Kommunalministerens taler 1995 - Hvordan kan sentrale myndigheter utnytte forsøkserfaringene for å stimulere til en hensiktsmessig regional samordning?

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Hvordan kan sentrale myndigheter utnytte forsøkserfaringene for å stimulere til en hensiktsmessig regional samordning?

Foredrag på samordningskonferansen i Arendal 23. august 1995

I Innledning

Jeg vil først beklage at jeg ikke hadde anledning til å delta på konferansen i går. Det er blitt meg fortalt at gårsdagen bidro til å løfte fram både interessante og lærerike erfaringer fra frifylkeforsøkene, Opplands-modellen og arbeidsmarkedsrådene. Jeg er glad for at fylkene i samarbeid med departementet har tatt dette initiativet. Denne konferansen skal bidra til at vi på bakgrunn av felles erfaringer skal kunne legge grunnlaget for en politikk som stimulerer til en hensiktsmessig samordning.

Jeg vil i dette innlegget se nærmere på de erfaringene vi fra sentralt nivå har gjort oss både med frifylkeforsøkene, arbeidsmarkedsrådene og Opplands-modellen. Jeg vil si noe om hvilke lærdommer vi kan trekke ut av det samordningsarbeidet som har foregått i fylkene. Og jeg vil til nevne noen problemstillinger som det er aktuelt å arbeide videre med.

II Erfaringer fra de ulike samordningsmodellene

Frifylkeforsøkene i Aust-Agder og Nordland

Først noen viktige erfaringer fra de to frifylkeforsøkene i Aust-Agder og Nordland. Departementet hadde for egen del to viktige mål for disse forsøkene. Det første var å legge til rette for en egnet organisering, for å få til en bedre samordning av nærings- og distriktspolitikken og arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikken. Det andre målet var å få til en mer effektiv og målrettet bruk av virkemidlene knyttet til disse områdene.

Den sentrale utfordring slik departementet så det var å bedre servicen for brukerne. Dette hensynet var og er det viktigste når vi snakker om å bedre samordningen og å få til en mer effektiv bruk av de ressursene som settes inn. For å få et system tilpasset de ulike brukernes behov var utfordringen knyttet til å identifisere og avklare gråsoner og grenseflater mellom de ulike ordningene og å åpne for felles prosjekter og programsatsinger.

De to forsøkene har langt på vei innfridd de forventninger og mål som ble trukket opp i startfasen. Jeg er godt fornøyd med det fylkeskommunene og statsetatene på fylkesnivå har fått til i løpet av disse årene forsøket har pågått. Særlig vil jeg påpeke utviklingen av det velorganiserte samarbeidet mellom de ulike etatene og politikkområdene. Det er bl.a. etablert egne møteplasser og felles saksbehandlerprosedyrer og det er under utvikling nye regionale samarbeidsarenaer. Opprettelsen av de tverr-sektorielle etatssjefskollegiene er en nyvinning som er nyttig. Slike fora er etter mitt skjønn en viktig betingelse for å få til samhandling på tvers av sektorgrenser og ulike myndighetsnivåer. Dette kom vel også fram i gårdsdagens presentasjon av forsøkene.

De to frifylkeforsøkene har vært preget av positivt samarbeid, men det har også vært problemer og kontroverser underveis. Jeg vil derfor dvele litt ved dette å være i forsøk. Jeg skal knytte kommentarene til arbeidsmarkedssidens deltakelse i forsøket. Dette var et sentralt diskusjonstema den gang forsøkene startet. Her har det også oppstått situasjoner underveis som har medført tilpasninger og endringer i prosjektenes innretning og den konkrete myndighetsfordeling.

Fra a-etatens side har en særlig vært opptatt av at endringene i funksjonsfordelingen førte til styringsproblemer. Disse vurderingene har i særlig grad vært knyttet til muligheten for å gjennomføre den nasjonale arbeidsmarkedspolitikken. Dette går dels på den nære koblingen mellom arbeidsmarkedspolitikken og den økonomiske politikken, som medfører et behov for en sterk statlig styring av arbeidsmarkedspolitikken. Og det går på ønsket om en felles arbeidsmarkedspolitikk i alle fylkene. Dette politikkfeltets mange koblingspunkter mot andre politikkområder tilsier et behov for samordning og samarbeid, men det er også viktig at grenseoppgangene er mest mulig lik i alle fylkene. Helt konkret var problemene knyttet til den manglende etatsinnflytelse i forbindelse med planlegging og gjennomføring av arbeidsmarkedsopplæringen. Og det var knyttet til problemene med å fastlegge grensene for fylkeskommunenes og statens ansvar ved gjennomføring av forsøkene.

