg at Alliansen klarer å overbevise de landene som ikke får tilbud om medlemskap i første omgang, eller de landene som ikke søker medlemskap, at en utvidelse av NATO ikke er rettet mot noe enkeltland.

PfP-programmet må videreføres overfor de partnerland som ikke ønsker eller ikke tilbys medlemskap.

Prosessen må ta den tid som er nødvendig, derfor vil jeg ikke angi noe konkret tidspunkt for når utvidelsesspørsmålet er avklart og NATO er beredt til å fatte de nødvendige beslutninger. Imidlertid tror jeg at man i løpet av 1997 vil være beredt og ha ferdigstilt de nødvendige studier og utredninger for konkrete vedtak.

Fra hvilket tidspunkt nye medlemmer fysisk kan tiltre Alliansen er et annet spørsmål. Hovedsakelig vil dette kunne avhenge av det enkelte lands utvikling og evne til å påta seg forpliktelser ved fullt medlemskap, og jeg tenker spesielt på utbygging, klargjøring og integrering av militær infrastruktur, så som kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer og innføring av NATO standarder og prosedyrer.

Av de landene som har uttrykt ønske om medlemskap synes i dag land som Polen og Den tsjekkiske republikk å være mest aktuelle, men de øvrige Visegradvlandene, Slovakia og Ungarn, er på ingen måte uaktuelle.

For Norge er det viktig at en utvidelse ikke medfører en svekkelse av NATOs militære kapasitet. Litt enkelt kan man si at en utvidelse ikke må medføre at NATO kun eksporterer sikkerhet og ikke får noe tilbake. Nye land må fullt ut akseptere de forpliktelser og byrder et medlemskap innebærer, selv om det kan være behov for overgangsordninger.

Oppbyggingen av en god og fungerende sikkerhetsordning i Europa vil medføre at regjeringene i de berørte landene vil være nødt til å ta politisk vanskelige beslutninger, og for å få dette til må det utvises politisk mot. Spesielt for Norge utenfor EU, og dermed uten formell innflytelse på utviklingen i VEU, vil det være nødvendig å ta disse politiske beslutningene slik at NATO fortsatt spiller en ledende rolle for europeisk sikkerhet. Et NATO som ikke påtar seg denne rollen tror jeg vil være begynnelsen til slutten for Alliansen som en bærende kraft i sikring av europeisk sikkerhet, stabilitet og dermed fremtidig fred. For Norge ville en slik utvikling bli ytterst alvorlig.

Ny kommandostruktur

Kommandostrukturen i NATO er en vital del av det integrerte militære samarbeidet. Det ble fattet vedtak om betydelige endringer i 1992, og disse er nå gjennomført. Spørsmålet om nye endringer er igjen kommet på sakskartet.

Det er viktig at Alliansen har en kommandostruktur som tilfredsstiller både militære og politiske krav. I takt med de sikkerhets- og forsvarspolitiske endringer som foregår i Europa, tror jeg en ny omorganisering av kommandostrukturen blir nødvendig, noe vi må foreta uavhengig av om NATO opptar nye medlemmer eller ikke. Dette arbeidet er ikke formelt startet innen NATO, men jeg synes det er riktig å berøre problemet samt gi visse signaler om viktige norske synspunkter i så måte.

Kommandostrukturen kan endres på flere måter, men det synes åpenbart for alle at den er for kostbar i drift slik den er organisert i dag, og at det er rom for innsparinger og effektivisering. Her kommer også arbeidet med CJTF inn. Det er i hovedsak to prinsipielle måter å restrukturere kommandoapparatet på;

Dagens kommandostruktur kan slankes og rasjonaliseres på ulike måter, men slik at hovedlinjene i den eksisterende struktur bli opprettholdt, eller

Selve hovedlinjene i dagens struktur kan bli endret på en mer drastisk måte, for eksempel ved at det innføres 2 kommandonivåer istedenfor dagens 3, gjennom en omfattende omfordeling av ansvar og oppgaver, og ved hjelp av strenge kriterier for hva som er et fellesfinansiert ansvar og hva som er et nasjonalt ansvar.

