Justisminister Grete Faremo

Statsråd Grete Faremos tale ved Redningstjenestens 25 års jubileum

3. september 1995

Kjære jubilanter.
Gratulerer så mye med jubileet.

Nordahl Grieg skrev i et av sine dikt: " Vi er så få her i landet - fallen er bror og venn". Han tenkte da på hvordan krigens tap merkes. Men den nærhet mellom mennesker som han her beskriver, merkes også idag når mennesker kommer i nød. Folk bryr seg, og vil gjerne hjelpe, dersom de kan.

Da den offentlige redningstjeneste skulle organiseres i slutten av 60-årene, foretok vi en grundig vurdering av hvilke behov som forelå i Norge, og hvordan andre land hadde organisert sin tjeneste.

Hos oss - som i andre land - hadde en rekke organisasjoner og institusjoner ansvar for å ta vare på nødstedte mennesker. Redningsansvaret varierte, avhengig av hvilke omstendigheter som lå til grunn for ulykken, og hvilke geografiske posisjon vedkommende befant seg i. Befant den nødstedte seg eksempelvis på sjøen, var det delvis frivillige, delvis sjøforsvaret eller redningsselskap som hadde ansvaret for redningsoppgaven. Også på landjorda var det en rekke redningsorganisasjoner med ansvar og oppgaver spredt på flere offentlige, halv-offentlige og private organisasjoner og institusjoner. Dette konglomerat av ansvar for forskjellige sider av redningstjenesten medførte naturlig nok en rekke uklarheter. Det oppsto gråsoner og ikke minst problemer når innsatsen skulle samordnes og flere hadde ansvar. I en rekke andre land hadde man organisert et eget redningsverk som skulle ha det samordnede ansvar, men disse organene hadde som regel bare ansvar på landjorden og ofte bare i bebodd område.

Vi valgte en ny løsning. Istedet for å overlate redningstjenesten til en institusjon gjorde man redningstjenesten i Norge til en funksjon. Med utgangspunkt i at alle hadde rett og plikt til å bistå med å redde liv fikk politiet ansvaret for å iverksette og samordne redningsinnsatsen over hele landet, uansett ulykkens art og omfang.

To hovedredningssentraler, administrativt underlagt Justisdepartementet, ble etablert for å samordne innsatsen i og utenfor politidistriktet. Hoved-ideen var at alle, såvel frivillige som offentlige, fortsatt skulle få spille en betydningsfull, likeverdig og viktig rolle i redningsarbeidet, dersom de hadde ressurser som kunne redde liv. Politiets oppgave var å registrere ressursene, sørge for varsling, og deretter samordne innsatsen på skadestedet.

I Norge har vi store avstander, spredt bosetning og ellers varierende forhold. Effektiv hjelp avhenger av faglig dyktighet og lokalkunnskap settes hurtig inn for å redde liv. Vi har et mangfold av innsatsenheter, frivillige såvel som profesjonelle. Disse utgjør idag vår redningstjeneste.

Den frivillige innsatsen som organiseres spontant på ulykkesstedet gjennom de frivillige hjelpeorganisasjoner, er særpreget for vårt land. Dette særpreg er noe vi vil ta vare på fordi det er verdifullt for oss alle.

Hovedredningssentralenes har også livreddende oppgaver som strekker seg over det meste av vår halvklode. På Sola mottar man nødmeldinger fra hele Atlanteren og Det Indiske hav. Det siste velkjente eksempel på denne aktiviteten er sentralens samordningsrolle i forbindelse med forliset til det italienske cruiseskipet " Achille Lauro" utenfor østkysten av Afrika høsten 1994. I denne forbindelse fikk HRS-S brev fra den Kgl. Norske Generalkonsulat i New York med kopi av brev fra den amerikanske transportminister der den norske deltakelse og særlig hovedredningssentralens rolle ble fremhevet som avgjørende for at så mange menneskeliv ble reddet.

Under et møte i FN´s sjøfartsorganisasjon IMO i 1989 ble det redningsarbeid som hovedredningssentralen i Bodø utførte i forbindelse med uhellet til det sovjetiske cruiseskipet "Maksim Gorkij" sørvest av Svalbard, gjennomgått og trukket frem som et skoleeksempel på hvorledes aksjoner i arktiske farvann skal koordineres.

HRS Nord-Norge og HRS Sør-Norge, befinner seg i dag i verdenseliten og har gitt Norge et meget godt omdømme i det internasjonale redningsmiljø.

Alt dette illustrerer og bekrefter at redningstjenesten i Norge både har vært meget godt organisert og har utvist stor dyktighet i sin ansvarsfulle gjerning. Regjeringen er alle som har medvirket til dette stor takk skyldig.

Selv om redningstjenesten har vært og er i de beste hender, er det ved 25 års jubileet naturlig å se framover.

Tallet på redningshelikoptre og basemønsteret har ligget fast i nærmere 25 år. Behovet for redningstjeneste er økt betydelig på grunn av oljevirksomheten og annen maritim virksomhet langs kysten, særlig i Sørøst-Norge. Det er ikke gitt at dagens basemønster gir den beste løsning.
I vår har Regjeringen som kjent vedtatt å utplassere to av Forsvarets redningshelikoptre henholdsvis på Vigra og Rygge flyplasser for å gi en bedre geografisk dekning.

Men Regjeringen har ønsket å se enda lengre framover. Justisdepartementet er derfor i disse dager i ferd med å nedsette et bredt sammensatt utvalg for å se på redningshelikopterberedskapen generelt, basemønsteret og muligheten for en bedre samordning mellom de forskjellige statlige og private helikoptertjenester og med tilgrensende redningsansvarsområder. Mandatet utgjør en spennende utfordring for de 13 utvalgsmedlemmene som vil representere forskjellige interesser. Det er en glede å kunne opplyse at fylkesmann Alv Jakob Fostervoll i Møre og Romsdal, som har bred erfaring fra beredskaps- og utredningsarbeid, har sagt seg villig til å lede utvalget. Jeg er sikker på at utvalget under hans ledelse vil bringe redningstjenesten ytterligere et skritt framover.

Et jubileum som dette er en anledning for varm takk. På vegne av Regjeringen vil jeg derfor få takke alle gode krefter - ingen nevnt og ingen glemt - som har bidratt til at norsk redningstjeneste de siste 25 årene har gjort en innsats vi er stolte av og som det står respekt av.

Når ingen er nevnt og ingen glemt, er det likevel to personer her i dag som Justisdepartementet ønsker å fremheve:

En stor del av æren for hovedredningssentralenes anseelse i inn- og utland kan med rette gis til de to daglige ledere av hovedredningssentralene, redningsinspektørene Arne Gravdal v/ HRS- Sør-Norge og Rolf Johansen v/HRS-Nord-Norge. Jeg vil be dere komme fram.

Dere tiltrådte stillingene som redningsledere ved våre to sentraler for Sør-Norge og Nord-Norge nøyaktig for 25 år siden. Dere ble begge redningsinspektører og daglige ledere omlag 6 år senere, og dere har forblitt trofaste i stillingene fram til i dag. Videre har dere i denne lange tiden vært med på å lede mange store redningsaksjoner og har vist personlig styrke og evne til å takle de vanskelige situasjoner som alltid vil oppstå når menneskeliv står på spill og ikke minst i forhold til de pårørende.

Det kunne sies mye om det arbeidet dere to har nedlagt på hver deres arbeidsplass. Jeg har imidlertid en forventning om at det om ikke alt for lenge vil by seg en annen anledning til å komme nærmere inn på den enkeltes innsats.

I dag vil jeg derfor overbringe dere Justisdepartementets dypfølte takk for 25 år i norsk redningstjeneste.