Finansminister Sigbjørn Johnsens finanstale fredag 4. oktober 1996

Finansminister Sigbjørn Johnsens finanstale fredag 4. oktober 1996

Ærede president,

Vi har forutsetninger og muligheter som få andre land. Vi har rik tilgang på ressurser og råstoff. Vi har dyktige og kunnskapsrike mennesker. Vi har en sterk økonomi. Vi har nå en enestående mulighet til å oppfylle hovedmålet i politikken: Arbeid til alle og sosial trygghet. Dette gir oss handlefrihet til å lykkes, men det kan også gå riktig galt dersom vi nå trår feil i den økonomiske politikken.

Det er ikke bare vår handlefrihet i dag det gjelder. Vi har et økonomisk og moralsk ansvar for den handlefrihet våre barn og barnebarn skal ha. En viktig grunn til våre overskudd på statsbudsjettet er at vi nå får store inntekter fra en ikke-fornybar ressurs, nemlig oljen. Derfor har vi også et forvalteransvar på vegne av våre barn. Vi har ingen rett til å forvalte denne rikdommen på en måte som legger ytterligere byrder på våre etterkommere.

Det er grunn til å vise ydmykhet overfor de naturressursene som er blitt stilt til vår rådighet. En ydmykhet som også må fortelle oss at økonomisk aktivitet må innordnes hensynet til naturen og naturens tåleevne.

I fjorårets finanstale minnet jeg om Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander som i sin tid snakket om "de stigende forventningers misnøye" - at tilfredsstillelse av behov alltid vil skape nye. Slik er også vår virkelighet. Særlig i en oppgangstid, der vi kan bli blendet av voksende overskudd og store oljeinntekter.

Situasjonen er god i norsk økonomi. Det kan være fristende å bruke store ord, men folk fra Hedmark er ikke kjent for det: Norsk økonomi har nå en av de sterkeste vekstperiodene vi har sett på en generasjon. Det gjelder både sysselsetting og inntekter. Hvis vi ser oss omkring i vår egen verdensdel, blir også kontrasten stor. Enten vi ser på arbeidsledighet, fordeling, inntektsvekst, inflasjon, statsfinanser eller utenriksøkonomi: Knapt på et eneste av disse områdene finnes det noe land i Europa som vi ville ønske å bytte med. Vi er i en misunnelsesverdig situasjon. Vi har nådd en materiell standard våre forfedre knapt kunne drømme om.

Gjennom felles løft har vi fått mye til i norsk økonomi. De som først og fremst har gjort jobben er alle de som aldri kommer i avisene. Det er alle disse arbeidets kvinner og menn, som bygger landet - og som holder det store samfunnshjulet igang.

Hans Børli skriver i et av sine dikt:

"Avisene bringer bilder
av store mektige menn.
Men Jorden er bare en husmannsplass
i stjernenes vide grend."

Vi som kommer i avisene må ikke glemme dette, men være ydmyke overfor alle de som hver dag stempler inn, tar tak og skaper de verdier vi som politikere har fått det privilegium å fordele av.

Mange - i hvert fall utenfor landets grenser - vil si at det er oljen alene som forklarer den gode situasjonen i norsk økonomi. Olje- og gassproduksjonen i Norge er blitt mer enn fordoblet siden 1988.

Dette er på langt nær hele historien. Det er i historien flere eksempler på at plutselig rikdom er snudd til fattigdom. De norske oljerikdommene er ikke større enn at det er fullt mulig å bruke opp inntektene fra oljevirksomheten og mer til.

Vilje og evne til å dra i lag er kanskje en like viktig del av historien som våre store oljeinntekter. Det er dette som er politisk styring.

Mens de fleste land i Europa gjennom flere tiår har latt sin statsgjeld vokse på en måte som en i tidligere generasjoner knapt så annet enn i krigsår, har vi holdt god skikk på våre statsfinanser. Dette har gitt oss handlefrihet. Dermed kunne vi også bruke statsbudsjettet aktivt for å dempe det økonomiske tilbakeslaget som slo innover landet mot slutten av 1980-tallet. Et land med høy gjeld og underskudd i statsfinansene mister etter hvert sin økonomiske frihet. Styringen blir tatt over av markedskrefter som verken bryr seg om arbeidsplasser eller en rettferdig fordeling.

Vi har en fagbevegelse og arbeidsgivere som tar mer ansvar for arbeidsledigheten enn i mange andre land. Vi har derfor over flere år kunnet kombinere rask vekst i sysselsettingen med lav lønnsvekst. Dette har sikret konkurranseevnen. Mens ledigheten er blitt redusert, har vi gjennom moderate lønnstillegg samtidig lagt grunnlaget for videre sysselsettingsvekst.

Hvorfor da bekymre seg?

Det er flere grunner til det.

For det første: Vi har vært der før: Vi kjenner oss igjen. Vi vet at i oppgangstidene på 1970- og særlig 1980-tallet ble kimen lagt til et tilbakeslag som det har tatt mange år å arbeide seg ut av. Og arbeidsledigheten er ennå det dobbelte av nivået fra et tiår tilbake.

For det andre: Vi ser tegn til at vi kan være i ferd med å komme ut av kurs. Tross den fortsatt høye ledigheten - for 4 prosent er høyt etter norske forhold - øker lønnsveksten i år. Ett enkelt år med høyere lønnsvekst er selvsagt ikke noe stort problem i seg selv. Men det vi har sett i år, kan være et tegn på at vi ikke greier å få arbeidsledigheten ytterligere ned uten at lønns- og prisspiralen settes i gang. Da undergraver vi konkurranseevnen og grunnlaget for nye jobber i industri og annen konkurranseutsatt virksomhet. Det hviler derfor et ansvar både på partene i arbeidslivet og de politiske myndighetene for å sikre en balansert økonomisk utvikling og unngå for store lønnstillegg. Det er ingen naturlov at kostnadsveksten skal øke når ledigheten synker.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, for det første må vi ikke nå sette en strek over solidariteten med de uten arbeid. Og for det andre, landet må ha flere ben å stå på hvis oljeprisen skulle falle. Vi må dessuten ha nye inntekter når oljeproduksjonen etter hvert blir mindre. Uten slike nye inntekter, klarer vi ikke å betale for velferden, for utdanning og pensjoner. Disse inntektene må vi få fra bedriftene i Fastlands-Norge. Bedriftene vil satse her i landet når de har tillit til at Norge ikke på ny skal bli et land på kostnadstoppen. Det gir oss sterkere rygg i konkurransen - god tilgang på kapital og lave renter.

Det krever politisk lederskap og mot å sette av tilstrekkelig med "midler på bok" - i oljefondet. Både for å sikre fortsatt økonomisk handlefrihet og våre forpliktelser overfor kommende generasjoner. Men et stramt budsjett er dessuten nødvendig for å sikre at temperaturen i økonomien ikke blir for høy.

Den som har sett seg rundt i helse-Norge og eldreomsorgen vet at det ikke mangler på utfordringer og arbeidsoppgaver. Selv om helsestellet vårt tåler sammenligning med de fleste land i verden, er det områder der det ikke står godt nok til. Og det er selvsagt ikke bare innen helsesektoren at det er udekkede behov. Regjeringen øker bevilgningene bl.a. til helse i dette budsjettet. Men økningene kan ikke komme på toppen av alt annet. De må også komme i stedet for noe. Hvis ikke Regjering og Storting holder igjen, blir oppgaven for partene i arbeidslivet svært vanskelig. Økt prisstigning vil undergrave den økonomiske veksten og skatteinntektene. Da blir det mindre til helse og omsorg.

Vi skal fortsette å bygge ut helsevesenet her i landet - men i et tempo som gjør at vi år for år kan bygge videre - uten å bli tvunget til å rive ned igjen senere.

Den gode økonomiske situasjonen vi er i, og forståelsen som er skapt for en langsiktig politikk, er vår felles kapital. Vi har alle et ansvar for å ta vare på og øke denne kapitalen.

Et lands økonomi og statens økonomi er som en stor og tung båt. Hvis du først kommer ut av kurs kan det ta lang tid - mange år - å rette opp igjen kursen. Vi fikk selv kjenne det på kroppen for ganske få år siden. Andre land har fått lære enda mer om dette.

Mister vi grepet på den økonomiske politikken tar andre krefter over styringen. Sverige kom i en slik situasjon. De ble tvunget til å skjære ned i helsesektoren og på velferden. Vi har de beste forutsetninger for å unngå det. Vi kan ikke fullt ut verne oss mot sviktende konjunkturer og internasjonale tilbakeslag eller fall i oljeprisen, men vi kan innrette oss slik at de blir enklere å komme gjennom.

Evne til å forandre forutsetter vilje og mot til å prioritere. Uten ansvarlig styring, trues etablerte velferdsordninger og muligheten for å finne rom for nye satsinger. Det er nødvendig å prioritere både i nedgangs- og oppgangstider. I oppgangstider må evnen til ansvarlighet beholdes, for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Økt verdiskaping må brukes til fellesskapets beste, og ikke sløses bort på kortvarig kjøpefest eller utgifter som ikke lar seg bære i framtida.

Derfor kan ikke alle få det de vil ha, selv om det er store overskudd i statsbudsjettet. Vi har gjenreist norsk økonomi - nå må vi bygge videre på dette grunnlaget, ikke undergrave det.

Norsk økonomi har i de tre siste årene vært i klar oppgang. Det private forbruket, boliginvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer har økt sterkt, og etter hvert har vi også fått en kraftig vekst i investeringene i fastlandsnæringene. Utsiktene for 1997 peker mot at konjunkturoppgangen i norsk økonomi fortsetter på det fjerde året, selv om veksten kan bli noe lavere enn i år. Drivkreftene vil ventelig særlig være vekst i det private forbruket og i eksporten.

Nasjonalproduktet i Fastlands-Norge anslås å øke med 3½ pst. i 1996, og 2½ pst. i 1997. Veksten i samlet BNP vil bli høyere enn dette som en følge av at oljeproduksjonen fortsatt øker sterkt.

En må tilbake til oppgangskonjunkturen midt på 1980-tallet for å finne en periode hvor produksjonsveksten i Fastlands-Norge har vært like sterk som de siste tre årene.

Bedriftene våre har blitt sterkere. Eksporten fra fastlandsbedriftene øker, selv om veksten ute har vært lav. Dette viser også hvor viktig det er at vi holder kostnadsveksten under kontroll. Rentene har gått ned og folk har fått det romsligere i privatøkonomien. Handlefriheten øker både for den enkelte og for landet.

Ny prisstigning og kostnadsøkninger kan endre dette. Mer enn noe annet vil det gi en usosial fordeling. Da vil byrdene bli størst for de som har minst. Sterkest rammet vil de bli som mister jobben og de ledige for hvem håpet om ny jobb blir enda fjernere.

Vi er også avhengig av utviklingen i andre land og den globale økonomien. Utfordringene her er større enn noe land kan klare alene. Dette krever et internasjonalt partnerskap for en sterkere global økonomi, større likhet og rettferdighet. Vi må ikke bli så selvtilfredse i vår rikdom at vi glemmer dette.

Den sterke oppgangen i økonomien har ført til at situasjonen på arbeidsmarkedet er blitt mye bedre. Det ligger nå an til en vekst i sysselsettingen på hele 50 000 personer i år. Det vil i såfall være nær etterkrigsrekord.

Sysselsettingen vil dermed ha økt med nesten 120 000 personer, det vil si over 5½ pst. i løpet av tre år. Eller sagt på en annen måte - for hver eneste dag som har gått har vi fått over 100 flere jobber. Og dette skjedde i en periode med svært lav vekst i statens utgifter. Neste år forventer vi om lag 25 - 30 000 flere jobber.

Ledigheten har gått klart ned, fra 6 pst. i 1993 til anslagsvis 4¼ pst. i 1996. I løpet av 1997 kan ledigheten komme under 4 pst.

I tillegg har titusener som tidligere sto utenfor arbeidsstyrken, meldt seg på arbeidsmarkedet og fått jobb. Dette gjelder særlig i de yngste aldersgruppene. Og aldri tidligere har så mange kvinner som nå vært i arbeid. Langtidsledigheten har gått merkbart ned.

At mange vil ha jobb, er en styrke for landet. Det er viktig og nødvendig at vi kan ta i bruk den arbeidskraften som er tilgjengelig. Slik får mennesker ny kunnskap og kompetanse. Dette gjelder alle grupper, unge og eldre, menn og kvinner og våre nye landsmenn - innvandrerne. Vår velferd er avhengig av at så mange som råd vil ha og får arbeid, og at de hele tida har kunnskaper som arbeidsmarkedet krever.

En viktig utfordring er å få bedre samsvar mellom de krav til kunnskaper bedriftene stiller og arbeidskraftens kvalifikasjoner. Det er bl.a. dette som gjør etterutdanning så viktig.

Regjeringen vil derfor arbeide for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning. Partene i arbeidslivet skal trekkes aktivt med. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal utrede grunnlaget for en slik plan. Økt kunnskap vil styrke det framtidige grunnlaget for verdiskaping.

Det vil samtidig bedre vilkårene for hele arbeidslivet. Slik kan denne reformen bli en forlengelse av arbeidslinjen i Solidaritetsalternativet. En særlig utfordring er det å sørge for at et tilbud om etterutdanning når dem som trenger det mest - det vil også være god fordelingspolitikk å unngå nye sosiale og økonomiske skiller på grunn av ulik tilgang på utdanning i en tid med en rask teknologisk utvikling. Sett i et slikt lys vil denne reformen bli en god investering for framtida.

En aktiv arbeidsmarkedspolitikk spiller en viktig rolle i kampen mot arbeidsledigheten. Den skal først og fremst bidra til at de ledige får kunnskaper som gjør at de raskest mulig kan få seg ny jobb.

Det vil fortsatt være behov for særlige tiltak overfor langtidsledige og de som har de største problemene på arbeidsmarkedet.

Mye tyder på at vi nå har kommet til et veiskille i utviklingen i norsk økonomi. Risikoen for at den sterke oppgangen kan gi pressproblemer i form av økende lønns- og prisvekst, er blitt forsterket de siste månedene. Reallønnsveksten i år ser ut til å bli den sterkeste på tjue år. Økende utlånsvekst og stigende bolig- og eiendomspriser trekker i samme retning. Sterk reallønnsvekst kombinert med låneopptak kan gi en kraftig forbruksledet oppgang. Men grunnlaget for videre vekst i eksporten og investeringene i de konkurranseutsatte delene av næringslivet blir i så fall svekket.

Inntektspolitikken slik den er utformet i Solidaritetsalternativet, har gitt oss et fortrinn i den økonomiske politikken.

Det inntektspolitiske samarbeidet står nå overfor nye utfordringer. Det vil bli krevende å få til en lønnsvekst framover som er på linje med eller noe lavere enn våre handelspartnere. Dersom det gis høye lønnstillegg også neste år, er det en fare for at vi i stedet bringes inn i en ny lønns- og prisspiral. Med de store overhengene det ligger an til fra 1996 til 1997 er store grupper allerede sikret uendret kjøpekraft i 1997 selv om lønnstilleggene blir svært moderate. Dette betyr at både den enkelte og bedriftene kan komme godt ut ved små tillegg i 1997.

En felles forståelse mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og myndigheter av behovet for lav kostnadsvekst er kjernen i Solidaritetsalternativet. Denne forståelsen må føres videre og Solidaritetsalternativet gis et enda bredere grunnlag dersom vi skal makte hovedoppgaven med å få flere i arbeid.

Men inntektspolitikken må også få hjelp. De andre delene av den økonomiske politikken må bidra til å dempe veksten i samlet etterspørsel. I Norge og i en rekke andre land har en overvurdert økonomiens evne til å tåle kraftig vekst. Politikken har i for liten grad blitt strammet til når det har vært oppgangskonjunktur, med den konsekvens at lønns- og prisveksten etter hvert har økt sterkt. Erfaringene fra 1970- og 1980-årene viste at kostnadene ved overoppheting av økonomien først kommer til syne noen år senere. Vi må ikke miste dette av syne. Gjør vi det taper vi en viktig skanse i den økonomiske politikken.

Vi vil ikke over tid kunne få til en balansert utvikling i norsk økonomi, med varig sysselsettingsvekst, dersom vi ikke klarer å opprettholde eller helst bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. Dette er en utvetydig og klar lærdom fra tidligere tider.

Den viktigste utfordringen vi står overfor i den økonomiske politikken nå, er derfor å bidra til at oppgangen ledes over i en utvikling med stabil vekst. Dette krever et vellykket samspill mellom de ulike delene i den økonomiske politikken.

I noen land er det pengepolitikken som er hovedredskapet for å skape en stabil økonomisk utvikling - dvs. jevn vekst med lav inflasjon. Men en slik aktiv bruk av pengepolitikken, hvor valutakursen svinger med stigende og fallende rente, er en vanskelig linje å følge for et lite land. Resultatet kan bli ustabil valutakurs og renteuro som i selv kan lede til en ujevn økonomisk utvikling. Men en del små land har ikke hatt særlig valg, fordi svake statsfinanser har undergravd handlefriheten i finanspolitikken.

Finanspolitikken har hos oss et hovedansvar for å bidra til jevn og stabil økonomisk utvikling. Tidlig på 90-tallet økte vi utgiftene for å bekjempe arbeidsledigheten. Nå må vi holde igjen slik at veksten ikke blir for sterk og tidligere tiders feiltrinn gjentar seg.

Utgiftsveksten på statsbudsjettet vil variere fra år til år, slik den skal gjøre hvis budsjettet skal brukes aktivt for å ta politisk styring med den økonomiske utviklingen. Under de "magre årene" fra 1990 til 1993 steg de underliggende utgiftene med til sammen 10 pst. I den neste treårsperioden, de "fetere" årene fra 1993 til 1996 økte utgiftene med beskjedne 1 pst. utover prisstigningen. En ansvarlig økonomisk politikk betyr at de offentlige utgiftene kan øke mer i år med svak vekst i den private etterspørselen, mens en bør holde igjen når det private forbruket vokser sterkt. Men hvis vi ser 1990-tallet under ett, har forholdet mellom offentlig og privat etterspørsel endret seg lite.

Budsjettforslaget for 1997 er stramt, med en underliggende vekst i utgiftene på om lag ¼ pst. fra 1996.

Det foreslås overført 24 mrd. kroner fra oljefondet til statsbudsjettet. Det står da igjen 41 mrd. kroner av oljeinntektene til avsetning i oljefondet.

Statsbudsjettet er dermed i samsvar med kravet om at finanspolitikken skal innrettes slik at det bidrar til en jevn og stabil økonomisk utvikling.

Forslaget til statsbudsjett er også satt opp med andre krav for øyet:

Budsjettet må innrettes slik at vi slipper å foreta store nedskjæringer dersom oljeprisene skulle falle. Dersom oljeprisen hadde blitt liggende på det laveste nivået vi har sett i år - dvs. om lag 20 kroner lavere pr. fat enn budsjettert - ville budsjettet ha blitt svekket med om lag 20 mrd kroner. Alt i alt har oljeprisen pr. fat i år svingt omkring 50 kroner fra høyeste til laveste pris. En endring i oljeprisen på 50 kroner ville kunne endre statens inntekter med omtrent like mange milliarder. For å redusere budsjettets oljeavhengighet legger Regjeringen derfor vekt på at en vesentlig del av de økte oljeinntektene i årene framover skal settes av i oljefondet.

De årlige budsjettene må ses i et langsiktig perspektiv. Om noen år vil pensjonsutbetalinger og offentlige utgifter til den eldre delen av befolkningen øke sterkt, samtidig som statens inntekter fra oljevirksomheten forventes å avta. For å møte denne situasjonen, må de nærmeste årene benyttes til å bygge opp reserver på statens hånd. Det er for sent å starte med dette når problemene melder seg for alvor og når statens oljeinntekter går ned.

Vi har hatt til dels store oljeinntekter de siste 20 årene, som i all hovedsak er blitt brukt. Det var først i 1995 at de første innskuddene ble gjort på et eget oljefond. I budsjettet for 1997 er statens netto inntekter fra Nordsjøen anslått til 65 mrd kroner, mens netto avsetningen i petroleumsfondet er anslått til 41 mrd kroner. Dette betyr at vi også i 1997 vil bruke av oljeinntektene til statsbudsjettets alle gode formål.

Både før og etter Velferdsmeldingen ble lagt fram, har vi hatt en debatt om finansieringen av folketrygden. Regjeringen oppnevnte i forrige uke et bredt sammensatt utvalg som bl.a. skal vurdere ulike former for fond som virkemidler for å sikre det økonomiske grunnlaget for folketrygden. Utvalget vil måtte ta fatt i grunnleggende spørsmål om trygdeordningenes rolle i vårt velferdssamfunn.

Det er nødvendig med en bred diskusjon om hvordan vi i framtida skal finansiere Folketrygden, slik at det kan skapes trygghet om vår viktigste felles forsikringsordning for pensjon og velferd.

Det er begrenset rom for å øke statens samlede utgifter i dagens økonomiske situasjon. Derfor må vi prioritere innenfor en samlet budsjettramme. Dette er politisk sett mye vanskeligere enn å øke totalrammen, men helt nødvendig - og fullt mulig.

Regjeringen har likevel funnet rom for en betydelig satsing for å sørge for et bedre helsetilbud og for å følge opp Velferdsmeldingen. Regjeringen følger opp sitt forslag i stortingsmeldingen om ventetidsgarantien, hvor det ble foreslått å gi en ny garanti på maksimalt 30 dagers ventetid for utredning av sykdom og en behandlingsgaranti med maksimalt 3 måneders ventetid for pasienter med alvorlig sykdom. Regjeringen vil videre satse for å øke sykehusenes behandlingskapasitet, og foreslår å øke bevilgningene til tiltak innenfor psykiatrien.

I Velferdsmeldingen foreslo Regjeringen flere tiltak for å styrke arbeidslinja og bedre velferdsordningene. Et viktig mål er å legge bedre til rette for arbeid og aktivisering. I 1997-budsjettet vil Regjeringen bevilge om lag 320 mill kroner til direkte oppfølging av forslag i Velferdsmeldingen. For å bidra til en høyere gjennomsnittlig avgangsalder, foreslår Regjeringen tiltak som gjør det mer lønnsomt for pensjonister å arbeide.

En annen hovedsatsing i budsjettet er grunnskolereformen. I 1997 innføres skolestart for 6-åringer og obligatorisk 10-årig grunnskole og nytt læreplanverk for grunnskolen. Antallet skolefritidsplasser for elevene på småskoletrinnet øker også.

Bevilgningene til bistandsformål økes reelt med mer enn 4 pst. på budsjettet for 1997.

Statsbankene fortsetter å spille en viktig rolle i Regjeringens økonomiske politikk, og utlånsrammene videreføres omtrent uendret i 1997.

Regjeringens prioriteringer kommer klarest fram om en ser flere budsjetter i sammenheng. Blant de områdene som har opplevd den sterkeste veksten siden 1990 er helse, fødselspengeordningen og utbygging og drift av barnehager. I løpet av denne perioden har utgiftene på disse områdene økt med gjennomsnittlig 70 pst. Det har blitt 43 000 flere studieplasser i høyere utdanning. I tillegg kom satsingen på videregående utdanning gjennom Reform 94, med lovfestet rett til skoleplass for alle.

Disse prioriteringene føres videre gjennom forslaget til statsbudsjett for 1997.

Regjeringens økonomiske politikk tar sikte på å sikre grunnlaget for at de reformene som er gjennomført de siste årene, kan videreføres. Nye reformer må først og fremst sikres plass gjennom omprioriteringer på budsjettet.

Noen synes kanskje at dette er en beskjeden målsetting for videreutviklingen av offentlig sektor. Men når en ser budsjettene siden 1990 under ett, ser en at det er blitt plass til store reformer. Dette er skjedd i en tid hvor mange andre industriland ikke har maktet å føre videre sin velferdsordninger, men har måttet skjære ned. Vi har brukt handlefriheten til reformer og arbeid. I tillegg setter vi av penger for framtida. Å arbeide og å spare er både en fornuftig og framtidsrettet politikk.

Det er særlig i kommunene at vi som enkeltmennesker møter det offentlige tjenestetilbudet, innenfor utdanning, helse og omsorg. Kommunenes inntekter har økt betydelig i de senere årene, samtidig som også oppgavene har blitt flere. Med de store velferdsoppgavene vi står framfor, vil det være behov for fortsatt vekst i kommunene. Samtidig må kommunene fortsatt legge vekt på å effektivisere og prioritere mellom ulike formål. Samarbeidet på tvert av kommuner og fylker må bli bedre, særlig mellom sykehusene.

Å utnytte ressursene i offentlig sektor målrettet og effektivt er viktig for å nå målene vi setter oss i den økonomiske politikken. Samtidig må vi innse at det er klare grenser for det offentlige engasjementet. Med voksende forpliktelser innen helse, omsorg og pensjoner må vi bruke offentlige midler slik at den grunnleggende tryggheten innenfor disse områdene sikres først.

Kommunenes skatteinntekter i 1996 blir betydelig høyere enn tidligere regnet med. Kommunene får beholde hele denne ekstra inntektsøkningen. I budsjettet for 1997 får kommunene om lag like store samlede inntekter som det ble forutsatt i proposisjonen om kommuneøkonomien i vår. Inntektsnivået i kommunene for 1997 ble fastsatt ut fra hensynet til gjennomføringen av grunnskolereformen, behovet for økt ressursinnsats i sykehussektoren og innføringen av et nytt inntektssystem for kommunene. Dersom vi ser begge årene 1996 og 1997 under ett, vil kommunenes inntekter bli om lag 2½ mrd. kroner høyere enn det som ble lagt til grunn i vår.

For å sikre større utjamning kommunene imellom foreslår Regjeringen å redusere de kommunale skattørene. Dette gir rom for større overføringer fra staten. Det vil særlig komme kommuner med forholdsvis lave skatteinntekter til gode, slik at tjenestetilbudet i disse kommunene kan holdes oppe.

Neste års budsjett inneholder ikke store omlegginger på skattesiden. Dette er uttrykk for at vi gjennom skattereformen fikk et system som har vist seg levedyktig. Det er mer rettferdig og bidrar til bedre ressursutnyttelse. Mulighetene for skatteplanlegging er redusert, og lik inntekt gir i større grad enn tidligere lik skatt.

Den positive utviklingen i økonomien har gitt grunnlag for god vekst i folks inntekter, slik at stadig flere betaler toppskatt. Det er uheldig hvis stadig flere med midlere inntekt skal betale toppskatt. Toppskatten har alltid vært tenkt som en særskilt skatt for de med relativt høye inntekter. Regjeringen foreslår derfor å oppjustere grensene i toppskatten med mer enn det som er anslått lønnsvekst neste år. Dette vil føre til at nesten 50 000 skattytere ikke får toppskatt sammenlignet med en oppregulering bare med antatt lønnsvekst. Dersom vi ikke gjør dette, kan vi bli brakt inn i en situasjon der skatten på arbeid gradvis blir høyere. Dette vil i så fall være det stikk motsatte av tanken bak en "grønn skattereform". Nemlig høyere skatter og avgifter på bruk av miljøet og lavere på arbeid.

I vår sto flere partier bak et bredt kompromiss i skattleggingen av kraftforetak. Finansdepartementet arbeider nå med å følge opp vedtaket. Som følge av at de nye reglene først skal gjelde fra 1.1.97, er overgangsreglene ikke i tilstrekkelig grad rettet inn mot å unngå skattemotiverte disposisjoner nå i de siste månedene av 1996. Det gjelder omdannelser av kraftforetak til aksjeselskap. Det kan også spares skatt på gevinsten ved å selge kraftverk i løpet av 1996, før de nye reglene trer i kraft ved årsskiftet. Det er klart uheldig dersom overgangen til et nytt system skal føre til skattemessige tilpasninger. Jeg vil derfor om kort tid fremme forslag til å endre overgangsregelene med sikte på å fjerne de skattemessige motivene til å selge eller omdanne kraftverk i 1996.

Det er Regjeringens syn at endringer i avgiftspolitikken framover primært bør skje gjennom grunnlagsutvidelser og strukturendringer, uten at nivået på avgiftene samlet sett økes.

Derfor foreslår Regjeringen at det samlede avgiftsnivået for 1997 reelt sett holdes uendret. Det foreslås ingen endringer i merverdiavgiften. Det foreslås enkelte systemendringer innenfor bilavgiftene, som gir en viss inntektsøkning. Videre foreslår Regjeringen å øke avgiftene på sigaretter, tobakk og autodiesel noe. Disse inntektene, samlet vel 400 mill. kroner på årsbasis, motsvares av lettelser i tollen på industrivarer, noe som særlig kommer næringslivet til gode.

"Grønn skattekommisjon" la frem sin utredning i juni. Kommisjonen tok opp store og viktige problemstillinger. Miljø og sysselsetting er sentrale utfordringer i den økonomiske politikken. Muligheten for å legge opp skatte- og avgiftspolitikken slik at både miljøet og sysselsettingen styrkes, fortjener en bred og omfattende drøfting. Vi må få til et helhetlig opplegg for en "grønn skattereform" for miljø og sysselsetting. Sterkere skattlegging av miljø og bruk av naturressurser kan gi et rom for satsing på arbeid, nyskaping og bedre energibruk, uten at det samlede nivået på skatter og avgifter øker.

Regjeringen tar sikte på å komme med et slikt samlet opplegg i 1997. I denne sammenhengen vil også vurdere utvidelsen av grunnlaget for merverdiavgiften, som vi tidligere har varslet.

I Europa preges den politiske og økonomiske dagsordenen av arbeidet med å etablere økonomisk og monetær union. Dette er et viktig prosjekt som har betydning også for land utenfor EU. En sone av valutastabilitet i Europa vil være også i vår interesse. Økonomisk og monetær union betyr ikke at norsk penge- og valutapolitikk må legges om, men det vil stille oss overfor nye utfordringer i valutapolitikken. Dette er spørsmål vi må arbeide videre med og ta stilling til når den økonomiske og monetære union blir virkelighet.

Oljeavhengigheten i norsk økonomi er en betydelig utfordring. Det er ikke slik enkelte hevder - at det er selve utvinningen av olje og gass som gjør oss "avhengige" av oljeinntektene. Denne avhengigheten er knyttet til den innenlandske bruken av oljeinntektene. Har vi først lagt oss til et høyt forbruksnivå, får vi vanskeligheter dersom oljeinntektene skulle falle. For å redusere oljeavhengigheten, må vi derfor i første rekke skille den årlige bruken av oljeinntektene fra de løpende oljeinntektene.

Det er nå en klar fare for at den vedvarende oppgangen i norsk økonomi, og forventninger om kraftig økning i oljeinntektene i årene framover, igjen kan føre til overdreven optimisme, slik vi opplevde på 1970-tallet og på midten av 1980-tallet. I denne situasjonen er det ikke så rart at det oppstår en ny debatt om tempoet i oljeutvinningen og bruken av oljeinntektene. Denne debatten har fått ekstra næring fra den sterke økningen i oljeproduksjonen de siste årene.

Den sterke økningen i oljeproduksjonen er et resultat av tidligere beslutninger. Den skyldes ikke nye beslutninger om raskere utvinningstempo. Produksjonen øker fordi vi nå får mer olje ut av felt som har vært i produksjon i mange år. Vi har fått bedre kunnskap om oljereservoarene, og ny teknologi har gjort at vi har kunnet utvinne en betydelig større andel av den oljen som finnes enn tidligere. Dette er en fornuftig politikk som alle burde være glade for.

Enkelte har hevdet at det vil være lønnsomt å utsette deler av oljeproduksjonen i påvente av høyere priser i framtida. Vi kan imidlertid komme til å lure oss selv hvis vi tror vi kan finstyre utvinningstempoet. Mellom 60 og 70 pst. av den norske oljeproduksjonen kommer fra fire store felt som ble funnet for mellom 15 og 30 år siden. Med de prisforventninger og de krav til avkastning som det er vanlig å legge til grunn, vil det være et kostbart alternativ å redusere oljeutvinningen fra felt som er i drift eller felt som er besluttet utbygd.

Enkelte som hevder at oljeutvinningstempoet i dag er for høyt, begrunner dette med at rask utvinning kan føre til for høyt forbruk - til for stor oljeavhengighet. Den logiske følgen av et slikt syn burde være at budsjettet gjøres opp med et større overskudd enn Regjeringen foreslår. Og ikke minst at en avstår fra forslag om økt bruk av oljeinntekter, noe som jo gir større oljeavhengighet.

Store overskudd i årene framover må ikke forlede oss til å tro at vi nå er over kneika, snarere tvert imot.

Det kan også være fristende å slappe av i et valgår - og tungt å si nei til populære påplusningsforslag.

Jeg tror at politisk vilje til å prioritere er noe velgerne vil vise at de setter pris på ved valget. Det vil ikke bli lett å høste gevinst for løssluppenhet, kort og godt fordi det er for lett å gjennomskue.

Det er ikke rom for økte totalutgifter i særlig grad. På en del områder har vi allerede gjort valg som må gjennomføres. Dette stiller krav til en meget streng prioritering på andre områder. Det betyr at andre områder ikke får det mange kunne ønske.

Det er heller ikke rom for å øke det samlede nivået på direkte skatter og avgifter. Vi må fortsatt bevare troverdigheten rundt skattereformen. Det vil ikke være en farbar vei over tid å finansiere nye utgifter ved økte skatter og avgifter.

Mister vi styringsgrepet, vil viktige verdier komme under press. Da kan solidaritet og fellesskapsinteressene på ny måtte vike plassen for egoisme.

Nå starter behandlingen av budsjettet i Stortinget. Og spørsmålet vil melde seg, hvorfor ikke bruke en ekstra milliard til.

For det første så foreslår Regjeringen å overføre 24 mrd. kroner fra oljefondet for å dekke utgiftene på budsjettet.

For det andre så er den fremste risikoen vi nå står overfor overoppheting av økonomien. Spørsmålet burde da like gjerne være hvorfor kan vi ikke bruke en milliard kroner mindre.

For det tredje må vi ha i tankene at mange forslag om nye tiltak gir økte utgifter på varig basis. Da må den ene ekstra milliarden betales, ikke bare i 1997, men også i årene deretter - også når oljeinntektene ikke lenger øker, men i stedet avtar. Hva gjør vi da?

Derfor må budsjettbehandlingen i høst ikke bare se fram til 1997, men ha en lengre tidshorisont.

Budsjettbehandlingen kan ofte på preg av de mange enkeltsaker som fortrenger helheten. I enkelte andre land vedtar en først budsjettrammene, så må enkeltsakene underordne seg disse. Ønsker en å øke utgiftene på et område, så må de kuttes på et annet. Slik blir budsjettbehandlingen satt inn i et ansvarlig helhethensyn. Vi har tre budsjettrunder hvert år - statsbudsjettet, salderingsproposisjonen og budsjettrunden i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Dette gjør at helheten og de langsiktige hensynene ofte blir skadelidende. Derfor er det behov for en budsjettreform, og jeg vet at det arbeides med dette.

I en situasjon med mindretallsregjeringer er det behov for større stabilitet og forutsigbarhet i budsjettbehandlingen. Derfor må det i budsjettsammenheng etableres flertallsløsninger som bærer over tid på hovedområdene i den økonomiske politikken. Slik vi i hovedtrekk har fått det til når det gjelder skattereformen. Dette er også viktig fordi vi går inn i en krevende tid med store overskudd og fristelser til å bruke mer enn det som over tid er fornuftig og riktig.

Jeg vil legge stor vekt på dette framover. For vår fremste oppgave er å sørge for stabilitet og sikre et solid og langsiktig grunnlag for arbeid, velferd og investeringer. Dette er ikke et ansvar for Regjeringen alene. Får vi dette til, vil det styrke tilliten til politikere og politisk arbeid i sin alminnelighet. Det vil vi alle være tjent med.

Mye er skjedd i landet i løpet av de to siste generasjonene. Vi er gått fra fattigdom og krise til velstand og velferd.

Hvordan kan vi føre den gode utviklingen i norsk økonomi videre?

Vi har en plan for hvordan vi skal få dette til, en plan med bred forankring og oppslutning hos folk, der egennytten og fellesskapsfølelsen forenes. Vi vil videreføre Solidaritetsalternativet med et bredere grunnlag inn i et nytt årtusen. Regjeringen vil at arbeidslinjen fra Solidaritetsalternativet skal forenes med en politikk som skal trygge og utvide produksjonsgrunnlaget i Fastlands-Norge. Dette blir en krevende oppgave, og det forutsetter at både arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter drar sin del av lasset. Regjeringen vil ta sin del av ansvaret slik vi gjorde da "Solidaritetsalternativet" fra sysselsettingskommisjonen ble utformet i Langtidsprogrammet for 1994-1997. Samspillet mellom myndigheter og partene i arbeidslivet var avgjørende da og vil være det nå.

Vi kan møte utfordringene vi står overfor flere måter:

For det første: Vi må sørge for at arbeidskraften har de kvalifikasjonene og den kompetansen som framtidas kunnskapssamfunn krever. Derfor er livslang læring så viktig.

For det andre: Vi må passe på arbeidsstyrken, slik at ikke stadig flere går over på passive overføringsordninger. Jo flere som er i arbeid, jo flere blir det til å bære de framtidige utgiftene til vår velferd.

For det tredje: Vi må øke evnen til omstilling og nyskaping slik at vi i større utstrekning kan ta i bruk menneskelige og naturgitte ressurser utenom oljen.

For det fjerde: Vi må bruke statens økte inntekter i årene framover til å øke fellesskapets sparing og til å legge oss opp en finansiell reserve.

Disse hensynene må forenes i et helhetlig økonomisk opplegg for årene framover: Solidaritet med de som er ledige, med de som søker arbeid i årene som kommer - og ikke minst solidaritet med framtidas generasjoner og de utfordringer disse står foran.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 må ses i en slik sammenheng. Vi vil lykkes best dersom alle partier i tida framover setter landets interesser foran rene partipolitiske interesser.

Når historien om 90-åras økonomiske politikk engang skal skrives, skal det bli historien om de gode år som skapte en sterk og bærekraftig økonomi for et nytt århundre. Bare på denne måten kan neste generasjon få et løfte om en bedre framtid, slik vi og våre foreldre fikk.

Lagt inn 4 oktober 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen