Tale ved Miljøbykonferansen i Bergen 5.-6. september 1995

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Hvordan kan stat og kommune sammen bedre levekår i by?

Tale ved Miljøbykonferansen i Bergen 5.-6. september 1995

Jeg har lyst til å åpne mitt foredrag med å si noe hyggelig, selv om det ikke er noen oppsiktsvekkende uttalelse:

Det er godt å bo i norske byer - også i de aller største. Vårt velferdssamfunn er av mange ansett som et av de beste i hele verden. Det bildet får man enten besøket går til Træna i Nordland med sine 500 innbyggere eller til Oslo med sine nesten 500 000 innbyggere.

Det finnes selvsagt variasjoner - og enkelte urovekkende tendenser - men i all hovedsak har vi gjennom mange, mange ti-år bygd opp et samfunn med jevnt over gode levekår.

Levekår og boforhold i storbyene

Den stortingsmeldingen som Regjeringen la fram tidligere i år er spekket med tall, fakta og analyser om levekår og boforhold i storbyene. En hovedkonklusjon er altså at det ikke er betydelige forskjeller i levekår mellom befolkningen i storbyene og ellers i landet. Forskjellen mellom by og land på de vanlige levekårsindeksene forsvinner helt for den yrkesaktive befolkningen. Men de arbeidsledige og trygdede kommer noe dårligere ut i storbyene. Dette er hovedbildet. Likevel er det nyanser, spesielt i forhold til Oslo. I hovedstaden er det en sterkere tendens til forskjeller mellom gode og dårlige levekår enn i andre storbyer. I storbyene er vegtrafikken den dominerende kilde til støy og forurensning. Det er da også miljøproblemene omkring boligen som skaper de største forskjellene i levekår mellom Oslo og resten av landet.

Det som imidlertid er særpreget for storbyene, og særlig for Oslo, er at de har en sterkere tendens til bokonsentrasjon eller segregasjon av befolkningen etter demografiske, sosiale, økonomiske og etniske skille mellom bydeler og strøk. Det er en sterkere opphopning av personer med levekårsproblemer i Oslo indre øst enn noe annet sted i landet. Spesielt er dødelighetsratene i Oslo indre øst høye. Det er også en forholdsvis sterk opphopning av levekårsproblemer i sentrumsområdene i de andre storbyene. Også noen nyere drabantbyområder opplever betydelige levekårsproblemer.

Men utviklingen er slett ikke entydig negativ. For eksempel har alle storbyene hatt en forbedring av boligstandarden fra 1980. De dårligste boforholdene er fjernet eller sterkt redusert på grunn av byfornyelsen. Men storbybefolkningen betaler mer for å bo. Boligpriser og boutgifter for likeverdige boliger ligger stort sett høyere i storbyene enn ellers i landet, og høyest i Oslo.

Mål og virkemidler for bedre levekår og boforhold i storbyene

Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Alle skal gis mulighet til gode levekår, uavhengig av alder, kjønn og sosial, geografisk og etnisk tilhørighet.

Derfor har Regjeringen satt opp følgende hovedmål i arbeidet for bedre levekår og boforhold i Oslo indre øst og andre utsatte storbyområder:

1. For det første at levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene skal bedres.
2. For det andre at befolkningen i alle deler av storbyene skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø.
3. For det tredje at det skal legges til rette for en mer variert befolkningsammensetning i utsatte storbyområder.

Det norske velferdssamfunnet er som dere vet bygget på en etablert oppgavefordeling mellom statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Også i storbyene må tiltak for bedre levekår og boforhold bygge på dette grunnlaget, i et forpliktende samarbeid mellom staten og storbykommunene. Miljøbyprosjektene er eksempler på gode samarbeidsmodeller som knytter sammen tradisjonell oppgavefordeling og behovet for planlegging på tvers av sektorene.

La meg så si noe om hvilke strategier og virkemidler Regjeringen legger til grunn i dette arbeidet.

Jobb nr 1 - arbeid til alle - er viktigst, også i storbyene. Det er særlig de arbeidsledige i storbyene som har levekårsproblemer. En god nasjonaløkonomi og en vellykket sysselsettingspolitikk er derfor selve fundamentet for gode levekår i storbyene, som i landet ellers. Men mange av de som de siste årene har falt ut av arbeidsmarkedet i storbyene trenger målrettet individuell oppfølging. Her er blant annet kommunale sysselsettingstiltak helt avgjørende, samtidig som statlige tiltak hele tiden må tilpasses lokale forutsetninger. I storbyene innebærer dette blant annet en betydelig innsats for kvalifisering av innvandrere og fremmedspråklige til det norske arbeidsmarkedet.

Generelle statlige tiltak for inntektsikring, velferd og trygghet skal også fange opp storbyenes levekårsproblemer. Siden det er små forskjeller i den regionale fordelingen av levekår, er det heller ikke grunnlag for særtiltak på dette området for storbybefolkningen. Samtidig er det slik at enkelte tiltak er ekstra viktige i utsatte storbyområder. Dette gjelder for eksempel innenfor boligpolitikken, kriminalpolitikken og barne- og ungdomspolitikken. Enkelte økonomiske overføringsordninger er også utformet slike at de fanger opp de bydelsvise levekårsforskjellene, selv om tiltakene er helt generelle. Dette gjelder blant annet uføretrygden og Husbankens bostøtteordning.

Hoveddelen av kommunenes inntekter er frie skatteinntekter og rammeforverføringer, og kommueloven åpner for fleksibilitet. Kommunene har derfor stor frihet til å organisere og prioritere sin egen virksomhet, selv om mange kommunepolitikere opplever dette som en svært betinget frihet hvor mye er fastlagt gjennom nasjonale prioriteringer. Det ligger imidlertid fast at storbyene har et stort ansvar for selv å utnytte sin frihet til å bedre levekår og boforhold i utsatte strøk og bydeler.

I denne forbindelse vil jeg særlig peke på de mulighetene som ligge i å desentralisere tjenesteytingen slik at den bedre dekker de lokale behovene. Storbyene har valgt ulike modeller for desentralisering, og særlig Oslo har kommet langt på dette området. Desentraliseringen gir bedre grunnlag for tverrsektorielle strategier i arbeidet for å bedre levekårene i utsatte storbyområder, og den gjør det lettere for kommunen sentralt å fordele budsjettmidlene på en mer bevisst måte mellom ulike deler av byen.

Levkårsproblemene i utsatte storbyområder oppleves som økende i mange land, og ses ofte som en trussel mot økonomisk vekst og sosial og politisk stabilitet. Så alvorlig er ikke situasjonen i Norge, men jeg tror likevel vi kan kan lære mye av det arbeidet som nå blant annet pågår innenfor OECD for å finne vellykkede politiske strategier for å motvirke økt segregasjon og opphoping av levekårsproblemer i storbyene. Stikkord fra OECD er tverrsektorielt samarbeid og lokale løsninger.

Vi må likevel til en viss grad skille mellom den sosiale og den geografiske dimensjonen i storbyenes levekårsforskjeller. Med det mener jeg at tiltak for å bedre levekårene og tiltak for å sikre en mer variert befolkningssammensetning ikke automatisk er sammenfallende. Den sosiale dimensjonen må primært løses gjennom vår generelle velferds- og fordelingspolitikk. En rettferdig fordelingspolitikk tilsier at det er den enkeltes sosiale, økonomiske og helsemessige situasjon, og ikke bostedet, som er grunnlaget for offentlige inngrep.

Den geografiske dimensjonen, eller det at mennesker med dårlige levekår bor konsentrert i enkelte boområder og bydeler, må derimot i hovedsak angripes gjennom lokale bolig- og miljøpolitiske tiltak. På sikt vil det gi en bredere befolkningssammensetning i utsatte byområder. Målet er her ikke bare å redusere levekårsforskjellene, men også å fordele de jevnere i byrommet. Slik kan vi redusere negative levekårseffekter som følger av selve bokonsentrasjonen.

Slik jeg ser det, er derfor hovedutfordringen i forhold til problemene i utsatte storbyområder å styrke den sosiale og miljømessige dimensjonen i byutviklingspolitikken, framfor å innføre nye geografiske dimensjoner i velferdspolitikken i form av tiltakssoner eller lignende særtiltak.

En moderne byutviklingspolitikk med sosial profil

Etterkrigstidens vekstoptimisme og samfunnsbygging førte også med seg en overdreven tro på at sosiale forhold kan skapes og endres gjennom fysisk planlegging. Denne tenkemåten fikk et skudd for baugen i 1970-årene. Da viste det seg at det tvertimot ofte var slik at sosiale problemer hadde størst omfang i de mest moderne og best planlagte boligområdene. Det skyldes neppe planleggingen i seg selv. Men samfunnet er en komplisert organisme som ikke er lett å påvirke. Den ideologiske pendelen svingte deretter den andre veien, til at fysisk planlegging nærmest ble fraskrevet enhver påvirkningskraft på sosiale forhold.

Den nye debatten om levekårsproblemer i utsatte storbyområder har nødvendiggjort en ny gjennomtenkning av forholdet mellom sosiale forhold og fysisk planlegging. Planleggingens strategiske rolle er her særlig knyttet til målet om en mer variert befolkningssammensetning.

Stortingsmeldingen tar utgangspunkt i at det er en sterk sammenheng mellom levekårsproblemer i et byområde og områdets attraktivitet på boligmarkedet. Boligområder som vurderes lavt i forhold til boligstandard, trafikkbelastninger, kommunikasjoner eller arkitektur, prises lavere. De tiltrekker seg i større grad økonomisk mindre ressurssterke befolkningsgrupper.

Hovedutfordringen er å gjøre disse boligområdene mer attraktive for bredere befolkningsgrupper. Siden folks boligvalg i stor grad er knyttet til de fysiske kvaliteter ved boligene og boligområdene, må nødvendigvis den fysiske planleggingen spille en sentral rolle i dette arbeidet.

Vi må likevel ha et realistisk forhold til hva som kan oppnås gjennom fysisk planlegging. Det ligger for det første viktige begrensninger i at byområdene allerede er utbygd ut i fra tidligere tiders behov og forutsetninger. Vi stiller med andre ord ikke med blanke ark. For det andre bor det allerede mennesker i områdene, som har en demokratisk rett til å påvirke sine livsmiljøer. Her oppstår det lett motsetninger mellom langsiktige samfunnsmessige behov, og kortsiktige, men nødvendige individuelle behov. Historien er desverre full av eksempler på at det siste hensynet tilsidesettes i urimelig sterk grad, både av offentlige myndigheter og av private eiendomsutviklere.

Vi skal sette klare kvalitetskrav til boliger og bomiljø i byene. Vi skal aldri akseptere lav standard og dårlige bomiljøer som et boligøkonomisk virkemiddel for svake grupper på boligmarkedet. Mange er - erfaringsmessig ofte med rette - redde for at standardkravene gjør boligmarkedet vanskeligere for økonomisk svakstilte. Men dette er samtidig selve grunnlagsproblemet innenfor sosial boligbygging i dette århundret. Avstanden mellom samfunnsøkonomisk ønsket boligstandard og befolkningens betalingsevne må vi blant annet bygge bro over med offentlige boligsubsidier. Omlegging av husbanksubsidiene til mer målrettede tilskudd til etablering, byfornyelse og boligkvalitet slik Regjeringen har foreslått, vil bidra positivt til mulighetene for å bedre boligkvaliteten i storbyene også for husholdninger med svak økonomi.

Stikkordene i framtidig byutvikling bør etter min mening være:

• variasjon
• trygghet
• miljø

Eksisterende byområder med en ensidig leilighetssammensetning må fornyes gjennom ombygging, tilbygg og nybygging slik at områdene kan tilby en større bredde i eierformer, hustyper og boligstørrelser. Dette gjelder både i byfornyelsesområdene i de indre og eldste bydelene, i den tette mellomkrigsbebyggelsen og i drabantbyene fra etterkrigstiden. Byområdene må i planleggingen i større grad vurderes som helheltlig lokalsamfunn med varierte boligbehov. Derfor må det ikke legges en kortsiktig markedsvurdering til grunn i de enkelte regulerings- og byggesaker. Når det utarbeides kommunedelplaner, bør disse derfor også inneholde en analyse av boligstrukturen i området og i hvilken grad den er hensiktsmessig i forhold til målsettinger om mer variert befolkningssammensetning.

Dette er i og for seg ikke nye tanker. Ved planleggingen av den nye konsentrerte boligbebyggelsen i storbyene etter krigen spilte hensynet til en variert befolkningssammensetning en viss rolle. De nye drabantbyene var i det vesentlige et svar på boligproblemet, men skulle også tjene mer almenne utjevningsformål. Boligbebyggelsen skulle være variert og romme flere samfunnslag, med møteplasser i skolen, kultur- og idrettsanlegg og bydelssentra.Det var imidlertid et stort spenn mellom planleggernes ideologi og den faktiske virkeligheten. Av økonomiske årsaker fikk drabantbyene en relativt ensidig boligbebyggelse, og fellesinstitusjonene kom først flere år etter at boligene stod ferdige. Fra slutten av 70-tallet endret utbyggingsformene seg i retning av mer variert boligbebyggelse i de nye bydelene. Med en høyere boligdekning var det også et klart markedsmessig grunnlag for denne endringen i utbyggingsstrategi, som gir grunnlag for en mer variert befolkningssammensetning.

Men med høyere boligdekning er det også naturlig at folk stiller sterkere krav til bomiljøet utenfor boligene. Områder som ikke holder en god standard i barnehagetilbudet, skoleverket, kultur- og idrettstilbudet og nærhet fra politiet, vil oppleves som utrygge og mindre attraktive selv om selve boligstandarden er god. 1950-årenes tålmodighet med manglende infrastruktur gjelder ikke i dag. Derfor må også politiske strategier for å gi utsatte byområder et løft, integrere alle offentlig sektorer som påvirker levekårene i området. Det har liten hensikt å gjøre noe med utemiljøet i bakgården dersom man ikke kan gå trygt gjennom porten.

Ikke minst er utemiljøet avgjørende for hvordan et boligområde vurderes. Selv om boligstandarden og det offentlige tjenestetilbudet er godt, vil dårlige og trafikkfarlige utearealer, støy og forurensing virke avskrekkende på mange, særlig barnefamiliene, og bidra til en ensidig befolkningssammensetning. Miljøtiltakene må derfor stå helt sentralt i helhetlige byfornyelsesstrategier.

Statens og kommunenes utfordringer i arbeidet for bedre levekår i utsatte storbyområder

Mitt utgangspunkt er at den eksisterende rollefordelingen mellom staten og kommunene også må legges til grunn i arbeidet for å bedre levekårene i utsatte storbyområder. Jeg skal ikke her trette dere med å gjennomgå alle de politikkområder som berøres, men vise til den grundige gjennomgangen i storbymeldingen. Noen hovedpunkter er imidlertid viktig å nevne.

Arbeidsledigheten har tradisjonelt ligget lavere i de store byene, spesielt Oslo, enn i resten av landet. I den siste lavkonjukturperioden har imidlertid ledighetsproblemene også rammet storbyene både i omfang og når det gjelder andel av langtidsledighet.

Regjeringen har møtt denne situasjonen med en sterkere satsing på bruk av arbeidsmarkedstiltak i storbyene enn i tidligere lavkonjunkturperioder. Storbyene har opprettet egne sysselsettingskontorer og tatt et større ansvar for tiltak for blant annet langtidsledige og unge. For å kunne møte problemene med økt ledighet har arbeidsmarkedsetaten de siste årene blitt styrket betydelig med flere ansatte. I storbyene er arbeidsmarkedsetaten blitt desentralisert, og en har fått flere og mindre arbeidskontorer. Antall arbeidskontorer har således blitt fordoblet i storbyene de siste årene.

Fremmedspråklige arbeidssøkere utgjør en betydelig målgruppe for arbeidsmarkedsetaten i storbyene. For at innvandrerne skal bli mer konkurransedyktige på arbeidsmarkedet, få bedre inntekt og dermed bedre muligheter til å klare seg selv, går Regjeringen inn for en rekke tiltak som kan sikre bedre bruk av innvandrernes medbrakte kompetanse. Blant disse tiltakene er godkjenning av medbrakt utdanning og arbeidserfaring, styrking av norskkunnskaper og kvalifiseringstiltak som dyktiggjør innvandrere i forhold til det norske arbeidsmarkedet.

I 1993 la Regjeringen fram en handlingsplan for trygghet i hverdagen. Hovedbudskapet i planen var at en bred, samordnet innsats mellom ulike offentlige instanser, organisasjoner og lokalbefolkningen må til for å øke tryggheten. Nylig er en revidert plan lagt fram, som blant annet retter innsatsen inn mot forebyggende tiltak for barn og ungdom, tiltak mot rusmiddelmisbruk, innsats mot diskriminering og rasisme og tiltak for større trygghet i nærmiljøet. Blant annet blir politiets innsats i Oslo styrket.

Storbymeldingen uttaler at i årene framover vil Regjeringen prioritere tiltak som bidrar til å bedre det fysiske bymiljøet. Allerede i årets budsjett er en rekke viktige poster økt: tilskuddet til byfornyelse er på 90 mill kr, som er en tredobling på to år. Tilskuddet til miljøbyarbeidet er også økt betydelig. Jeg kan også love en sterkere budsjettmessig prioritering i statsbudsjettet for 1996.

Regjeringen går i stortingsmeldingen om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil, inn for å opprette en ny tilskuddsordning for boligkvalititet i budsjettet for 1996 som supplement til dagens byfornyelsestilskudd. Tilskuddet vil særlig få betydning i tettere bymessig bebyggelse.

Når vi nå legger opp til å stimulere utviklingen av bolig- og bomiljøkvaliteter med tilskudd fra Husbanken er det nettopp for å støtte tiltak som er samfunnsmessig nyttige og lønnsomme, men som den enkelte beboer ikke isolert vil velge å legge penger i. Slike tiltak kan gå på endringer av boligstrukturen i området, bedre tilgjengelighet av hensyn til de eldre, forbedringer i kollektive anlegg som er viktige for oppvekstmiljøet til barn og unge osv. Jeg ser også en viktig spore til samarbeid mellom Husbanken og kommunene i dette nye tilskuddet til boligkvalitet. Husbanken må stille krav til kommunene om at kommunen legger til rette for utvikling av helhetlige løsninger i de bomiljøene det skal gis tilskudd. Kommunene vil få et nytt virkemiddel i sitt arbeid for å påvirke utviklingen i boligområdene.

Selv om vi ennå ikke har utarbeidet de endelige retningslinjer for ordningen, vil et av de prioriterte formålene være å kunne gi tilskudd til tilbygg og sammenslåing av leiligheter i eldre boligområder med en ensidig sammensetning av små leiligheter. Dette gjelder blant annet i mange av mellomkrigstidens boligområder i storbyene, og i våre eldre drabantbyer fra etterkrigstiden. Disse områdene, som har mange gode boligkvaliteter, tilfredsstiller imidlertid ikke dagens arealnormer for større barnefamilier. Dette fører til stor gjennomflytting og ustabilitet i nærmiljøer, og en for ensidig befolkningssammensetning.

Årsaken til at det er nødvendig å gi gunstige offentlige lån og tilskudd til slike leilighetssammenslåinger, er at kostnadene svært ofte vil overstige verdien av den nye leiligheten. Vi kan derfor ikke forvente at markedet selv løser dette problemet. I enkelte strøk må det også vurderes om det er bedre å satse på nybygging av større leiligheter, gjerne i regi av etablerte borettslag.

I Oslo har Arbeiderpartiet nå lansert et eget kommunalt drabantbyfond, som skal gi tilskudd til endringer i boligsammensetningen, bedre tilgjengelighet for eldre og funksjonshemmede, forbedringer i utemiljøet og tilrettelegging for flere fellesaktiviteter. Jeg ser svært positivt på et slikt inititativ, og dermed supplerer viktige statlige låne- og tilskuddsordninger. En slik samordnet innsats gjør at vi kan komme mye lengre på kort tid enn om vi satt på hver vår tue og forventet at andre gjorde noe. Ikke minst har miljøbyprosjektene lært oss dette.

Som landets hovedstad er Oslo lokaliseringssted for en rekke statlige virksomheter. Både i form av arbeidsplasser og bygninger er det statlige nærværet markert, slik at staten gjennom lokalisering av sine virksomheter innenfor Oslo er med på å påvirke byens utvikling og framtreden. Det er derfor viktig at staten har et bevisst forhold til konsekvensene av egne lokaliseringer i forhold til hovedstadens utvikling. Ytterligere lokalisering av statlige virksomheter i Oslo indre øst kan ha en positiv betydning for byutviklingen i dette området.

Det ligger i prinsippene for resultatstyring og resultatansvar i staten at virksomhetene også må ses i et bredere og mer helhetlig perspektiv. Det vil i enkelte tilfeller være ønskelig å legge vekt på andre forhold enn de som for den enkelte virksomhet framstår som mest rasjonelt i forbindelse med lokaliseringsspørsmål. Det er grunn til å tro at statlige virksomheter i mange tilfeller både er for lite bevisst den samfunnsmessige betydningen av lokalisering av statlige virksomheter i et byutviklingsperspektiv, og på hvilke muligheter Oslo indre øst faktisk kan by på som lokaliseringssted.

Administrasjonsdepartmentet vil derfor etablere rutiner som sikrer at statlige virksomheter i Oslo som får endrede behov for lokaler, som hovedregel også vurderer ett eller flere reelle alternativer i Oslo indre øst. Slike rutiner, sammen med igangsatte og planlagte tiltak for byutvikling, eiendomsutvikling og infrastrukturutbygging i området, vil kunne bidra til at flere statlige virksomheter over noe tid etablerer seg i Oslo indre øst.

Selv om lokaliseringsdiskusjonen i storbymeldingen i første rekke gjelder Oslo indre øst, så varsler den likvel etter min mening en økt bevissthet om betydningen av lokalisering av statlige bygg i byene generelt. Her er det viktig at byene selv velger strategi og legger til rette for en riktig lokaliseringspolitikk.

Gode statlige rammebetingelser er nødvendig i arbeidet for å bedre levekår og boforhold i utsatte storbyområder, men rammebetingelser er i seg selv ikke noen garanti for at de riktige tingene skjer. Vi er også helt avhengige av at kommunene selv vet hva de må gjøre og faktisk også gjør det.

Visjonen om en moderne byutviklingspolitikk med sosial profil må derfor legges til grunn i storbyenes areal- og boligplanlegging, enten det gjelder i byfornyelsen, i etterkrigstidens drabantbyer eller ved utbygging av nye boligfelt. Lokaliseringen av arbeidsplasser og boligområder - og den offentlige ressursbruken som hører med - må ses i forhold til en levekårsstrategi for hele byregionen. Det gjøres mye godt arbeid på dette feltet allerede, men mere må til.

I de indre bydelene er det som nevnt krevende å skape mer varierte boforhold fordi arealbruken i stor grad er bundet til tidligere utbygging. Det er imidlertid betydelige muligheter knyttet til riving og nybygging, sammenslåing av leiligheter i eksisterende bygg, bevaring av småhus og omdisponering av arealbruken til boligformål. Samtidig må det sikres tilstrekkelige miljøkvaliteter gjennom utvikling av grøntarealer og trafikksanering, og skolebygg og annen offentlig infrastruktur må vedlikeholdes.

En hovedutfordring for fremtidens byfornyelse vil nettopp være å sikre en boligbygging og en offentlig infrastruktur som medvirker til at disse boligområdene blir attraktive for et bredere befolkningsspekter, samtidig som dagens beboere sikres trygge boforhold. En samordnet innsats av private og offentlig initiativ for fysiske opprusting av boliger og bomiljøer, vil kunne bidra til å dempe konsentrasjonen i enkelte byområder av befolkningsgrupper med betydelige levekårsproblemer.

Vi finner flere gode eksempler på sosial oppgradering av eldre tradisjonelle arbeiderbydeler i norske storbyer, særlig i områder med stort innslag av småhus. Her i Bergen kan vi se en svært viktig fornyelse i tradisjonelle og sentrumsnære strøk som for eksempel Nordnes og Fjellsiden. Her har byen nyttet mulighetene til å sikre en historisk kontinuitet og gi et attraktivt boligtilbud til flere befolkningsgrupper.

Storbykommunene må fullt ut bruke mulighetene for gunstig boligfinansiering og bostøtte gjennom Husbanken for å motvirke at eksisterende beboere i stor grad fortrenges når bydeler fornyes. Det er viktig at utbygging av boliger med høyere standard skjer på en balansert måte og ikke medvirker til å etablere et prisnivå i området som helt ekskluderer eksisterende lavinntektshushold. Det er internasjonalt en rekke uheldige eksempler på slike fortrengningsvirkninger. Både kommunene og utbyggere må bli mer bevisste på kostnader og risiko i byfornyelsen slik at nye gjeldsproblemer unngås.

Avslutning

Stortingsmedlingen om levekår og boforhold i storbyene markerer en generelt økende forståelse for storbyenes spesielle problemer og utfordringer. Utfordringene ligger ikke minst på storbyene selv, som har betydelig frihet til å forme sin egen framtid. Jeg kan love at Regjeringen fortsatt vil prioritere tiltakene for bedre levekår og boforhold i utsatte storbyområder. Men disse tiltakene kan bare lykkes dersom storbyene på tilsvarende måte utnytter mulighetene innenfor sin egen planlegging og tjenestyting. Jeg er overbevist om at viljen er der, men mye praktisk arbeid gjenstår. Meldingen vil først få betydning dersom den bidrar til å gi dette arbeidet klarere mål og retning.

Et viktig skritt har vært selve stortingsbehandlingen i juni. Her har meldingens analyser, målsettinger og strategier fått bred politisk tilslutning. Regjeringen har blant annet fått klare signaler om fortsatt budsjettmessig prioritering av byfornyelsen og økt innsats for en storbyutvikling som tar vare på historiske og kulturelle verdier i våre storbyer. Men igjen er suksessen avhengig av at byene selv er på banen.

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til i det viktige arbeidet i årene framover for å skape gode levekår for befolkningen i alle deler av våre storbyer. Uten denne forsamlingens medvirkning går det nemlig ikke.