Poenget med forsøk er å finne nye og bedre måter å styre ressursene på. Derfor var det viktig og nødvendig at arbeidsmarkedssiden var med i forsøkene. Vi kan imidlertid ikke ha alle svarene på forhånd. Stifinneraktiviteter preger mange utviklingsforløp og snubletråder under marsjen hører ofte med. Riktignok kunne nok mye av det frifylkeforsøkene idag representerer av positive erfaringer, og som partene nå synes å være enige om, vært oppnådd ved et frivillig praktisk samarbeid innenfor eksisterende myndighetsfordeling. Jeg tenker her på den strategiske og operative samordningen gjennom etatssjefutvalgene og andre faglige samarbeidsforum, som RKU'ene i Nordland, de regionale næringsteamene i Aust-Agder, deler av de felles program- og prosjektsatsningene og dag - til - dag samarbeidet om enkeltsaker.

Selv om frifylkestatus og myndighetsoverføring ikke har vært en nødvendig betingelse for slike nyskapninger, har det likevel vært en viktig drivkraft som etterhvert motiverte deltakerne til å samhandle på måter de kanskje ellers ikke ville ha gjort. Det synes å ha blitt et overordnet hensyn å få til konstruktive resultater for alle parter ettersom forsøkene gikk seg til. Det har vært en del "gi og ta" situasjoner i prosessen. Men nokså systematisk synes viljen til å finne felles akseptable løsninger å ha vunnet fram.

Frikommuneforsøket var opprinnelig formulert som kommunenes og fylkeskommunenes anledning til å sette sine oppfatninger av problemene og utviklingsbehov på dagsorden. Her ligger det i utgangspunktet en kime til konflikt mellom ulike perspektiver, et territorielt eller regionalt, representert ved fylkeskommunene og et sektorielt eller funksjonelt, representert ved berørte statsetater. Det er derfor ikke unaturlig at de berørte statlige sektorene i Aust-Agder og Nordland i starten kunne bli møtt med krav og forventninger om fylkeskommunal innflytelse på etatenes områder som til dels kunne føles både uønsket og fremmedartede. Endres tilvante styrings-, beslutnings- og rapporteringslinjer, kan de som blir utsatt for endringene lett føle at situasjonen blir mer uoversiktlig, med svekkede muligheter for måloppnåelse innenfor sine egne fagområder.

På arbeidsmarkedsområdet var det bekymring for at det skulle oppstå nye barrierer, og at arbeidsmarkedsmidlene i større grad skulle vris over mot fylkeskommunale mål. Initiativtakerne derimot, som et stykke på vei fikk gjennomslag for ønsket om utvidet innflytelsessfære, følte situasjonen som et steg i den retningen de ønsket. Fylkeskommunene søker etter sin regionalpolitiske rolle. Like legitim er arbeidsmarkedsetatens påpeking av behovet for en enhetlig nasjonal politikk for sitt felt.

Så vil noen kunne hevde at en ikke bør åpne for forsøk på å finne ny lei i så potensielt farlig og konfliktfylt farvann. Omkostningene kan lett bli større enn gevinstene. Når Regjeringen i 1990 satte forsøkene igang, var det selvfølgelig for å se om det kunne gi positive resultater. Svaret kjenner vi imidlertid ikke før i etterhånd. Resultatene bør få være avgjørende. Men heller ikke disse gir alltid grunnlag for entydige dommer. Resultater kan ha en lei tendens til å variere, avhengig av øynene som ser. Folk og institusjoner har ofte både ulikt synsfelt og ulike fortolkningskriterier. Derfor er denne konferansen så viktig. Jeg håper den kan være med å bidra til å få fram et felles erfaringsgrunnlag, en plattform av kunnskap som alle parter kan enes om. Først da bør vi begynne å diskutere forholdet mellom innsats og avkastning. Men aller viktigst: Først da kan vi søke å lære av erfaringene og reflektere rundt hvilke virkninger våre nyvunne erfaringer bør få på sikt.

Denne type samordningsforsøk har jo nettopp sin begrunnelse i et antatt behov for å bygge bro - for å kople ressursinnsatser, kompetanse og tiltak som antas å ha samme nedslagsfelt og som gjelder samme brukergrupper. Samordningsutfordringene forsvinner jo ikke selv om institusjonene har ulike mål som de er satt til å gjennomføre. Forsøksmetoden er tatt i bruk for i praksis å avklare både samordningsbehov og hensiktsmessig arbeidsdeling og utprøve muligheter for felles handling, i en atmosfære hvor prøving og feiling - aktiv læring underveis - både er tillatt og ønskelig.

I gunstige situasjoner ligger det et nyskapingspotensiale i slike forsøk. For de to fylkeskommunene, de opprinnelige prosjekteierne, representerte antakelig fristatusen en særskilt mobilisering av innsats. Den gav anledning til å gjøre noe nytt, og de utvidede handlingsmulighetene kan ha virket både motiverende og ansvarliggjørende. I forsøk kan både symbolikk og realiteter utløse oppfinnsomhet og energi. I frifylkene synes en i tillegg å ha fått til en forpliktende dialog mellom de berørte parter og nødvendig aksept for hverandres ståsted. Forsøkene har over tid funnet såpass konstruktive spor at den enkelte aktør selv har sett seg tjent med å delta. Tilsammen har dette gitt grobunn for interessante utviklingstiltak.

Det er to forhold ved frifylkesforsøkene som jeg synes er særlig interessante. Det første er at innledende konfrontasjoner og kampsituasjoner over tid synes å ha blitt avløst av felles bestrebelser fra alle parter om å utvikle samarbeid som aktørene hver for seg ser seg tjent med. Det andre er et funn fra Møreforsknings evaluering. Det viser at eierskapet til, og følelsen av identifikasjon med forsøkenes idé og grunntanke, synes å ha bredt seg utover, ikke bare i de to fylkeskommunene, men også i statsetatene. Fra å være fylkeskommunale babyer tyder dette på at forsøkene, slik de framstår idag, har blitt genuine fellesprosjekter. Departementets dialog med fylkesnivået i denne siste fasen av prosjektperioden har da også vært preget av positive signaler fra lokalt hold.

Denne positive prosessen i utviklingen av et samhandlingsmønster som fungerer godt mellom de ulike etatene, har også nedfelt seg i den praktiske håndteringen av virkemidlene. Eksempler på en mer effektiv og målrettet bruk av virkemidlene var dere innom i går, så jeg skal ikke bruke mye tid på det. Jeg vil begrense meg til å trekke fram noen generelle erfaringer.

Fra arbeidsmarkedsfeltet syntes erfaringene å være at alle parter må ha ansvar og fullmakter for at samarbeidet skal fungere godt. Den organisasjonsmodellen som lå til grunn ved forsøkenes oppstart gikk for langt i å overføre oppgaver til fylkeskommunen. Det ble derfor nødvendig å gjennopprette likeverdigheten mellom aktørene på fylkesplanet, slik at den nasjonale styringen ble sikret. I Aust-Agder skjedde det ved å gi Fylkesarbeidssjefen tilbake ansvaret for planleggingen og gjennomføringen av arbeidsmarkedsopplæringen. Dette synes etterhvert å ha påvirket resultatene i en positiv retning. Forøvrig tyder oppsummeringen av bruken av AMO-midlene på at resultatene her er som for landet forøvrig.

I forhold til BIO-midlene (bedriftsintern opplæring) har samarbeidet bidratt til at det bl.a. er blitt lettere for brukerne når de bare har hatt en instans å forholde seg til. Kontakten med bedriftene er også styrket. På den andre siden har tiltaket i noen grad fått styrket sine næringsmessige sider framfor de mer arbeidsmarkedsfaglige.

I forhold til fordelingen av mål- og resultatstyringspotten for de distriktspolitiske virkemidlene for inneværende år kan frifylkene vise til topp scoringer. Nordland og Aust-Agder kom best ut av alle fylkene i forhold til prioritering av omstilling og nyskaping og konkurranseutsatte næringer. De bedriftene som fylkeskommunene har støttet kan også vise til bedre utvikling i sysselsetting, lønnsomhet og omsetning sammenlignet med de øvrige DU-fylkene. Disse gode resultatene syntes jeg viser at forsøkene har bidratt til å utløse et målrettet engasjement og det har ført til et bedre strategisk grep på innsatsen.

Den viktigste sjekken på at frifylkene har lykkes i sine bestrebelser er selvsagt tilbakemelding fra brukerne. Brukerundersøkelser av både de arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene, bygdeutviklingsmidlene og distriktsutbyggingsmidlene har vært meget positive. Jeg har med interesse merket meg at Møreforsknings bedriftsundersøkelser viser at frifylkene kommer helt opp i teten over fylker som i følge bedriftene gjør en god jobb. Dette gjelder både oppfølging av bedriftene, kundebehandling og kjennskap til næringslivet. En undersøkelse som er foretatt av Arbeidsdirektoratet som ser på de arbeidslediges tilfredshet med arbeidskontorenes service og tilbud, viser tilsvarende mønster. Aust-Agder og Nordland ligger helt på topp, her har også et annet tidligere frifylke, Nord-Trøndelag gjort en meget god jobb.

Nå skal vi være forsiktige med å trekke direkte sammenhenger mellom frifylkestatus og disse brukerundersøkelsene. Det er allikevel mye som tyder på at et bedre regionalt samarbeid kan ha bidratt positivt også for de arbeidsledige. Dette viser at den positive utviklingen av eierskapet til forsøkene som jeg viste til tidligere, også har satt spor etter seg i praksis.

Når det gjelder den politiske organiseringen vil jeg trekke fram Nordland som et interessant eksempel. De har etablert en felles politisk organisering for overordnet styring og policybeslutninger gjennom fylkesutvalget. Fylkesutvalget har overtatt funksjonene til de tidligere sektorstyrene i fylkeskommunen, samt de statlige utvalgene, fiskeristyret og fylkeslandbrukstyret. Jeg har merket meg med interesse at også de statlige etatene og deres ledere utrykker tilfredshet med denne tilknytningen til fylkesutvalget. Denne løsningen gir hyppig adgang til et "tungt" regionalpolitisk organ som formulerer oppdrag og legitimerer mål. Politisk helhetstenkning, hurtigere saksbehandling og vide delegasjonsrammer, som overlater detaljsaker og gjennomføring til administrativ nivå, vektlegges som positive erfaringer. Fylkesutvalget legger selv vekt på å få felles innstillinger fra etatssjefene. Det representerer et institusjonelt "press" som stimulerer regionalpolitisk samordning.

Sett fra fiskeriforvaltningens side er erfaringene fra denne samarbeidsmodellen også meget positive. Fiskeridepartementet foretar nå en gjennomgang av de ytre fiskerietater med sikte på å avklare en modell for den framtidige organiseringen. Resultatene fra forsøket i Nordland er i denne forbindelse meget interessante. Disse erfaringene vil bli lagt til grunn som en viktig premiss i arbeidet med gjennomgangen av de ytre etatene. Departementet tar sikte på å legge fram et høringsnotat om den framtidige organiseringen i løpet av siste halvdel av september 1995. Fylkeskommunene vil her være en naturlig høringsinstans.

Fra Landbruksdepartementet er det kommet tilsvarende positive tilbakemeldinger. Også her blir de positive erfaringene med modellen understreket. Hverken jordloven (lov av 12. mai 1995 nr. 23) eller forsøksloven gir imidlertid hjemmel for en varig ordning der fylkesutvalget er fylkeslandbruksstyre. I praksis antar jeg at dette får liten betydning, fordi det kan etableres en varig ordning ved at fylkestinget i samsvar med jordloven § 5 velger 7 av fylkesutvalgets medlemmer som fylkeslandbruksstyre.

Opplands-modellen og arbeidsmarkedsrådene

Vi har de siste årene tatt flere initiativer for å styrke samordningen mellom sektorer og forvaltningsnivåer. Det er to andre samordningsmodeller representert på konferansen, som jeg også vil trekke fram: Arbeidsmarkedsrådene og Opplands-modellen.

