Norge mot år 2000 - Utvikling og omstilling

KAD - Taler 95 - Norge mot år 2000 - Utvikling og omstilling

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Norge mot år 2000 - Utvikling og omstilling

Hovedforedrag på Sunnhordlandskonferansen 12. oktober 1995

---

Jeg takker for invitasjonen til å holde dette hovedforedraget på Sunnhordalandskonferansen 1995. Arrangementet, som etterhvert er blitt en tradisjon, er et godt initiativ og jeg vil nytte anledningen til å gi honnør til arrangørene av konferansen. Mitt foredrag har som overskrift "Norge mot år 2000" med hovedvekt på utvikling og omstilling både i næringsliv og offentlig forvaltning. Jeg vil under foredraget se nærmere på situasjonen i Sunnhordlandregionen. Deretter vil jeg ta for meg de utviklingstrekk og utfordringer vi står overfor de nærmeste år. Til sist vil jeg si litt om hvordan vi fra mitt departement forholder oss til disse utviklingstrekkene og utfordringene. Jeg håper at det etter foredraget blir igjen litt av min tiltenkte tid til å svare på eventuelle spørsmål.

Positiv utvikling i regionen, men hva på litt sikt?

Før jeg ser på viktige utviklingstrekk i årene fremover vil jeg med bred pensel male bildet av Sunnhordlandsregionen slik jeg ser regionen i dag. Av årsaker dere sikkert forstår forsøker jeg å følge godt med i og har stor interesse av det som skjer i Sunnhordland. Og det er ikke lite, la meg nevne noe!

Gjennom det regionale planarbeidet som har foregått i Sunnhordland de siste 15 årene, har regionen utviklet politiske strategier som synes gjennomtenkte og peker fremover. Sakte men sikkert har regionen våget å gjøre de prioriteringer som ville vært vanskelige for 15-20 år siden, bl. a. når det gjelder samferdsel og senterstruktur. Regionen står overfor store utfordringer på samferdselsiden. Dersom disse realiseres vil det redusere avstandsulemper og skape en sterkere og mer robust region.

Jordbruket og havbruk- og fiskerinæringa gir grunnlag for stadig nye arbeidsplasser innen foredling. Fatlandkonsernet, med hovedvekt i Ølen, er nå landets største slakteribedrift. I Åkrafjorden har flere bedrifter spesialisert seg på nisjeprodukter innen kjøtt og pølser. Vestlandsmeieriets avdeling i Etne og Etne bygdemølle er begge viktige bedrifter i sitt område.

Sunnhordland er den største oppdrettsregionen i landet med ca. 10 % av samla kvantum. Med grunnlag i de store fiskeriressursene, har det grodd opp flere nye fiskeriforedlingsbedrifter i Sunnhordland. Jeg vil spesielt trekke frem Bremnes Seafood, Norsk Akvakultur, Viking Fjord og Austevoll Fiskeindustri som er blant de største nye bedriftene. Med den nasjonale posisjon som Vestlandet og Sunnhordland har bør regionen i enda større grad bidra til å øke foredlingsgraden innenfor oppdrettsnæringen.

Sunnhordland er nå en av de mest fremgangsrike industriregioner i landet. I alt 35 % av de yrkesaktive i Sunnhordland, eller nærmere 7 000 ansatte er fordelt på en rekke store og små industribedrifter. Disse er hovedsakelig innenfor mekanisk industri og skipsbygging/skipsindustri, bl.a. med satsing på installasjoner for petroleumsbransjen både til lands og på sokkelen. Særlig er det bygd opp stor kompetanse på bruk av aluminium til bygging av offshorestrukturer (Boligmoduler o.s.v.), skip, brukonstruksjoner etc.

Det er interessant at Halsnøy Verft nå bygger Nord-Europas største aluminium-ferje på ett skrog. Merittlista til Kværner Fjellstrand, Rosendal Verft, Oma Båtbyggeri og Båtutrustning er også lang når det gjelder bygging av skip/båter i aluminium til det norske og internasjonale markedet.

For oss som kjenner regionen godt er det vel liten tvil om at Sunnhordland med utgangspunkt i sitt rike industrimiljø er i stand til å ta ansvar for gjenvinning av oljeinstallasjoner etterhvert som offshorefelta tømmes og installasjonene må fjernes. Boreaktivitetene i Nordsjøen medfører at store mengder restprodukt dumpes på havbunnen. Jeg har derfor med glede merket meg at Sunnhordland Interkommunale Miljøverk og Aker Stord, har etablert et samarbeid med sikte på å ta hand om boreslam og andre restprodukt. Miljøverket i Sunnhordland har stor kapasitet og fasiliteter til å kunne ta seg av denne oppgaven over et stort område.

Sunnhordland har stor vekstkraft i seg fordi regionen har store naturressurser, høg kompetanse innen flere områder, et unikt industrimiljø og et uvanlig godt samarbeidsklima. Når de nå også er utsikter til at regionen kan få en bedre infrastruktur (veier, kommunikasjoner etc.), er jeg optimistisk for tiden fremover.

Imidlertid er det dekning for å si at regionen er sårbar. Ingen region i landet (kanskje med unntak av Stavanger/Nord-Jæren) har et så sterkt avhengighetsforhold til oljevirksomheten. Vi vet ikke når det er slutt på å bygge plattformer, boligenheter og utstyrsenheter til norsk sokkel. Men vi regner med en gradvis nedbygging i investeringer, både fordi det blir færre feltutbygginger, og fordi ny teknologi åpner for mindre og enklere installasjoner. Det ligger derfor en stor utfordring i å få til en omstilling i bedriftene og etablering av nye bedrifter som er rettet mot nye og eventuelt utradisjonelle markeder.

Vår omstillingsbevilgning kan være av interesse for å møte disse utfordringene. Kommunaldepartementet er for tiden svært opptatt av det som nå skjer innenfor oljeaktivitetene og følger nøye med for å motvirke negative konsekvenser. Vi er derfor interessert å følge tett med på SNF-utredningen som Hordaland fylkeskommune og fylkesarbeidskontoret har igangsatt.

Felles innsats

De fleste fylkene på Vestlandet har meget aktivt utarbeidet fylkesplaner, noe som er viktig for det distrikts- og regionalpolitiske arbeidet i landsdelen. I tillegg har flere fylker utarbeidet fylkesdelsplaner for bestemte regioner innen fylke eller innenfor bestemte sektorer. Dette er en god måte å skaffe seg et omforenet grunnlag for felles innsats av offentlige sektorer og næringslivet for å møte utfordringene og for å utvikle levedyktige regioner i de enkelte fylker. Jeg må imidlertid presisere viktigheten av å utvikle konkrete og prioriterte handlingsplaner slik at planene blir reelle styringsverktøy og ikke "papirplaner".

Positiv utvikling for Norge

Norge, som nasjon har i de siste åra vært gjennom en vanskelig periode. Den økonomiske veksten har vært lav og arbeidsledigheten altfor stor, over hele landet. Nøkkelaktører i næringslivet har hatt store problemer. Situasjonen ser nå lysere ut. Mye skyldes bedre konjukturer, men jeg vil ikke undervurdere den innsats som regjeringen og partene i arbeidslivet har har gjort for å få skikk på norsk økonomi. Optimismen er nå kommet tilbake. Prisstigningen og rentenivået er lavt. Det ligger an til høyere økonomisk vekst og vi ser positive utviklingstrekk i arbeidsmarkedet. Norsk økonomi er inne i den sterkeste oppgangskonjunkturen siden midten av 1980-tallet, etter mange år med forholdsvis lav vekst. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser en produksjonsvekst i Fastlands-Norge fra 1993 til 1994 på 3,9 pst.. Dette er den sterkeste veksten siden 1986. For 1994 sett under ett kom vekstimpulsene i første rekke fra oljeinvesteringene, markert eksportoppgang og sterk vekst i det private forbruket og i boliginvesteringene. Men jeg vil understreke at den viktigste politiske oppgaven vi står overfor er fortsatt å bidra til at antallet lønnsomme og varige arbeidsplasser kan økes.

I forslag til Statsbudsjett for 1996, som nylig ble lagt frem, forutsetter man at oppgangen i norsk økonomi vil fortsette, selv om det nå er tegn til mer moderat vekst på enkelte områder, bl.a. for det private forbruket, vareeksporten og vareimporten. En stram budsjettpolitikk og lavere oljeinvesteringer trekker også etterspørselsveksten ned. På den annen side er det klare tegn til at investeringene i fastlandsbedriftene nå tar seg kraftig opp.

Av spesiell interesse for næringslivet på Vestlandet generelt og i Sunnhordland spesielt er utviklingen i investeringsaktiviteten i petroleumssektoren. Man anslår at etterspørselen mot fastlandsøkonomien faller med 5,5 mrd kroner i fra 1994 til 1995. Noe som tilsvarer ca 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge. I perioden 1995-99 forventer man en fortsatt nedgang i investeringene, men det vil fortsatt være et stort marked. Imidlertid er det verd å merke seg at selv om investeringene blir redusert vil vedlikeholdsmarkedet holde seg stabilt og trolig øke noe.

Det blir fortsatt utbygging av nye felt og produksjonsøkning, men hvert enkelt felt blir mindre og dermed mindre kapitalkrevende. Utbyggingen av satellitter som blir knytt opp mot eksisterende infrastruktur vil stille stadig større krav til enklere tekniske og mer økonomiske løsninger. Ved årsskifte vil 15. konsesjonsrunde bli behandlet og det er stor søknad. Dette vil generere ny aktivitet både på boresiden og etterhvert på utbygging og drift.

På Vestlandet blir utfordringen å møte følgene av tilbakegangen i oljeinvesteringene. Det vil si at dere i industrien står overfor to parallelle utviklingstrekk: En nedgang i etterspørselen som følge av tilbakegangen i oljeinvesteringene, og en oppgang i etterspørselen som følge av økte investeringer i fastlandsøkonomien. Hvilken effekt som blir sterkest er vanskelig å si på nåværende tidspunkt.

Kampen om ungdom og kompetanse

Utdanningens stadig mer sentrale plass i samfunnet vil få store virkninger for bosettingsutviklingen framover. Siden 1980-tallet har en stadig økende andel av ungdommen tatt høyere utdanning. Sammen med kravet om at begge ektefeller ønsker en brukbar jobbsituasjon, stiller dette helt andre og større krav til arbeidsmarkedet og til andre forhold som har betydning for "etablerings- og bolysten" for de unge. Kanskje det viktigste slaget om distriktenes framtid kommer til å stå nettopp her. De lokalsamfunn som vinner slaget om ungdommen, vil stå best rustet i forhold til framtidens regionale utfordringer. Utfordringen for distriktspolitikken blir nå å møte de forsterkede sentraliseringstendensene man erfaringsmessig får i perioder med sterk økonomisk vekst.

En annen utfordring vi står overfor er å kunne møte de stadig økte kompetansekrav, både i offentlig og privat sektor. Dette kompetansekravet angår ikke bare ungdom, men like mye vi godt voksne. Vi må heller ikke glemme at verden er inne i en digital revolusjon. Informasjonsteknologien (IT) åpner for helt nye muligheter både for det enkelte menneske og for samfunnet. Denne nye teknologien åpner for nye muligheter, både i distriktene og i sentrale strøk. Men for å utnytte denne nye muligheten er vi avhengig av kompetente mennesker i alle deler av landet.

Hvor skal vi skape nye arbeidsplasser ?

Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle. Derfor må politikken rettes inn mot økt sysselsetting og en varig styrking av grunnlaget for arbeid og verdiskaping for å lykkes.

Hvordan griper så Regjeringen fatt i dette?

For at vi skal klare å øke antallet nye arbeidsplasser, må vi finne ut hvor mulighetene for nyskaping og sysselsetting er størst. Svaret må begrunnes ut fra en analyse av NÅ-situasjonen og mulighetene i norsk økonomi. Hvis vi ser på utviklingen i de ulike næringene våre på nasjonalt nivå, så er det et markert trekk at f.eks.. industrien sysselsetter stadig færre på nasjonalt nivå. Bare i perioden fra 1989 til 1993 ble (ifølge data i Statistisk årbok) industrisysselsettingen redusert med 6 % (målt i timeverk). Industrien er i dag ansvarlig for bare 21 % av sysselsettingen i næringslivet i Norge. Er dette et problem ? La oss se litt på det:

Hvilke næringer vokser?

I statistisk sammenheng er vanligvis næringslivet gruppert i 11 forskjellige næringer: Primærnæringer, Oljevirksomhet, Industri og bergverk, Elektrisitetsforsyning, Bygge- og anleggsvirksomhet, Varehandel, Utenriks sjøfart og oljeboring, Samferdsel, Boligtjenester, Finansiell tjenesteyting og Annen næringsvirksomhet. (Offentlig forvaltningsvirksomhet, statlig og kommunal er ikke inkludert.)

Jeg kan ha lyst til å spørre - hvilke av disse næringene tror dere er de mest ekspansive når det gjelder sysselsetting?

Det har vært en viss vekst i Oljevirksomheten og oljeboringen, men det interessante er at den eneste delen av norsk næringsliv ellers som vokser - og vokser mest, er restkategorien "Annen næringsvirksomhet". Man kan selvsagt si at det noe i veien med kategori-inndelingen, men fakta er; Denne delen av næringslivet har vokst sterkt i de senere år og har i dag en like stor andel av sysselsettingen som all industri og bergverksdrift i Norge. (jf. Statistisk årbok, 1994)

Men hva så med verdiskapningen?

Næringsutvikling dreier seg om mer enn sysselsetting. Hvis vi ser på de ulike næringers bidrag til bruttonasjonalproduktet er det igjen annen næringsvirksomhet som er "vinneren". Annen næringsvirksomhet er faktisk den delen av norsk næringsliv som (bortsett fra oljevirksomheten) bidrar mest til bruttonasjonalproduktet. (jfr. Statistisk årbok, 1994)

Men det store spørsmålet blir så: skal dette tolkes som et sykdomstrekk ved norsk økonomi - eller kan dette være uttrykk for at det har skjedd endringer i økonomien som innebærer at de beste vekstmulighetene finnes innen andre områder enn før?

Svaret på dette er ikke enkelt, men det er verd å merke seg at utviklingen er den samme i de fleste land i Europa samt f.eks.. USA og Japan. Og ser vi litt nærmere på hva slags bedrifter som finnes i denne restkategorien så kan vi forstå den utviklingen som skjer - for i gruppen Annen næringsvirksomhet finner vi - foruten deler av reiselivsnæringen - konsulentbransjen, mange datafirmaer, oppfinnere og svært mye av den typen kompetansebasert virksomhet som mange forskere betegner som drivkrefter i framtidens næringsliv: - En kunnskaps- og informasjonsbasert økonomi.

Småbedriftene er vekstfaktoren i norsk næringsliv

Endringene i næringslivet gjelder ellers ikke bare endringer i forholdet mellom ulike næringer. Det skjer også vesentlige endringer når det gjelder forholdet mellom de store og små aktørene i næringslivet. Dette har både Regjeringen, jeg og dere visst om en stund, men jeg vil gjerne minne om de faktiske forhold.

Når det gjelder den reduksjonen i sysselsettingen som vi opplevde i 80-årene, så er det viktig å merke seg at det var storbedriftene alene som sto for nedgangen. De små bedriftene hadde en solid vekst i sysselsettingen. Fra 1980 til 89 hadde småbedriftene (med mindre enn 20 ansatte) en vekst på 65.000 sysselsatte - samtidig med at de store (med over 199 ansatte) hadde en nedgang på 54.000 sysselsatte. Og det interessante er at veksten blant de små kom hovedsakelig blant de aller minste bedriftene.

Denne utviklingen har fortsatt i 90-årene, og utviklingen er ikke spesiell for Norge. EU har iverksatt en større undersøkelse om SMB-bedrifter (The European Observatory for SME's) og denne undersøkelsen viser at i 90-årene er det bare det man kaller "microbedrifter" - bedrifter med mindre enn 10 ansatte - som har hatt vekst i sysselsettingen i Europa. Blir det lenger riktig å snakke om SMB, små og mellomstore bedrifter? Kanskje blir det fremover viktigere å snakke om SBS, små og bitte små bedrifter.

Nyskaping som grunnlag for økt verdiskaping og sysselsetting

Hvis det er så at betingelsene for nyskaping, lønnsomhet og sysselsetting i næringslivet er i ferd med å endres, er det viktig med nye bedrifter og nye typer bedrifter. I denne sammenheng kan det være viktig å erkjenne at den tradisjonelle industrien trolig ikke makter å skape alle de nye arbeidsplassene vi trenger. Men selv om industrien sysselsetter færre, så er industrien og de store bedriftene fortsatt svært viktig for økonomien, eksportinntektene og som kompetanseleverandør. Vi må fremover også være mer opptatt av det samspillet som er mellom store og små bedrifter. De store kapitalsterke enhetene som går foran og gjør de tunge markedstrekkene, og de mange små og handlingsdyktige bedriftene som er i stand til utnytte de nye markedsmulighetene som oppstår.

For å kunne utvikle nye bedrifter i årene fremover må vi ha to tanker i hodet samtidig. For det første er det nemlig ikke slik at nye bedrifter oppstår som troll av eske. Selv om eksisterende industri og store bedrifter ikke kommer til å øke sysselsettingen innenfor sine porter, vil de og må de spille en vesentlig rolle i utviklingen av nye bedrifter og nye typer av bedrifter både utenfor og innenfor portene. Dette ansvaret må industribedriftene være seg bevisst. Mye av den høyeste kompetansen besittes av de store bedriftene. Som jeg var inne på innledningsvis er det positiv utvikling i industrien i Sunnhordaland og mange nye bedrifter er skapt. Men på dette området kan vi desverre ikke lene oss tilbake og si at vi er ferdig med jobben. Og jeg er sikker på at industrien, både i Sunnhordaland og i landet for øvrig, er villig til å ta et stort ansvar for utvikling av stadig nye bedrifter og nye produkter.

I tillegg til satsingen på knoppskyting og utvikling av store bedrifter må vi legge til rette for entreprenører og grundere som ikke har et etablert nettverk. I denne sammenheng er mitt departements landsomfattende etablererstipendordning aktuell. Etablererstipendiet har vist seg å være en ordning som har gitt en betydelig sysselsettingseffekt. En undersøkelse gjennomført av Telemarksforskning og SNF-Oslo har vist at omkring halvparten av stipendiatene i perioden 1989-90 har etablert egen virksomhet - som de fremdeles driver. Sett i forhold til sammenlignbare tiltak rettet mot etablering av nye arbeidsplasser, så ser det ut til at etablererstipendordningen er et effektivt virkemiddel.

For å lykkes i nyskapingsarbeidet er det som jeg har nevnt viktig å satse på nye bedrifter og produkter. Undersøkelser fra andre land viser at rundt 10% av antall arbeidsplasser skiftes ut hvert år. I Norge regner man med at det er 7 - 8%. Disse må erstattes med like mange nye arbeidsplasser for at ikke ledigheten skal øke.

Gode og stabile rammebetingelser er viktig for næringsutvikling

I en tid med økende konkurranse blir det stadig viktigere at betingelsene for næringsutvikling i våre regioner er like gode som de som finnes i andre land. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret oss at norsk næringsliv kan konkurrere på like vilkår med næringslivet i EU-landene. Dette er viktig, ikke minst for en rekke eksportbedrifter i distriktene. For næringslivet er EØS-avtalen en god avtale. Men vi må også se i øynene at det finnes problemer knyttet til noen bransjer, problemer som EØS-avtalen ikke gir noen fullgod løsning på. Dette gjelder blant annet deler av fiskerisektoren, tekstilindustrien og landbruksbasert næringsmiddelindustri. For fiskeeksporten ligger det etter forhandlinger til rette for at vi får kompensasjon for toll til Sverige, Finland og Østerrike. Tollkompensasjon vil også kunne benyttes i de øvrige EU-land, men endrer ikke helhetsinntrykket av EU´s tollsatser. Til tross for nevnte forhandlingsresultat, vil tollsatsene i høy grad stimulere til råvareeksport og være begrensende for ferdigvareeksporten. For landbruket vil det fortsatt være behov for omstillinger, både som følge av GATT/WTO-avtalen og behovet for å redusere kostnadsnivået.

Utvikling og omstilling også i offentlig forvaltning

Som følge av endringer både nasjonalt og internasjonalt vil regionalpolitikken stå overfor betydelige oppgaver i tiden som kommer. Mer enn før er det nødvendig at vi får en best mulig utviklingseffekt ut av den samlede regionalpolitiske innsatsen. For å få til en mer effektiv distrikts- og regionalpolitikk er det viktig at vi tar utgangspunkt i de problemer den enkelte region står overfor, og setter virkemidlene inn for å løse disse problemene. Det er spesielt tre innsatsområder som peker seg ut for den videre utvikling av regionalpolitikken:

1. Forsterket regionalt samarbeid på tvers av landegrenser,
2. En bedre samordning av den samlede offentlige innsatsen for regional utvikling, og
3. En videreutvikling av virkemidler og forvaltningsapparat rettet mot næringsutvikling i regionene.

Utvikling av Nordsjø-perspektivet

Jeg skal her ikke legge stor vekt på punkt 1 og 2, men jeg må minne om at Nordsjøregionen vil komme til å spille en viktig rolle i det "Regionenes Europa" som vi ser vokse frem. På norsk side har vi lenge arbeidet for at regioner og fylker skal kunne spille en mer aktiv rolle i det fremtidige Europa. Det gjelder også samarbeid på tvers av landegrensene. For oss er det viktig å bygge ut et regionalt samarbeid, slik at vi kan delta i utformingen av våre nærområder i Nordsjø-bassenget, i likhet med deltakelse i oppbyggingen av det regionale samarbeidet rundt Barentshavet. Det regionale samarbeidet må forankres politisk. Det lokale engasjement i næringsliv, organisasjonsliv og folkevalgte organ gir styrke til et reelt samarbeid på tvers av landegrensene.

Sterkere samordning av offentlig innsats

Jeg vil kort også nevne at det har vært et høyt prioritert mål i Norge å bedre samordning av den samlede offentlige innsatsen med betydning for regional utvikling . Det har de siste årene vært tatt flere initiativ for å styrke sektorsamordningen. Samordning mellom Kommunaldepartementets distriktspolitiske virkemidler og midler fra andre sektorer har vært forsøkt, blant annet gjennom frifylkesforsøkene. I forsøket i Aust-Agder og Nordland, som varer ut 1995, prøver vi ut en samordnet bruk av distriktspolitiske virkemidler, bygdeutviklingsmidler og opplæringsmidler innenfor arbeidsmarkedsetaten. En sentral del av oppsummeringen vil nå være å se om tiltaket har ført til større brukervenlighet overfor næringslivet og en bedret næringsutvikling i fylkene. I tillegg må en vurdere hvilken effekt forsøket har hatt for kompetanseutviklingen i de to fylkene.

Videreutvikling av virkemidler og forvaltningsapparat

Å videreutvikle virkemidler og forvaltningsapparat for å styrke næringsutviklingen er en stor og kontinuerlig oppgave. De regionalpolitiske virkemidlene på Kommunaldepartementets budsjett skal legge til rette for næringsutvikling i distriktene. Vi er inne i et viktig arbeid med å gjøre disse virkemidlene mer tilpasset distriktsnæringslivets behov. Det er derfor nødvendig å tenke nytt både når det gjelder innretningen av virkemidlene, og organiseringen av virkemiddelapparatet.

Nyskaping og nyetableringer

Som jeg har nevnt tidligere vil vi styrke innsatsen rettet mot nyskaping og nyetableringer. I denne forbindelse har vi de siste årene fått egne virkemidler og satt i verk prosjekter for å stimulere entreprenørskap og etablering av nye virksomheter. Etablererstipendordningen gir potensielle etablerere muligheter for å starte egen virksomhet. Ordningen er nylig blitt evaluert, og vi har fått stadfestet at den fungerer etter hensikten. Gjennom de såkalte EtablererService-prosjektet som ble startet i 1990 var målet å bedre etablereropplæringen og å utvikle bedre miljømessige betingelser rundt nyskapingsarbeidet. Dette prosjektet har gitt oss viktig kunnskap. I forlengelsen av dette arbeidet har departementet satt igang flere prosjekter der hensikten er å videreutvikle og å bedre den faglige kunnskapen om betingelsene for næringsutvikling og å øke kompetansen og motivasjonen i det regionale og lokale apparatet.

For å videreutvikle innsatsen regionalt og lokalt har vi valgt ut to prøvefylker der målet er å bedre integreringen av nyetableringsinnsatsen i de strategiske næringsplanene og øke politikernes rolle i dette arbeidet. På lokalt plan planlegger vi i samarbeid med blant annet Kommunenes Sentralforbund å sette igang en kampanje der siktemålet er å øke engasjementet og forståelsen for nyetablering og nyskaping i kommunene.

Et annet ledd i vår satsing på nyskaping og nyetableringer regionalt har vi gjennom en mer effektiv og offensiv bruk av de tunge, nasjonale forskningsmiljøene. Programmene med de treffende benevnelsene TEFT ( Teknoligiformidling fra forskningsinstitutter til SMB) og FORNY (Forskningsbasert nyskaping) retter seg mot henholdsvis teknologispredning til småbedrifter og kommersialisering av forskningsideer. Dette er tunge nasjonale satsinger som kan ha vidtrekkende betydning for den regionale næringsutviklingen i mange år fremover.

SNDs regionale organisering

I en beskrivelse av innsatsen for regional næringsutvikling, kommer jeg ikke utenom organiseringen av støtteapparatet. De har kommet signaler, bl.a. annet fra næringslivet, om misnøye med organiseringen av Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds regionale apparat.

For å vurdere dette ble det i januar i år etablert en arbeidsgruppe som blant annet skulle gi en tilråding om hva som er den mest effektive organiseringen av SND. Som dere sikkert er kjent med, ble det i arbeidsgruppens rapport, presenteres to ulike modeller for en framtidig organisering. Gruppen er delt i et flertall og et mindretall, hvor de to grupperingene tilrår hver sin modell. Den endelige beslutningen om SNDs fremtidige organisering vil bli tatt av Stortinget i vårsesjonen. Det er derfor ikke aktuelt for Regjeringen å ta stilling til de konkrete modellene nå. Jeg vil likevel bruke noe tid på å gå inn på de kriteriene gruppen har blitt enige om bør ligge til grunn for organiseringen av det regionale apparatet.

Virkemiddelapparatets effektivitet skal måles i forhold til oppnådde resultater. Disse resultatene er knyttet til utviklingen i kundebedriftene og de ringvirkningene denne utviklingen har. For å nå gode resultater er det derfor av helt sentral betydning at apparatet spiller på lag med næringslivet, og at næringslivet ser nytten av å ha et offentlig virkemiddelapparat. Dette kriteriet er for meg svært sentralt. Dersom apparatet ikke oppfattes som brukervennlig av næringslivet i alle deler av landet, har vi etter min mening ikke lykkes med en viktig del av nærings- og regionalpolitikken. Arbeidsgruppen har da også lagt særlig vekt på brukervennlighet i utformingen av kriterier.

Brukervennlighet er imidlertid ikke det eneste forholdet som er viktig for å kunne utforme den fremtidige organiseringen. Arbeidsgruppen presenterer derfor flere kriterier. Etter min mening kan disse kriteriene deles inn i to hovedkategorier. Den ene kategorien omfatter behovet for nasjonal styring og koordinering. I utøvelsen av en nasjonal nærings- og regionalpolitikk har SND et ansvar for å fremme en samordnet nasjonal næringsutvikling. Det vil si at virkemiddelbruken må koordineres i forhold til enkeltbransjer og regioner. I praksis må dette innebære at SND får mulighet til å gi styringssignaler til det regionale apparatet.

Den andre kategorien omhandler lokal forankring. Det er viktig å sikre en god kobling mellom fylkeskommunens brede perspektiv i næringsutviklingsarbeidet og bruken av bedriftsrettede virkemidler. Dette vil i større grad bidra til å understøtte lokal vekst enn en modell hvor denne koblingen ikke finnes og hvor fylkeskommunene ikke har innflytelse på bruken av virkemidler.

Gruppens vurdering av kriterier viser klart og tydelig at den framtidige modellen må understøtte både SND´s og fylkeskommunenes rolle og ansvar. Etter min mening har arbeidsgruppen dermed ledet diskusjonen inn på et konstruktivt spor bort fra den ensidige fokuseringen på motsetningene mellom SND og fylkeskommunen. Utfordringen som skisseres er heller å utforme en modell som gjør det mulig å kombinere det beste i SND og fylkeskommunene.

Arbeidsgruppens rapport har vært på høring, og jeg har registrert at det er ulike oppfatninger om det arbeidsgruppa har foreslått. Det vi uansett må kunne enes om, er at det er viktig å styrke fylkeskommunenes og dermed det regionale nivås ansvar og innflytelse på egen næringsutvikling. Dette må gjelde alle fylkene i landet, både "distriktsfylkene" og de andre.

Jeg håper at vi gjennom hele denne prosessen skal få til en modell som fungerer bedre enn dagens. Vi må klare å kombinere det lokale og fylkespolitiske ansvaret for næringsutvikling med det behovet næringslivet og brukerne har for nærhet til beslutningstakerne og et enhetlig og klart regelverk for behandlingen.

Ny kunnskap i omstillingsarbeid

For å utvikle metoder som gjør at vi kan komme i forkant av problemene, har Kommunaldepartementet igangsatt noe vi kaller Beredskapsprogrammet og som finansieres over omstillingsbevilgningen. Stord og Høyanger er, i sammen med Åmot i Hedmark og Bardu og Målselv i Troms, med i det dette programmet. Målsettingen med Beredskapsprogrammet er å sette kommunene selv i bedre stand til å møte eventuelle fremtidige reduksjoner i eksisterende næringsliv. F.eks. har en på Stord bl.a. satset på bistand til mindre bedrifter, landbasert havbruk, og utvikling av forretningsområder innenfor Akerbedriften. Programmet har også bidratt til å utvikle og styrke Stords profil som idrettskommune. I Høyanger har man bl.a. satset på Leira Næringspark - utleiebygg på Hydro Aluminiums fabrikkområde for utvikling av næringsaktivitet og Hydro Stumek som har spesialisert seg på stuksveising, sveising og platearbeid.

Jeg synes det er verd å stoppe opp litt å se nærmer på de erfaringer Beredskapsprogrammet har fremskaffet. I Beredskapsprogrammet har en prioritert å arbeide kun med 2 strategier; knoppskyting og identitetsskaping, En har videre satset på et fåtall prosjekter innenfor hver strategi. Dette har ført til at aktørene har kunnet konsentrere innsatsen sin på få utvalgte områder og på den måten legge større vekt på gjennomføringen av prosjektene. Dette har ført til at det har skjedd en endring fra forvaltningskultur til gjennomføringskultur i kommunene som deltar i programmet.

Det er gledelig at en del kommuner og fylkeskommuner nå er på full fart bort fra forvaltningskulturen og over på en til utvikling- og gjennomføringskultur (iverksetting og gjennomføring) i næringsutvikling. En annen viktig dimensjon i Beredskapsprogrammet er forholdet til penger som virkemiddel i omstilling. I programmet har en vært mer opptatt av hva en selv kan skape ved å bygge på lokal identitet, egne ressurser og ansvarsfølelse. Programmet har et stykke på vei vært en "avvenningskur" i forhold til statlige tilskudd. Akkurat det gleder en tidligere finansminister!

Det har i programmet også vært lagt vekt på å trekke med næringslivet, og ikke minst hjørnesteinsbedriften, i både planprosess og gjennomføringen av prosjektene. På den måten kan en utnytte den høye kompetansen som finnes i næringslivet og på samme tid skape den nødvendige lokale forankring. På Stord har for eksempel Aker Stord stilt opp med sitt nettverk og internasjonale kontakter. Det har gitt en god ressursutnyttelse. Det er derfor viktig at en i næringsutvikling legger opp til et nært og mest mulig forpliktende samarbeid mellom kommunens politiske og administrative ledelse, hjørnesteinsbedriften, øvrig næringsliv og interesseorganisasjoner lokalt. Fylkeskommunens rolle i omstillingsarbeidet er også blitt fokusert i Beredskapsprogrammets siste fase. Fylkeskommunen er viktig for samordning av ressurser. Fylkeskommunen har stor lokal kunnskap og det er derfor viktig å involvere fylkeskommunen tidlig i omstillingsarbeidet. Sist men ikke minst har Beredskapsprogrammet satt ledelse i sentrum. God ledelse er alltid en mangelvare og det er derfor viktig å legge større vekt på ledelse og lederrollen i utviklingsarbeid. Til syvende og sist er det enkeltmennesker som må ta ansvar og synliggjøre resultater.

I tillegg til satsingen på Beredskapsprogrammet har flere vestlandskommuner fått status som ordinære omstillingskommuner, og tilført betydelige midler. Dette gjelder bl.a Sauda, Vaksdal, Fedje og noen kommuner i Nordhordlands regionen: Austrheim, Lindås, Meland og Radøy. Årdal og Sunndal har tidligere fått betydelig hjelp til omstilling og nyskaping.

Voss er definert som såkalt forsvarskommune og får økonomisk og kompetansemessig hjelp til omstilling i sitt næringsliv som følge av nedskjæringene i Forsvaret.

Kommunaldepartementet vurderer nå også om Odda skal få status som omstillingskommune.

Den støtte som gis over omstillingsbevilgningen vil avhenge av behovet for omstilling. I første omgang gis det støtte til å få satt igang omstillingsarbeidet; videre støtte gis så med utgangspunkt i dette arbeidet og i hvilke prosjekter som presenteres. Hvis omstillingsbehovet ikke er avgrenset til en kommune, men f.eks. hele regioner har man også muligheten til å gå inn å støtte disse. Noe som bl.a. er gjort i Nordhordland. I fremtidige omstillingsområder vil vi, for å sikre god lokal forankring, stille krav om at kommunen/regionen selv bidrar med betydelig økonomisk innsats. I klartekst betyr dette at for hver krone sentrale myndigheter bidrar med stilles det krav om minst en krone fra lokalt/regionalt hold.

Generelt vil jeg si at jo før man kommer i gang med nyskapning og omstillingsarbeid dess bedre, slik som vi forsøker å utvikle modeller for i Beredskapsprogrammet som jeg nevnte tidligere. Det er ikke noe fra vårt erfaringsmaterialet som tilsier at nødvendig å vente til krisen er der, selv om det ofte kan være vanskelig å få forståelse for alvoret i situasjonen. Det tar bare noe mer tid for å skape forståelse og kultur for forandring. Det er imidlertid viktig å presisere at ansvaret for omstillingsarbeidet ligger på lokalt nivå; i den enkelte kommune og region. KAD, Fylkeskommunene og SND kan kun være støttespillere i dette arbeidet.

Avslutning

Mitt innlegg har spent over mye, både stort og smått. Situasjonen i Sunnhordland er pr. i dag positiv. Men vi må ikke underslå de store utfordringer både denne regionen og landet står overfor ved en nedtrapping i petroleumssektoren. Det er et betydelig og kontinuerlig behov for omstilling og nyskaping i næringslivet både i Sunnhordland, Vestlandet og landet for øvrig.

Den store satsingen på utbygging av infrastruktur i alle deler av landet, høy kompetanse i næringslivet og i offentlig forvaltning bør sette oss godt i stand til å møte utfordringen både før og etter sekelskifte.

God kontakt og nært samarbeid mellom ulike interessegrupper og forvaltnings- organer i samfunnet er en sentral forutsetning for å klare utfordringen. Selv om vi er et regionalt oppsplittet land, så er vi samtidig fortsatt et meget homogent samfunn hvor det er mulig å få til god direkte kommunikasjon på kryss og tvers etter behov. Våre norske muligheter for god kommunikasjon og samarbeid er et komparativ fortrinn som vi er opptatt av å utnytte for å utløse potensialet regionalt og dermed et varig grunnlag for levedyktige regioner i alle deler av landet.

Takk for oppmerksomheten!

---

Lagt inn 17 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonenonen