Justisminister Grete Faremo

Redegjørelse om Regjeringens tiltak for å bekjempe voldskriminalitet

Stortinget, 15. mai 1995

1. Innledning

Vi har i den senere tid blitt rystet av en rekke tragiske drapssaker og tilfeller av grov vold. Mange føler uro og er opptatt av hva som kan gjøres for å få bukt med volden. Dette er bakgrunnen for at jeg 4. april anmodet Stortingets presidentskap om å få gi en redegjørelse.

Regjeringens mål er å utvikle et tryggere, varmere og mer rettferdig samfunn, med økt livskvalitet for det enkelte menneske. Den volden som rammer stadig flere - direkte og indirekte - er uakseptabel! Regjeringen har derfor gjort kampen mot vold til et av sine viktigste innsatsområder innenfor kriminalitetsbekjempelsen.

Vi må dessverre konstatere, at volden stadig har økt i de siste ti-år. Antall registrerte voldsforbrytelser er mer enn femdoblet fra 1960, og utgjorde i 1993 ca. 10.500 saker. De siste 10 - 15 årene har volden også blitt merkbart mer brutal og grov. Såkalt "blind" vold har økt.

Bare en del av voldskriminaliteten blir registrert. Mørketallene er antakelig meget store, ikke minst når det gjelder vold i hjemmet. Resultatene fra Levekårsundersøkelsen i 1991 viser at 5 pst. av de spurte, hadde vært utsatt for vold eller trusler om vold det siste året.

Voldskriminaliteten fører til at mange mennesker blir utrygge, og redde for å ferdes ute. Selv om risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelser er liten for den enkelte av oss, rammer disse forbrytelsene mange mennesker indirekte ved at det skapes frykt og utrygghet som hemmer den alminnelige livsutfoldelse. Levekårsundersøkelsen fra 1991 viser at frykten for vold er størst blant kvinner. Hele 18 prosent av alle voksne kvinner svarer at de er urolige for å bli utsatt for vold eller trusler om vold i sitt nærmiljø. For menn er andelen 3 prosent. Både for kvinner og menn øker frykten for vold med alderen.

Til tross for disse nedslående utviklingstrekkene, er det grunn til å understreke at vi fremdeles lever i et land med lav voldskriminalitet i forhold til de fleste andre land. Men vi kan ikke slå oss til ro med dagens situasjon.

Vi er alle på leting etter årsaker til voldsutviklingen og vi strever med å gi fyldesgjørende svar. Ingen enkeltfaktor gir svar på hvorfor noen utvikler voldelig adferd. Årsakene er mange og sammensatte. Samfunnsforskere peker på forhold som øking i antall oppløste hjem, rotløshet, tilflytting til byer og tettsteder, øking i rusmiddelmisbruk, voldsskildringer i bildemedia mv. Spørsmålet er imidlertid om disse utviklingstrekkene bare er symptomer på et dyptliggende årsaksforhold som har sammenheng med verdinormer, holdninger og evnen til å løse konflikter.

2. Regjeringens mål og strategier for å bekjempe volden.

Regjeringens strategier for å bekjempe volden er presentert i St. meld. nr. 23 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet, de årlige budsjettproposisjonene og handlingsplanen "Trygghet og nærhet i hverdagen" som Regjeringen la fram høsten 1993.

Voldskriminaliteten, som all annen kriminalitet, skal bekjempes etter to hovedstrategier; nemlig ved forebygging og ved en effektiv straffeforfølging av lovbrudd.

Siden årsakene til aggresjon og vold er mange og sammensatte, må alle gode krefter samordne sin innsats mot volden. Strafferettspleiens område alene er for snevert. Det kreves innsats fra familie, skole, frivillige organisasjoner, media og lokale og sentrale myndigheter. Gjennom en bred ansvarsmobilisering må vi stå sammen mot volden.

Det er særlig viktig at innsatsen mot vold og annen kriminalitet samordnes både lokalt og sentralt. Justisdepartementet har ansvar for den sentrale koordineringen av både den forebyggende virksomheten og straffeforfølgingen. På lokalt hold har kommunene ansvaret for å planlegge og koordinere den forebyggende virksomheten. Selv om samordningen er blitt bedre, kan fortsatt mye gjøres for å få maksimalt ut av vår samlede innsats.

Regjeringen har i de senere årene satset meget store ressurser på å bekjempe kriminalitet. Bare til politi- og lensmannsetaten har bevilgningene fra 1990 til 1995 økt med 922 mill. kroner, eller nesten 29 pst. I samme periode er etaten tilført ca 1 700 nye stillinger, hvorav 1 366 nye polititjenestemenn. Bevilgningene til kriminalomsorgen er økt med 267 mill. kroner, eller ca 27 pst. Samtidig har kriminalomsorgsetatene fått 362 nye stillinger. Fengselskapasiteten er økt med nesten 500 plasser. Også domstolene er styrket vesentlig. Regjeringen vil også i årene som kommer øke innsatsen i kampen mot kriminaliteten.

Regjeringen har foreslått en tilleggsbevilgning på 50 millioner i Revidert nasjonalbudsjett for 1995 til styrking av politibudsjettet, noe som vil få stor betydning for voldsbekjempelsen.

3. Forebyggende tiltak.

Foreldre og hjem

La meg så sterkt jeg kan understreke det selvfølgelige: Det er vi foreldre som har det grunnleggende ansvaret for å gi våre barn den trygghet og den respekt for seg selv og andre som gjør dem fremmede for voldsbruk. Familien er det viktigste lærested for hvordan konflikter løses. Vi foreldre må sette grenser for barnas uteliv, alkoholbruk og TV-vaner, og rydde opp i tendenser til mobbing, trakassering og usosial adferd. Og vi må ved egen adferd sette gode eksempler.

Selv om foreldrene har oppdrageransvaret, er samfunnets innsats et nødvendig supplement. Det gjelder særlig hvor foreldrene svikter sine omsorgsoppgaver eller hvor de av andre grunner ikke makter å følge opp dette ansvaret.

Skolene

Skolene har også et spesielt ansvar. Det er dessverre en kjensgjerning at vold, mobbing og trakassering av medelever er en del av hverdagen på mange skoler. Det er viktig at lærere, elever og foreldre i fellesskap tar fatt i disse problemene. Dette er nødvendig for å hjelpe ofrene ut av en ulykkelig situasjon og for å hjelpe overgriperne over på et bedre spor. Mange skoler har gjort en imponerende innsats som andre skoler har mye å lære av.

Flere gode prosjekter er satt i gang for å redusere volden gjennom holdningsskapende arbeid. Det ville føre for langt å gå inn på de ulike tiltak i denne redegjørelsen. Jeg nevner imidlertid at politiet er aktivt engasjert med undervisning i skolen, og tilbyr et to-timers undervisningsopplegg i hvert klassetrinn fra 1. - 9. klasse. Enkelte steder er det igangsatt en ordning med "politifaddere", som samarbeider med skole og barnevern om tiltak som kan forebygge vold i skole og nærmiljø. Politifadderen skal være konfliktløser og rådgiver. Jeg nevner også at det fra høsten vil bli satt i gang et utviklingsprogram om skolemegling som skal stimulere til holdningsdannende tiltak mot mobbing og vold i skolen. Det spesielle med skolemegling er at barn og unge selv aktiviseres til å ta ansvar for å løse hverdagslige konflikter ved hjelp av meglere. Jeg har store forhåpninger til at dette vil kunne fungere som en god konfliktløsningsmodell som samtidig lærer de unge å forstå at konflikter skal løses ved dialog og ikke med nevebruk.

Kommunene

Kommunene skal drive forebygging gjennom sin egen virksomhet f.eks. i forbindelse med sin planlegging og utbygging av bo- og nærmiljøer, barnevern, helsestasjoner, sosialtjeneste og fritidstilbud. Videre skal de koordinere den samlede forebyggende innsatsen lokalt. For å sikre bredden i tilbudene, må planleggingen skje gjennom samarbeid på tvers av sektorene og med medvirkning fra frivillige organisasjoner. Ikke minst er dette viktig for å gi et godt tilbud til de mest utsatte barne- og ungdomsgruppene.

Dagspresse, radio, fjernsyn

Dagspressen, radio og fjernsyn er med på å forme folks holdninger til vold og annen kriminalitet både på godt og vondt. Overdrevne fremstillinger av kriminalitet øker unødvendig folks frykt. Mediene kan gjennom sensasjonspreget fokusering på voldssaker bidra til avstumpede holdninger. Men mediene kan også yte viktige bidrag til kampen mot vold og annen kriminalitet ved å sette søkelyset på volden som samfunnsproblem. De antivoldskampanjene som er ført i deler av dagspressen i den senere tid, synes jeg er mønster for hvordan mediene kan bruke seg selv som ledd i en bevisstgjøring og ansvarsmobilisering.

Bildemediene

I økende grad formidles grov vold i bildemediene. Det levende bilde har sterk påvirkningskraft. Det er grunnlag for å hevde at det er en viss sammenheng mellom den økende volden i samfunnet og bildemedienes fremstilling av vold.

Den økende opplevelse av vold gjennom mediene vil også kunne bidra til større likegyldighet overfor vold. Dermed kan veien legges åpen for en ytterligere økning av vold som uttrykk for frustrasjon og markeringsbehov, og som middel til konfliktløsning innen nærmiljø og familie.

Da temaet vold i bildemediene ble drøftet i Stortinget i april i fjor, var det bred enighet om at vi bør vurdere tiltak som kan bidra til å redusere bildemedienes formidling av vold. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen nylig la frem en nasjonal handlingsplan - et felles løft - mot vold i bildemediene. Handlingsplanen omfatter i alt 60 tiltak som spenner fra holdningsskapende tiltak, økt kontroll til gjennomgang av lovverket.

Mer synlig politi.

Vi kan ikke akseptere voldsutviklingen vi har sett i våre byer og tettsteder! Vi kan ikke slå oss til ro med at vanlige folk skal være redde for å ferdes ute. Selv om risikoen for å bli utsatt for vold er liten for folk flest, er det forståelig at mange føler uro og frykt for at de selv skal bli rammet. Vi må derfor ta frykten på alvor! Vi må fjerne frykten ved å gjøre noe med volden - ikke ved å bagatellisere risikoen for å bli rammet av den.

Politiets innsats er helt sentral. Vi arbeider aktivt for et mer synlig politi som er til stede der folk har bruk for det og til rett tid. Dels skjer dette gjennom måten vi organiserer politiet på og dels gjennom de strategier som følges for selve polititjenesten.

Nærpolitimodellen har lenge preget politiet. Den nye organisasjonsmodellen for politidistriktene understreker betydningen av nær kontakt med lokalmiljøet. Vi får driftsenheter med ansvar for all polititjeneste i et geografisk område og med lokaler i dette området. Vi er i ferd med å bygge ned ineffektive skiller mellom ordenstjeneste og etterforskning. Gjennom dette får vi et helhetsgrep på kriminalitetsbekjempelsen.

De særlige gatevoldsaksjonene som ble satt i gang høsten 1993 er et uttrykk for Regjeringens ønske om å bidra til økt trygghet for folk flest gjennom en mer målrettet polititjeneste. Gatevoldsaksjonene omfatter i dag 16 politidistrikter, og betyr en opptrapping av innsatsen i de største og mest voldsbelastede byene.

Vi har sett gode resultater i storbyene etter dette målbevisste arbeidet. Den økte tilstedeværelsen og synliggjøringen av politiet har utvilsomt virket konfliktdempende. Publikum har gitt positive tilbakemeldinger, og uttrykt at de føler økt trygghet ved politiets innsats mot gatevold. I flere av de største byene ser vi at antall voldsanmeldelser reduseres i de områdene hvor politiet setter inn ressurser. Dette viser at det nytter å bekjempe volden i sentrum av storbyene.

Natteravnprosjektene

De såkalte natteravnprosjektene er et meget nyttig supplement til politiets økte synlighet og tilstedeværelse. Natteravnene er frivillige unge og voksne som ferdes i voldsbelastede områder på kvelds- og nattestid, for å dempe volden ved sitt nærvær. Det er opprettet natteravnprosjekter i alle deler av landet, og erfaringene er gode. Justisdepartementet har derfor bedt politikamrene om å ta initiativ til slike prosjekter alle steder dette har noe for seg.

Rusmidler

Det er nær sammenheng mellom rus og vold.

Alkoholbruk er trolig en av de viktigste kriminalitetsutløsende faktorene. All erfaring og statistikk viser det samme: Berusede unge menn er sterkt overrepresentert blant voldsmenn og ofre. Mye av volden skjer i helgene i tilknytning til eller i nærheten av skjenkesteder. Vi må derfor sette søkelyset på deler av alkoholpolitikken, og da særlig skjenkebevillinger og stengningstider.

Kommunene har en sentral rolle her. Kommunale myndigheter beslutter hvor lett tilgjengelig alkohol skal være, og sitter dermed med nøkkelen til viktige kriminalitetsforebyggende tiltak.

Kommunene må føre god kontroll med at skjenkebestemmelsene overholdes. Vi vet at det skjer overskjenking og skjenking til mindreårige. Det er selvsagt bevillingshaveren som har ansvaret for at dette ikke skjer. Men kommunene har et ansvar for å ha et kontrollapparat som avdekker brudd på bestemmelsene, og for at alvorlige brudd får konsekvenser for bevillingen.

Kommunale myndigheter bør også innhente informasjon fra politiet om manglende oppfølging fra bevillingshavere, og trekke konsekvenser av den informasjon de får.

Det er også en sammenheng mellom narkotikakriminalitet og voldsproblemene. Dels skjer dette ved at misbrukere i rus utfører voldshandlinger, og dels ved at narkotikamiljøet, både på selger- og misbrukersiden, fremmer asosiale og voldelige adferdsmønstre. Vår narkotikapolitikk har derfor betydning for bekjempelsen av voldskriminaliteten. Regjeringen prioriterer kampen mot narkotika meget høyt. Det satses både på forebygging og tiltak for å øke oppdagelsesrisikoen for omsetning og bruk av narkotika. Politiet har i år styrket innsatsen mot "house-parties" og bruk av såkalt "designer-drugs".

Våpenlovgivningen

Jeg er meget bekymret over den våpenbruken vi har sett flere tilfelle av i det siste.

Enkelte skytevåpen brukt ved kriminelle handlinger, er skaffet til veie på lovlig vis, men ofte er våpnene skaffet til veie ulovlig. Rundt om i de norske hjem er det også betydelige mengder uregistrerte våpen, dels fra krigens dager. Inntil 1990 var det ikke påbudt å registrere hagler, og vi antar at det finnes flere hundre tusen uregistrerte hagler ute blant folk. Med til bildet hører også at de lokale våpenregistrene føres manuelt ved det enkelte politikammer, og dette vanskeliggjør oversikten.

Den ulovlige våpenbruken må ned! Det er neppe grunn til stor optimisme når det gjelder mulighetene til effektivt å forhindre at kriminelle som nitid planlegger et ran eller overfall greier å skaffe seg våpen. Men i likhet med annen voldskriminalitet, skjer vold med våpen ofte som følge av en impulshandling utløst av en eller annen situasjon som dukker opp. Et neveslagsmål eller overfall, får en langt alvorligere karakter når det er våpen med i spillet. Mot denne type voldshandlinger vil mer effektive våpenrestriksjoner kunne ha positiv effekt.

I de senere år er det vedtatt et par lovendringer som tar sikte på å forhindre ulovlig våpenbruk. I 1991 ble strafferammen for uforsiktig omgang med skytevåpen hevet fra 3 måneder til ett år, og i 1993 ble det vedtatt et forbud mot å bære kniv på offentlig sted.

Vi er nødt til å gå grundigere til verks. Nåværende våpenlov er fra 1961. Mye tyder på at det er behov for å endre reglene på flere punkter. Dette gjelder bl.a. straffebestemmelsene for ulovlig besittelse av skytevåpen. Våpenreglene vil bli gjennomgått i løpet av inneværende år. Det vil også bli vurdert om det bør være straffbart å bære våpen på offentlig sted.

Jeg ønsker bedre oversikt over- og kontroll med - de våpen som befinner seg i privat eie. Derfor har jeg satt i gang en utredning av spørsmålet om å opprette et sentralt våpenregister. I denne sammenheng vil jeg også vurdere spørsmålet om et nasjonalt amnesti for dem som i dag har våpen ulovlig. Jeg regner med at utredningen vil være ferdig rundt årsskiftet 1995/96.

4. Straffeforfølgingen

Mål og strategier for straffeforfølgingen

Straff markerer at samfunnet ikke aksepterer visse typer atferd. Å gjennomføre straffereaksjoner har også et klart forebyggende formål. Dels skal de gi et budskap til folk i sin alminnelighet om at forbrytelser ikke lønner seg , og dels skal de påvirke lovbryteren til å føre et lovlydig liv i fortsettelsen.

Regjeringens hovedstrategi for straffeforfølgingen av voldskriminaliteten bygger på følgende fire hovedelementer:

• Straffen for voldskriminaliteten må være tilstrekkelig streng til å avspeile samfunnets syn på disse forkastelige handlingene, og til å virke allmen- og individualpreventivt.
• Voldskriminaliteten i samfunnet må avdekkes og oppklares så langt som mulig.
• Straffeforfølgingen må gjennomføres så raskt som mulig gjennom alle ledd i strafferettskjeden.
• Straffen må benyttes aktivt til å forbedre voldsforbryteren.

Straffenivået

Straffenivået bestemmes av strafferammene fastsatt i straffelovgivningen og av domstolenes straffeutmåling i de enkelte saker.

Strafferammen for forsettlig drap er fengsel i minst 6 år og høyst 15 år. I en del særlige alvorlige drapstilfelle kan lovens strengeste straff - fengsel inntil 21 år - idømmes. Ved grov legemsbeskadigelse er minimumsstraffen 2 års fengsel og maksimumsstraffen 15 års fengsel, men 21 år ved de meget alvorlige tilfellene. For voldtekt er den øvre strafferammen etter lovens mildeste alternativ 10 års fengsel. Dreier det seg om voldtekt til samleie, er strafferammen minimum 1 års fengsel og maksimum 15 års fengsel. Etter lovens strengeste alternativ kan voldtekt i særtilfeller straffes med fengsel i 21 år.

Domstolenes straffeutmåling ligger normalt godt under den maksimale strafferammen for alle typer voldsforbrytelser. For eksempel ligger normalstraffen for drap på ca. 8 år. For voldtekt ligger normalstraffen på ca. 2 år. Det samme gjelder grovt ran, mens ran ligger på ca. 1 års fengsel.

Etter min oppfatning synes domstolenes straffeutmåling akkurat i voldssaker gjennomgående å ligge for lavt. Jeg tror det er nødvendig å skjerpe straffene for å møte den voldsutviklingen vi i en årrekke har sett i samfunnet. Det kan også virke støtende på den alminnelige rettsfølelsen at voldsovergrep som resulterer i fysisk skade, i mange tilfelle bare straffes med relativt korte fengselsstraffer. Jeg er derfor glad for at Høyesterett har gitt signaler om skjerping av straffen for en del voldsforbrytelser.

Vi hører med jevne mellomrom krav om heving av strafferammene og innføring av minimumsstraffer for voldsforbrytelser. Jeg vil peke på at det allerede i dag er adgang til å anvende lovens strengeste straff for drap, voldtekt og de mest alvorlige former for grov legemsbeskadigelse. For alle disse forbrytelsene har vi for øvrig minimumsstraffer. Det er derfor lite å hente ved de nevnte tiltakene her, og etter mitt syn gjelder dette også for de andre voldsforbytelsene. Å heve straffelovens maksimumsgrenser vil neppe ha noen særlig effekt, siden praksis for straffeutmålingen i dag ligger langt under disse grensene. Det er neppe heller noen god løsning å heve lovens minimumsstraffer eller innføre nye minimumsstraffer. Domstolene bør ha stor frihet i valg av straffeutmåling. Erfaringer har også vist at skjerpelse av minimumsstraffene ofte har hatt uheldige virkninger, slik at en etter en tid har gått tilbake til utgangspunktet.

Avdekking og oppklaring av voldskriminalitet

For de voldssakene som politiet får kjennskap til gjennom anmeldelser eller på annen måte, har oppklaringsprosenten i de senere år ligget på ca. 55 pst. og for drap på nesten 90 pst. Selv om oppklaringsprosenten er langt høyere for voldssaker enn gjennomsnittet for alle forbrytelser, er det rom for forbedringer.

Et viktig tiltak for å avdekke og oppklare voldsforbrytelser, er å videreutvikle lokal kriminaletterretning som arbeidsmetode i politiet. Metoden går ut på å innhente, systematisere og analysere informasjon om de mest aktive forbryterne, og hvor og når volden skjer. Dette gjør det mulig å sette inn politiressurser mer målrettet og strategisk riktig. Også den sentrale kriminaletterretningsenheten som skal opprettes, vil kunne bidra til å kartlegge bruk av vold i de kriminelle miljøene. Særlig vil dette gjelde bruk av vold innen den organiserte kriminalitet.

Nærpolitimodellene gir politiet større muligheter til oversikt over bl.a. gjenger og voldsmiljøer, noe som vil lette avdekking og oppklaringen av voldssaker. Det samme gjør gatevoldsaksjonene.

Sist fredag la Regjeringen fram en proposisjon om endring i straffeprosessloven slik at vi får hjemmel til å etablere et DNA-register. Formålet med et slikt register er å kunne oppklare flere alvorlige straffesaker, herunder sedelighetsforbrytelser og alvorlige voldssaker, foruten raskt å kunne utelukke uskyldig mistenkte.

Rask avvikling av straffesakene gjennom alle ledd

Vi vet at det er sammenheng mellom hvor raskt et lovbrudd oppklares, pådømmes og fullbyrdes og den forebyggende effekt vår innsats har. Rask reaksjon er dessuten nødvendig for å markere samfunnets syn på lovbrudd. Det kan ikke aksepteres at manglende eller sen reaksjon blir det vanlige. Det er også uheldig når lovbryteren ikke får gjort opp for seg innen rimelig tid. Regjeringen vil derfor ha raskere fremdrift i straffesakene.

Vi har i de senere år arbeidet målbevisst for å effektivisere de enkelte leddene i straffesakskjeden og bedre samspillet mellom dem. Arbeidet har båret frukter.

Domstolene har i løpet av de siste årene kortet vesentlig ned på sine behandlingstider for straffesaker. På landsbasis er den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden godt under målet på 3 måneder, selv om behandlingstiden ved enkelte domstoler fortsatt er for lang. Behandlingen av forhørsrettssaken tar vanligvis 2-3 uker.

Tidligere var soningskøene et meget alvorlig problem. Fengselsvesenet har gjennom en stor innsats de siste årene maktet å avvikle køene. En viktig grunn til at dette har vært mulig, er at vi har utnyttet fengselsplassene bedre og utvidet kapasiteten betydelig.

I dag er det politi- og påtaleleddet som i første rekke sliter med for lange saksbehandlingstider, selv om det også her har skjedd mye positivt. I samarbeid med den høyere påtalemyndighet er vi nå i ferd med å sette iverk nye rutiner som vil effektivisere behandlingen. Det er i tiden fremover nødvendig å prioritere etterforsknings- og påtalesiden ressursmessig.

Det er ikke nok bare å effektivisere saksavviklingen ved de enkelte ledd i straffesakskjeden. Vi må også forbedre samspillet mellom politi, påtalemyndighet, domstoler, fengselsvesen, friomsorg og forsvarer. Det er derfor satt i verk flere prosjekter for å korte ned behandlingstiden. Saker som ikke krever mye etterforsking, bør pådømmes i løpet av få uker. Det gjelder særlig i de sakstyper som prioriteres av påtalemyndigheten, slik som voldssaker.

Straffen som middel til å forbedre voldsforbryteren

En sentral målsetting med straffeforfølgingen er at lovbryteren skal avstå fra ny kriminalitet etter at straffen er gjennomført. Dessverre fortsetter mange på en kriminell løpebane. Tidligere straffedømte er faktisk ansvarlige for mesteparten av kriminaliteten i samfunnet. Mange reiser derfor spørsmål om straffen i det hele tatt har noen oppdragende virkning på lovbryterne.

Jeg vil ikke godta en så passiv holdning til denne problemstillingen. Tvert i mot ser jeg det som en stor utfordring å redusere tilbakefallet til ny kriminalitet. Siden en så stor del av kriminaliteten begås av tidligere straffede, vil reduksjon av tilbakefallet gi viktige bidrag til å redusere det samlede omfanget av kriminaliteten.

Vi vet i dag for lite om årsakene til tilbakefall, men vi vet at mange faktorer utenfor selve strafferettssystemet, slik som arbeidsforhold, boforhold, privatøkonomi og sosialt nettverk spiller inn. Ansvaret ligger hos den enkelte straffedømte. Men justismyndighetene, skoleverket, sosialomsorgen, helsevesenet og arbeidsmarkedsmyndighetene har viktige oppgaver når det gjelder å bidra til redusert tilbakefall.

Vi satser nå på å styrke kunnskapsgrunnlaget om tilbakefallet. Flere politikamre vil i 1995 registrere samtlige førstegangskriminelle. Vi vil forbedre mulighetene hvert ledd i strafferettskjeden har for vurderingen av hvilke tiltak som kan forhindre en kriminell utvikling.

Tilbakefall skal også registreres. Justisdepartementet har i den senere tid arbeidet systematisk med å kartlegge de kunnskaper kriminalomsorgens ansatte har om hva som påvirker tilbakefall. Det er også aktuelt å undersøke de domfeltes egne meninger om hva som oppleves som avgjørende for å avstå fra ny kriminalitet.

Lovgiveren må blant annet utforme strafferammer og straffealternativer som gir tilstrekkelig muligheter for rehabilitering. Påtalemyndigheten og domstolene bør se det som sin oppgave å vurdere det oppdragende aspekt nøye ved sin fastsettelse av straffen. Jeg vil trekke fram noen eksempler som belyser problemstillingen.

Konfliktrådsordningen gir gode muligheter for individuelt tilpassede reaksjoner. Vi vet at konfliktrådene f.eks. i Oslo har behandlet flere saker som gjelder mobbing og vold med godt resultat. Megling i konfliktråd bidrar til forsoning, samtidig som utøveren blir konfrontert med sine handlinger ansikt til ansikt med offeret. Læringen og ansvarliggjøringen i denne prosessen gjør konfliktrådene til en egnet reaksjonsform også overfor barn under den kriminelle lavalderen. Barn under 15 år, utgjorde totalt 26 % av de unge som fikk sin sak behandlet i konfliktsråd i 1994. Av de sakene som gjaldt barn under 15 år samtykket over 90 % i megling.

Fengselsvesenet og friomsorgen arbeider aktivt med å tilpasse soningen for den enkelte nettopp for å øke straffens oppdragende virkning. Ressursene blir mer systematisk prioritert mot de straffedømte som viser at de på en forpliktende måte vil bidra til sin egen rehabilitering.

Individuelle soningsplaner, kan blant annet omfatte arbeidstrening, skolegang og sosial trening. Behandling for rusmiddelmisbruk, psykiske problemer eller avvikende adferd kan også inngå som elementer i soningsplanen.

Kriminalomsorgen har startet et eget prøveprosjekt for volds- og sedelighetsdømte. Disse problemstillingene vil for øvrig bli bredt belyst i den stortingsmelding om kriminalomsorgen, som vi nå arbeider med.

5. Styrking av ofrenes stilling.

Trygghet for den enkelte borger er en sentral velferdsfaktor. Regjeringens mål har derfor vært å bygge ut hjelpen og støtten for dem som er blitt ofre for kriminalitet.

I tråd med Regjeringens forslag har Stortinget nå endret straffeprosessloven slik at den gir ofrene sterkere vern og støtte. Bistandsadvokatordningen er utvidet. Fornærmede har fått større rettigheter til informasjon om hva som skjer i forbindelse med straffesaken. Hovedforhandlingen er gjort mer skånsom for offeret ved at retten har fått utvidet adgang til å beslutte at den tiltalte skal forlate salen når den fornærmede forklarer seg. Videre er det innført adgang til å forby en person å oppsøke en bestemt person eller et bestemt sted når det er særlig risiko for at den forbudet retter seg mot ellers vil begå en straffbar handling mot en annen. Jeg vil også nevne at adgangen til å pålegge lovbryteren å betale erstatning og oppreisning til den fornærmede er utvidet.

Det er viktig at ofrene får informasjon om hvordan de kan søke hjelp. Politiet har derfor utarbeidet informasjonsmateriell med opplysninger om hvor ofre for alvorlig kriminalitet kan søke hjelp, veiledning og råd lokalt. Videre skal politiet oppsøke eldre som er blitt ofre for kriminalitet for å gi hjelp og veiledning, herunder om hvordan man best kan verne seg mot å bli utsatt for kriminalitet.

Sosial- og helsdepartementet etablerer nå i høst et nasjonalt kompetansesenter for voldsofferarbeid i Oslo. Senteret skal bl.a. systematisere eksisterende kunnskap om vold og voldtekt. Det skal videre formidle kunnskap, og gi veiledning til ulike instanser, organisasjoner og profesjoner. Bemanningen ved senteret skal ha en tverrfaglig profil, med vekt på juridisk, medisinsk, psykologisk og samfunnsvitenskapelig fagbakgrunn. Etter mitt syn vil senteret kunne gi viktige bidrag når det gjelder kunnskap om vold som vi kan gjøre oss nytte av når vi skal legge opp våre strategier og innsats i voldsbekjempelsen.

6. Situasjonen i Oslo

Gatevolden i Oslo har vært mye omtalt den siste tiden. Spesielt i desember 1994 og januar i år ble det registrert et urovekkende høyt antall tilfeller av gatevold i Oslo sentrum. I denne perioden var bemanningssituasjonen ved politikammeret spesielt vanskelig fordi tjenestemennene ikke påtok seg overtidsarbeid.

De fleste tilfeller av gatevold i Oslo sentrum finner sted natt mellom lørdag og søndag. "Høydepunktet" er mellom kl. 02.00 og kl. 06.00. Den typiske voldsmann og det typiske offer er unge menn mellom 18 og 25 år, og de langt fleste er beruset. Volden finner sted innenfor et meget begrenset sentrumsområde med rikelig tilgang på restauranter med sen stengetid. Videre er drosjekøene spesielt utsatte.

Oslo politikammer har fått øremerkede midler til voldsinnsats og har startet en aksjon basert på omfattende og synlig tilstedeværelse av uniformerte tjenestemenn. Den består av fotpatruljer, ryttere og bilpatruljer. I tillegg til uniformert personell, bruker politikammeret også sivile spanere, bl.a. narkotikapolitiets uropatrulje.

Innsatsen har gitt klare og raske resultater. Fra januar til februar i år var antallet anmeldte voldstilfeller i Oslo sentrum redusert med vel 40 pst. For mars viser tallene en liten stigning, men ligger likevel godt under tallet for mars 1994. Politikammeret vurderer fortløpende hvilke tiltak som bør iverksettes. Det er likevel klart at den omfattende tilstedeværelsen av uniformert politi i gatene, er et grunnleggende element i innsatsen både på kort og på lengre sikt.

Det meste av gatevolden i Oslo sentrum har sammenheng med restaurantbesøk. Selv om de fleste restauranter driver seriøst, er det likevel ikke til å komme bort fra at vi de senere år har registrert ulike former for kriminalitet knyttet til den useriøse del av restaurantnæringen. Oslo politikammer har innledet et nært samarbeid med Oslo kommune og vil systematisere sin innsats mot kriminelle forhold knyttet til restauranter, og bl. a. gi kommunen råd ved tildeling av skjenkebevillinger. Siktemålet er å få luket ut useriøs og kriminell virksomhet, samtidig som politiet gjennom sine tilrådninger kan medvirke til at det ikke skjer opphoping av uheldig aktivitet i områder som fra før av er sterkt belastet.

I de senere år har vi opplevd et økende antall straffesaker der volden har sitt utspring i mer ekstreme ungdomsmiljøer som f.eks. nynazistiske sympatisører, såkalte satanist-grupper, anarkister e.l. Den voldelige atferd som enkelte av disse gruppene synes å føre med seg, er ikke uten bekymring. Volden synes også delvis å ha vært rettet mot innvandrere med mørk hudfarge. Politiet vil årvåkent ha sin oppmerksomhet mot utviklingen på dette området.

Vi har også en del tilfeller hvor ungdomsgjenger har angrepet andre unge med bl.a. kniver og slagvåpen. Gjengmiljøene blir derfor fulgt aktivt opp, både gjennom helgeinnsatsen i sentrum og gjennom oppfølging i de enkeltes nærmiljø. Arbeidet består dels i å pågripe og følge opp ledere og nøkkelpersoner i gjengene, dels aktiv forebyggende innsats opp mot hjem, skoler og nærmiljø.

Det er mange som har reist spørsmål om omfanget av kriminalitet blant innvandrere. Uten god nok oversikt over lovovertredernes bakgrunn og tilknytning til norske forhold, er det vanskelig å forholde seg til de mange påstander om henholdsvis overrepresentasjon og underrepresentasjon av kriminalitet i innvandrermiljøene. Med dette som utgangspunkt vil Oslo politikammer nå begynne å en registrere anmeldte og pågrepne personer også etter etnisk bakgrunn og oppholdsstatus. Annen generasjons innvandrere har vært spesielt nevnt. Vi har idag ikke statistisk grunnlag for å si at barn av innvandrere utgjør en problemgruppe. Gjør de det, er det all grunn til - sammen med kommunale myndigheter - å arbeide aktivt for å forebygge kriminalitet blant denne gruppen unge som befinner seg mellom to kulturer og som kan ha vanskelig for å finne fotfeste. Den nye oversikten vil gi oss nødvendig kunnskap for å arbeide videre her.

I Oslo har Grønland politistasjon den klart største andelen av byens innvandrere. Som et ledd i arbeidet for å skape forståelse for politiets arbeid, og skape trygghet og innsikt i innvandrermiljøene, iverksetter Grønland politistasjon nå en forsøksordning med lokalområdepoliti. Videre vurderer politikammeret et informasjonsopplegg basert på faste innvandrerkontakter for de større innvandrergruppene. Innvandrerkontaktene skal ikke være politiutdannet, men være rekruttert fra innvandrermiljøet og ha sin faste arbeidsplass ved politikammeret eller politistasjonen.

Sentrum og Grønland politistasjoner ligger idag slik til at de ikke tilgodeser publikums behov for en åpen stasjon i umiddelbar nærhet . Jeg inviterte i sin tid Oslo kommune og Oslo politikammer til å delta i en arbeidsgruppe som skal vurdere den fremtidige plassering av de to stasjonene. I tillegg samarbeider politikammeret og kommunen om etablering av politiposter i tilknytning til bydelssentra. Postene skal betjenes av patruljer og være tilgjengelige for publikum til faste tider. Som et ledd i dette arbeidet har Oslo kommune stilt plass til disposisjon i basarhallene på Youngstorget. Posten skal bl.a. bemannes i kvelds- og nattetid i helgene, og er plassert nettopp i det området som har vært mest belastet med gatevold.

Bruk av fjernsynskameraer på særlig utsatte steder har vært foreslått. For Oslos vedkommende har det vært tale om å bruke slikt utstyr et par steder som et supplement til politiinnsatsen. Politikammeret har selv understreket at et slikt teknisk utstyr ikke må erstatte tjenestemenn. Fjernsynsovervåkingen vil ha en forebyggende effekt og vil lette oppklaring og strafferettslig oppfølging av en del voldssaker. Det er en forutsetning at tv- overvåkningen er varslet med tydelig skilting slik loven forutsetter.

En rask strafferettslig oppfølging statuerer et eksempel og gir god signaleffekt. Oslo politikammer sliter med et betydelig etterslep av ferdig etterforskede, men ennå ikke påtalebehandlede straffesaker. Justisdepartementet tildelte nylig 1,5 mill kr. ekstra til nedbygging av restansene. Arbeidet er nå i full gang, og i samråd med høyere påtalemyndighet har politikammeret prioritert voldssakene meget høyt. Dette er etter min oppfatning en riktig prioritering. På noe lenger sikt arbeider politikammeret med et opplegg for å sikre seg mot at restansene igjen bygger seg opp.

Samtlige påtalejurister ved politikammeret får i disse dager tildelt datautstyr, og en prosjektplan for bruk av utstyret, målsetting for effektivisering og gevinst - og ikke minst bruk av gevinsten, er på det nærmeste ferdig. Til tross for dette er det nok likevel hevet over tvil at Oslo politikammer har behov for flere jurister og for kontorpersonale til støttefunksjoner i påtalearbeidet.

Avslutning

Det finnes ingen enkel løsning eller oppskrift på hvordan vi skal bekjempe volden. Det er summen av en rekke tiltak på mange områder som blir avgjørende slik et bredt flertall i Stortinget slo fast ved behandlingen av den tidligere omtalte kriminalmeldingen sommeren 1992. Jeg vil derfor advare mot kortsiktige populistiske utspill. Skal vi ha håp om redusert voldsbruk, må innsatsen etter min mening føres videre etter de hovedlinjer jeg har trukket opp i denne redgjørelsen. Men før jeg slutter vil jeg understreke på nytt:
Grunnbetingelsen for en tryggere hverdag, er at vi alle tar et personlig ansvar. Vi trenger en folkereisning mot vold. Ungdommens fakkeltog i Oslo for kort tid siden, viser at vi kanskje er på rett vei i så måte.

---

Lagt inn 13 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen