Justisminister Grete Faremos tale på NPFs landsmøte 23.09.96

Ærede landsmøte

Mine damer og herrer

Jeg vil innledningsvis få takke for invitasjonen til å delta på dette landsmøtet.

Dere er tillitsvalgte i en etat som betyr svært mye for samfunnet vårt. Det som skal foregå i denne salen de nærmeste dagene er dermed av stor interessse både for dere, departementet, media - og folk flest. NPF organiserer over 2/3 av de rundt 10.000 ansatte i etaten og spiller en betydelig rolle i utviklingen av norsk politi, og dermed vår innsats mot kriminaliteten.

På mange måter kan en vel med et glimt i øyet si at Justisministeren er deres beste medlemverver. For se litt på hva som er skjedd de siste fem årene. I statsbudsjettet for 1991 var det bevilget totalt 3,4 milliarder kroner til politi- og lensmannsetaten. I 1996, er de totale bevilgningene bevilgningen på over 4,5 milliarder! Dette innebærer en nominell økning på 1,1 milliard kroner over 5 år. I samme periode har antallet stillinger i politi- og lensmannsetaten økt med nesten 1900 - drøyt 1100 av disse er tjenestemannsstillinger.

Regjeringen ønsker å satse målbevisst på utbygging av nærpolitiet. Arbeiderpartiets handlingsprogram for perioden 1997-2001 vil gjenspeile dette. Utdanningskapasiteten ved Politihøgskolen er derfor betydelig utvidet, og vil bli ytterligere bedret ved etableringen av politiutdanning i Nord-Norge fra høsten 1997. Vi vil da for første gang på 20 år (1977) ta opp godt over 400 studenter!

Det er svært få etater som kan vise til en så sterk ressursvekst de siste årene. Og at medlemstallet deres øker gir oss altså flere politifolk i kampen mot kriminaliteten - og for å sikre tryggheten til det norske folk.

Vi har noen begivenhetsrike år i justissektoren bak oss. I sum ligger forholdene bedre til rette for en offensiv og effektiv kriminalitetsbekjempelse nå enn de gjorde da jeg møtte dere i for fire år siden.

De kriminalpolitiske utfordringene er mange og store. Publikums forventninger til politi- og lensmannsetaten er likeså svært høye. Bekjempelse av kriminalitet er yndet tema i politikken - og det gir ofte rom for slagordpregede standpunkter og lovnader.

Men fire år som justisminister har lært meg at løsningene ikke alltid er like enkle og raske som de kan fremstå ved første øyekast.

Det er mange spørsmål jeg kunne ha lyst til å ta opp på her , men jeg har valgt å konsentrere meg om følgende fire emner:

1. Narkotikakriminaliteten og den pågående liberaliseringsdebatt
2. Schengen- samarbeidets betydning for politiets og påtalemyndighetens arbeid
3. Behovet for nye etterforskningsmetoder
4. Ressursutnyttelsen : Gjør vi de rette tingene, gjør vi dem riktig og raskt og gjør vi ting billige nok.

Narkotikakriminalitet

Den generelle kriminalitetsutviklingen i Norge de siste tiårene har utvilsomt vært bekymringsfull. Ikke minst gjelder det økningen i volds-, vinnings- og narkotikakriminaliteten. Det er lett for oss å enes om at kriminaliteten - og ikke minst redselen for kriminaliteten - er blitt et samfunnsproblem. Omkostningene er store både i kroner og ører og i fysiske og psykiske skader for de som blir rammet.

Den overveldende del av befolkningen er skikkelige og lovlydige borgere. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt at noen kriminelle truer deres trygghet. Derfor er det vår felles utfordring å bekjempe kriminalitet i størst mulig grad. På denne måten er vi med på å skape et samfunn hvor det er trygt å leve, og hvor folk føler seg trygge.

De utviklingstrekk vi har registrert her hjemme, er i all hovedsak de samme som vi finner i de øvrige nordiske land. Og Norden står ikke i noen særstilling. Fra alle verdens hjørner rapporteres om en økning av kriminaliteten. Tiltak for å forebygge og bekjempe kriminalitet står høyt på dagsorden i de aller fleste land.

