Justisminister Grete Faremo

Statsråd Grete Faremos foredrag i forbindelse med Politihøgskolens 75-års jubileum

22. september 1995

Kjære jubilant, studenter og innbudte gjester!

Som justisminster vil jeg innledningsvis benytte anledningen til å gratulere Politihøgskolen med 75-års jubileet.

Til tross for sin alder er ikke jubilanten svekket eller giktbrudden, men tvertimot vært igjennom en fornyelsesprosess og fremstår som en høyst oppegående og vital høgskole.

Politiutdanningen har i årenes løp vært igjennom flere revisjoner, men ingen så omfattende og betydningsfull som etablering av Politihøgskolen i 1992. Jeg tror vi i dag har en grunnutdanning for polititjenestemenn som tåler sammenligning med de fleste land.

Hva er så de store utfordringer som politiet og lensmannsetaten og derved politutdanningen står overfor i dagens samfunn?

De politiske føringer for politiet og lensmannsetatens virksomhet trekkes opp av Regjeringen gjennom St. prp. nr. 1. Dette er et dokument som lett forbindes med tall og budsjetter, men som i tillegg også gir signaler om på hvilke områder de ytre etater og særinstitusjonene skal sette inn sine tildelte ressurser.

Bekjempelse av kriminalitet er et hovedinnsatsområde for Regjeringen, og det skal skje etter to hovedstrategier:

• Forebyggende tiltak skal for det første settes inn for å forhindre at det begås straffbare handlinger.
• For det andre må det raskt settes inn tiltak etter at en straffbar handling er begått. Dette vil være etterforsking, påtale, dom og fullbyrdelse av straffen.

I sum vil begge disse tiltak ha en klar forebyggende effekt.

Dette arbeid er imidlertid ikke et ansvar for politiet og de andre strafferettsetater alene. Bekjempelse av kriminalitet må skje i et samspill mellom det offentlige, hjemmene, ulike organisasjoner og frivillige krefter. Dette arbeidet må skje på tvers av sektorer, etater og profesjoner.

I det tverrfaglige samarbeid ligger en stor utfordringer i politiutdanningen, en utfordring som det tildels er tatt tak i og preger mye av opplæringen. En styrking av de samfunnsvitenskapelige fag, en obligatorisk hospitering for studentene i samarbeidende institusjoner og opprettelse av forebyggende politiarbeid som eget fag, er viktige tiltak som er iverksatt. At studentene i sitt andre studieår skal hospitere i en institusjon som har gjøremål som grenser opp mot politiets arbeid, har fått en god mottakelse både hos studentene og de samarbeidende institusjoner. At dette nå er formalisert i grunnutdanningen er et viktig signal om sterkere tverrfaglig/tverretatlig samarbeid i fremtiden.

Det er imidlertid viktig å påpeke at dette er tiltak som Politihøgskolen må videreutvikle og intensivere, samtidig som studentene må ha en inngående kjennskap til hele strafferettskjeden.

Videre har forskning påvist at det finnes et sett med ulike, samvirkende årsaker til at enkelte begår kriminelle handlinger. God kunnskap om disse årsaker, hvordan de oppstår og hvem og hva som kan påvirke disse ulike faktorer er avgjørende for en helhetlig bekjempelse av kriminaliteten.

Hovedmålet med polititjenesten må med andre ord ikke alene bli å finne utøveren av de kriminelle handlinger og straffe vedkommende. Erfaringsmessig blir en ikke kvitt kriminalitetsproblemet bare ved å finne frem til og straffe lovbryteren. Ved å fokusere på et et mer problemorientert politiarbeid vil en kunne angripe symptomene og synliggjøre årsakene til kriminaliteten.

Det må legges mer vekt på metoder og systemer for å klargjøre mønstre i de mange individuelle hendelser som politiet står ovenfor. Analyser kan gi muligheter til å finne felles årsaker til straffbare handlinger som man ikke får øye på når handlingene behandles strafferettslig og stykkevis - en og en. Slike analyser vil selvsagt ikke gi endelige eller klare svar på hva som må gjøres fra politiets side, men de kan være verdifulle som ledd i letingen etter hva problemene kan være, og etter mulige virkemidler mot dem. Virkemidler som ofte også vil føre til samarbeid med andre institusjoner som har et medansvar i arbeidet med å bekjempe kriminaliteten.

Politiutdanningen må således motivere til ikke å la den daglige tjeneste kun bli hendelsesstyrt, men at den enkelte tjenestemann kontinuerlig leter etter mulige symptomer, tendenser og bakenforliggende årsaker til de utfordringer vedkommede møter.

Omveltningene i samfunnet er mange og ting skjer fort. Kriminalitetsbildet endrer seg således raskt på grunn av faktorer som bedre kommunikasjoner, økt handelssamkvem, turisme, teknoligisk utvikling og et åpnere internasjonalt samfunn. Disse utviklingstrekkene er i seg selv positive, men skaper samtidig større muligheter for kriminalitet på tvers av landegrensene.

Internasjonal organisert kriminalitet er således en av de store utfordringene vi står overfor. Narkotikakriminalitet, økonomisk kriminalitet, hvitvasking av penger, organisert bestillingstyveri, menneskesmugling og internasjonal terrorisme kan være stikkord i denne sammenheng. De mest avanserte kriminelle innen disse kategorier vil stille politiets ykeskompetanse på store prøver. De kommer til å operere i de land der de bedømmer risikoen for å bli tatt for minst. Jeg ønsker ikke at Norge skal bli deres valg!

Innen deler av disse områder står vi rimelig bra rustet i dag. De terrorpregede handlinger som er blitt rettet mot Norge de siste år er blitt utmerket løst av norsk politi, og Politihøgskolens økte opplæringsinnsats innen de operative disipliner har vist sin berettigelse.

Innen andre områder igjen bare aner vi konturene av problemene og hva slag innsats dette krever av utdanningen i fremtiden for at vi skal være beredt.

Utfordringen til Politihøgskolen innen grunnutdanningen blir på den ene siden å kombinere en opplæring som gir grunnlag for å tjenestegjøre med å skape trygghet, orden og lovlydighet i nærmiljøet, samtidig som utdanningen også skal gi innsikt i den kriminalitet som økt internasjonalisering fører med seg.

Det forteller at Politihøgskolen må ligge i forkant hva angår kompetanse på disse områder og kontinuerlig evaluere sin opplæring for best mulig å fange opp innholdet i den grenseoverskridende kriminalitet. Jeg vil anta at en økt satsing på kunnskaper om internasjonalt politisamarbeid og på språkfagene vil være viktig i denne sammenheng.

Som en forlengelse av dette vil jeg berømme Politihøgskolens tiltak for å fremme utveksling av kunnskap på tvers av landegrensene. Jeg tenker her på den gjensidige hospitering av politistudenter på nordisk nivå, samt på de reisestipend som er tildelt utvalgte studenter og som bl.a. skal avvikles ved Bramshill i England.

Utvikling og utveksling av kunnskaper på tvers av landegrensene blir stadig viktigere. Mange presserende oppgaver må som nevnt møtes med felles innsats av flere nasjoner. Det blir i offentlige utredninger understreket at vårt land har en lang tradisjon for åpenhet for nyvinninger fra andre land, dette samtidig som Norge er en stadig mer interessant partner i utveksling av kunnskap. Politihøgskolens tiltak er interessante i denne sammenheg og bør om mulig utvikles.

Norge som et stadig sterkere flerkulturelt samfunn vil også stadig by på større utfordringer. I dag har Norge ca. 190 - 200 000 med fremmedkulturell bakgrunn. En stor del holder til i våre største byer. Et varierende antall asylsøkere kommer årlig til landet. De siste 20-30 åra har vi fått grupper av innvandrere fra 3. verden. Politiet vil møte et stadig mer komplisert bilde hva angår ulike politiske og religiøse retninger og som også kan føre til konflikter når disse ulike oppfatningene møtes. Ulike små og store forhold kan oppstå knytta til innvandrere eller asylsøkere slik det gjør blant norske borgere. Ingen kan få fripass.

Jeg vil minne om den triste episode vi var vitne til for noen uker siden hvor møte mellom ulike kulturer og oppfatninger førte til gjengslagsmål og drap.

Rekrutteringen til politiyrket har utgangspunkt i Politirolleutvalgets innstilling fra 1981 hvor hovedprinsippet er at "Politiet skal avspeile samfunnets idealer". Dette betyr i praksis at politiet skal bygge på demokratiske og humanistiske prinsipper. For å kunne oppfylle et slikt mål, må politiets rekruttering representere befolkningen, både når det gjelder kjønn, geografisk fordeling, yrkes- og utdannelsesmessig bakgrunn, livserfaring og kulturell opprinnelse. I Kriminalmeldingen, St.meld. nr.23 1991-92, legges det eksplisitt vekt på at politiet må rekruttere studenter med flerkulturell bakgrunn. På bakgrunn av den økte internasjonalisering og som resultat av en tiltagende økning i befolkningen av mennesker med annen etnisk opprinnelse, trenger politiet og lensmannsetaten således flerkulturell kompetanse på stadig flere saksområder. Etaten har behov også for tjenestemenn med en språklig, religiøs og kulturell bakgrunn som er forskjellig fra den tradisjonelle norske for å kunne løse tjenestelige oppgaver på en innsiktsfull og tilfrestillende måte for alle parter.

Dette tilsier at Politihøgskolen må forsette sitt arbeid med en styrket rekruttering av flerkulturelle søkere, samtidig som utdanningen må legge økt vekt på å gi studentene en større innsikt i bakgrunnen for slike konflikter som vi nå har opplevd og hvordan de kan forebygges.

En eventuell utvidelse av valgfagstilbudet innen språkfagene må følges nøye på bakgrunn av det ovennevnte.

Forebyggende arbeid er som nevnt et priotitert satsningsområde og det har allerede ført til en del endringer også i politiutdanningen. Regjeringen vil arbeide for et mer synlig og tilgjengelig politi.

Den pågående omorganisering i ytre etat er også et ledd i denne prosess, hvor man ønsker en bedre service overfor publikum i nærmiljøet. Utfordringer her blir at de nye driftsenhetene må bemannes av tjenstemenn med en bred kompetanse og som i utgangspunktet er generalister.

Denne "nærpolititanken" legger således også føringer på politiutdanningen. Selv om det politifaglige alltid vil ha en tung plass i utdanningen, er det viktig at studentene blir kjent med det samfunn de skal betjene.

"Hvis Gud ville jeg skal jobbe med forebyggende, hadde han skapt meg som jente".

Fordeling av fagene i grunnutdanningen på de likeverdige fagblokkene politifag, juridiske fag og samfunnfag og språk sikrer at utdanningen gir et helhetlig perspektiv og at det er generalisten vi utdanner. Når politimannen har gode kunnskaper om mekanismene i lokalsamfunnet og er godt kjent i lokalmiljøet vil politiarbeidet lettere ha form som sosial kontroll,.og gi forebyggende effekter. Norsk politis styrke har nettopp vært nærkontakten med lokalbefolkningen. Nærpolitimodellen vil føre til vektlegging av arbeidsmetoder som lokalområdepoliti, arbeid på politiposter- både stasjonære og mobile, bydelspoliti, patruljering med vekt på økt synlighet dvs.til fots og på sykkel, oppsøkende arbeid m.v.

Idet en nå i økt grad skal betjene publikum i det nærmiljet hvor publikum er, vil en del sivilrettslige områder som tidligere har vært øremerket lensmannskontorene nå måtte kunne utføres av alle driftsenheter i politidistriktet. Skille mellom politi- og lensmannsbetjenter i utdanningen vil trolig etter hver viskes ut og en lik grunnutdanning bli resultatet.

Politihøgskolen må videre bestrebe seg på å fremstå som en skole for hele etaten. Til nå har hovedinnsatsen dreiet seg om å utdanne tjenestemenn til politi- og lensmannsetaten. I 1920 startet skolen opp med et tre måneders kurs for etterforskere. I dag har utviklingen kommet langt, og vi har et meget godt tilbud innen grunnutdanningen for polititjenestemenn. Store grupper innen politi- og lensmannsetaten står imidlertid uten et fullverdig utdanningstilbud og jeg tenker da på de ca.1500 kontorfunksjonærene i etaten.

Regjeringen har prioritert stillingsvekst innen denne kategorien for å frigjøre tjenestemenn for operative og mer synlige funksjoner. Jeg har registrert at mange kontorfunksjonærer på eget initiativ har avlagt eksamen i tvangsfullbyrdelse få å kunne gå dypere inn i behandlingen av tvangssaker ved lensmannskontorene.

Et tiltak som er nevnt i årets St.prp.nr 1 - fjernundervisning i etatskunnskap for kontoransatte, samt adgang til andre kurs ved Politihøgskolen - vil gi de kontoransatte en opplæring som kan frigjøre tjenestemenn i en rekke tekniske og administrative gjøremål. Dette er tiltak som det er forventninger til og som medfører økte utfordringer for Politihøgskolen i årene fremover.

Utdanning er viktig og vi må sørge for å få tilstrekkelig med utdannede politifolk i alle landets politidistrikt. Dette er ikke tilfelle i dag. Det har i alle år vært vanskelig å rekruttere utdannende tjenestemenn til våre tre nordligste fylker. På denne bakgrunn besluttet Stortinget å be Regjeringen om å utrede spørsmålet om å etablere en politiutdanning i Nord-Norge. Den 1.9.95 fikk jeg overrakt en utredning fra et bredt sammensatt utvalg som hadde i oppgave å vurdere denne muligheten.

Bakgrunnen for utredningen var erfaringer fra andre høgskoler i Nord-Norge som har vist at etablering av utdanningstilbud flere steder trekker til seg mange søkere fra nærmiljøet, dvs. hvis den enkelte kan unngå å flytte for langt for å ta utdannelsen - så gjør vedkommende det. Utdanningstilbud i nærmiljøet skaper motivasjon blant ungdommen på stedet til nettopp å søke den utdanningen som tilbys der, noe som etablering av lærer- og sykepleierutdanninger i distriktene har vist.

Gjennom å bo og studere på et sted i noen år får man automatisk en tilknytning til stedet eller området. For mange studenter vil det derfor falle naturlig å søke arbeid og bosette seg i nærheten av studiestedet.

For meg er det for tidlig å ta standpunkt til om en etablering av en Politihøgskole i Nord-Norge vil føre til noen av de nevnte effekter i den nødvendige omfang. Saken er til behandling i departementet og vil nå bli vurdert sammen med eventuelle andre tiltak for å bedre rekrutteringen i vår nordligste landsdel.

Jeg har registrert at etterspørselen etter god og relevant etter- og videreutdanning er stor i de ytre etater. Utdanning og studier må gå over fra å være en "livsfase" til å bli en "livsform".
Livslang læring er en nødvendighet både for den enkelte som skal "følge med" og for samfunnet.

Gjennom de to hovedstrategiene for kriminalitetsbekjempelse, forbyggende arbeid og etterfølgende tiltak, vil politiet i større utstrekning enn tidligere arbeide med spørsmål som berører hele samfunnet.

Et flerkulturelt samfunn og økt internasjonalt samarbeid stiller store krav til kompetanseheving. Politiets oppgaver må endre seg i samsvar med samfunnsutviklingen. Tjenestemenn må utvikle den nødvendige kompetanse til å løse disse oppgaver. Nye arbeidsmetoder betyr ikke at tradisjonelt politiarbeid skal forkastes.

Fortsatt skal polititjenesten langt på veg utføres etter de samme metoder og rutiner som før. I tillegg trengs det alternative angrepsvinkler og vurdering av nye metoder.

Politihøgskolens utfordring blir å utvikle etter- og videreutdanningstilbud som, ved siden av å ivareta den nødvendige kunnskapsformidling, gir mulighet til oppøvelse av selvstendighet og kritisk evne. I mange situasjoner i yrkesutøvelsen stilles det krav til selvstendige vurderinger og kreative løsninger. Det finnes ikke alltid ferdige svar på hvordan en oppgave skal løses. Å styrke yrkeskompetansen i politiet vil si å utvikle evnen til å identifisere og løse problemer.

Den kunnskap som formidles ved Politihøgskolen er ikke gitt en gang for alle, men må kontinuerlig ajourføres og viderutvikles. Forskningsavdelingens arbeid er her særdeles viktig. Kjernen i dette arbeid må være å hente inn, bearbeide og formidle kunnskaper om politiorganisasjonen, dens omgivelser, ressurser, verdigrunnlag, arbeidsmåter og omstillingsmuligheter.

Såvel politiutdanningen som den daglige tjeneste må derfor bygge på kunnskaper om forhold i samfunnet som påvirker politiets oppgaver og befolkningens forventninger til politirollen og måten den utøves på. Politiforskningen er således av avgjørende betydning for å å kunne utvikle et kvalitativt godt, effektivt og endringsorientert politi som blir i stadig bedre stand til å forebygge, møte og bekjempe kriminaliteten.

Tilbudet på lederopplæringssiden er et område som det knyttes store forventninger til, ikke minst på bakgrunn av de store utfordringene som etaten står ovenfor. Jeg tenker da særlig på omorganiseringsprosessen og etatstyringsmodellen som innføres i disse dager. Innholdet av lederrollen kan trolig ikke fastsettes en gang for alle, den vil også påvirkes av et samfunn i stadig utvikling. Politihøgskolens arbeid på dette området er viktig for etatens fremtid og imøteses med spenning.

For det faglige innhold totalt sett ved Politihøgskolen er det viktig at det er en funksjon av politiets oppgaver til enhver tid. Dette tilsier at høgskolen må ha en innebygget evne til forandring og fornyelse. Som nevnt må endringer i den samfunnsmessige utvikling, i verdioppfatninger, i sentrale politiske prioriteringer, så langt det har betydning for polititjenesten, raskt kunne resultere i nødvendige endringer i høgskolens undervisningstilbud.

Politihøgskolen må derfor fungere i et nært samspill med de ytre etater, de øvrige særinstitusjonene, den overordnede påtalemyndighet og Justisdepartementet.

Utfordringene står således i kø for Politihøgskolen for de kommende 75 år og høgskolen vil alltid være et særdeles viktig element i vår felles innsats mot å bekjempe kriminaliteten.

Jeg vil takke Politihøgskolen for den innsats som er gjort, og ønske lykke til i det videre arbeid.

---

Lagt inn 26 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen