Justisminister Grete Faremo

Tale i anledning Svalbardjubileét

Svalbard Polar Hotel, 14. august 1995

Deres majesteter,
Stortingets president,
Høyesterettsjustitiarius,
Ærede gjester.

På en dag som denne kan det være på sin plass å belyse sider av administrasjonen gjennom 70 år.

Den første sysselmann på Svalbard, Johannes Gerkens Bassøe, avla rapport om sitt virke. Denne står trykket i Nordisk Administrativt Tidsskrift fra 1930. Bassøe var byråsjef og 47 år da han ble utnevnt til sysselmann i 1925. Han rakk imidlertid ikke opp til Svalbard til den 14 august. Om dette skriver han i sin beretning:

"Overtagelsesceremonien blev utført av den daværende chef for Justisdepartementet, statsråd Paal Berg. Samtidig blev Byråchef Lassen fra Justisdepartementet innsatt som konstitueret sysselmann. I denne stilling blev han avløst av mig som den første ordinære sysselmann i de første dager av oktober samme år. Byråchef Lassen og den nyutnevnte Bergmester for Svalbard..,..reiste ned nogen dager senere og jeg blev igjen som den eneste offentlige myndighet på øgruppen."

Det må utvilsomt ha vært en spesiell situasjon. Og Bassøe bruker da også tiden til å filosofere litt over sin stilling:
"Stillingen var i mange henseender helt enestående. Når administrasjonen av et land ellers overtas av et annet, er jo forholdene i almindelighet enten sådan at det er en nasjon med høiere kultur som skal overta administrasjonen av et lavere kultursamfunn, eller også kommer man med erobrerens rett og påtvinger sitt styre over et jevnbyrdig eller endog høyere kultursamfund.......

Men hvordan var forholdet på Svalbard? Her møtte man ingen "ville" eller "innfødte", men et fullt utviklet moderne samfunn. Her var elektrisk lys, trådløs telegraf, fagforeninger, læger og hospitaler, prest og kirke, postvesen og hvad ellers hører til et europeisk samfund. Det eneste som manglet, var lovgivning og offentlig administrasjon".

Dette siste må nok ha fortonet seg som en nokså vesentlig mangel for en erfaren byråkrat som hadde basert sitt yrkesaktive liv nettopp på jus og administrasjon. Men han kom raskt over sjokket. Litt senere i beretningen skriver han:

"Hvordan hadde dette samfund uten administrasjon, lov og rett, kunnet greie sig uten disse kulturgoder? Svaret vil måtte bli kanskje nokså overraskende: ganske godt. ..... Grubeselskapene hadde sine egne straffelover, bygget på mulktsystemet og med en ganske fin gradering efter forseelsens art. En nesestyver kostet så og så meget, en ørefik mindre og et regulært slagsmål blev vurdert efter fortjeneste."

I dette samfunnet skulle så sysselmannen slå seg ned, både som politimester, dommer og mye mere.

Bassøe kommenterer imidlertid også økonomien vedrørende administrasjonen av Svalbard. For de fire første årene balanserte budsjettene på mellom 81.000 og 125.000, og samlet overskudd for disse årene var 52.000. Til sammenligning; inneværende års Svalbardbudsjett balanserer på 73 millioner, og underskuddet er på 56 millioner.

I 1928 ble Bassøe utnevnt til fylkesmann i Troms, et embete han skulle bestyre ved siden av Sysselmannsbestillingen. Etterhvert fikk han imidlertid en fullmektig som hadde opphold på Svalbard. Fullmektigen het Helge Ingstad. Gjennom et langt liv har Ingstad gjort en uvurderlig innsats for Svalbard og polarforskning generelt. Ingstad fant dessverre ikke anledning til å være med oss idag, men jeg er glad for at hans kone, Anne Stine Ingstad, er til sted som representant for sin mann.

Trettiårene forløp ellers uten de store forandringer. Så kom krigen, med evakuering og senere kamphandlinger. Perioden 1940-45 ble også for Svalbard et mørkt kapitel i vår historie. Gjenoppbyggingen etter krigen, kan man lese om i Liv Balstads bok "Nord for de øde hav". Administrasjonen av Svalbard, den skjedde fra Svenskebrakka" oppe på Skjæringa, det som idag heter Bergmesterboligen. Rett etter krigen huset den ikke bare sysselmann og bergmester, men også telegraf, post og prest - både bolig og kontorer.

Historien om Svalbard og om Svalbards administrasjon, er i stor grad mennenes historie. Kvinnene utgjorde mindre enn ti prosent av den samlede befolkning, og det var fem ganger så mange gifte menn som gifte kvinner. Mennene var på Svalbard for å jobbe i grua og tjene penger til å betale ned gjelda på småbruket på fastlandet. Mye er skrevet om dette, mindre om kvinnene som satt hjemme, med ansvar ikke bare for barna, men også for driften av det småbruket som skulle betales.

Nettopp Liv Balstad har i sin bok gitt oss et innblikk også i kvinnenes liv her opp dengang, da det "i butikken i Longyear var lettere å få kjøpt en bulldozer enn en bunt bendelbånd". Hun har flere gripende historier om hvordan det var å skape et hjem for en familie i de kummerlige forholdene under gjenoppbyggingen, om kvinner som satte seg ned og gråt da de kom hit og så forholdene, men som så brettet opp ermene og gjennom sin innsats skapte et hjem, og siden ofte ble mer knyttet til landet her oppe enn det mennene ble.

"Det skal en god del kvinnemot til for å ta på seg en overvintring på Svalbard" skrev Liv Balstad. "Men finner hun først Svalbardmelodien, knytter hun seg sterkere til landet og omgivelsene enn mannen."

Det ble egen sysselmannsbolig etterhvert, og senere eget kontorbygg. Og sysselmannsetaten er nå vokst til 15 ansatte. Men også i de første årene etter krigen var det egentlig lite som skjedde med administrasjonen av Svalbard. Tidligere sysselmann Leif Eldring beskrev med sedvanlig klar tale situasjonen fram til 60-70 tallet slik:

"Ambisjonene var lave når det gjaldt å håndheve norsk suverenitet på Svalbard. Bevilgningene til sysselmannen var magre, og sentralforvaltningen demonstrerte en ekte mangel på interesse. I enhver praktisk henseende levde sovjeterne sine egne liv i sine bosettinger, bare sporadisk besøkt av sysselmannen med hundeslede om vinteren og en lite imponerende båt om sommeren. Det var et modus vivendi hvor - for å si det rett ut - sovjeterne gjorde som de ville, og norske myndigheter ga blaffen."

Etterhvert skulle dette endre seg. Ikke minst åpningen av flyplassen i 1975 og en øket politisk bevissthet ga støtet til større ressurser til sysselmannan. Det ble både båt og helikoptre, og hundesleden ble avløst av snøscooter. Retningslinjene for svalbardpolitikken ble trukket opp gjennom stortingsmeldinger i 1975 og 1986, og det falt på en rekke dyktige sysselmenn og deres medarbeidere å gjennomføre den. Ikke sjelden møtte de sterk motstand, men jeg tror trygt jeg kan si at målet ble nådd. Flere av disse sysselmenn er til stede her i dag, og jeg vil nok en gang på regjeringens vegne takke dere for innsatsen. Jeg finner likevel grunn til spesielt å nevne ett navn. Leif

Eldring var sysselmann i to perioder, 1974-78 og 1986-91. Ved hans altfor tidlige bortgang i fjor har staten mistet en god tjenestemann, og vi som kjente ham en god venn og kollega. Jeg er glad for at hans kone, Annegret som også skal ha en stor takk for sin innsats og evne til å skape hygge rundt seg, er med oss her idag.

Jeg må nøye meg med disse spredte glimt fra Svalbards "administrative historie" og de personer som har stått for den. Før jeg slutter, la meg vende et lite øyeblikk tilbake til sysselmann Bassøe. I sin beretning gir han følgende korte oppsummering av sine erfaringer:

"Efter min erfaring må et arktisk land administreres med stor overbærenhet og den rette forståelse herav får man først når man selv overvintrer og blir "a member of the arctic family" som vi sier deroppe."

La meg avslutte med å trekke frem ennå en sysselmann, nemlig den nåværende. Odd Blomdal har nå tjent ut sin åremålsperiode her på Svalbard, og reiser ned "på slutt" som man sier her i løpet av få uker. Jeg vil benytte denne anledningen til helt foreløpig å takke Blomdal for innsatsen. Han har fulgt Bassøes råd, og administrert Svalbard med overbærenhet når dette har vært berettiget, men har også vist fasthet når det har vært nødvendig, og ikke minst har han vært en engasjert talsmann for Svalbard og svalbardsamfunnet overfor sentrale myndigheter. Jeg ønsker Ebba og Odd Blomdal alt godt når de nå reiser ned til fastlandet og sysselmannen går over i pensjonisttilværelsen.

---

Lagt inn 8 september 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen