Framtidige utfordringer for yrkesopplæringen og arbeidsmarkedsopplæringen

Statssekretær Erik Orskaug

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Framtidige utfordringer for yrkesopplæringen og arbeidsmarkedsopplæringen

Tale ved lanseringskonferansen for Leonardo da Vinci-programmet, 3. mai 1995, Holmenkollen Park hotell

1. Innledning

Mange virksomheter, utdanningsinstitusjoner, arbeidsmarkedsetaten og andre aktører driver spennende utviklingsarbeid for å forbedre yrkesopplæringen og arbeidsmarkedsopplæringen. Anledningen til å delta i Leonardo-programmet vil utvide våre muligheter til å få innspill og inspirasjon fra andre land. Jeg tror også at vi kan ha noe å bidra med den andre veien. Jeg vil derfor takke for innbydelsen til å være med på den norske åpningen av Leonardoprogrammet.

Før jeg går over til å snakke om utfordringen for yrkesopplæringen og arbeidsmarkedsopplæringen, vil jeg kort si litt om situasjonen på arbeidsmarkedet og betydningen av utdanning, slik at vi kan ha det som bakgrunn.

2. Situasjonen på arbeidsmarkedet

Sysselsetting: De siste tallene fra SSB (Økonomiske analyser 2/95) gir grunnlag for et noe høyere anslag for 1995.

2.1 Utdanningsnivå

Utdanningsnivået, særlig i befolkningen, men også i arbeidsstyrken, er høyt i Norge sammenliknet med andre land. Norge stiller i en klasse for seg, sammen med Sveits, Tyskland og USA ved at over 80 pst av befolkningen i alderen 25-65 år har utdanning ut over grunnskole. Men - det er desverre slik at ikke alle disse har fullført utdanning på videregående nivå. I 1993 hadde 42 pst av arbeidsstyrken i tilsvarende alder (25-66 år) ikke fullført utdanning på videregående nivå. 16 pst hadde ingen utdanning ut over grunnskolen.

(Fordeling i hele arbeidsstyrken 16-74 år: grunnskole - 16 pst, videregående nivå I - 25 pst, videregående nivå II - 31 pst, universitet og høgskole - 26 pst)

I de fleste OECD-landene har personer med bare grunnskoleutdanning en ledighetsprosent som ligger langt over gjennomsnittet for arbeidsstyrken som helhet.

I 1993 var 6 pst av arbeidsstyrken i Norge arbeidsledige. Blant personer med videregående utdanning lå ledigheten på samme nivå som for hele arbeidsstyrken. Blant personer i arbeidsstyrken med bare grunnskoleutdanning var hele 9 pst arbeidsledige, mot bare 3 pst av dem med høyere utdanning.

3. Hva er utfordringene - for hvem?

3.1 Framtidig behov for arbeidskraft og kompetanse

Det er sannsynlig at det er en sammenheng med hvor høy utdanning befolkningen har, og hvor godt økonomien går. Men hva vet vi egentlig om framtidig behov for arbeidskraft og kompetanse? Dette spørsmålet er satt på dagsorden i flere større nasjonale og internasjonale utredninger. Fra norsk side kan jeg nevne:

• Veien videre til studie- og yrkeskompetanse (NOU 1991:4)
• Sysselsettingsutvalget (Kleppeutvalget) (NOU 1992:26)
• Regjeringens langtidsprogram 1994-1997 (St meld nr 4 1992-93)
• Aktiv arbeidsmarkedspolitikk (Orskaugutvalget) (NOU 1993:6)

Alle disse utredningene bygger på at vi beveger oss med stor fart inn i et kunnskapsbasert samfunn. Dette samfunnet er preget av raske teknologiske og organisatoriske endringer med de krav dette stiller om å tilpasse kunnskap og kompetanse. Evnen og viljen til å lære nytt, ta ny kunnskap i bruk, og møte nye utfordringer blir stadig viktigere. Samtidig som færre ting blir rutine, vil evnen til å ta initiativ, være kreativ, samarbeide med andre og stille kritiske spørsmål få økt betydning.

Det er økt grad av internasjonal samhandling og kontakt. Internasjonalisering stiller økte krav om språk og forståelse for egen og andres kultur.Kompetanse sees i stadig større grad som en viktig konkurransefaktor. Jobbene stiller større krav til kompetanse.

De som står for utdanning og kompetanseutvikling må ta hensyn til disse utviklingstrekkene. For å møte utfordringene fra et arbeidsliv i stadig endring, har Norge ved utforming av Reform -94 lagt særlig vekt på at den enkelte må få god kunnskap i basisfagene (norsk, fremmedspråk, matematikk, naturfag). De nye læreplanene gjelder for all yrkesopplæring enten denne gis i ordinær videregående skole eller som voksenopplæring og arbeidsmarkedsopplæring.

3.2 Utfordringer for yrkesopplæringen i lys av individuelle forhold

Utfordringen for yrkesopplæringen og for arbeidsmarkedsopplæringen, er å ta hensyn til yrkesønskene til elever og arbeidsledige, de arbeidslediges bakgrunn, og muligheten for at folk skal komme i arbeid og gjøre en god jobb. Et svært viktig hensyn for arbeidsmarkedsopplæringen er derfor også å tilpasse tiltakene etter arbeidslivets kompetansebehov. Vi ser det også som viktig at gode tiltak som fører til relevant kompetanseutvikling kommer hele landet til gode.

Arbeidsmarkedsopplæringen må ta mange hensyn. Som jeg allerede har nevnt, stiller de ledige med ulikt utdanningsnivå, og også med ulik erfaringsbakgrunn. Det er stor spennvidde i alder. Personer i 20-29 års alderen utgjør likevel en dominerende gruppe med 39 pst av den totale ledighet i 1994. I forhold til sin andel i arbeidsstyrken, er unge fremmedspråklige overrepresentert blant de ledige.

For å kunne tilpasse opplæringen både etter den enkeltes yrkesønsker og bakgrunn, og etter arbeidslivets behov er det nødvendig med god kommunikasjon mellom aktørene på feltet.

Vi vet også at det blant de sysselsatte er ulike grupper med lavt utdanningsnivå som i mindre grad enn andre får ta del i den opplæring som drives i virksomhetene. I lys av de konklusjoner OECD trekker om sammenhengen mellom utdanningsnivå og produktivitet, skulle man kunne anta at det kan være lønnsomt for virksomhetene å sørge for en oppgradering av arbeidstakergruppa med lavere utdanningsnivå. Dette er ikke minst en utfordring for arbeidslivets parter.

3.3 Utfordringer for organisasjonene

Skal vi klare å sikre en god yrkesopplæring og arbeidsmarkedsopplæring som tar hensyn til samfunnets, virksomhetenes og den enkeltes ønsker og behov, vil det stille store krav til de aktørene og organene som har ansvar på området.

Her vil jeg benytte anledning til å gi en honnør til LO og NHO. Den nye hovedavtalebestemmelsen om bedriftenes ansvar for etter- og videreutdanning av egne arbeidstakere, slik at bedriftenes framtidige kompetanse samsvarer med bedriftenes framtidige markedsutfordringer, er både offensiv og god.

Jeg har ikke tid og anledning til å gå i detalj om de konkrete utfordringene for ulike offentlige og private organisasjoner. Men jeg skal peke noen områder som jeg mener det blir viktig for de aktuelle organene å forholde seg til.

1. For å møte et arbeidsliv i stadig forandring, stilles det ikke minst store krav til å tilpasse opplærings- og utdanningstilbudene til arbeidslivets behov for relevant kompetanse. Dette fordrer en kontinuerlig kommunikasjon mellom virksomheter og andre som har ansvar for kompetanseutvikling. Det trengs informasjon både om hvilken kompetanse virksomhetene trenger, og om det konkrete innholdet av ulike opplæringstiltak. Gjennom dialog i egnete fora, og gjennom utplasserings- og utvekslingsordninger kan vi sikre en bedre overensstemmelse mellom tilbuds- og etterspørselssiden.
2. Utdanningssektoren og andre opplæringsleverandører må tilpasse tilbudene sine til de nye læreplanene, og muligheter dette gir. Læreplanene gir grunnlag for modultilpassete tilbud. Dette gir en helt ny mulighet for å lage mer skreddersydde moduler tilpasset bakgrunnen til voksne som ikke har fullført videregående opplæring. Men for at dette skal fungere effektivt, slik at en i størst mulig grad gir tilbud som ikke overlapper kunnskapen målgruppen allerede har, oppstår det et behov for å definere hvilket kunnskapsnivå den enkelte faktisk befinner seg på. Dette kan bli et sentralt område for samarbeid mellom utdanningssektoren og arbeidsmarkedsetaten i tiden framover.
3. Arbeidsmarkedsopplæringen må ha et differensiert tilbud som kan ivareta hensynet både til de ledige og til arbeidslivets krav. Det blir særlig viktig å ivareta hensynet til ledige med særlig svak utdanningsbakgrunn og hensynet til personer som trenger spesielle innsatser. For slike grupper kan det være aktuelt å gi tilbud av lengre varighet.
   Mange innen disse gruppene har desverre svak motivasjon for opplæring. For alle voksne, men særlig for grupper med svak motivasjon, er det spesielt viktig med pedagogiske tilbud som tar hensyn til den enkeltes erfaring og som trekker deltakerne med i planlegging, gjennomføring og evaluering av opplæringen. På denne måten gjøres den enkelte også anvarlig for sin egen læring.
4. Det er svært viktig å sikre en høy kvalitet på opplæringstilbudene til voksne. For arbeidsmarkedsetaten blir det derfor av sentral betydning å få avklart lediges behov med sikte på å finne riktige moduler for opplæring og stille riktige krav til opplæringsarrangørene.
5. Arbeidslivet blir stadig viktigere som opplæringsarena. Dette gjelder både elever, vanlig ansatte og arbeidsledige. Arbeidsmarkedsopplæringen trenger også å foregå i et miljø som ligger mest mulig opp til en reell arbeids- og oppgavesituasjon. Erfaringene viser at tiltak som setter de ledige i kontakt med virksomhetene, har størst mulighet for å føre til arbeid. Dette er også et område for nærmere dialog og samarbeid i tiden framover.

Innenfor disse områdene jeg nå har pekt på ligger det en rekke muligheter og behov for utvikling og videreutvikling som kan foregå innenfor rammene av Leonardoprogrammet. Jeg ser fram til et spennende arbeid med utvikling av norske prosjekter i et internasjonalt samarbeid.