Justisminister Grete Faremo

Tale ved åpningen av "Justivalen" 1995

28. august 1995

Aller først en takk for invitasjonen til å åpne "Justivalen". Når dere nå for fjerde gang arrangerer juss-studentens egen uke - etter et langt opphold på åttitallet - er den i ferd med å bli en tradisjon. En tradisjon med en blanding av alvor og skjemt - slik en god studentuke skal være.

Temaet for Justivalen denne gangen er både interessant og viktig. Jussens forhold til den fjerde statsmakt er og blir et evig omstridt tema.

Dere ser nå på en statsråd som mang en gang har ønsket seg journalister, fotografer, aviser, radio og TV dit pepperen gror - og enda litt lenger. Jeg skal være så personlig å si at det slett ikke alltid er like enkelt og bli skjelt ut og hengt ut med de underligste karakteristikker heftet ved seg. Som Statsråd må jeg være forberedt på å tåle mye, men vår tids personfokusering gjør at jeg ofte har inntrykk av at media er mer opptatt av å ta spilleren enn ballen. Saken forsvinner i jakten på en person å fokusere på.

Men hvis noen nå tolker meg dit at jeg vil legge hindringer i veien for en fri og differensiert presse tar de helt feil. Tvert om. Vi trenger media til å overvåke oss som har makt og myndighet, og jeg er sjeleglad for at ytringsfriheten står så sterkt som den gjør i Norge.

Men selvfølgelig må vi også ha lover og regler som beskytter mot overgrep fra pressen.

Selv om jeg og mange andre offentlige personer i ny og ne kan irritere oss fælt over ting som kommer frem i pressen er jeg grunnleggende enig med Voltaire - i hans uttalelse som ofte betegnes som demokratiets kvintessens:

"Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det!".

Men en lovgivning må vi ha. Vi skal ha en fri presse, men samtidig må det være et regelverk som hindrer overgrep. En lovgivning som hindrer at usannheter og beskyldninger uten grunn kommer på trykk. Det er ikke bare sånn at pressen avdekker overgrep. Det finnes også nok av eksempler på at det er pressen som har stått for overgrep og utlegninger som har gått langt over streken. På samme måte som pressen skal verne "den lille mann og kvinne" mot overgrep må det finnes et vern mot pressen. Ingen er nemlig ufeilbarlige - ei heller pressen.

Norge er heldigvis et av de land i verden hvor ytringsfriheten står sterkest. Offentlighetsloven, som feirer sitt 25års jubileum i år knesetter prinsippet om allmennhetens innsyn i forvaltningens saksdokumenter. Loven gir pressen og andre en mulighet for å "kikke myndighetene i kortene" og er på den måten en garanti for en bred samfunnsdebatt og en demokratisk beslutningsprosess.

Temaet "Den fjerde statsmakt - juss & media" er et emne som det alltid er viktig å drøfte, men som faktisk har spesiell aktualitet nettopp i år: For det første har vi en viktig debatt om eierstrukturen i våre media, med utgangspunkt i utredningen fra det såkalte Eierskapsutvalget. For det annet har vi en fornyet debatt om de sider ved ytringsfriheten som jurister tradisjonelt har vært mest opptatt av, nemlig grunnlovsvernet for ytringsfriheten, og den interesseavveiningen som må finne sted mellom ytringsfriheten på den ene side og andre fundamentale rettigheter på den annen side.

Generelt er det altså grunn til å understreke at ytringsfriheten står sterkt i Norge. I Eierskapsutvalgets innstilling vises det til en internasjonal undersøkelse der Norge rangeres blant de fire land i verden med størst reell ytringsfrihet.

Men vi må ikke hvile på våre laurbær: Det er grunn til å utrede en revisjon av grunnlovens § 100 om ytringsfrihet. Som jurister vet vi at denne bestemmelsen teknisk sett aldri har vært blant de mest vellykkede i grunnloven, og i dag er den på mange punkter forbigått av medieutviklingen.

Regjeringen vil derfor i løpet av høsten nedsette en kommisjon som skal utrede en ny bestemmelse om ytringsfrihet i grunnloven. En slik kommisjon vil måtte drøfte en rekke grunnleggende avveininger som må gjøres mellom ytringsfriheten og andre grunnleggende rettigheter, i lys av dagens medievirkelighet. Jeg ser frem til å få disse problemstillingene belyst og gjennomdrøftet.

En ting er helt sikkert - enkelt er det ikke!

En ny lov om kildevern og offentlighet i rettspleien er også på beddingen.

Justisdepartementet vil i proposisjonen legge frem forslag om endringer i rettergangslovgivningen som gjelder offentlighet i rettspleien, og pressens og andre massemedias vern for sine kilder i samband med rettssaker.

Proposisjonen bygger på en utvalgsutredning fra 1988 ((NOU 1988: 2)) om Kildevern og offentlighet i rettspleien.

Disse spørsmålene innebærer avveininger mellom viktige verdier som hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, personvernet, og hensynet til opplysning av sivile saker og straffesaker som bringes inn for domstolene.

Spørsmål om beskyttelse av massemedienes kilder vil også bli behandlet. Forslagene, i tråd med dagens regler, vil ta sikte på å beskytte massemedienes kildevern ved at mediearbeidere settes i en særstilling i forhold til det som gjelder for folk flest når de blir avkrevet vitneprov - i sivile saker eller straffesaker - eller utsatt for ransaking.

Et slikt kildevern gir den som meddeler seg til massemediene betydelig sikkerhet for at massemediene ikke røper anonymiteten etter krav fra det offentlige eller fra private. Begrunnelsen for kildevernet er å legge forholdene bedre til rette for at massemediene kan fungere som en reell motvekt mot kritikkverdige forhold eller fange opp debattverdige forhold i samfunnet.

Jeg mener at det for den rent samfunnsrelaterte journalistikk bør være et meget sterkt kildevern når det gjelder reglene om vitneplikt. Særlig gjelder dette der det er avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få frem.

Departementet vil også komme tilbake til praktiseringen av offentlighetsprinsippet i forvaltningen i en egen stortingsmelding, slik Stortinget ba om i sitt vedtak 19 juni 1995.

Dere skal i kveld ha en fagdebatt under temaet "Dømt av media?" - om forhåndsprosedyre og forhåndsdømming i media. Dette er en interessant og viktig debatt om grensene mellom pressefriheten og personvernet. Det er ikke til å komme forbi at pressen bidrar fra tid til annen - til at en sak får klare islett av forhåndsdømming.

Representanter fra både den ene og den annen part i en rettssak lar seg i ny og ne friste til å bruke pressen for å fremme sin sak. Her har pressen et selvstendig ansvar for å ikke la seg bruke. Jurister som lar seg friste av tanken om å bruke media har også et selvstendig ansvar for å tenke over hva de gjør - og hva konsekvensene kan bli i neste omgang.

Politi, påtalemyndighet og advokater hevder ofte at pressens innsikt i juridiske spørsmål og oversikt over lover og regler er alt for dårlig. At de ikke klarer å skille siktet, tiltalt og liknende. Noen ganger har de rett i dette - og media har et selvstendig ansvar for å drive voksenopplæring i egne rekker.

Et eksempel på at det kan være vanskelig å holde tungen rett i munnen kan være avisen som etter første dagen av en lang rettssak hadde følgende oppslag over hele førstesiden:

VIETNAMESERENS
MORDERE
NEKTER SKYLD!

Tro det eller ei - men dette eksemplet er ikke mer enn fem-seks år gammelt.

At vi også fra den siste tiden har flere eksempler på unødig identifisering av både ofre og siktede i alvorlige kriminalsaker gjør det ikke alltid lettere for oss å tro på pressens forsikringer om god selvjustis. Men heldigvis er dette unntakene - og ikke regelen. Stort sett har vi en presse i dette landet som holder et langt høyere saklighetsnivå enn det vi ser mange andre steder. Vi behøver ikke gå lenger enn til Storbritannia for å se det.

Innen kriminalpolitikken setter vi forebyggende arbeid svært høyt. Sånn sett er temaet for denne uken meget bra i forhold til pressen. At utdannede jurister har innsikt i hva pressen gjør - og hvordan de tenker - forebygger unødige oppslag.

Det heter at det er tre ting man ikke bør vite hvordan er kommet til:

• pølser
• politikk
• aviser

Mon det?

På samme måte som dere her setter dere inn i pressens verden - burde kanskje pressen litt oftere sette seg inn i verdenen til politi, påtalemyndighet og advokater.

Yrkesgruppene jurister og journalister lever på mange måter i et evig hat-kjærlighet-forhold. Ved at begge grupper lærer litt mer om hverandre og hverandres roller og oppgaver kan vi kanskje ende ut med litt mere kjærlighet og litt mindre hat.

Derfor; Lykke til med justivalen - måtte den bli opplysende og nyttig både på det faglige og sosiale plan!