Justisminister Grete Faremo

Innlegg på NFFs landsstyremøte

10. mai 1996

Kjære NFF-representanter

Takk for invitasjonen. Det er svært viktig for meg at jeg nok en gang kan få anledning til å møte dere. Jeg har både behov for å informere om ting som skjer i departementet og behov for å motta informasjon og synspunkter fra dere. Det faglig - politiske samarbeidet vurderer jeg som svært viktig for en videreutvikling av vår kriminalomsorg. Dialogen er sentral, både i "gode og onde dager". Vi trenger den for å få et best mulig grunnlag og en best mulig forankring, både for de enkle og for de mer kompliserte beslutninger.

Sett fra mitt ståsted har vi felles interesse i at etatsutvikling skal føre til en best mulig kriminalomsorg. Det har minst 2 sider:

• "Best mulig" i form av en etat som løser sine viktige samfunnsoppgaver på en faglig sett best mulig måte. Jeg kommer tilbake til hva som er samfunnets forventninger til nettopp dette.
• "Best mulig" også i forhold til det å være arbeidsplass for den enkelte.

Vi har alle behov for å være i det vi opplever som et godt arbeidsmiljø. Vi tilbringer så mye av vårt liv på arbeidsplassen og legger igjen så mye av oss selv at vi med rimelighet må kunne forvente innsats for et godt arbeidsmiljø. Vi er sjølsagt svært ulike mennesker som dermed også har tildels ulike forventninger til hva som er "godt for oss". Da er det viktig at et arbeidsmiljø ikke skal oppleves standardisert, men - innenfor rimelighetens grenser - nettopp ta hensyn til den enkelte.

Det er jo heldigvis også en sammenheng mellom disse 2 områdene: Når folk har et godt arbeidsmiljø yter de også bedre innsats. Da blir også etaten samlet sett god! La oss ha det som felles bakgrunnsteppe for det vi nå skal snakke sammen om.

Om ytre utfordringer.

Et kjennetegn ved en "god organisasjon" er at den er istand til å takle nye utfordringer, dvs håndtere nye situasjoner som følger av ytre forandringer. Vi opplever også her til lands samfunnsmessige, ytre forandringer som nødvendigvis vil få innvirkning på kriminalomsorgen. Raske endringer som må møtes på kort og lengre sikt.

Kriminalitetsutviklingen er bekymringsfull.

Den anmeldte kriminaliten har økt totalt sett.Gruppen alvorlige narkotikasaker vokser spesielt mye.

En annen side av denne utviklingen er en tendens til stadig mer omfattende saker hvor mange mennesker er involvert og også at disse komplekse sakene går på tvers av landegrensene. Internasjonalisering gir mange positive nye muligheter. Dessverre gir det også økt mulighet for kriminelle til å operere over landegrensene. Vi står også overfor godt organiserte krim.miljøer og deres profesjonalitet gir oss en vanskelig oppgave med å avdekke og etterforske slike lovbrudd.

En følge av dette er at varetektsbehovet stiger. Store saker med mange involverte har ført til varetekt for mange. Komplisert etterforskning vil kunne gi lang sittetid. Dette er allerede en betydelig utfordring for kriminalomsorgen. La oss se litt på utviklingen:

Varetektsvolumet har endret seg. Andelen av fangebefolkningen som sitter i varetekt har holdt seg stabil på ca 20%. Frem til og med 1994 økte det totale antall varetektsdøgn jevnt og trutt og var i 1994 på hele 194716 døgn. I 1995 var totalvolumet sunket til 190831 varetektsdøgn. Gjennomsnittlig sittetid var likevel sunket fra 60 til 55 døgn. I 1996 ser vi uventede store endringer i statistikken for 1. kvartal. Hvis man sammenligner 1. kvartal ¢95 og første kvartal ¢96 har vi en økning på 12 %, fra et daglig middeltall på 538 til 602.

En forsiktig prognose for 1996 basert på denne utviklingen indikerer et årsgjennomsnitt på 590 varetektsfanger pr. dag i år mot 524 pr. dag i 1995. Dersom dette slår til vil det representere en sterkt økende etterspørsel etter varetektsplasser.

Økt behov for varetekt kan møtes på 2 måter: Ved å øke antall plasser i fengselsvesenet eller ved å endre balansen mellom dom og varetekt. Dette siste virkemiddelet er bare brukbart i kortere perioder fordi vi jo også ser at domsvolumet gradvis stiger og fremtidsprognosene våre indikerer fortsatt vekst. Det er ikke mange år siden vi slet med å bygge ned domsrestansene og vi kan vel være enige om at en slik situasjon ønsker vi ikke på nytt. Men som et helt kortsiktig tiltak ( dvs til 15.august ) har vi altså bedt fengselsdirektørene endre balansen mellom dom og varetekt ved å redusere domsinnkallingen. Tiltaket skal gi som effekt at flere plasser blir tilgjengelig for varetekt og at folk dermed ikke blir sittende i politiarrestene. Vi vil jobbe målretta mot å hindre at vi i sommer får for lavt belegg i anstaltene og en samtidig opphoping av domsrestanser i tillegg! Når Oslo krf gjenåpner og Ringerike kommer i drift regner vi med at dette etterslepet kan tas igjen. Vårt mål er å unngå at soningskø bygger seg opp igjen.

Noen har kritisert oss hardt for den varetektssituasjonen som har oppstått i Oslo-området og har hevdet at vi var klønete som stengte deler av Oslo krf for oppussing. De glemmer at utgangspunktet for oppussingen er behovet for ventilasjonsanlegg og at tidligere sommere har gitt oss alt for høy temperatur for varetektsfangene i Oslo. Hadde vi ikke endret på de forholdene ville det åpenbart vært grunnlag for kritikk. De glemmer også at da dette opplegget ble planlagt sist høst, var anstaltene faktisk langt fra fulle. Det er etter at oppussingen ble igangsatt at plasspågangen endret seg markant. Vi har altså kommet i en situasjon det uansett var vanskelig å planlegge for. Jeg er svært fornøyd med et konstruktivt samarbeid så langt med NFF om midlertidige løsninger i Politiarresten.

Den siste uken har det ikke vært noen sittende i politiarresten i Oslo utover fem døgn og jeg har i dag fått opplyst at man regner med at det pr. i kveld ikke skal sitte noen med varetektkjennelse i politiarresten i Oslo overhodet.

Ringerike-fengselet åpner med 160 etterlengtede plasser senere i år. Vi kan likevel trenge ytterligere kapasitet fremover. Og da står vi overfor noen viktige diskusjoner og dilemmaer som må håndteres:

• Hvor mye av straffevolumøkningen vil komme på fengselssiden og hvor mye vil komme på bruk av samfunnsstraffer? Dette er delvis spørsmål om politiske valg - hvordan ønsker vi å ha det? Men også spørsmål om påtalemyndighetens og domstolenes holdninger til f.eks bruk av samfunnstjeneste.
• Hvilke typer fengselsplasser vil vi trenge? Idag har vi et mangfold av plasser med svært ulikt sikkerhetsnivå og innhold. Og den geografiske fordelingen av åpne plasser er svært skjev. Søndre fengselsdistrikt har ca 45 % åpne plasser, mens f.eks Vestre fengselsdistrikt ikke har mer enn 17%. Jeg skal ikke foregripe endelige anstaltstrukturanalyser og langtidsplaner som vi arbeider med skal ikke gå på bekostning av sikkerheten for samfunnet i form av økte rømninger eller andre typer svikt. Jeg tror vi trenger vurdering av hvilke type plasser vi trenger. Har vi fortsatt domssonere sittende under strengere regimer enn det som er nødvendig for å sikre en trygg straffegjennomføring? Det er både et politisk og rettssikkerhetsspørsmål, et etatsfaglig spørsmål og selvsagt et pengespørsmål.

Vi ser også at utviklingen av grovere organisert kriminalitet kan komme til å kreve tilgang på fengselsplasser med høyere sikkerhetsnivå enn det vi har idag. Muligheten for raskt å etablere noen få høy-sikkerhetsplasser må etaten ha i sitt system.

Hvor trenger vi fengselsplasser? Vi vet noe om den geografiske fordelingen av kriminaliteten og kan si noe om utviklingstendensene. Vi vet også at vi logisk sett burdte ha en varetektsavdeling tilgjengelig i nærheten av hvert eneste politikammer/forhørsrett. Slike enheter vil imidlertid være små, faglig fattige og økonomisk urasjonelle i drift. Både av faglige og økonomiske grunner må vi derfor satse på større driftsenheter.

Oppsummeringsmessig kan jeg si omtrent følgende:

En utvidelse av fengselskapasiteten for å skape balanse i forhold til behovet, bør bidra til å videreutvikle det mangfoldet som finnes i anstaltstrukturen. Utvidelser bør bl.a skje ved etablering av åpne avdelinger i tilknytning til eksisterende lukkete anstalter. Da lager vi større driftsenheter med større faglig miljø, vi sørger for at flere anstalter får praktiske rammer for systematisk utslusing og vi trekker nytten av de grunnlagsinvesteringer som allerede er gjort. Da vil vi også få lavest mulig investeringskostnader og driftskostnader. Ikke alle steder vil det være mulig å tenke slik. Vi vet alle at vi har små fengsler uten særlig potensiale og som p.g.a sin størrelse blir uforholdsmessige dyre pr plass. Vi må vurdere å erstatte slike med større driftsenheter som gir lavere kostnad pr plass.

Noen "indre" utfordringer.

Flere og flere tjenestemenn må forholde seg til en økende "profesjonalisering" i fangemiljøet. Den siste tiden har vi hatt mediamessig fokus på enkelt- tilfeller som kan illustrere disse nye utfordringene. At noen tjenestemenn tilsynelatende har opptrådt på en måte som er i strid med instrukser og retningslinjer og som kan ha satt dem i et avhengighetsforhold til innsatte, er sterkt å beklage. Det er tragedier for dem som direkte er berørt og det er negativ omtale av etaten som lett kan få en stempeleffekt. Man glemmer så lett alle de 99,9 %-ene som gjør en god jobb. Ekstra tragisk vil dette være hvis kjernen ble en diskusjon om jenter i kriminalomsorgen. Diskusjonen om jentenes plass i kriminalomsorgen bør være et tilbakelagt stadium.

Vi må håndtere de enkelttilfellene som kommer på en ryddig måte i forhold til de som er anklaget for uprofesjonell opptreden. Enhver påstand om dette er jo ikke uten videre sann og vi skal sørge for rettssikkerheten for den enkelte i vår saksbehandling. Det er et viktig element i personalpolitikken vår.

Vi må også finne frem til virkemidler som gjør at ikke nye kommer opp i tilsvarende situasjoner. Det dreier seg jo om etatens status for profesjonell yrkesutøvelse. Jeg ønsker en forsterkning av undervisningen på KRUS når det gjelder profesjonell opptreden og etikk, velkommen! Likeså et arbeid for å utvikle veileder- og støttefunksjonen i det enkelte arbeidsmiljø, slik at det er mulig å forebygge nye situasjoner.

Det krever igjen at vi må videreutvikle tjenestemannsrollene slik at vi som ansatte fortsatt har kontrollen. Balansen mellom sikkerhetsmessige basisfunksjoner og målrettet soningsplanlegging vil være utfordringen i denne sammenheng.

Ressurser

Dette bringer meg over til temaet ressurser og økonomi. Som justisminister har jeg ikke bare ansvaret for justissektoren og dermed også kriminalomsorgen. Jeg er også en del av et kollegium som har et helhetlig samfunnsansvar. Satsingen på kriminalomsorg og justissektor må derfor finne sin plass innenfor en helhetlig politikk for utvikling av det norske velferdssamfunnet. Det betyr at det som er etatsfaglig ønskelig, ikke alltid er mulig på kort sikt.

I departementet ser vi naturligvis at det også er en sammenheng mellom ambisjoner og målsettinger på den ene siden og tildelte ressurser på den andre. Vi vet at kriminalomsorgen har fulgt opp våre kriminalpolitiske målsettinger og lagt til rette for mer målrettet straffegjennomføring. Denne prosessen har naturlig nok åpnet for tydeliggjøring av faglige ambisjoner og dermed også forventninger om ressursøkninger - mange står og tripper med flotte nye opplegg og ber om mer på ressurssiden. Det er bra at etaten klarer å vise hva man trenger for å bli faglig bedre. Innenfor offentlig sektor er det mange gode formål som skal realiseres. Justissektoren må ha lov til å "markedsføre" seg selv, men kan ikke stirre seg blinde på egne ønsker, selv om "bedriften Norge" går med overskudd. Regjeringen må i sin økonomiske politikk både se på balansen mellom offentlig og privat sektor og også balansen mellom kortsiktige og langsiktige investeringer. Et eks på at langsiktig tenkning binder opp midler idag, er avsetting av "penger på bok" for å kunne møte fremtidige pensjonsforpliktelser.

Ressurser har også en annen side - la oss kalle den "kostnadseffektivitet". Vi må på alle plan i organisasjonen være opptatt av hvordan vi bruker de tildelte ressurser og om vi kan bruke dem bedre. Det vil forundre meg om kriminalomsorgen med sine 2400 ansatte, med over 90 driftsenheter og ca 1,3 milliarder disponibelt ikke har rom for ytterligere forbedringer innen dagens rammer. Og slik effektivisering må ikke nødvendigvis stå i motstrid til ambisjonen om bedre faglig jobbing. Jeg vet at det i noen sammenhenger brukes "slagord" som ...mer og bedre kriminalomsorg for hver krone. Turnusdiskusjoner, rutinediskusjoner og jobbutformingsdiskusjoner vil åpenbart kunne føre til forslag om omlegginger som vil gi mer rasjonell drift. Det kan ikke være slik at alt som er bedre også må koste mer penger. Den utfordringen tror jeg at NFF også er med på å ta.

Veien videre.

I ressursdiskusjonene våre må vi åpenbart bli bedre på langtidsplanlegging. Det er en sentral oppgave for departementet å ha fremtidsplaner på alle de viktigste områdene for etaten. Dette må gjelde selv om den formelle budsjettprosessen ikke tillater bindende planlegging ut over budsjett-terminene. Arbeidet med langtidsplaner har høy prioritet.

Arbeidet med fremtidig anstaltstruktur er et eks på slikt planleggingsarbeid. Vi må vite hvilke anstalter som har et potensiale for utvidelse og hvilke anstalter som eventuelt bør erstattes med andre driftsenheter som gir bedre grunnlag for faglig jobbing og dessuten bedre driftsøkonomi. Endel av dagens små anstalter har for høye driftskostnader pr plass og trekker følgelig uhensiktsmessig mye ut av være økonomiske rammer. Samtidig forutsetter slike planer også at en er bevisst på at det kan ta lang tid før de enkelte elementer kan realiseres. Om vi har en langtidsplan som sier at det bør opprettes en åpen avdeling i Tromsø-området, så er det likevel langt frem til eventuell realisering. Etaten må ikke blande kortene og sette likhetstegn mellom hva som er ønskelig å gjøre og hva som vedtas av prosjekter.

Et annet område for langtidsplanlegging er bemanning. Vi må ha meninger om mange sider av den fremtidige bemanningen i kriminalomsorgen:

• Hvilke arbeidsoppgaver skal ivaretas av etaten ? Dette er jo basis for alt som dreier seg om bemanningsdiskusjoner.
• Hvor mange mennesker trenger vi for å løse oppgavene?
• Hvordan skal bemanningen fordeles mellom ulike aktivitetsområder innen kriminalomsorgen, f.eks samfunnstjeneste og fengselssiden?
• Hva slags kompetanse trengs for å løse oppgavene best mulig?
• Rekrutterer vi riktig i forhold til kompetansekravene?
• Hva vil vi trenge av utdannings- og etterutdanningsopplegg for å sikre kriminalomsorgen best mulig kompetanse?

Jeg vet at mange er opptatt av at kriminalomsorgen trenger flere stillinger. Og jeg har gitt kriminalomsorgsavdelingen i oppdrag å trekke igang langtidsplanlegging også på dette feltet. Det er selvsagt planleggingsaktivitet som skjer innenfor departementets vegger, men vi har jo utviklet ordninger for å bruke tjenestemannsorganisasjonener og ytre etat som diskusjonspartner og det vil vi gjøre også på dette området. NFF vil selvsagt stå sentralt også her. Det må vel dermed være tillatt å si at NFFs "flaggsak" om bemanning har kommet inn i et nytt spor som forhåpentligvis ender opp med felles forståelse av utfordringene på bemanningsområdet.

Revidert budsjett

Idag legges "Revidert nasjonalbudsjett" frem og det inneholder saker som er av betydning for kriminalomsorgen. Og noe av dette vil åpenbart vekke debatt - jeg er derfor glad for at jeg kan presentere de forslagene direkte for dere.

Vi må løse varetektsproblemet i Bergen. Den eneste brukbare løsning på sikt er en utvidelse av varetektskapasiteten i fengselet. I budsjettet er det derfor en omtale av at departementet har igangsatt arbeidet med prosjektering av en utvidelse. Vi melder videre at vi vil komme tilbake til Stortinget med byggeforslag. Men det tar selvsagt tid å realisere en slik varetektsavdeling selv om alle involverte arbeider på spreng. Det er urealistisk å tro at vi kan ha en slik avdeling operativ før vinteren 1998. I mellomtiden må vi gjøre noe for å unngå at det sitter folk i politiarresten mer enn 5 døgn. Det har vært kastet frem mange ideer om hva vi kan gjøre. Vi har kommet til at vi i en byggeperidode må løse varetektsproblemet ved å utvide kapasiteten i Bergen landsfengsel innenfor dagens bygningsramme. Anstaltledelsen får beskjed om å utvide kapasiteten med 20. Anstalten vil få 10 midlertidige stillingshjemler som en del av denne ordningen.

Det betyr at vi i en periode må regne med at noen må dele rom i Bergen landsfengsel. Cellestandarden i dette fengselet er meget god, blant annet med separat wc og dusj. Cellene det vil være aktuelt å bruke for 2, er mer enn 10 m2. Således fullt på størrelse med celler som i dag brukes for 2 andre steder. Tiltaket er midlertidig inntil nybygget er klart og anstalten får bemanningsøkning allerede nå.

La meg understreke at dublering som alminnelig nivå i fengselsvesenet vil vi ikke ha. Men dagens aktuelle situasjon i Bergen er uakseptabel. Med dette tiltaket bør problemene i Bergen politiarrest være løst. Jeg kan ikke akseptere en ordning med bruk av politiarresten utover hva som er absolutt nødvendig og i strid med fengselsloven er uklar på dette punkt. Dette er et av de forhold som gjør at jeg mener tiden er inne for en revisjon av dagens fengselslov. Jeg kommer tilbake til dette i den kommende meldingen. Dermed over til meldingsarbeidet vårt. Planen er å legge meldingen frem for Stortinget i høstsesjonen.

De interne diskusjonene om hva som skal med i meldingen og hvilke standpunkt vi skal ta til enkelte grunnleggende dilemmaer, er ikke avklart ennå. Vi opplever at forarbeidet hvor vi brukte etaten og organisasjonene som diskusjonspartner, gjør at vi har et solid faglig ståsted.

For meg er en viktig målsetting med meldingsarbeidet å sikre et politisk grunnlag for å finne faglige gode løsningene for etaten. Jeg ønsker ingen systematisk liberalisering, ei heller noen tilsvarende innstramning. En diskusjon rundt disse spørsmål hører mer prinsipielt hjemme i forbindelse med den kommende revisjonen av straffeloven.

Jeg tror at det kriminalpolitiske ståstedet vi gjennom år har lagt for kriminalomsorgen er brukbart og bør videreføres. Meldingen skal derfor være blir dermed primært et redskap for videreforedling, til et system som bedre håndterer målrettet straffegjennomføring basert på større fokus på individets ansvar og fleksibel bruk av kriminalomsorgens ressurser.

Som kanskje også gir svar på våre nye utfordringer for etaten i kjølevannet av økt kriminalitet, mer profesjonalitet, flere hvitsnipper og stort flerkulturelt innslag.

Jeg takker for denne anledningen til å lufte ideer og informere om hva som skjer. Jeg regner med at dere har synspunkter til det jeg har sagt - og ikke sagt. Jeg lover derfor å skjerpe lyttefunksjonen - takk for at dere lyttet.