Justisminister Grete Faremo

Tale på politisjefsmøte i Haugesund

18 juni 1996

Ærede forsamling.

Jeg ser alltid med glede fram til de årlige politisjefsmøter. Dette er et av de aller viktigste møtene vi har i etaten. Når både riksadvokaten, landets politisjefer, førstestatsadvokatene, sysselmannen på Svalbard, Grensekommisæren og ledelsen i politiavdelingen er samlet på et brett, burde forutsetningene ligge til rette for en konstruktiv debatt om viktige utviklingstrekk i kriminalitetsbildet og hvorledes vi best skal møte de utfordringer vi står overfor.

Nok en gang har vi et begivenhetsrikt år for justissektoren bak oss. La meg minne om enkelte sentrale begivenheter og utviklingstrekk:

• to-instans-reformen er satt iverk
• vi har fått et nytt statsadvokatembete på Hamar
• det er etablert en ny kriminaletterretningsenhet på Kripos
• narkotikabeslagene har økt betydelig. Samtidig har vi fått en debatt om liberalisering av vår narkotikapolitikk
• Norge er blitt observatør i Schengen-samarbeidet, noe som vil få stor betydning for vårt fremtidige politisamarbeid med andre land.
• Det er satt igang en rekke viktige utredningsarbeider som f.eks kriminaletterretningsutvalget, inndragningsutvalget og våpenlovutvalget. Videre er det nedsatt to utvalg som skal vurdere reglene for henholdsvis privat vaktvirksomhet og den manglende reguleringen av privat etterforskningsvirksomhet.
• Lund-kommisjonen har avgitt sin rapport som bl.a. retter søkelyset mot overvåkningspolitiets virksomhet.
  Overvåkingssjefen orienterte.
  • Stortinget vil behandle rapporten våren 1997
  • Historisk/politisk gjennomgang
  • sikre et godt regelverk - også vilje til å forbedre dagens regler
  • hele tiden løse sine viktige oppgaver
  • forebygge og bekjempe kriminalitet som truer rikets sikkerhet slik blant annet instruksen fastlegger.
• Stortinget har opprettet et parlamentrisk kontrollutvalg for overvåkningstjenesten
• Det er vedtatt flere viktige lover. Ferskest er lovreguleringen av klageretten over påtalevedtak.
• Det sentrale lønnsoppgjøret er vel i havn, og for første gang siden 1986 er polititjenestemennenes organisasjoner fornøyd med oppgjøret! Det har samtidig funnet sted en oppnormering av enkelte stillinger, og et stort antall polititjenestemenn kommer over fra lønnsramme 8 til 12.
• Vi har vært gjennom viktige faser og avklaringer i OU- prosessen. Organisasjonsplanen er nå fastlagt i de fleste politidistriktene.
• Vi kan også glede oss over at på landsbasis oppklarer politiet en større andel av sakene

Alt i alt burde forholdene nå ligge til rette for en offensiv og effektiv kriminalitetsbekjempelse. Noen av dere kan vise til meget gode resultater når det gjelder rask og effektiv straffesaksavvikling, noe som også har slått ut på kriminalstatistikken.

Selv om oppklaringsprosenten har gått opp i mange politidistrikt, må ambisjonen vår være å få til et ekstra løft i tiden som kommer. Det gjelder særlig i de politidistrikter som har en lav oppklaringsprosent og hvor saksbehandlingstiden er altfor lang som f.eks. i Oslo. Men også dette er det nå grepet fatt i. Politimesteren i Oslo har tatt inititiv til en rekke forbedringer. Politikammeret, byretten, påtalemyndigheten og Justisdepartemenetet samarbeider nå med sikte på å avdekke flaskehalser i systemet og vurdere hva som kan gjøres for å korte ned saksbehandlingstiden. Jeg er overbevist om at dette på sikt vil styrke publikums tillit til politiet. Vi kan nemlig ikke forvente at publikums tillit til politiet er på topp når en stor andel av sakene henlegges og behandlingstiden er lang.

Publikums forventninger til politiet er mange og store. Ikke alle forventningene kan innfris fullt ut på kort sikt. Men våre ambisjoner må være å bekjempe kriminaliteten bedre og raskere med de ressurser vi har. I dette arbeidet vil det alltid være viktig å finne fram til den rette balansen mellom forebygging og etterforskning.

Begge deler er nødvendig. Politiet skal beskytte personer, eiendom og lovlig virksomhet. Vissheten om at vi har et politi som er i stand til dette er viktig for folks tillit til politiet. Derfor er det viktig med et synlig politi som patruljerer steder hvor det erfaringsmessig er mye kriminalitet. Men publikums tillit til politiet er også avhengig av at de kriminelle tas og at sakene avgjøres raskt.

Det er mange spørsmål jeg kunne ha lyst til å ta opp på politisjefsmøtet idag, men jeg har valgt å konsentrere meg om følgende fem emner:

1. Narkotikakriminaliteten og den pågående liberaliseringsdebatt
2. Schengen- samarbeidets betydning for politiets og påtalemyndighetens arbeid
3. Behovet for nye etterforskningsmetoder
4. Ressursutnyttelsen :Gjør vi de rette tingene, gjør vi dem riktig og raskt og gjør vi dem billige nok.
5. OU-prosessen

Felles for de tre første temaene er at de i større eller mindre grad berører - eller har sin bakgrunn i - en økende organisert internasjonal kriminalitet. Vi må derfor nøye vurdere hvilke tiltak som er nødvendige til enhver tid for å demme opp for utviklingen, ellers risikerer vi å komme på etterskudd. De to siste emnene går på våre muligheter til å få mest mulig kriminalitetsbekjempelse for hver krone.

II. NARKOTIKAKRIMININALITET

Noen utviklingstrekk

Den generelle kriminalitetsutviklingen i Norge de siste tiårene har utvilsomt vært bekymringsfull. Ikke minst gjelder det økningen i volds-, vinnings- og narkotikakriminaliteten. Det er lett for oss å enes om at kriminaliteten - og ikke minst redselen for kriminaliteten - er blitt et samfunnsproblem. Omkostningene er store både i kroner og ører og i fysiske og psykiske skader for de som blir rammet.

Den overveldende del av befolkningen er skikkelige og lovlydige borgere. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt at noen kriminelle truer deres trygghet. Derfor er det vår felles utfordring å bekjempe kriminalitet i størst mulig grad. På denne måten er vi med på å skape et samfunn hvor det er trygt å leve, og hvor folk føler seg trygge.

De utviklingstrekk vi har registrert her hjemme, er i all hovedsak de samme som vi finner i de øvrige nordiske land. Og Norden står ikke i noen særstilling. Fra alle verdens hjørner rapporteres om en økning av kriminaliteten. Tiltak for å forebygge og bekjempe kriminalitet står høyt på dagsorden i de aller fleste land.

Det er mange og sammensatte forklaringer til denne utviklingen. Dels kan det ha sammenheng med endringer i de sosiale strukturene og endrede familie- og bosettingsmønstre. Vi kan imidlertid ikke reversere samfunnsutviklingen og regne med at det vil skje store endringer i bosettingsmønsteret. Vi kan heller ikke reversere den teknologiske utviklingen. Dagens og morgendagens problemer må derfor langt på veg løses med nye virkemidler.

Ser vi på utviklingen i Norge de siste 30 årene - hvor vi har hatt en mangedobling av den registrerte kriminaliteten - kommer vi ikke forbi det faktum at økningen i tid faller sammen med narkotikaens inntog og fremvekst i Norge. Det er ingen som vil bestride at det er en klar sammenheng mellom narkotika og vinningskriminalitet. Vi vet at de fleste tunge narkomane stjeler for å finansiere forbruket sitt. Vi vet også at narkotikamiljøene - både på selger og kjøpersiden - fremmer asosiale og voldelige adferdsmønstre. Det er åpenbart for meg at vår narkotikapolitikk har stor betydning for bekjempelse av annen kriminalitet.

Vi må se i øynene at Norge vil være et attraktivt marked for de som skor seg på narkotikakriminalitet. Vi er attraktive av den enkle grunn at vi har en høy levestandard, at det er mye penger blant ungdom og at det dermed er mulighet for å selge narkotiske stoffer til en god pris. Nettopp derfor er det av avgjørende betydning at vi fører en politikk som innebærer et høyt kontrollnivå og strenge reaksjoner slik at risikoen for å bli tatt er så stor at den i seg selv virker avskrekkende. Samtidig må vi ha tilstrekkelige og gode behandlings- og rehabiliteringstilbud for rusmisbrukerne. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om narkotikapolitikken. Meldingen vil bli fremmet for Stortinget i løpet av noen måneder.

Legalisering

Jeg registrerer som Riksadvokaten med en viss uro den debatt vi har i visse miljøer om å legalisere cannabis, såkalt lettere stoffer. Det har heller ikke gått ubemerket forbi at professsor Johs. Andenæs mener det er ønskelig med en betydelig reduksjon i straffenivået og at det også er ønskelig å legalisere bruk av små kvanta narkotika.

Det må alltid være slik at vi kritisk vurderer om den strafferettslige kurs vi følger er riktig. Vi må spørre oss selv om lovens høye maksimumsstraffer og domstolenes strenge straffenivå er hensiktsmesssig. Kunne vi oppnå de samme resultater med lavere straffer? Jeg betviler det. Det står utrolig sterke internasjonale krefter bak narkotikatrafikken. For disse kreftene er en ting viktig; nemlig størst mulig gevinst til minst mulig risiko. Nettopp derfor er et høyt kontrollnivå og strenge reaksjoner viktig fordi dette i seg selv kan virke avskrekkende.

Jeg ser heller ingen grunn til å legalisere bruk av narkotika. Vi har nok legale rusmidler i Norge. Å liberalisere narkotikapolitikken vil etter regjeringens oppfatning skape langt flere problemer enn det løser. Hva i all verden skulle tilsi at ungdommen tar klarere avstand fra narkotika om vi samtidig sier at vi ønsker å liberalisere stoffene? Dette er et håpløst dobbeltsignal. Heldigvis er det bred politisk enighet i Norge om regjeringens restriktive linje.

I de land hvor man har prøvd liberalisering har da også dette vist seg å være mislykket. I Nederland er ideen bak å ha de lettere stoffene lett tilgjengelig at ungdom som vil teste "lette" cannabis-stoffer ikke skal måtte blande seg med "tunge" misbrukere. Men alt for ofte utvikler dette seg til et blandingsmisbruk og er en vei til sterkere stoffer. Nederland er definitivt ikke noe foregangsland for oss på dette området. Det er heller ikke Danmark og Sveits.

Narkoflommen er stor, og de internasjonale økonomiske interessene er meget sterke. Det kan føres mange og ulike økonomiske resonnementer rundt hvorledes legalisering av narkotika vill påvirke markedet og prisene. Prisene vil nok synke. Det tapet narkotikakartellene og profitørene derved vil bli påført vil bli forsøkt kompensert ved å øke omsetningen.

Vi vet at de tunge narkotikamisbrukerne finansierer sine kjøp ved blant annet tyverier, prostitusjon og langing av stoff. Dersom prisen på stoff går ned kan man ut fra et rent økonomisk og teoretisk resonnement hevde at behovet for å begå vinningsforbrytelser derved reduseres. Et slikt resonnement har imidlertid store svakheter. Noen av de kontrollspørsmål man må stille seg er:

• Hva er det som tilsier at den enkelte misbrukers narkotikabruk er konstant?
• Hvordan vil omfanget av det totale narkotikamisbruk i samfunnet påvirkes?
• Er det noen som helst grunn til å tro at misbrukerne opptrer rasjonelt og vel overveid når det gjelder hvor mye de må stjele for å finansiere sitt misbruk?
• Er det realistisk å tro at grunnlaget for et illegalt marked blir borte?

Jeg er overbevist om at lett tilgjengelighet, risikofrie kjøp og lave priser vil bety at forbruket øker. Liberalisering gir derfor større risiko for at flere blir misbrukere.

Dette vil føre til flere ødelagte liv. Vi vet hvordan narkotikamisbruk ødelegger mennesker, familier, hjem. Den prisen er jeg ikke villig til å betale. Vi kan ikke slå inn på en linje der vi reduserer kriminaliteten ved å gjøre uønskede og forbudte handlinger lovlige!

Jeg vil derfor utfordre de som mener at norsk narkotikapolitikk har slått feil - til å peke på hva som har gått så galt? Tror de som kjemper for en liberalisering at dette vil føre til færre misbrukere? Og kan de i så fall hoste opp ett eneste dokumentert bevis på at det de hevder er korrekt?

Det er et tankekors for meg at det stort sett er meget ressurssterke personer som kommer frem i media med sine tanker om at narkotika bør være lettere tilgjengelig. Mennesker med så store ressurser at de sannsynligvis vil kunne takle og kontrollere bruk av et nesten hvilket som helst rusmiddel. Disse personene skal være klar over at de i sin "visdom" påtar seg et enormt ansvar ovenfor personer som ikke har like sterk rygg som dem selv.

III SCHENGEN-SAMARBEIDETS BETYDNING FOR POLITIETS OG PÅTALEMYNDIGHETENS ARBEID

Generelt om behovet for internasjonalt politisamarbeid

Det er ikke mulig for noe land å føre en god og effektiv kriminalpolitikk uten å ta i betraktning kriminalitetens internasjonale aspekter. I mange land i Europa er kriminalitetsbildet i økende grad preget av organisert kriminalitet som narkotikatrafikk, illegal våpenhandel, menneskesmugling og bestillingstyverier ikke minst av dyre biler. Den økonomiske kriminaliteten,som f.eks.hvitvasking av penger, blir stadig mer avansert . Forbrytelser mot personer og institusjoner foregår ofte ved hjelp av datateknologi, og uten at det er nødvendig for lovbryterne å passere grensene.

Rammene for politiet og påtalemyndigheten fastsettes nasjonalt,og myndigheten er begrenset til landets territorium. Dette setter i utgangspunktet klare begrensninger for politiets arbeid. En slik situasjon vil mange kriminelle utnytte strategisk for å unngå strafforfølgning. Vi har å gjøre med godt organiserte, kriminelle miljøer som hensynsløst utnytter andre for å oppnå profitt og makt på bekostning av landenes innbyggere, folkevalgte organer og lovlydige institusjoner og næringsliv.

Utviklingstrekkene kan kort oppsummeres slik:

• Den grenseoverskridende kriminaliteten tiltar.
• Organisert kriminalitet med internasjonalt tilsnitt øker.
• Ulike former for datakriminalitet får større utbredelse.
• En økende knapphet på ressurser vil gi en økning av miljøkriminalitet.
• Internasjonal terrorisme vil være en reell trussel.

For å være best mulig rustet til å bekjempe slik kriminalitet er det nødvendig både med en god kontroll og en effektiv rettshåndhevelse nasjonalt, samtidig som det er avgjørende at landene samarbeider om å stoppe lovbrytere som opererer på tvers av grensene. Det innebærer at vi må styrke det internasjonale politi- og rettssamarbeidet. Ikke minst gjelder dette det nære og gode nordiske politi- og tollsamarbeidet.Men det er også nødvendig å utvikle praktiske samarbeidstiltak mot organisert kriminalitet i Østersjø-regionen.Det er vi i gang med. Men som dere alle forstår er dette et langsiktig og møysommelig arbeid. I Østersjø-området, som i verden forøvrig, vil Interpol spille en sentral rolle når det gjelder politifaglig samarbeid fra sak til sak.

Men det er også behov for et tettere samarbeid med de øvrige vest-europeiske land. Det er noe av bakgrunnen for at regjeringen har arbeidet for å få til en samarbeidsavtale med Schengen-landene.

Schengen - samarbeidet

Sammen med de øvrige nordiske land er Norge nå observatør i det mellom-statlige Schengen-samarbeidet. Samarbeidet, som omfatter alle EU-land med unntak av England og Irland, bygger på en avtale fra 1985 og en konvensjon fra 1990. Formålet er å avskaffe personkontrollen ved de indre grenser, samtidig som landene fører en forsterket yttergrensekontroll på vegne av hverandre. Samarbeidet, som først trådte i kraft våren 1995, bygger altså på de samme prinsipper som den nordiske passunion. Et tettere politi-og rettssamarbeid mellom landene er en meget sentral del av avtalen.

Den 18.april i år ble det oppnådd politisk enighet mellom de nordiske land og Schengen-landene om de institusjonelle rammene i en samarbeidsavtale mellom Schengen-landene og Norge og Island. Dette var viktig av flere grunner. Vi har slått ring om de nordiske pass- og reisefrihetsordningene, som kanskje er den del av det nordiske samarbeidet som betyr mest for folk. I mer enn 40 år har nordiske statsborgere kunnet reise fritt innen Norden uten adgangskontroll på grensen. Dette kan vi nå fortsette med samtidig som vi vil delta i et større reisefrihetsområde i Europa. Sist, men ikke minst, bedrer vi våre mulighetene for å bekjempe internasjonal og alvorlig kriminalitet som følge av et tettere politisamarbeid.På denne måten kombinerer vi økt frihet for innbyggerne med størst mulig sikkerhet .

Forhandlingene med Schengen-landene er ikke sluttført. Siktemålet er at dette skal gjøres så raskt som mulig i løpet av inneværende år. Deretter vil samarbeidsavtalen ble forelagt Stortinget for samtykke til ratifikasjon i samsvar med vanlige konstitusjonelle prosedyrer. Tilsvarende vil skje i de øvrige nordiske land og i alle Schengen-land. Først når ratifikasjonsprosedyren er avsluttet i alle land, vil samarbeidsavtalen tre i kraft. Dette vil tidligst kunne skje ved årsskiftet 1997/1998.Først på dette tidspunkt vil vi kunne delta fullt ut i det praktiske politisamarbeid.

I mellomtiden må vi forberede oss best mulig på den nye situasjonen.Vi gjennomgår lov-og forskriftsverk med sikte på å avklare hvilke endringer som er nødvendige. Samtidig må vi avklare de økonomiske og administrative konsekvensene, og vi må foreta den praktiske tilretteleggingen slik at vi er best mulig forberedt fra dag 1.

I dette arbeidet er det selvfølgelig viktig at dere er godt orientert om hva politi-og rettssamarbeidet i Schengen innebærer, herunder hva de sentrale bestemmelsene i konvensjonen inneholder og hvilke praktiske konsekvenser det får for politiets arbeid. Vi har derfor utarbeidet informasjonsmateriale som er sendt til samtlige politidistrikt. Det er viktig at vi løpende får tilbakemeldinger om eventuelle uklarheter eller forhold som dere mener bør avklares eller utdypes nærmere.

Flere av dere er trukket inn i arbeidet på ulike måter.Vi har en gruppe bestående av enkelte politimestre og representanter fra påtalemyndigheten som allerede er trukket aktivt med i prosessen. Noen av dere deltar også i arbeidsgrupper opp mot Schengen-systemet. Selv om mange av dere således har inngående kjennskap til hva politisamarbeidet i Schengen innebærer, vil jeg likevel fremheve enkelte punkter:

• Samtlige land som deltar i samarbeidet skal yte hverandre gjensidig bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Dette rokker ikke ved prinsippet om at politiets ansvarsområde fastsettes nasjonalt.
• Schengen-samarbeidet etablerer ingen form for overnasjonal operativ politimyndighet. Adgangen til og vilkårene for bruk av tvangsmidler, avgjøres fullt ut av myndighetene i det enkelte land.
• Konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som tar sikte på å fremme internasjonalt politisamarbeid, informasjonsutveksling, utplassering av sambandsmenn og standardisering av sambandsutstyr.
• Rask og sikker informasjonsutveksling er helt sentralt for alt internasjonalt politisamarbeid. Det er ingen tvil om at moderne datateknologi gir økte muligheter for å utvikle og effektivisere dette. Det er da også tankegangen bak Schengen informasjonssystem (SIS), som er elektroniske dataregistre for utveksling av opplysninger mellom de ansvarlige myndigheter i samarbeidet. Systemet består av nasjonale registre som opprettes og drives av det enkelte land, samt en teknisk støttefunksjon i Strasbourg. Vi vil etablere et kontor (Sirene-kontor) ved Kripos,som vil få ansvar for all informasjon som legges inn, og som vil være et knutepunkt for søk i registret.

Systemet inneholder opplysninger om etterlyste og uønskede personer, samt etterlyst gods. Eksempelvis registreres stjålne biler og skytevåpen. Konvensjonen fastsetter hvilke opplysninger som kan registreres, hvilke formål de kan brukes til og hvilke krav til personvern og datasikkerhet som må være oppfylt.

Det kreves at landene har en personvernlovgivning som minst er på samme nivå som Europarådets personvernkonvensjon fra 1981. Men det er opp til det enkelte land å ha strengere personvernregler enn dette. Videre skal det føres kontroll med registeret av en uavhengig instans. Hos oss er det naturlig at disse kontrolloppgavene utføres av Datatilsynet. Jeg nevner også at det er opprettet et felles kontrollorgan som skal føre tilsyn med informasjonssystemets sentrale støttefunksjon i Strasbourg.

Oppslag i eller endring og sletting av informasjon kan bare utføres av personell som er autorisert for dette. I samarbeid med Kripos og Politiets datatjeneste vil Justisdepartementet derfor utarbeide sikkerhetsrutiner for bruk og tilgang til SIS.

• * Forfølging på ferske spor over landegrensene. Det er i landenes felles interesse at lovbrytere ikke unnslipper fordi de passerer grensene.. Særlig viktig er dette for lovbrytere som "tas på fersken" og forsøker å unnslippe. Derfor åpner konvensjonen for at politiet på visse vilkår kan forfølge over landegrensene en lovbryter som er tatt "på fersken" for grove forbrytelser, eller har rømt fra varetekt eller fengsel. Retten til forfølgelse gjelder bare passering av landegrenser. For vår del vil bestemmelsen derfor bare være aktuelt i forhold til Sverige og Finland. Det nasjonale politiet skal underettes om forfølgelsen så snart som overhodet mulig slik at de kan overta oppgaven. Forfølgelsen skal innstille straks det blir krevet. Nærmere regulering vil skje i bilaterale avtaler.
• *Observasjon(spaning) i andre samarbeidsland. Som ledd i etterforskningen av alvorlig kriminalitet vil dessuten norsk politi på visse vilkår kunne foreta observasjon av mistenkte som har reist til et annet land innen samarbeidsområdet dersom dette landet samtykker på forhånd. Dette kan være aktuelt i saker som gjelder grove forbrytelser som f.eks. menneskesmugling og narkotikakriminalitet. Dersom det av særlig presserende årsaker ikke er mulig å be om tillatelse på forhånd kan observasjonen av en mistenkt fortsette på den annen side av grensen. Myndighetene skal umidddelbart underrettes om at grensen er passert. Observasjonen må innstilles straks det blir krevet, og under enhver omstendighet innen fem timer.
• Schengen-samarbeidet vil også få betydning for påtalemyndighetens arbeid. Flere av bestemmelsene i konvensjonen tar sikte på å lette rettssamarbeidet mellom deltagerlandene. Siktemålet er at det skal bli enklere å oversende rettsanmodninger mellom justismyndighetene og at det skal også bli enklere å få utlevert lovbrytere. Schengen-konvensjonen likestiller bl.a. overtredelser av skatte og avgiftslovgivningen med andre forbrytelser som grunnlag for utlevering. Det skal også bli lettere å fullbyrde straffedommer avsagt i andre Schengen-stater. En dom avsagt av en domstol i et av de samarbeidende landene kan fullbyrdes av en annen konvensjonsparts myndigheter, dersom den domfelte har unndratt seg fullbyrdelse ved å flykte. Forutsetningen er at myndighetene i det land som har avsagt dommen, begjærer det.

Alt dette er viktig i arbeidet for å bekjempe internasjonal kriminalitet. Lovbrytere må ikke tillates å bruke grensene som beskyttelse mot straffeforfølging.

Skal vi lykkes i å bekjempe alvorlig kriminalitet er vi nødt til å finne samarbeidsformer landene imellom. Det er derfor av stor betydning at vi får regler for politisamarbeid som er tydelig avgrenset, med klare ansvarsforhold og under demokratisk kontroll. Det er nettopp disse hensynene Schengen-konvensjonen ivaretar.

På mange områder vil Schengenkonvensjonens bestemmelser bringe rettstilstanden mellom konvensjonspartene nærmere det som idag er rettstilstanden mellom landene i Norden.

Kritikerne til Schengen-avtalen frykter nedbygging av kontrollen ved de indre grenser, og hvilke konsekvenser det vil få for narkotikatrafikken. La meg derfor først understreke at det er opp til norske myndigheter å avgjøre hvilket kontrollnivå og hvilke metoder vi ønsker at politiet skal ha. Jeg regner det som en selvfølge at dere setter inn kontrolltiltak på steder og til tider hvor effekten antas å være størst, også om det er i grenseområdene. Prinsippet er det samme uavhengig av om Norge deltar i Schengen-samarbeidet eller ikke.

En effektiv narkotikabekjempelse forutsetter at vi har et tett og godt kriminaletterretningssystem slik at landene kan samarbeide om å avdekke narkotrafikken. Det nytter aldri å kontrollere alt og alle som passerer grensen. Vi har mange millioner grensepasseringer bare til og fra Norge hvert år.

Jeg minner om at det bare er identitetskontrollen av personer som passerer de indre grenser som bortfaller. Tollvesenet vil fortsatt kontrollere varer, avgiftsfrie kvoter på alkohol og tobakk og de reisendes håndbaggasje. Dette innebærer i praksis at narkotikakontrollen på grensen vil være som nå, og på det nivå som regjeringen fastsetter.

IV ETTERFORSKNINGSMETODER

Skal vi komme den alvorlige og organiserte kriminaliteten til livs må vi også vurdere om politi og påtalemyndighet har det riktige og tidsmessige verktøy til å hanskes med utviklingen.Dette er et viktig, men også politisk følsomt tema. Vi må likevel stille oss spørsmålet om

• dagens lovgivning gir politi og påtalemyndighet anledning til å bruke de etterforskningsmetoder som er egnet til å gi de beste resultater, og om
• vi er teknisk godt nok rustet til å utnytte de muligheter lovgivningen gir oss? Den tekniske utviklingen, og spesielt innen telekommunikasjon, går meget fort; noe som bl.a. har gjort tradisjonell telefonkontroll vanskelig.

Som dere er vel kjent med inneholder ikke straffeprosessloven uttømmende regler om den utenrettslige etterforskning av straffesaker. Ved behandlingen av loven tok da heller ikke Stortinget stilling til bruk av ukonvensjonelle etterforskningsmetoder på generelt grunnlag. Spørsmålet om hva som trenger lovhjemmel, og hva politiet kan foreta uten hjemmel i lov, vil langt på veg bero på rettspolitiske vurderinger.

Det kan anføres gode argumenter for en utvidelse av politiets og påtalemyndighetens fullmakter i retning av nye og ukonvensjonelle etterforskningsmetoder.

Berettigelsen og forholdsmessigheten av forskjellige tvangsmidler er imidlertid en sak med mange og følsomme sider, hvor hensynet til rettssikkerhet og personvern kommer inn med stor tyngde. Vi må avveie de ulike hensynene mot hverandre, og det er på ingen måte gitt at vi har funnet det rette balansepunktet idag. Det gjelder hva enten vi snakker om

• romavlytting,
• hemmelig ransaking eller andre nye eller ukonvensjonelle etterforskningsmetoder.

En del av disse spørsmålene ble drøftet av Sikkerhetsutvalget som vurderte strafferettslige regler i terroristbekjempelsen. Utvalget, som avga sin innstilling for tre år siden, konkluderte med at det ikke bør innføres straffebestemmelser som direkte knytter straffbarheten til begrepet terrorisme, blant annet fordi det er vanskelig å finne frem til en entydig og juridisk presis definisjon.

La meg skyte inn at det langt på veg er de samme problemstillinger vi står overfor når noen politikere gir uttrykk for at de vil tillate ukonvensjonelle etterforskningsmetoder når det gjelder ren "mafiavirksomhet". Heller ikke mafia-virksomhet kan defineres klart og presist, selv om de fleste av oss har et bilde av hva vi snakker om og hva som kjennetegner mafiaens virksomhet.

Sikkerhetsutvalget konkluderte med at vi ikke bør innføre adgang til romavlytting. Utvalget pekte ikke uventet på at romavlytting utgjør et større inngrep i personvernet enn det telefonavlytting gjør. Det ble videre lagt vekt på at det tross alt er usikkert hvor stor nytte politiet vil ha av romavlytting når man ser dette opp mot andre og godtatte etterforskningsmuligheter.

Dette var noe av grunnen til at det ikke hastet med en rask oppfølgning av Sikkerhetsutvalgets innstilling. Min oppfatning er langt på veg i tråd med det som ble anført av Tor-Aksel Busch i utvalget. Dette innebærer at

• jeg avviser ikke romavlytting som metode på prinsipielt grunnlag
• det må være et bærende prinsipp i norsk straffeprosess at det til enhver tid ikke benyttes mer vidtgående etterforskningsmetoder enn det som er påkrevet
• det er ikke tilstrekkelig grunn til å lovfeste romavlytting som en etterforskningsmetode bare for å være på den sikre side. Metoden bør bare innføres dersom det er absolutt påkrevet og nødvendig ut fra den faktiske situasjon til enhver tid. Det er også naturlig å se hen til den rettslige situasjonen i andre land som det er naturlig å sammenligne oss med.

Den rettslige situasjonen idag er at romavlytting kan aksepteres i visse situasjoner utfra nødrettsbetraktninger, for eksempel i en gissel-situasjon. Det kan også tenkes at romavlytting i enkelte spesielle situasjoner må kunne aksepteres ut fra nødrettsbetraktninger når politiet har konkrete og klare indikasjoner på at alvorlige straffbare handlinger med fare for menneskeliv er under planlegging eller forberedelse. Dette må bero på en avveining etter strl.§ 47, og være avhengig av hva som står på spill og hvilke andre muligheter politiet har for å hindre den straffbare handlingen.

Men jeg ser selvfølgelig at nødrett som hjemmel for romavlytting er en utilfredsstillende sikkerhetsventil, blant annet på grunn av manglende forutberegnelighet og domsstolskontroll.

Romavlytting som etterforskningsmetode vil imidlertid alltid være forbeholdt et fåtall meget alvorlige saker. Videre må bruk av metoden under enhver omstendighet knyttes opp til domstolskontroll av rettssikkerhetsmessige hensyn.

Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på adgangen til hemmelig ransaking. Dette er mindre inngripende tiltak enn romavlytting, og det kan anføres gode grunner for å lovfeste adgang til hemmelig ransaking på visse betingelser der dette er strengt nødvendig av hensynet til den videre etterforskning. Hvor omfattende en slik adgang bør være må vurderes nærmere. Det må videre stilles krav om domstolskontroll slik at rettens beslutning må foreligge før ransakingen foretas.

Som dere er vel kjent med vurderer "Kriminaletteretningsutvalget" metodespørsmål i tilknytning til forskjellige etterforskningsskritt. Utvalget vil legge fram sin rapport i løpet av året, og jeg vil selvfølgelig nøye vurdere utvalgets anbefalinger.

La meg også nevne at det såkalte "Aukrust-utvalget" avga sin innstilling i januar. Utvalget har befattet seg med visse problemer i tilknytning til avlyttingen av moderne telekommunikasjonsmidler. Utvalgets mandat var å "identifisere de problemer politi og påtalemyndighet står overfor i forhold til avanserte telekommunikasjonsmidler" der lovgivningen ellers åpner for å iverksette telefonkontroll. Videre skulle utvalget vurdere samarbeid mellom politi/påtalemyndighet og teleoperatørene med tanke på best mulig gjennomføring av telefonkontrollen.

Når det gjelder mobilkommunikasjon peker utvalget på problemer både i forhold til NMT, GSM og personsøking.

Det blir derfor et politisk spørsmål om vi bør kreve at det foretas investeringer for å gjøre eksisterende og fremtidige telekommunikasjonssystemer avlyttbare og hvem som skal betale dette.

Utvalget foreslår at utgangspunktet må være at teleoperatørene må pålegges en plikt til å tilpasse nye systemer slik at de er avlyttbare,og at operatørene selv må bære kostnadene ved dette. Krav om dette kan settes ved konsesjonsbehandling. Videre fremholder utvalget at det er noe tvilsomt om og eventuelt hvilke plikter vi kan pålegge teleoperatørene når det gjelder eksisterende systemer. Dette har en kostnadsside som er betydelig. Totalt sett dreier det seg muligens om flere titalls millioner. Dette reiser spørsmål om hvilke krav som kan stilles i forhold til operatører som har fått innvilget konsesjon. Det er også et spørsmål om det er operatørene - eller brukerne av det enkelte system- eller Staten- og derved samtlige skattebetalere - som bør bære kostnadene ved å gjøre systemene avlyttbare. Under enhver omstendighet kan utgifter i en slik størrelsesorden bare forsvares hvis det er uomtvistelig at muligheten for å kunne avlytte slike systemer er viktig av hensyn til rikets sikkerhet eller for å kunne bekjempe alvorlig kriminalitet.

Utvalgets innstilling behandles nå både i Samferdselsdepartementet og i Justisdepartementet. Jeg regner med at innstillingen vil bli sendt på høring i høst.

Inndragning av straffbart utbytte

Inndragning av straffbart utbytte er et vesentlig element i bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet. Selv om loven hjemler inndragning, benytter påtalemyndigheten forholdsvis sjelden denne adgangen. Det er ingen tvil om at det meste av tiden og energien i etterforskningen og påtalearbeidet hittil har dreiet seg om selve skyldspørsmålet og straffeutmålingen. Gjennomgående har inndragningsspørsmålet vært relativt lite fokusert. Jeg har nettopp mottatt delinnstilling nr. 1 fra Inndragningsutvalget om praktiske tiltak for økt bruk av inndragning av vinning. Utvalget har fremsatt en rekke konkrete forslag som blant annet går på motivering, synliggjøring og bevisstgjøring, kompetanseheving og bistand. Disse forslagene vil jeg følge opp i nær fremtid.

Utvalget skal også vurdere om det er behov for lovendringer,og vil avgi sin innstilling om dette i september. Jeg ville ikke bli overrasket om utvalget konkluderer med at det er behov for endringer i bevisbyrdereglene..

V BEDRE RESSURSUTNYTTING

Utviklingstrekkene og særlig endringene i kriminalitetsbildet nødvendiggjør en nærmest kontinuerlig nytenkning rundt ressursbruk, metoder, kompetanse, arbeidstidsordninger, organisering, og samarbeid.

Som dere vet er en god og effektiv bruk av ressursene i politiet et av de spørsmål som opptar meg mest. Vi må hele tiden være kritiske til måten vi utfører våre oppgaver på og søke etter mest mulig kostnadseffektive løsninger. I den sammenheng må vi alle være villige til å tenke nytt og til å utprøve nye ideer og metoder.

Dette er nøvendig for å nå den overordnede målsetning om å redusere omfanget av kriminelle handlinger. En størst mulig del av tilgjengelige politiressurser må brukes til politioperativt arbeid.

Regjeringen ønsker å sette søkelyset på hvorledes midlene disponeres. I budsjettproposisjonen for inneværende år skriver vi bl.a. at størst mulig del av de tilgjengelige politiressurser må brukes til direkte kriminalitetsbekjempelse og minst mulig til intern administrasjon og sekundære gjøremål.

Dette stiller store krav både til meg og til dere som ledere av politidistriktene. Det er min oppgave å sikre at etaten tilføres tilstrekkelige ressurser og at fordelingen mellom distriktene er riktig. Dette innebærer at penger og stillinger må tildeles de politidistrikter hvor behovet er størst og hvor man kan utnytte ressursene på en effektiv måte. Som politimestere har dere ansvaret for å dimensjonere ressursene i forhold til oppgavene i politidistriktet og å sørge for en effektiv utnyttelse for å nå fastsatte mål.

Samlet ressurstilførsel

Det er nesten ingen annen etat som er tilført så store økte ressurser som politi- og lensmannsetaten de seineste årene. Dette må ikke bli en sovepute som gjør at vi lar være å utvikle nye og bedre arbeidsformer, rutiner og metoder.

I statsbudsjettet for 1991 ble det bevilget totalt 3,4 milliarder kr til politi- og lensmannsetaten. I 1996, er bevilgningen på over 4,4, milliarder! Dette innebærer en nominell økning på 1 milliard kroner over 5 år. I samme periode har antall stillinger i politi- og lensmannsetaten økt med over 1800.

På denne bakgrunn er det rimelig å spørre om det norske samfunn har fått valuta igjen for pengene. Kan vi med hånden på hjertet si at stillings- og kronesøkningen har ført til de resultater samfunnet med rimelighet kan kreve? Brukte vi de 4,5 milliardene og ca. 10.000 årsverkene riktig?

Jeg er ikke overbevist om at vi har grunn til å være 100 % fornøyd. Det betyr at det er nødvendig for oss å gå kritisk gjennom ressursbruken.

Det er ingen grunn til å tro at politibudsjettene vil øke i samme tempo i tiden som kommer som de har gjort de siste fem årene.

Fordeling mellom distriktene

Tidligere har fordelingen av stillinger og penger i alt for stor grad gått dit hvor man åpenbart ligger etter, har størst problemer og får minst til. Det vil lett være bortkastet. Ofte får vi da lite igjen for stillingsveksten. Dersom vi derimot i større grad fordeler ressursene og stillingene dit hvor det går best, der hvor det åpenbart er framgang og hvor det er en effektiv organisasjon, så vil vi få større nettogevinst ut av hver stilling som tildeles. For da inngår den nye stillingen i en organisasjon som allerede er effektiv og den kan utnyttes optimalt av et bevisst lederskap. Med andre ord: man må man bli god for å få mer. Og alle kan jo bli mye bedre, så alle har muligheten for å få økte budsjettildelinger ved dyktighet.

Det verken kan eller skal være slik at enkelte nærmest kan "tvinge seg" til ekstrabevilgninger ved å overskride budsjetter eller løpe til pressen. Økte bevilgninger må være et resultat av hva man har gjort, og ikke hva man ønsker å gjøre. Budsjettdisiplin har dessuten å gjøre med lojalitet i forhold til de øvrige distrikter som holder seg innenfor rammene. Og ingen ønsker seg vel tilbake til en situasjon hvor det var nødvendig for Justisdepartementet å holde igjen store potter ved årets begynnelse for senere å fordele disse til distrikter som hadde behov for ytterligere midler.

Mål- og resultatstyring er nå innført i alle politidistrikter. Det er forutsatt at denne styringsformen skal bidra til en effektiv og lokalt tilpasset ressursbruk og en bedre styring og kontroll i distriktene. Bedre kunnskap om ressursbruk, arbeidsmengde og resultater skal gi lederne på flere nivåer bedre muligheter til å iverksette riktige og effektive tiltak både i forhold til den generelle oppgaveløsning og i forhold til måloppnåelsen på de prioriterte satsningsområdene. Slik kunnskap vil også gi bedre muligheter for en mer effektiv disponering og for å vri ressursene i forhold til de mål som er satt.

Det er iverksatt en ressursregistrering som vil gi oss svar på hva vi bruker av ressurser fordelt på de ulike oppgaver som politiet er pålagt. Det skal synliggjøres hva vi benytter til intern administrasjon og hva som er disponibelt til utadrettet polititjeneste. Jo mer kostnadseffektivt vi driver, desto flere årsverk kan vi frigjøre til innsats overfor publikum.

Den nye etatstyringsmodellen gir også departementet en bedre mulighet til å drive en god etatstyring. Gjennom virksomhetsplaner og styringsdialoger kan vi lettere vurdere ressurstildelingen opp i mot den arbeidsbelastning den enkelte virksomhet står overfor.

En viktig forutsetning for at arbeidet med å bedre ressursutnyttingen i etaten skal lykkes, er at mål- og resultatstyringen fungerer. Og da tenker jeg ikke bare på at den fungerer mellom politidistriktet og departementet. Like viktig er det at styringsdialogen fungerer lokalt innad i politidistriktet, mellom politimesteren og de ulike driftsenhetene.

Strasak

I tillegg vil de nye rapportene i STRASAK-systemet vil gi lederne innen politiet og påtalemyndigheten et bedre grunnlag for å følge opp og styre straffesaksavviklingen, og derved i neste omgang utnytte ressursene bedre.

Tjeneste- og arbeidstidsordninger

I tiden som kommer må vi se nærmere på hvordan tjenesteordningene i politiet bør organiseres for å oppnå en mer målrettet og effektiv oppgaveløsning. Tjenesteordningene og tjenestelistene er et viktig styringsinstrument for dere som politimestre. Tjenestelistene skal brukes aktivt slik at de i større grad reflekterer politidistriktenes utfordringer og de målsettinger som er nedfelt i distriktenes planverk. Det er likeledes viktig å etablere fleksible ordninger.

Justisdepartementet forhandler nå med de ansattes organisasjoner om arbeidtidsreglementet. Politiet har en rekke særordninger som avviker fra statens fellesbestemmelser. På enkelte områder er det også ulike ordninger for politi-og lensmannsbetjenter. Dette vil vi nå forsøke å rydde opp i.

IT-satsing

Et viktig effektiviseringspotensiale ligger også i den IT-satsning som nå skjer i etaten. Målet er bla. å etablere en felles mal for straffesaksbehandlingen i hele landet, basert på en EDB-løsning som dekker hele politidistrikt og som har kobling til de sentrale politisystemer. Dette vil gi en bedre kvalitet på saksbehandlingen, samtidig med at sakene kan løses raskere og med mindre bruk av ressurser. IT-satsningen skal også dekke de grunnleggende behov for kontor- og saksbehandlerstøtte.

IT-utstyr er kostbart. For at vi skal få noe igjen for det vi bruker på dette, må vi analysere hvilke arbeidsoppgaver som utføres og bygge opp nye rutiner slik at gevinstpotensiale i IT-investeringene blir utløst. Politiets datatjeneste har dette som en sentral arbeidsoppgave.

Vi må ikke benytte edb kun som en forlengelse av gamle arbeidsrutiner. IT- innføringen vil være en del av en helhetlig strategi for effektivisering av politi- og lensmannsetaten og den vil måtte samordnes med andre omstillingstiltak som mål- og resultatstyring, omorganisering av politidistriktene og satsning på ledelse og personalutvikling.

Kartleggingsprosjekt

Det nevnte prosjekt for å kartlegge og analysere ressursbruken har som siktemål først og fremst å vurdere hvordan politiets totale ressurser kan utnyttes mer effektivt. Videre skal vi vurdere bemanningsbehovet i årene som kommer.

Arbeidet for å bedre ressursutnyttelsen i etaten kan bare lykkes hvis vi trekker i samme retning - både politidistriktene og departementet. Jeg føler meg overbevist om at vi i fellesskap har evne og vilje til å gå løs på disse utfordringene.

OU-PROSESSEN

OU-prosessen har til tider skapt bølger. Det er høyst legitimt å ha ulike oppfatninger av hva som er riktig organisering, og å argumentere for dette. Jeg tror ikke vi for alltid har funnet det rette svaret. Men når beslutningene er fattet forutsetter jeg at alle lojalt retter seg etter dette, selv om man måtte være uenig. Det er spillereglene i et demokrati. Så får vi i neste omgang se hva evalueringen av ordningen viser, og om det da er behov for visse justeringer eller omlegginger.

Påtaleordningen

Da vi startet arbeidet med å få etablert en helhetlig ledelsesstruktur i politidistriktene var det en hel klart premiss fra regjeringens side at påtaleordningen ikke skulle endres, og at det derfor ikke var aktuelt å skille politi og pårtalemyndighet.

Ved framleggelsen av Kriminalmeldingen ( St. meld. 23 (1991-92 s. 78) skrev regjeringen på bakgrunn av anbefalingene fra "Skille-utvalget", at det ikke var grunnlag for å endre den ordning man hadde. Vi framhevet særlig den fleksibilitet som dagens modell ga mellom påtalemyndigheten og etterforskeren i den enkelte sak. Samtidig forpliktet vi oss til å vurdere om enkelte rutiner kunne forbedres med sikte på effektivisering og forbedring av straffesaksarbeidet. Stortinget fulgte regjeringens anbefalinger.

I OU-prosessen har det overhodet ikke vært på tale å gjøre endringer i Straffesprosessloven og Påtaleinstruksen. Det ble gjort klart fra min side da vi startet prosessen. Det formelle grunnlaget for påtalemyndigheten har altså ligget fast hele tiden.

Dersom jeg skulle gjøre en kort sammenfattende betraktning omkring påtalemessig styring og OU-prosessen, er kanskje det mest slående at det i grunnen ikke skjer svært store endringer. Hovedstrukturen i forholdet mellom påtalemyndigheten i politiet og organisasjonen forøvrig er langt på vei uendret. Det formelle grunnlaget som påtalemyndighetens virksomhet hviler på, ligger fast. Direktivmyndigheten er ikke endret. Juristen må forholde seg til etterforskere ved geografiske og funksjonelle driftsenheter enten det er i by eller i landdistrikter. Politimesteren har ansvaret for straffesaksbehandlingen i sitt distrikt, og derved ansvaret for å løse eventuelle konflikter som måtte oppstå mellom påtalemyndighet og etterforsker om ressursdisponeringen.

Uavhengig av hva man mener om de organisastoriske løsningene forutsettes det at man får til et nært og godt samarbeid mellom påtalejurister og etterforskere. Det har politimesteren et overordnet ansvar for at skjer.

I debatten er det ikke alltid skilt nøye nok mellom målsettingen om et nært samarbeid mellom jurist og etterforsker og spørsmålet om integrasjon av politi og påtalemyndighet i samme organisatoriske enhet. Et godt samarbeid kan godt ivaretas selv om jurist og etterforsker ikke tilhører samme avdeling eller endog samme organisasjon.

Den nye statsadvokatrollen.

Effektivisering og kvalitetsutvikling i straffesaksarbeidet i politiet må også ses i sammenheng med utviklingen av en ny statsadvokatrolle. Jeg ønsker å intensivere samarbeidet mellom statsadvokatene og påtalemyndigheten i politiet.

Samtidig som jeg ønsker å trekke statsadvokatene nærmere inn i planlegging og styring av politiets virksomhet, må vi også sørge for at det blir et best mulig samspill mellom Riksadvokaten og Justisdepartementet. Det er svært viktig at vi får mest mulig sammenfallende prioriteringer.

Grensereguleringer

I tiden som kommer må vi vurdere grensereguleringer og sammenslåinger, både innen distriktet og mellom distriktene. Befolkningsutviklingen og kriminalitetsbildet bør tillegges vesentlig vekt når en ny distriktsinndeling skal vurderes. Forbedrede kommunikasjonsforhold kan gjøre det lettere å drive polititjeneste. Det er en stor utfordring å utnytte de mulighetene som ligger i dette, slik at vi kan få etablert ordninger som gir best mulig beredskap og størst mulig publikumsservice. Politi- og lensmannsetaten skal være en desentralisert etat der kontakten til publikum må være tett. Samtidig ønsker jeg en etat som har en rasjonell struktur og der vi ikke bruker unødige ressurser til intern administrasjon istedet for utadrettet virksomhet.

Arbeidet med reguleringssaker må i stor grad bygge på lokale prosesser. Jeg vet at mange av dere allerede i lang tid har arbeidet med disse problemstillingene og gjort dere opp en foreløpig mening om hva som bør gjøres. Den foreløpige oversikten fra politimestrene til departementet om hvilke reguleringssaker dere mener er aktuelle, understreker dette.

Det er av vesentlig betydning at de som blir berørt av eventuelle reguleringer trekkes inn i prosessen på et tidlig stadium. Dette gjelder både de tilsatte og deres organisasjoner og de lokale myndighetene. Klarer dere å skape tillit hos ansatte og i omgivelsene for øvrig og dempe den usikkerheten som naturlig vil være tilstede i en slik prosess, er mye av jobben gjort. Medvirkning er viktig ikke bare i forhold til å skape tillit og aksept, men også for å trekke veksler på den lokalkunnskap som de ansatte i politidistriktene besitter når det gjelder å utarbeide forslag om grensereguleringer.

Landsdelsordningen er under evaluering. I første omgang vil politimester Bernt Fredrik Moe og politiinspektør Arnold Nilsen foreta en vurdering av nåværende ordning etter et opplegg dere er kjent med. Deretter vil det bli nedsatt et bredere utvalg til å se på en fremtidig ordning. Landsdelsordningen må selvsagt ses i sammenheng med hvor mange politidistrikter vi har. Antallet politidistrikter skriver seg fra en tidsepoke med et helt annet kommunikasjonsmønster enn vi har idag, og tiden burde nå være inne til å redusere antall distrikter. Regulering av distriktene vil helt sikkert ta tid. det understøtter behovet for en hensiktsmessig regionordning i norsk politi. Landsdelspolitimestrene blir derfor sentrale aktører i ledelsen av norsk politi i tiden fremover.