Finansminister Sigbjørn Johnsen

Finanstalen

Stortinget, 4. oktober 1995

Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander snakket i sin tid om "de stigende forventningers misnøye". At tilfredsstillelse av behov alltid vil skape nye. Slik er også vår virkelighet. Vi møter stadig krav om at det må bli mer til de mange gode formål. Summen av alle gode ønsker vil imidlertid alltid overstige det som er mulig å gjennomføre. Derfor er politikk å si ja til det som er viktigst. Dersom vi mister evnen til å prioritere, er ikke veien lang til et samfunn hvor dagens oppgaver tilsynelatende løses ved å skrive ut gjeldsbrev på framtiden.

Som politikere har vi et særlig ansvar for å sette politikken inn i en helhet og se den i et langsiktig perspektiv. Dette er ikke minst viktig i arbeidet med statsbudsjettet. Poenget er ikke bare om statsbudsjettet passer i et enkelt år - men om de utgiftene og bindingene som ligger i budsjettopplegget bærer over tid. I noen grad er dette et verdispørsmål, like mye som et økonomisk spørsmål. Det dreier seg om med hvilken rett vi som lever i dag kan påføre kommende generasjoner forpliktelser og utgifter, uten at de har tilsvarende store oljeinntekter å støtte seg til.

Det kreves ikke stort politisk håndverk å "by over" forslag som legges fram i et statsbudsjett. Men dette er samtidig et av de største problemene i et moderne samfunn. Krav om at det stadig skal tilbys mer på ulike områder. Enkelte velferdssamfunn står i fare for å grave sin egen grav fordi de har lagt den ene utgiften på den andre, samtidig som ustabile politiske forhold har gjort det nesten umulig å tenke langsiktig. Vi må ikke la oss drive inn i en situasjon hvor vi mister handlefrihet. Vi må ikke påta oss større byrder enn det vi kan bære for framtiden, også når konjunkturene snur.

På tross av at vi som nasjon er rikere enn de fleste andre land vi sammenlikner oss med, har vi mange uløste oppgaver. Det er for mange mennesker som føler utrygghet, det er altfor mange som ikke har arbeid. Tryggheten for arbeid og inntekt er grunnleggende. Derfor er hovedoppgaven å sørge for at det er arbeid til alle som ønsker det. Men dette er ikke et statlig ansvar alene. Vi må alle bidra slik at målet kan nås.

Noen føler utrygghet fordi det ikke er plass på sykehjemmet, eller fordi det tar tid å få behandling på sykehus. Andre fordi de er alene og ensomme, eller fordi vold og kriminalitet skaper utrygghet. Gjennom de valgene vi gjør i budsjettet og de midlene vi stiller til rådighet, kan vi øke tryggheten. Men heller ikke Stortinget kan vedta eller bevilge midler som sikrer den omsorgen og tryggheten som ligger i gode mellommenneskelige forhold. Det er opp til oss selv å ta vare på familie og venner og bygge opp sosiale nettverk i lokalmiljøene. Vi har alle det samme behovet for trygghet for liv og for eiendom. Midler over statsbudsjettet er heller ikke her nok. Hver enkelt av oss må våge å vise medmenneskelighet, og bry oss om hvordan andre mennesker har det. Vi må være deltakere i egen samtid. Når folk føler avmakt eller likegyldighet, kan det skyldes at samfunnet er komplisert, at sammenhenger går tapt. Vi må derfor gjøre samfunnet mer oversiktlig. Vi må bli flinkere til å klarlegge konflikter, valg og konsekvenser.

Målet om å skape større trygghet må også gjelde for framtidens generasjoner. Det å ha omsorg for og se små barn vokse opp gir ønsket om trygghet for kommende generasjoner dypere innhold og mening. Ingen oppgave er viktigere for oss enn å passe på kommende slekters muligheter.

For å skape trygghet for kommende generasjoner må vi arbeide langs flere spor:

Å bygge opp finansielle reserver, både for Norge som helhet og for staten er ett.

Å sørge for at arbeidsstyrken er intakt er et annet. Desto flere arbeidsplasser vi kan skape på varig basis - jo flere blir det til å bære de framtidige utgiftene til velferd. Derfor er det så viktig å hindre at folk støtes ut av arbeidslivet eller aldri får innpass.

Et tredje spor er å sørge for at arbeidskraften har de kvalifikasjonene og den kompetansen som framtidens kunnskaps- og informasjonssamfunn krever. En stor og godt utdannet arbeidsstyrke er et lands viktigste ressurs. Derfor satser vi sterkt på skole og utdanning.

Vår foreldregenerasjon var med på å gi oss trygghet og muligheter, ut fra helt andre forutsetninger og muligheter enn det vi har. Vi kan gi en håndsrekning tilbake - trygghet for det å bli gammel, trygghet for omsorg og adgang til fellesskapets tjenester. Derfor satser vi i budsjettet mer på helse og omsorg. På dette feltet står vi overfor betydelige oppgaver i årene framover. Det betyr at det vil bli mindre plass til andre formål.

Norge, i likhet med de fleste andre europeiske land, står overfor store generasjonsutfordringer. Som følge av en økende andel eldre i befolkningen og utbyggingen av Folketrygden, vil utgiftene til alderspensjoner øke betydelig, spesielt etter år 2010. En stor yrkesbefolkning som følge av de store fødselskullene fra de første årene etter den andre verdenskrigen vil gradvis bli avløst av forholdsvis færre personer i yrkesaktiv alder. Samtidig ventes inntektene fra petroleumsvirskomheten å falle etter århundreskiftet. Hovedtrekkene i dette bildet endres ikke selv om anslagene for oljeproduksjonen de nærmeste årene nylig er oppjustert. Det er også grunn til å minne om at framtidige oljeinntekter er usikre. Dette understrekes tydelig av variasjonene i oljeprisen de siste månedene. Når en ikke vet hvor mye en har å rutte med i framtiden, tilsier sunn fornuft at en må være forsiktig med hvilke utgifter en påtar seg i dag. Slik er det for en privatperson, og slik må det også være for staten.

Regjeringen vil derfor sterkt advare mot å benytte en midlertidig økning i inntektene fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene til å heve nivået på offentlige utgifter til et nivå som ikke lar seg opprettholde når petroleumsinntektene avtar. En slik politikk innebærer at vi forsømmer muligheten til å bygge opp reserver for å møte de utfordringene vi står overfor. Dersom vi påtar oss for store forpliktelser nå, velter vi byrder over på kommende generasjoner. Dette vil svekke grunnlaget for velferdsordningene.

Derfor må politikken nå sikte mot å redusere oljeavhengigheten og gjøre økonomien mer robust overfor svingninger i oljeinntektene. Siden produksjonen av olje og gass startet i 1971, har den gitt oss store inntekter. Samtidig har innfasingen av oljevirksomheten gjort norsk økonomi mer sårbar. Vi har erfart at forventede oljeinntekter kan bli dramatisk redusert over natten. Bruken av oljeinntekter innenlands bidro også til høyere kostnader, og førte til at produksjonsgrunnlaget i Fastlands-Norge ble svekket. Dette bidro til at mange arbeidsplasser i vårt tradisjonelle konkurranseutsatte næringsliv ble borte i løpet av 1970- og 1980-årene. Norge har nå forholdsvis færre ansatte i industrien enn de fleste andre land vi sammenlikner oss med.

Vi kan ikke lenger fortsette på den veien. Det er dette som kommer til uttrykk gjennom "Solidaritetsalternativet" i Langtidsprogrammet. Økt bruk av oljeinntekter innenlands ville svekke fastlandsøkonomien ytterligere og bidra til å øke sårbarheten. Det er i stedet nødvendig å bygge opp og styrke produksjonsgrunnlaget i Fastlands-Norge, som kan gi oss inntekter når petroleumsinntektene etter hvert avtar utover i neste århundre. Derfor er det så viktig å forbedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. Derfor er det så viktig at de økte petroleumsinntektene vi nå får, ikke brukes opp, men at en betydelig del settes til side i et fond ved å ha overskudd i statsbudsjettet. Kommende generasjoner vil på denne måten også nyte godt av de oljeinntektene vi tapper ut i vår tid.

Regjeringen legger opp til at den statlige oppsparingen skal skje gjennom Statens petroleumsfond. Petroleumsfondet ble opprettet i 1990, men har inntil nå vært tomt. Basert på Regjeringens budsjettforslag vil det imidlertid neste år for første gang bli avsatt midler på petroleumsfondet, 10,6 mrd. kroner ifølge de anslagene som nå legges til grunn. Det er helt nødvendig at avsetningen til petroleumsfondet ikke svekkes i den videre budsjettbehandlingen. Økte bevilgninger på enkeltområder må derfor dekkes inn gjennom omdisponeringer innen budsjettet. Bare på denne måten kan en unngå økt oljeavhengighet og større usikkerhet om den framtidige velferden.

I tråd med det jeg har sagt så langt, kan Petroleumsfondet sies å ha tre hovedfunksjoner:

1. For det første er fondet et redskap til å ivareta langsiktige hensyn i budsjettpolitikken. Gjennom oppbygging av midler i fondet kan også kommende generasjoner få glede av petroleumsformuen.

2. For det andre skal fondet tjene som buffer mot variasjoner i petroleumsinntektene, slik at vi slipper å justere statsbudsjettet hver gang oljeprisen endrer seg. Vi må være forberedt på, og ta høyde for at oljeprisen er ustabil. Som en illustrasjon ville en oljepris som er 15 kroner fatet lavere en lagt til grunn i budsjettet for 1996, spise opp hele den foreslåtte avsetningen i petroleusmfondet.

3. For det tredje skal fondet brukes til å kanalisere petroleumsinntekter til finansielle investeringer utenlands. På denne måten vil staten bidra til at nasjonen bygger seg opp en alternativ, finansiell formue. Plassering av fondsmidlene utenlands vil videre bidra til å dempe presstendenser i økonomien og dermed støtte opp under Solidaritetsalternativet.

I henhold til retningslinjene som er vedtatt av Stortinget, skal oppbyggingen av kapital i petroleumsfondet gjenspeile faktiske overskudd i statsfinansene. Dette er et viktig trekk ved fondsmekanismen: Så lenge det er midler i fondet, skal et eventuelt oljekorrigert underskudd på statsbudsjettet dekkes ved overføringer fra fondet. Utformingen av finanspolitikken bestemmer således direkte hvor mye som kan avsettes i petroleumsfondet. Denne mekanismen sikrer at fondsoppbyggingen gir uttrykk for reell finansiell formuesoppbygging på statens hånd. Vi skal ikke kunne lure oss selv ved å finansiere oppbygging av et petroleumsfond gjennom å låne for å dekke underskudd på de ordinære budsjettene.

Siden Langtidsprogrammet ble lagt fram, er konjunktursituasjonen både i norsk og internasjonal økonomi vesentlig bedret. Etter mange år med forholdsvis lav vekst, har aktiviteten i Fastlands-Norge de to siste årene tatt seg klart opp. Oppgangen skjøt fart i andre halvår 1993, med sterk vekst i privat forbruk, boliginvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer. I inneværende år har oppgangen fått bredere feste, med kraftig vekst også i investeringene i fastlandsøkonomien. Spesielt er oppgangen nå sterk i industrien, hvor investeringene ligger an til å øke med hele 35 pst. fra 1994 til 1995, etter flere svake år.

Med vår åpne økonomi er vi i sterkere grad enn mange andre land avhengige av internasjonalt samarbeid som gir oversiktlige og stabile rammebetingelser. Derfor har Regjeringen lagt så stor vekt på å videreføre EØS-samarbeidet. Denne avtalen gir norske bedrifter adgang til det europeiske markedet på linje med bedrifter fra andre europeiske land. Det er viktig at vi opprettholder og styrker våre politiske bånd til resten av Europa. Utviklingen i EU fram mot årtusenskiftet, særlig gjennomføringen av den økonomiske og monetære unionen, innebærer nye utfordringer også for land som står utenfor. Norge vil, uansett EU-tilknytning, befinne seg midt i denne europeiske virkeligheten.

Alt i alt regner vi med god vekst i norsk økonomi både i år og neste år. Verdiskapingen i Fastlands-Norge anslås nå å øke med 3^1 pst. i 1995 og 2^2 pst. i 1996. Som en følge av fortsatt markert økning i oljeutvinningen, vokser totalproduksjonen i økonomien sterkere enn dette.

Sysselsettingen har vokst sterkt de siste to årene. Det ligger an til en vekst på hele 40 000 personer i inneværende år. Neste år regner vi med en økning på om lag 30 000 jobber. Skjer dette, vil det i så fall være skapt 100 000 flere arbeidsplasser i løpet av 3 år. Nedgangen i arbeidsledigheten har ikke vært like sterk som veksten i sysselsettingen, som følge av at tilstrømmingen til arbeidsmarkedet har økt. Blant nykommerne på arbeidsmarkedet er noen ferdige med utdanning, andre har tidligere ikke vært arbeidssøkere fordi utsiktene til å få arbeid har vært små. Arbeidsledigheten er likevel gradvis redusert, fra et nivå på 6 pst. i 1993 til et anslått nivå på om lag 5 pst. i 1995. Arbeidsledigheten ventes å bli ytterligere redusert neste år.

Det er grunn til å understreke at det er betydelig usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen framover, også når det gjelder sysselsettingen og arbeidsledigheten. Muligheten for en svakere utvikling i norsk økonomi er særlig knyttet til faren for lavere vekst internasjonalt og et videre fall i råvareprisene. På den annen side kan den nåværende innenlandske konjunkturoppgangen være sterkere enn Regjeringen nå har lagt til grunn. Dette bildet underbygges av fortsatt sterk vekst i privat forbruk, tiltakende kredittvekst og tegn til høyere lønnsvekst i enkelte bransjer. Dette kan i tilfelle lede norsk økonomi inn i en mindre balansert utvikling enn det vi nå ser. Sterk reallønnsvekst og økende låneopptak vil kunne gi en kraftig forbruksledet oppgang, mens grunnlaget for videre vekst i eksporten og investeringene i de konkurranseutsatte delene av næringslivet i så fall vil bli svekket. Dette må vi unngå.

En hovedutfordring er derfor å bidra til at den sterke oppgangen ledes over i en økonomisk utvikling med stabil vekst, som bringer ledigheten gradvis ned, uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Dette var bakgrunnen for at budsjettpolitikken ble strammet til i 1994 og i 1995.

Flere forhold trekker i retning av å føre videre en stram finanspolitikk:

1. For det første: Veksten må ikke bli for sterk. I en oppgangskonjunktur må budsjettpolitikken innrettes mot å dempe presstendenser. Vi må lære av de feilene vi har gjort tidligere. Erfaringene fra 1970- og 80-årene viser at arbeidsplasser skapt gjennom en periode med meget sterk vekst i den innenlandske etterspørselen, ikke kan opprettholdes når konjunkturene igjen snur. Over tid kan arbeidsledigheten senkes mer ved en jevn og langvarig oppgang i økonomien enn ved en kraftig og kortvarig vekst.

2. For det andre: Vi må sikre handlefrihet til å motvirke økonomiske tilbakeslag. Et resultat av motkonjunkturpolitikken som ble ført i perioden 1989-1993, var en kraftig svekkelse av statens budsjettbalanse. Når dette var mulig, skyldtes det at statens finansielle stilling i utgangspunktet var svært god. Hvis vi også i framtiden skal ha en slik handlefrihet ved mulige konjunkturtilbakeslag, må budsjettbalansen rettes opp når økonomien igjen vokser. Det er verdt å minne om at vi vil få et underskudd på statsbudsjettet i 1995, og at den budsjettforbedringen som er anslått for de nærmeste årene, er moderat og skyldes i hovedsak en anslått vekst i oljeinntektene.

3. For det tredje: En stram finanspolitikk i den nåværende konjunkturfasen vil understøtte penge- og valutapolitikken. En stabil valutakurs bidrar til forventninger om fortsatt lav inflasjon, som igjen virker gunstig på lønnsfastsettingen. Den positive utviklingen i norsk økonomi de siste årene har ført til at norske renter har kommet ned på linje med og til dels under europeiske renter. Når pengepolitikken styres ut fra hensynet til en stabil valutakurs og renten er lav, innebærer dette at finanspolitikken må ta et hovedansvar for å sikre en forsvarlig etterspørselsutvikling.

Etter Regjeringens vurdering tilsier de forholdene jeg her har nevnt, et fortsatt stramt budsjettopplegg for 1996. Langsiktige hensyn trekker i samme retning - behovet for å redusere oljeavhengigheten og bygge opp finansielle reserver for framtiden.

Statsbudsjettet for 1996 innebærer at statens utgifter reelt sett er ^2 pst. lavere enn i 1995. Statsbudsjettet viser da et overskudd neste år på 10,6 mrd. kroner, mot et underskudd på 8,6 mrd. kroner i 1995. Hele overskuddet på statsbudsjettet i 1996 settes inn på petroleumsfondet.

Hovedvalgene i 1996-budsjettet er sysselsetting, hensynet til kommende generasjoner, helse og omsorg. For å gi rom for økt satsing på disse områdene, har vi måttet holde igjen på enkelte poster og redusere andre. Dette innebærer vanskelige avveiinger. Men det er vår plikt som politikere å velge, og ivareta hensynet til helheten i politikken.

Blant satsingsområdene innenfor helse- og omsorgssektoren kan nevnes:

• Vi øker bevilgningene til sykehusdrift generelt
• Vi øker de øremerkede bevilgningene til poliklinisk virksomhet
• Vi styrker innsatsen ytterligere innen psykiatrien
• Vi øker bevilgningene til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede
• Vi gjennomfører eldre- og omsorgspakken som ble presentert i Velferdsmeldingen

Til sammen representerer dette en økt innsats på 1,2 mrd. kroner

Innenfor utdanningssektoren er den økte satsingen i hovedsak knyttet til gjennomføringen av seks-årsreformen, som blant annet innebærer:

• sterk økning i nye barnehageplasser for 6-åringer i skolelokalene,
• økte bevilgninger til etterutdanning av lærere, og
• tilskudd til skolefritidsordninger og investeringstilskudd.

Av andre satsingsområder kan nevnes økte bevilgninger til lønnsomme samferdselsprosjekter, betydelig satsing på bekjempelse av vold og kriminalitet, og sist, men ikke minst - bevilgningene til bistand til utviklingsland økes betydelig i 1996 - med om lag 600 mill. kroner. På denne måten viser vi solidaritet med de menneskene i verden som har det aller vanskeligst.

Det er særlig i kommunene vi som enkeltmennesker møter det offentlige tjenestetilbudet, blant annet innenfor utdanning, helse og omsorg. Kommunenes inntekter har økt betydelig i de senere årene, samtidig som oppgavene også har blitt flere. Med de store velferdsoppgavene vi står overfor, vil det over tid være behov for fortsatt vekst i ressursbruken i kommuneforvaltningen framover. Samtidig må kommunene fortsatt legge vekt på å effektivisere og prioritere mellom ulike formål. Samarbeidet på tvers av kommuner og fylker må bli bedre, særlig mellom sykehus.

Målrettet og effektiv utnytting av ressursene i offentlig sektor er viktig for å nå de målene vi setter oss i den økonomiske politikken. Det er verdt å minne om at vi bare har en felles kasse, enten pengene brukes i kommunene, i fylkene eller i staten. Samtidig må vi innse at det er klare grenser for det offentlig engasjementet. Med voksende forpliktelser innen helse, omsorg og pensjoner må vi bruke offenlige midler slik at den grunnleggende tryggheten innenfor disse områdene sikres.

Kommunenes inntekter i 1995 blir betydelig høyere enn tidligere regnet med, i første rekke som følge av høyere skatteinntekter. Kommunene får beholde hele denne ekstra inntektsøkningen. I det opplegget som nå legges fram, vil kommunene i 1996 få nær 1/2 mrd. kroner høyere inntekter enn forutsatt i proposisjonen om kommuneøkonomien i vår. I forhold til det reviderte inntektsanslaget for 1995, dvs. medregnet merøkningen i skatteinntektene, innebærer opplegget omtrent uendret reelt nivå på inntektene fra 1995 til 1996. Ser vi begge årene 1995 og 1996 under ett, vil kommunenes inntekter bli vel 2 mrd. kroner høyere enn det som ble lagt til grunn i vår.

For å sikre større utjamning kommunene imellom, foreslår Regjeringen en reduksjon i de kommunale skattørene. Innenfor en samlet ramme for kommunesektorens inntekter gir dette rom for større overføringer fra staten. Dette vil særlig komme kommuner med forholdsvis lave skatteinntekter til gode.

Skatteopplegget for 1996 er i hovedsak basert på en videreføring av det skattesystemet som ble etablert i og med skattereformen av 1992. I de årlige skatteoppleggene justeres som hovedregel nominelle fradrag og beløpsgrenser i takt med anslaget på lønnsveksten. De siste årene har imidlertid den faktiske lønnsveksten blitt noe høyere enn forutsatt i budsjettopplegget. En konsekvens er blant annet at flere skattytere i dag omfattes av toppskatten enn i 1992.

Etter Regjeringens oppfatning skal toppskatten først og fremst være en ekstra skatt for dem som har høye inntekter. Regjeringen foreslår derfor å øke grensene for toppskatten i 1996 med 4 pst., eller med 1 prosentpoeng utover den anslåtte lønnsveksten, slik at vi et stykke på vei justerer den innstrammingen i toppskatten som har skjedd de siste årene. Tilsvarende justeres den øvre grensen for minstefradrag med 4 pst. Dette vil gi en god fordelingsprofil.

Satsene for barnetrygd og forsørgerfradrag holdes uendret fra 1995 til 1996.

For de fleste skattytere vil skatteopplegget for 1996 innebære om lag uendret gjennomsnittsskatt fra 1995 til 1996.

Regjeringen foreslår i budsjettet for 1996 en viss lettelse i den samlede avgiftsbelastningen, både fordi det samlede avgiftsnivået er høyt og fordi det er nødvendig å treffe visse tiltak overfor grensehandelen. Det foreslås derfor en reell reduksjon i avgiftene på produkter som antas å være spesielt utsatt for grensehandel, dvs. tobakk, alkohol og bensin. For andre avgifter foreslås det ikke endringer. Det medfører at det avgiftsopplegget som presenteres gir en samlet lettelse på om lag 400 mill. kroner.

Regjeringen foreslår også at tollen på biler og bildeler fra land utenfor EØS-området fjernes. Dette vil sikre likebehandling. Forslaget reduserer inntektene i budsjettet med anslagsvis 140 mill. kroner.

Regjeringen vil om kort tid komme tilbake til Stortinget med en egen tilleggsproposisjon om endringer i kjøretøyavgiftene. I den sammenheng vil jeg allerede nå gjøre det klart at forslagene til endringer vil skje innenfor de økonomiske rammer en videreføring av avgiftsopplegget i 1995 setter. Det er derfor ikke grunn til å forvente endringer i det samlede nivået for avgiftene.

Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet er blitt bedre, er arbeidsledigheten fortsatt for høy. Vi har sterk vekst i økonomien, likevel ser vi at ledigheten går forholdsvis langsomt nedover. Derfor er ikke vekst alene nok for å nå de målene vi har satt oss - arbeidsmarkedets virkemåte må også forbedres. Her er arbeidsmarkedspolitikken viktig.

Aktive arbeidsmarkedstiltak er et viktig hjelpemiddel for å motvirke det vi kaller strukturell ledighet. Aktive tiltak bidrar til å styrke de lediges kvalifikasjoner, gi tilknytning til arbeidsmarkedet og motvirke utstøting og passivisering. Nivået på arbeidsmarkedstiltakene må ses i nøye sammenheng med utviklingen i arbeidsmarkedet. Med oppgang i økonomien og sterk vekst i sysselsettingen må det legges økt vekt på at de ledige er tilgjengelige for det ordinære arbeidsmarkedet. For 1996 foreslår Regjeringen at bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak tilpasses et nivå på 45 000 plasser i første halvår. Dette er om lag det nivået en har i andre halvår 1995. Tiltaksnivået i andre halvår 1996 vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Arbeidsmarkedspolitikken skal først og fremst rettes inn mot dem som har størst problemer med å få ny jobb - de som ikke har de kvalifikasjonene som nå blir etterspurt. Derfor blir angrep mot arbeidsmarkedsbevilgningen i den videre budsjettbehandlingen et angrep mot dem som i utgangspunktet har det vanskeligst på arbeidsmarkedet.

Arbeidsmarkedstiltakene må innrettes slik at de bidrar til å møte utfordringene på arbeidsmarkedet. Med den oppgangen vi nå er inne i, må det fokuseres på tiltak som motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet og som raskt kan få de ledige over i ordinære jobber. Formidlingsinnsatsen i arbeidsmarkedsetaten vil derfor bli styrket. En godt fungerende arbeidsmarkedsetat er et viktig element i vår økonomiske modell.

Trass i den bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet, er det bekymringsfullt at antall langtidsledige holder seg oppe. Undersøkelser tyder på at mange arbeidsgivere vegrer seg mot å ansette langtidsledige, og i stedet foretrekker søkere som er i annen jobb. Det er svært uheldig dersom slike holdninger festner seg. Mange langtidsledige er svært motiverte for arbeid. I 1996 vil det bli satset enda mer på å bedre langtidslediges jobbmuligheter, blant annet ved kvalifiseringstiltak og arbeidstrening. Oppmerksomheten må i tiden framover spesielt rettes inn mot situasjonen for eldre langtidsledige, blant annet i lys av at det skjer en forholdsvis sterk økning i antall arbeidstakere i gruppen 50-59 år fram mot slutten av dette tiåret. Det er i denne gruppen vi finner den sterkeste utstøtingen fra arbeidslivet. Både for den enkelte og fra samfunnets synspunkt er det viktig å hindre at personer i 50-årene som mister jobben, blir gående ledige fram til pensjonsalder.

1996 blir også et viktig år for de mange tusen unge arbeidstakere som får læreplass i private eller offentlige bedrifter. Det er foreløpig lagt opp til at det skal opprettes 17 000 lærlingplasser fra høsten 1996, og et tilsvarende antall høsten 1997. Innen offentlig sektor må ikke minst kommunene følge opp med det nødvendige antallet læreplasser, først og fremst innen helsefagene. Dette er områder hvor etterspørselen etter tjenester fra befolkningen vokser sterkt og hvor det følgelig vil være økende behov for kvalifisert arbeidskraft i årene framover.

En bærebjelke i Solidaritetsalternativet er det inntektspolitiske samarbeidet, som har bidratt til lav pris- og kostnadsvekst gjennom flere år. Dette har styrket næringslivet og offentlig sektor, slik at flere har fått arbeid. Samtidig har reallønnen økt mer enn i de årene inflasjonen var høy. Derfor må vi videreføre denne kursen. En ny omgang med sterk vekst i priser og lønninger vil undergrave konkurranseevnen og grunnlaget for varige arbeidsplasser.

Derfor er det viktig at vi holder fast ved solidaritetslinjen og det inntektspolitiske samarbeidet. Tiden er ikke inne til å være seg selv nok, gjennom høye lønnskrav. Dette vil bidra til nytt pris- og kostnadspress, og svekke de lediges muligheter til å få jobb.

Etter en bedring fram til 1993, er konkurranseevnen ifølge foreløpige anslag svekket betydelig i 1994 og 1995, som følge av en styrking av kronekursen og lavere anslått produktivitetsvekst i norsk industri enn i utlandet. Det inntektspolitiske samarbeidet står således overfor nye utfordringer. I en oppgangskonjunktur øker faren for at pris- og kostnadsveksten skyter fart, bl.a. som følge av høy lønnsomhet i enkelte deler av næringslivet. Utfordringen forsterkes ved at lønns- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere forventes å bli lav framover, samtidig som produktivitetsveksten kan bli høy ute. Den lave kostnadsveksten internasjonalt krever lave nominelle rammer ved lønnsoppgjørene også i Norge, dersom norsk næringsliv skal opprettholde og helst styrke konkurranseevnen.

Det har vært gode år for norsk industri både i 1994 og i 1995. Både lønnsomhet og overskudd har økt. Den økte lønnsomheten er resultatet av god innsats, både fra ledere og fra ansatte. For å følge opp Solidaritetsalternativet er det nå viktig at de økte overskuddene fører til investeringer og nye jobber for de arbeidsledige. En solidarisk fordelingspolitikk er en viktig del av Soldidaritetsalternativet. Derfor må eiere og ledere i næringslivet forstå at høye tillegg til ledere og opsjonsavtaler som gir høye, tilnærmet risikofrie gevinster, undergraver muligheten for å lykkes. Det samme gjelder lønnstakergrupper som bruker en sterk forhandlingsposisjon til å være seg selv nærmest. Svikter vi de arbeidsledige ved denne korsveien, sløser vi bort resultatet av flere års møysommelig arbeid. Uansvarlig opptreden fra enkelte grupper vil kunne ramme bedrifter der en føler en sterk lojalitet overfor hovedmålet om arbeid til alle.

Opsjonsavtaler bør ikke være en avlønningsform som gir fordeler sammenliknet med andre former for avlønning. I dag skal det svares bruttoskatt på hele gevinsten ved innløsning og salg av opsjoner. Det skal også svares arbeidsgiveravgift og, for høye inntekter, ekstra arbeidsgiveravgift på 10 pst. Regjeringen vil foreslå en presisering av regelverket slik at også verdien av opsjoner som ikke benyttes, underlegges en eksplisitt bruttoskatteplikt. Det vil også bli foreslått en klarere opplysningsplikt for aksjeopsjoner mv. i regnskapsloven.

Lønnsopgjøret i vår viste at enkelte grupper krevde tillegg som ikke var i samsvar med Solidaritetsalternativet. Det er viktig at oppslutningen om og ansvaret for den kursen vi har valgt styrkes. Vi er ikke tjent med en alles kamp mot alle. Lønnsoppgjøret til våren blir en test på om vi makter å holde kursen. For ytterligere å styrke oppslutningen om Solidaritetsalternativet er Regjeringen innstilt på å forslå lavere renter på studielån som ledd i et inntektspolitisk samarbeid.

Statsbankene supplerer det øvrige kredittmarkedet og ivaretar viktige fordelingspolitiske hensyn. Statsbankene ble brukt aktivt fra slutten av 1980-tallet for å bygge opp under sysselsettingspolitikken og for å motvirke problemer i kredittformidlingen under bankkrisen. Nå er det vekst i norsk økonomi og bankkrisen er over. På den bakgrunn ble utlånsrammene redusert noe i 1995, og det legges opp til en viss reduksjon også i 1996. Likevel vil statsbankene ut fra de oppgavene de har i nærings-, distrikts- og utdanningspolitikken fortsatt spille en betydelig rolle i kredittmarkedet.

Jeg vil si følgende om Husbankrentene: Renten på alle Husbank II-lån og Husbanklån-I-lån gitt etter 1. januar 1993 fastsettes på grunnlag av statsobligasjonsrenten. Rentene på disse lånene følger renten på statspapirer både opp og ned, med et visst etterslep. Disse vil derfor få en viss renteoppgang fra 1995 til 1996. Jeg er klar over at mange vil føle det urettferdig at Husbankrentene på en del lån vil øke i 1996. Da en la om beregningsmåten for rentene i Husbanken, var formålet blant annet at rentene i Husbanken raskere skulle fange opp rentesvingninger i markedet. Vi sa den gangen i fra om at dette ville bety at rentene ville gå opp når statens innlånsrenter øker.

Regjeringen har allerede foreslått en omlegging av systemet for rentefastsettelse i Husbanken, som vil omfatte alle lån innvilget etter 1. januar 1996. Dersom en legger dagens rentenivå til grunn, vil de kundene som velger lån med flytende rente, få en rente på 5^2-6 prosent neste år. Dette er et svært godt tilbud i forhold til det en kan oppnå i det ordinære markedet. For lån med fem års rentebinding i Husbanken ligger det tilsvarende an til en rente på om lag 7 prosent. Også dette er godt under det en må betale for tilsvarende lån i det private markedet. I løpet av 1996 tar en sikte på at også kundene i Husbanken med gamle lån vil få tilbud om å gå over til det nye systemet, med virkning fra 1997.

Regjeringen vil senere komme tilbake til spørsmålet om hvordan SND skal organiseres i framtiden. En vil komme tilbake til spørsmålet om organisering av Kommunalbanken i lys av Stortingets behandling av Nasjonalbudsjettet.

I valgkampen stilte en avis på lederplass spørsmål om hva vi egentlig ville med Norge. Til det er det å si: Vår viktigste utfordring er å overlate landet, økonomien og naturen i god stand til våre barn. Derfor må vi takle både ledigheten og de voksende helse- og omsorgsoppgavene. Tiden er ikke inne for nye kostnadskrevende reformer som øker utgiftene i budsjettet. Framtidige reformer må derfor dekkes inn gjennom omdisponeringer. Den viktigste "reformen" blir imidlertid å passe på det vi har oppnådd, at resultatene av mange års møysommelig arbeid ikke settes over styr. Spesielt må vi innrette oss slik at vi gjennom Folketrygden kan makte de framtidige velferdsoppgavene. Dette er i seg selv en krevende oppgave. Samtidig må vi være klar over at vi lever i internasjonale omgivelser der vi stadig blir mer avhengig av hverandre. Der vi også har et ansvar for å gi mennesker i andre deler av verden rett til et mer verdig liv og bidra til en mer rettferdig fordeling av de globale ressursene.

Vi må ikke bare være oss selv nok, og glemme dem som sitter nederst ved bordet. Arbeidsledighet skaper en kløft mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Solidaritet er å fordele nasjonalt og internasjonalt på en slik måte at forskjellene ikke øker, men blir mindre.

Velferdssamfunnet bygger på den grunnleggende idéen at vi stiller opp for hverandre på ulike tidspunkter i livet. På samme måten som vi i dag stiller opp for vår foreldregenerasjon, gjennom de verdiene vi skaper, på samme måten må vi gi våre barn muligheter for å stille opp for oss, når vi trenger det. Derfor har vi en plikt til å sette til side deler av de store overskuddene oljevirksomheten gir oss. Derfor er det i alles interesse å sørge for at nye generasjoner får utdanning og arbeid slik at de kan skape nye verdier. Derfor er det viktig å styrke fellesskapsfølelesen, ved å invitere til deltakelse og ansvar for å nå felles mål.

Også i Stortinget må vi kunne samles om dette. Vi har alle et ansvar for framtiden. Oljeinntektene tilhører også framtidens generasjoner. Selv etter at 10,6 mrd. kroner er avsatt i et fond, bruker vi 38,7 mrd. kroner, dvs. nesten 8 av 10 oljekroner, i budsjettet for 1996. Til tross for dette, vet jeg at de politiske kommentarene vil være at det foreslås for lite til ulike formål. I så måte er alt ved det gamle. Jeg vet også at det kan bli skapt flertall for økte bevilgninger, uten at det samme flertallet føler et ansvar for å dekke dette inn igjen. Men budsjettdisiplin må slå begge veier. Arbeiderpartiet har heller ikke flertall alene. Derfor er vi forberedt på samarbeid for et forsvarlig budsjettopplegg, bygget på de hovedprioriteringene Regjeringen har lagt til grunn.

Norge er et rikt land. Vi har store naturtilganger og vi har flinke folk. Vi har et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land, og muligheter våre forfedre knapt drømte om. Farene for å mislykkes er mange, men det er først og fremst opp til oss selv om vi skal lykkes. Utfordringen er å ta i bruk våre naturrikdommer og vår menneskelige kapital slik at folk sikres arbeid, helse og velferd. Og vi kan ikke gå på akkord med tryggheten. Trygge mennesker skaper de største verdiene både økonomisk og mellommenneskelig. Budsjettbehandlingen for 1996 vil være en avgjørende prøve på om vi makter å ta generasjonsansvaret og det langsiktige hensynet til våre bedrifter i Fastlands-Norge.