Politiske rammebetingelser for norsk næringsvirksomhet rettet mot Nordvest-Russland

Politisk rådgiver Roger Ingebrigtsen

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Politiske rammebetingelser for norsk næringsvirksomhet rettet mot Nordvest-Russland

Innlegg på Næringslivets Østhandelsforum 6. juni 1995 i Tromsø

Først vil jeg benytte anledningen til å takke Næringslivets Østhandelsforum for invitasjonen hit.

Jeg tror det er viktige ting dere har satt på dagsorden. Regjeringen har i sin strategi ovenfor Nord-Norge utpekt tre satsningsfelt for å få til en næringspolitisk offensiv. Satsningsområdene er: Fiskerinæringen, reiselivet og økt samhandel østover. Det er meget viktig for Nord-Norge og resten av landet at vi får til en positiv utvikling i Nordvest-Russland. Utvikling av et sunt og oppegående næringsliv i nordområdene er nøkkelen til en positiv samfunnsutvikling i nord. Derfor tror jeg at nettopp dere som driver næringsvirksomhet i Nordvest-Russland, spiller en mer betydningsfull rolle enn det norske bedrifter vanligvis gjør. Det er sikkerhetspolitisk viktig at dere bidrar til en en positiv utvikling av Nordvest-Russland. Også på miljøvernsiden vil dere kunne gi sentrale innspill til utviklingen. Mange av departementene har lenge vært opptatte av slike problemstillinger og jeg vil understreke at det er Utenriksdepartementet som har det overordnede ansvar i slike saker. For meg som kommer fra Kommunaldepartementet har perspektivet vært noe anderledes. I mitt departement har vi særlig vært opptatte av at de nordnorske bedriftene og distriktene skal få delta i det nye samarbeidet med Nordvest-Russland. For å få til en god regional utvikling er viktig å sikre lokal forankring. Det er også viktig at en så stor satsning også kommer norske distrikter til gode.

I Barentssamarbeidet har lokale og regionale aktører fått en stor innflytelse. Dette gjelder både fylkeskommunen og bedriftsnivået. I forhold til UD synes jeg vi har fått godt gjennomslag for våre interesser. Gjennom organer som Regionkommiteen, Regionrådet og arbeidsgruppene som har utarbeidet Barentsprogrammet, har lokale interesser sikret seg en sentral innflytelse over samarbeidet i Barentsregionen. Jeg vil særskilt fremheve arbeidsgruppen som ledes av Kåre Storvik og som behandler næringspolitikk, som betydningsfull. I Barentssamarbeidet kan en på mange måter si at det er regionen selv som driver utenrikspolitikk i samarbeid med Utenriksdepartementet. Dette er en rammebetingelse som det er viktig at dere er klar over. Barentssamarbeidet gir stor muligheter for nordnorske bedrifter, men det pålegger også dere et ansvar.

Nå vil jeg forsøke å heve blikket litt. Jeg har innledningsvis nevnt de store mulighetene og ansvaret som påhviler dere som en viktig rammebetingelse for Barentssamarbeidet. Tittelen på innlegget mitt er om politiske rammebetingelser for norsk næringsvirksomhet rettet mot Nordvest-Russland. Jeg vil nå se litt på hva andre land gjør i denne forbindelse. Sverige, Finland og EU er med i Barentssamarbeidet, men de gjør selvsagt mye utenfor dette samarbeidet i form av bilateralt samarbeid direkte med Russland. Dette vil påvirke norske bedrifters rammebetingelser.

Sverige har for perioden 1995 til 98 et Øst-Europa program på 4 milliarder kroner. I tillegg får Sverige en halv milliard fra EU-programmer til samme formål pr. år. Svenskene prioriterer Baltikum høyest, men likevel må vi kunne si at dette er mye penger til svensk næringsliv.

Danskene satser enda sterkere på Øst-Europa og bevilger 2 milliarder kroner pr. år. Felles for begge landene er at de prioriterer Baltikum høyest. For oss som prioriterer Nordvest-Russland på topp må dette kunne sies å være til vår fordel, men i volum kan vi ikke måle oss med dem.

Finland har en lang grense mot Russland og lange tradisjoner i østhandel. Finnene satser tungt i hele grenseområdet og vil være kompetente konkurrenter for oss.

EU satser også betydelige ressurser i Øst-Europa. Programmet TACIS er særskilt innrettet på teknisk bistand mot Russland. Årlig skal det brukes 4,5 milliarder kroner fra TACIS. Nordvest-Russland har tidligere ikke vært prioritert her, men skal nå bli et regionalt satsningsområde i 1995.

PHARE- programmet skal også brukes til bistand i Øst-Europa. Det har en årlig ramme på drøyt 8 milliarder kroner.

EU's investeringsbank, EIB, planlegger å bruke 25 milliarder kroner i løpet av de neste tre år i Øst-Europa.

Norske bedrifter kan ikke delta i disse programmene, men svenske og finske bedrifter regner med å få store oppdrag for TACIS, PHARE og EIB.

Sverige og Finland har som EU-medlemmer også fått strukturfond på henholdsvis 11 og 14 milliarder kroner for inneværende femårsperiode. Dette er i seg selv mye penger som også vil komme svensk og finsk næringsliv til gode. Disse fondene er regionalpolitisk begrunnet og nordområdene er høyest prioritert.

Denne raske gjennomgangen viser at EU-landene satser svært store pengebeløp på å utvikle Øst-Europa med et fokus på tilrettelegging for næringsvirksomhet. Og da har jeg ikke nevnt noe om hva de store EU-landene gjør hver for seg utenom programmene. Det sier seg selv at Norge alene ikke har noen økonomisk mulighet til å gi sine bedrifter slike vilkår som bedriftene i EU-landene får gjennom denne satsningen. Likevel er det ingen grunn til å henge med hodet. EU-landene fokuserer ikke i sin Øst-Europa-satsning så mye på Nordvest-Russland som vi. EU satser mer lenger sydover, på Baltikum, Polen, Tsjekkia, Ungarn og slike land. Disse områdene synes å ha maktet omstillingen fra kommunisme bedre enn det som har skjedd i Nordvest-Russland. Lenger sør er det en raskere vekst i økonomien, og bedre utsikter til rask fortjeneste. Men samtidig vil jeg hevde at det er i nord de langsiktige mulighetene er størst. Det er her ressursene ligger, fisk, skog, olje, mineraler og mye annet.

Norske bedrifter har en fordel ut i fra god kompetanse innen en del bransjer, f. eks fiskeri, olje, sjøfart og generelt næringsvirksomhet i polare områder. Her burde særlig nordnorske miljø kunne hevde seg. Vi har også fordelen ved nærhet til Nordvest-Russland og muligheten til sjøtransport.

Jeg tror også at den måten vi har organisert Barentssamarbeidet på, er til fordel for nordnorske bedrifter. Gjennom Barentssamarbeidet finns det flere muligheter til å ta opp saker som intereserer bedriftene.

Et naturlig spørsmål fra dere vil nå være: Hva har norske sentrale myndigheter gjort og hva vil de gjøre?

Først vil jeg nevne at vi har skaffet oss adgang til en rekke internasjonale finansieringsfond og investeringsbanker som også arbeider i Nordvest-Russland. Verdensbankgruppen har flere forskjellige fond som kan være aktuelle, f. eks. er banken tungt inne i finansiering av opprenskning etter oljeutslipp i Nordvest-Russland. Norge har innflytelse i Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling -EBRD. EBRD har så langt prioritert Nordvest-Russland lavt, men Norge har tatt initiativ til etableringen av Det norske fond for miljø og energi, Norsk generelt samarbeidsfond og Det regionale fond for risikokapital for Nordvest-Russland. Disse tre fondene forvaltes av EBRD. Her kan nordnorske bedrifter søke om prosjektmidler.

Gjennom det nordiske samarbeidet har vi flere kanaler som kan benyttes. Jeg vil kort nevne Nordisk Investeringsbank, Nordisk Prosjekteksportfond og Nordisk Miljøfinansieringsselskap. Nordisk Ministerråd har også særskilte programmer rettet mot Nordvest-Russland. Her vil jeg spesielt nevne stipedieordninger, som kan være en fin måte å komme i inngrep med det russiske markedet på.

Selv om vi er utestengte fra de viktigste av EU's finansielle ordninger i forhold til Øst-Europa, så har vi altså mange muligheter i andre internasjonale og nordiske organer. Det kan være et problem for dere å skaffe seg oversikt over disse mulighetene. Jeg tror vil vise til at UD og Eksportrådet er de norske organ som kjenner disse ordningene best og som kan gi veiledning i slike spørsmål.

Når det gjelder mitt eget departement, så har vi lang erfaring fra grenseregionalt samarbeid i nordisk sammenheng. Vi har tradisjonelt særlig fokusert på næringsutvikling i det grenseregionale samarbeidet. Vår erfaring viser at samarbeid over grensene om næringssaker, ofte er vanskelig og tar lengre tid enn planlagt. Denne erfaringen tror jeg det er viktig å minne om, særlig når en skal inn i Russland. UD har som kjent ansvaret for Barentssamarbeidet.

I Barentssamarbeidet har Kommunaldepartementet ut i fra sin erfaring forsøkt å bygge to institusjoner som kan hjelpe bedriftene og få samarbeidet til å gå lettere. Vi har satset på å bygge opp Østhandelsenteret og Barentssekretariatet i Kirkenes. Østhandelsenteret er et aksjeselskap som eies hovedsaklig av nordnorske bedrifter og kommuner. Ved siden av hovedkontoret i Kirkenes, har senteret kontor i Murmansk og Arkhangelsk. Senteret driver med veiledning og bistand til bedrifter som vil etablere forretningsaktivitet i Russland. Barentssekretariatet tar seg av mer politiske saker i Barentssamarbeidet. Sekretariatet administerer også utviklingsmidler over det såkalte Barentsprogrammet. Jeg tror at begge disse to institusjonene, Østhandelsenteret og Barentssekretariatet, kan være nyttige redskap for dere og som dere bør ha kontakt med i slike saker.

Jeg har nevnt de betydelige strukturfondene som Sverige og Finland nå får adgang til. For å minske konkurranseulempene for norske bedrifter i grenseområder, har kommunalminister Gunnar Berge tatt initiativ til at Norge skal få delta på et av EU-kommisjonens viktigste programmer, INTERREG II. Dette er akseptert av EU under forutsetning av at Norge finansierer sine kostnader forbundet med deltakelsen selv. Målet for INTERREG-programmene er å bedre betingelsene for næringsutvikling, verdiskapning og sysselsetting gjennom ulike tiltak av grenseoverskridende betydning. INTERREG-samarbeidet vil styrke det nordiske samarbeidet. Det skal etableres felles grenseregionale partnerskap for planlegging og gjennomføring, med deltakelse fra offentlige og private aktører fra sentralt og regionalt nivå. I nord vil det bli etablert to INTERREG-program, et INTERREG-Barents og et INTERREG-Nordkalotten.

EU legger stor vekt på deltakelse fra regionalt og lokalt nivå i planlegging og gjennomføring av INTERREG. Programarbeidet vil derfor bli forankret i fylkeskommunene og i de grenseregionale

strukturene. Kommisjonen har fastsatt økonomiske rammer for INTERREG i Norden etter innspill fra Sverige og Finland. Sverige og Finland vil totalt bruke omlag 90 - 100 millioner kroner pr. år i INTERREG-programmer i områder som grenser mot Norge. For å bli en likeverdig partner, bør Norge forsøke å legge seg på samme nivå. Det endelige nivå vil måtte avklares med Stortinget i forbindelse med den årlige budsjettbehandling.

Også fylkeskommunen og private vil måtte delta med midler. Kommunalministeren har hatt møte med fylkesordførerne for å informere om oppstart av INTERREG. Jeg tror at INTERREG kan ha stor interesse og nytte for nordnorske bedrifter som vil inn i Russland eller i Sverige og Finland. I første omgang blir det en planleggingsfase. Planleggingen skal skje i et såkalt partnerskap hvor lokale, regionale og sentrale myndigheter deltar sammen med organisasjoner, enkelte bedrifter og representanter fra EU-kommisjonen. For bedriftene vil det være viktig å få markert sine interesser i forhold til partnerskapet så tidlig som mulig. Når planene først er lagt, vil det være vanskelig å få Bruxelles med på endringer. På nasjonalt nivå er det Kommunaldepartementet som får ansvaret for å samordne norsk deltakelse i INTERREG-programmene, men på regionalt nivå vil fylkeskommunen være den naturlige kontaktpartner for dere.

Som nevnt er det Utenriksdepartementet som har ansvaret for Barentssmarbeidet. UD's deltakelse i Barentssamarbeidet er finansiert over Handlingsprogrmmet for Øst-Europa. Dette handlingsprogrammet har for inneværende år en total ramme på 373 millioner kroner. Totalt har det vært gitt tilsagn på dette handlingsprogrammet for over 860 millioner kroner siden oppstarten i 1992. Av dette har næringssamarbeid fått omlag 37% eller over 314 millioner kroner. Nordvest-Russland har hele tiden hatt den høyeste prioriteten. Omlag en tredjedel av midlene fra UD har havnet i Nordvest-Russland. Dette er en geografisk fordeling som vi må kunne si oss godt fornød med, sett ut fra et nordnorsk synspunkt. Det er mange nordnorske bedrifter som har vært inne og nytt godt av disse midlene. Gjennom denne støtten har de kunnet skaffe seg kunnskap og innsikt i nye markeder samtidig som de har bidratt til utviklingen av en region i en vanskelig situasjon. UD planlegger å videreføre denne ordningen, men det vil være en sak for Stortinget å beslutte hvilket omfang og innretning dette arbeidet skal ha i fremtiden. Jeg tar gjerne i mot synspunkter på denne satsningen, og dere kan selvsagt ta dette opp direkte med UD.

Siden 1992 har norske myndigheter satset mye på østhandel, og da særlig mot Nordvest-Russland. Det kan være grunn til å spørre om hva vi har oppnådd med dette. Jeg skal prøve å vise noen resultater med noen tall: I Kirkenes har vi i dag 90 bedrifter som har virksomhet knyttet mot østhandel, mot kun to i 1988. I følge beregninger fra Sør-Varanger Næringsråd er den totale omsetningen i østhandelsrelatert virksomhet for 1994 på omlag 1 milliard kroner. Det skal i løpet av 1994 ha skjedd en tilvekst av nye bedrifter i kommunen på i alt 58 bedrifter, hvorav mesteparten er orientert mot østhandel. Sett med Kommunaldepartementets øyne er dette meget gledelige tall, særlig fordi vi har vært urolige for situasjonen i Kirkenes og hjørnesteinsbedriften Sydvaranger.

Jeg har også noen tall på nasjonalt nivå som ikke er like gledelige, og som viser at vi har langt igjen. Handelsstatistikken for Norges eksport og import med Russland viser at vi i 1994 importerte russiske varer for 4,3 milliarder kroner, mens vi eksporterte til Russland varer for bare 0,9 milliarder kroner. Sverige, Finland og Danmark ligger langt foran oss i tillegg til at de har en bedre balanse i sin samhandel med Russland. Finland eksporterte i fjor til Russland for hele 10,8 milliarder kroner, Sverige for hele 3,4 og Danmark for 2,9. Disse tallene viser at vi har langt igjen til nivået som våre nordiske naboer har klart. Innledningsvis viste jeg at de andre nordiske landene har hatt bedre rammebetingelser enn oss på østhandel, og med EU-medlemskapet er de ikke blitt værre. Men eksemplene fra Kirkenes viser at det går an å få det til fra Nord-Norge.

Hva så med rammebetingelsene i Russland?

Selv om det er stor interesse fra næringslivet når det gjelder Russland, er det ikke til å legge skjul på at norske bedrifter møter betydelige problemer ved satsning i Russland. Dette er en usikkerhet som går utover ordinær kommersiell risiko og som har sammenheng med en lang rekke hindringer av administrativ og byråkratisk art. Fra norsk side har det vært et ønske om at kommersielle konflikter som oppstår mellom norske og russiske forretningspartnere løses i henhold til gjeldende lover og regler, samt de vedtekter og avtaler som partene er blitt enige om. Det uklare og mangelfulle lovverket på russisk side samt manglende evne til å håndheve de regler som eksisterer, har gjort det risikofylt for utenlandske selskaper å investere i Russland.

Spesielt er usikkerheten stor når det gjelder regler knyttet til eiendomsrett, eiendomsregistrering, panteregistrering, selskapslovgivning, skattebestemmelser samt regler om løsning av kommersielle tvister. Det meste av det som foregår av økonomiske samkvem over grensen har derfor begrenset seg til varehandel. Med kontant oppgjør er dette en samhandel som er mindre utsatt for de spesielle problemene på russisk side enn det som har å gjøre med investeringer. Situasjonen kompliseres ytterligere som følge av de hyppige endringer i skatte- og avgiftsreglene på russisk side, både på sentralt nivå og på fylkesnivå. Jeg går ut fra at Terje Wiik fra Bjørn a.s. kan bekrefte min analyse på dette området.

Norske myndigheter har tatt opp disse forhold med Russland i flere sammenhenger, både gjennom de formelle utenrikspolitiske kanaler og ved andre anledninger. I denne sammenheng vil jeg nevne at Gunnar Berge nylig besøkte Nordvest-Russland. Under sitt besøk la han stor vekt på å oppsøke de norske bedriftene i regionen for å sette seg inn i deres problemer. I sine samtaler med de russiske guvernørene, vektla Gunnar Berge nødvendigheten av å få slike forhold i orden. Spesielt tok han opp forholdene i bedriften Rosnor i Arkhangelsk, og understreket alvoret i situasjonen med å si at samarbeidet mellom Norge og Russland kunne bli skadelidende dersom dette ikke ble brakt i orden.

Signaler vi har fått fra russerne tyder på at de innser alvoret i situasjonen. Russland forsøker nå å utarbeide en lovgivning for næringsvirksomhet, som ligner mye på det vi kjenner fra vårt land og andre vestlige land. Vi kan derfor anta at situasjonen når det gjelder næringsrelatert lovgivning og oppfølgning av vedtak i domstolene, etterhvert vil normalisere seg, men det er usikkert hvor lang tid dette vil ta.

Mange norske bedrifter er opptatte av kriminaliteten i Russland. Den organiserte kriminaliteten har lange tradisjoner i Russland. Organisert kriminalitet er nå mer synlig enn tidligere, samtidig som den er på vei over i mer lovlige former. Tendensen er at mafiaen legaliserer sine virksomheter. For gatekriminaliteten finner vi også en positiv trend; etter en eksplosjon av gatekriminalitet i årene 1986-89, er nå denne type kriminalitet i tilbakegang. Sterkest har reduksjonen vært i Nordvest-Russland. Murmansk hadde en reduksjon i kriminaliteten på hele 30% siste år. Store politistyrker settes inn for å få bukt med kriminaliteten i Russland.

Trendene er altså positive når det gjelder kriminalitet. Men vi må huske at det russiske samfunn preges av store byer, ofte med innbyggertall over millionen. Vi må derfor forvente at selv om vi kanskje går mot en mer normal situasjon, så vil kriminaliteten trolig ligge på et nivå slik som det vestlige storbyer har. Dette er et nivå som er langt over det som vi er vant med fra nordnorske samfunn. Jeg tror at dette er et alvorlig problem, men samtidig mener jeg at nordnorske bedrifter er i stand til å takle dem. Nordnorske bedrifter har i større grad enn bedrifter fra andre landsdeler, vært tvunget til å eksportere sin produksjon fordi hjemmemarkedet har vært så lite. Verdensmarkedet er ikke ukjent for bedrifter fra Nord-Norge.

Siden jeg er i Norges fiskerihovedstad, kan det passe avslutningsvis å ta opp noen fiskeripolitiske problemstillinger. Det regionale Barenssamarbeidet har i liten grad omfattet fiskeripolitske saker siden Finland og Sverige ikke har noen grenser mot Barentshavet. Men dette betyr ikke at vi ikke har vært opptatte av slike problemstillinger. Tvert i mot så har Fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet arbeidet lenge med dette saksfeltet. Fra næringslivet er det også utvist betydelig interesse for saken. Samarbeidet på forvaltningssiden mellom Norge og Russland har fungert vel over flere år. Målet har først å fremst vært å få til en fornuftig beskatningen av ressursene i Barentshavet. Dette har vi lykkes med. Jeg tror det er lenge siden ressurssituasjonen i Barentshavet har vært så god som det den er i dag. Vi har langt større problemer i forhold til land som jeg ville ha trodd sto oss nærmere enn Russland.

Men dette vil ikke si at situasjonen for fiskeriene i Barentshavet er uproblematisk. Jeg vil minne om at både den nordnorske og den russiske flåten preges av en meget høy gjennomsnittsalder. Vår industri får mye råstoff fra den russiske flåten, samtidig som den russiske fiskeindustrien er i vansker og bare får utnyttet omlag 15% av sin kapasitet. Både den norske og den internasjonale fabrikkskipsflåte er vel kjent med disse forholdene. Vi står her ovenfor strukturelle problemer som i verste fall kan få store konsekvenser for Nord-Norge. Dersom Barentshavet skulle bli omdannet til et fiskefelt for fabrikkskipene, så er det kroken på døra for mange nordnorske bygder. Vår industri ville da få langt mindre råstoff, kvalitetskravene på torskeprodukter ville stige og prisene på hvitfisk ville falle.

En slik utvikling må vi forsøke å hindre. Behovet for en mer helhetlig og balansert utvikling i det kommersielle næringssamarbeidet erkjennes klart både av russiske og norske myndigheter. På denne bakgrunn er det nedsatt en arbeidsgruppe sammensatt av næringsaktører for å gi råd til de to lands myndigheter på et utvidet næringssamarbeide innen fiskerinæringen. Arbeidsgruppen vil rapportere direkte til Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon. Jeg tror at næringslivets representanter gjennom dette organet kan komme frem til samarbeidsløsninger som kan tjene begge land.

Østhandel er et prioritert satsningsområde i Arbeiderpartiets program for verdiskapning og sysselsetting i Nord-Norge, "Omstilling under trygghet". Det er statsministeren personlig som leder oppfølgingen av dette arbeidet og Kommunaldepartementet innehar sekretærfunksjonen. Jeg er derfor takknemmelig for gode innspill om østhandel, her under møtet eller senere. Slike innspill kan også tas opp direkte med fylkeskommunen, som har representanter i arbeidsutvalgene.

Avslutningsvis vil jeg si at Russland byr på stor muligheter og utfordringer for nord-norsk næringsliv. Vi skal heller ikke glemme problemene forbundet med næringsvirksomhet i Russland. Likevel tror jeg at det vil være viktig for Nord-Norges fremtid at nordnorske bedrifter deltar i samarbeid med Russland og at vi lykkes her. Vi kan ikke unnlate å forsøke.

Takk for oppmerksomheten og lykke til!