Justisminister Grete Faremo

Innlegg på likestillingskonferanse

Norsk Fengselstjenestemannsforbund, Fengselsskolen, 11. januar 1996

KJÆRE DELTAKERE

KJÆRE ARRANGØRER

SAMMEN ER VI DYNAMITT

Tittelen kan gi en rekke assosiasjoner: Positive og negative.

Det er ingen tvil om at temaet likestilling fortsatt gjør det samme.

Dynamitt er smell og moro. Markering, men ellers uforpliktende symbolpolitikk.

Dynamitt er et farlig onde. Støyende og truende.

Dynamitt sprenger vei for forandring. Grunnleggende og varig.

Jeg ser muligheten for at en konferanse som denne er et symbol. Men et positivt symbol underveis i en prosess for varig forandring.

Kriminalomsorgen er en mannsdominert sektor fra gammelt av.

Det ser vi også når det gjelder kriminaliteten som tradisjonelt er menns arena. Til det sier jeg, heldigvis, på mitt kjønns vegne.

Vi har også sett det når det gjelder ansatte i kriminalomsorgen. Til det sier jeg enn så lenge.

Vi har som felles målsetting å bidra til at kriminalomsorgen blir en god arbeidsplass for alle uansett kjønn - det er klart bruk for begge. Gjennom en handlingsplan for likestilling legges det opp til bedre rutiner som skal sikre bedre muligheter for jentene til å delta i større omfang og på alle nivåer når vi sammen skal løse morgendagens utfordringer innen kriminalomsorgen. En slik målsetting oppfyller seg ikke selv. Det må planmessig arbeid til med kortsiktige og langsiktige tiltak til i en passe og planlagt blanding.

Det er ikke noe nytt at kvinner viser vei. Det har vi gjort på godt og vondt i tusener av år. Vi må også huske at kvinnen spilte en ikke ubetydelig rolle i en av vår kulturs første beretninger om kriminalitet. Som vi husker var det Eva som oppildnet Adam til straffbar handling. Hun var etterpå også med på å forsyne seg av utbyttet. Saken ble oppklart, og etter straffen å dømme ble skylden tilsynelatende likt fordelt mellom de to.

I dette forholdet var Eva likestilt med Adam. Senere har imidlertid kvinnen måttet kjempe mot menns oppfatning av dem. En av de mennene som gjør konferanser som denne fortsatt nødvendig, var eksempelvis Aristoteles.

I sitt verk Zoologien uttalte han: "Hunnene er mykere av karakter, raskere å temme, mer kjælne og mottakelig for dressur. Kvinnen har mer medlidenhet og medfølelse enn mannen og er mer tilbøyelig til å gråte, hun er også mer misunnelig og kranglete, har større behov for å rakke ned på folk og trang til å slå. Kvinnen er også mer deprimert enn mannen, mer motløs, mer uanstendig og tilbøyelig til å lyve. Hun er lettere å lure og har lengre hukommelse. Hun ligger mer våken og er mer tilbakeholden. Kvinnen er i det hele tatt mindre tilbøyelig enn mannen til å foreta seg noe, og hun trenger ikke så mye mat".

Hvis Aristoteles hadde vært her i dag ville han opplagt måtte revurdere sin nedsettende karakteristikk av kvinnen. Han ville kunne lytte med forbauselse til den berømte uttalelsen fra 4-åringen som sa: "Går det an for en mann å være statsminister da"?

Vi har opplagt kommet et langt stykke videre, men det er mye i utsagnet fra franske Francoise Giroud om at reell likestilling for kvinnen er ikke oppnådd før udugelige kvinner også sitter i høyere stillinger!

Kort sagt! Vi trenger flere jenter i samfunnslivet og i ledende stillinger. Vi trenger flere jenter i tradisjonelt mannsdominerte yrker, og vi trenger jenter som ikke møter kjønnsbaserte grenser, men som får muligheten til å velge hva de vil gjøre fritt ut fra ønsker og evner.

Tradisjonelt har kvinners innflytelse på samfunnsliv og politikk vært liten. Det gjelder i enda større grad nærlingsliv og privat verdiskapning. Dette er heldigvis i sterk endring i Norge. Jenter har nå stor innflytelse på fordelingen av de offentlige ressursene og jeg er sikker på at det har hatt stor betydning for de senere års satsing på barnehager og velferd i bred forstand. I privat sektor er det fortsatt langt igjen. I Norge og ellers i verden ser vi at det meste fortsatt eies og styres av menn.

For å sikre økt reell likestilling må vi har et bevisst forhold til:

Det generelle utgangspunktet

• barnehageutbyggingen
• like utdanningsrettigheter
• omsorgspermisjonsordningene/fleksible arbeidstidsordninger
• kompetanse/etterutdanningstilbudet
• rekrutteringspolitikken
• likelønnsspørsmålet

Dette må selvsagt vurderes opp mot det totale utgiftsnivået. Hvordan prioritere for at vi også får til en eldreomsorg og et helsetilbud slik vi vil ha det. Arbeidstidsreformer for yrkesaktive kan måtte ses i sammenheng med pensjonsalder m.m. Vi kan ikke unngå å se at synet på en del av disse spørsmålene i noen grad påvirkes av kjønn. Vi ser nye livsstiler og endrede sosiale nettverk som kan kreve nye løsninger.

Den langsiktige planleggingen:

• likestillingsplaner i alle virksomheter over en viss størrelse (40 ansatte?)
• moderat kvotering. Husk at mannen har brukt radikal kvotering i tusener av år!
• lederutvikling

Konkret handling:

• velge noen synlige markeringer
• utnevne dyktige jenter i synlig posisjoner - viktige forbilder!

Likestilling dreier seg om verdivalg. For meg er det en verdi i seg selv å markere at det er et likeverd mellom kjønnene. Dette er ikke bare mitt personlige verdivalg, det er også en viktig del av den politikken denne regjeringen ønsker å føre og ønsker å markere seg på. Så lenge vi sitter i posisjon blir dette dermed også en forpliktelse for alle de virksomheter som styres av det offentlige. Det skal være et verdifundament for "konsernet staten" å basere seg på målsettingen om likeverd og likestilling. Og jeg tenker da ikke bare på det at likestillingsloven skal følges. Det er selvsagt. Jeg tenker på den mer-forpliktelsen som ligger i at likeverd og likestilling er en del av organisasjonens verdigrunnlag. Kriminalomsorgen har som oppgave å gjennomføre straff. I tillegg til alt det som følger av dette samfunnsmandatet skal kriminalomsorgen også representere en organisasjon som ivaretar sentrale verdivalg. Likestilling og likeverd er et av disse viktige verdivalgene.

Som justisminister har jeg bidratt med tiltak som har ført til at det innenfor justissektoren faktisk er mer likestilling enn før - f.eks ved at kvinner har fått bedre representasjon på høyt ledernivå. Likeverd er ikke bare et verdivalg - det dreier seg også om praktiske prioriteringer og handlinger. Og økt utnevning av kvinner i topposisjoner er slike praktiske bidrag til likeverdsmarkering. Jeg er også glad for at disse handlingene har fått mediadekning og omtale. Jeg tror at det er viktig å markere likestillingsarbeidet og at slike symboler bidrar til at arbeidet for likestilling går greiere også på fronter som ikke er så synlige. Jeg håper at jeg også i fortsettelsen kan bidra både med faktiske handlinger og med markeringer. men la meg få slå helt klart fast at kvinnene jeg har vært med å ansette i toppjobber innen justissektoren har fått sine jobber i kraft av sin dyktighet - ikke fordi de er kvinner.

Det innvendes av og til at likestillingsarbeid er unødvendig i Norge fordi vi jo har kommet så langt.

Ja - vi har kommet langt på den sektoren her i landet. Men det skulle da bare mangle i et moderne, rikt samfunn. Og dette har jo ikke kommet gratis. Vi har kommet så langt bare fordi vi har vært bevisste på å definere dette som et verdivalg som det er viktig å kjempe for.

Nei - vi har ikke kommet i mål, mye gjenstår før vi kan si at likestilling skjer automatisk og naturlig og vi behøver ikke tenke på det.

Nei - vi kan ikke stoppe opp i vårt arbeid for verdiene i det norske samfunn bare fordi andre land har kommet kortere og vi dermed ligger i "førstedivisjon".

Likestilling en daglig utfordring. Det er gledelig å se at også mannsdominerte etater nå etter hvert tar denne utfordringen.

For noen er likestilling en selvfølge - for andre kan likestillingsaspektet være provoserende og virke "skremmende". Likestilling dreier seg om fordeling av makt, posisjoner og innflytelse. Er fordelingen i utgangspunktet kjønnsmessig skjev, innebærer det at noen må gi - for at andre kan få. Det vil si at et likestilt samfunn ikke bare krever fordeling av makt og posisjoner - men også en omfordeling. Å gi fra seg "goder" er ikke alltid lett. Ikke minst kan det kreve endringer i holdninger til kvinners og menns rolle både i arbeids- og familieliv. Dette er en utfordring og krever et godt samarbeid mellom ledelse og ansatte i kriminalomsorgen, mellom departement og NFF.

Sammen er vi dynamitt ?

Likestilling er et av Regjeringens satsingsområder. I likestillingsmeldingen - Likestillingspolitikk for 1990-åra - slås hovedmålet for politikken fast: Kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder. Det er ikke et mål at kvinner og menn skal bli like, men det er et mål å styrke valgmulighetene og fleksibiliteten i utforming av kjønnsidentitet. Og her er det snakk om faktiske muligheter til et likestilt liv. Det formelle grunnlaget er for lengst lagt med en likestillingslov og et godt utbygget likestillingsapparat.

Innen partiene har det etterhvert vokst fram en bredde av kvinnelige politikere i norsk topp-politikk. I langt mindre grad har kvinner økt sin innflytelse innenfor næringslivet og ellers i det vi kan kalle økonomiske beslutningsprosesser.

Her er kvinner tilnærmet fraværende. Med andre ord: Det er fortsatt langt fram. Likestilling oppnår man ikke i et jafs, selv om det kunne være ønskelig.

Også i Norge har likestilling vært - og er - en prosess. Faktisk har den pågått i mer enn hundre år. Kvinner har spilt på lag, lansert nye idéer, foreslått tiltak, brøytet ny mark, vist utholdenhet og vilje - kort sagt: Stått på krava! Et mål for kvinnebevegelsen var å få likestilling opp på den politiske dagsorden. Men det tok svært lang tid før politikerne kom på banen. Først etter 75 år begynte ting å skje. Vi fikk etterhvert virkemidler for bevisst å satse på kvinner i politikken og i samfunnslivet ellers, og vi fikk "kvinnerevolusjon". Etterhvert fikk likestillingspolitikken skikkelig fotfeste, og etterhvert har brikker falt på plass.

I løpet av de siste 20 årene har familielivet endret seg betraktelig.

Mange spør om vi nå står overfor et skifte. Vi har fått en ny virkelighet både for kvinner og menn, og denne nye virkeligheten må vi legge til grunn ved utformingen av familie- og likestillings-politikken. Familielivet er ikke som i 50 og 60-årene - med mor hjemme og far på arbeid - mor på kjøkkenet og far i godstolen. I perioden 1970-1985 gikk Norge fra å være det vestlige landet som hadde flest jenter som hjemmeværende til å være et av de fremste når det gjelder jenter i arbeidslivet! I dag er virkeligheten en delingsmodell, mor/far hjemme - mor/far i arbeidslivet.

Det ambisiøse målet for Regjeringen er full likestilling i år 2010. Det forutsetter at vi setter de rette spørsmålene på dagsordenen. Kravet om tilpasninger til endringene har stort sett vært rettet mot kvinner, selv om menn etterhvert også er blitt stilt overfor nye krav og utfordringer. Resten av 90-årene blir en utfordring først og fremst til menn. Innenfor politikken, i arbeidslivet - og ikke minst i familien - må menn ta sin del av ansvaret.

Viktige elementer i et likestilt samfunn er at kvinner og menn skal være jevnbyrdige parter i arbeidslivet såvel som i hverdagslivet. Offentlig familie- og likestillingspolitikk har lagt til rette for muligheten til å kombinere omsorg for barn med yrkesaktivitet gjennom betalt foreldrepermisjon, tidskonto-ordning, pappa-permisjoner og pappakurs. Stikkordet overfor far har vært "kjærlig tvang". Et likestilt samfunn forutsetter imidlertid at kvinner og menn tar ut like store deler av foreldrepermisjonen, at kvinner og menn bruker like mye tid på betalt arbeid på arbeidsmarkedet som til ubetalt arbeid i hjemmet - og ikke minst - at belønningen står i forhold til innsatsen. Men jeg vil legge vekt på at vi erkjenner ulikhet mellom kjønnene som en positiv verdi, og at begges tradisjonelle verdier må legges til grunn når vi skal løse framtidas utfordringer.

Selv om det tas hensyn til forskjeller i utdanning, yrkeserfaring, stilling, tjener kvinner mindre enn menn i alle deler av arbeidsmarkedet. Man sitter igjen med en uforklarlig forskjell. Er forklaringen ren diskriminering? Er menn flinkere til å finne de godt betalte jobbene? Nedvurderes de kvinnedominerte yrkene og kvinnelige arbeidstakere som individer? Regjeringens likelønnspolitikk står fast: Tiltak må rettes mot ulik lønn som skyldes kjønn. Lønnsforskjellene må bort - søkelyset må rettes mot nye strategier på individ- og samfunnsnivå. Vi er fortsatt kommet kort på området økonomisk likestilling. Heldigvis er det ikke lett å peke på kjønnsbaserte lønnsforskjeller innenfor et stillingssystem som vi har i kriminalomsorgen. Men vi har en vei å gå hva gjelder å rekruttere kvinner til ledende stillinger innen kriminalomsorgen. Det er for få kvinner i lederposisjoner , som for eksempel kontorsjefer, fengselsinspektører, underdirektører og direktører. Det må mer planmessig rekruttering og lederskolering og - utvelgelse til. Endel av de problemstillinger som ligger her vil ekspedisjonssjef Lund-Isaksen komme inn på senere i dag. Så jeg skal ikke gå i detalj her. Men jeg vil si at dette er et arbeide jeg følger meget nøye.

Det jobber mange flotte jenter i kriminalomsorgen. Det er bra! Men selv det faktum har jo ikke kommet helt gratis - jeg vet at det i etaten for ikke alt for mange år siden var hissige diskusjoner om "jenter i turnus" og "damer på små lokalanstalter" osv. Forhåpentligvis er det ingen som lenger stiller spørsmål ved jenters like naturlige plass i kriminalomsorgsprofesjonen som menn. Men det at noen slag er vunnet, betyr ikke at vi er i mål. Fortsatt mangler det f.eks mye på full likestilling i forbindelse med utvikling og videre karriere. Og dersom vi skal oppnå slik likestilling relativt raskt må vi være villige til å prioritere virkemidler som bidrar til dette. I den sammenhengen - vær så snill - ikke kom med innvendingen om at "jammen den best kvalifiserte må jo få jobben og da kan vi ikke tenke kjønn". Det er en teoretisk forsvarsmekanisme å snakke om "den beste kvalifiserte" som om man kunne summere matematiske størrelser.

Som en oppsummering vil jeg til slutt nevne de viktigste virkemidlene vi ser i tiden framover for å oppnå full likestilling:

• Bevisst rekrutteringspolitikk
• Etterspørring av resultater
• Forankring på høyt nivå, politisk og i embetsverket
• Integrering i det vanlige planarbeidet
• Særtiltak der dette er nødvendig

Kjære medsøstre

Kjære NFF

Kjære kriminalomsorgsetat

Lykke til med det videre arbeidet for likeverd symbolisert gjennom faktisk likestilling i kriminalomsorgen. Det er bare vi som kan få det til.