"Rasismen kan bekjempes."

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

"Rasismen kan bekjempes."

Innlegg på erfaringskonferanse i Brumunddal 31.oktober 1995. "Aksjonsplan Brumunddal."

Innledning

Denne konferansen markerer avslutningen av Aksjonsplan Brumunddal. Den er samtidig starten på et aktivt arbeid mot rasisme og diskriminering i norske lokalsamfunn. Konferansen er også en del av mitt departements arbeid med å formidle erfaringer med lokale tiltak mot vold og trakassering av flyktninger og innvandrere.

Den gode innsatsen her i Brumunddal har vist at rasismen kan bekjempes. I likhet med andre lokalsamfunn er ikke Brumunddal et problemfritt sted å bo. Noen av flyktningene vegrer seg fremdeles mot å gå ut, og klasseskiller og ungdomsproblemer eksisterer enda. Men, kommunen har engasjert seg i det som skjer, det er etablert et godt samarbeid mellom etatene, det er satt iverk tiltak for de svakstilte gruppene, voldshandlingene har blitt færre og lokalbefolkningen er blitt mer holdningsbevisst. Dette viser at det nytter. Tiltak for å skape bedre forhold i lokalmiljøet og å forebygge fremmedfiendtlige holdninger gir resultater.

De siste månedenes hendelser har vist at innvandringsfeltet er følelsesladd, krevende og konfliktfylt. I likhet med mange andre land i Europa stenges innvandrergrupper ute fra, og er lite delaktige i, arbeidslivet, utdanningssystemet, nærmiljøet, organisasjoner, politisk arbeid og mediabildet. På den andre siden er det mange norske menn og kvinner som opplever at innvandring fører til økt utrygghet og konflikter. Dette kommer samtidig med raske endringer i samfunnet ellers. Kommunevalget viste at det er fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet i deler av den norske befolkningen.

Regjeringen tar dette svært alvorlig. Vi vil derfor nå gripe fatt i den utfordringen det er å få snudd denne trenden. Vi er allerede i full gang med å starte arbeidet med en stortingsmelding om de utfordringene det fører med seg å leve i et flerkulturelt samfunn. Vi ønsker i dette arbeidet å bidra til en åpen dialog omkring aktuelle spørsmål knyttet til innvandringsproblematikken. Videre håper vi at arbeidet knyttet til stortingsmeldingen kan bidra til å legge forholdene til rette for aktivt arbeid i kommuner og nærmiljøer. En av årsakene til at jeg og regjeringen tror det er formålstjenelig å sette i gang et slikt arbeid er det resultatet vi i dag ser av innsatsen her i Brumunddal.

Rasisme, fremmedfrykt og intoleranse - konsekvenser for samfunnet

Vi må være oppmerksomme på hvilke alvorlige konsekvenser fremmedfiendtlighet og fremmedfrykt kan få for samfunnet vårt. Når innvandrere ikke får jobb eller bolig på grunn av diskriminering, kan dette føre til marginalisering og utestenging fra samfunnet ellers. Undergraver man menneskers evne til å hjelpe seg selv, tar man fra dem selvrespekten og aksepten fra resten av samfunnet. Dette kan igjen føre til kriminalitet, narkotikamisbruk og andre samfunnsproblemer.

Fremmedfrykt og intoleranse kan også bidra til å legitimere rasistiske holdninger. Dette kan i sin ytterste konsekvens føre til at nynazistiske organisasjoner får innpass i det politiske liv i Norge. Dette opplevde vi i mellomkrigstiden og tendensene til oppslutning rundt slike organisasjoner nok en gang er skremmende. Det er derfor viktig at hver og en av oss tenker over hva slags holdninger vi selv sitter inne med.

Rasismebegrepet brukes svært forskjellig avhengig av hvilken leir man tilhører. Det er stadig diskusjoner om hvordan rasisme bør defineres, og om hvem som er rasist. Debatten har en tendens til å bli fastlåst i dette sporet. Jeg tror det er feil at den "akademiske eliten" skal avgjøre hvem som har talerett i innvandringsdebatten. Samtidig må heller ikke ett politisk parti få lov til å overta hele arenaen og sette dagsorden for hvilken retning debatten skal ta. Alle må få anledning til å si det de har på hjertet så lenge enkeltpersoner, eller enkelte grupper, ikke blir uthengt eller trakassert. Det er legitimt å ha ulike meninger og jeg håper at vi i tiden som kommer kan ha en åpen debatt og meningsbrytning om disse vanskelige og utfordrende spørsmålene.

Selv vil jeg gå ut i debatten med følgende utgangspunkt:

• innvandrerne er kommet for å bli og må aksepteres som ordinære samfunnsmedlemmer
• offentlige myndigheter, politikere på alle nivåer og frivillige organisasjoner må bidra aktivt til å skape en god dialog mellom innvandrere og den øvrige befolkning
• det må være like rettigheter, muligheter og plikter for alle
• innvandrere må oppmuntres til å utvikle en følelse av samhørighet med Norge.

Når vi snakker om rasisme, fremmedfrykt og intoleranse tror jeg videre det er viktig å ta utgangspunkt i hvilket samfunn vi faktisk lever i. Vi bor i et land med 4,3 millioner ulike individer. Noen er nyankomne innvandrere, et flertall av befolkningen er mer eller mindre "innfødte" nordmenn, noen harfremmedfiendtlige holdninger, andre er antirasister og mange faller et sted midt imellom. Men alle bor her og skal fortsette med det. Derfor må diskusjonen dreie seg mer om hvordan vi kan skape et best mulig samfunn der alle skal delta og være likeverdige. I tillegg må alle påta seg et ansvar for å løse oppgavene i hverdagen. Praktiske problemer må løses av de involverte parter der og da. Jeg kan ikke lage en detaljert politikk med oppskrift på hvordan man løser alle slike problemer og relasjoner mellom individer. Alle må derfor vise en viss fleksibilitet for at hverdagslivet skal gå så knirkefritt som mulig. Eksisterende lover og regler må selvfølgelig følges av alle. Det regjeringen kan sørge for, er rammebetingelser, politikkutvikling og midler til tiltak som bidrar til å skape et godt flerkulturelt samfunn.

Antirasistisk arbeid på lokalt plan

Hvorfor valgte vi Brumunddal når vi skulle innhente erfaringer med forebygging og bekjempelse av rasistisk vold og trakassering på lokalt plan? Hva er det med dette samfunnet som gjør at det har fortjent så mye mer støtte fra statlige myndigheter enn andre lokalsamfunn i Norge som sliter med mange av de samme problemene?

Da Ringsaker kommune tok kontakt med Kommunaldepartementet i 1991, hadde kommunen i lengre tid opplevd at innvandrere og flyktninger ble utsatt for vold og trakassering. Men det var først da problemene kulminerte i "det store gateslaget" sommeren 1991, og mediaoppslagene kom, at man forstod at noe måtte gjøres.

Daværende kommunalminister Kjell Borgen var enig med representantene fra kommunen i at situasjonen var alvorlig. I tillegg så departementet en anledning til å iverksette tiltak som man kunne høste erfaringer fra senere og benytte i andre sammenhenger. Hensikten med "Aksjonsplan Brumunddal" var å iverksette tiltak som skulle bidra til å gjøre Brumunddal til et godt sted å være for alle, og å skape gode forhold mellom innvandrere og lokalbefolkningen. I tillegg ble forskningsprosjekter satt i gang for å analysere lokalsamfunnet Brumunddal, og for å beskrive og evaluere aksjonsplanen. Jeg vil overlate til Yngve Carlsson fra NIBR å formidle resultatene fra forskningen senere i dag.

En erfaring fra Brumunddal som jeg likevel har lyst til å røpe alt nå, er at engasjement fra politiske ledere har stor virkning i forhold til opinionen . Det blir lagt merke til når personer med politisk tyngde tar klar stilling mot rasisme og diskriminering. Derfor anser jeg det som en moralsk forpliktelse for oss politikere, både på lokalt og sentralt plan, å ta avstand fra de fremmedfiendtlige holdninger vi ser tendenser til i det norske samfunnet i dag. Å stå fram og si tydelig fra om hvor grensene går vil være av avgjørende betydning for å få snudd denne trenden. Samtidig må vi stimulere til åpenhet i innvandringsdebatten.

Den viktigste læringsverdien fra "Aksjonsplan Brumunddal" ligger i hvordan problemene med vold og trakassering skal håndteres når disse trappes opp. Vi har også fått en "kunnskapsbase" som andre kommuner kan benytte seg av for å forebygge at slike situasjoner oppstår. Jeg vil her nevne noen av de viktigste erfaringene:

• Kommuneforvaltningen spiller en sentral rolle, og må raskt komme på banen. Det viktigste er å ikke bagatellisere situasjonen.
• Kommunens ledere må raskt ta avstand fra utviklingen og gi uttrykk for at de ikke aksepterer rasistiske holdninger og handlinger.
• Det er nødvendig å mobilisere lokalbefolkningen i det antirasistiske arbeidet. Det må understrekes at vi alle har et ansvar for å bekjempe fremmedfiendtligheten.
• Politiet må ta alle tilfeller av rasistisk vold og trakassering alvorlig. Det må slås raskt ned på de som trakasserer og utøver vold.
• Kommunale instanser må samarbeide med politiet
• Kommuneforvaltningen bør starte en prosess for å drøfte hvor årsakene til problemene ligger og utarbeide konkrete tiltak før å løse disse problemene.

For at erfaringene fra Brumunddal skal bli brukt slik vi håper på, er det viktig at den enkelte kommune går aktivt inn for å benytte seg av denne lærdommen. Både forebyggende tiltak og tiltak i akutte situasjoner må iverksettes. Det vil ikke være mulig å bruke den samme oppskriften overalt. Noen steder vil vi trenge mer eller mindre av en "ingrediens", mens andre steder vil vi ha behov for å tilsette noe helt nytt. Uansett tror jeg at Aksjonsplan Brumunddal har gitt lærdom og erfaringer som kan være et godt fundament å bygge videre på. Jo fler slike erfaringer vi får og jo større kontaktnett som blir utbygd mellom kommunene, jo lettere vil det bli å iverksette gode og effektive tiltak for å bekjempe problemer med rasisme og diskriminering i lokalsamfunn.

Erfaringene fra Brumunddal har lært oss at antirasistisk arbeid på lokalt plan nødvendiggjør et bredt tverretatlig samarbeid. Derfor har vi lagt vekt på at kommunene skal delta med representanter fra flest mulig instanser på denne konferansen. I tillegg er kommunepolitikere, politiet og frivillige organisasjoner invitert. Betydningen av engasjement hos frivillige organisasjoner har blant annet Brumunddal På Nye Veier og idrettsklubben her i Brumunddal vist. Generelt forebyggende og holdningsskapende arbeid er viktig innenfor alle sektorer. Har folk en skole, jobb eller fritidsaktivtiteter å gå til, blir de mindre opptatt av å drive med hærverk, vold og trakassering. Det er også på skolen, arbeidsplassen eller der vi bor rasisme og diskriminering skal bekjempes lokalt. Samtidig er samhandling mellom innvandrere og nordmenn i lokalsamfunnet en utfordring for hver enkelt av oss.

Et godt nærmiljø avhenger av at folk blir boende på samme sted over lengre tid. Dette avhenger igjen av at folk trives der de bor og føler seg akseptert i nabolaget. For å sikre at bosettingen blir mest mulig varig, er det viktig at grupper med felles bakgrunn får anledning til å bo i nærheten av hverandre og at det så langt som mulig skaffes arbeid, bolig og utdanningstilbud. Det er også viktig å unngå sekundærflytting til storbyene og sørge for en god geografisk spredning av bosettingen, slik at alle landets regioner tar imot og beholder flyktninger og innvandrere. Til syvende og sist må det selvfølgelig være opp til hver enkelt hvor de ønsker å bosette seg så lenge de klarer seg selv og ikke er avhengige av det offentlige støtteapparatet. Jeg er bekymret over innvandreres problemer med adgang til boligmarkedet. Mitt departement vil derfor se nærmere på boliglovgivningen og planlegger også en kartlegging av etnisk diskriminering på boligmarkedet.

Statlige myndigheters rolle

Som jeg nevnte innledningsvis vil regjeringen nå starte et større arbeid for å vurdere erfaringene med og utfordringene i norsk innvandringspolitikk. Dette arbeidet vil resultere blant annet i en stortingsmelding. I mitt departement vil en del av arbeidet bestå av oppfølging av tiltak som allerede er igangsatt. Kommunal- og arbeidsdepartementets Handlingsplan mot rasisme og etnisk diskriminering (1992) ligger til grunn for mye av arbeidet på feltet. Mange av tiltakene i planen er nå gjennomført. Den vil derfor bli revidert i 1996 på bakgrunn av de erfaringer vi har høstet, og nye tiltak vil bli iverksatt .

Et viktig innsatsområde har vært, og vil fortsatt være, utvikling av lokale tiltak. Erfaringsformidling fra Brumunddal er en sentral del av dette arbeidet.Utlendingsdirektoratet, i samarbeid med Kommunal Opplæring, har allerede arrangert flere kurs for kommunalt ansatte om lærdommen fra Aksjonsplan Brumunddal. UDI vil også stille opp som samtalepartner for kommunene når det er behov for det.

I tillegg til erfaringene fra Brumunddal, skal UDI i 1996 bidra til å få fram erfaringer fra andre kommuners arbeid mot rasisme. Det kan blant annet være aktuelt å få utredet prosessen rundt tilløp til en tilspisset situasjon i Vennesla kommune hvor man ved tilsynelatende enkle og kloke grep fikk avverget noe som kunne ha utviklet seg til en alvorlig situasjon. Noen av erfaringene fra Vennesla vil de som deltar på diskusjonsgruppen om kommunale tiltak få presentert i morgen.

Videre vil UDI arbeide for å etablere et nettverk av kompetente personer som kan formidle erfaringer med gode tiltak mot rasisme. Mange av de sentrale aktørene i fagmiljøene i Norge er blitt kontaktet med forespørsel om å stille deres kunnskap til disposisjon i et "beredskapsteam" som kan koples inn for å hjelpe kommunene i vanskelige og tilspissete situasjoner. Analyse og vurdering av konkrete tiltak i akutte situasjoner kan være komplisert. Teamet må derfor settes sammen av fagpersoner som kan gi råd avhengig av situasjonens karakter. UDI regner med at tilstrekkelig mange fagpersoner sier seg villig til å utgjøre et slikt team, og håper å ha en gruppe med ressurspersoner operativ ved nyttår. Direktoratets regionkontorer vil være bindeledd mellom kommunene og fagmiljøene. UDI vil ha årlige samlinger med regionkontorene og representanter fra beredskapsteamet for å følge opp og analysere utviklingen på landsbasis. Dette kan bli et viktig grunnlag for utviklingen av nye tiltak såvel lokalt som nasjonalt.

I 1996 skal det avholdes konferanser i hver av de 6 regionene der UDI har regionkontorer med arbeid mot rasisme og fremmedfiendtlighet som tema. Oppfølging og videre arbeid fra denne nasjonale konferansen vil stå sentralt på de regionale konferansene.

Internasjonalt arbeid

Vårt arbeid i Norge både på lokalt og nasjonalt plan står ikke løsrevet fra det internasjonale arbeidet. I 1993 tok vår egen statsminister et initiativ overfor Europarådet som endte opp i Wien-erklæringen. Denne erklæringen, fra medlemslandenes statsoverhoder, inneholder en Handlingsplan mot rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse. En del av denne handlingsplanen var en europeisk ungdomskampanje mot rasisme. I Norge har kampanjen foregått gjennom "Ungdom mot rasisme -95", som blant annet har opprettet en idébank for gode tiltak mot rasisme på lokalt plan.Vi vil i 1996 forsøke å bevare og bygge videre på det grunnlaget ungdomskampanjen har lagt i ulike lokalsamfunn og organisasjoner. UDI vil i tiden framover satse på flere tiltak og ny metodikk for å nå ulike ungdomsgrupper med sitt holdningsskapende informasjonsarbeid.

En annen del av Europarådets handlingsplan var nedsettelse av en ekspertkommisjonen som i 1995 har foretatt en eksaminasjon av politikk og tiltak i det enkelte medlemsland relatert til rasisme og diskriminering. Kommisjonen vil komme med anbefalinger til landene om mulige forbedringspunkter.

UDI har de to siste årene deltatt i en spesialistgruppe under Europarådet som har som mål å drive praktisk erfaringsutveksling mellom landene. Rasistisk vold, trakassering og fremmedfrykt har vært et av temaene i denne gruppen. Videre har Aksjonsplan Brumunddal blitt presentert på et seminarer i regi av Europarådet. Den internasjonale deltakelsen setter vår egen nasjonale kunnskap i perspektiv og bidrar til at vi kan utveksle idéer med andre land.

Frivillige organisasjoner

Jeg ønsker fortsatt å ivareta den gode kontakten departementet har med de frivillige organisasjonene, inkludert innvandrerorganisasjonene. KAD arrangerte i 1994 en høring mot rasisme der de mest sentrale frivillige organisasjoner deltok. Dette var en fin anledning til å få et inntrykk av hva organisasjonene er mest opptatt av og hvor de mener de største problemene ligger. Oppfølging av høringen vil være en del av departementets arbeid i 1996, og inkluderer blant annet bedre bruk av lovverket og utvikling av måleindikatorer på rasisme og diskriminering.

Det er viktig at hver enkelt av oss gjør en jobb når det gjelder å avsanne myter og vandrehistorier i forhold til innvandrere og flyktninger, slik at tendensene til ekstrem generalisering stoppes. Mitt departement og UDI har mye informasjon i form av brosjyrer til dem som trenger det, blant annet en løpeseddel som avsanner mange vandrehistorier. Som et eksempel kan jeg nevne at LO har benyttet seg av denne i en brosjyre som nylig er sendt ut til alle LOs tillitsvalgte.

I 1996 regner vi med å ha forsøksmidler til prosjekter som kan støtte opp om arbeidet mot rasisme og diskriminering. Midlene brukes til kunnskapsutvikling og forsøk, landsdekkende organisasjoner og holdningsskapende opplysningsarbeid. De økonomiske støtteordningene vil i 1996 bli brukt til å oppmuntre til lokalt arbeid og systematisere erfaringer på feltet.

Hva slags samfunn vil vi ha?

Problemer med rasisme og diskriminering kan ikke sees isolert fra andre samfunnsproblemer. Der er en sammenheng mellom hvordan et samfunn løser problemer med marginaliserte grupper generelt og evnen til å forhindre rasistiske handlinger og fremmedfrykt. En god velferdspolitikk som inkluderer alle sosiale grupper, og et mål om like muligheter for alle, er kanskje det viktigste utgangspunkt for å bekjempe rasisme.

Regjeringens overordnede mål i innvandringspolitikken er reell likestilling mellom innvandrere og nordmenn. Innvandrere skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter som majoritetsbefolkningen. Dette innebærer at innvandrere må kunne delta i samfunnet - politisk, økonomisk og sosialt. Likestillingsarbeidet mellom kjønnene gir oss en pekepinn på den innsatsen og tidsperspektivet som likestilling for innvandrere krever. Både kampen for likestilling og mot rasisme er kontinuerlige prosesser der hver generasjon må vinnes. På enkelte områder krever dette spesielle tiltak - språkopplæring, uttelling for medbrakt kompetanse og tiltak på arbeidsmarkedet er noen eksempler på dette. Dette gjøres ikke for å favorisere innnvandrerne på bekostning av nordmenn. Formålet med slike tiltak er å gjøre innvandrerne i stand til å være bidragsytere i det norske samfunnet på lik linje med den øvrige befolkningen.

Det er bekymringsfullt at det kan se ut som om mange innvandrere kommer bakerst i køen på arbeidsmarkedet på grunn av sin hudfarge eller et fremmedartet navn. Jeg har derfor med glede merket meg at direktør i Kværner, Terje Osmundsen, tar til orde for å opprette praksisplasser i næringslivet for innvandrere og flyktninger. Også offentlige myndigheter må ta problemene med rekruttering av innvandrere alvorlig. Jeg vil arbeide med dette i mitt departement som en del av oppfølgingen av regjeringens Handlingsplan for bedre bruk av innvandrernes kompetanse. Det er et mål i denne planen at rekrutteringen av innvandrere til offentlig sektor generelt skal øke. Videre vil jeg foreslå å ta inn en bestemmelse i Arbeidsmiljøloven som pålegger arbeidsgivere å behandle nordmenn og innvandrere likt ved ansettelser. Vi kan ikke akseptere at kvalifiserte søkere utestenges fra arbeidsmarkedet på grunn av sin hudfarge eller fordi de har et utenlandsk navn. Lovforslaget vil ikke gi innvandrere spesielle rettigheter på arbeidsmarkedet i forhold til andre grupper, men skal først og fremst forhindre at de stiller med et dårligere utgangspunkt enn andre.

Norge er i en spesiell gunstig situasjon og har de beste forutsetninger for å kunne skape et godt flerkulturelt samfunn. Vi har få innbyggere i et stort land med mange ressurser. Vi er en rik nasjon.Vi har god kontroll med innvandringen og relativt sett få innvandrere. Hva er det da som gjør at vi får problemer med fremmedfrykt, rasisme og intoleranse? Er det fordi vi ikke våger å ta konfliktene på stedet? Er vi for redde for å si fra når vi mener at noen gjør noe galt? Er vi engstelige for å bli kalt rasister hvis vi ber en innvandrerungdom om å la være å kaste søppel på gata, eller sier til naboen fra Sri Lanka at han må vaske trappeoppgangen som oss andre og ikke henge ut klær på søndagen? Jeg tror at vi - som er en del av majoritetsbefolkningen - må begynne å vurdere hva vi kan gjøre for å endre våre holdninger og væremåte, i stedet for hele tiden å lete etter hva innvandrerne bør gjøre. Samtidig er jeg opptatt av at innvandrerne tar ansvar for sin egen situasjon og finner sin plass i det norske samfunnet - uten at de skal behøve å bli kjedelige kopier av nordmenn.

Forskere har kommet fram til at samfunn som har et bilde av seg selv som særlig tolerant og sivilisert, har problemer med å erkjenne en rasistisk dimensjon. Er problemet med nordmenn at vi ikke helt klarer å innrømme for oss selv at hver og en av oss faktisk kan ha fordommer? At også vi kan ta feil? At vi kan ha noe å lære av andre og gjøre ting bedre eller på en annen måte? Har naboen fra Sri Lanka noe å lære oss? Mange av oss vil nok ha svært vanskelig for å finne ut hva det skulle være. Og jeg tror ikke det er fordi vi ikke har noe å lære. Jeg tror heller grunnen er at vi liker best å se på oss selv som arrangørene av tidenes OL eller vinner av Melodi Grand Prix, og at vi foretrekker å legge til side eller bagatellisere de vanskelige tingene. Det er viktig at vi nordmenn er stolte av oss selv, men vi må også være åpne for nye impulser, villige til å lære og villige til å bli bedre. Hvis vi kunne klare å hente ut de beste sidene ved alle de ulike kulturene som finnes i Norge, ville landet vårt ha blitt enda bedre å leve i.

Dette er selvfølgelig en prosess som vil ta tid. Det gjør det også viktig å være villig til å ta de konfliktene som oppstår. Innvandrere har kommet for å bli, og er en del av vårt samfunn. Dette innebærer utfordringer både for innvandrerne og for den øvrige befolkningen. Alle kan ikke være like gode venner hele tiden - og konflikter vil oppstå - men vi må forsøke å løse dem på beste måte i stedet for å gå rundt å skule stygt på hverandre. Hva ville et ekteskap vært uten en krangel i ny og ne? Kjedelig og stagnert tror jeg. En skikkelig krangel kan av og til føre til at man kommer et skritt videre og at lufta blir renset. Det er lov å være uenige, men det er ikke lov å bruke vold eller true og trakassere andre.

Jeg vil igjen understreke at vold og trakassering av innvandrere er noe som angår alle lokalsamfunn og hele storsamfunnet. Kampen mot rasisme handler om at våre mest sentrale verdier som solidaritet, demokrati og menneskerettigheter blir satt på spill når grupper av vår befolkning blir trakassert og får dårligere muligheter enn andre til å delta i samfunnet. Vi - det vil si meg og dere - må derfor i større grad gå aktivt ut å gjøre tydelig og forsvare de verdier vi står for, og som vi mener bør være grunnleggende for det norske samfunnet. Vi må ta vare på vårt demokrati og ikke la dem som bruker konflikter mellom innvandrere og nordmenn til egen nytte få overta arenaen.

Avslutning

Den kommunale forvaltningen, politikere på lokalt og sentralt nivå, frivillige organisasjoner og innvandrerne har alle en viktig rolle å spille i arbeidet mot rasisme. Men også hver enkelt av oss må ta aktivt avstand fra rasistiske holdninger og handlinger der vi møter dem på arbeidsplasser, skoler og i nærmiljøet ellers. Erfaringene fra Brumunddal har vist at når den tause majoriteten engasjerer seg i det antirasistiske arbeidet, er det vanskelig for rasistene å finne fotfeste i lokalmiljøet. Da 4.000 mennesker i Brumunddal bokstavelig talt snudde ryggen til rasistene høsten 1991, markerte de at de nå ønsket å gjøre slutt på den negative utviklingen.

Men én slik markering er ikke nok til å få slutt på problemene. Vi blir aldri ferdige med å bekjempe rasisme. Det har historien lært oss. Antirasistisk og holdningsskapende arbeid er en kontinuerlig prosess. Vi kan slukke branner med ekstraordinære tiltak, men det skal lite til før en ny gnist tennes. Derfor er det viktig å ha en beredskap og komme de alvorlige problemene i forkjøpet.

Jeg håper denne konferansen kan gi dere impulser og ideer til å starte en prosess i deres egne lokalsamfunn. Jeg tror både foredragsholderne som kommer etter meg og diskusjonsgruppene i morgen kan bidra til dette. Erfaringene fra Brumunddal har vist at problemer kan løses og forebygges. Det er viktig å ta vare på denne kunnskapen. Jeg vil oppfordre dere til å delta så aktivt som mulig på konferansen og forsøke å få mest mulig ut av den. Det er ikke meningen at dere skal dra hjem og føle at det er tilstrekkelig at dere har vært til stede her. Konferansen skal være en impuls til å sette i gang et arbeid i deres egne kommuner. Dette arbeidet skal starte 2. november!

Lykke til med konferansen!