Justisminister Grete Faremo

Justisministerens redegjørelse i Stortinget

Stortinget, 8. november 1995

1. Bakgrunnen for redegjørelsen

I trontaledebatten redegjorde jeg kort for forholdet mellom den nordiske passunion og Schengen-samarbeidet, og hvorfor dette spørsmålet står på dagsorden nå. Jeg fremholdt bl.a. at det var grunn til å tro at Schengen-ministrene i sitt møte 24. oktober vil være positive til å fortsette drøftelsene med Norge og Island med sikte på avklare grunnlaget for en samarbeidsavtale. Dette viste seg å holde stikk.

Vi er nå i en situasjon hvor Schengen-landene har gitt det belgiske formannskapet klarsignal til å gå over i en forhandlingsfase basert på det regelverket som gjelder for Schengen-samarbeidet. Det er grunn til å tro at det belgiske formannskap tar sikte på relativt raskt å avklare om det foreligger politisk enighet om hovedelementene i en avtale med Norge og Island - herunder om de institusjonelle løsninger. Sammen med mine nordiske kolleger vil jeg treffe den belgiske innenriksminister i Helsingfors 15 november. Dette er bakgrunnen for at jeg har bedt om å få gi en redegjørelse for Stortinget idag.

2. Den nordiske passunion

Innbyggerne i Norden er nært knyttet til hverandre gjennom et historisk, språklig og kulturelt fellesskap. Jeg tror ikke at det vil bli forstått eller akseptert om våre ulike tilknytninger til EU skulle innebære bortfall av den mer enn 40 år gamle pass- og reisefrihetsordning som er etablert i Norden.

Norges interesser i Schengen-samarbeidet bunner først og fremst i ønsket om å bevare og videreutvikle det nordiske samarbeid.

Dette samarbeidet er nedfelt i det som populært kalles "den nordiske passunion" og som består av to elementer; nemlig

Passfrihetsprotokollen av 1954 som fastslår at nordiske borgere er fritatt fra å medbringe pass under opphold i et annet nordisk land, og

Passkontrolloverenskomsten av 1957 som avskaffer den systematiske personkontrollen ved de indre nordiske grenser.

Disse to avtalene utgjør grunnlaget for et nordisk reisefrihetsområde, som innebærer at det ikke foretas personkontroll av nordiske statsborgere ved grensepassering innen Norden. Statsborgere fra andre land må imidlertid medbringe pass også ved reiser innen Norden, og politiet foretar stikkprøvekontroll for å håndheve denne passplikten.

Den nordiske passunionen regulerer ikke bare forholdene på de indre nordiske grenser. Passunionen innebærer også en gjensidig nordisk plikt til å drive personkontroll av alle som passerer de nordiske yttergrenser. Med andre ord: De nordiske land driver yttergrensekontroll på vegne av hverandre. Dette er en forutsetning for å kunne avskaffe kontrollen oss imellom.

De nordiske land samarbeider også om asyl- og visumspørsmål. Det dreier seg om utveksling av opplysninger om utviste personer, tilbaketakelsesplikt landene imellom i forhold til personer som skulle ha vært utvist ved yttergrensen, og samarbeid om visumpolitikken. Både når det gjelder asyl-og visumpolitikken er det dessuten et nært policy-samarbeid mellom myndighetene i de nordiske land.

Dessuten foregår det et utstrakt nordisk politi - og tollsamarbeid. Selv om vi ønsker et åpent og samarbeidende Norden, har vi et felles mål om å bekjempe kriminalitet på en mest mulig effektiv måte - det være seg narkotikatrafikk, menneskesmugling eller annen alvorlig grenseoverskridende kriminalitet. Dette er bakgrunnen for at vi i Norden samarbeider i enkeltsaker, utveksler etterretningsopplysninger og har etablert ordningen med nordiske politi- og tollsambandsmenn.

Utenfor passunionens formelle rammer har de nordiske land dessuten også et utstrakt samarbeid på andre tilknyttede områder. Eksempelvis samarbeider vi om gjensidig rettshjelp i straffesaker, utlevering av lovbrytere, fullbyrding av hverandres straffedommer o.s.v. Det nordiske samarbeidet her går til dels lenger enn det tilsvarende samarbeid i Schengen.

3. EØS-avtalen

Partene i EØS-avtalen har avgitt en erklæring om at de vil arbeide for å forenkle personkontrollen ved grensene. Norge og Island er gjennom EØS-avtalen med i EUs indre marked, som bl.a. omfatter fri bevegelighet for personer og tjenester.

EØS-avtalen løser imidlertid ikke problemene som kan oppstå mellom Norge og Island og de nordiske EU-landene. Det eneste EØS-avtalen sikrer ved selve grensepasseringen, er en rett for norske og islandske borgere til å passere grensen utelukkende ved å fremvise gyldig pass eller annen reiselegitimasjon.

4. Schengen - samarbeidet

Schengen-samarbeidet er et vanlig mellomstatlig samarbeid som startet opp med en avtale i 1985. Idag foregår samarbeidet på grunnlag av en konvensjon fra 1990. Alle vedtak treffes ved enstemmighet, og Schengen-regelverket har ikke overnasjonal virkning i medlemslandene. Det er m.a.o. ikke tale om den type samarbeid som vil kreve vedtak etter grunnloven § 93.

Samarbeidet, som trådte ikraft 26 mars i år, bygger på den samme grunnide som den nordiske passunion; nemlig at avskaffelse av kontrollen ved de indre grensene vil bidra til å styrke samarbeidet og samhørigheten mellom landene. Dette forutsetter at landene foretar en effektiv kontroll av yttergrensene på vegne av hverandre.

Schengen-samarbeidet omfatter idag alle EU-land med unntak av Storbritannia, Irland og de nordiske EU-land. Avtalen har ikke trådt i kraft for Italias, Hellas' og Østerrikes vedkommende.

5. De nordiske lands posisjon overfor Schengen

Bare EU-land kan oppnå fullt medlemskap i Schengen-samarbeidet. Regjeringene i de nordiske land så tidlig at det ikke ville være mulig å videreføre de nordiske pass- og reisefrihetsordningene dersom de nordiske EU-land ble medlem i Schengen, med mindre man samtidig fikk en samarbeidsavtale mellom Schengen-landene og Norge og Island. Uten en felles nordisk løsning, ville resultatet bli full kontroll av all ferdsel mellom Norge og nordiske Schengen-land. Dette ville i sin tur medføre store ulemper og omkostninger for borgerne og næringslivet. Hvis de tre EU-landene blir stående utenfor Schengen, oppstår tilsvarende grenseproblemer i forhold til Schengen-landene. Det er nok å vise til de tallrike båt- og fly forbindelser mellom våre land og for eksempel Tyskland.

Under sitt møte i Reykjavik 27 februar i år fremhevet de nordiske statsministre at den nordiske passfriheten er best tjent med en felles nordisk positiv holdning til medvirkning i Schengen-samarbeidet.

Som følge av at de nordiske land kom med så klare og positive signaler om medvirkning i Schengen-samarbeidet, har det i praksis ikke oppstått særlige problemer ved den dansk/tyske grensen.Tyskland har imidlertid gjort det klart at situasjonen følges nøye. Dersom de nordiske land ikke slutter seg til Schengen-samarbeidet, må det påregnes at Tyskland vil gjennomføre yttergrensekontrollen med full tyngde.

Både Danmark, Finland og Sverige har søkt om observatørstatus med sikte på medlemskap. I søknadene tas det forbehold om at det finnes en tilfredsstillende løsning også for Norge og Island som sikrer en videreføring av den nordiske pass- og reisefriheten i hele Norden.

Danmark, Finland og Sverige har nå kommet langt i sine forhandlinger med Schengen-landene. I nær framtid kan man ha kommet så langt at de vil kunne bli tatt opp som observatører med sikte på medlemskap. Nordiske konsultasjoner har imidlertid klarlagt at de nordiske EU-land vil avvente situasjonen inntil det er avklart at det blir en løsning som også omfatter Norge og Island.

Vi har nå fått oversendt et spørreskjema tilsvarende det de nordiske EU-land har fått og besvart, og som bl.a. tar sikt på å klarlegge vår nasjonale lovgivning på de aktuelle områdene og våre faktiske forutsetninger for å delta i samarbeidet, i form av nødvendig infrastruktur m.v.. Jeg tar sikte på å besvare denne henvendelsen i løpet av kort tid.

