Justisminister Grete Faremo

Foredrag i forbindelse med Politihøgskolenes 75-års jubileum

Oslo, 21. august 1995

Som Justisminster vil jeg innledningsvis benytte anledningen til å gratulere Politihøgskolen med 75-års jubileet.

Til tross for sin alder er ikke jubilanten svekket eller giktbrudden, men tverimot vært igjennom en fornyelsesprosess og fremstår som en høyst oppegående og vital høgskole.

Politiutdanningen har i årenes løp vært igjennom flere revisjoner, men ingen så omfattende og betydningsfull som etablering av Politihøgskolen i 1992. Jeg tror vi i dag har en grunnutdanning for polititjenestemenn som tåler sammenligning med de fleste land.

Hva er så de store utfordringer som politet og lensmannsetaten og derved politutdanningen står overfor i dagens samfunn?

De politiske føringer for politiet og lensmannsetatens virksomhet trekkes opp av regjeringen gjennom St.prp.nr.1. Dette er et dokument som lett forbindes med tall og budsjetter, men som i tillegg også gir signaler om på hvilke områder de yte eater og særinstitusjonene skal sette inn sine tildelte ressurser.

Bekjempelse av kriminalitet er et hovedinnsatsområde for Regjeringen, og det skal skje etter to hovedstrategier:

• Forebyggende tiltak skal for det første settes inn for å forhindre at det begås straffbare handlinger.
• For det andre må det raskt settes inn tiltak etter at en straffbar handling er begått. Dette vil være etterforsking, påtale, dom og fullbyrdelse av straffen.

I sum vil begge disse tiltak ha en klar forebyggende effekt.

Dette arbeid er imidlertid ikke et ansvar for politiet og de andre strafferettsetater alene. Bekjempelse av kriminalitet må skje i et samspill mellom det offentlige, ulike organisasjoner og frivillige krefter. Dette arbeidet må skje på tvers av sektorer, etater og profesjoner.

I det tverrfagelige samarbeid ligger en stor utfordringer i politiutdanningen, en utfordring som det tildels er tatt tak i og preger mye av opplæringen. En styrking av de samfunnsvitenskapelige fag, en obligatorisk hospitering for studentene i samarbeidende institusjoner og opprettelse av forebyggende politiarbeid som eget fag, er viktige tiltak som er iverksatt. At studentene i sitt andre studieår skal hospitere i en institusjon som har gjøremål som grenser opp mot politiets arbeid, har fått en god mottakelse både hos studentene og de samarbeidende institusjoner. At dette nå er formalisert i grunnutdanningen er et viktig signal om sterkere tverrfaglig/tverretatlig samarbeid i fremtiden.

Det er imidlertid viktig å påpeke at dette er tiltak som Politihøgskolen må videreutvikle og intensivere, samtidig som studentene må ha en inngående kjennskap til hele strafferettskjeden.

Videre har forskning påvist at det finnes et sett med ulike, samvirkende årsaker til at enkelte begår kriminelle handlinger. God kunnskap om disse årsaker, hvordan de oppstår og hvem som kan påvirke disse ulike faktorer er avgjørende for en helhetlig bekjempelse av kriminaliteten.

Hovedmålet med polititjenesten må med andre ord ikke alene bli å finne utøveren av de kriminelle handlinger og straffe vedkommende. Erfaringsmessig blir en ikke kvitt kriminalitetsproblemet bare ved å finne frem til og straffe lovbryteren. Ved å fokusere på et et mer problemorientert politiarbeid vil en kunne komme bakenfor symptomene og synliggjøre årsakene til kriminaliteten.

Det må vektlegges mer på metoder og systemer for å klargjøre mønstre i de mange individuelle hendelser som politiet står ovenfor. Analyser kan gi muligheter til å finne felles årsaker til straffbare handlinger som man ikke får øye på når handlingene behandles strafferesslig og stykkevis - en og en. Slike analyser vil selvsagt ikke gi endelige eller klare svar på hva som må gjøres fra politiets side, men de kan være verdifulle som ledd i letingen etter hva problemene kan være, og etter mulige virkemidler mot dem. Virkemidler som ofte også vil føre til samarbeid med andre institusjoner som har et medansvar i arbeidet med å bekjempe kriminaliteten.

Politiutdanningen må således motivere til ikke å la den daglige tjeneste kun bli hendelsesstyrt, men at den enkelte tjenestemann kontinuerlig leter etter mulige symptomer, tendenser og bakenforliggende årsaker til de utfordringer vedkommede møter.

Omveltningene i samfunnet er mange og ting skjer fort. Kriminalitetsbildet endrer seg således raskt på grunn av faktorer som bedre kommunikasjoner, økt handelssamkvem, turisme, teknoligisk utvikling og et åpnere internasjonalt samfunn. Disse utviklingstrekkene er i seg selv positive, men skaper samtidig større muligheter for kriminalitet på tvers av landegrensene.

Internasjonal organisert kriminalitet er således en av de store utfordringene vi står overfor. Narkotikakriminalitet, økonomisk kriminalitet, hvitvasking av penger, organisert bestillingstyveri, menneskesmugling og internasjonal terrorisme kan være stikkord i denne sammenheng. De mest avanserte kriminelle innen disse kategorier vil stille politiets ykeskompetanse på store prøver. De kommer til å operere i de land der de bedømmer risikoen for å bli tatt for minst. Jeg ønsker ikke at Norge skal bli deres valg!

Innen deler av disse områder står vi rimelig bra rustet i dag. De terrorpregede handlinger som er blitt rettet mot Norge de siste år er blitt utmerket løst av norsk politi, og Politihøgskolens økte opplæringsinnsats innen de operative disipliner har vist sin berettigelse.

Innen andre områder igjen bare aner vi konturene av problemene og hva slag innsats dette krever av utdanningen.

Utfordringen til Politihøgskolen innen grunnutdanningen blir på den ene siden å kombinere en opplæring som gir grunnlag for å tjenestegjøre med å skape trygghet, orden og lovlydighet i nærmiljøet, samtidig som utdanningen også skal gi innsikt i den kriminalitet som økt internasjonalisering fører med seg.

Jeg har ingen svar på hvordan disse utfordringene best kan løses, men det viser at Politihøgskolen må ligge i forkant hva angår kompetanse på disse områder og kontinuerlig evaluere sin opplæring for best mulig å fange opp innholdet i den grenseoverskridende kriminalitet. Jeg vil anta at en økt satsing på kunnskaper om internasjonalt politisamarbeid og på språkfagene trolig vil være viktig i denne sammenheng.

Det flerkulturelle samfunn som er etablert i Norge vil også stadig by på større utfordringer. De stadige skiftninger i enkelte lands styresett- og strukturer og et økende gap mellom levestandarden i Europa og den tredje verden, fører til at vi må bli bedre rustet til å ta imot flyktninger. Politiet vil møte et stadig mer komplisert bilde hva angår ulike politiske og religiøse retninger og som kan føre til konflikter når disse ulike oppfatningene møtes. Ved siden av Politihøgskolens rekruttering av flerkulturelle søkere, vil en vektlegging av en økt forståelse blant studentene av slike konflikter være avgjørende.

En eventuelle utvidelse av valgfagstilbudet innen språkfagene er også et moment som må følges nøye på bakgrunn av det ovennevnte.

Forebyggende arbeid er som nevnt et priotitert satstningsområde og det har allerede ført til en del endringer også i politiutdanningen. Regjeringen vil arbeide for et mer synlig og tilgjengelig politi.

Den pågående omorganisering i den ytre etat er også et ledd i denne prosess, hvor man ønsker en bedre service overfor publikum i nærmiljøet. Utfordringer her blir at de nye driftsenhetene må bemannes av tjenstemenn med en bred kompetanse og som i utgangspunktet er generalister. Denne "nærpolititanken" legger således også føringer på politiutdanningen. Selv om det politifaglige alltid vil ha en tung plass i utdanningen, er det viktig at studentene blir kjent med det samfunn de skal betjene.

Fordeling av fagene i grunnutdanningen på de likeverdige fagblokkene politifag, juridiske fag og samfunnfag og språk sikrer at utdanningen gir et helhetlig perspektiv og at det er generalisten vi utdanner. Idet en nå skal betjene publikum i det nærmiljet hvor publikum er, vil en del sivilrettslige områder som tidligere har vært øremerket lensmannskontorene nå måtte kunne utføres av alle driftenheter i politidistriktet. Skille mellom politi- og lensmannsbetjenter i utdanningen vil trolig etter hver viskes ut og en lik grunnutdanning bli resultatet.

Jeg har registrert at etterspørselen etter god og relevant etter- og videreutdanning er stor i de ytre etater. Kunnskapseksplosjonene innen en rekke fagområder tilsier at utdanning og studier må gå over fra å være en "livsfase" til å bli en "livsform".

Livslang læring er en nødvendighet både for den enkelte som skal "følge med" og for samfunnet.

Gjennom de to hovedstrategiene for kriminalitetsbekjempelse, forbyggende arbeid og etterfølgende tiltak, vil politiet i større utstrekning enn tidligere arbeide med spørsmål som berører hele samfunnet.

Et flerkulturelt samfunn og økt internasjonalt samarbeid stiller store krav til kompetanseheving. Politets oppgaver må endre seg i samsvar med samfunnsutviklingen, og det forventes at tjenestemenn skal utvikle den nødvendige kompetanse til å løse disse oppgaver. Nye arbeidsmetoder betyr ikke at det tradisjonelle politiarbeid skal forkastes.

Fortsatt skal polititjenesten langt på veg utføres etter de samme metoder og rutiner som før. I tillegg trengs det alternative angrepsvinkler og nye metoder.

Politihøgskolens utfordring blir å utvikle etter- og videreutdanningstilbud som, ved siden av å ivareta den nødvendige kunnskapsformidling, gir mulighet til oppøvelse av selvstendighet og kritisk evne. I mange situasjoner i yrkesutøvelsen stilles det krav til selvstendige vurderinger og kreative løsninger. Det finnes ikke alltid ferdige svar på hvordan en oppgave skal løses. Å styrke yrkeskompetansen i politiet vil si å utvikle evnen til å identifisere og løse problemer.

Forskningavdelingen er her viktig idet de gjennom sitt arbeid og sine prosjekter bidrar til oppgraderte kunnskaper som gjør politiet bedre i stand til å forebygge, møte og bekjempe kriminalitet.

Tilbudet på lederopplæringssiden er et område som det knyttes store forventninger til, ikke minst på bakgrunn av de store utfordringene som etaten står ovenfor. Jeg tenker da særlig på omorganiseringsprosessen og etatstyringsmodellen som innføres i disse dager. Innholdet av lederrollen kan trolig ikke fastsettes en gang for alle, den vil også påvirkes av et samfunn i stadig utvikling. Politihøgskolens arbeid på dette området er viktig for etatens fremtid og imøteses med spenning.

For det faglige innhold totalt sett ved Politihøgskolen er det viktig at det er en funksjon av politiets oppgaver til enhver tid. Dette tilsier at høgskolen må ha en innebygget evne til forandring og fornyelse. Som nevnt må endringer i den samfunnsmessige utvikling, i verdioppfattninger, i sentrale politiske prioriteringer, så langt det har betydning for polititjenesten, raskt kunne resultere i nødvendige endringer i høgskolens undervisningstilbud.

Politihøgskolen må derfor fungere i et nært samspill med de ytre etater, de øvrige særinstitusjonene, den overordnede påtalemyndighet, de ansattes organisasjoner og Justisdepartementet.

Utfordringene står således i kø for Politihøgskolen for de kommende 75 år og høgskolen vil alltid være et særdeles viktig element i vår felles innsats mot å bekjempe kriminaliteten.

Jeg vil takke Politihøgskolen for den innsats som er gjort, og ønske lykke til i det videre arbeid.