Samordningsforsøket i Oppland er nå inne i sitt tredje år. Målet med dette forsøket var å samordne fylkeskommunale og statlige virkemidler rettet mot bl.a. næringsutvikling, kvalifisering og opplæring. Dette utviklingsarbeidet bygger på den ordinære funksjonsfordelingen mellom forvaltningsnivåene.

I Oppland inngikk staten og fylkeskommunen et "spleiselag" for å få ressurser til sekretariatsarbeidet. Erfaringene har vist at fylkesaktørene også her har klart å drive fram samordningsarbeidet på en fornuftig måte. Det er etablert et konkret samarbeid mellom sektorene som bygger på felles målsettinger og prioriteringer av innsatsområder. Det er kommet mange nyttige innspill fra Oppland, blant annet knyttet til en videre utvikling av etterutdanningsspørsmål. Særlig interessant er det at en her har fått med seg frivillige organisasjoner på en mer aktiv måte. Samtidig er det også utviklet en nærmere kontakt med kommunene. Erfaringene fra denne modellen er at samordningen har kunnet skje uten endringer i de sentrale regelverkene.

Oppfordringen fra departementet om å danne arbeidsmarkedsråd som et alternativ til sysselsettingsstyrene er også et viktig initiativ i forhold til sektorsamordning. Siktemålet vårt med dette initiativet var å få til et samarbeid mellom fylkeskommunene, fylkesarbeidskontorene og utdanningsetatene. Ønsket om å trekke utdanningsetatene inn i dette samarbeidet henger sammen med at 2/3 av tiltakene i A-etaten er kvalifiseringstiltak. En foreløpig kartlegging viser at 11 fylkeskommuner har opprettet slike råd som rent administrative organer. 4 fylker har en blandet politisk og administrativ sammensetning.

Vårt hovedinntrykk av arbeidsmarkedsrådenes arbeid så langt er at det er tidkrevende prosesser. Det hersker også en viss usikkerhet om nytten og hvordan en skal gå fram i det praktiske arbeidet. De fleste rådene har startet med å orientere om hverandres arbeidsområder. Noen råd har forsøkt å få til konkrete prosjekter som inkluderer innsats fra flere sektorer. Andre har tatt utgangspunkt i de ulike planene i fylket for å synliggjøre effektiviseringsgevinster ved å se de ulike sektorenes innsatsområder i sammenheng. I noen fylker arbeides det med å utvikle sammenbindende operative planer på tvers av sektorgrensene for å lette det konkrete praktiske arbeidet på lokalplan.

Disse ulike tilnærmingsmåtene viser at det er variasjoner mellom fylkene i dette arbeidet. Men også i arbeidsmarkedsrådene pågår det et nyttig tverrsektorielt utviklingsarbeid hvor det søkes etter nye måter å bruke den offentlige innsatsen på. Arbeidsmarkedsrådene har vist oss at de operative leddene både kan ha en utviklingsrolle i tillegg til den ordinære gjennomføringsrollen. F.eks. skjer det et interessant arbeid når det gjelder å samkjøre innsatsen knyttet til Reform-94 i forhold til bruken av arbeidsmarkedstiltak. Et annet eksempel er innsatsen for å knytte etablerervirksomheten opp mot det eksisterende næringslivet, slik at nyetablerere kan bygge på de næringsmiljøene som allerede finnes.

For å oppsummere denne korte gjennomgangen av arbeidsmarkedsrådene er mitt inntrykk at rådene foreløpig befinner seg i en startfase som bærer preg av prøving og feiling. Å få et organisatorisk og praktisk grep på dette er vel som de fleste tilstedeværende her har erfart, både tidkrevende og tidvis vanskelige prosesser. Et viktig arbeid framover er å sørge for en utveksling av erfaringer mellom fylkene.

Det er ikke bare i Norge at sektorsamordning er på dagsorden. Å utvikle en mer effektiv

samordning av den offentlige innsatsen er et stort satsingsområde også internasjonalt. I OECD vies dette temaet stor oppmerksomhet innenfor bl.a. de komiteene som jobber med regional- og arbeidsmarkedspolitikk. I EU satses det betydelige midler på regionalpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk gjennom strukturfondene. Dette arbeidet er organisert på en måte som legger til rette for felles innsats fra ulike sektorer. Midlene fra EU kommer som tillegg til nasjonale og regionale midler. Det opprettes et partnerskap der EU-kommisjonen, nasjonale og regionale myndigheter innen en rekke sektorer, foruten partene i arbeidslivet deltar. Dette partnerskapet lager i fellesskap en utviklingsplan for den enkelte region, med klare operative mål og virkemidler. Derved kobles plan og virkemidler på en forpliktende måte.

For å utvikle en region er det behov for innsats fra ulike sektorer. Landbruk og fiske, samferdsel, utdanning, helse, kultur; alt dette har sammen med arbeidsmarkedspolitikk og næringsrettet regionalpolitikk meget stor betydning for utviklingen av en region. EU-midlene bidrar til å koordinere innsatsen fra sektorene, fordi regionen tilføres midler som kan brukes innen disse sektorene i tillegg til eksisterende midler. Sektorene vil derved vinne på samarbeidet fordi de får mulighet for en mer-innsats gjennom EU-midlene.

III Utfordringene framover for å få til en hensiktsmessig regional samordning

De erfaringene jeg har trukket fram her, samt det som kom fram i går viser at vi har et rikt erfaringsmateriale å høste fra i vårt videre arbeid. Frifylkesforsøkene vil som alle er kjent med avsluttes nå ved utgangen av dette året. Det betyr at vi går tilbake til den eksisterende funksjonsfordelingen. Som jeg nevnte tidligere kunne mye av det som forsøkene i dag representerer vært oppnådd ved et frivillig praktisk samarbeid. Avklaringen av gråsoner og grenseflater mellom de ulike ordningene og tilretteleggingen for felles prosjekter og programsatsinger ville også langt på vei kunne vært gjennomført innenfor de ordinære retningslinjer og regelverk som gjelder for de ordningene som har inngått i forsøket.

At vi går tilbake til den eksisterende funksjonsfordelingen i Aust-Agder og Nordland fra neste år vil derfor ikke sette noen stopper for en fortsettelse av det utviklingsarbeidet som pågår i fylkene.

Disse to dagene har vist oss at det er en rekke forutsetninger som må ligge til grunn for å få til et godt samarbeid sektorene imellom og at dette både kan være et konfliktfylt og vanskelig arbeid. Det kan herske uenighet om hvordan samordningen skal organiseres, hvem som skal ha ansvaret og hva det bør samarbeides om, men jeg tror at jeg har alle med meg når det gjelder betydningen av å få til en bedre samordning av den offentlige innsatsen.

Jeg vil trekke fram noen betingelser som bør ligge til grunn for å få til et effektivt samarbeid, både på fylkesplan og i forhold til staten sentralt. Disse betingelsene er en slags essens av de foreløpige erfaringene vi har gjort oss.

• En samhandling mellom ulike etater må baseres på et forpliktende samarbeid. Det må være en prosess der en går fra en uforpliktende enighet om at samarbeid er viktig til et formalisert og forpliktende samarbeide. Alle deltagerne må være jevnbyrdige og gevinstene av samhandlingen må oppleves som større enn kostnadene. Et sentralt punkt er at sektorene lokalt må se at samarbeid bidrar til økt måloppnåelse på sine respektive områder.
• I noen tilfeller bør det finnes visse insentiver eller gulrøtter i systemene som stimulerer til samarbeid. Slike prosesser bør tilføres energi fra sentrale myndigheter, i form av f.eks. fleksible regelverk, eller ressurser som muliggjør felles prosjekter og programsatsinger.
• Fra sentralt nivå bør det utvises et aktivt engasjement og oppfølging. Det må gis signaler om dette arbeidets betydning i styringen av statsetatene og i de rammer som gis for fylkeskommunenes virksomhet.
• Samarbeid er tidkrevende prosesser der det må være rom for prøving og feiling. Det kreves både tålmodighet, kløkt og respekt i forhold til andres arbeidsmåter og forvaltningskulturer. En vellykket samhandling mellom i utgangspunktet forskjellige etater krever en oppbygging av kunnskap og innsikt om hverandres arbeidsområder og arbeidsmåter, det krever en utvikling av gjensidig tillitt sektorer og gjensidige tilpasninger. Og til sist krever det motiverte og engasjerte aktører.

Regjeringen har pr. idag ikke tatt standpunkt til den videre oppfølgingen av frifylkeforsøkene. Nå må vi vurdere samlet det erfaringsmaterialet vi har. La meg nevne noen problemstillinger som det er aktuelt å arbeide videre med.

En utfordring framover er å videreutvikle modeller for samhandling mellom sektorene som fanger opp de forutsetningene som jeg har trukket fram. Jeg ga tidligere i foredraget en kort beskrivelse av hvordan EU organiserer sin regional- og arbeidsmarkedspolitikk for å bedre sektorsamordningen. Den såkalte partnerskapsmodellen har vi også prøvd ut her i Norge med gode erfaringer, gjennom arbeidet med mål-6 planen i de fire nordligste fylkene. Men vi har også praktisert en form for partnerskapsmodell både gjennom etatssjefskollegiene i frifylkene, arbeidsmarkedsrådene og Opplands-modellen. Som jeg har understreket flere ganger har denne samarbeidsformen gitt gode resultater i de to frifylkene. I de fylkene som har etablert arbeidsmarkedsråd er det fortsatt mye mer å hente, men her er det også en positiv prosess på gang. Fylkene bør arbeide videre langs disse linjene, videreutvikle det forpliktende samarbeidet regionalt og forsøke å trekke partene i næringslivet med i samarbeidet.

Men det er ikke bare på regionalt nivå et det må jobbes videre med å få til et forpliktende samarbeid. Sentrale myndigheter må også trekkes med i dette arbeidet. I forbindelse med mål -6 planen i de fire nordligste fylkene høsten 1994 ble det nedsatt et partnerskap med nasjonale og regionale myndigheter. Flere av de departementene som deltok i dette partnerskapet har uttrykt at erfaringene fra dette arbeidet var positive, og at det kunne være av interesse å se på mulighetene for å arbeide videre langs en slik linje.

Frifylkene har også etterhvert laget utviklingsplaner for saker som ligger i grenseflaten mellom de ulike ordningene og iverksatt en rekke felles prosjekter innenfor kompetanseutviklingsfeltet og næringsutvikling. Det har kommet fram i mange sammenhenger at en tettere kobling mellom planer og virkemidler har vært en viktig forutsetning for å virkeliggjøre felles prosjekter. Dette er også et bærende element i strukturfondsarbeidet i EU. Jeg har i denne sammenheng merket meg frifylkenes forslag om at det bør øremerkes noe midler til tverr-sektorielt utviklingsarbeid fra de ulike etatenes budsjetter.

Jeg har registrert at det er ulike oppfatninger om de forslagene som er presentert i arbeidsgruppen som har vurdert ulike modeller for den framtidige organiseringen av SND. Jeg har også merket meg at noen mener at det kan bli vanskelig å videreføre de gode resultatene fra forsøkene dersom flertallets modell blir valgt. Jeg vil ikke gå inn på den diskusjonen her. Men jeg vil allikevel slå fast at mulighetene for å utnytte de positive forsøkserfaringene og å videreutvikle gode modeller for sektorsamordning vil kunne ivaretas innenfor begge modellene.

IV Avslutning

Helt til slutt vil understreke at det som skal være bestemmende for hvordan vi velger å organisere vår virksomhet, sentralt og lokalt, er hensynet til brukerne. De løsninger og modeller vi velger må avspeile at det er brukerne av de ulike ordningene som står i sentrum. De brukerundersøkelsene jeg viste til tidligere viser at samarbeid på tvers av sektorgrensene gir fornøyde brukere. Min appell til dere er derfor - fortsett i de positive sporene dere har begynt, bygg videre på det samarbeidet som er utviklet eller som er i ferd med å utvikles.

I redegjørelsen til Stortinget 16. mai i år slo jeg fast at vi i utviklingen av politikken framover, skal ta med oss erfaringene fra frifylkeforsøkene, fra de øvrige samordningsmodellene og erfaringene fra mål-6 arbeidet. Dette skal vi arbeide videre med fram mot neste prinsippmelding om regionalpolitikk.