Statssekretær Marianne Andreassen

Regjeringspartiets strategi for finansinstitusjonene

- statlig styring og langsiktig eierskap eller reguleringer i et konkurranseutsatt marked?

Christiania Fonds' og Kreditkassens Kapitalmarkedsseminar på Hurtigruten 19. august 1995.

Innledning.

Jeg er blitt bedt om å snakke om Regjeringens strategi for finansinstitusjonene, og fått oppgitt følgende undertittel på foredraget ; "statlig styring og langsiktig eierskap eller reguleringer i et konkurranseutsatt marked." La meg med en gang slå fast at disse to tilstandene ikke er gjensidig ekskluderende. Regjeringen legger på den ene siden stor vekt på at rammevilkårene utformes slik at norske finansinstitusjoner sikres muligheten for konkurranse på mest mulig like vilkår. Dette gjelder både mellom ulike grupper av finansinstitusjoner, og i forhold til konkurransen fra utenlandske institusjoner. Men det er også en del av historien at Regjeringen og stortingsflertallet ønsker at staten skal forbli en langsiktig eier i de to største norske forretningsbankene. Regjeringens strategi for finansinstitusjonene innebærer derfor både langsiktig statlig eierskap i de to største bankene, og - rammevilkår som gir grunnlag for en sunn konkurranse. Det er altså ikke slik at det ene utelukker det andre.

Jeg vil i det følgende ta for meg bakgrunnen for det statlige bankeierskapet og redegjøre for de politiske vurderinger som ligger bak beslutningen om at staten skal forbli en langsiktig eier. Jeg vil i den forbindelse også kommentere de konflikter og ulemper som det hevdes at det statlige bankeierskapet medfører. Deretter vil jeg fokusere på de rammebetingelser som norske finansinstitusjoner er underlagt, og til slutt si noen ord om strukturpolitikken på finansmarkedet.

Bakgrunnen og formålet med det statlige bankeierskapet.

Bankkrisen som herjet landet for bare få år siden, ble møtt med omfattende statlige tiltak for å bevare tilliten til det finansielle systemet. I en situasjon hvor ingen private investorer var villige til å skyte inn kapital, var det helt nødvendig at staten gikk inn med kapital i de kriserammede bankene. Tiltakene som ble iverksatt resulterte bl.a. i at staten ble en dominerende eier i de tre største forretningsbankene - DnB, Kredittkassen og Fokus Bank. Det ble den gangen lagt til grunn at det statlige eierskapet som ledd i en akutt krisehåndtering skulle være midlertidig, og Statens Banksikringsfond ble på denne bakgrunn forutsatt å skulle ha en tidsavgrenset virksomhet. I tråd med disse forutsetningene vil statens eierandeler i Fokus Bank som kjent nå bli solgt ut. Staten har altså ingen ønsker om å videreføre det statlige eierskapet i denne banken. Eierandelene i DnB og Kreditkassen har blitt redusert, dels ved utvanning i forbindelse med nyemisjoner, og dels ved aksjesalg fra Banksikringsfondets beholdning.

Regjeringen, med et flertall i Stortinget bak seg, ønsker som sagt å videreføre det statlige eierskapet i DnB og Kreditkassen. Fra myndighetenes side er det lagt opp til at den statlige eierandelen skal bringes ned til vel 50 prosent i løpet av inneværende stortingsperiode. I dag utgjør statens eierandel rundt 70 prosent i begge disse bankene - litt høyere i DnB enn i Kredittkassen. Regjeringen har videre gitt uttrykk for at en eierandel på over 1/3 på lengre sikt vil være tilstrekkelig for å nå de mål som er satt for det statlige bankeierskapet. Før det eventuelt blir aktuelt å redusere eierandelen under 50 prosent, vil spørsmålet om omfanget av det statlige eie bli lagt fram for Stortinget til fornyet behandling. Jeg kan derfor ikke her og nå forskuttere resultatet av denne politiske behandlingen, og kan følgelig heller ikke garantere at den statlige eierandelen på lengre sikt vil bli redusert ned mot 1/3. Dette vil først kunne bli avklart i neste stortingsperiode.