6. Norges forhandlingsutgangspunkt

Siktemålet med de forestående forhandlinger må være følgende:

• Gjennom en bred samarbeidsavtale med Schengen-landene skal vi sikre opprettholdelse av reisefrihetsordningene i Norden, samtidig som vi blir en del av et større reisefrihetsområde som omfatter de nåværende Schengen-land. Dette innebærer at vi må delta i de ordninger som skal kompensere for åpne indre grenser; nemlig yttergrensekontroll, politisamarbeid o.s.v.
• En samarbeidsavtale må inkludere institusjonelle ordninger som gir oss en innflytelse som står i forhold til de plikter vi påtar oss. Norge og Island må knyttes så tett som mulig til beslutningsprosessene på alle nivåer i Schengen. Vi må arbeide for løsninger som innebærer at de formelle beslutninger, for å bli bindende for Norge, tas i et forum der vi deltar på lik linje med Schengen-landene, og hvor alle beslutninger krever enstemmighet, slik det forøvrig er i Schengen-samarbeidet.
• En samarbeidavtale må bygge på Schengens regelverk. Jeg kommer tilbake til hva dette innebærer. Det må tas hensyn til at Norge og Island står utenfor EUs tollunion og fiskale samarbeid og dessuten andre EU-ordninger som gjelder kontroll av varer. De særlige spørsmål dette reiser vil måtte avklares.
• Vi må være rede til å betale vår del av fellesutgiftene. Det er satt igang et arbeid for å utrede hva dette beløper seg til og hva de øvrige økonomiske konsekvensene av en samarbeidsavtale vil være.

7. Nærmere om innholdet i Schengen-samarbeidet

7.1 Avskaffelse av personkontrollen ved de indre grenser

Schengen-samarbeidet innebærer avskaffelse av personkontrollen ved de indre grenser. Dette går et skritt lenger enn den nordiske passunion fordi også tredjelands borgere kan passere de indre grenser uten at det foretas stikkprøvekontroll av vedkommendes identitet.

På den annen side står landene fritt til å beholde sin lovgivning om alminnelig legitimasjonsplikt på hele terrritoriet for utlendinger, eventuelt også for egne borgere. Som kjent har vi bestemmelser om legitimasjonsplikt for utlendinger i utlendingsloven. Det vil derfor være opp til oss selv når og hvor politiet skal foreta kontroll av identifikasjonspapir.

I tillegg kan politiet selvsagt også spane etter, pågripe og ransake mistenkelige personer på grensen på samme måten som i resten av landet.

Regulær personkontroll på grensen kan dessuten gjeninnføres midlertidig dersom hensynet til offentlig orden eller statens sikkerhet tilsier det. Frankrike benytter seg for tiden av denne unntaksbestemmelsen.

Schengen-regelverket har også visse regler om varekontroll, men disse reglene er idag stort sett erstattet av EUs regelverk som bygger på EUs tollunion og samarbeid om fiskale saker. Her blir det en forskjell mellom Schengen-landene som er medlemmer av EU, og Norge og Island som står utenfor tollunionen og avgiftssamarbeidet.

Deltakelse i Schengen-samarbeidet forutsetter ingen endringer i det økonomiske samarbeidet under EØS-avtalen. Vi vil fortsatt ikke delta i noen tollunion eller felles skatte- og avgiftspolitikk. Dette innebærer at vi som før vil kunne innkreve toll og avgifter på varer som passerer grensen, og ha egne regler om avgiftsfrie kvoter på alkohol m.v., samt adgang for tollvesenet til å kontrollere det reisende bringer med seg.

Jeg nevner for ordens skyld at Schengen-forhandlingene heller ikke vil få betydning for EØS-regler om nedbygging av grensekontroll av varer på andre områder.

7.2 Yttergrensekontroll

I likhet med den nordiske passunion innebærer Schengen-samarbeidet en yttergrensekontroll etter harmoniserte regler. Samarbeidet inneholder langt på veg de samme elementer som det nordiske samarbeidet, men går på enkelte punkter noe lenger, feks. ved at politiet skal foreta personkontroll også ved utreise til tredjeland.

7.3 Visumsamarbeid

På samme måte som tilfellet er mellom de nordiske land, forplikter Schengen-landene seg til å samarbeide om visumspørsmål. Det er vedtatt en felles minimumsliste over hvilke land som det skal være visumplikt overfor. Minimumslisten avviker i liten grad fra de land Norge idag praktiserer visumplikt overfor. Krav om visum innebærer som kjent at innreisevilkårene skal godkjennes på forhånd og ikke ved innreise.

Schengen-landene har innført en ordning med et felles visum som gir rett til å reise fritt i alle landene i inntil 3 måneder.Vilkårene for å få utstedt et slikt visum er i det alt vesentlige de samme som følger av vår utlendingslovgivning. Visumet kan utstedes til reisende som har gyldig reisedokument, og som kan redegjøre for oppholdets formål og vilkår. Et slikt felles visum vil ikke bli utstedt til personer som er erklært uønsket i et medlemsland, eller som antas å kunne skade offentlig orden eller statens sikkerhet .

Det er det enkelte land som i hvert konkrete tilfelle tar stilling til om en utlending skal erklæres uønsket. De forhold som gjør at en person kan erklæres som uønsket er at han antas å utgjøre en fare for rikets sikkerhet eller den offentlige orden. Dette vil eksempelvis kunne gjelde utlendinger som er dømt til fengsel i minst ett år, eller dersom det foreligger begrunnet mistanke om at han har begått alvorlige straffbare handlinger, eller det foreligger konkrete indisier for at vedkommende har til hensikt å begå slike handlinger på et medlemslands territorium. Avgjørelsen kan også være begrunnet i straffbare overtredelser av utlendingslovgivningen, og at utlendingen som følge av dette er bortvist, utvist eller returnert med forbud mot ny innreise eller opphold.

Dersom landene ikke er enige om hvorvidt vilkårene for å utstede et fellesvisum er til stede, har det landet som ønsker det, likevel rett til å innvilge visum for innreise på eget territorium dersom f.eks. humanitære hensyn eller internasjonale forpliktelser tilsier det. I såfall vil visumsøkeren få et visum med nasjonal gyldighet. Landene har forøvrig tilbaketakelsesplikt dersom en person som bare er gitt innreise til et enkelt land, eller som skulle ha vært bortvist ved grensen, drar til et annet medlemsland. Dette er det samme system som vi har i Norden.

Når det gjelder visumspørsmål gjør jeg oppmerksom på at EU nylig har vedtatt en minimumsliste over hvilke land det skal kreves visumplikt fra. EU har også vedtatt ensartede regler for utforming av selve visumblanketten. Fra 1 januar 1996 vil EU-landene kunne treffe beslutning om visumlisten med kvalifisert flertall. Det dreier seg imidlertid om en minimumsliste. Schengen-landene i fellesskap - såvel som det enkelte medlemsland - står fritt i å innføre visumplikt overfor land som ikke står på EUs liste.

Som EU-land vil Danmark, Finland og Sverige være bundet av EUs minimumsliste. Skal den nordiske passunion fungere, betyr det i klartekst at også Norge blir nødt til å ta konsekvensene av EUs beslutning - uavhengig av vår tilknytning til Schengen-samarbeidet.

7.4 Asyl- og flyktningespørsmål

Schengen-samarbeidet innebærer ikke noen felles asyl- og flyktningepolitikk. Hvert land innvilger asyl eller gir oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i henhold til sine egne nasjonale regler og internasjonale forpliktelser det er bundet av.

Schengen-reglene fastsetter derimot prosedyrer for hvilket land som har plikt til å behandle en asylsøknad. Slike internasjonale regler har vi ikke hatt tidligere. Schengen-reglene bygger på "første asyllands-prinsippet", som også Norge og de andre nordiske land anvender. Konvensjonen klargjør hvilket land som skal regnes som første asylland, slik at asylsøkere ikke lenger kan bli kasteball mellom flere land som ikke vil ta ansvar. Dette er en fordel både for asylsøkeren og for det enkelte land. Avtalen gir landene rett - men ikke plikt - til å avvise en asylsøker som har fått avslag i et annet medlemsland. Samtidig styrkes asylsøkerens rettsvern ved at konvensjonen fastsetter hvilket land som plikter å behandle søknaden.

Schengen-reglene på dette punkt er identiske med reglene i Dublin-konvensjonen som skal gjelde mellom EU-landene, og som Sverige og Finland nå er i ferd med å ratifisere. Det er utarbeidet et utkast til en parallell-konvensjon til Dublin-konvensjonen. Norge fikk allerede i 1992 formelt overrakt dette utkastet med tilbud om forhandlinger. Slike forhandlinger kan imidlertid ikke starte før Dublinkonvensjonen har trådt i kraft. De tre nordiske EU-landene vil nå komme til å anvende reglene i Dublin-konvensjonen. Det er derfor uansett nærliggende for Norge å vurdere å slutte seg til parallell-konvensjonen.

7.5 Schengen Information System (SIS)

Gjennom et felles datasystem, SIS, informerer medlemslandene hverandre bl.a. om hvilke personer som er uønsket i det enkelte land. Det dreier seg først og fremst om personer som antas å ha begått alvorlige kriminelle handlinger eller å utgjøre en trussel mot statens sikkerhet. Opplysningene i registeret kan bare brukes til nærmere angitte formål. Opplysninger om uønskede personer kan f.eks. brukes ved yttergrensekontroll og behandling av visumsøknader.

Registeret består av en nasjonal del i hvert medlemsland og en sentral database med teknisk støttefunksjon i Strasbourg. Hvert land oppretter og driver for egen regning den nasjonale delen av systemet.

Registeret inneholder opplysninger om både personer og gjenstander.

Det er begrenset hvilke opplysninger som kan registreres om personer. Konvensjonen (art. 94) fastslår således at bare følgende opplysninger kan registreres:

• navn, herunder eventuelle alias-navn
• særlige fysiske kjennetegn
• fødselsdato, fødested, kjønn, nasjonalitet
• om vedkommende er bevæpnet eller voldelig
• innberetningsgrunn, og
• hvilket tiltak som er begjært.

Det er i konvensjonen uttrykkelig presisert at ingen andre opplysninger om personer skal registreres.

Det er også adgang til å registrere opplysninger om forsvunne personer i registeret. Dette er spesielt relevant for mindreårige og umyndiggjorte personer som er forsvunnet.

Som ledd i den gjensidige rettshjelp landene har overfor hverandre i straffesaker kan det også registreres opplysninger om vitner, eller personer som er innstevnet for en domstol eller som skal ha forkynt en straffedom. Tilsvarende gjelder for lovbrytere som begjæres utlevert.

På visse vilkår kan det foretas innsamling og videreformidling av visse opplysninger i forbindelse med kontroll ved grensene eller annen kontroll eller observasjon foretatt av politi- og tollmyndigheter. Vilkåret er at det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at opplysningene er nødvendige for å forebygge en alvorlig trussel mot statens sikkerhet eller er et ledd å forebygge eller forfølge særlig alvorlige straffbare handlinger. Også her er det strenge begrensninger for hvilke opplysninger som kan registreres. Landene kan dessuten nekte å etterkomme anmodninger om kontroll eller observasjon under henvisning til nasjonal lovgivning eller andre særlige grunner.

SIS-registeret inneholder også opplysninger om ettersøkte gjenstander som skal beslaglegges eller brukes som bevismidler i en straffesak. Dette gjelder eksempelvis opplysninger om stjålne eller forsvunne motorkjøretøyer, skytevåpen, ID-kort, pass, førerkort o.s.v.

Schengenkonvensjonen inneholder strenge og detaljerte regler om hvem som har adgang til registeret, og regler om retting og sletting av opplysninger. Det er forutsatt i konvensjonen at medlemslandene treffer de tiltak som er nødvendige for å sikre en databeskyttelse på minst samme nivå som det som følger av Europarådets personvernkonvensjon av 1981.

Opplysninger som formidles mellom medlemsland kan bare brukes av kompetente myndigheter og til det formål de er beregnet for. Det land som gir fra seg opplysningen har plikt til å forsikre seg om at opplysningen er korrekt. Feil som avdekkes skal straks beriktiges. Landene er ansvarlig i henhold til nasjonal lovgivning overfor skadelidende personer dersom det er gitt uriktige opplysninger. Avhengig av hva som følger av nasjonal lovgivning har en person rett til å få se de opplysninger som er registrert om vedkommende.

Norsk tilslutning til SIS vil ikke være i konflikt med vår personvernlovgivning. Det kan imidlertid vise seg naturlig å lovregulere opprettelsen og bruken av registeret.

7.6 Politisamarbeid

Schengen-samarbeidet omfatter også politisamarbeid. Dette minner mye om det samarbeidet som vi har Norden. Innenfor rammen av nasjonal lovgivning og den kompetanse politiet har i det enkelte land har politiet en generell plikt til å yte bistand over landegrensene for å forebygge og oppklare alvorlige straffbare handlinger.

Politiet har på visse vilkår rett til å forfølge personer som er mistenkt for nærmere angitte grove forbrytelser over grensen på ferske spor. Retten til forfølgelse gjelder bare ved passering av landegrenser, ikke luft- eller sjøveien. For Norges vedkommende vil dette derfor bare være aktuelt i forhold til Sverige og Finland. Schengen-reglene forutsetter at forfølgelsesretten kan reguleres nærmere i bilaterale avtaler. Det skal straks innledes samarbeid med det lokale politi. Forfølgelsen skal innstille straks mottakerlandet forlanger det.

I praksis vil ikke dette være nevneverdig annerledes enn det politisamarbeid vi idag har med Sverige og Finland. For kort tid siden ble dette illustrert i en ransak. 5 ungdommer gjorde forsøk på å rane en våpenforretning i Stavanger. De stakk ned innehaveren og flyktet i en stjålet bil. Ungdommene ble etterlyst i politiets kanaler og noe senere ble de observert i Kongsvinger. Observasjonen ble satt i sammenheng med etterlysningen fra Stavanger politikammer. Kongsvingerpolitiet gjorde forberedelser til pågripelse, men ungdommene unnslapp og kjørte mot Sverige i en stjålet bil. Politiet fulgte etter og varslet sine svenske kolleger. Kort tid etter ble de ettersøkte pågrepet noen kilometer inn i Sverige av svensk politi som med bistand av sine norske kolleger forfulgte ungdommene.

Politiet fra et Schengen-land kan dessuten i visse tilfeller fortsette spaning i en konkret sak på et annet medlemslands territorium. Dette krever som hovedregel forhåndssamtykke. Konvensjonen angir hvilke straffbare forhold som kan berettige slik spaning. Det dreier seg bl.a. om personer som er mistenkt for drap, voldtekt, menneskesmugling og narkotikakriminalitet. Den mistenkte kan bare pågripes av politiet i det land vedkommende befinner seg i.

Skal vi lykkes i å bekjempe alvorlig kriminalitet - og i særdeleshet grenseoverskridende kriminalitet - er vi nødt til å finne samarbeidsformer landene imellom. Vi kan ikke akseptere en situasjon som innebærer at grensene ikke representerer noen hindringer for de kriminelle,men bare for landenes myndigheter.

Schengen-samarbeidet omfatter også bekjempelse av narkotikakriminalitet. Medlemslandene er forpliktet til å treffe enhver foranstaltning som er nødvendig for å forebygge og bekjempe slik kriminalitet. På bakgrunn av sterke oppfordringer fra de øvrige Schengen-landene er Nederland nå i ferd med å stramme inn sin narkotikapolitikk.

8 Situasjonen dersom de nordiske EU-land blir med i Schengen uten at det finnes en løsning for Norge

Dersom de nordiske land skulle bli medlemmer av Schengen uten at det finnes en løsning i forhold til Norge og Island, vil den nordiske passunionen ikke kunne opprettholdes. Danmark, Sverige og Finland vil som Schengen-medlemmer måtte innføre full yttergrensekontroll både langs den svenske og finske landegrensen mot Norge, og i luft- og fergehavner overfor passasjerer fra Norge.

Gjeninnføring av passplikt vil bare være en følge av dette. I tillegg vil det bli innført kontroll av alle personer som passerer grensen både ved inn- og utreise.

9. Avslutning

Jeg er overbevist om at Norges interesser er tjent med at vi sammen med de andre nordiske land går med i et forpliktende samarbeid med Schengen-landene. I Norden har vi erfart hvilket stort gode det er å kunne reise fritt uten å bli utsatt for adgangskontoll av politiet på grensen. Dette godet må vi ta vare på, og vi bør hilse velkommen muligheten til at ordningen kan utvides også til andre land som står oss nært - historisk, kulturelt og økonomisk. En slik åpenhet vil være til det beste for landenes innbyggere og vil kunne åpne for nye muligheter for næringslivet. Deltakelse i Schengen-samarbeidet vil dessuten gi oss bedre muligheter til å innvirke på det internasjonale samarbeidet om noen av de største problemer vi står overfor i dagens Europa, fra internasjonal kriminalitet til ulovlig innvandring.

Nå skal det imidlertid først forhandles. Forhandlingsresultatet vil senere på vanlig måte bli forelagt Stortinget for godkjenning.

linkdoc012005-090043#docOm Schengen-samarbeidet (Innlegg i debatten på Stortinget dagen etterpå).