Tale ved Brannvernkonferansen 10. mai 1995

Statssekretær Erik Orskaug

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Samfunnets behov for brann- og eksplosjonsforskning

Tale ved Brannvernkonferansen 10. mai 1995

Brannskadene påfører hvert år samfunnet menneskelige lidelser og store materielle tap med påfølgende økonomiske kostnader. Dersom man ser bort fra statistiske svingninger hadde skadene gjennom en 40 årsperiode vist en jevnt stigende tendens, inntil de i 1988 nådde et rekordnivå på 3.7 milliarder kroner. Dette sammen med andre utgifter knyttet til brann, brannforebyggelse og beredskap brakte de totale utgiftene på brannområdet opp i ca. 8 milliarder kroner dette året.

På denne bakgrunn la Regjeringen i november 1991 frem en egen Stortingsmelding om tiltak mot brann. Regjeringens hensikt med stortingsmeldingen var å legge opp til en samlet strategi og plan for de viktigste tiltakene mot brann i tiden fremover. Meldingen fremstår i dag som det viktigste strategidokument for den fremtidige satsingen innen brannvernområdet i Norge.

Jeg regner med at de fleste av dere er velkjent med meldingens innhold, men la meg kort referere de fire hovedelementene i meldingen, nemlig; økt satsing på forebyggende arbeid og informasjon, bedre koordinering og samarbeid, samt utvikling av kompetanse og mer effektiv utnyttelse av de tilgjengelige ressursene.

Det viktigste virkemiddelet for å oppnå bedre brannsikkerhet i 90-årene er forskriften om brannforebyggende tiltak og brannsyn.

Forskriften som ble fastsatt av departementet i 1990 er på mange områder banebrytende; jeg vil kun nevne reglene om krav til røykvarslere og brannslokkingsutstyr i boliger, noe vi er alene om i verdenssammenheng.

Videre har vi nettopp, det vil si 3. mai i år, ferdigstilt arbeidet med en ny forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen. Den nye dimensjoneringsforskriften vil blant annet innebære en omfordeling av innsatsen fra beredskap til forebyggende virksomhet, samt en bedre samordning av ressursene på beredskapssiden i kommunesektoren. Forskriften som skal tre i kraft 1. september 1995 vil også være et av de viktigste virkemidlene fra det offentliges side for å nå de mål som Stortingsmeldingen om tiltak mot brann signaliserte i 1991.

Jeg vil imidlertid understreke at det må legges et langsiktig perspektiv på brannvernarbeidet, og at målbare og varige resultater vil kreve en systematisk innsats over lang tid. Det er blant annet først nå vi kan se resultater på brannstatistikken av den forebyggende innsatsen som ble påbegynt i 1991.

Den tekniske utviklingen i samfunnet generelt gjør det påkrevet å videreutvikle vår kunnskap og å utvikle nye metoder og hjelpemidler for å oppnå en tilstrekkelig og forsvarlig sikkerhetsinnsats i samfunnet. Videre vil utviklingen av funksjonsbaserte forskrifter forsterke behovet for å utvikle brukervennlige og pålitelige verktøy for forutsigelse av risiko og konsekvenser ved branner og andre ulykker. For å oppnå dette er forskning et viktig virkemiddel. Kommunal- og arbeidsdepartementet har derfor gitt støtte til blant annet Norges Forskningsråds programområde "Brann, eksplosjon og storulykker".

Dette programmet, som nå er avsluttet har på mange måter vært flaggskipet for brannforskningsmiljøet i Norge de siste årene. Programmet som har gått over 6 år har også fått frem en rekke gode resultater som har potensiale for videreutvikling. Stikkord som videre faglig fordypning, kompetanseoverføring og omgjøring av forskningsresultater til praktisk handling er ting jeg vil trekke frem her, og som jeg regner med vil bli diskutert i de forskjellige parallellsesjonene på seminaret senere i dag.

Når det gjelder kompetanse- eller erfaringsoverføring, fra forskningsmiljøet til brukerne, vil jeg imidlertid poengtere at departementet ser det som viktig at de enkelte virksomhetene i tiden fremover tar ansvar for å nyttiggjøre seg og videreføre den kunnskapsmassen som er utviklet via forskningen. Omgjøring av forskningsresultater til praktisk handling vil være et viktig virkemiddel for virksomhetenes arbeid for å bidra til reduksjon av egen uhellsrisiko på brann- og eksplosjonsvernsområdet.

Brann- og sikkerhetsforskningen i Norge har høy kvalitet og er internasjonalt anerkjent. Dette gir seg utslag i at norske forskningsmiljøer blir kontaktet for oppdrag og oppnår kontrakter i konkurranse med utenlandske interessenter.

Norges branntekniske laboratorium ved SINTEF og Christian Michelsen Research er gode eksempler på norske institusjoner som har gjort det skarpt i internasjonale fora gjennom flere år.

Departementet ser på Norges forskningsråd som en viktig samarbeidspartner når det gjelder å få til en kostnadseffektiv og samfunsviktig forskning på brann- og eksplosjonsvern- området, og jeg er sikker på at vi i departementet gjennom dialog med forskningsrådet og fagmyndighetene også i fremtiden vil kunne medvirke til at hensiktsmessige forsknings- og utviklingsprogram blir utviklet.

La meg så få ønske Norges Forskningsråd og deltakerne på konferansen en utbytterik og inspirerende dag.

Takk for oppmerksomheten!