Det er mange og sammensatte forklaringer til denne utviklingen. Dels kan det ha sammenheng med endringer i de sosiale strukturene og endrede familie- og bosettingsmønstre. Vi kan imidlertid ikke reversere samfunnsutviklingen og regne med at det vil skje store endringer i bosettingsmønsteret. Vi kan heller ikke reversere den teknologiske utviklingen. Dagens og morgendagens problemer må derfor langt på veg løses med nye virkemidler.

Ser vi på utviklingen i Norge de siste 30 årene - hvor vi har hatt en mangedobling av den registrerte kriminaliteten - kommer vi ikke forbi det faktum at økningen i tid faller sammen med narkotikaens inntog og fremvekst i Norge. Det er ingen som vil bestride at det er en klar sammenheng mellom narkotika og vinningskriminalitet. Vi vet at de fleste tunge narkomane stjeler for å finansiere forbruket sitt. Vi vet også at narkotikamiljøene - både på selger og kjøpersiden - fremmer asosiale og voldelige adferdsmønstre. Det er åpenbart for meg at vår narkotikapolitikk har stor betydning for bekjempelse av annen kriminalitet.

For fire dager siden kunne vi les følgende overskrift på Aftenpostens 1. side:

"Ny rekord i beslag av narkotika".

Dette gjelder hasj og amfetamin, for disse to stoffene viser Tollvesenets statistikk at det er beslaglagt mer hittil i år - enn i hele 1995.

Det kan høres rart ut - men jeg er faktisk glad for dette. Selvfølgelig kan beslagene skyldes at det smugles mer narkotika. Men jeg både tror og håper grunnen er at politi og tollvesen blir mer effektive i kampen mot narkotikaen. Det skal dere ha honnør for.

Vi må se i øynene at Norge vil være et attraktivt marked for de som skor seg på narkotikakriminalitet. Vi er attraktive av den enkle grunn at vi har en høy levestandard, at det er mye penger blant ungdom og at det dermed er mulighet for å selge narkotiske stoffer til en god pris. Nettopp derfor er det av avgjørende betydning at vi fører en politikk som innebærer et høyt kontrollnivå og strenge reaksjoner slik at risikoen for å bli tatt er så stor at den i seg selv virker avskrekkende. Samtidig må vi ha tilstrekkelige og gode behandlings- og rehabiliteringstilbud for rusmisbrukerne. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om narkotikapolitikken. Meldingen vil bli fremmet for Stortinget i løpet av noen måneder.

Legalisering

Jeg registrerer med en viss uro den debatt vi har i visse miljøer om å legalisere cannabis, såkalt lettere stoffer. Det har heller ikke gått ubemerket forbi at professsor Johs. Andenæs mener det er ønskelig med en betydelig reduksjon i straffenivået og at det også er ønskelig å legalisere bruk av små kvanta narkotika.

Det må alltid være slik at vi kritisk vurderer om den strafferettslige kurs vi følger er riktig. Vi må spørre oss selv om lovens høye maksimumsstraffer og domstolenes strenge straffenivå er hensiktsmesssig. Kunne vi oppnå de samme resultater med lavere straffer? Jeg betviler det. Det står utrolig sterke internasjonale krefter bak narkotikatrafikken. For disse kreftene er en ting viktig; nemlig størst mulig gevinst til minst mulig risiko. Nettopp derfor er et høyt kontrollnivå og strenge reaksjoner viktig fordi dette i seg selv kan virke avskrekkende.

Jeg ser heller ingen grunn til å legalisere bruk av narkotika. Vi har nok legale rusmidler i Norge. Hva i all verden skulle tilsi at ungdommen tar klarere avstand fra narkotika om vi samtidig sier at vi ønsker å liberalisere stoffene? Dette er et håpløst dobbeltsignal. Heldigvis er det bred politisk enighet i Norge om regjeringens restriktive linje.

Jeg er overbevist om at lett tilgjengelighet, risikofrie kjøp og lave priser vil bety at forbruket øker. Liberalisering gir derfor større risiko for at flere blir misbrukere, som fører til flere ødelagte liv. Vi kan ikke slå inn på en linje der vi reduserer kriminaliteten ved å gjøre uønskede og forbudte handlinger lovlige!

Jeg vil derfor utfordre de som mener at norsk narkotikapolitikk har slått feil - til å peke på hva som har gått så galt? Tror de som kjemper for en liberalisering at dette vil føre til færre misbrukere? Og kan de i så fall hoste opp ett eneste dokumentert bevis på at det de hevder er korrekt?

Det er et tankekors for meg at det stort sett er meget ressurssterke personer som kommer frem i media med sine tanker om at narkotika bør være lettere tilgjengelig. Mennesker med så store ressurser at de sannsynligvis vil kunne takle og kontrollere bruk av et nesten hvilket som helst rusmiddel. Disse personene skal være klar over at de i sin "visdom" påtar seg et enormt ansvar ovenfor personer som ikke har like sterk rygg som dem selv.

Schengen-samarbeidet

Det er ikke mulig for noe land å føre en god og effektiv kriminalpolitikk uten å ta i betraktning kriminalitetens internasjonale aspekter. I mange land i Europa er kriminalitetsbildet i økende grad preget av organisert kriminalitet som narkotikatrafikk, illegal våpenhandel, menneskesmugling og bestillingstyverier ikke minst av dyre biler. Den økonomiske kriminaliteten,som f.eks.hvitvasking av penger, blir stadig mer avansert . Forbrytelser mot personer og institusjoner foregår ofte ved hjelp av datateknologi, og uten at det er nødvendig for lovbryterne å passere grensene.

Rammene for politiet og påtalemyndigheten fastsettes nasjonalt, og myndigheten er begrenset til landets territorium. Dette setter i utgangspunktet klare begrensninger for politiets arbeid. En slik situasjon vil mange kriminelle utnytte strategisk for å unngå straffeforfølging. Vi har å gjøre med godt organiserte, kriminelle miljøer som hensynsløst utnytter andre for å oppnå profitt og makt på bekostning av landenes innbyggere, folkevalgte organer og lovlydige institusjoner og næringsliv.

Utviklingstrekkene kan kort oppsummeres slik:

• Den grenseoverskridende kriminaliteten tiltar.
• Organisert kriminalitet med internasjonalt tilsnitt øker.
• Ulike former for datakriminalitet får større utbredelse.
• En økende knapphet på ressurser vil gi en økning av miljøkriminalitet.
• Internasjonal terrorisme vil være en reell trussel.

For å være best mulig rustet til å bekjempe slik kriminalitet er det nødvendig både med en god kontroll og en effektiv rettshåndhevelse nasjonalt, samtidig som det er avgjørende at landene samarbeider om å stoppe lovbrytere som opererer på tvers av grensene. Det innebærer at vi må styrke det internasjonale politi- og rettssamarbeidet. Ikke minst gjelder dette det nære og gode nordiske politi- og tollsamarbeidet.

Interpol spiller en sentral rolle når det gjelder politifaglig samarbeid fra sak til sak.

Men det er også behov for et tettere samarbeid med de øvrige vesteuropeiske land. Det er noe av bakgrunnen for at regjeringen har arbeidet for å få til en samarbeidsavtale med Schengen-landene.

Samarbeidet

Sammen med de øvrige nordiske land er Norge nå observatør i det mellomstatlige Schengen-samarbeidet. Samarbeidet, som omfatter alle EU-land med unntak av England og Irland, bygger på en avtale fra 1985 og en konvensjon fra 1990. Formålet er å avskaffe personkontrollen ved de indre grenser, samtidig som landene fører en forsterket yttergrensekontroll på vegne av hverandre. Samarbeidet, som først trådte i kraft våren 1995, bygger altså på de samme prinsipper som den nordiske passunion. Et tettere politi-og rettssamarbeid mellom landene er en meget sentral del av avtalen.

Den 18.april i år ble det oppnådd politisk enighet mellom de nordiske land og Schengen-landene om de institusjonelle rammene i en samarbeidsavtale mellom Schengen-landene og Norge og Island. Dette var viktig av flere grunner. Vi har slått ring om de nordiske pass- og reisefrihetsordningene, som kanskje er den del av det nordiske samarbeidet som betyr mest for folk. I mer enn 40 år har nordiske statsborgere kunnet reise fritt innen Norden uten adgangskontroll på grensen. Dette kan vi nå fortsette med samtidig som vi vil delta i et større reisefrihetsområde i Europa. Sist, men ikke minst, bedrer vi våre mulighetene for å bekjempe internasjonal og alvorlig kriminalitet som følge av et tettere politisamarbeid. På denne måten kombinerer vi økt frihet for innbyggerne med størst mulig sikkerhet .

Forhandlingene med Schengen-landene er ikke sluttført. Først når ratifikasjonsprosedyren er avsluttet i alle land, vil samarbeidsavtalen tre i kraft. Dette vil tidligst kunne skje ved årsskiftet 1997/1998. Først på dette tidspunkt vil vi kunne delta fullt ut i det praktiske politisamarbeid.

Noen av dere her vil vite mye om hva politisamarbeidet i Schengen innebærer, men jeg vil likevel fremheve enkelte punkter:

• Samtlige land som deltar i samarbeidet skal yte hverandre gjensidig bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Dette rokker ikke ved prinsippet om at politiets ansvarsområde fastsettes nasjonalt.
• Schengen-samarbeidet etablerer ingen form for overnasjonal operativ politimyndighet. Adgangen til og vilkårene for bruk av tvangsmidler, avgjøres fullt ut av myndighetene i det enkelte land.
• Konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som tar sikte på å fremme internasjonalt politisamarbeid, informasjonsutveksling, utplassering av sambandsmenn og standardisering av sambandsutstyr.
• Rask og sikker informasjonsutveksling er helt sentralt for alt internasjonalt politisamarbeid. Det er ingen tvil om at moderne datateknologi gir økte muligheter for å utvikle og effektivisere dette. Det er da også tankegangen bak Schengen informasjonssystem (SIS), som er elektroniske dataregistre for utveksling av opplysninger mellom de ansvarlige myndigheter i samarbeidet. Systemet består av nasjonale registre som opprettes og drives av det enkelte land, samt en teknisk støttefunksjon i Strasbourg.

Systemet inneholder opplysninger om etterlyste og uønskede personer, samt etterlyst gods. Eksempelvis registreres stjålne biler og skytevåpen.

Det kreves at landene har en personvernlovgivning som minst er på samme nivå som Europarådets personvernkonvensjon fra 1981. Men det er opp til det enkelte land å ha strengere personvernregler enn dette. Videre skal det føres kontroll med registeret av en uavhengig instans. Hos oss er det naturlig at disse kontrolloppgavene utføres av Datatilsynet.

·Forfølging på ferske spor over landegrensene. Det er i landenes felles interesse at lovbrytere ikke unnslipper fordi de passerer grensene.. Særlig viktig er dette for lovbrytere som "tas på fersken" og forsøker å unnslippe. Derfor åpner konvensjonen for at politiet på visse vilkår kan forfølge over landegrensene en lovbryter som er tatt "på fersken" for grove forbrytelser, eller har rømt fra varetekt eller fengsel. Retten til forfølgelse gjelder bare passering av landegrenser. For vår del vil bestemmelsen derfor bare være aktuelt i forhold til Sverige og Finland. Det nasjonale politiet skal underrettes om forfølgelsen så snart som overhodet mulig slik at de kan overta oppgaven. Forfølgelsen skal innstille straks det blir krevet.

·Observasjon(spaning) i andre samarbeidsland

Som ledd i etterforskningen av alvorlig kriminalitet vil dessuten norsk politi på visse vilkår kunne foreta observasjon av mistenkte som har reist til et annet land innen samarbeidsområdet dersom dette landet samtykker på forhånd. Dette kan være aktuelt i saker som gjelder grove forbrytelser som f.eks. menneskesmugling og narkotikakriminalitet. Dersom det av særlig presserende årsaker ikke er mulig å be om tillatelse på forhånd kan observasjonen av en mistenkt fortsette på den annen side av grensen. Myndighetene skal umiddelbart underrettes om at grensen er passert.

· Schengen-samarbeidet vil også få betydning for påtalemyndighetens arbeid. Flere av bestemmelsene i konvensjonen tar sikte på å lette rettssamarbeidet mellom deltakerlandene.

Skal vi lykkes i å bekjempe alvorlig kriminalitet er vi nødt til å finne samarbeidsformer landene imellom. Økt grensekontroll og vanskeligere grensepassering er ikke et realistisk alternativ. Det er derfor av stor betydning at vi får regler for politisamarbeid som er tydelig avgrenset, med klare ansvarsforhold og under demokratisk kontroll. Det er nettopp disse hensynene Schengen-konvensjonen ivaretar.

På mange områder vil Schengenkonvensjonens bestemmelser bringe rettstilstanden mellom konvensjonspartene nærmere det som idag er rettstilstanden mellom landene i Norden.

Kritikerne til Schengen-avtalen frykter nedbygging av kontrollen ved de indre grenser, og hvilke konsekvenser det vil få for narkotikatrafikken. La meg derfor først understreke at det er opp til norske myndigheter å avgjøre hvilket kontrollnivå og hvilke metoder vi ønsker at politiet skal ha. Jeg regner det som en selvfølge at dere setter inn kontrolltiltak på steder og til tider hvor effekten antas å være størst, også om det er i grenseområdene. Prinsippet er det samme uavhengig av om Norge deltar i Schengen-samarbeidet eller ikke.

En effektiv narkotikabekjempelse forutsetter at vi har et tett og godt kriminaletterretningssystem slik at landene kan samarbeide om å avdekke narkotrafikken. Det nytter aldri å kontrollere alt og alle som passerer grensen. Vi har mange millioner grensepasseringer bare til og fra Norge hvert år.

Jeg minner om at det bare er identitetskontrollen av personer som passerer de indre grenser som bortfaller. Tollvesenet vil fortsatt kontrollere varer, avgiftsfrie kvoter på alkohol og tobakk og de reisendes håndbagasje. Dette innebærer i praksis at narkotikakontrollen på grensen vil være som nå, og på det nivå som regjeringen fastsetter.

Etterforskningsmetoder

Skal vi komme den alvorlige og organiserte kriminaliteten til livs må vi også vurdere om politi og påtalemyndighet har det riktige og tidsmessige verktøy til å hanskes med utviklingen. Dette er et viktig, men også politisk følsomt tema. Vi må likevel stille oss spørsmålet om

• dagens lovgivning gir politi og påtalemyndighet anledning til å bruke de etterforskningsmetoder som er egnet til å gi de beste resultater, og om
• vi er teknisk godt nok rustet til å utnytte de muligheter lovgivningen gir oss? Den tekniske utviklingen, og spesielt innen telekommunikasjon, går meget fort; noe som bl.a. har gjort tradisjonell telefonkontroll vanskelig.

Som dere er vel kjent med inneholder ikke straffeprosessloven uttømmende regler om den utenrettslige etterforskning av straffesaker. Ved behandlingen av loven tok da heller ikke Stortinget stilling til bruk av ukonvensjonelle etterforskningsmetoder på generelt grunnlag. Spørsmålet om hva som trenger lovhjemmel, og hva politiet kan foreta uten hjemmel i lov, vil langt på veg bero på rettspolitiske vurderinger.

Det kan anføres gode argumenter for en utvidelse av politiets og påtalemyndighetens fullmakter i retning av nye og ukonvensjonelle etterforskningsmetoder.

Berettigelsen og forholdsmessigheten av forskjellige tvangsmidler er imidlertid en sak med mange og følsomme sider, hvor hensynet til rettssikkerhet og personvern kommer inn med stor tyngde. Vi må avveie de ulike hensynene mot hverandre, og det er på ingen måte gitt at vi har funnet det rette balansepunktet idag. Det gjelder hva enten vi snakker om

• romavlytting,
• hemmelig ransaking eller andre nye eller ukonvensjonelle etterforskningsmetoder.

En del av disse spørsmålene ble drøftet av Sikkerhetsutvalget som vurderte strafferettslige regler i terroristbekjempelsen. Utvalget, som avga sin innstilling for tre år siden, konkluderte med at det ikke bør innføres straffebestemmelser som direkte knytter straffbarheten til begrepet terrorisme, blant annet fordi det er vanskelig å finne frem til en entydig og juridisk presis definisjon.

La meg skyte inn at det langt på veg er de samme problemstillinger vi står overfor når noen politikere gir uttrykk for at de vil tillate ukonvensjonelle etterforskningsmetoder når det gjelder ren "mafiavirksomhet". Heller ikke mafia-virksomhet kan defineres klart og presist, selv om de fleste av oss har et bilde av hva vi snakker om og hva som kjennetegner mafiaens virksomhet.

Sikkerhetsutvalget konkluderte med at vi ikke bør innføre adgang til romavlytting. Utvalget pekte ikke uventet på at romavlytting utgjør et større inngrep i personvernet enn det telefonavlytting gjør. Det ble videre lagt vekt på at det tross alt er usikkert hvor stor nytte politiet vil ha av romavlytting når man ser dette opp mot andre og godtatte etterforskningsmuligheter.

Dette var noe av grunnen til at det ikke hastet med en rask oppfølging av Sikkerhetsutvalgets innstilling. Min oppfatning er langt på veg i tråd med det som ble anført av Tor-Aksel Busch i utvalget. Dette innebærer at

• jeg avviser ikke romavlytting som metode på prinsipielt grunnlag. Det må være et bærende prinsipp i norsk straffeprosess at det til enhver tid ikke benyttes mer vidtgående etterforskningsmetoder enn det som er påkrevet
• det er ikke tilstrekkelig grunn til å lovfeste romavlytting som en etterforskningsmetode bare for å være på den sikre side. Metoden bør bare innføres dersom det er absolutt påkrevet og nødvendig ut fra den faktiske situasjon til enhver tid. Det er også naturlig å se hen til den rettslige situasjonen i andre land som det er naturlig å sammenligne oss med.

Den rettslige situasjonen idag er at romavlytting kan aksepteres i visse situasjoner utfra nødrettsbetraktninger, for eksempel i en gissel-situasjon. Det kan også tenkes at romavlytting i enkelte spesielle situasjoner må kunne aksepteres ut fra nødrettsbetraktninger når politiet har konkrete og klare indikasjoner på at alvorlige straffbare handlinger med fare for menneskeliv er under planlegging eller forberedelse. Dette må bero på en avveining etter strl.§ 47, og være avhengig av hva som står på spill og hvilke andre muligheter politiet har for å hindre den straffbare handlingen.

Men jeg ser selvfølgelig at nødrett som hjemmel for romavlytting er en utilfredsstillende sikkerhetsventil, blant annet på grunn av manglende forutberegnelighet og domsstolskontroll.

Romavlytting som etterforskningsmetode vil imidlertid alltid være forbeholdt et fåtall meget alvorlige saker. Videre må bruk av metoden under enhver omstendighet knyttes opp til domstolskontroll av rettssikkerhetsmessige hensyn.

Som dere er vel kjent med vurderer "Kriminaletteretningsutvalget" metodespørsmål i tilknytning til forskjellige etterforskningsskritt. Utvalget vil legge fram sin rapport i løpet av året, og jeg vil selvfølgelig nøye vurdere utvalgets anbefalinger.

For at ikke de kriminelle skal "løpe fra oss" må vi stadig revurdere metodene vi benytter. Vi kan ikke reversere den teknologiske utviklingen. Dagens og morgendagens problemer må derfor langt på veg løses med nye virkemidler.

Derfor ble det såkalte "metodeutvalget" nedsatt for å se på virkemidler i kampen mot organisert kriminalitet.

Utvalget vurderer blant annet følgende virkemidler:

l. Anonym vitneførsel for ordinære vitner og offentlig ansatte.

2. Forskjellige typer av kildevern

3. Behovet for hemmelig ransaking ved mistanke om f.eks. forberedelser til alvorlige forbrytelser.

4. Romavlytting.

5. Telefonavlytting, og bruk av mottatt informasjon som bevis i straffesaker.

6. Provokasjonslignende tiltak. (Infiltrering)

Det såkalte "Aukrust-utvalget" avga sin innstilling i januar.

Utvalget har befattet seg med visse problemer i tilknytning til avlyttingen av moderne telekommunikasjonsmidler.

Når det gjelder mobilkommunikasjon peker utvalget på problemer både i forhold til NMT, GSM og personsøking.

Det blir derfor et politisk spørsmål om vi bør kreve at det foretas investeringer for å gjøre eksisterende og fremtidige telekommunikasjonssystemer avlyttbare slik dagens lovverk åpner for i narko- og terrorsaker og hvem som skal betale dette. Innstillingen behandles nå i Samferdselsdepartementet og i Justisdepartementet. Jeg regner med at den vil bli sendt på høring i høst.

Inndragning av straffbart utbytte

Inndragning av straffbart utbytte er et vesentlig element i bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet. Selv om loven hjemler inndragning, benytter påtalemyndigheten forholdsvis sjelden denne adgangen. Det er ingen tvil om at det meste av tiden og energien i etterforskningen og påtalearbeidet hittil har dreiet seg om selve skyldspørsmålet og straffeutmålingen. Gjennomgående har inndragningsspørsmålet vært relativt lite fokusert. Jeg har mottok i mai delinnstilling nr. 1 fra Inndragningsutvalget om praktiske tiltak for økt bruk av inndragning av vinning. Utvalget har fremsatt en rekke konkrete forslag som blant annet går på motivering, synliggjøring og bevisstgjøring, kompetanseheving og bistand. Disse forslagene vil jeg følge opp i nær fremtid.

Utvalget skal også vurdere om det er behov for lovendringer, og vil avgi sin innstilling om en uke. Jeg ville ikke bli overrasket om utvalget konkluderer med at det er behov for endringer i bevisbyrdereglene.

Bedre ressursutnytting

Utviklingstrekkene og særlig endringene i kriminalitetsbildet nødvendiggjør en nærmest kontinuerlig nytenkning rundt ressursbruk, metoder, kompetanse, arbeidstidsordninger, organisering, og samarbeid.

Regjeringen ønsker å sette søkelyset på hvorledes midlene disponeres. I budsjettproposisjonen for inneværende år skriver vi bl.a. at størst mulig del av de tilgjengelige politiressurser må brukes til direkte kriminalitetsbekjempelse og minst mulig til intern administrasjon og sekundære gjøremål.

Dette stiller store krav både til meg og til dere som jobber i etaten. Det er min oppgave å sikre at etaten tilføres tilstrekkelige ressurser og at fordelingen mellom distriktene er riktig. Dette innebærer at penger og stillinger må tildeles de politidistrikter hvor behovet er størst og hvor man kan utnytte ressursene på en effektiv måte. Politimestrene har ansvaret for å dimensjonere ressursene i forhold til oppgavene i politidistriktet og å sørge for en effektiv utnyttelse for å nå fastsatte mål.

Samlet ressurstilførsel

Det er som nevnt nesten ingen annen etat som er tilført så store økte ressurser som politi- og lensmannsetaten de seineste årene. Dette må ikke bli en sovepute som gjør at vi lar være å utvikle nye og bedre arbeidsformer, rutiner og metoder.

Vi må spørre om det norske samfunn har fått valuta igjen for pengene. Kan vi med hånden på hjertet si at stillings- og kroneøkningen har ført til de resultater samfunnet med rimelighet kan kreve? Bruker vi de 4,5 milliardene og ca. 10.000 årsverkene riktig?

Jeg er ikke overbevist om at vi har grunn til å være 100 % fornøyd. Det er nødvendig for oss løpende å gå kritisk gjennom ressursbruken.

Det er ingen grunn til å tro at politibudsjettene vil øke i samme tempo i tiden som kommer som de har gjort de siste fem årene.

I denne sammenheng hilser jeg velkommen at NPF nå har inntatt en mer åpen og smidig holdning til bruk av annet enn politiutdannet personell til endel arbeid innen etaten. Det finnes utvilsom en del oppgaver som i dag utføres av tjenestemenn som god kunne vært gjort av andre. Som Terje helt riktig har sagt det må målet være at flere politifolk frigjøres til operativt arbeide ved at andre yrkesgrupper overtar endel av støttefunksjonene.

Jeg også registrert i landsmøtepapirene - og i pressen - at SPL reiser debatten om grensene mellom politiet og private tjenester - som for eksempel vektere. Dagens vektere har oppgaver som etter sin art, kan ligne arbeid politiet utfører på enkelte områder. Men i andre tilfeller er det forsåvidt en erstatning for yrkesgrupper som er forsvunnet mange steder - for eksempel vaktmestere og konduktører. Jeg tror vi alle ser at vektere kan og bør det være plass til i det norske samfunnet. Men på avklarte premisser. Spørsmålet er selvsagt hvor skal grensene gå.

Flere land er av ulike årsaker kommet lengre i sin lovgivning på dette området. Regjeringen ser behovet for en mer prinsipiell avklaring også her til lands. Det er bakgrunnen for at vi satte ned egne utvalg som utreder behovet for regler for privat vaktvirksomhet og privat etterforskningsvirksomhet.

Regjeringen vil komme tilbake til disse spørsmålene når utredningene foreligger.

Mål- og resultatstyring er nå innført i alle politidistrikter. Det er forutsatt at denne styringsformen skal bidra til en effektiv og lokalt tilpasset ressursbruk og en bedre styring og kontroll i distriktene. I tiden som kommer må vi se nærmere på hvordan arbeidstids og tjenesteordningene i politiet bør organiseres for å oppnå en mer målrettet og effektiv oppgaveløsning. Et viktig effektiviseringspotensiale ligger også i den IT-satsning som nå skjer i etaten. Dette vil gi en bedre kvalitet på saksbehandlingen, samtidig med at sakene kan løses raskere og med mindre bruk av ressurser.

Arbeidet for å bedre ressursutnyttelsen i etaten kan bare lykkes gjennom felles innsats. Jeg føler meg overbevist om at vi i fellesskap har evne og vilje til å gå løs på disse utfordringene.

OU-prosessen har til tider skapt bølger. Det er høyst legitimt å ha ulike oppfatninger av hva som er riktig organisering, og å argumentere for dette. Jeg tror ikke vi for alltid har funnet det rette svaret. Men når beslutningene er fattet forutsetter jeg at alle lojalt retter seg etter dette, selv om man måtte være uenig. Det er spillereglene i et demokrati. Så får vi i neste omgang se hva evalueringen av ordningen viser, og om det da er behov for visse justeringer eller omlegginger.

Grensereguleringer

I tiden som kommer må vi vurdere grensereguleringer og sammenslåinger, både innen distriktet og mellom distriktene. Befolkningsutviklingen og kriminalitetsbildet bør tillegges vesentlig vekt når en ny distriktsinndeling skal vurderes. Forbedrede kommunikasjonsforhold kan gjøre det lettere å drive polititjeneste. Det er en stor utfordring å utnytte de mulighetene som ligger i dette, slik at vi kan få etablert ordninger som gir best mulig beredskap og størst mulig publikumsservice.

Arbeidet med reguleringssaker må i stor grad bygge på lokale prosesser. De ansatte og deres organisasjoner og de lokale myndighetene må tas med på råd fra begynnelsen av. Hensynet til den kompetanse lokalkunnsap gir, samt tillit og åpenhet er viktig for å dempe den usikkerheten som naturlig vil være tilstede i en slik prosess.

Avslutning

Dette er et landsmøte som på et sentralt punkt skiller seg ut fra tidligere landsmøter. Det jeg tenker på her er selvfølgelig saken om sammenslåing med Lensmannsetatens Landslag. NPF har hatt et formalisert samarbeid med LEL helt tilbake til 1986 gjennom Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag. I lys av bl.a. de organisatoriske endringer som har skjedd i politi- og lensmannsetaten - og som innebærer stadig mer integrert tjeneste - synes en sammenslåing å være helt naturlig.

Dette landsmøtet skal så langt jeg har forstått, fatte endelig vedtak om sammenslåing og den nye organisasjonen skal se dagens lys på et fusjonsmøte neste høst.

Jeg har registrert at i den uravstemning om fusjon som ble holdt tidligere i år, var japrosenten av de avgitte stemmer i NPF på 95 og i LEL på nesten 93. Som tillitsvalgte må det være meget tilfredsstillende for dere å gå inn i en sammenslåingsprosess med en så massiv oppslutning blant medlemmene.

Felles løft

Det er satset store ressurser på etaten de siste årene, men kampen mot kriminaliteten blir aldri bedre enn de menneskelige ressurser vi rår over. La meg i denne forsamling derfor få understreke at de tjenestemenn - og kvinner - som gjør jobben i politi- og lensmannsetaten rundt om i det ganske land - gjør en jobb det står stor respekt av.

Politi- og lensmannsetaten har med sin organisasjonsform og tette kontakt med befolkningen de beste forutsetninger for å drive oppsøkende, forebyggende arbeid og bekjempe kriminalitet på de prioriterte områdene.

NPF har som en av sine visjoner i utkastet til handlingsprogram Handlingsprogram frem til tusenårsskiftet et ønske om å utvikle tjenesten slik at samfunnet får et offensivt forebyggende, faglig sterkt politi, som kan løse oppgavene effektivt.

Dette er et godt utgangspunkt for å løse de store felles utfordringene vi står overfor. Vi skal gjøre vårt for å legge forholdene til rette for dere. Og vi gjør vårt for et best mulig utgangspunkt i kampen mot vold, narkotika og internasjonal kriminaliteten. I samarbeid må vi også finne frem til hvilke metoder vi skal velge i kampen mot de kriminelle.

Bare ved å dra lasset sammen vi kan demme opp for kriminaliteten i Norge. Det er ikke enkelt, men med de menneskelige ressurser vi rår over innen etaten er jeg overbevist om at vi skal klare jobben!