Kommunal- og arbeidsministerens taler 1995 - Om kommune- og fylkesgrenser for Lund, Eigersund, Sokndal, Sirdal og Flekkefjord kommuner og Vest-Agder fylkeskommune

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Om kommune- og fylkesgrenser for Lund, Eigersund, Sokndal, Sirdal og Flekkefjord kommuner og Vest-Agder fylkeskommune

Foredrag i Lund kommune 22. august 1995

I. INNLEDNING

Jeg vil til å innlede denne seansen med å takke for å få muligheten til å komme hit nå og snakke om kommune- og fylkesgrenser, og for at dere på denne måten fulgte oppfordringen min fra i vår. Som jeg har sagt noen ganger i inndelingsdebatten: "Man kan ikke unngå det ubehagelige ved å unnlate å snakke om det". Vi kan være mer eller mindre enige eller uenige i saken, men dere viser med dette møtet et mot og en atferd som står fjernt fra den som kjennetegner strutsen. Å stikke hodet i bakken er ikke det jeg oppfatter som en meningsfull respons på de utfordringer vi står overfor.

Jeg setter også pris på å få denne anledninga til å få dere i tale nå. Ikke minst fordi det er valgkamp og det sies mye som nok hadde fortjent nærmere utdyping og litt bedre tid og plass enn det ofte blir i media. Jeg vil derfor benytte anledninga til først å kommentere en del av de utspill som har kommet i etterkant av at Regjeringen la fram stortingsmeldingen om kommune- og fylkesinndelingen i mai. Den tiden jeg har fått tildelt, har jeg deretter tenkt å bruke til å klargjøre hovedinnholdet i meldinga. Når vi attpåtil er så heldige å være i et område som langt fra er uinteressant i inndelingssammenheng, er det til slutt også naturlig for meg å kommentere forholdene i regionen nærmere.

II. UTSPILL O.A. ETTER FRAMLEGGELSEN AV MELDINGA

Men aller først altså til noe av det som har skjedd etter at meldingen ble lagt fram. Den 1. juni fattet Stortinget et vedtak der det ber: "..Regjeringen legge til grunn at framtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslåing".

Aller først må jeg si at vedtaket bl.a. ble fattet på bakgrunn av en debatt i Stortinget om regionalpolitikk, ikke som et ledd i behandlingen av inndelingsmeldingen som ble lagt fram for Stortinget 12. mai. Blant annet fordi vedtaket ikke ble fattet som del av en større forberedt inndelingsdebatt, er det flere sider ved det der det er behov for klargjøring.

• Vedtaket er for det første i strid med intensjonene i gjeldende kommuneinndelingslov av 1956. Pr. dato foreligger det altså et plenumsvedtak i Stortinget som ikke er fulgt opp ved lovendring.
• For det andre er det behov for presisering av ordlyden i vedtaket. Hva menes med "endringer i kommunestrukturen" og "sammenslåinger"? Hva med fylkesinndelinga? Hva med grensereguleringer? (Osv.) Hvem er "befolkningen" i grensereguleringssaker? Bare de som bor i de aktuelle områdene av kommunen eller hele kommunen? Både avgiverkommune og mottakerkommune? (Osv.) Og hva menes med "lokale folkeavstemninger"? Bør det stilles formelle krav til slike avstemninger? Hva skjer hvis kommunestyret er uening med flertallet i befolkningen? Det har vi nemlig eksempler på.Osv.

Når jeg har kommentert vedtaket offentlig, er altså bakgrunnen at jeg som ansvarlig statsråd på dette feltet ser det som nødvendig å peke på at Stortingets vedtak i realiteten ikke er i overensstemmelse med intensjonene i gjeldende kommuneinndelingslov. Jeg har også villet vise til at spørsmålet om vedtakskompetanse i inndelingssaker, herunder betydningen av kommunestyrets syn og lokale folkeavstemninger, er nærmere drøftet av Regjeringen i meldingen. Vi har i den varslet at dagens kommuneinndelingslov skal revideres, og at det vil skje i form av en egen lovproposisjon høsten 1996.

Et annet utspill som vakte betydelig oppmerksomhet i sommer, var Roger Gudmundseth's tanker om å redusere antall fylker her i landet til fem. Roger Gudmundseth er som kjent leder av kommunalkomitéen på Stortinget, og vil dermed bli en sentral person når inndelingsmeldingen skal behandles. Med den romslige tida Stortinget har til å behandle denne meldingen, er det etter min mening prisverdig på et tidlig tidspunkt å stimulere til debatt. Det vil jeg tro har vært en viktig beveggrunn for Roger Gudmundseth's utspill. Og ingen skal beskylde han for ikke å lykkes med å få oppmerksomhet. Det gikk vel så langt at Johan J. Jakobsen fra sitt sommertilholdssted i Nord-Trøndelag, antydet at det kanskje hadde blitt vel varmt i Sommer-Oslo, og dermed indirekte at Roger Gudmundseth kanskje ikke var helt upåvirket av klimaforholdene.

Jeg befant meg heldigvis selv på hytta i Etne, og slapp i alle fall unna eventuelle skadevirkninger av for sterk hete, håper jeg. I alle fall er det klart i meldingen at en så omfattende fylkesinndelingsreform ikke er aktuell politikk for Regjeringen. En modell med fem fylker går atskillig lengre enn nødvendig for å hente ut fordeler ved større enheter. Med dagens oppgavefordeling som utgangspunkt er det ikke grunnlag for så store fylker. Men ved å se mye lengre inn i framtiden, slik noen fylkeskommuner antydet i sine høringssuttalelser til Christiansenutvalget, bør kanskje spørsmålet kunne reises på et senere tidspunkt. Fylkeskommunene pekte selv først og fremst på utviklingen i internasjonale rammebetingelser. Den debatten får vi heller ta ved en annen korsvei - mye lengre fram i tid.

En annen side ved femfylkesmodellen, er avgrensningen av fylkene. Roger Gudmundseth lanserte vel tanken om å la grensene følge dagens grenser for de fem helseregionene. Uansett antall fylker, bør vi ikke uten grundige vurderinger velge helseregiongrensene i de enkelte deler av landet. I hovedstadsområdet er Oslo og Akershus - som et sammenhørende område - delt i to helseregioner. Hovedstadsutvalget - som ble oppnevnt i vår - skal bl.a. vurdere akkurat den problemstillingen.

Vel - det var det - så langt. Jeg har snakket mye om meldingen og hva som har skjedd etter at den ble lagt fram. Jeg valgte å starte med å kommentere det ferskeste først - med disse utspillene i sommer - for å klargjøre prosessen og hvordan utspillene står i forhold til Regjeringens melding og Stortingets behandling av den. Nå er det på tide å gå inn på innholdet.

III. HOVEDTREKKENE I ST. MELD. NR 32

Noen spøkefugler var raskt ute med å døpe meldinga for "Berges Blå Mix". Jeg er kommet til at det er en merkelapp jeg i grunnen liker ganske godt. Blåfargen kommer selvsagt av fargen på omslaget. "Mix'en" betegner kort og greit det som er meldingens hovedbudskap - nemlig at vi legger opp til en prosess der nasjonale mål for inndelingen må kombineres med lokale prosesser der inndelingen konkret skal vurderes i hver enkelt kommune og hver enkelt region i landet.

Så til hovedtrekkene:

Meldingen er en ren prinsippmelding, uten konkrete forslag til endringer i inndelingen eller oppgavefordelingen.

• De to viktigste spørsmålene er: Skal vi beholde hovedtrekkene i dagens oppgaverfordeling inkl. fylkeskommunen som forvaltningsnivå? Regjeringen svarer et klart ja på dette spørsmålet.
• For det andre: Er det et reformbehov i dagens kommune- og fylkesinndeling? Regjeringen svarer et like klart ja på dette spørsmålet. Det er nødvendig med konkrete vurderinger av kommune- og fylkesinndelingen over hele landet.

1. Først til oppgavefordelingen og fylkeskommunens stilling

a) Gjennomgangen av oppgavefordelingen har dels sammenheng med inndelingspørsmålet, dels med at kommunalkomiteen i Stortinget har bedt om en prinsipiell gjennomgang.

• Mange av høringsinstansene til Christiansenutvalget ba om en avklaring av oppgavefordelingen før inndelingsspørsmålet vurderes. Det gjelder også kommunesektoren i denne regionen.
• Fra kommunalkomiteen i Stortinget ble det bedt om en prinsipiell gjennomgang av oppgavefordelingen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 23 om statlig styring av kommunene.

b) Den mest grunnleggende kritikken av dagens oppgavefordeling rettes mot mellomnivået i forvaltningen: fylkeskommunen og den regionale statsforvaltningen.

• I meldingen drøftes tre alternativer til dagens fylkeskommune: nedlegging, tilbake til den gamle fylkeskommunen og en blandet modell.
• En direkte konsekvens av en nedlegging av fylkeskommunen vil være at vi får behov for store endringer i kommuneinndelingen, kanskje med rundt 100 kommuner, dersom kommunene skal overta oppgavene. Også argumentet om store innsparingsgevinster eller bedre tjenester ved at staten overtar oppgavene, er tynt. Den fylkeskommunale sentraladministrasjonen utgjør mellom 2 og 4 prosent av fylkeskommunenes totale utgifter. Denne administrasjonen forsvinner ikke dersom et statlig embetsverk overtar oppgavene. Det blir heller ikke automatisk bedre tjenester av at staten overtar ansvaret for prioriteringene.
• Innføring av den gamle fylkeskommunen vil medføre store styringsmessige og demokratiske ulemper som følge av at fylkeskommunen blir et indirekte valgt og finansiert organ.
• Regjeringen mener at dagens fylkeskommuner gjør en meget viktig jobb i velferdspolitikken og regionalpolitikken.Det er lite som tyder på at staten eller kommunene kan gjøre denne jobben bedre.

(Ev. ta statsrådens egen historie, nevnt på rådmannslandsmøtet på Lillehammer i mai - om ordføreren i Etne som på 60-tallet sa at han "lå på fylkesting i Bergen en 14 dagers tid".)

c) Regjeringen konkluderer med at hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling skal føres videre.

• Innenfor et system med tre forvaltningsnivåer, vil det likevel alltid være behov for løpende justeringer og forbedringer i oppgavefordelingen.
• Det er ikke meningen at dagens oppgavefordeling skal ligge fast til evig tid eller at vi ikke kan komme i en slik situasjon at det er naturlig å se nærmere på forvaltningens oppbygning. Men vi er ikke ved et slikt veikryss i dag.
• Regjeringen er pålagt av Stortinget å utrede statlig overtakelse av regionsykehusene, og det arbeides med en avklaring av forholdet mellom fylkeskommunene og SND. Jeg tror ikke det er grunn til å forvente store strukturreformer i kjølvannet av sykehusutredningen som er satt i gang. Derimot kan det bli endringer i forholdet mellom SND og fylkeskommunene, men det er ikke grunnlag for å hevde at fylkeskommunen kan komme til å miste sitt regionalpolitiske ansvar, slik som noen har gått bombastisk ut med.

Så til inndelingsspørsmålet

2. Begrunnelser for en gjennomgang av kommuneinndelingen

• Høringsmaterialet til Christiansenutvalget underbygger behovet for konkrete vurderinger, selv om det også uttrykkes stor skepsis. (110 kommuner enig i reformbehov, flertall i antall innbyggere, 2/3 av fylkeskommunene og fylkesmennene enig i reformbehov). Det pekes på konkrete eksempler på svakheter i kommuneinndelingen og fylkesinndelingen fra alle deler av landet. Jeg kommer som sagt nærmere tilbake til uttalelsene fra denne regionen.
• Kommuneinndelingen har vært tilnærmet statisk gjennom mange ti-år. Dagens kommuneinndeling gjenspeiler 50- og 60-tallets tenkning om oppgaver og utfordringer for kommunene.
• Mellom dagens kommunesektor og 60-tallets kommunesektor ligger utviklingen av et helt velferdssamfunn. Massiv desentralisering og utbygging.
• Gjennom kommuneinndelingsreformen på 60-tallet ble kommunegrensene tilpasset 60-tallets kommunikasjoner og bosettingsmønster.Det har siden den gang skjedd dramatiske endringer i kommunikasjoner, bosettingsmønster og folketall
• Hovedsvakheter i kommuneinndelingen knytter seg til flerkommunale byområder, uhensiktsmessige avgrensninger og et stort antall kommuner med lavt folketall. I meldingen legges det fram grundig dokumentasjon som viser at det foreligger et reformbehov på disse områdene. Dokumentasjonen går på hele bredden i kommunens virksomhet, ikke bare f.eks. økonomisk innsparing og ressursbruk i administrasjonen, som det ofte blir fokusert på i debatten.

3. Begrunnelser for en gjennomgang av fylkesinndelingen

• Fylkesinndelingen i Norge har de fleste steder vært den samme i flere hundre år og er mer dansk enn den er norsk.
• De fleste av dagens fylker ble etablert i 1660-årene, da landet ble delt inn i 12 fylker. I perioden fram til 1866 ble det skilt ut 8 nye fylker slik at vi tilsammen fikk 20 fylker.
• Innlandsfylkene Hedmark og Oppland ble skilt fra hverandre på slutten av 1700-tallet. Årsaken var at en embetsmann i København måtte sparkes oppover. Kongen spurte sitt kanselli om hvilket amt i Norge som var det største, og fikk beskjed om at det var Opplandene. Godt, sa Kongen: Del det! Dermed fikk han et nytt embete som han kunne plassere sin problembyråkrat i.
• Den eneste endringen som har skjedd etter 1866 er at Bergen og Hordaland ble sammensluttet i 1972. Det har forøvrig skjedd svært få grensereguleringer mellom fylkene.
• I meldingen konkluderes det med at dagens fylkesinndeling i liten grad er tilpasset utviklingen av den moderne fylkeskommunen og statsforvaltningen på fylkesnivå.
• Fylkesinndelingen er også i sterk grad berørt av store endringer i geografiske forutsetninger. F.eks. er Setesdalen, som i dag ligger i Aust-Agder fylke, kommunikasjonsmessig nært knyttet til Kristiansand i Vest-Agder fylke.
• Landet sett under ett er de viktigste svakhetene i fylkesinndelingen knyttet til oppdeling av befolkningstunge og nært sammenhørende områder, f.eks. Oslo og Akershus, Mjøsregionen, Agder, Haugalandet, Trondheimsregionen og Nordland/Sør-Troms.

4. Målene for kommuneinndelingen

• I meldingen er det trukket opp konkrete mål som bør legges til grunn for de lokale prosessene.
• Målene har ikke form av teoretiske inndelingsprinsipper med de samme krav til alle kommuner. Meldingen inneholder ikke krav til et minste befolkningsgrunnlag på kommuner (5.000) eller fylker (200.000).
• Det legges opp til fleksible tilpasninger i inndelingen til de lokale forhold. Endringer må dels baseres på at det rent geografisk ligger til rette for sterkere kommunedannelser, dels at endringen gir gevinster for den kommunale virksomhet overfor innbyggerne.
• Vi vil fortsatt ha mange kommuner med lavt innbyggertall i Norge. Poenget er at vi ønsker en behovsprøving av kommunestatus og kommunenes avgrensning ut fra nye oppgaver og nye geografiske forutsetninger.
• I debatten om minstestørrelser på kommuner skjer det av og til at noen overreagerer. Det at vi ikke ønsker generelle minstenormer på kommunene, betyr selvsagt ikke at utviklingen i folketallet i kommunen er ute av debatten om kommunegrensene. Halvparten av kommunene har i dag lavere folketall enn de hadde i 1950, selv om landet har fått 1 million flere innbyggere etter 1950. For perioden 1970-2010 er det beregnet at kommunene under 2.000 innbyggere mister en sjettedel av sin befolkning.

Målene for kommuneinndelingen er:

• Vi vil styrke generalistkommunen (samme oppgaver, kompetanse, ikke A- og B-lag, 10 rådmenn på 7 år, 10 leger på 3 år)
• Lokaldemokratiet skal forbedres (bruker tjenester flere steder, stemmerett ett sted).
• Tjenestetilbudet og administrasjonen skal være tilgjengelig (sammenheng med intern organisering i kommunene, 85 prosent av befolkningen bor i kommuner over 5000 innb., områdeorganisering)
• Ressursbruken skal være effektiv (utnytte stordriftsfordeler, unngå bruk av opptil 30 prosent av ressursene til administrasjon).
• Vi må frigjøre ressurser til tjenesteyting (stort effektiviseringspotensiale i alle størrelsesgrupper, kommunene bruker over 10 mrd. i administrasjon, eff.potensiale beregnet til 1.9 mrd. årlig, beholde ressursene og vri ressursbruken) .
• Det må legges til rette for regional solidaritet (bedre forutsetninger for likhet og rettferdig fordeling).
• Vi vil ha en sterkere miljøinnsats og mer samordnet samfunnsutbygging (miljøvennlig utbyggingsmønster, mangler beslutningsdyktige organer )
• Moblisering i distriktene (det får vi bl.a. gjennom kompetente velferdskommuner, effektiv virkemiddelbruk, mindre lokal konkurranse)
• Til slutt må vi ta med at det også er et mål med et godt tjenestetilbud gjennom kompetente og effektive enheter i lokal statsforvaltning (halvparten av lignings- og trygdekontorene har fra 1-5 ansatte, eff.hensyn tilsier 10-15 ansatte dvs. kommunestørrelse på 10-20.000 innb.)

5. Målene for fylkesinndelingen

• Et reelt og meningsfylt demokrati på fylkesnivå
  Vi ønsker at fylkeskommunen skal få bedre forutsetninger for å løse oppgaver i helsepolitikken, utdanningspolitikken og regionalpolitikken.
• Brukervennlige løsninger
  Vi ønsker at innbyggerne skal kunne utnytte de fylkeskommunale tjenestetilbud som ligger nærmest. Fylkesgrensene skal ikke være et stengsel for større velferd.
• Effektiv ressursbruk i fylkeskommunal og statlig forvaltning
  Vi ønsker å unngå smådriftsulemper i fylkeskommunal og statlig administrasjon på fylkesnivå og vi ønsker en rasjonell planlegging og utvikling av tjenestetilbudet innenfor sammenhørende regioner.
• Bærekraftig regional utvikling
  Vi ønsker gode enheter for overordnet samfunnsplanlegging som er viktig for å sikre et miljøvennlig utbyggingsmønster.
• Sterkere regionnivå
  Vi ønsker at det etableres et klarere nivå for oppgaveløsning mellom kommunene og staten, av hensyn til en effektiv regionalpolitikk og av hensyn til at vi bør unngå at de store kommunene og fylkeskommunen innenfor et fylke blir så like i forutsetninger at de konkurrerer med hverandre.

6. Interkommunalt samarbeid

• Meldingen inneholder en omfattende gjennomgang av både prinsipielle og praktiske sider ved interkommunalt samarbeid som et alternativ.
• Det konkluderes med at interkommunalt samarbeid ikke bør betraktes som et fullverdig alternativ til endringer i inndelingen. Dette har sammenheng med demokratihensyn, faren for utvikling av et fjerde forvaltningsnivå og praktiske erfaringer. Interkommunalt samarbeid vil på den annen side være et viktig supplement i oppgaveløsningen, uansett kommune- og fylkesinndeling.
• Interkommunalt samarbeid kan likevel vise seg å bli det mest realistiske alternativ for noen kommuner, særlig kommuner med lavt befolkningsgrunnlag i kombinasjon med lange avstander.
• Det bør i slike tilfeller tas stilling til et utvidet og mer forpliktende interkommunalt samarbeid etter en vurdering av inndelingsforholdene.

7. Lokale prosesser

• Poenget med de lokale prosessene er at kommunene og fylkeskommunene skal trekkes med i vurderingene av dagens inndeling og mulige forbedringer.
• De lokale prosessene er ment å pågå fram til kommunevalget i 1999. Det legges opp til parallelle fylkesvise prosesser med bistand fra fylkesmannen i det enkelte fylke.
• På nasjonalt nivå foreslås et kommune- og fylkesinndelingsutvalg, som rågivende utvalg for Regjeringen. Utvalget får i oppgave å koordinere de fylkesvise prosessene og skal ikke ha beslutningsmyndighet i inndelingssakene.
• Det legges opp til at Stortinget skal avgjøre alle større endringer, både grensereguleringer og sammenslutninger. Dette er fullt ut i tråd med tidligere praksis i inndelingssaker.
• Kommunene kan på fritt grunnlag avholde rådgivende folkeavstemninger. Det blir opp til Stortinget å tolke og vektlegge disse. Inndelingsspørsmålet krever en avveining av lokale, regionale og nasjonale hensyn. Slike vurderinger er det Stortinget som bør gjøre.
• Kravene til lokal medvirkning og dokumentasjon gjør at de konkrete endringene vil ta tid. Det legges opp til beslutninger om konkrete endringer i kommuneinndelingen i stortingsperioden 1997-2001. Større endringer i fylkesinndelingen vil kreve endringer i grunnloven.
• Ingen konkrete inndelingssaker avgjøres i kommunevalgkampen nå i høst. I meldingen inviterer Regjeringen til en prinsippdebatt som grunnlag for de lokale prosessene.
• Det er imidlertid fritt fram for å komme med konkrete initiativ til endringer når som helst. Jeg kan love at pionerkommunene skal få god behandling.

IV. INNDELINGSFORHOLDENE I DENNE REGIONEN

Som en forlengelse av vårt opplegg for lokale prosesser passer det fint å gå inn på forholdene her i regionen. Jeg har bl.a. sett nærmere på de høringssuttalelsene som ble avgitt til Christiansenutvalgets utredning - fra Lund, Eigersund og Sokndal kommuner i Rogaland og Flekkefjord og Sirdal kommuner øst for fylkesgrensa. Jeg så også på uttalelsene fra de to fylkeskommunene - Rogaland og Vest-Agder.

I arbeidet med meldinga hadde vi svært stor nytte av den store oppslutningen fra kommunesektoren i høringsrunden. Både når det gjaldt argumenter og resonnementer, og dessuten faktisk kunnskap om lokale forhold. Mange kommuner og fylkeskommuner hadde lagt ned et svært grundig arbeid. Uttalelsene fra denne regionen tilhører gruppen av både interessante og grundige. Det faktum at dere avholder denne samlingen i dag, viser at dere følger den grundige og seriøse linjen fra høringsrunden. Eigersunds uttalelse er f.eks. basert på at kommunen nedsatte en egen arbeidsgruppe som jobbet fram forslag til uttalelse. Den evaluerer erfaringene fra inndelingsendringene på 1960-tallet, drøfter både kommune- og fylkesinndelingen og er svært nyansert. Uttalelsen fra Rogaland fylkeskommune er også eksempel på et svært grundig og systematisk arbeid. I uttalelsen analyserer fylkeskommunen bl.a. situasjonen på den enkelte sektor. Altså - hvordan fungerer inndelingen når det gjelder videregående opplæring, når det gjelder sykehustilbud i forhold til kommunikasjoner, bosetting osv. Det konkluderes på denne bakgrunnen med at både kommuneinndelingen og fylkesinndelingen er modne for justeringer. Det som er viktigst å gjøre noe med er å få de administrative grensene ut fra tettstedene og over til områder som i dag er naturlige geografiske skillelinjer (sjø- og ubebodde områder).

For å komme til geografien, vil jeg nevne eksempler på de konkrete forholdene som det etter høringsuttalelsene å dømme er grunnlag for å vurdere konkret:

• Tettstedet Åna-Sira er selvfølgelig med som en gjenganger. Som dere vet deles tettstedet ikke bare av kommunegrensa mellom Sokndal og Flekkefjord, men også av fylkesgrensa. Allerede Schei-komitéen mente at den burde fjernes, og at Åna-Sira i sin helhet burde overføres til kommunen i øst - sammen med kommunene Nes, Gyland, Bakke og Hidras' fastlandsdel. Resultatet ble at alle de nevnte områdene, med unntak av Åna-Sira, ble sluttet sammen med Flekkefjord.. Komitéen fikk ikke medhold hos de besluttende myndigheter, og spørsmålet er nå om de praktiske problemene som følger av en slik såkalt uhensiktsmessig grense, er av en slik karakter at den bør endres. Sokndal kommune sier i sin høringsuttalelse at befolkningen selv i så fall bør bestemme hvilken kommune de vil tilhøre.
• Fylkesgrensa drøftes også bl.a. av Rogaland fylkeskommune. Den viser til at befolkningen i Sokndal og Lund bruker fylkeskommunale tjenester som videregående opplæring og lokalsykehustjenester i Flekkefjord. I tillegg er det noen i Flekkefjord-området som bruker skoletjenester motsatt vei, selv om det er færre. Fylkeskommunen peker på at det i dag er samarbeidsordninger som regulerer denne utvekslingen av tjenester. Spørsmålet må igjen bli om disse ordningene er såpass tilfredsstillende - både i dag og sett i forhold til framtidig behov - at de er mer hensiktsmessige enn å justere fylkesgrensa. Lund kommune gjør det for sin del klart at den foretrekker å være en kommune i Rogaland, uten å gå inn på om grensa bør justeres på andre måter.
• Et tredje eksempel er fylkestilhørigheten til Sirdal kommune. Det er en gjenganger som nevnes av flere. Det trekkes særlig fram at Sirdal er rekreasjonsområde for rogalendinger og at rogalendinger også har næringsinteresser i form av beiterettigheter. Etter helårsveien gjennom Hunndalen, pekes det også på at det økende omfanget av kontakten mellom Rogaland og Sirdal de siste årene, bare vil fortsette. Dermed taler mye for en overføring av Sirdal kommune til Rogaland, mener noen. Sirdal kommune har ikke selv drøftet dette i sin høringsuttalelse. Kommunen sluttet seg isteden til uttalelsen fra ATK - altså Aksjonskomitéen mot Tvangssammenslutning av kommuner - på generelt grunnlag. Men - tilfellet Sirdal ser ut til å være verdt en nærmere konkret vurdering.
• Jeg har også lyst til å nevne at mange av høringsuttalelsene underbygger at fylkesgrensen mellom de to Agder-fylkene og på Haugalandet mellom Rogaland og Hordaland, er overmodne for nærmere konkrete vurderinger.

Og her er vi ved et kjernepunkt ved budskapet i meldingen. Regjeringen mener at det er et reformbehov i både kommune- og fylkesinndelingen i Norge. Men vi foreslår jo som nevnt ingen konkrete endringer. Istedenfor er meldingen å betrakte som en samlet argumentasjon for en nærmere konkret vurdering av inndelingsforholdene i hele landet - også her i sørvest ved fylkesgrensa mellom Rogaland og Vest-Agder.

Et fellestrekk ved høringsuttalelsene herfra er at også de som i stor grad er enige i flere av Christiansenutvalgets forslag til inndelingsprinsipper, legger stor vekt på at inndelingsprinsipper må brukes skjønnsomt og balanseres mot lokale kulturelle og historiske forhold. Framgangsmåten må ikke være å tre nasjonale inndelingsprinsipper ned over hodet på de svært varierte forholdene vi har i landet vårt. Og det er nettopp et slikt syn vi legger til grunn i stortingsmelding nr. 32. Vi går bort fra Christiansenutvalgets tanke om inndelingsprinsipper, og legger opp til lokale prosesser med konkrete vurderinger av lokale forhold.

Det er særlig når det gjelder de lokale prosessene at det var mange reaksjoner da vi la fram meldingen. Det blir vanskelig å få til noe som helst hvis det bare er sentrale politikere som ser behovet for endringer. Det kan ikke være slik at det bare er kommunalministeren og et par andre inne i Oslo som ønsker dette. Det er også nødvendig at man lokalt ser fordeler ved eventuelle endringer. Vi utfordrer derfor ordførere og rådmenn i en slik prosess å komme fram til begrunnede meninger om hvilke konkrete grenser som tjener innbyggerne i den enkelte kommune eller det enkelte fylke best - og hvorfor de gjør det.

Det må være et krav at kommunene også gir en vurdering av hele regionen og at de vurderer inndelinga i forhold til både dagens og morgendagens behov. I denne prosessen må selvfølgelig alle lokalpolitikere, administrasjoner og ikke minst innbyggerne selv, delta i diskusjonen. Her foreligger dermed alle muligheter for å legge premissene for den framtidige inndelingen i eget område, dersom man vil ta ballen.

Jeg kan med min beste vilje ikke forstå at det ikke skulle være til innbyggernes beste at man lokalt vurderer hva som er de mest hensiktsmessige grensene for et tilgjengelig og praktisk tjenestetilbud, for lokaldemokratisk påvirkningsmulighet, for arealplanlegging, miljøvern og næringsutvikling - for å nevne noe. Med dette møtet og de høringsuttalelsene dere har avgitt, viser dere at vi er av samme oppfatning. Dere bør nå ha et godt utgangspunkt for en videre debatt. Slik den videre prosessen vil foregå, er det ingen ting å tape på å starte arbeidet med å klargjøre både kunnskap og foreløpige oppfatninger allerede nå. Uansett hvilke rammer Stortinget så vil legge når det gjelder beslutningsprosedyre, et eventuelt inndelingsutvalg osv. til våren, vil dere stå langt framme og godt rustet til det som da skal skje.

Lykke til i diskusjonen og det videre arbeidet!