Presentasjon av Inndelingsmeldinga (St.meld. nr.32 for 1994-95)

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Presentasjon av Inndelingsmeldinga (St.meld. nr.32 for 1994-95)

Foredrag på pressekonferanse 11. mai 1995

1. Innledning

• Regjeringen legger fram en melding om kommune- og fylkesinndelingen og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Meldingen legges fram nå fordi det er viktig å gi signaler om Regjeringens forslag til oppfølging av Christiansenutvalget så snart som mulig.
• Inndelingsarbeidet vil uansett være et langsiktig arbeid som vil strekke seg over flere kommune- og stortingsvalg.
  Stortinget legger opp til en grundig behandling som vil kreve tid. Sannsynligvis blir meldingen behandlet i Stortinget våren 1996.
• Meldingen er en ren prinsippmelding, uten konkrete forslag til endringer i inndelingen eller oppgavefordelingen.

De to viktigste spørsmålene er:

1. Skal vi beholde hovedtrekkene i dagens oppgaverfordeling inkl. fylkeskommunen som forvaltningsnivå? Regjeringen svarer et klart ja på dette spørsmålet.
2. For det andre: Er det et reformbehov i dagens kommune- og fylkesinndeling? Regjeringen svarer et like klart ja på dette spørsmålet. Det er nødvendig med konkrete vurderinger av kommune- og fylkesinndelingen over hele landet.

2. Først til oppgavefordelingen og fylkeskommunens stilling

Gjennomgangen av oppgavefordelingen har dels sammenheng med inndelingspørsmålet, dels med at kommunalkomiteen i Stortinget har bedt om en prinsipiell gjennomgang.

Mange av høringsinstansene til Christiansenutvalget ba om en avklaring av oppgavefordelingen før inndelingsspørsmålet vurderes.

Fra kommunalkomiteen i Stortinget ble det bedt om en prinsipiell gjennomgang av oppgavefordelingen i forbindelse med behandlingen av St.meld. om statlig styring (St.meld. nr. 23 (1992-93).

Den mest grunnleggende kritikken av dagens oppgavefordeling rettes mot mellomnivået i forvaltningen: fylkeskommunen og den regionale statsforvaltningen.

1. For det første er det mange som stiller spørsmål ved behovet for dagens fylkeskommune. Kan vi ikke like godt nedlegge fylkeskommunen og overlate oppgavene til kommunene og staten?
2. For det andre er det mange som mener det har vært en for sterk vekst ved fylkesmannsembetene på bekostning av folkevalgte organer. Det hevdes at staten løser for mange oppgaver som burde vært lagt til kommunene eller til fylkeskommunene.

I meldingen tar Regjeringen stilling til denne kritikken, og konkluderer med at hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling skal føres videre.

1. Det legges ikke opp til grunnleggende endringer i hverken kommunenes, fylkeskommunenes eller fylkesmennenes oppgaver.
2. Innenfor et system med tre forvaltningsnivåer, vil det alltid være behov for løpende justeringer og forbedringer i oppgavefordelingen.
3. Det er ikke meningen at dagens oppgavefordeling skal ligge fast til evig tid eller at vi ikke kan komme i en slik situasjon at det er naturlig å se nærmere på forvaltningens oppbygning. Men vi er ikke ved et slikt vegkryss i dag.

I meldingen drøftes tre alternativer til dagens fylkeskommune: nedlegging, tilbake til den gamle fylkeskommunen og en blandet modell.

1. En nedlegging av fylkeskommunen vil kreve dramatiske endringer i kommuneinndelingen, kanskje ned mot 100 kommuner dersom kommunene skal løse fylkeskommunens oppgaver.
2. Innføring av den gamle fylkeskommunen vil medføre store styringsmessige og demokratiske ulemper som følge av at fylkeskommunen blir et indirekte valgt og finansiert organ.
3. En blandet modell, med to eller tre nivåer for ulike geografiske områder, betyr vi tar farvel med det enhetlige kommunesystemet som er bygd opp etter krigen og innfører et system med A- og B-kommuner med ulike oppgaver. I dag er det bare Oslo som har en særordning i forhold til landet forøvrig.

Regjeringen mener at dagens fylkeskommuner gjør en meget viktig jobb i velferdspolitikken og regionalpolitikken.Det er lite som tyder på at staten eller kommunene kan gjøre denne jobben bedre.

3. Så til inndelingsspørsmålet, først noen prinsipielle utgangspunkter

1. Gjennomgangen skal baseres på hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling (som nevnt).
2. Gjennomgangen skal skje i form av lokale prosesser, der det legges vekt på lokal deltakelse og lokale vurderinger av den enkelte kommunegrense og fylkesgrense.
3. Det er et mål å videreføre et generalistkommunesystem, der alle kommuner skal kunne løse de samme lovpålagte oppgaver og der vi kan beholde et enhetlig statlig styringsssystem.
   Et slikt generalistkommunesystem medfører fordeler for både innbyggerne, kommunesektoren og staten. Men dersom vi skal basere oss på et slikt kommunesystem i årene som kommmer, kan vi ikke akseptere at det utvikles for store ulikheter i forutsetninger mellom kommunene. Det må være en viss sammenheng mellom oppgaver og lokale ressurser.
4. Prosessen bør ta utgangspunkt i at det ikke et mål i seg selv å endre eller bevare dagens inndeling. Poenget er at inndelingen bør være mest mulig hensiktsmessig i forhold til de oppgaver som skal løses og de samfunnsmessige mål som ligger til grunn for oppgaveløsningen.

4. Begrunnelser for en gjennomgang av kommuneinndelingen

Høringsmaterialet til Christiansenutvalget underbygger behovet for konkrete vurderinger.

1. I høringsmaterialet har 110 kommuner, to tredjedeler av fylkesmennene og fylkeskommunene, sagt seg enig i behovet for nærmere vurderinger.
2. Målt i antall innbyggere er det flere som bekrefter et reformbehov, enn som avkrefter at det er behov for endringer.
3. Det pekes på konkrete eksempler på svakheter i kommuneinndelingen og fylkesinndelingen fra alle deler av landet.

Kommuneinndelingen har vært tilnærmet statisk gjennom mange ti-år.

1. Dagens kommuneinndeling gjenspeiler 50- og 60-tallets tenkning om oppgaver og utfordringer for kommunene. Gjennom kommuneinndelingsreformen på 1960-tallet ble kommunegrensene tilpasset 60-tallets kommunikasjoner og bosettingsmønster.
2. Mellom 60-tallets kommunesektor og dagens kommunesektor ligger det utviklingen av et nytt velferdssamfunn. Det har vært en massiv utbygging og satsing på desentralisert oppgaveløsning.
3. Det har skjedd store endringer i kommunesektorens geografiske forutsetninger. Kommunikasjonsutbyggingen gjør at nye områder henger sammen i naturlige enheter. Bosettingsmønsteret, folketallet og befolkningens fordeling, er dramatisk endret.
4. Hovedsvakhetene i kommuneinndelingen knytter seg til flerkommunale byområder, uhensiktsmessige avgrensninger og et stort antall kommuner med lavt folketall.
5. I meldingen legges det fram en grundig dokumentasjon som viser at det foreligger et reformbehov på disse områdene.
6. Vi skal ikke glemme at tunge statsetater som lignings- og trygdeetaten er avhengig av en god kommuneinndeling. Over halvparten av disse kontorene har i dag mellom 1 og 5 ansatte. Hensynet til den lokale statsforvaltningen forsterker reformbehovet i kommuneinndelingen.

5. Begrunnelser for en gjennomgang av fylkesinndelingen

Fylkesinndelingen i Norge har de fleste steder vært den samme i flere hundre år og er mer dansk enn den er norsk.

1. De fleste av dagens fylker ble etablert i 1660-årene, da landet ble delt inn i 12 fylker. I perioden fram til 1866 ble det skilt ut 8 nye fylker slik at vi tilsammen fikk 20 fylker.
2. Innlandsfylkene Hedmark og Oppland ble skilt fra hverandre på slutten av 1700-tallet. Årsaken var at en embetsmann i København måtte sparkes oppover. Kongen spurte sitt kanselli om hvilket amt i Norge som var det største, og fikk beskjed om at det var Opplandene. Godt, sa Kongen: Del det! Dermed fikk han et nytt embete som han kunne plassere sin problembyråkrat i.
3. Den eneste endringen som har skjedd etter 1866 er at Bergen og Hordaland ble sammensluttet i 1972. Det har forøvrig skjedd svært få grensereguleringer mellom fylkene.

I meldingen konkluderes det med at dagens fylkesinndeling i liten grad er tilpasset utviklingen av den moderne fylkeskommunen og statsforvaltningen på fylkesnivå.

1. Fylkesinndelingen er også i sterk grad berørt av store endringer i geografiske forutsetninger. F.eks. er Setesdalen, som i dag ligger i Aust-Agder fylke, kommunikasjonsmessig nært knyttet til Kristiansand i Vest-Agder fylke.
2. Landet sett under ett er de viktigste svakhetene i fylkesinndelingen knyttet til oppdeling av befolkningstunge og nært sammenhørende områder, f.eks. Oslo og Akershus, Mjøsregionen, Agder, Haugalandet, Trondheimsregionen og Nordland/Sør-Troms.

6. Målene for kommuneinndelingen

I meldingen er det trukket opp konkrete mål som bør legges til grunn for de lokale prosessene.

1. Målene har ikke form av teoretiske inndelingsprinsipper med de samme krav til alle kommuner. Meldingen inneholder ikke krav til et minste befolkningsgrunnlag på kommuner (5.000) eller fylker (200.000).
2. Det legges opp til fleksible tilpasninger i inndelingen til de lokale forhold. Endringer må dels baseres på at det rent geografisk ligger til rette for sterkere kommunedannelser, dels at endringen gir gevinster for den kommunale virksomhet overfor innbyggerne.
3. Vi vil fortsatt ha mange kommuner med lavt innbyggertall i Norge. Poenget er at vi ønsker en behovsprøving av kommunestatus og kommunenes avgrensning ut fra nye oppgaver og nye geografiske forutsetninger.
4. I debatten om minstestørrelser på kommuner skjer det av og til at noen overreagerer. Det at vi ikke ønsker generelle minstenormer på kommunene, betyr selvsagt ikke at utviklingen i folketallet i kommunen er ute av debatten om kommunegrensene. Halvparten av kommunene har i dag lavere folketall enn de hadde i 1950, selv om landet har fått 1 million flere innbyggere etter 1950. For perioden 1970-2010 er det beregnet at kommunene under 2.000 innbyggere mister en sjettedel av sin befolkning.
5. Ser vi litt bakover i historien har krav til folketall som regel stått sentralt i inndelingsdebatten. I 1956 mente Stortinget at kommunene minst måtte ha 2-3.000 innbyggere for å kunne ha en kvalitetsutbygget administrasjon (ett av prinsippene for Scheikomiteen). Ved inndelingsreformen i Danmark ble kravet satt til 5-6.000, i Sverige 8.000 (1960-tallet).

Målene for kommuneinndelingen er:

1. Styrking av generalistkommunen
   Vi ønsker at oppgaveløsningen skal skje så nær innbyggerne som mulig og at kommunene har den nødvendige kompetanse i oppgaveløsningen. Det ønskes ikke en differensiert oppgavefordeling mellom ulike deler av landet, et A-lag og B-lag i kommunesektoren.
2. Forbedret lokaldemokrati
   Vi ønsker et bedre samsvar mellom innbyggernes bruk av kommunale tjenester og deres lokalpolitiske innflytelse. I dag kan situasjonen være den at innbyggerne benytter tjenestetilbudet i flere kommuner, med stemmerett i bare én av kommunene).
3. Tilgjengelig tjenestetilbud og administrasjon
   Vi ønsker at tjenestetilbudet og administrasjonen skal være praktisk tilgjengelig for innbyggerne. Dette har i stor grad sammenheng med kommunenes interne organisering. Nærhet kan også oppnås i mellomstore og store kommuner (områdeorganisering). I dag bor 85 prosent av befolkningen i slike kommuner (over 5.000 innbyggere).
4. Effektiv ressursbruk
   Vi ønsker at kommunene så langt som mulig skal være store nok til å utnytte stordriftsfordeler i kommunal administrasjon. Mange av de minste kommunene bruker i dag omkring 30 prosent av sine ressurser til administrasjon. Vi ønsker også at kommunegrensene skal gi mulighet for en god tilpasning av tjenestetilbudet til dagens bosettingsmønster og kommunikasjoner.
5. Frigjøring av ressurser til tjenesteyting
   Det er dokumentert store muligheter for innsparing i kommunal administrasjon i alle størrelsesgrupper av kommuner. I dag bruker kommunene over 10 milliarder kroner årlig til administrasjon. Det samlede innsparingspotensialet er beregnet til 1.9 milliarder kroner årlig. Ved at kommunene får beholde disse ressursene åpnes det store muligheter for å vri ressursbruken over i direkte tjenesteyting overfor innbyggerne.
6. Regional solidaritet
   Vi ønsker en kommunestruktur som gir best mulige forutsetninger for likhet i levekår og rettferdig fordeling i byene.
7. Sterkere miljøinnsats og mer samordnet samfunnsutbygging
   Vi ønsker bedre samordning og ressursutnyttelse i den fysiske planleggingen, miljøpolitikken og den lokale næringspolitikken.
   Eksempler: Tilrettelegging av næringsarealer - under 30 prosent er tatt i bruk av bedrifter. I Dalane, Ryfylke og Nord-Rogaland har kommunene planlagt over tre ganger så mye boligareal som det er realistisk sett blir bruk for i planperioden.
8. Moblisering i distriktene
   Vi ønsker kompetente velferdskommuner og effektiv virkemiddelbruk i distriktene.
9. Et godt tjenestetilbud gjennom kompetente og effektive enheter i lokal statsforvaltning
   Vi ønsker at kommuneinndelingen skal være mest mulig hensiktsmessig for f.eks. trygde- og ligningskontorene, som i dag følger kommuneinndelingen.

7. Målene for fylkesinndelingen

1. Et reelt og meningsfylt demokrati på fylkesnivå
   Vi ønsker at fylkeskommunen skal få bedre forutsetninger for å løse oppgaver i helsepolitikken, utdanningspolitikken og regionalpolitikken.
2. Brukervennlige løsninger
   Vi ønsker at innbyggerne skal kunne utnytte de fylkeskommunale tjenestetilbud som ligger nærmest. Fylkesgrensene skal ikke være et stengsel for større velferd.
3. Effektiv ressursbruk i fylkeskommunal og statlig forvaltning
   Vi ønsker å unngå smådriftsulemper i fylkeskommunal og statlig administrasjon på fylkesnivå og vi ønsker en rasjonell planlegging og utvikling av tjenestetilbudet innenfor sammenhørende regioner.
4. Bærekraftig regional utvikling
   Vi ønsker gode enheter for overordnet samfunnsplanlegging som er viktig for å sikre et miljøvennlig utbyggingsmønster.
5. Sterkere regionnivå
   Vi ønsker at det etableres et klarere nivå for oppgaveløsning mellom kommunene og staten, av hensyn til en effektiv regionalpolitikk og av hensyn til at vi bør unngå at de store kommunene og fylkeskommunen innenfor et fylke blir så like i forutsetninger at de konkurrerer med hverandre.

8. Lokale prosesser

Poenget med de lokale prosessene er at kommunene og fylkeskommunene skal trekkes med i vurderingene av dagens inndeling og mulige forbedringer.

1. De lokale prosessene er ment å pågå fram til kommunevalget i 1999. Det legges opp til parallelle fylkesvise prosesser med bistand fra fylkesmannen i det enkelte fylke.
2. På nasjonalt nivå foreslås et kommune- og fylkesinndelingsutvalg, som rågivende utvalg for Regjeringen. Utvalget får i oppgave å koordinere de fylkesvise prosessene og skal ikke ha beslutningsmyndighet i inndelingssakene.
3. Det legges opp til at Stortinget skal avgjøre alle større endringer, både grensereguleringer og sammenslutninger. Dette er fullt ut i tråd med tidligere praksis i inndelingssaker.
4. Kommunene kan på fritt grunnlag avholde rådgivende folkeavstemninger. Det blir opp til Stortinget å tolke og vektlegge disse. Inndelingsspørsmålet krever en avveining av lokale, regionale og nasjonale hensyn. Slike vurderinger er det Stortinget som bør gjøre.
5. Kravene til lokal medvirkning og dokumentasjon gjør at de konkrete endringene vil ta tid. Det legges opp til beslutninger om konkrete endringer i kommuneinndelingen i stortingsperioden 1997-2001. Større endringer i fylkesinndelingen vil kreve endringer i grunnloven.
6. Ingen konkrete inndelingssaker avgjøres i den kommende kommunevalgkampen. I meldingen inviterer Regjeringen til en prinsippdebatt som grunnlag for de lokale prosessene. Stortingsmeldingen blir antakelig behandlet av Stortinget våren 1996.

9. Interkommunalt samarbeid

Meldingen inneholder en omfattende gjennomgang av både prinsipielle og praktiske sider ved interkommunalt samarbeid som et alternativ.

1. Det konkluderes med at interkommunalt samarbeid ikke bør betraktes som et fullverdig alternativ til endringer i inndelingen. Dette har sammenheng med demokratihensyn, faren for utvikling av et fjerde forvaltningsnivå og praktiske erfaringer. Interkommunalt samarbeid vil på den annen side være et viktig supplement i oppgaveløsningen, uansett kommune- og fylkesinndeling.
   Interkommunalt samarbeid kan likevel vise seg å bli det mest realistiske alternativ for noen kommuner, særlig kommuner med lavt befolkningsgrunnlag i kombinasjon med lange avstander.
   Det bør i slike tilfeller tas stilling til et utvidet og mer forpliktende interkommunalt samarbeid etter en vurdering av inndelingsforholdene.
2. Det kan også tenkes andre løsninger enn et omfattende interkommunalt samarbeid. Det er mulig at bosettingsmønsteret i Norge krever at vi etterhvert utvikler en "kommune-light", der det lokale selvstyret begrenses til utpregede lokale oppgaver. Områdeforvaltning innenfor en større enhet kan være en interessant mulighet i denne sammenheng.

10. Avslutning: Hva er kjernen i inndelingssaken?

• Med denne stortingsmeldingen viderefører Regjeringen den moderniseringslinje som har ligget til grunn for utviklingen av en sterk kommunesektor etter krigen. Nær sagt alle andre rammebetingelser for kommunesektoren er endret gjennom viktige reformer de siste ti-årene:
• I 1993 fikk vi ny kommunelov som erstattet kommuneloven fra 1954 og fylkeskommuneloven fra 1961. Kommunene og fylkeskommunene har fått en rekke nye oppgaver gjennom 1970- og 1980 årene. Den moderne fylkeskommunen ble etablert fra 1976. I 1986 ble det nye systemet med rammefinansiering innført gjennom det såkalte inntektssystemet. Rattsøutvalget er nedsatt for å se nærmere på hele finansieringssystemet.
• Det gjenstår dermed en konkret gjennomgang av kommune- og fylkesinndelingen.
• Inndelingsspørsmålet er og har alltid vært svært kontroversielt hver gang det bringes på bane. Det er alltid fare for at følelsene tar overhånd og at debatten føres fra skyttergravene. Vi har lett for å glemme at inndelingen ikke kan være statisk til evig tid hvis vi er opptatt av å videreutvikle velferdssamfunnet.
• Det er derfor viktig å stille seg spørsmålet om hva slags prosjekt inndelingssaken egentlig er? Er det slik at et godt og sterkt lokalt selvstyre forutsetter en statisk kommuneinndeling? Mitt svar er faktisk motsatt: en statisk kommuneinndeling over tid vil undergrave det lokale selvstyret, fordi alle andre rammmebetingelser endrer seg.
• I 1960-årene skulle en inndelingsreform gjøre kommunene i stand til å bære framveksten av det nye velferdssamfunnet. Kommunene skulle bl.a. være store nok til å gjennomføre innføringen av ni-årig grunnskole.
• I dag dreier inndelingssaken seg om at innbyggerne i hele landet skal få mest mulig velferd ut av de 163 milliarder kr som vi årlig setter inn i kommunesektoren.
• Inndelingssaken dreier seg også om at det lokale selvstyret skal vinne demokrati på nye områder, i velferdspolitikken og i regional- og distriktspolitikken:
• Bykommunene mangler ofte beslutningsdyktige organer som kan ta hånd om planlegging og utvikling av bysamfunnene.
• Det er behov for mobilisering av ressursene i distriktene, med større vekt på å påvirke samfunnsutviklingen i positiv retning og mindre vekt på lokal konkurranse.
• Mange distriktskommuner står også overfor store utfordringer i velferdspolitikken som følge av en langsiktig befolkningsnedgang og stadig skjevere alderstruktur. Det som nå skjer er at disse kommunene stadig tappes for ressurser, samtidig som kravet til oppgaveløsning overfor innbyggerne øker. Denne utviklingen kan ikke bare fortsette, hverken av hensyn til innbyggerne, distriktene eller det kommunesystemet vi har valgt å satse på i Norge.

11. Karteksempler

Meldingen inneholder over 20 kart som viser inndelingen i utvalgte regioner.

Gjennom kart og data har vi gitt en faktisk beskrivelse av dagens inndelingsforhold. Vi har ikke diskutert konkrete endringer.

Jeg har lyst å vise forsamlingen noen av disse kartene. Formålet er at ingen av dere må skrive hjem om at kommunalministeren var uklar i spørsmålet om det er et reformbehov.

Først to rariteter:

1. Tettstedet Kolbu på grensen mellom Østre og Vestre Toten kommuner:
   Kommunegrensen gjennom tettstedet Kolbu er midlt sagt ganske komplisert. Tettstedet har ca. 600 innbyggere og dere ser at Vestre Toten bl.a. har en "øy" inne i Østre Toten kommune. Det fortelles at det ett eller annet sted inne i dette tettstedet står tre søpledunker ved siden av hverandre. To av de tømmes av teknisk etat i Vestre Toten, den andre av teknisk etat i Østre Toten.
2. Fylkesgrensen i Åna-Sira.
   Tettstedet Åna-Sira har ca. 250 innbyggere. Lokalsamfunnet deles i to av fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland.

Mer alvorlige tilfeller

1. Haugalandet med Haugesund
   Haugesund tettsted er delt på to kommuner. I det vi kan kalle Haugesundregionen inngår minst tre forstadskommuner Tysvær, Sveio og Karmøy. Omkring en tredjedel av de yrkesaktive i disse kommunene jobber i Haugesund.
   Bokn kommune med 760 innbyggere har nylig fått landfast forbindelse med Tysvær (8.000 innb).
   Landets minste kommune Utsira (222) er i en langt vanskeligere geografisk situasjon. Det er likevel dramatisk at denne kommunen har mistet halvparten av de innbyggerne kommunen hadde i 1950 (428).
   Dere ser kommunene Ølen, Etne og Vindafjord, hvor det kanskje kan diskuteres nye løsninger.
   Dere ser at fylkesgrensen mellom Rogaland og Hordaland deler hele Haugalandet i to. Denne grensen er flere hundre år gammel og ble trukket opp ut fra sjøen som kommunikasjonsåre.
2. Kristiansund - Frei
   Kristiansund (17.000 innb.) er landets minste bykommune i areal, bare 22 kvadratkilometer.
   Kristiansund har hatt en meget svak vekst i folketall etter krigen. Kommunen har fått bare 1500 nye innbyggere etter 1950.
   Veksten har komet i nabokommunen Frei (5.600 innb.). Denne kommunen har over fordoblet sitt folketall etter 1950. Hele 60 prosent av de yrkesaktive i Frei kommune jobber i Kristiansund.
   Dere ser at Kristiansund og Frei nylig har fatt landfast forbindelse gjennom Krifast-utbyggingen.
   Forutsetningene er nå totalt forandret for dette bysamfunnet. Jeg har derfor uttalt at det er på tide å diskutere kommunegrensene i denne regionen.
3. Inndelingen i grenseområdet mellom Nordland og Troms
   Dette dreier seg om Nord-Norges tettest befolkede område. Hele regionen har en befolkning på ca. 120.000 innbyggere dvs. en fjerdedel av hele Nord-Norges befolkning på 465.000 innbyggere.
   Denne regionen deles av en fylkesgrense på kryss og tvers. Langs Europaveg 10 utover til Lofoten kjører en inn og ut av Troms fylke tre ganger. Også denne fylkesgrensen er flere hundre år gammel og fastlagt i en tid der sjøen var kommunikasjonsåren.
   Kartet viser også flere typiske eksempler på fjordkommuner, der kommunene har arealer på begge sidene av en fjord. Dette gjelder f.eks. Vågan, Sortland og Kvæfjord kommuner.

Ellers er det mange andre eksempler på aktuelle diskusjonstemaer. Forholdet mellom de tre kommunene Evenes, Tjeldsund og Skånland er ett av disse.

12. Hovedstadsområdet

• Meldingen inneholder en særskilt gjennomgang av inndeling og forvaltningsløsning i hovedstadsområdet (Oslo og Akershus).
• Høringsrunden til Christiansenutvalget bekreftet en bred enighet om reformer i dette området. Både av Christiansenutvalget og høringsinstansene er det foreslått en videre utredningsprosess i regi av et eget utvalg.
• Regjeringen oppnevner dette utvalget nå med husbankdirektør Lars Wilhelmsen som leder. Utvalget får 14 medlemmer, hvorav 3 fra Akershus, 3 fra Oslo kommune, 6 fra berørte departementer, 1 fra fylkesmannsembetet i Oslo og Akershus og i tillegg lederen.
• En slik nærmere utredning er nødvendig for å konkretisere reformbehovet og aktuelle løsninger, før det kan fremmes forslag om videre behandling overfor Stortinget.
• Utvalgets mandat går bl.a. ut på å vurdere tre alternative modeller: Interkommunalt samarbeid, regionkommuner og sammenslutning av Oslo og Akershus.
• Utvalget skal være ferdig med sin utredning innen 31.12.96.
• Hovedstadsutvalget blir det fjerde offentlige utvalget (tidligere har vi hatt Gabrielsenutvalget, Korenutvalget og Christiansenutvalget) som skal mene noe om forvaltningen i hovedstadsområdet. Det er derfor lagt stor vekt på at utvalget skal være løsningsorientert.