For Norge er det uansett viktig å opprettholde en integrert og flernasjonal NATO-kommando i landet, og HQ NORTH på Jåtta har vist seg å være et konsept for en NATO-kommando som er operativt effektivt og lite ressurskrevende i forhold til andre NATO-kommandoer på samme nivå. Norges geo-strategiske plassering tilsier etter min mening at det vil være behov for en integrert og flernasjonal NATO-kommando i landet også i fremtiden. Geografisk er Norge en «øy» i forhold til våre allierte i det kontinentale Europa. Landets store utstrekning, spesielle klima og strategiske lokalisering helt nord i Europa, og vår spesielle stilling som det eneste NATO-land med felles grense med Russland, gjør det påkrevd at andre NATO-lands offiserer får et grundig innblikk i norske forhold og problemområder. Dette er det helt påkrevet å opprettholde.

Vi må på den annen side være beredt til i en noe større grad enn i dag å avgi norsk personell til kommandoer som ikke har norsk område som sitt ansvarsområde. Dette anser jeg som den beste måten å få tilført kunnskap om norske sikkerhets- og forsvarspolitiske forhold til større deler av NATO-apparatet enn hva vi gjør i dag, en oppgave jeg er sikker på vårt offiserskorps vil kunne løse på en utmerket måte. Det understreker dessuten at også vi ser på NATO-medlemskapet som en toveis forpliktelse.

NATOs forsterkningsalternativer

Konseptet om oppsetting av skreddersydde «Combined Joint Task Forces», flernasjonale styrker med deltakelse fra flere forsvarsgrener, er et godt og prinsipielt riktig konsept for å løse de militære oppgaver NATO anser som mest sannsynlige i framtiden.

NATO har gjennom tid hatt flere såkalte øremerkede styrker for forsterkning av Norge ved krise og krig. Basert på dagens sikkerhetspolitiske realiteter og prinsippet om å skreddersy styrkeenheter til den aktuelle situasjon, har dette også fått følger for hva Norge i en gitt situasjon kan få tilført av militære forsterkninger fra NATO. Den økte vekt på utrykningsstyrker - flernasjonale og mobile innsatsstyrker som relativt raskt kan settes inn i et medlemsland eller geografisk område som måtte bli truet - er av stor betydning også for forsvaret av Norge.

Pr i dag er det bare Nato Composite Force (NCF), bestående av en tysk og en amerikansk feltartilleribataljon og en norsk helikopteravdeling, som er øremerket for innsats i Norge , med forhåndslagret materiell og utstyr. Foreløpig har ikke frafallet av den canadiske infanteribataljonen i NCF blitt erstattet fra NATOs side, men SHAPE er klar over at dette er et felles ansvar og arbeider med saken.

Vi har reforhandlet avtalen med USA om forhåndsklarering av visse norske flystasjoner med tanke på overføring av amerikanske fly, COB-avtalen, og resultatet er godt sett fra norsk side. Videre har Norge påtatt seg en større del av kostnadene ved forhåndslagringen av tungt materiell for den amerikanske marineekspedisjonsbrigaden, som har Norge som forberedt innsatsområde. Etter min mening sikrer disse avtalene oss tilgang til helt avgjørende forsterkninger, og spesielt sikrer de oss en god transatlantisk tilknytning.

Avslutning

Et Europa i endring tilsier endringer i NATO, også med hensyn til forsterkningsforhold. Jeg er dog overbevist om at til tross for den reduksjon i øremerkede forsterkningsstyrker som har skjedd, er NATOs forsterkningsopplegg fullt ut i stand til å ivareta våre behov, dersom en situasjon som i dag synes lite sannsynlig likevel skulle oppstå.

Hovedgrunnlaget for en slik utvikling er at NATO, slik jeg ser det, er villig til fortsatt å ta hensyn til de forandringer som finner sted på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området i Europa, slik at Alliansen lever med og utvikler seg i takt med nye krav og behov.

Den sikreste veien for å få et NATO uten noen realpolitisk innflytelse over denne utviklingen, er å ikke sette Alliansen i ledersetet i prosessen med å etablere og bygge opp den sikkerhetspolitiske orden i Europa, og som også i fremtiden vil og kan sikre stabilitet innen dette området. Fred i Norge er avhengig av fred i våre nærområder. Vi vil ta aktivt del i de prosesser som berører NATOs framtid, dette være seg i utvikling av forholdet til og som brobygger mellom NATO og Russland dersom nødvendig. Vi har et godt forhold til vår nabo i øst, og med de samarbeidsavtalene min russiske kollega og jeg skrev under i desember i fjor, ligger forholdene vel til rette for en positiv utvikling av dette forholdet.

For Norge er det av meget stor viktighet at Alliansen beholder sin vitalitet og kraft også i fremtiden, et synspunkt jeg er sikker på jeg deler meg en stor majoritet av Norges befolkning.

Takk for oppmerksomheten