Finansminister Sigbjørn Johnsen

Utviklingen i norsk økonomi og regjeringens økonomiske politikk

Finanslunsj i Westra Wermlands Sparbank, Arvika, 28. juni 1995

1 Innledning

I mitt innlegg i dag vil jeg ta opp tre temaer:

• For det første vil jeg gi en oversikt over den aktuelle situasjonen i norsk økonomi og utsiktene for resten av dette tiåret.
• På bakgrunn av denne oversikten vil jeg presentere regjeringens viktigste mål for den økonomiske politikken, og diskutere hvordan politikken utformes for å nå disse målene.
• På bakgrunn av denne gjennomgangen kommer jeg til å trekke en ganske klar konklusjon: Utsiktene for norsk økonomi er blant de beste i Europa, og Regjeringen vil innrette sin politikk slik at vilkårene for stabil og høy vekst i produksjon og sysselsetting forblir gode. Dette innebærer at vilkårene for bedrifter som ønsker å etablere seg i Norge vil være svært gode i overskuelig framtid.

2 De økonomiske utsiktene

Norsk økonomi er inne i en sterk oppgangsfase, etter en femårig nedgangskonjunktur - den lengste og dypeste siden krigen. Veksten i norsk økonomi i fjor var den sterkeste siden midt på 1980-tallet.

Vilkårene for fortsatt vekst er gode:

• For Norges viktigste handelspartnere ble tre års økonomisk tilbakeslag i fjor snudd til markert oppgang. Vi regner med at veksten vil være relativt god også de nærmeste årene. For en liten, åpen økonomi som den norske, gir dette viktige etterspørselsimpulser mot norsk eksport og produksjon.
• Vår utenriksøkonomi er svært solid. Overskuddet på betalingsbalansen overfor utlandet vil øke til over 4 pst. av BNP i år, og med all sannsynlighet vil vår netto gjeld overfor utlandet være snudd til netto fordringer i løpet av sommeren. Mot slutten av tiåret kan vi ha netto fordringer på utlandet på mer enn 30 pst. av BNP.
• De offentlige finansene er gode. I den nedgangskonjunkturen vi har bak oss, førte Regjeringen en aktiv budsjettpolitikk med store stimulanser av innenlandsk etterspørsel for å motvirke nedgangen i sysselsettingen og økningen i ledigheten. Store statlige finansielle reserver gjorde dette mulig. Ved utgangen av fjoråret tilsvarte statsforvaltningens nettoformue omlag 33 pst. av BNP. Som følge av oppgangen i økonomien og økende inntekter fra oljevirksomheten regner vi med at statsbudsjettet vil vise et overskudd fra neste år av.
• Markedsaktørene vurderer også den norske økonomien som sunn. Den norske kronekursen har holdt seg svært stabil siden desember 1992, og siden siste årsskifte har både korte og lange renter ligget under gjennomsnitett for valutaene som inngår i ECU.
• Prisstigningen er lav. I fjor kom prisstigningen under 1 pst. i enkelte måneder, og på årsbasis var prisveksten fra året før på 1,4 pst. - det laveste siden 1960. I tillegg har lønnsveksten vært moderat. Norsk industris konkurranseevne, målt ved lønnskostnadene pr. produsert enhet, styrket seg markert fra 1988 til 1993. Lønnskostnadsnivået for norske arbeidere er nå bare marginalt høyere enn hos våre handelspartnere, for funksjonærer er det trolig noe lavere enn hos våre handelspartnere.

En sentral forutsetning for våre anslag for den økonomiske utviklingen er at pris- og lønnsveksten skal holde seg lav også i årene framover. Dette fordrer at politikken innrettes slik at vi unngår at oppgangen i økonomien slår ut i overoppheting og at arbeidslivets parter opptrer ansvarlig i sentrale og lokale lønnsoppgjør. Det er foreløpig ikke tegn til tiltakende inflasjon. Selv om 12-månedersveksten i konsumprisene var kommet opp i 2,7 pst. i mai, skyldes mye av prisveksten de avgiftsøkninger som ble foretatt 1. juli i fjor og 1. januar i år. Ser vi bort fra dette, er den underliggende økningen i prisene stabil og vesentlig lavere - godt under 2 pst.

For store grupper i privat sektor, så som arbeidere i LO/NHO-området og i varehandelen, innebærer vårens sentrale lønnsoppgjør en lønnsvekst i 1995 på under 2 pst. før eventuell lønnsglidning. For å nå vårt siste anslag på 2,5 pst. lønnsvekst i år må de lokale lønnstilleggene bli lavere enn i fjor. De lokale forhandlinger som er gjennomført så langt, tyder på at den moderasjonslinjen som er ført de senere årene, ikke vil bli brutt.

På bakgrunn av den bedringen i konkurranseevnen som har funnet sted, antar vi at norsk eksport vil øke på linje med, eller noe sterkere enn, veksten i våre handelspartneres import, dvs. med 5-6 pst. pr. år.

Pengepolitikken er innrettet mot å holde en stabil valutakurs. En stram finanspolitikk vil bidra til at rentenivået kan holdes lavt framover. Det lave rentenivået og oppgangen i økonomien vil ventelig slå ut i økte investeringer i fastlandsbedriftene. Dette bekreftes av Statistisk sentralbyrås siste investeringsundersøkelse, som indikerer en vekst i industriinvesteringene i år på om lag 35 pst.

Det private forbruket økte markert i fjor, etter mange år med finansiell konsolidering i husholdningene. Med den antatt lave veksten i reallønningene og en viss oppgang i sparingen framover, vil konsumveksten bli mer moderat de kommende årene. Vi legger opp til å føre en ganske stram finanspolitikk framover, og det innebærer at også økningen i det offentlige forbruket vil være forholdsvis lav.

Samlet sett regner vi med at produksjonen i Fastlands-Norge vil øke med over 3 pst. i år, og 2,25-2,5 pst. pr. år deretter. I 1995 og 1996 vil veksten i BNP i alt bli enda sterkere enn dette, ettersom oljeproduksjonen vil øke vesentlig i disse to årene.

Under disse forutsetninger kan vi få en vekst i sysselsettingen på 1,5 pst. i år og rundt 1 pst. pr. år deretter. Dette gir grunnlag for en nedgang i ledigheten fra anslagsvis 5 pst. av arbeidsstyrken i år, til ned mot 3,5 pst. mot slutten av tiåret. Norsk økonomi er (som kjent) svært avhengig av oljesektoren. Produksjonen av olje og naturgass gir oss om lag 1/3 av våre eksportinntekter og nesten 1/5 av BNP, og statens nettoinntekter tilsvarer nesten 5 pst. av BNP. Selv om vi har produsert olje på norsk sokkel siden 1971, har vi bare tatt ut under 1/6 av de totale anslåtte ressursene. Pågående arbeid for å redusere kostnadene og bedre utvinningsteknologien har bidratt til at utvinningsandelen stadig har blitt oppjustert. Vi antar nå at produksjonen vil øke med om lag 30 pst. fra 1994 til 1999, til rundt 3 mill. fat pr. dag. Etter dette vil produksjonen av råolje avta, mens gassproduksjonen ventelig vil kunne opprettholdes på dagens nivå ut neste århundre.

Eksportverdien av olje og gass vil over samme tidsrom øke med innpå 50 pst. I hovedsak som følge av dette, men også på grunn av god vekst i den tradisjonelle vareeksporten, regner vi med at overskuddet på driftsbalansen vil øke ytterligere framover, tilsvarende nærmere 10 pst. av BNP i 1999. Som følge av de store driftsoverskuddene, vil vår nettogjeld overfor utlandet, som ved utgangen av fjoråret tilsvarte vel 3 pst. av BNP, være nedbetalt allerede i løpet av sommeren i år. Mot slutten av tiåret kan Norge ha nettofordringer tilsvarende over 30 pst. av BNP.

3 Politiske mål og strategier

3.1

Det bilde jeg tegnet av de økonomiske utsiktene framover, må sies å være ganske lyst. Med hensyn til arbeidsledighet, inflasjon, statsfinanser og utenlandsgjeld vil Norge hevde seg godt også i et eventuelt økonomisk verdensmesterskap. Samtidig står vi fortsatt foran store utfordringer:

• Norsk økonomis oljeavhengighet er betydelig. På kort sikt kan vi ikke utelukke store fluktuasjoner i oljeprisen. Grovt regnet vil et fall i oljeprisen på 1 dollar på årsbasis forverre driftsbalansen tilsvarende 1 pst. av BNP og de påløpte nettoinntektene for staten tilsvarende 0,5 pst. av BNP. På lengre sikt må økt aktivitet i fastlandsnæringene erstatte nedgangen i oljeaktivitetene dersom sysselsetting og statsinntekter skal kunne opprettholdes. En aldrende befolkning og følgelig økende pensjonsbyrde forsterker dette problemet - selv om dette ikke er unikt for Norges del.
• På kort sikt må vi unngå en overoppheting tilsvarende den som fant sted på midten av 1980-tallet. Det er en klar fare for at økt etterspørsel etter arbeidskraft kan gi knapphet i enkelte bransjer eller områder av landet, med økt pris- og kostnadsvekst til følge. Dette vil i så fall svekke konkurranseevnen og den anslåtte økningen i eksporten.
• Det norske nei til EU-medlemskap i folkeavstemningen sist høst, med de øvrige nordiske land som medlemmer, har stilt oss overfor særskilte utfordringer, ettersom vilkårene for bedriftene ikke kan avvike for mye mellom nære naboer. Utenfor unionen er det trolig også et større behov for sunne offentlige finanser for å holde valutakursen stabil og rentenivået lavt.

Hvordan møter vi disse utfordringene?

3.2

Finanspolitikken har de siste årene vært brukt aktivt for å dempe svingningene i innenlands etterspørsel og produksjon. Når privat etterspørsel nå tar seg opp igjen, er vår utfordring tosidig: Å unngå overoppheting og inflasjonspress, og å reversere de ekstraordinære tiltakene som ble satt i gang for å motvirke nedgangen i økonomien. På denne bakgrunn strammet vi til finanspolitikken i 1994 - en linje som er videreført i budsjettet for 1995. I begge årene vil den underliggende utgiftsveksten være rundt null, mens BNP for Fastlands-Norge anslås å øke med 4 pst. i 1994 og 3 pst. i år.

Ved å styrke budsjettet, reduserer vi også statens opplåning. Dette understøtter penge- og valutapolitikken.

På lengre sikt må vi legge penger til side for å kunne møte nedgangen i oljeinntektene og økningen i pensjonsforpliktelsene. Dette kan blant annet gjøres ved å holde igjen på den offentlige utgiftsveksten. I Langtidsprogrammet satte vi derfor som en langsiktig målsetting at den underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter skulle være lavere enn veksten i fastlandsøkonomien.

I 1991 etablerte vi et petroleumsfond for å understøtte budsjettdisiplinen. I henhold til fondets retningslinjer må Stortinget fatte særskilte vedtak om hvor mye av oljeinntektene som skal brukes i det enkelte budsjettår. Delvis som følge av den ekspansive politikken vi førte i årene 1989-93, har det så langt ikke blitt satt av noen penger på dette fondet. Fra og med neste år vil ventelig statsbudsjettet vise et overskudd, slik at vi kan begynne å sette av penger på fondet allerede neste år.

3.3

Den lave lønnsveksten siden 1988 skyldes delvis den norske inntektspolitikken, med et nært samarbeid om lønns- og inntektspolitikken mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Siden 1993 har vi fulgt "Solidaritetsalternativet", der arbeidslivets parter har bidratt til lav lønnsvekst gjennom de sentrale forhandlingene. Denne konsensuspolitikken er en sentral del av vår økonomiske politikk, og vil bli videreført også framover.

En annen forutsetning for lav lønnskostnadsvekst er et velfungerende arbeidsmarked, der ledige stillinger fylles raskt og effektivt. All erfaring viser at langvarig ledighet reduserer den lediges muligheter til å konkurrere om ledige jobber. Etter flere år med stigende ledighet er det derfor en fare for inflasjonspress på høyere ledighetsnivåer enn tidligere. Følgelig er økt aktivitet i økonomien ikke tilstrekkelig for å få ledigheten ytterligere ned, men må håndteres ved en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og tiltak for å bedre økonomiens virkemåte. Våre tidligere erfaringer med kostnadene med høy inflasjon, har lært oss at det finnes få - om noen - muligheter for å bytte inflasjon mot sysselsetting på lang sikt.

Disse erfaringene er noe av bakgrunnen for Norges satsing på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Opplærings- og praksistiltak er rettet mot å bedre de lediges muligheter til å konkurrere effektivt på arbeidsmarkedet. Den pågående oppgangen vil gi oss en sjekk på hvor vellykket denne satsingen har vært.

Mistilpasningene på arbeidsmarkedet, der ubesatte stillinger eksisterer side om side med et høyt antall ledige, har trolig økt. En bedre utdannet arbeidsstyrke kan bidra til å redusere denne mistilpasningen. I lys av dette har vi gjennomført flere utdanningspolitiske reformer i de senere årene. fra og med høsten 1994 har all ungdom rett til 12 års skolegang, der de siste tre årene gir fagbrev og/eller studierett ved universiteter og høgskoler. Siden nedgangen tok til i 1988 er dessuten antall studieplasser i høyere utdanning økt med 60 pst. Andelen unge i utdanning er nå blant de høyeste i Europa.

Vi tror at kombinasjonen av et velutviklet inntektspolitisk samarbeide, en velutdannet og fleksibel arbeidsstyrke, og en stram finanspolitikk vil bidra til å dempe et evnetuelt inflasjonspress i økonomien på kort og mellomlang sikt.

3.4

Jeg understreket tidligere behovet for å styrke fastlandsøkonomien for å redusere vår oljeavhengighet. Dette fordrer blant annet stabile og forutsigbare vilkår for private bedrifter.

Med unntak av Japan og USA er nå alle våre viktigste handelspartnere medlemmer av EU, mens Norge står utenfor. Regjeringen arbeider for å minimere enhver ekstra usikkerhet dette kan innebære for norske eksportører. Viktigst er å videreføre det tette økonomiske samarbeidet med EU-landene som ligger i EØS-avtalen. Denne sikrer fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbediskraft mellom Norge og EU-landene på like og forutsigbare vilkår. At Finland, Sverige og Østerrike har gått inn i EU har ikke endret EØS-avtalens innhold og overvåkingsorganets og domstolens funksjoner.

I de senere årene har vi også gjennomført en rekke strukturelle reformer og tiltak for å bedre økonomiens virkemåte:

• Den nye WTO-avtalen vil åpne opp nye markeder på verdensbasis og øke verdenshandelen. Dette vil kreve en endring i næringspolitikken, ikke minst hva angår jordbruket. Regjeringen vil praktisere WTO-regelverket slik konkurransen i landbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien øker. Dette vil bidra til lavere matvarepriser.
• For tre år siden gjennomførte vi en større skattereform, der vi blant annet utvidet skattegrunnlaget og reduserte marginalskattene. Kapitalinntekter beskattes nå etter en flat rate på 28 pst. Hovedlinjene i dette skattesystemet vil bli videreført.
• Det norske elektrisitetsmarkedet ble deregulert for fire år siden. Vi har nå fri konkurranse på produksjon og salg av elektrisitet mellom de mange lokale elektrisitetsprodusenter. Dette har bidratt til lavere energipriser til bedrifter og forbrukere.
• Ifølge EØS-avtalen er det ikke noen diskriminerende restriksjoner på etablering av finansinstitusjoner i EØS-området. Dette øker konkurransen i finansnæringen. I tillegg er krisen i den norske banknæringen nå et tilbakelagt kapittel, mye som en følge av de tiltak myndighetene satte i verk.

På grunn av disse tiltakene, sitter Bankinvesteringsfondet nå med 72 pst. av aksjekapitalen i Den norske bank og 68,9 pst. i Kreditkassen - de to største forretningsbankene i Norge. Disse andelene vil bli redusert ned mot 50 pst. i inneværende Stortingsperiode, som slutter i 1997. Salg av disse eierandelene vil skje på kommersielle vilkår, og vi har derfor ikke fastsatt noen timeplan for eventuelle salg. Investeringsfondet vil utøve sitt eierskap gjennom bankenes generalforsamlinger. Regjeringen har klare forventninger til at disse bankene vil bli drevet på en solid og lønnsom måte, slik at en kan oppnå en tilfredsstillende avkastning på aksjekapitalen.

4 Konklusjoner

I korte trekk kan mitt innlegg oppsummeres som følger:

1. Et stort overskudd på driftsbalansen overfor utlandet og sunne ofentlige finanser understøtter en stabil valutakurs og vårt lave rentenivå.
2. Et velfungerende arbeidsmarked og en videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet vil bygge opp under lav lønns- og kostnadsvekst, med sikte på en ytterligere bedring i vår konkurranseevne.
3. Finanspolitikken vil i den pågående oppgangen bli brukt aktivt for å unngå overoppheting av økonomien. Sammen med moderat lønnsvekst og tiltak for å bedre økonomiens virkemåte, vil dette bidra til lav vekst i konsumprisene framover
4. EØS-avtalen sikrer bedrifter som etablerer seg i Norge de samme arbeidsbetingelser som EU-bedrifter.

Den konklusjon vi kan trekke av dette, er at de makroøkonomiske vilkårene i Norge vil være blant de beste i Europa i overskuelig framtid og at Regjeringen er innstilt på å gjøre sitt for å holde oss der. For dere som kanskje vurderer å investere i norske bedrifter, kan dette være et godt utgangspunkt for videre undersøkelser om konkrete muligheter.

---

Vedlegg til denne talen:

• Tabell 1 Nøkkeltall for norsk økonomi
• Figur 1 Renteutviklingen
  • A. Korte renter i Norge, andre nordiske land og øvrig EU
  • B. Lange renter i Norge, andre nordiske land og øvrig EU
• Diagram 2 Konsumpriser og ledighet
  • A. Konsumprisindeksen, Norge, øvrig Norden og øvrig EU
  • B. Arbeidsledighet, Norge, øvrig Norden og øvrig EU
• Figur 3 Driftsbalanse og nettogjeld
  • A. Driftsbalanse, pst. av BNP, Norge, øvrig Norden og øvrig EU
  • B. Nettogjeld overfor utlandet, pst. av BNP, Norge
• Figur 4 Nettofinansinvesteringer og bruttogjeld for offentlig sektor
  • A. Nettofinansinvesteringer, pst. av BNP, Norge, øvrig Norden og øvrig EU
  • B. Bruttogjeld, pst. av BNP, Norge, øbrig Norden og øvrig EU

Informasjonskontoret skaffer alle vedlegg.
Telefon 22 24 41 05, telefaks 22 24 95 10

---

Lagt inn 25 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen