Justisminister Grete Faremo

Ytringsfriheten, kriminaljournalistikken og personvernet

BAs Generalforsamling, 16. mars 1996

Kjære generalforsamling!

Aller først takk for invitasjonen til å innlede om ytringsfriheten, kriminaljournalistikken og personvernet. BA fortjener ros for å ha satt et så prinsipielt og praktisk viktig tema på dagsorden.

Ytringsfrihet og personvern er begge grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. For journalistikken generelt, men for kriminaljournalistikken spesielt, kan verdiene framstå som temmelig motsetningsfylte: Ytringsfriheten skal sikre fri meningsytring og meningsbrytning. Personvernet skal derimot sikre enkeltindividet mot at bestemte opplysninger av personlig karakter blir kjent.

Ser man ytringsfriheten og informasjonsfriheten opp mot personvernet, er det vel ingen tvil om - i hvert fall rent umiddelbart - at for kriminaljournalistikken framstår ytringsfriheten som en positiv og viktig rett til å informere, den representerer frihet til å meddele og beskrive det man ønsker. Personvernet derimot kan fortone seg som en negativ verdi, den innebærer begrensninger for den frie ytring.

Ytringsfriheten er en grunnpilar i et åpent og demokratisk samfunn, og en forutsetning for fri meningsbrytning. Hos oss har ytringsfriheten som kjent sin rettslige forankring i Grunnloven § 100. Utgangspunktet etter denne er at

"Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad indhold det maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, ..."

I forhold til kriminaljournalistikken innebærer ytringsfriheten en rett for journalisten til å skrive reportasjer om kriminelle forhold, om påtalemyndighetens behandling av saken, om forsvarerens rolle og ikke minst om domstolenes behandling av sakene.

Intet - og ei heller ytringsfriheten - er imidlertid absolutt, og allerede i 1814 var det på det rene at ytringsfriheten ikke kunne gjelde ubegrenset, men måtte avveies mot andre kryssende hensyn og verdier. Dette gjenspeiles i grunnloven § 100, hvor grunnlovsfedrene bygget inn enkelte begrensninger og reservasjoner.

Erkjennelsen av at ytringsfriheten ikke kan være ubegrenset, kommer også til uttrykk i art 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Etter å ha slått fast at "enhver har rett til ytringsfrihet", heter det videre at

"Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den [ytringsfriheten] bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov, og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet."

Personvernet er altså én slik verdi som representerer begrensninger i ytringsfriheten. Personvernet - eller vernet om den personlige integritet - har sitt utgangspunkt i å ville beskytte privatlivets fred. Enkeltindividets rett til å kunne velge å ha noe i fred - eller for seg selv - uten inntrenging fra utenforstående, er også noe vi regner som en grunnleggende verdi i et demokratisk samfunn.

I motsetning til ytringsfriheten har ikke personvernet hos oss noen forankring i grunnloven. Ser vi på lovgivningen for øvrig, er derimot personvernet behørig ivaretatt på ulike måter, f eks gjennom taushetspliktsregler og injurielovgivning.

Straffelovrådets utredning om Reformer innen injurielovgivningen (NOU 1995:10) ble før jul sendt ut på høring fra Justisdepartementet. Denne utredningen er initiert av forslag til endringer i injurielovgivningen fra Norsk Redaktørforening. Høringsfristen er satt til 1. april i år, og jeg skal nevne noen av problemstillingene som reises her.

Straffelovrådets flertall går ikke inn for å oppheve adgangen til mortifikasjon, slik det er foreslått av Redaktørforeningen. Flertallet viser blant annet til at mortifikasjonsordningen har dype røtter i vår rettstradisjon, og at en opphevelse av ordningen vil innebære en svekkelse av personvernet i norsk rett.

Straffelovrådets flertall går imidlertid inn for at mortifikasjonssakene behandles etter sivilprosessens regler, og viser til at det i dag kompliserer behandlingen av disse sakene at de føres etter straffeprosessens regler.

Søksmålsfristen er foreslått kortet ned fra tre til ett år, regnet fra det tidspunktet fornærmede ble kjent med den injurierende beskyldningen.

Redaktørforeningen har foreslått at fornærmede skal ha plikt til å ta til motmæle dersom pressen bringer uriktige opplysninger (beriktigelsesplikt). Dette har Straffelovrådets flertall gått imot, blant annet fordi man mener en slik plikt kan medføre at media vil kunne ta lettere på ansvaret for å undersøke opplysningenes riktighet før de publiserer en sak.

Straffelovrådet går inn for å oppheve adgangen til å reise privat straffesak ved ærekrenkelser. Hovedbegrunnelsen er at injurievernet er tilstrekkelig utbygd på annen måte gjennom fornærmedes adgang til å reise søksmål med krav om mortifikasjon og oppreisning. Begrunnelsen gjør seg bare gjeldende for æreskrenkelsessaker, og kan etter rådets syn forsvare at ordningen oppheves for disse sakene, men beholdes for andre sakstyper. Men det skal i denne sammenheng også nevnes at Stortinget har ved flere anledninger prinsipielt gått inn for å opprettholde adgangen til å reise privat straffesak.

Personvernet ivaretas ikke bare av lovregler, men også av ulovfestede regler. En høyesterettsdom fra 1952 illustrerer hvilke vanskelige avveininger vi her står overfor:

Den dramatiske jakten på "lensmannsmorderne" i 1926 var foranledningen til forfatteren Gunnar Larsens roman "To mistenkelige personer" fra 1933. Denne romanen ble igjen grunnlaget for en filminnspilling i 1949 med Tancred Ibsen som regissør. En av drapsmennene reiste krav om at filmen måtte nektes vist, fordi han nå hadde sonet sin straff og begynt et nytt liv. Han mente filmen ville skape en fornyet interesse for saken og ham selv, og at dette ville ha ødeleggende virkninger for hans mulighet til å legge fortiden bak seg.

Høyesterett slo først fast at det ikke fantes noen lovregel som kunne hjemle et forbud mot å vise filmen. Deretter foretok flertallets talsmann en bred interesseavveining, og uttalte i den forbindelse at bl a tale- og trykkefriheten må

"tåle en begrensning hvor de krysses av andre, likeverdige samfunnshensyn eller hvor de kommer i konflikt med de rettigheter som tilkommer enhver i et rettssamfunn - herunder også retten til ikke å bli tilføyet skade i utrengsmål."

Flertallet konkluderte med at filmselskapet ikke var berettiget til å vise filmen.

Lov- og ulovfestede regler må også suppleres med pressens egne etiske regler. Norsk Presseforbunds "Vær varsom"-plakat inneholder regler for god presseskikk - herunder regler som tilgodeser personvernet. Blant annet heter det at journalisten skal være varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i retts- og kriminalreportasjer.

Det er innenfor disse rammene at kriminaljournalistikken skal utøves. Mitt inntrykk er at vi alt i alt har grunn til å være fornøyd med den norske pressens dekning av kriminalstoff. Med "vi" mener jeg den alminnelige samfunnsborger. Pressen sikrer faktisk at kritikkverdige forhold tas opp til debatt, den sikrer f eks at det settes lys på enkeltsaker som illustrerer svakheter i samfunnet. Samtidig blir stort sett enkeltindividets interesser tilbørlig ivaretatt. Selv om jeg i ny og ne må si at personfokuseringen blir vel sterk. Det tror jeg opptar mange - ikke minst de nærmeste rundt en person som kommer i søkelyset. Det er en tendens jeg ikke liker. At hel eller halvkjendiser blir hengt ut både i aviser og fjernsyn - for egentlig bagatellmessige hendelser har flere sider ved seg. Jeg forstår det kjennes urettferdig for de som får denne "ekstra straffen". Jeg forsvarer ikke de verste utslagene av dette i media, men den kontrollerende funksjonen dette gir uttrykk for er jeg glad vi har.

Det påhviler pressen et tungt ansvar i denne sammenheng for ikke å "tråkke over streken".

Et generelt hjertesukk kan også være pressens hang til kun å blåse opp saker som inneholder konflikter eller kriser. Dette er langt mer bestemmende for en sak enn hvor viktig den er for samfunnet. Det kan på et vis beskrives som i en kronikk som stod på trykk i WP sist høst. Journalisten som skrev kronikken refset sine kolleger for kun å skrive om saker som inneholder konflikter. Dette skjedde etter at en stor reform innen arbeidsmarkedspolitikken var gått gjennom nesten uten omtale i amerikanske medier. Reformen som var svært viktig for mange mennesker, fikk ikke spalteplass. I kjølvannet av dette sa skribenten følgende om pressen av i dag: "Skulle vi skrevet om Jesus ville vi opplagt fått med oss korsfestelsen - men oversett kristendommen!"

Korsfestelsen ville etter norske forhold vært en bestialsk og uvanlig kriminalsak. Nå vel - tilbake til kriminaljournalistikken. Fra tid til annen - og særlig i forbindelse med referat og omtale av enkeltsaker - ser vi eksempler på overtramp fra pressens side. I forhold til kriminaljournalistikken er det kanskje farene ved det som kalles "forhåndsdom" i media som framstår som et problem:

Det er et grunnleggende prinsipp at det tilkommer domstolene å avgjøre om noen har gjort seg skyldig i en forbrytelse. Skyld er ikke fastslått før rettskraftig dom er avsagt. Man opplever dessverre ikke så helt sjelden at pressen foregriper avgjørelsen av skyldspørsmålet, og gir uttrykk for at mistenkte er skyldig før domstolene har avsagt dom i saken. Et eklatant eksempel kan jo tas fra BA, som opp igjennom ikke akkurat har vært snilleste gutten i klassen. Første dagen av rettssaken mot de som var tiltalt for å ha kjørt ned en mann med båt på Nordåsvannet var tittel som følger over hele førstesiden:

VIETNAMESERENS

MORDERE

NEKTER SKYLD!

Eksemplet er vel ikke mer enn seks-syv år gammelt. Det sier seg selv at en slik framstilling av saken ikke akkurat bidrar til å styrke tilliten til avisene.

Særlig vil dette kunne være tilfelle hvis det senere viser seg at vedkommende blir frifunnet, og hvor den sosiale stigmatisering og fordømmelse som følge av avisoppslaget, har vist seg å være uberettiget. (Noe det ikke var her.)

Det hører med at dom i saken gjerne faller lang tid etter det første presseoppslaget - for eksempel i forbindelse med en pågripelse. Noe som kan resultere i lav nyhetsverdi og liten - eller ingen - publisitet omkring frifinnelsen.

Årsakene til slike overtramp er nok flere. Stikkord kan kanskje være mangel på journalistisk erfaring og elementære juridiske kunnskaper, tidspress samt ønsket om å vinkle reportasjen slik at "stoffet selger". Her er det viktig at pressen er sitt ansvar - og sin maktstilling - bevisst. I enkelte saker skylder man på for eksempel politiet. Men også politiet kan ta feil, og pressen har et selvstendig ansvar for å vurdere de opplysninger som kommer dem i hende - uansett hvem de kommer fra.

I enkelte land har man opplevd problemet med forhåndsdom i media som så stort at det er innført spesielle forbudsregler. Et eksempel er England, hvor en avis som går for langt i å forhåndsomtale en rettssak, kan bli dømt for å ha utvist forakt for retten ("Contempt of Court"). Det finnes krefter som etterlyser slike regler også i Norge.

Selv om både ytringsfriheten og personvernet har en solid forankring i Norge, er det viktig at vi med jevne mellomrom setter oss ned og vurderer om disse overordnede verdiene blir tilstrekkelig ivaretatt. I en internasjonal undersøkelse fra 1994 rangeres Norge blant de fire land i verden med størst reell ytringsfrihet. Selv om vi har all grunn til å være fornøyd med slike "resultater", er det likevel viktig at vi jevnlig foretar - la oss kalle det - en "internkontroll". Vi verken vil eller kan tillate oss å hvile på våre laurbær.

For så vidt gjelder ytringsfriheten vil Regjeringen i vår nedsette en kommisjon som nærmere skal utrede ytringsfrihetens kår i Norge. En slik kommisjon vil måtte foreta en rekke grunnleggende avveininger som må gjøres mellom ytringsfriheten og andre viktige verdier, ikke minst personvernet. Jeg ser frem til å få disse problemstillingene belyst og gjennomdrøftet. En ting er helt sikkert - enkelt er det ikke!

En odelstingsproposisjon om kildevern og offentlighet i rettspleien er også på beddingen. Justisdepartementet vil her legge frem forslag om endringer i rettergangslovgivningen som gjelder offentlighet i rettspleien. Proposisjonen vil også ta for seg pressens og andre massemedias vern for sine kilder i samband med rettssaker. Proposisjonen bygger på en utvalgsutredning fra 1988 om Kildevern og offentlighet i rettspleien (NOU 1988: 2).

Her vil det måtte gjøres avveininger mellom viktige verdier som hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, personvernet og hensynet til opplysning av sivile saker og straffesaker som bringes inn for domstolene. Det er også naturlig med en gjennomgang av rettstilstanden i våre naboland.

Det er trolig spørsmålet om beskyttelse av massemedias kilder som vil vekke størst interesse. I utvalget som utredet spørsmålet var det enighet om at kildevernet bør styrkes, men det var delte synspunkter på hvor langt kildevernet bør strekke seg. Mindretallet, som besto av de fire representantene fra presseorganisasjonene, foreslo å innføre et absolutt forbud mot at pressen skal kunne pålegges vitneplikt med hensyn til en kildes identitet.

Flertallet pekte på at det kan finnes hensyn som taler så sterkt for å klarlegge hvem som er kilde til en opplysning, at hensynet til kildens anonymitet må vike. Det kan for eksempel gjelde i brudd på taushetsplikt som har betydning for rikets sikkerhet, eller brudd på yrkesmessig taushetsplikt som har betydning for noens personlige forhold. Et absolutt kildevern vil legge vurderingen av verdien av kildebeskyttelse kontra verdien av å kunne forebygge store samfunnsmessige tap, event. gjentatte tap, helt ut i pressens egne hender.

Vern av kilder som er blitt lovet anonymitet, hører til den journalistiske yrkeskodeks. I praksis er dette gjort til en yrkesetisk norm på linje med taushetsløfte som avgis av andre yrkesutøvere, selv om det ikke skjer ved noen formell erklæring. I Norge er det en mangeårig praksis på at kilden ikke oppgis selv om retten eventuelt skulle pålegge dette.

Vern om kilder blir betraktet som en grunnleggende forutsetning for fri informasjonsformidling og nødvendig for å bringe kritikkverdige forhold frem i offentligheten. Det er i denne forbindelse avgjørende at kildene ikke frykter for at de kan bli utsatt for reaksjoner fra personer som vil hindre at opplysninger om kritikkverdige forhold kommer til allmennhetens kunnskap. Denne sammenhengen mellom vern av identiteten for pressens kilder og en mest mulig fri informasjonsstrøm, er i dag neppe særlig kontroversiell. Hensynet til rettshåndhevelsen i sin alminnelighet når det gjelder oppklaring av straffbare forhold og fullstendig opplysning av sivile rettstvister og hensynet til dem som blir omtalt i pressen og kan få beskyldninger rettet mot seg, kan uansett langt på vei ivaretas selv om det gjennomføres et absolutt kildevern. Blant annet kan straffeloven § 431 som gjelder det såkalte "redaktøransvaret", verne mot misbruk av reglene om kildebeskyttelse. Denne bestemmelsen gjør en redaktør strafferettslig ansvarlig for det som offentliggjøres i avisen eller fjernsynet, når det for eksempel gjelder forhold av betydning for rikes sikkerhet, innebærer krenkelse av privatlivets fred eller fremsetter ærekrenkende utsagn.

Kildevern er viktig for å sikre at samfunnskritikken får gode vilkår. Regjeringen vil i nær framtid komme tilbake med forslag til konklusjoner på dette omstridte området.

Jeg nevner også at vi utarbeider en stortingsmelding om offentlighetsprinsippet. Meldingen vil nok først og fremst gjelde forhold omkring allmenhetens rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter. Når jeg nevner dette her, er det fordi offentlighet i forvaltningen er en viktig forutsetning for at bl a pressen skal ha grunnlag for å nytte ytringsfriheten. På denne måten er også offentlighetsprinsippet - om enn noe indirekte - av betydning for dagens tema.

Regjeringen ønsker at forvaltningen skal være åpen så sant ikke tunge grunner taler mot slik åpenhet. Disse hensyn ligger bak reglene i offentlighetsloven. Jeg mener det er bred forståelse for at dokumenter kan måtte unntas offentlighet av personvernhensyn. Debatten har mere gått på muligheten for innsyn i regjeringens og departementenes interne saksbehandling. Media og opposisjonen i Stortinget har funnet hverandre i påstanden om en "lukkethetskultur" i regjeringskontorene. Etter god norsk forvaltningsskikk skal sakene behandles grundig og de ulike hensyn avveies nøye før konklusjon trekkes. Det skjer skriftlig og beslutningen kan derfor også i ettertid dokumenteres på skikkelig vis. Dette er en kvalitet ved vårt demokrati vi skal vite å ta vare på

Reglene om meroffentlighet viser at Regjeringen mener det er fullt mulig å ta vare på kravene til skikkelig saksbehandling og ønsket om innsyn. Dokumentene i den interne saksbehandlingen skal kun holdes tilbake der hvor spesielle hensyn tilsier det.

I denne sammenheng må jeg gi uttrykk for undring over en av innvendingene som har kommet fra pressehold til forvaltningens praktisering av offentlighetsprinsippet. I 3 år har vi hatt regler som pålegger forvaltningen å vurdere meroffentlighet. Ved henvendelse til Justisdepartementet om innsyn i et bestemt dokument vurderes denne etter reglene om meroffentlighet. Saksdokumenter blir ikke unntatt offentlighet i utgangspunktet. Nå skal det være slik at man tar denne vurderingen når begjæringen om innsyn kommer. Da unngår man automatiske unntak "for sikkerhets skyld". Jeg skjønner at dette gjør færre dokumenter spennende for pressen fordi de i utgangspunktet ikke er "hemmeligstemplet". Men dette er jo ingen innsnevring av loven! Tvert om vil det føre til at dokumentene blir grundig vurdert i hvert tilfelle - noe som e.m.m. vil føre at til færre av de dokumenter pressen ber om tilgang til blir unntatt offentlighet.

Jeg vil avslutningsvis igjen understreke at mitt hovedinntrykk er at vi i Norge stort sett har en presse som respekterer personvernet langt høyere enn det vi ser mange andre steder. Det sier ikke lite at domstolene ofte gir pressen adgang til lukkede rettsmøter i tillit til at opplysningene pressen derved får adgang til, ikke misbrukes.

For at pressen selv og vi andre skal kunne ha et bevisst forhold til personvernet, er det imidlertid viktig at temaet fra tid til annen er gjenstand for oppmerksomhet. I så måte gir dagens debatt et godt bidrag.

Takk for oppmerksomheten.