Justisminister Grete Faremo

Om Schengen-samarbeidet

Innlegg i Stortinget, 9. november 1995

Vi kan ikke overse at Schengen-samarbeidet er trådt ikraft og at det nå er etablert et nytt reisefrihetsområde i Europa. Dette berører i høyeste grad de nordiske land og våre felles interesser. Schengens yttergrense går nå mellom Danmark og Tyskland. På grunn av de positive signalene som er kommet fra de nordiske land overfor Schengen-samarbeidet, har trafikken over den dansk-tyske grense stort sett gått greit. Skulle de nordiske land bli stående utenfor Schengen, må vi regne med at Schengen- reglene om yttergrensekontroll vil bli gjennomført med full tyngde. Dette vil bli følbart ikke bare for Danmark, men for samtlige nordiske land. Resultatet vil bli lange køer og en rekke ulemper for innbyggerne og næringslivet; f.eks. transportvirksomheten nedover i Europa.

Med en eventuell Schengen-yttergrense over Kjølen vil det oppstå en ny situasjon både på svensk og norsk side av grensen, og som vil medføre betydelige problemer som i praksis er uhåndterbare for de nordiske innbyggere så vel som næringslivet. Jeg tror det er bred enighet om at det overhodet ikke vil være akseptabelt med full grensekontroll av all ferdsel mellom Norge og Sverige.

Schengen-samarbeidet omfatter de samme spørsmålene som vi i Norden erkjente for mer enn 40 år siden at det var nødvendig å samarbeide om for å kunne sikre mest mulig åpenhet over grensene. Reglene er riktignok ikke identiske, men de hviler på de samme grunnprinsipper.

Regjeringens overordnede mål med denne prosessen som jeg hittil har orientert Stortinget om gjennom 3 innlegg i løpet av 1995 er å ta vare på det godet pass- og reisefrihetsordningen i Norden representerer, samtidig som vi har en ambisjon om tett samarbeid med det nye europeiske reisefrihetsområdet til beste for norske borgere og næringslivet. Et samarbeid med Schengen-landene vil dessuten gjøre det mulig å intensivere kampen mot alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet. Dette målet er ikke Norge alene om. Samtlige nordiske land har de samme ambisjoner. Slik mine nordiske kollegar har orientert sine nasjonalforsamlinger har jeg også ønsket å informere Stortinget. Det har selvsagt interesse å få Stortingets syn på saken.

På bakgrunn av det som har kommet fram i debatten idag vil jeg knytte noen kommentarer til bekjempelse av narkotika-kriminalitet.

Jeg forstår godt at dette er spørsmål som opptar mange. Det er vel ingen i denne sal som ikke ønsker at vår narkotikabekjempelse skal være så effektiv som mulig. Samtidig må vi alle erkjenne at det er flere tiår siden narkotikaondet gjorde sitt inntog i Norge. Årlig har vi millionvis av grensepasseringer til og fra Norge. La oss derfor få en debatt om realitetene, og ikke om symbolene.

En samarbeidsavtale med Schengen vil innebære at identitetskontrollen av personer som passerer de indre grenser bortfaller. Men det er ikke ved identitetskontroll at narkotikasmuglere og andre kriminelle oppdages. Alle som har vært på Fornebu har registrert at politiets passkontroll ikke er stedet hvor narkotika og annet smuglergods avdekkes.

Det er opp til oss selv å avgjøre hvilket kontrollnivå og kontrollmetoder vi ønsker at politiet skal ha. Ut fra politifaglig vurderinger settes kontrollen inn på de steder og på de tider hvor effekten er størst. Prinsippet er og blir det samme uavhengig av om Norge deltar i et Schengen-samarbeid.

Vi kan selvfølgelig opprettholde vår strenge narkotikalovgivning. Etter konvensjonen vil vi dessuten være forpliktet til å treffe enhver foranstaltning som er nødvendig for å forebygge og bekjempe ulovlig narkotikatrafikk. Og det er nettopp på bakgrunn av sterke oppfordringer fra andre Schengen-land at Nederland nå er i ferd med å stramme inn sin narkotikapolitikk.

I debatten er det vist til at tollvesenets narkotikabeslag i Sverige har gått drastisk ned etter EU-medlemskapet. Dette skulle nærmest bevise at det samme ville skje her dersom vi fikk en samarbeidsavtale med Schengen. La meg derfor presisere to forhold:

1. Det gir et fullstendig misvisende bilde bare å se på tollvesenets beslag. Det interessante er jo politiets og tollvesenets samlede beslag. Rikspolitistyrelsen i Sverige har opplyst at det totalt sett har vært like mange narkotikabeslag i Sverige i 1995 som på samme tidspunkt i 1994.
2. Norge står utenfor EUs tollunion og fiskale samarbeid. Dette endrer seg ikke som følge av en avtale med Schengen-landene. Hos oss vil fortsatt tollvesenet kontrollere varer, avgiftsfrie kvoter på alkohol o.s.v. og reisendes håndbagasje.

Selv om bekjempelse av kriminalitet i første rekke er et nasjonalt anliggende, kan det ikke herske tvil om at et tett internasjonalt politisamarbeid er nødvendig for å bekjempe kriminalitet på tvers av grensene. Dette gjelder særlig i kampen mot narkotikaondet. Schengen-landene har tatt konsekvensene av dette. Som jeg redegjorde for igår inneholder konvensjonen flere bestemmelser om politisamarbeid landene imellom.

Det nordiske toll-og politisamarbeid har i de senere årene særlig vært innrettet mot narkotikabekjempelse. Utplassering av nordiske politi-og tollsambandsmenn i aktuelle produsent- og transittland er et ledd i dette samarbeidet. Ordningen har vært vellykket, og jeg ser positivt på at også Schengen nå innfører en tilsvarende sambandsmannsordning.

Jeg ser heller ikke betenkeligheter ved at politiet i våre naboland Sverige og Finland, på visse vilkår som før vil kunne forfølge feks. en draps- eller voldtektsmann over grensen når vedkommende er tatt på fersk gjerning eller har rømt fra fengsel. Det ville ikke gitt noen mening om politiet skulle stoppe forfølgelsen på grensen med den følge at gjerningsmannen unnslapp. Men det er selvsagt viktig at det nasjonale politiet blir underrettet så snart råd er slik at de kan overta de politimessige oppgavene. Og det er nettopp dette konvensjonen legger opp til. Det forutsettes dessuten at den nærmere regulering skjer i bilaterale avtaler.

Kriminalitetsbekjempelse vil isolert sett alltid utfordre personvernet. For å få bukt med kriminaliteten som etterhvert har tatt stadig nye og mer avanserte former, har norsk politi fått fullmakt til å ta i bruk ulike databaserte informasjonssystemer. Jeg tror ikke det norske folk ville forstått en holdning som i realiteten vil innebære at de kriminelle her eller i utlandet gis mer eller mindre fritt spillerom. Norsk politi- og tollvesen har etter hvert utviklet et omfattende samarbeid om informasjonsutveksling på nordisk plan. Interpol bidrar på samme måte.

SIS er opprettet bl.a. for å gi medlemslandenes politimyndigheter et grunnlag for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse uten at opplysningene som kan registreres kommer i konflikt med Europarådets personvernkonvensjon av 1981. Nasjonale myndigheter har ansvar for systemets nasjonale del. Det nasjonale kontoret bærer navnet SIRENE. For Norges vedkommende vil det bety at justisministeren til enhver tid har ansvaret for at nasjonal lovgivning overholdes.

Er man opptatt av å bekjempe narkotikakriminalitet så må vi styrke politiets muligheter for samarbeid med andre lands politi!

I debatten idag er også Schengen-samarbeidets betydning for asyl- og flyktningespørsmål tatt opp. La meg derfor nok en gang presisere: Schengen-samarbeidet innebærer ikke noen felles asyl-og flyktningepolitikk. Som kommunalminister Berge fremholdt i sitt innlegg vil den flyktingepolitikk som et bredt stortingsflertall ga sin tilslutning til i juni på grunnlag av regjeringens flyktningemelding stå fast.

Vi vil kunne behandle og innvilge en asylsøknad uavhengig om asylsøkeren har fått avslag i et Schengen-land. Dette er utelukkende et spørsmål om hva Stortinget velger å regulere i vår utlendinglovgivning.

SIS inneholder ingen fortegnelse over hvilke personer som har søkt om eller fått asyl, eller oppholdstillatelse i et Schengen-land. Er man dømt for eller kan man med skjellig grunn mistenkes for alvorlig kriminalitet, kan konkrete opplysninger for det formål å oppklare slik kriminalitet, registreres selv om man er asylsøker.

I debatten er det også reist spørsmål om en samarbeidsavtale med Schengen vil kreve vedtak etter Grunnloven § 93. Jeg finner derfor grunn til nok engang å understreke at Schengen-samarbeidet er et vanlig mellomstatlig samarbeid.

Vedtakene som treffes, har ikke direkte virkning i medlemslandene. Det har bare vanlig folkerettslig virkning for medlemslandene. Det enkelte medlemsland må selv ta stilling til om et vedtak som er truffet, gjør det nødvendig å endre nasjonale lovbestemmelser eller forskrifter, og i så fall gjennomføre disse endringene. Schengen-samarbeidet kan i så måte sammenlignes med annet internasjonalt samarbeid som vi deltar i: Europarådet, FN, ILO, EFTA osv.

Enkelte representanter har gitt uttrykk for at det er antydet at det nå kan være aktuelt å ta bort vetoretten i Schengen. Dette må bero på en misforståelse. Det er mulig at forvekslingen skyldes den debatt som pågår i EU som ledd i forberedelsen til traktatkonferansen i 1996. Uansett er det klart at et vedtak i EU ikke vil endre Schengen-konvensjonen.

I debatten har enkelte antydet at det er mulig at hele Schengen-samarbeidet vil inngå som en regulær del av EU-samarbeidet. Teoretisk er dette selvfølgelig mulig, men det er mildt sagt usannsynlig at dette vil skje i overskuelig framtid. I så fall oppstår en helt ny situasjon. Opphører Schengen-samarbeidet bortfaller også den samarbeidsavtale vi måtte ha med Schengen. Da må alle parter forholde seg til en ny situasjon.

Regjeringen forholder seg til dagens virkelighet. Målet nå er å bevare og videreutvikle de nordiske pass- og reisefrihetsordningene. Hva som vil bli resultatet av forhandlingene med Schengen, blant annet om de institusjonelle ordninger, gjenstår å se.

Forhandlingsresultatet vil bli forelagt Stortinget til godkjenning på vanlig måte. Stortinget vil selvsagt også måtte ta stilling til eventuelle lovendringer og bevilgningsforslag. For øvrig vil det avhenge av forhandlingenes gang i hvilken grad det vil være hensiktsmessig for ytterligere redegjørelser i Stortinget.