Jeg er meget vel kjent med at det hersker ulike oppfatninger om staten bør videreføre sitt eierskap i bankene. Oppfatningene bærer klart preg av hvilket politisk ståsted en har, og beslutningen om å videreføre det statlige medeierskapet er da også i første rekke gjort på bakgrunn av politiske overveielser. Regjeringen har i stortingsmeldingen om bankkrisen (lagt fram i april 1994, og behandlet i september) uttalt at formålet med det statlige medeierskapet i DnB og Kreditkassen er å bidra til å sikre et stabilt eierskap i disse to bankene. Etter Regjeringens oppfatning vil en på denne måten kunne sikre at sentrale beslutningsfunksjoner forblir i Norge. Det er i den forbindelse sentralt at oppmerksomheten om utviklingsmulighetene i norsk næringsliv ikke svekkes. Jeg vil understreke at disse vurderingene ikke er et uttrykk for en generell skepsis overfor utenlandsk eierskap. Regjeringen hilser utenlandske investeringer i Norge velkommen, og ser det som et sunnhetstegn for norsk økonomi at også utlendinger ønsker å investere her. Dette gjelder også utlendingers investeringer i norske bankaksjer.

Beslutningen om viderføre et statlig bankeierskap må imidlertid særlig ses på bakgrunn av den samfunnsmessige betydningen som banknæringen har. Denne betydningen er bl.a. kommet til uttrykk gjennom de tiltak som regjering og Storting gjennomførte under bankkrisen for å sikre tilliten til det finansielle systemet. Banknæringens betydning kommer også til uttrykk gjennom det regelverk som er fastsatt, og gjennom den sterke vektleggingen som gjøres på tilsynsvirksomheten. Et godt fungerende finansmarkedet er en sentral forutsetning for at norsk økonomi skal kunne fortsette å utvikle seg i positiv retning. Det er mot denne bakgrunn at beslutningen om å beholde statlig eierandel i de to største bankene særlig må ses.

Noen vil hevde at det ikke er noen "naturlig" statlig oppgave å eie bankene. I utgangspunktet er vel de fleste enig i at staten bør være varsom med å påta seg roller som private aktører selv kan håndtere - uten at det kommer i strid med overordnete samfunnsmessige interesser. Statlig styring og medvirkning bør derfor i første rekke skje innenfor de områder og i de situasjoner hvor markedet selv ikke frambringer det samfunnsmessige ønskede resultat. Det er derfor ikke en målsetning i seg selv at staten skal eie bedrifter, herunder banker. Det vil i utgangspunktet kunne være fare for at statlig eierskap kan bli oppfattet som "en sovepute" av foretaket, og på den måten gi ineffektivitet og lavere produktivitet som resultat. Men det er ikke slik at statlig medvirkning på eiersiden med nødvendighet vil svekke effektiviteten. Analyser fra bl.a. andre land tyder på at statseide foretak som er undergitt effektiv konkurranse, ikke er mindre effektive enn private. Det er imidlertid viktig hvordan utøvelsen av eierskapet skjer. Når det gjelder det statlige eierskapet i bankene er det satt tydelige grenser for hva staten skal engasjere seg i når det gjelder bankenes virksomhet. Ved utøvelsen av eierskapet legger staten avgjørende vekt på forretningsmesige vurderinger. Men de forretningsmessige avgjørelser i bankene, som tross alt er avgjørende for inntjeningen, ligger utenfor statens handlefelt. Dette er et klart signal om tillit til de beslutninger som fattes i de ordinære styrende organer i bankene.

Men jeg vil også minne om at vi har uttrykt særlige forventninger om kvaliteten på driften av de statseide bankene. I bankkrisemeldingen ble dette uttrykt som en oppgave for Statens Bankinvesteringsfond: Fondet skal medvirke til at bankene driver solid og nøktern bankdrift som er forretningsmessig fundert, og slik at statlig og privat eierkapital kan oppnå en forretningsmessig forrentning. Dette er ikke tomme ord. De bankene som har staten som medeier, skal være kvalitetsbanker i ett og alt. La meg i den forbindelse få legge til at regnskapsavleggelse i samsvar med god regnskapsskikk er et selvfølgelig krav til en kvalitetsbank. Det gleder meg i så måte at mitt vertskap har utarbeidet et kvartalsregnskap som det tydeligvis ikke stilles regnskapsfaglige spørsmålstegn ved.

Under Stortingets behandling av bankkrisemeldingen ble det fra alle partier uttrykt enighet om behovet for et dominerende nasjonalt eierskap i de viktigste kredittinstitusjonene. Uenigheten kom særlig til uttrykk når det gjaldt valg av virkemidler for å sikre dette. Mens Regjeringen og stortingsflertallet ser på staten som en nødvendig garantist for å sikre et stabilt eierskap, mente et mindretall at dette var noe det private marked også ville kunne sikre. Det kan selvsagt ikke utelukkes at også et privat eierskap vil kunne være stabilt og langsiktig, men Regjeringen mener at et stabilt eierskap i de to landsdekkende bankene best kan sikres ved at staten forblir en langsiktig eier i disse bankene. Hvor stor statlig eierandel som må til for å sikre dette vil måtte vurderes framover.

Fra flere hold har det særlig vært framhevet som uheldig at det statlige bankeierskapet bidrar til at staten får for mange forskjellige roller å ivareta. Staten er både konsesjonsmyndighet og tilsynsmyndighet overfor finansnæringen, og samtidig ansvarlig for penge- og kredittpolitikken. Når staten i tillegg også skal opptre som eier av bankene, har det vært uttrykt frykt for at rollene sammenblandes på en uheldig måte. Jeg er ikke uenig i at det statlige bankeierskapet kan bidra til at det kan oppstå rollekonflikter. Det er derfor viktig å ha en stor oppmerksomhet omkring mulige motsetninger mellom hensyn som staten må ta ut fra sine ulike roller. Jeg føler meg imidlertid overbevist om at dette blir håndtert på en fullt ut tilfredsstillende måte. Et viktig element i denne håndteringen er bl.a. den organisering som er valgt for de ulike rollene som myndighetene har overfor finansmarkedet. Organisering alene kan ikke løse ikke alle problemer som kan oppstå, men en skikkelig organisering er et viktig og nødvendig - om enn ikke fullt ut tilstrekkelig - virkemiddel for å holde rollene adskilt. Et annet viktig element som bidrar til å redusere potensielle rollekonflikter, er at utøvelsen av det statlige bankeierskapet skal drives på et ordinært forretningsmessig grunnlag, som jeg har vært inne på tidligere. Det er for eksempel helt uaktuelt at staten skal drive strukturpolitikk gjennom sitt eierskap i DnB og Kreditkassen. Rollen som eier er derfor holdt helt adskilt fra de øvrige roller som myndighetene har overfor finansnæringen.

Selv om jeg sier meg enig i at rolleproblematikken er noe en må være oppmerksom på, synes jeg nok at enkelte kritikere av statens bankeierskap overdriver betydningen av dette. Kryssende hensyn er noe som gjør seg gjeldende i svært mange politiske spørsmål, og både Regjering og Storting må være i stand til å håndtere dette. Ikke minst er det i Finansdepartementet, som både er budsjettdepartement og økonomidepartement, slike kryssende hensyn i svært mange saker. En regjering vil også ofte måtte velge mellom å vektlegge hensyn på kort og på lang sikt. Derfor er det ikke noe prinsipielt nytt med de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende med staten som bankeier. Organiseringen av tilsynsspørsmål til ett organ - Kredittilsynet -, pengepolitikk til et annet organ - Norges Bank - og eierforvaltning til et tredje - Statens Bankinvesteringsfond - kan bidra til rasjonell beslutningsprosess, hvor alle sider av en sak kommer fram. Det endelige ansvar ligger likevel hos Finansministeren. De ulike roller staten har stiller derfor strenge krav til den politiske håndteringen der en må legge vekt på å klargjøre hvilken rolle som ivaretas i de ulike sakene.

Jeg aksepterer at det finnes ulike oppfatninger når det gjelder spørsmålet om staten bør være eier i bankene eller ikke. Som sagt beror det synet i stor grad på hvilket politisk ståsted en har. Det statlige bankeierskapet vil da også i framtiden helt sikkert bli debattert. Jeg synes imidlertid at mye av den kritikken som har vært rettet mot statens engasjement i bankene, har vært preget av at mange ikke har klart å holde de ulike kortene fra hverandre. Uansett hva man måtte mene om statlig bankeierskap, er det pr. i dag et faktum at staten - som følge av bankkrisen - er en dominerende eier i de største bankene. Problemstillingen er da hvordan en skal forvalte det statlige eierskapet på en best mulig måte. Etter Regjeringens oppfatning bør dette som sagt skje gjennom en ordinær forretningsmessig forvaltning. Jeg vil også tro at de fleste vil være enig i at staten gjennom sitt eierskap f.eks. ikke bør pålegge bankene oppgaver som ikke er forretningsmessig forsvarlig. Jeg har imidlertid registert at prinsipiell motstand mot statlig bankeierskap fra enkelte har ledet til oppfatninger om at staten som eier skal avstå fra å stille ordinære forretningsmessige krav til bankene. Dette vil jeg på det sterkeste advare mot. Det er bare gjennom en profesjonell utøvelse av eierrollen, som i første rekke dreier seg om å ha oppfatninger om avkastning og egenkapitaldisposjonene, at man forhindrer man at statlig eierskap resulterer i svekket effektivitet.

Jeg kan forstå at enkelte finner det "brysomt" at eierene gir uttrykk for hvilke forventninger som stilles til f.eks. utbyttepolitikken, men jeg vil hevde at det nettopp er eierne som bør ha oppfatninger om dette. Fastsettelse av det årlige utbytte i en bank vil i første rekke være styrets ansvar, men det er eierne som bør fastlegge hvilken langsiktig utbyttepolitikk som selskapet skal legge til grunn. Mot denne bakgrunn er Finansdepartementet tilfreds med at både DnB og Kreditkassen framover legger opp til en utbytteandel som er på linje med det ledende europeiske banker utbetaler. Jeg vil understreke at det ikke er kortsiktige snevre interesser som ligger bak de ubyttekrav staten har stilt som eier. Som følge av vår politikk om langsiktig eierskap i bankene bør dette være rimelig klart.
Det er således statens oppfatning at soliditet er viktig - noe vi har gitt klart uttrykk for i tilknytning til den utbyttepolitikk som ble lagt til grunn i høst (salderingsproposisjonen).

Generelt om rammebetingelser for finansnæringen.

Utviklingstrekkene de senere år har vært at finansinstitusjonene i stadig sterkere grad må operere i konkurranse med hverandre og møte konkurranse fra utlandet. Konkurransen fra utlandet vil trolig øke i årene som kommer, selv om dette vil kunne bli noe ulikt for de ulike finansinstitusjoner og delmarkeder. Dette understreker behovet for at norske finansinstitusjoner har rammevilkår som sikrer at de gis mulighet til å konkurrere på like vilkår som utenlandske institusjoner. I den forbindelse vil jeg særlig trekke fram gjennomføringen av direktiver på det finansielle område som følger av EØS-avtalen, som et meget sentralt element i dette arbeidet.

Implementeringen av det såkalte CAD-direktivet i norsk lovgivning er i denne sammenheng av stor betydning. Et forskriftsutkast om dette ble sendt ut på høring i vår, og fristen til å komme med merknader løper ut i midten av neste måned. CAD-direktivet definerer felles normer for den markedsrisiko som de institusjoner som er underlagt bestemmelsene kan påta seg. Med markedsrisiko forstås risiko for tap på posisjoner i og utenfor balansen som følge av endringer i markedspriser, herunder renter, valutakurser og egenkapitalverdier. Institusjonene skal svare kapital til dekning av markedsrisikoen, og det vil være et krav at foretakene kontinuerlig har oversikt over den risiko de er eksponert for. Innenfor EU har det vært rettet kritikk mot CAD-direktivet fordi det i liten grad var åpnet opp for bruk av alternative beregninger av kapitalkravet. Enkelte institusjoner anses å ha beregningsmåter for risiko som er minst like gode som de som stilles opp i CAD. I en fortolkning av direktivet har Kommisjonen nå gjort det klart at direktivet ikke er til hinder for at selskapene kan benytte egne modeller ved beregning av risiko, såfremt disse tilfredstiller visse krav. Kredittilsynet fant på denne bakgrunn å ville foreslå endringer i det utsendte høringsutkastet, slik at forskriften under gitte betingelser åpner opp for bruk av egne modeller. Dette supplerende forslaget ble i sommer videresendt høringsinstansene for uttalelse. Jeg vil også nevne at Basel-komiteen for banktilsyn i april i år foreslo et revidert forslag til kapitalkrav for slik markedsrisiko, hvor det nye også her er at bankene tillates å benytte egne modeller for beregning av kapitalkravet. Basel-komiteens forslag avviker på enkelte punkter noe fra CAD-direktivet i EU. Hovedpunktene i det reviderte forslaget fra Baselkomiteen støttes i en felles uttalelse som Norges Bank og Kredittilsynet nylig har avgitt, og hvor også synspunkter fra Bankforeningen er reflektert. Norges Bank og Kredittilsynet har bl.a. gitt uttrykk for at regelverkene som utvikles i EU og av Basel-komiteen, i størst mulig grad bør harmoniseres slik at bankene får ett regelsett å forholde seg til. For ordens skyld vil jeg nevne at Finansdepartementet ikke har hatt merknader til den uttalelsen som er gitt. Det er svært viktig at finansinstitusjonene i de forskjellige land i størst mulig grad underlegges like rammevilkår. Bare på den måten kan en sikre at konkurransen foregår på like vilkår.

Men også mellom de ulike grupper av norske finansinstitusjoner er det av sentral betydning at rammevilkårene så langt det er mulig sikrer at de forskjellige gruppene gis like vilkår, men hvor det samtidig tas tilstrekkelig hensyn til de forskjeller som er, f.eks. mellom sparebanker og forretningsbanker eller mellom banker og forsikringsselskaper.

Regjeringen la i vår fram en stortingsmelding om de sosiale velferdsordningene. Det har vært knyttet stor interesse til denne meldingen, bl.a. når det gjelder spørsmålet om den framtidige utformingen av den private pensjonssparingen. Fra banknæringen og andre har det vært framsatt ønske om at også bankene bør få anledning til å tilby skattefavorisert pensjonssparing på linje med forsikringsselskaper. Isolert sett vil nok dette bidra til større konkurranse når det gjelder tilbudet av slike produkter.

Regjeringen har imidlertid ikke gått inn pensjonssparing i bank. La meg få si noen ord om bakgrunnen for dette:

Regjeringen legger opp til at folketrygden fortsatt skal utgjøre en bærebjelke i den norske pensjonssystemet og være et fullverdig intektssikringssystem for alle. Når det gjelder den private skattefavoriserte pensjonssparingen mener Regjeringen at det bl.a. ville vært et galt skritt i forhold til prinsippene bak skattereformen, dersom ordningene skulle utvides til å gjelde ren banksparing. Etter Regjeringens oppfatning bør det legges som krav for at tjenestepensjonsordninger skal kunne skattefavoriseres at pensjonsutbetalingene er livsvarige. Dette og andre krav om at ordningene skal inneholde forsikringselement er et uttrykk for at Regjeringen legger stor vekt på det som kan kalles forsikringsmessig solidaritet. På denne bakgrunn fant altså Regjeringen ikke å kunne gå inn for å åpne opp for at også bankene skal kunne tilby pensjonssparing.

Jeg antar imidlertid at særlig bankfolk har merket seg at Stortinget i tilknytning til behandingen av Revidert nasjonalbudsjett har vedtatt - mot Arbeiderpartiets stemmer - om at det bør gis adgang til pensjonssparing med skattefradrag i bank.
Det er en rekke spørsmål som gjenstår å vurdere nærmere på bakgrunn av et slikt vedtak.

Det jeg kan si om denne saken nå, er at Regjeringen i tråd med Stortingets vedtak vil komme tilbake til dette i Nasjonalbudsjettet for 1996.

Strukturpolitikk.

I Nasjonalbudsjettet for 1996, som skal legges fram 4. oktober, vil det også bli gitt en omtale av strukturpolitikken på finansmarkedet. Foranledningen til dette er bl.a. den fusjonsbølge som synes å bygge seg opp i finansnæringen. Finansdepartementet har bl.a. mottatt søknad fra DnB og nederlandske Aegon om konsesjon til å overta Vital, og Kreditkassen har søkt om konsesjon til å overta Norgeskreditt. Departementet vil behandle disse søknadene på vanlig måte hvor det er Stortingets retningslinjer som ligger til grunn for vurderingene. Jeg vil understreke at departementet på ingen måte på forhånd har bestemt seg for utfallet.

Over tid har de strukturpolitiske retningslinjer knyttet til identifiserbare finansinstitusjoner blitt færre. I dag gjenstår kun visse begrensninger i adgangen til å kjøpe eksisterende virksomhet på tvers av bransjeskillene. Hovedregelen - slik den ble trukket opp i Ot. prp. nr. 2 (1991-92) - er at et bankkonsern kan drive forsikringsvirksomhet gjennom et nyetablert forsikringsselskap, og vica versa. Departementet uttalte imidlertid i proposisjonen at "blandet konsern kan etableres gjennom overtakelse av en mindre eksisterende bank/forsikringsselskap dersom dette ikke er konkurransehemmende". Under finanskomiteens behandling av Bankmeldingen skrev finansministeren i et brev til Sosialistisk Venstreparti at forutsetningen i denne proposisjonen og innstillingen måtte veie tungt, slik at det må foreligge sterke tilleggsargumenter om det skal være aktuelt å avvike fra denne.

Stortingsmeldingen om bankkrisen la ikke opp til noen strukturpolitiske bindinger på navngitte banker. I meldingen ble det lagt til grunn at et kvalitativt mål om tilstrekkelig konkurranse vil være en hensiktsmessig retningslinje for departementets håndtering av bankstrukturspørsmål.

Siden 1991 har det skjedd betydelige endringer i de ytre rammebetingelsene for det norske finansmarkedet. Den viktigste endringen er åpningen for større internasjonal konkurranse gjennom EØS-avtalen. Dette gjelder fullt ut for banktjenester, men ikke fullt ut for alle forsikringstjenester. De viktigste unntakene her er pensjonsforsikring og yrkesskadeforsikring. Flere utenlandske banker har allerede etablert seg, eller har planer om etablering i Norge. Utenlandske forsikringsselskaper er allerede inne gjennom heleide norske datterselskaper (Skandia/Vesta, Irish Life/David), og enkelte storselskaper markedsfører sine tjenester direkte. Innenfor skadeforsikring har utenlandske selskaper i lengre tid hatt en viss markedsandel i Norge; særlig gjelder dette for skips-, fly- og industriforsikring.

For bankene har konkurransen økt betydelig fra utenlandske banker. Det gjelder særlig i kampen om storkundene. Mange av våre største bedrifter finansierer seg i hovedsak i utlandet. Et viktig forhold her er at mens mange av våre bedrifter har økt i omsetning, så har forvaltningskapitalen særlig i de største forretningsbankene blitt redusert som følge av bl.a. bankkrisen. Det hevdes fra mange hold at de største norske bankene ikke er store nok til å betjene de største og mest internasjonale bedriftene. Det vil imidlertid ut fra omfanget av det norske marked være naturlig at store norske bedrifter med utenlandsk virksomhet innhenter banktjenester fra såvel norske som utenlandske finansinstitusjoner. Det er også viktig at finansinstitusjonene har en tilstrekkelige risikodiversifisert portefølje.

Fra departementets side har vi lenge lagt særlig vekt på utviklingen i driftskostnadene i finansnæringen. Det var vår vurdering at bankene var for kostnadstunge ved inngangen til bankkrisen, dels som følge av en for stor samlet kapasitet. Bankkrisen og de vilkår som Statens Banksikringsfond stilte for støtte, har gitt en viss reduksjon. Da departementet i 1993 fikk et uavhengig konsulentfirma til å se på kostnads- og kapasitetsspørsmålene, ble det konkludert med at norske banker ikke adskilte seg vesentlig fra andre lands banker. Samtidig ble det vist til en betydelig internasjonal dynamikk, med kostnadsreduksjoner som et vesentlig innslag i konkurransen. Jeg håper at norske banker deler departementets vektlegging av behovet for fortsatte kostnadsreduksjoner. Jeg venter fortsatt på en mer håndfast regnskapsmessig bekreftelse på fortsatt kostnadsreduksjoner også etter bankkrisen.

Opprettelsen av Postbanken og styrken og bredden i sparebankene gjør konkurransen særlig sterk på personkunde- og småbedriftsmarkedet.

Alt i alt viser dette at utviklingen har gått klart i retning av at det norske finansmarkedet er blitt mere åpent og konkurranseutsatt. Dette reiser selvsagt spørsmålet om hvordan norske finansinstitusjoner skal innrette seg for å møte konkurransen, samt hvilke strukturendringer dette kan innebære. Som omtalt vil Regjeringen legge fram sin vurdering av strukturspørsmål i Nasjonalbudsjettet.

Avslutning.

La meg avslutte med å understreke at jeg tror utsiktene for norsk bank- og finansnæring er gode. Fremtiden vil nok bli preget av økt konkurranse, noe som fordrer at både ledelse og ansatte må være forberedt på fortsatt hard jobbing for å sikre inntjeningen i en næring som har lagt bak seg en lang, tung motbakke. Jeg kan forsikre at myndighetene på sin side gjør det som er nødvendig for å legge til rette for forsvarlige rammebetingelser for næringen.

Takk for oppmerksomheten.

---

Lagt inn 29 august 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen