Justisminister Grete Faremo

Appell på FN-dagen i Bergen

24. oktober 1995

Kampen mot rasisme er kampen for menneskeverdet, for rettssikkerhet og kamp mot urettferdighet og overgrep. Rasisme er ikke bare kriminalitet; det er et samfunnsproblem. Kampen mot rasisme krever at vi alle deltar. Det kan ikke bare være et ansvar for myndigheter. Men de må lede an.

Da FN ble grunnlagt for 50 år siden var rasisme godtatt alt for mange steder i verden, ja i en god del tilfeller var det en del av myndighetens politikk. I løpet av de siste tiårene er det gjort store fremskritt i mange land, og problemet med diskriminering og rasisme er kommet på dagsorden for alvor. I dette arbeidet har FN-systemet vært en viktig bidragsyter. Men dessverre betyr ikke fremskrittene at rasisme og diskriminering er forsvunnet i verden. Intoleransen er ennå fremtredende hos alt for mange mennesker.

Jeg tror oppmerksomhet rundt problemene, informasjon og ikke minst utdanning er viktige skritt i riktig retning. Vi kan aldri lene oss tilbake å si at kampen er vunnet. Kampen må føres hver dag og den er vanskelig.

For rasistiske holdninger, fremmedfrykt og intoleranse sprer seg tragisk nok stadig mer - både i Norge og i mange andre land. Rasismen gir seg ulike utslag: Rasistiske ytringer blir formidlet gjennom blant annet folkemøter, løpesedler og databaser. En del av våre nye landsmenn blir utsatt for vold, trusler, skadeverk eller ærekrenkelser på grunn av deres etniske opprinnelse.

Rasisme kan ikke først og fremst bekjempes ved strafferettslige midler. Den beste form for motstand mot rasistiske holdninger og organisasjoner er bred folkelig mobilisering. Vi har sett eksempler på det i Brumunddal for noen år siden, hvor hele befolkningen snudde ryggen til rasistene. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var det stor oppmerksomhet rundt Brumunddal på grunn av vold og trakassering av innvandrere i bygda. I 1991 ble det utarbeidet en aksjonsplan for å få slutt på dette. 1. november skal jeg til Brumunddal på en erfaringskonferanse etter aksjonsplanen. Gledelig nok er dette prosjektet et bevis på at rasisme i lokalsamfunn kan bekjempes - i alle fall når alle gode krefter settes inn.

Vi må sørge for at rasistiske holdninger og meninger aldri blir stående uimotsagt. Fremmedfrykt og intoleranse som kommer til uttrykk gjennom høylytte og gjentatte manifestasjoner, må aldri gis mulighet til å feste seg hos det brede lag av befolkningen. Jeg tror den beste måten vi kan bekjempe rasisme og fremmedfrykt på, er ved åpen og fordomsfri diskusjon, bygget på faktum og ikke myter og misforståelser.

Den mest lettvinte løsningen på problemet, å si at vi ikke skal ta imot flyktninger- og asylsøkere hit til landet - avviser jeg helt.

Verdens flyktningeproblemer har sammensatte og dyptgripende årsaker. Over 40 millioner mennesker er på flukt fra krig, miljøødeleggelser og sult. Omkring 4 millioner bare fra det tidligere Jugoslavia. Norge er, særlig gjennom vårt omfattende internasjonale engasjement, en betydelig bidragsyter i flyktningearbeidet. Det er likevel svært begrenset hva det enkelte land kan utrette.

Det er forstemmende at det er nettopp rasisme og diskriminering som utallige steder i verden fører til enorme flyktningeproblemer. Se på de siste årene - etniske rensinger i land som det tidligere Jugoslavia, og i Rwanda. Rasisme gir grunnlag for altfor mange krigshandlinger.

Selv om problemene er formidable, er det av betydning hva Norge gjør. Vi ønsker fortsatt å være pådrivere i flyktningepolitisk sammenheng. Vi må gjennom vårt internasjonale engasjement bidra til å forebygge at flyktningeproblemer og til å løse kriser som oppstår. Det gjelder blant annet å legge større vekt på flyktningeperspektivet på ulike områder: i bistandsvirksomhet, i arbeidet for å styrke demokrati og menneskerettigheter; gjennom fredsbevarende operasjoner og i sikkerhetspolitikken for øvrig.

Både nasjonalt flyktningemottak og internasjonalt engasjement bør ha som mål at ressursene brukes slik at flest mulig flyktninger får hjelp og beskyttelse, så lenge de har behov for det. Begrensede midler når vanligvis lengst i flyktningekrisenes nærområder. Mye av den norske innsatsen bør derfor rettes dit. Det bør skje via UNHCR, frivillige organisasjoner eller gjennom direkte avtaler med land som tar i mot mange flyktninger.

En troverdig politikk forutsetter også at Norge fortsatt tar imot mennesker på flukt. Mange kan ikke få beskyttelse i nærområdet. De kommer hit på eget initiativ og søker om asyl, eller de overføres hit, som ledd i internasjonal byrdefordeling.

Det som preger vår innvandringspolitikk er et ønske om at vårt velferdsnettverk skal bidra til integrering og tilpasning, men samtidig fremelske mer positive holdninger til mangfoldet. Regjeringen ønsker at Norge skal være et trygt, rettferdig og varmt samfunn for alle som bor her. Det inkluderer selvfølgelig også innvandrerne.

Noen mener Regjeringen selv fremmer intoleranse med sin håndheving av norsk asyl- og flyktningepolitikk. Det er jeg grunnleggende uenig i. Det speiler dessuten en manglende forståelse og respekt for demokratiske prosesser vi ikke er tjent med. Med bred politisk støtte ble dagens utlendingslov vedtatt i 1988. Det er ikke grunnlag for å hevde at denne Regjering har strammet inn mulighetene for å få oppholdstillatelse i Norge. Ikke noe enkeltår har så mange fått opphold som i 93 og 94.
Med krig i Europa har Regjeringen ment det var et viktig håndslag til personer som trengte beskyttelse.
Flere tidligere regjeringspartier som KrF og SP har kritisert Regjeringen for å føre en mer restriktiv politikk. Det er vanskelig å forstå. Prosentvis har vi innvilget langt flere av søkerne opphold enn hva var tilfelle under Syse-regjeringen.

Hvorfor sier jeg dette? Jeg vil bak de enkle slagordene og vise konkret handling. Vi må bygge våre diskusjoner på fakta - også diskusjonene om de ubehagelige tingene - på fakta. Gjør vi ikke det vil mytene leve og kanskje frykten øke.

Kampanjen "Ungdom mot Rasisme 95" er den norske delen av Europarådets ungdomskampanje. Det pågår også en liknende nordisk kampanje mot fremmedfiendtlighet som er knyttet nært opp til Europarådets kampanje. Vi vil følge opp erfaringene fra disse kampanjene og KAD "Handlingsplan mot rasisme og etnisk rensing (1992) vil bli revidert og oppdatert. I tråd med denne planen vil Regjeringen styrke den aktive innsatsen for å forebygge fremmedfiendtlighet og rasisme, diskriminering og rasistisk motivert vold.

Jeg glad for initiativet som er tatt av Pakistansk arbeiderforening for å få til et tettere samarbeid mellom innvandrerorganisasjonene og politiet. Vi må innse at dette samarbeidet ikke alltid har vært det beste. Noe av årsaken til dette kan ligge i at mange flyktninger og asylsøkere som kommer hit til landet har dårlig erfaring med politiet fra sitt hjemland.

Denne erfaringen tar de med seg og overfører, urettmessig, til norske forhold. Her er det snakk om langsiktig arbeid, med utveksling av kunnskap og erfaring, tilitskapende tiltak, samarbeid og informasjon i enkeltsaker og en grundig og korrekt informasjon til alle som kommer hit til landet om hvordan det norske politiet fungerer, hva de kan forvente av politiet. Politiets hjelpe - og servicefunksjon er forståelig nok ukjent for mange som kommer hit fra land utenfor Europa.

Bekjempelse av den organiserte internasjonale kriminaliteten er et viktig mål også sett i forhold til å bekjempe intoleranse, fremmedfrykt og rasisme i vårt eget land. Når en står overfor det ukjente og uventede oppstår det frykt og utrygghet som igjen kan være grobunn for fremmedhat og motsetninger.

Når ungdomsgjenger fra forskjellige innvandrergrupper sloss mot hverandre er det også selvfølgelig et helt galt signal. Strid innvandrergrupper i mellom er like rasistisk og ødeleggende som strid mellom det vi kan kalle "opprinnelige" nordmenn og innvandrere.

Dessverre er det slik at endel av våre nye landsmenn blir utsatt for rasisme her i landet. Rasistisk motivert vold og sammenstøt mellom ungdom fra ulike etniske grupperinger er en del av voldsbildet - spesielt i de største byene. Dette vil myndighetene aktivt motvirke. I en slik situasjon er det avgjørende at ytterliggående grupperinger, som har som mål å piske opp stemningen, øke fremmedfrykten og skape aggressive situasjoner, ikke får dominere på de arenaer der holdningspåvirkning skjer. Slike grupperinger har som mål å forsterke frykten for det ukjente og fremmedartede, å utnytte minsnøyesituasjoner og sette svake grupper opp mot hverandre.

Det er den enkeltes holdninger, verdinormer og personlige ansvar som bidrar mest til et trygt og godt samfunn. Politiske beslutninger alene kan ikke garantere noen et godt liv. En tryggere og bedre hverdag er et felles ansvar. Å være en del av velferdssamfunnet er ikke bare et spørsmål om å få, men også et spørsmål om å yte. Det gjelder nordmenn og våre nye landsmenn. Alle må delta og vise ansvar.

Både myndighetene og enkeltpersoner, foreninger lag og organisasjoner må gi sine bidrag. Kun på denne måten kan vi gjøre både Norge og verden til et tryggere, varmere og mer rettferdig samfunn for alle - uavhengig av hudfarge, etnisk og kulturell bakgrunn.

Om det finnes noen sak hvor samhold virkelig gir styrke - så må det være i kampen mot rasismen.