Finlands betydning for Norges forhold til EU

KAD - Taler 95 - Finlands betydning for Norges forhold til EU

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Finlands betydning for Norges forhold til EU

Tale på seminar "Norge/Finland ett år etter EU-avstemningen"
Kgl. norsk ambassade, Helsingfors, 25.09 1995

---

Jeg er glad for å ha fått denne anledningen til å drøfte Finlands betydning for Norges forhold til EU. Finland og Norge har mange felles interesser og jeg har alltid stor nytte av å diskutere nordisk samarbeid med mine finske kolleger.

Norge tillegger det nordiske samarbeidet meget stor vekt. Det gjelder også det europeiske samarbeidet. Det norske folk sa nei til norsk EU-medlemskap ved folkeavstemningen 28. november i fjor, men ikke nei til Europa. Selv om vi ikke er medlem av EU, er det norsk politikk å medvirke så mye som mulig i samarbeidet i EU og i utviklingen av EU.

Norges ønske om å medvirke i samarbeidet i EU står ikke i motsetning til ønsket om å utvikle det nordiske samarbeidet. Snarere tvert imot. Det er de nordiske land som står oss nærmest. Det nordiske samarbeidet vil på en rekke områder kunne være et mønster for det europeiske samarbeidet. De nordiske land har mange gjensidige interesser å ivareta i forhold til det europeiske samarbeidet. Her vil samarbeidet mellom Finland og Norge kunne gi verdifulle bidrag til beste for hele Norden.

Internasjonalt samarbeid av denne typen vil alltid være et samarbeid om felles interesser. De spørsmål der Norge aktiv ønsker å samarbeide med Finland i forhold til EU, bør være saker som også gjenspeiler finske interesser. Da fungerer et slikt samarbeid best.

I forhold til EU har Norge og Finland en rekke felles interesser, knyttet bl.a. til følgende geografiske stikkord:

• Barentsområdet
• Baltikum
• Russland.

I tillegg til disse geografiske stikkordene vil jeg peke på følgende emner hvor samarbeidet mellom våre to land er sentralt:

• Miljø
• Regionalpolitikk
• Økonomi/handel
• Infrastruktur
• Turisme
• Kultur

Etter slutten på Den kalde krigen er skillet mellom Norge som NATO-medlem og Finland som alliansefritt land, blitt mindre. Finland har ikke lenger det spesielle forhold til naboen i øst, bl.a. avtalefestet i VSB-pakten, å ta hensyn til. Finland har også inngått en avtale med NATO om samarbeid for freds- og tillitsskapende tiltak, gjennom deltakelse i Partnerskap for Fred (PFP). I dagens situasjon opererer vi ikke med et like klart truselbilde. I lys av det utvidede sikkerhetsbegrep er vi imidlertid stilt overfor potensielle farer forbundet med miljøforurensninger, terrorisme, mafia, etniske konflikter og ekstrem nasjonalisme som springer ut fra ustabile og uforutsigbare politiske forhold som følge av omveltningene i Øst-Europa.

Denne nye situasjonen har gitt våre to land nye felles sikkerhetspolitiske interesser. Vår geografiske posisjon i forhold til det nordlige Øst-Europa, ligger i et område som er militærstrategisk meget viktig. Befolkningstettheten er liten i begge land og stiller ekstra krav nå det gjelder evne til å forsvare eget territorium. Vi er i begge land svært opptatt av å bekjempe miljøforurensninger. Både Finland og Norge er små land i europeisk sammenheng og har den samme interesse for å hindre væpnede konflikter i å spre seg. Begge har derfor vært aktive bidragsytere til forskjellige fredsbevarende og tillitsskapende tiltak innen regi av FN og OSSE. Våre to lands nye sikkerhetpolitiske forankring gjenspeiler seg ikke bare bilateralt, men også i nordisk sammenheng hvor bl.a. sikkerhetspolitiske spørsmål er kommet på dagsorden. Det samme gjelder samarbeidet med de baltiske land.

Fra norsk side må vi regne med at samarbeidet i EU om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)vil bli gradvis styrket i årene som kommer.Våre felles interesser tilsier at Finland, når det fremmer sine egne synspunkter i denne sammenhengen, også vil tjene norske interesser. Dette vil f.eks. i stor utstrekning gjelde bistand til den politiske, økonomiske og sosiale utvikling i øst- og mellom-europeiske land. Et annet område er en fremtidig utvidelse av EUs forsvarsdimensjon, hvor Finland har vist interesse for at denne finner sted først og fremst med hensyn til beredskap for krisehåndtering og fredsbevaring og eventuelt gjennom VEU som EUs forsvarspolitiske komponent. Finland vil her kunne bidra til at Norge kan bli engasjert i samarbeid med de andre nordiske land om fredsbevarende operasjoner i regi av EU og VEU.

Siden det indre marked og EØS binder sammen alle de fem nordiske landene, er EU/EØS-saker blitt et gjennomgående tema i de nordiske møtene, både mellom ekspertene, på regjeringsplan og mellom parlamentarikerne. En særlig utfordring blir det nå å holde tritt med takten i EU-samarbeidet, se klart de mer overordnete sammenhengene og få overblikk over mulige politiske minefelter i flommen av nye forslag og regelendringer som kommer fra Brussel. Det er enighet om å holde kontakt mellom de nordiske delegasjoner i Brussel om de deler av EU-samarbeidet som er av særlig relevans og interesse for de nordiske land.

Sammen med de nordiske EU-medlemmer må vi påse at felles nordiske mål følges opp i praktisk arbeid. Dette er en stor utfordring. EU-samarbeidet er ressurskrevende og kan lett fortrenge den nordiske kontakten. Ikke minst gjelder dette i FN, som kanskje er det forum som mer enn noe annet har bidratt til den nordiske profil i internasjonal politikk. Vi må understreke at det er i alle nordiske lands interesse å opprettholde den nordiske profilen, både i FN - arbeidet og i andre sammenhenger.Jeg er tilfreds med den forståelse og interesse Finland viser for nødvendigheten av å videreføre det nordiske samarbeidet. Samtidig vet vi godt hvor tids- og arbeidskrevende EU-samarbeidet er. Det er mange møter, og det er mye informasjon som skal fordøyes. Samtidig tror jeg at Finland både ser nytten og styrken ved å bringe Norge tettest mulig inn i dette samarbeidet. Jeg tror det nordiske samarbeidet vil være en god plattform for de mer overordnete spørsmål i vår Europapolitikk i årene fremover.

I lys av den nye situasjonen som har oppstått etter EU-folkeavstemningen i fjor høst, har en fra finsk side ved gjentatte anledninger understreket at et fortsatt nært nordisk og bilateralt samarbeid med Norge har høy prioritet.

Jeg vil også gjerne nevne at den finske utenriksminister under et EØS-rådsmøte på forsommeren i år kom med en sterk appell om en aktiv oppfølging av erklæringen om utenrikspolitisk dialog mellom EU og EFTA/EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein. Hun understreket betydningen av dette som et instrument for et fortsatt nært nordisk samarbeid, og pekte på at dette også ville være i EUs interesse, ikke minst i lys av de viktige oppgaver knyttet til sikkerhet og stabilitet i nordområdene.

Den brede politiske enighet blant de nordiske land om et nært samarbeid om Europaspørsmål gjenspeiles også i den vei som nå er staket ut for det framtidige nordiske samarbeidet innen Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det er her enighet om at arbeidet skal konsentreres om de tre feltene samarbeid innenfor Norden, Norden og Europa, og Norden og våre nærområder.

Dialog og debatt om EU-spørsmål i et tidlig stadium og en felles tillempning av direktiver og andre rettsakter i EU/EØS vil være sentrale elementer i det framtidige nordiske samarbeid, for å bevare den nordiske rettslikheten.Med dette utgangspunkt er det på nordisk plan bl.a. naturlig å drøfte områder som sysselsetting, arbeidsmiljø og sosial trygghet, miljø, regionalpolitikk, forbrukerpolitikk, likestilling, åpenhet og offentlighet i EU, asyl- og innvandringspolitikk, internasjonal kriminalitet og forskningspolitikk.

Europaspørsmål vil nå være et fast dagsordenspunkt på alle møter i Nordisk Ministerråd, såvel som på alle nordiske stats- og utenriksministermøter. På denne måten kan det nordiske samarbeidet bygge bro mellom EU-landene og EØS-landene. Finland overtar formannskapet i Ministerrådet senere i høst, og vil dermed få et spesielt ansvar for den videre utvikling av den reformprosessen som nå er igangsatt.

Samarbeidet i Barentsregionen er et viktig rammeverk for et tett regionalt samarbeid for å fremme sikkerhet og stabilitet i våre nærområder og gi det europeiske samarbeid en nord-europeisk dimensjon. Sosial- og økonomisk stabilitet er en garanti for fred både i vårt eget og i andre samfunn.

Jeg vil gjerne bruke litt tid på hvilken betydning Finland har for Norge som partner i Barentssamarbeidet. Barentssamarbeidet ble etablert i januar 1993, på et tidspunkt da de nordiske lands tilknytning til EU ennå var uviss. EU-kommisjonen ble invitert med som fullt medlem av Barentsrådet, sammen med de nordiske land og Russland. Barentsrådet er det eneste internasjonale organ der Russland og Kommisjonen deltar på like fot.

Som et selvstendig nordisk bidrag til å integrere Russland i de fremtidige europeiske samarbeidsstrukturer, har Barentssamarbeidet et stort uutnyttet potensiale. Etter at Norge valgte å stå utenfor EU, fremstår Barentssamarbeidet for Norge også som en interessant institusjonell ramme for utenrikspolitisk samvirke med EU på et særdeles viktig område, ved siden av de andre ordningene som er etablert. Det er tilstrekkelig å minne om den katastrofale miljøsituasjonen, den store rolle som militært relatert virksomhet spiller i områdets økonomi, og det enorme økonomiske potensialet, for å illustrere hvilken betydning den fremtidige utvikling i den russiske delen av Barentsregionen har for Norge og Finland, særlig for våre nordlige landsdeler. Med forskjellig historisk utgangspunkt møter Norge og Finland i dag de samme problemer og utfordringer når vi skal utvikle vårt samarbeid mot Nordvest-Russland.

Jeg er overbevist om at vi vil nå bedre resultater dersom dette samarbeidet utvikles i en slik ramme, hvor våre ressurser og initiativer utfyller hverandre og trekker i samme retning. Utfordringene og mulighetene på Kola-halvøya og i det øvrige Nordvest-Russland er imidlertid så store at også de større vestlige land, ikke minst sentrale EU-land, må bringes inn.

Finland er det eneste EU-land som har territorium som grenser mot Russland i Barentsregionen. Dette gir Finland en svært viktig stemme i Brussel i spørsmål vedrørende Barentsregionen.

Finland vil være sentralt plassert som bindeledd mellom EUs ulike finansieringsordninger for samarbeid med Russland og for det øvrige praktiske prosjektarbeidet på regionalt nivå i dette området. Det vil blant annet få en sentral rolle i administrasjonen av EUs INTERREG-program, hvor Norge tar mål av seg til å delta på lik linje med EU-medlemmene Finland og Sverige. Norge deltar i 6 INTERREG - progammer. Det dreier seg om INTERREG Barents, Nordkalotten, Kvarken - Mittskandia, Trøndelag - Jamtland, Hedmark /Østfold - Varmland, og Østfold - Bohuslan. Med unntak av INTERREG Barents, så ble planene for disse progammene overlevert EU Kommisjonen i september. INTERREG Barents har frist til midten av november Dersom disse programmene blir velykkete, vil de bidra sterkt til å styrke det nordiske samarbeidet både i disse områdene og i landene som helhet.

Schengen-avtalen er et annet område som klart viser betydningen av å stå samlet om felles interesser. Den finske beslutning om å innlede forhandlinger om observatørstatus i Schengen med sikte på medlemskap, innebærer krav om at det samtidig innledes forhandlinger med Norge og Island, og at forhandlinger med alle de nordiske land skjer som en parallell prosess. Uten et sterkt nordisk samhold i denne saken, kunne det lett oppstå sprekker i den nordiske passunionen, med store skadevirkninger for den frie bevegelse av personer innen Norden.Grensen mellom Finland og Norge er 727 kilometer lang. Den går langt i nord og gjennom områder som ikke er de tettest befolkede. Likevel er det en relativt betydelig trafikk over grensen. For mange ligger det en viktig verdi i at grensen er åpen og at folk kan ha samkvem med hverandre uten store pass- eller tollhindringer. Derfor er det ikke bare i Norges, men også i Finlands interesse at den nordiske passunionen opprettholdes.

I internasjonal handelspolitisk sammenheng har de nordiske land tradisjonelt spilt en meget aktiv pådriverrolle. Ikke minst gjelder dette innenfor GATT/WTO-systemet. Under hele Uruguay Runden, var "the Nordic group" et begrep som gjennom samordning av standpunkter og fordeling av ansvar for de enkelte forhandlingsgrupper, fikk langt større gjennomslag enn landene hver for seg ville ha fått.

Ved Sveriges og Finlands EU-medlemskap er dette mønster endret. På norsk side må vi erkjenne at det var greiere å arbeide innen en nordisk kontekst i WTO. Det nordiske samarbeidet har likevel ikke opphørt. Konsultasjoner på alle nivåer består. En kan kanskje si at Norge dermed får innspillsmuligheter innen EU-systemet og at Finland, Sverige og Danmark har et talerør for ideer og holdninger som ikke blir borte i Kommisjonens forhandlingsposisjoner.

Den europeiske union vår aller viktigste handelspartner og eksportmarked. Dette er blitt ytterligere forsterket ved at Finland og Sverige sammen med Østerrike nå er EU-medlemmer. Vi har ingen tidligere erfaring med at vi som eneste nordiske land - sammen med Island - står utenfor de sentrale beslutningsprosesser i Europa.

I tiden etter folkeavstemningen har det vært maktpåliggende for den norske regjeringen å sikre at EØS-avtalen funksjonerer etter forutsetningene. Vi har gjennomført nødvendige tilpasninger av avtalen på EFTA-siden, og EUs Ministerråd har for sin del fastslått at dette avtaleverket fortsatt vil danne grunnlaget for deres økonomiske forbindelser med EFTA-landene. Dette er enda viktigere for Norge nå, enn da vi forhandlet EØS - avtalen fram.

Det å opprettholde EUs interesse for å fortsette samarbeidet innenfor rammene av EØS-avtalen, blir en hovedoppgave i det nordiske samarbeidet framover. I arbeidet med å sikre størst mulig gjennomslag for våre synspunkter og interesser vil det være av avgjørende betydning at vi makter å opprettholde også denne siden av det nordiske samarbeidet. Selv om forutsetningene for dette samarbeidet er endret, har vi felles interesser der det er like viktig som før at vi samrår oss, utveksler informasjon og handler sammen. Norges nei til medlemskap var ikke et nei til Europa. Men vi kan faktisk trenge drahjelp av den berømte finske sisu for å henge med!

For min regjering ser vi det som avgjørende å holde alle kanaler åpne og bruke alle tilgjengelige fora i Fellesskapet for å opprettholde kontakt med de toneangivende miljøene innenfor Fellesskapet. Dette er en åpen og legitim strategi som vi må benytte ut fra vår spesielle situasjon. Vi driver dette arbeidet langs flere linjer; dels bilateralt med EUs organer og medlemsland, gjennom EØS-avtalen, i ulike nordiske sammenhenger og kanskje særlig direkte i forhold til våre nære nordiske naboer.

I denne sammenheng ser vi det som svært viktig å være i inngrep med forberedelsene til EUs traktatkonferanse, IGC-96, der Finland vil ha en sentral rolle i spørsmål knyttet både til utvidelsesprosessen, forholdet til Øst-Europa og nordområdene.

Som følge av at vår tidligere tollfrie handel med fisk med Sverige, Finland og Østerrike ble ilagt EU-toll f.o.m. 1. januar 1995, undertegnet Norge 25. juli d.å. en avtale med Kommisjonen om tollfrie kvoter. Det dreier seg om 33 tollfrie kvoter på til sammen 70 950 tonn av ulike fiskeprodukter beregnet på grunnlag av gjennomsnittlige handelstall mellom Norge og de tre nye medlemslandene i perioden 1992-1994. Kvotene gjelder for eksport til alle 15 EU-land og er forbeholdt eksport fra Norge. De tollfrie kvotene er fastsatt på årsbasis. All eksport utover disse kvotene vil bli tollbelagt. Avtalen vil få tilbakevirkende kraft f.o.m. 1. juli d.å.

Også tollen på enkelte landbruksvarer har økt ved eksport til Sverige, Finland og Østerrike. Likeledes har tollen på enkelte varer omfattet av EFTA-preferanser økt ved eksport fra de nye EU-medlemslandene til Norge. Norge og EU er blitt enig om tollkonsesjoner som sikrer opprettholdelse av handelen som tidligere var dekket av EFTA-preferanser. Det er således gitt tollkonsesjoner for 1995 for noen bearbeidede landbruksvarer. Disse konsesjonene må reforhandles med hensyn til hva som skal gjelde fra 1996. Det tas sikte på å inngå en permanent avtale om tollkvoter på rene landbruksvarer som for eksempel egg, frø og fiskefôr om kort tid.

Avtalene mellom Norge og henholdsvis Sverige og Finland om grensetollsamarbeid betyr store besparelser for forvaltningen i de tre landene og for de enkelte økonomiske aktører. Fra EUs side hevdes det at avtalene strider mot de grunnleggende traktater i EU. Felles målsetning for Sverige, Finland og Norge er å sikre videreføringen av det materielle innhold i dagens samarbeid. Norge er kjent med at Sverige og Finland har foretatt en henvendelse til Kommisjonen med sikte på å utvikle et mandat for forhandlinger mellom Kommisjonen og Norge. Denne henvendelsen har vært fulgt opp fra norsk side overfor Kommisjonen.

Jeg vil også vise til det arbeidet som nå pågår med hensyn til etablering av et system for kumulasjon mellom EU, EFTA og de sentral- og øst-europeiske landene. Dette systemet vil gi produsenter av varer i Europa bedrede muligheter til å anvende innsatsvarer fra de ulike frihandelsområder i Europa. Dette vil lede til økt økonomisk integrasjon og frihandel i Europa, og vil også være viktig for samhandelen mellom Norge og Finland. Norge og Finland har derfor felles interesser i å arbeide for et system med utvidede kumulasjonsmuligheter i Europa.

I sommer har mange sportsfiskere i Norge til sin forbauselse oppdaget at EU-reglene, slik de tolkes av finske veterinærmyndigheter, bare tillater at disse fiskerne tar 1 kilo fisk med hjem til Finland uten veterinærundersøkelse. Det er regler det er i felles interesse å få endret. Det er gledelig at finske myndigheter har tatt initiativ for å få endret EU-reglene på dette området. 1 kilo-reglen virker ikke bare hemmende på finsk turisme i Norge, den fratar i sin konsekvens også mange finner gleden ved å utøve sportsfiske i norske elver, vann og sjø.

Dypest sett har dette med kultur å gjøre. Og med nordisk identitet. Forholdet mellom Norge og Finland er preget av en generell velvillig holdning til Norge i Finland og en tilsvarende velvillig holdning til Finland i Norge. I et samarbeidende Europa må det være en viktig oppgave å bevare og styrke den nordiske identiteten.

---

Lagt inn 16 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonenonen