Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Aktuelle saker for kommunesektoren

Foredrag på Kommunenes sentralforbunds landsting i Bergen 18. mars 1996

20.000 mennesker i Norge er medlemmer av kommunestyrer eller fylkesting. Årlig disponerer de 166 milliarder kroner på vegne av oss alle som bor i dette landet. Ingen organ og ingen politiker er nærmere hverdagen og de daglige prioriteringene av velferdsgodene enn landets lokalpolitikere.

Derfor er kommune-Norge i vinden og i søkelyset. Mer og mer av vår velferd skapes og fordeles gjennom lokalpolitikken. Når kommunestyret i Narvik prioriterer mellom helse og tekniske spørsmål er lokalavisa Fremover på plass med reportasjer, ros og ris. Når de folkevalgte her i Bergen diskuterer eldrepolitikk er det under årvåken interesse fra Bergens-pressen. Og når hele Norge diskuterer hvordan pengene skal fordeles mellom våre 435 kommuner er det knapt det presseorgan som ikke vier spørsmålet stor plass.

KS-venner - det dere og de øvrige 20.000 folkevalgte gjør, eller ikke gjør, fanger stor interesse fordi det handler om vår velferd og i mange tilfeller viktige rammer for våre liv. Derfor er det naturlig og nødvendig med debatter - og ofte vanskelige debatter. 1996 er åpenbart et år med mange slike debatter - som må tas, enten vi liker dem eller ikke. De fleste liker det.

Nyhetsbildet denne vinteren har vært preget av Rattsø-utvalgets innstilling. Og oppfølgingen av denne vil antakelig dominere medieoppslagene fram til Stortinget har behandlet kommuneøkonomiproposisjonen for 1997. Jeg kommer tilbake til Rattsø. Først vil jeg benytte sjansen til et lite tilbakeblikk på utviklingen av kommunalforvaltningen og stat-kommune forholdet med hovedvekt på det ti-året som er gått fra inntektssystemet ble gjennomført. Det kan være nyttig for å få et perspektiv på de dagsaktuelle utfordringer.

I jubileumsboka til 150-årsjubilieet for formannskapslovene i 1987 ble det skrevet mye om "velferdskommunen". Begrepet treffer bedre enn det tradisjonelle "velferdsstat". Navneskiftet illustrerer den avgjørende betydning kommunesektoren har fått for hverdagslivet til innbyggerne. Kommunesektoren er blitt produsenten av våre viktigste velferdstjenester. Denne kommunale ekspansjonen har pågått i hele etterkrigstida, mest markert fra 60- til et stykke ut på 80-tallet. Veksten i tjenestetilbudet er skjedd gjennom utbygging av kommuner og fylkeskommuner til store og komplekse organisasjoner. Denne utviklingen har medført styringsutfordringer internt i kommunene og i forholdet mellom stat og kommunenivå.

Professor Harald Baldersheim, pekte for en tid tilbake på de mange kommuner som var engasjert i forsøks- og endringsprosesser. Han antyder et mønster bak slike endringer. Perspektivet hans er basert på tre såkalte bølger av endringer. De er interessante som en forståelsesramme for dagens problemstillinger.

Den første endrings"bølgen" fulgte i kjølvannet av kommune- sammenslåingene på 1960-tallet. Den er karakterisert ved styring av vekst og bygde på planlegging som styringsredskap.

Framdriftstakten i generalplanarbeidet viste at dette styringsinstrumentet først og fremst var interessant for kommuner med pressproblem.

Den andre endrings"bølgen" dreier seg om å få kontroll over veksten. Den bygger på målstyring og tankegods fra konsernstyring. Rundt midten av 1980-tallet opparbeidet halvparten av kommunene seg stigende regnskapsunderskudd. Dette skjedde trass i at nesten alle kommuner etter hvert hadde fått seg kommuneplan, handlingsplan og langstidsbudsjett. Kunne det tyde på manglende kobling mellom planlegging og den daglige styringa av kommunen?

I første halvdel av 80-tallet hadde mange kommuner innført hovedutvalgsmodellen. Den gir vidtgående delegasjon til utvalgene slik at kommunestyret skulle kunne konsentrere seg om prinsipper og linjevalg. Gjennom denne modellen skulle de folkevalgte både få avstand nok fra detaljene til å kunne trekke opp mål. Men prinsippet om gjennomgående representasjon åpnet også for motsatt effekt; i kampen om knappe ressurser, ble politikerne talsmenn for etatene oppover. Slik kunne sektorinteressene bli sterkere enn helhetsinteressene og summen av utgifter større enn ressurstilgangen i mange kommuner. Hovedutvalgsmodellen bar på begynnelsen av 80-tallet løsningen for kommunene. På slutten av tiåret ble den utropt til problemet. Derfor ble nye organisasjonsløsninger som kunne mestre koordineringproblemet og sektoriserte politikerroller etterspurt. Svaret var at i tilknytning til målstyring skulle de folkevalgte utvikle nye roller. Disse vektla målformulering, prinsipporientering, helhetssyn og langsiktig perspektiv. Derfor måtte det sentrale styringsnivået i kommunen styrkes i forhold til sektorinteressene.

For stat-kommune forholdet er denne andre endringsbølgen preget av viktige forandringer i rammebetingelsene. Vi trengte nye rammebetingelser som et svar på både lokale omstillingsbehov og statlige styringsinteresser. Inntektssystemet fra 1986 fristilte kommunene i større grad finansielt. Rammeoverføringene kunne kommunene disponere fritt innenfor gjeldende lov- og regelverk. Samtidig er rammetilskuddet det viktigste instrumentet staten har til å styre de samlede inntekter i kommunesektoren. Systemet skal også fordele inntektene mellom de enkelte kommuner og fylkeskommuner. Det er på dette punkt diskusjonen går høyt idag.

Men, gjennom inntektssystemet fra 1986 fikk kommunene brått et skjerpet internt fordelingsproblem. Slik ble det rettet et sterkere fokus på betingelser for samordning og interesseavveining.

Gjennom frikommuneforsøk og seinere pilotkommuneforsøk fikk lokalforvaltningen adgang til å eksperimentere med nye modeller. Og den nye kommuneloven, reflekterer mye av det behovet for nye styringsformer kommunalforvaltningen selv hadde identifisert. Friheten til å organisere egen virksomhet ut fra lokale forutsetninger og ønsker, er økt. Det er skapt et grunnlag for helhetlig politisk styring og helhetlig administrativ ledelse i den enkelte kommune. Det er lagt til rette for et klarere skille mellom politikk og administrasjon. Statlig tilsyn og kontroll nedtones.

Midt på 1990-tallet står vi i Norge kanskje overfor elementer i den tredje bølgen ; den Baldersheim kaller "etterspørselsorientert" styring. Det påpekes at valgfrihet og konkurranseelement kan se ut til å oppstå under ressursstagnasjon. En politisk vanskelig fordelingssituasjon kan friste til å prøve ut mer indirekte styring. Det betyr at brukerne i større grad driver fordelingsprosessen. Uansett underliggende drivkrefter tror jeg viktige sider ved etterspørselsorienteringen også vil prege norsk kommunalutvikling.

I økende grad er vi opptatt av å sette brukerne av den offentlige tjenesteproduksjonen i sentrum. Det foregår mange spennende prosjekter der kommunene nå forsøker å utvikle verktøy for tilbakemelding om hvordan innbyggerne evaluerer og prioriterer kommunale tjenester. Graden av medvirkning fra brukerne varierer fra det å gi uttrykk for synspunkt og vurderinger til det å delta direkte i beslutningene. Det er viktig at vi satser på en kontinuerlig utvikling av denne type verktøy. Gode tilbakemeldingskanaler er viktig både for kommunenes omstillingsevne og deres mulighet til å kvalitetssikre sin virksomhet.

Jeg har registerert at mange kommuner har tatt i bruk Norsk Gallups opplegg for slike brukerundersøkelser. I tillegg kan jeg nevne at Kommunaldepartementet har under arbeid et prosjekt som skal stille sammen data fra Norsk Gallup sine målinger med data for kommunenes økonomi og tjenesteproduksjon. Siktemålet med prosjektet er å kunne si noe om forholdet mellom produktivitet og kvalitet i kommunesektoren.

Ønsket om effektiv ressursutnyttelse har satt fart i debatten om hvem som skal utføre oppgavene.

Staten legger ingen bindinger på hvordan kommunene organiserer den virksomhet som de tar på seg frivillig. Når det gjelder virksomhet som er lagt til kommunene i lov, stiller saken seg annerledes. Hvilken frihet kommunene har til å privatisere (konkurranseutsette) slik virksomhet beror på en tolkning av den loven som legger oppgaven til kommunen. Det ansvar lovgivningen pålegger kommunene i forbindelse med løsningen av oppgaver er av ulik karakter. Det er ikke nødvendigvis slik at kommunen må drive virksomheten selv, ved egne kommunalt ansatte og gjennom de ordinære kommunale organer. Hovedregelen er at kommuner er pålagt et ansvar for at en virksomhet finner sted, men at selve utførelsen kan overlates til andre Likevel er vi opptatt av at de sentrale velferdsområdene, som helse og undervisning, foregår i egen regi.

Vi hører ofte påstanden om at privat virksomhet er mer effektiv enn offentlig. Påstanden baseres først og fremst på at privat virksomhet er utsatt for konkurranse. Som kjent vil fri konkurranse mellom mange produsenter av ensartede produkter tvinge de enkelte produsenter til å bli mest mulig effektive. En stor del av den kommunale virksomhet kan sies å bestå av monopoler. Det dreier seg om såkalte naturlige monopoler, for eksempel vannforsyning. Det kan også være myndighetsutøvelse som tilsier at det er nødvendig med offentlig styring av tjenestetilbudet. Private monopoler vil neppe være mer effektive enn offentlige monopoler. Jeg kan ikke se at det er noe som tilsier at vi i slike tilfelle skulle ha privat istedet for offentlig drift.

Det finnes en rekke eksempler på konkurranseutsetting av kommunal virksomhet. Det kan skje ved at produksjon settes ut på anbud for en begrenset tidsperiode. For at det skal være reell konkurranse forutsetter dette at det er flere aktører som har reell mulighet til å konkurrere om anbudene, også på lengre sikt. Renovasjon er et eksempel på en tjeneste der dette ser ut til å fungere.

Denne utviklingen kan etter mitt syn være positiv. Det viktige i denne sammenhengen er å gjøre et klart skille mellom styring og produksjon.

Utfordringen er å organisere produksjonen mest mulig effektivt. Da kan de private på en del områder kanskje kunne produsere billigere. Men uansett valg av organisasjonsform må kommunene sikre seg styring av produksjonen slik at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for alle innbyggerne. Og kommunene må kunne stille klarekrav om mengde, kvalitet og pris.

Det siste ti-årets utvikling av forholdet mellom stat og kommunenivå har vært preget av ansvarsdelegering og rammefinansiering. Det er gitt økt organisasjonsfrihet og statlig tilsyn og kontroll er demptet. Dette har skapt behov for nye verktøy for statlig oppfølging som ikke huler ut kommunalforvaltningens ansvar og selvstyre. Staten har de siste årene lagt stor vekt på å utvikle mål- og resultatstyring som et nyttig redskap både for kommunene og for staten. Hovedsiktemålet er å få fram informasjon som kan brukes både av staten og kommunene til å utforme en bedre og mer effektiv velferdspolitikk.

En hovedtanke bak utviklingen av et system for bedre mål- og resultatstyring er at det skal gi grunnlag for både sentral og lokal oppfølging til tjenestenes produksjon, effektivitet og kvalitet.

De siste årene har vi systematisk presentert resultatindikatorer om kommunal økonomi og tjenesteproduksjon. Det skjer i de årlige kommuneøkonomiproposisjoner. I samarbeid med fylkesmannsembetene er departementet i ferd med å utvikle et opplegg for presentasjon av slike resultatindikatorer for alle landets kommuner.

Tema: Rattsø:

Kommuneøkonomi har vært et svært sentralt tema etter at det såkalte Rattsøutvalget la fram sin innstilling. Jeg imøteser KS' høringsuttalelse til innstillingen med stor interesse. Dette er en svært viktig sak for kommunesektoren og jeg synes debatten i den senere tid har blitt mer konstruktiv. Jeg har med interesse lest delinnstillingen fra KS sitt adhoc-utvalg. Jeg har registrert at det ser ut til å være bred enighet om forslaget til hovedprinsipper for inntektssystemet.

I utgiftsutjevningen har Rattsøutvalget lagt til grunn målsettingen om likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne i alle deler av landet. Det foreslås at det skal kompenseres fullt ut for utgiftsforskjeller knyttet til kommunal tjenesteproduksjon. Dette er etter mitt syn en viktig forutsetning for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne ivareta sine oppgaver med å produsere grunnleggende velferdstjenester.

Det er viktig med bred oppslutning om inntektssystemet. Derfor bør fordelingskriteriene i utgiftsutjevningen være basert på grundige, faglige analyser og ikke på skjønnsmessige vurderinger. Jeg er glad for at adhoc-utvalget deler dette synet. I de tilfeller der de faglige analysene er usikre, vil vi kunne foreta en skjønnsmessig fordeling av tilskudd. Men dette bør skilles klart fra kriteriene i utgiftsutjevningen.

Rattsø-utvalget har lagt vekt på å skille mellom utjevning begrunnet ut fra målsettingen om et likeverdig tjenestetilbud og begrunnet ut fra regionalpolitiske målsettinger. Kommunene i enkelte deler av landet, bl.a. i Nord-Norge, har en viktig regionalpolitisk funksjon for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Dette tilsier at disse kommunene bør ha et høyere inntektsnivå enn det de får gjennom de generelle kriteriene i inntektssystemet. Større tilskudd til disse kommunene bør da begrunnes ut fra regionalpolitiske målsettinger og ikke blandes sammen med utgiftsutjevningen. Også i dette viktige spørsmålet er adhoc-utvalgets uttalelse helt på linje med Rattsø-utvalget

Virkningene av Rattsøutvalgets forslag kan synes å være dramatiske.

Men, siden inntektssystemet fordeler en gitt sum, er det er nå engang slik at hvis noen skal få mer, så må andre få mindre. Men Regjeringen vil ikke kunne godta at reduksjon i rammetilskuddet til enkeltkommuner fører til at disse ikke blir i stand til å gi sine innbyggere et forsvarlig tjenestetilbud.

Både Rattsø- og KS-utvalget har fastslått som hovedprinsipp at statlige tilskudd til kommunesektoren primært skal være rammeoverføringer. Det er imidlertid mange, både i statsforvaltningen, organisasjonene og på lokalt nivå, som ser seg tjent med øremerking av overføringene til kommunesektoren. Rattsø-utvalget har lagt fram forslag til innlemming av en rekke øremerkede tilskudd, tilsammen ca. 8 milliarder kroner. Nå må vi foreta den nødvendige balansering mellom ønsket om mest mulig frie inntekter og enkelte øremerkede tilskudd med høy prioritet.

Det har vært et samarbeid med KS i arbeidet med oppfølging av innstillingen fra Rattsø-utvalget. Jeg tror den høringsprosessen KS har lagt opp gir et nyansert bilde av kommunesektorens synspunkter på utformingen av nytt inntektssystem. Jeg ser også fram til et godt samarbeid i den videre prosessen fram mot framleggelsen av statsbudsjettet til høsten.

Vi har også en stor utfordring når det gjelder å informere om endringer i inntektssystemet. Det er allerede etablert et samarbeid med KS om dette, med bl.a. 6 regionale konferanser i slutten av mai.

Tema: Oppfølging av inndelingsmeldinga - veien videre.

Regjeringas opplegg for det videre arbeidet med kommune- og fylkesinndelinga ble trukket opp i St. meld. nr. 32 som vi la fram i mai i fjor. Ballen ble da spilt over til Stortinget, der den ligger nå. Kommunalkomitéen har helt fra i høst vært i arbeid med meldinga, og har i den forbindelse besøkt en rekke fylker rundt om i landet og møtt mange representanter for lokalforvaltninga. Innstilling fra komitéen kommer i mai. Debatten i Stortinget vil da etter alt å dømme finne sted i juni.

Innholdet i meldinga er velkjent. Men helt kort vil jeg minne om at Regjeringa der konkluderer på generelt grunnlag med at det er et reformbehov både i kommune- og fylkesinndelinga. Vårt forslag er derfor at vi med utgangspunkt i overordnede mål for hva inndelinga skal bidra til, legger opp til lokale prosesser i alle deler av landet. Der skal de konkrete inndelingsforholdene vurderes av de som har lokal kunnskap og er berørt av eventuelle forslag til endringer. Dette har vi gjort ut fra den elementære erkjennelsen at den nødvendige kompetansen ikke minst befinner seg lokalt og regionalt.

Når det gjelder beslutninger om framtidige endringer, fattet Stortinget som kjent allerede 1. juni i fjor et vedtak om at sammenslutninger skal være frivillige. Dette vedtaket står, som jeg tidligere har uttalt, i motstrid til gjeldende kommuneinndelingslov. Jeg ser likevel ikke det som noe problem. Jeg er sikker på at Stortinget vil avklare dette forholdet i forbindelse med behandlinga av meldinga. For øvrig har vi nylig fått kartlagt ordninger med lokale folkeavstemninger i andre land. Det er bare i noen ytterst få tilfeller i Europa der lokale folkeavstemninger i inndelingssaker er bindende. Hovedregelen er at de lokale folkeavstemningene er rådgivende - som i Norge. Det gjelder også våre nordiske naboland.

Arbeidsmarkedspolitikken og arbeidsmarkedstiltakene

1995 var nok et godt år for norsk økonomi. Den sterke oppgangen i økonomien siden 2. halvår 1993 har bidratt til en klar bedring på arbeidsmarkedet. De siste par årene har sysselsettingen vokst sterkere og ledigheten falt mer enn anslått i Sysselsettingsutvalgets Solidaritetsalternativ. 4. kvartalstallene fra arbeidskraftundersøkelsene (AKU) var veldig oppmuntrende. De viste en ledighet på 84 000 personer, eller 3,8 prosent målt som andel av arbeidsstyrken. Det var første gang siden 1988 at kvartalstallene fra AKU viste en ledighet på under 4 pst.

Da ledigheten var på sitt høyeste var der en del kritiske røster mot Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk. Mange hevdet at det ville være bedre å satse på å ansette de ledige i kommunene fremfor å satse på arbeidsmarkedstiltak. Dette var Arbeiderpartiet og Regjeringen imot. Siden midten av 1993 har vi hatt sterk vekst i sysselsettingen. I denne perioden har vi likevel klart å få fylt de ledige stillingene uten at det har oppstått press i økonomien, med mangel på arbeidskraft. Hadde vi istedenfor bundet opp arbeidskraft i kommunene ville lett situasjonen vært svært anderledes. Dette viser at vi valgte den riktige linjen for å få ned ledigheten. Beregninger fra OECD antyder at den aktive arbeidsmarkedspolitikken i Norge kan ha redusert det langsiktige ledighetsnivået med så mye som 2.5 prosentpoeng.

Ca. 71 pst. av tiltakene for ordinære arbeidssøkere var i 1995 kvalifiseringstiltak. Med bedre tilgang på nye jobber er det også økt omfang av lønnstilskudd særlig for langtidsledige og ungdom. Ordningen Vikarplass er populær i kommunen. Dette er positivt. Jeg synes det er fint at en kan utnytte vikariater til arbeidstrening for ledige.

Det samlede nivået på arbeidsmarkedstiltakene tilpasses omfanget av arbeidsledigheten. I 1995 var det i gjennomsnitt om lag 46 000 tiltaksplasser. I 1. halvår 1996 er det lagt opp til 42 000 plasser. Tiltaksnivået for 2. halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med RNB.

Samarbeid mellom a-etaten og sosialkontorene

Kommunesektoren har de senere årene bidratt betydelig i arbeidet med å løse ledighetsproblemene gjennom et nært samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Dette skjer bl.a. gjennom at det opprettes mange tiltaksplasser for ledige og yrkeshemmede i kommunal regi.

I Velferdsmeldingen (St. meld nr 35 1994-95) har en klargjort ansvarsdelingen mellom de ulike etater og skissert tiltak for å bedre samarbeidet mellom etatene. Det sies i Velferdsmeldingen at det skal etableres faste samarbeidsfora i alle kommunen. Jeg ser på disse som et organ som skal sikre klare ansvarsforhold og saksbehandlingsprosedyrer mellom de enkelte statlige og kommunale etatene i den enkelte kommune. Sosial- og helsedepartementet og Kommunal og arbeidsdepartementet vil sende ut et felles rundskriv om samarbeidsfora, samt om samarbeidet mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialetaten for å styrke arbeidet overfor arbeidssøkende sosialhjelpsmottakere. Vi har også satt samarbeid mellom etatene på dagsorden gjennom den rekken av fylkesvise konferanser som startet i slutten av 1995 og vil bli gjennomført i løpet av 1996.

Arbeidsmarkedsmyndighetene har som målsetting at yrkeshemmede arbeidssøkere i utgangs- punktet skal formidles til det ordinære arbeidsmarkedet. Overfor personer med liten restarbeidsevne, kan arbeidsmarkedsetaten tilby en varig skjermet arbeidsplass. Jeg vil imidlertid understreke at for personer uten eller med svært liten restarbeidsevne er det bostedskommunens ansvar å skaffe velferds- og aktivitetstiltak for de som har behov for det.

Jeg vil også nevne at i desember 1995 ble det gjort endringer i tjenestemannsloven. Det heter nå at en kvalifisert funksjonshemmet eller yrkeshemmet søker kan tilsettes selv om det finnes bedre kvalifiserte søkere til stillingen. Dette gjelder i staten. Jeg vil oppfordre partene i kommunesektoren til å innføre en liknende ordning.

UTFORDRINGER I DET INNENLANDSKE FLYKTNINGARBEIDET:

Storbosettingen av bosniske flyktninger i 1994 og 1995 - og situasjonen fremover:

Krigen i det tidligere Jugoslavia skapte den største flyktningkatastrofen Europa har opplevd siden 2. verdenskrig. Mer enn 3,5 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem. De første bosniske flyktningene kom til Norge sommeren og høsten 1992. I alt er det nå mer enn 12  000 bosniske flyktninger i Norge.

I 1994 var det hele 277 kommuner som var såkalte aktive bosettingskommuner. Det er en økning på over 150 kommuner bare dette ene året. I 1995 var antallet bosettingskommuner noe lavere, men fortsatt var det godt over 200 kommuner som bosatte flyktninger. Jeg er svært fornøyd med resultatet av den omfattende bosettingsdugnaden.

Når det gjelder inneværende år er bosettingsbehovet redusert til under ¼ av toppåret 1994. I 1996 skal det bosettes 2 500. Dette gjør at en rekke kommuner vil motta få eller ingen nye flyktninger nå i år. Men kommunene vil selvsagt fortsatt ha ansvaret for de flyktningene som allerede er bosatt, og som fortsatt har behov for særskilte tjenester som norskopplæring, - og annen oppfølging fra kommunens side.

Hvilke konsekvenser vil det få for kommunene at bosettingsbehovet er redusert til fjerdeparten av behovet i 1994?

For 2 år siden var en veldig utfordring å få bosatt de mange flyktningene som på det tidspunkt oppholdt seg i statlige mottak. Nå er det en ny utfordring å tilpasse det "bosettings- og integreringsapparatet" kommunene har etablert, til det nivået som nå er aktuelt.

Når det gjelder organiseringen av det kommunale flyktningarbeidet, vil jeg fremheve betydningen av at det ordinære kommunale tjenesteapparatet må ha et like naturlig ansvar for flyktningene som for alle andre som bor i kommunen. En bevisstgjøring omkring dette er kanskje særlig viktig i tilfeller hvor eventuelle særtjenester for flyktningarbeidet bygges ned.

Det viktige er at man så tidlig som mulig planlegger for og forbereder seg på den utviklingen vi nå ser, og velger løsninger som både ivaretar hensynet til flyktningene, til de ansatte i kommunen og til kommunen som helhet.

Tilbakevending:

Som kjent foreligger det nå en fredsavtale mellom de stridende partene i Bosnia. Dette gir håp om at en del av de bosniske flyktningene i Norge kanskje allerede i løpet av dette året kan vende tilbake til hjemlandet. Dette gjør at både vårt eget blikk og flyktningenes blikk, i enda større grad enn tidligere, rettes mot utviklingen i Bosnia. Den store og vesentlige forskjellen er at det er med håp og forventning vi nå retter blikket mot det krigsherjede landet, - ikke med fortvilelse og pessimisme.

De bosniske flyktningene har fått oppholdstillatelse etter en kollektiv vurdering. Myndighetene har hele tiden søkt å legge forholdene til rette for at de skal kunne vende tilbake når de ikke lenger har behov for beskyttelse. Helt siden 1992 har dette vært politikken: - Beskyttelse så lenge det er nødvendig, tilbakevending når det blir mulig. Stortinget ga sin tilslutning til denne politikken ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (1994-95) Om flyktningpolitikken. Da meldingen ble utarbeidet, var det blant annet nær kontakt mellom norske myndigheter og FNs Høykommissær for flyktninger. Den norske politikken er med andre ord i samsvar med Høykommissærens syn. Tilbakevendingspolitikken er dessuten i samsvar med den bosniske regjeringens syn. Jeg vil videre hevde at også de fleste bosniske flyktningene er innstilt på at tilbakevending er en riktig løsning når de ikke lenger har behov for beskyttelse utenfor sitt eget land.

Så kommer spørsmålet: - Hva kan vi gjøre for å legge forholdene til rette for tilbakevending?

For de første skal vi ta oss tid. Det vil, og det må ta tid å gjennomføre en gradvis tilbakevending. For det andre må verdenssamfunnet bidra til at boliger, skoler, veier, vann- og kloakknett, og øvrig infrastruktur, bygges opp på nytt. For det tredje må grunnleggende menneskerettigheter sikres. - Norge er selvsagt innstilt på å bidra til at dette skjer. Vi vil gi støtte til gjenoppbyggingen og bidra til tiltak for å sikre en demokratisk utvikling i Bosnia, noe som igjen vil sikre den enkeltes trygghet og frihet.

Dersom det går slik vi håper, at tilbakevending virkelig blir mulig for de mange bosniske flyktningene som er i Norge, vil alle kommuner som har bosatt bosniere bli berørt. Derfor er det viktig å være i forkant av utviklingen, slik at en er best mulig forberedt på å takle de utfordringer som kommer.

Den nye stortingsmeldingen:

I likhet med de fleste andre land i Vest-Europa står Norge overfor en rekke utfordringer som har sitt utspring i innvandringen gjennom de siste 20-25 årene. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en bredt anlagt stortingsmelding om dette.

Meldingen skal oppsummere den eksisterende kunnskapen om innvandringen til Norge og innvandrernes situasjon, og i forlengelsen av dette rette fokus mot de utfordringer vi som samfunn står foran. Viktige stikkord for meldingsarbeidet er arbeid, opplæring, helse- og sosialspørsmål, bolig og kultur, og diskriminering. Målet er at meldingen skal være klar på tampen av dette året.

Mitt ønske er at meldingen vil gi grunnlag for en nyansert og mer konstruktiv samfunnsdebatt om innvandringen til Norge enn det vi har sett eksempler på det siste året. En unyansert debatt, som i tillegg skaper rom for ytterliggående synspunkter, vil ingen være tjent med på lang sikt. Vi må unngå å komme inn i en utvikling der enkelte grupper i samfunnet føler seg utstøtt og marginalisert.

Allerede i dag er Norge hjemlandet for mennesker med ulik opprinnelse i første, andre og tredje generasjon, med ulike religiøse oppfatninger og ulike oppfatninger om "det gode liv". En utfordring i meldingen er å klargjøre vårt felles verdigrunnlag - i en fremtid som vil bli preget av økt mangfold;

Omleggingen av husbankens virkemidler - nye muligheter for kommunene

I år feirer vi femtiårs-jubileum for Husbanken. I disse femti åra har vi hatt en god rollefordeling i boligpolitikken mellom staten og kommunene. Samarbeidet mellom Husbanken og kommunene har vært tett - også med elementer som i dag kan overraske oss. Kommunene måtte f. eks. fram til 1966 stille garanti for lån.

Det er minst tre gode grunner til at kommunene fortsatt skal føre en aktiv boligpolitikk:

• Et lovpålagt ansvar for å bistå prioriterte grupper med egnet bolig
• Kommunen må styre og legge til rette for at vi kan få bra bomiljø for alle grupper
• Husbankens gode tilbud kan utnyttes til fordel for både lokalsamfunn og kommuneøkonomi

Husbanken fordeler nær to milliarder kroner i direkte tilskudd. Vi satser på at kommunene skal ha  en sentral rolle i fordelingen av disse gode pengene.

De store tilskuddsordningene fra Husbanken gjelder

• Boligtilskuddet - til etablering, utbedring og utleieboliger
• Byfornyelsestilskuddet og tilskudd til boligkvalitet
• Oppstartingstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem
• Bostøtten

Husbanken legger aktivt til rette for samarbeid med kommunene. Samtlige kommuner er invitert til i alt 57 kontakt- og informasjonsmøter over hele landet, fra nyttår til april. En oppfølging for å sikre dialogen direkte med saksbehandlere i kommunene vil følge.

Samlet har vi 560 millioner kroner til boligtilskudd på budsjettet i år. Alle kommunene har fått tilbud om å fordele  boligtilskuddet .40 prosent av kommunene har takket ja. De representerer 2/3 av befolkningen. Det er en god start - og jeg vil tro flere kommer med neste år. Å stå for fordelingen selv, gir kommunen muligheten til å komme i dialog med dem som trenger støtte. Kommunen kan påvirke boligløsningene som blir valgt og sikre den beste lokale bruk av ressursene.

Nytt av året er at boligtilskuddet kan brukes overfor ungdom i etableringsfasen. Det skal gjøres en fornuftig behovsprøving også for denne gruppa - slik det må gjøres for funksjonshemmede og andre vanskeligstilte. Men jeg håper kommunene kan finne realistiske løsninger for ungdom og ta dette virkemidlet i bruk. En kombinasjon av etableringslån og boligtilskudd vil gi en meget god finansiering for de gruppene som trenger bistand. En andel av boligtilskuddet kan kommunen bruke til dekning av tap på nye etableringslån. Det bør fjerne den usikkerhet og motvilje enkelte kommuner har hatt mot opptak av etableringslån i Husbanken.

Ved omleggingen av Husbankens subsidieprofil har vi også styrket tilskudd til byfornyelse og opprettet et tilskudd til boligkvalitet. Tilskuddet til boligkvalitet kan brukes både til fornyelse og miljøhensyn i nye boliger. Blant annet vil Husbanken gi et tilskudd for god byggeskikk.

Fra i år har vi også fått nye prinsipper for fastsettelsen av rentene i Husbanken. De skal reguleres i takt med den økonomiske utviklingen. Da sikrer vi at Husbankens renter ikke kommer i utakt med markedsrentene.

Stortinget har bedt oss innpasse også gamle lån i det nye systemet fra 1. juli. Vi arbeider med forslag til en smidig overgang mellom gammel og ny ordning.

Staten har med omleggingen i Husbanken fått mer effektive virkemidler. De er viktige for en aktiv kommunal boligpolitikk. På kommunenes side tror jeg det er viktig at en gjennomgår mål, organisering og handlingsplaner for boligsektoren i lys av disse endringene i de statlige boligpolitiske rammebetingelsene.

SNDs regionale organisering

Regjeringen legger opp til at alle fylkeskommunene fritt skal få velge om de fortsatt ønsker å forholde seg til SND slik de gjør i dag, eller inngå avtale om en alternativ modell lik "Nord-Trøndelagsmodellen". Denne valgfriheten vil gjøre det enklere å imøtekomme de ulike behov fylkeskommunen har med hensyn til støtte og rådgivning for det lokale næringsliv.

SND inngikk i desember 1995 en avtale med Nord-Trøndelag fylkeskommune om opprettelsen av eget SND-kontor i fylket. Avtalen ivaretar på en god måte behovet for fylkeskommunal innflytelse og hensynet til å sikre et godt og brukervennlig tilbud til bedriftene. Vedtaksmyndighet og tapsansvar knyttet til bedriftsrettede virkemidler ligger hos SND, mens fylkeskommunene får reell innflytelse gjennom at de oppnevner et lokalt styre som kan uttale seg i større og prinsipielt viktige saker. Det lokale styre vil bestå av syv medlemmer. LO, NHO og SND har anledning til å fremme forslag til styremedlemmer.

Det lokale SND-kontoret skal innenfor gitte fullmakter kunne behandle alle SNDs og fylkeskommunens bedriftsrettede virkemidler innenfor gitte fullmakter. Lederen for kontoret utøver sin personlige fullmakt gjennom det lokale styre, etter nærmere retningslinjer. Styret skal sikres reell innflytelse i enkeltsaker. Kontorlederen er imidlertid underlagt SNDs instruksjonsmynighet.

Det vil ikke bli inngått nye avtaler mellom SND og fylkeskommunene før opplegget er presentert for Stortinget. Fylkesplanen og fylkeskommunenes strategiske næringsplan skal være retningsgivende for kontorets virksomhet, i den grad disse ikke er i strid med SNDs overordnede mål og strategier, som igjen skal bygge på nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken.

Interreg og pilotprosjekter

Interregionalt samarbeid står i dag på den politiske dagsorden i hele Europa. Regjeringen har for 1996 bevilget i overkant av 60 millioner kroner til EU programmene INTERREG og artikkel 10 - pilotprosjekter. Norske fylker deltar i 6 INTERREG-programmer langs vår fastlandsgrense. Satsningsområdene er næringsutvikling, sysselsetting og verdiskapning. Prosjektene skal være grenseoverskridende.

INTERREG-områdene bygger i stor grad på det eksisterende grenseregionale samarbeidet i regi av Nordisk Ministerråd. Med INTERREG-programmet tilføres dette samarbeidet langt større økonomiske ressurser. Den spesielle samarbeidsformen i INTERREG, med forpliktende samarbeid mellom deltakere på lokalt, regionalt og statlig nivå, vil også gi oss ny kunnskap til utformingen av vår fremtidige regionalpolitikk.

Artikkel 10 - pilotprosjekter er en annen mulighet for interregionalt samarbeid som i EU landene også finansieres over strukturfondene. På samme måte som i INTERREG må vi dekke norsk deltakelse med nasjonale midler. På departementets budsjett for 1996 har Regjeringen satt av ca. 10 millioner kroner til delfinansieringen av norske regioners deltakelse i pilotprosjekter. Pilotprosjektene er en del av EUs forsøksvirksomhet som grunnlag for nytenkning og videreutvikling av regionalpolitikken.

Kommunens rolle i næringsutviklingsarbeidet

Kommunene har som kjent i lang tid hatt ansvar for mange oppgaver av stor betydning for næringslivet. En rekke distriktskommuner har, gjennom kommunale næringsfond, fått en mulighet til å legge et større engasjement på næringslivssiden. Ved tildeling av kommunale næringsfond stiller vi bl.a. krav til at kommunene må ha utarbeidet en strategisk næringsplan. Dette er med på å understøtte lokale plan- og samarbeidsprosesser, der kommune og næringsliv spiller på lag. På denne måten kommer næringslivets behov og synspunkter inn allerede i plandokumentene.

Departementet har satt igang en evaluering av de kommunale næringsfondene. Den skal være ferdig til våren. Denne evalueringen vil gi oss mer kunnskap om bruken av fondene, lokale næringsmessige effekter av støtten, samt fondenes næringspolitiske aktivisering av kommunene. Evalueringen vil bli fulgt opp i neste regionalmeldinga. Her vil vi bl.a. gjennomgå den rolle kommunene har hatt til nå i næringsutviklingen, samt foreta en vurdering av hvordan denne rollen bør være i fremtiden.

Kommunenes rolle i omstillingsarbeidet

Kommunal- og arbeidsdepartementet har siden 1983 bevilget midler til omstilling. I utgangspunktet var det ensidig industrikommuner som fikk nyte godt av midlene. De senere år har også andre typer kommuner og hele regioner fått tildelt omstillingsmidler. Mens en de første årene var opptatt av penger, har vi de senere år blitt mye mer opptatt av lokalt lederskap, lokal forankring og kompetanseheving som virkemiddel i omstillingsarbeidet. Godt lederskap er mangelvare på flere områder. Suksessfullt lederskap er ikke å skaffe midler til en kommune eller en region, men å skape resultater av de ressursene som er til rådighet. Forpliktende samspill mellom ulike offentlige og private aktører er avgjørende for å lykkes.

Vi stiller i dag mye større krav til kommuner som får omstillingsmidler. Kommunen må utarbeide konkrete planer og etablere en egen organisasjon med eget styre med ansvar for omstillingsarbeidet. For å sikre en enhetlig satsing skal organisasjonen også disponere kommunale næringsfond dersom kommunen har dette. For å sikre lokal forankring stiller vi krav om at kommunen og fylket bidrar med midler (inntil 50 prosent) til gjennomføring av planen. For å sikre kompetanseheving i omstillingsområdet legger vi stor vekt på å utvikle lokale og stedbundne ressurser. Prosjektledere skal om mulig rekrutteres lokalt. Oppfølging av enkeltprosjekter er viktig. Konkrete prosjektplaner, med klare mål og fremdriftsplaner, skal utarbeides for hvert enkelt prosjekt. SND har det operative oppfølgingsansvaret og kvalitetssikrer bruken av KADs midler. Selv om SND har en viktig rolle i omstillingsarbeidet, er det kommunen selv som har det overordnede ansvaret for resultatene.