Innledning ved pressekonferanse om BFDs Handlingsplan for barn og unge med innvandrer- eller flyktningebakgrunn i Oslo den 22.januar 1996.

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Åpningsforedrag på internasjonal regionkonferanse i Oslo 23-25. januar 1996

Jeg vil understreke den betydning internasjonale allianser og samarbeidsrelasjoner har hatt og ikke minst vil få for vår økonomiske utvikling i årene framover. Vi er inne i en tid hvor det ser ut til at betydningen av nasjonsgrenser reduseres når det gjelder utvikling av smarbeidsrelasjoner Nasjonalstaten er ikke lenger alene om å spille hovedrollen på den internasjonale arena. Parallellt med nasjonalstaten's rolle på arenaen, ser vi etableringen av flere og flere regionale samarbeidsallianser over landegrensene hvor det regionale nivået er drivkraften.

I dette utviklingsperspektivet er det fra Regjeringens side viktig at også fylkene tar et selvstendig ansvar for å utvikle forpliktende samarbeidsrelasjoner over landegrensene og innenfor områder en finner naturlig og nyttig. Internasjonalt samarbeid foregår innenfor en rekke områder. Det kan være samferdsel, utdanning, forskning, miljø, næringsutvikling, helse og sosialomsorg, kultur. Det er kun fantasien som setter grenser for samarbeidsmuligheter. I denne sammenheng er det også viktig med et godt samspill mellom stat, fylker og kommuner for å markere vår posisjon på den internasjonale arena.

Både som kommunalminister og som ansvarlig for den norske regionalpolitikken synes jeg det er svært interessant å være tilstede her for å snakke om betydningen av internasjonale samarbeidsrelasjoner i regionalpolitikken. Som et ledd i utviklingen av regionalt samarbeid innad i Norge er initiativet til denne konferansen fra de 8 østlandsfylkene et viktig utgangspunkt for videreutvikling av internasjonalt nettverkssamarbeid. Jeg ser av programmet at samarbeidsregioner i vårt nærområde er godt representert. Videre kontaktskaping vil utgjøre en viktig del av både det formelle, og men kanskje vel så viktig den mer uformelle delen programmet. Mange gode relasjoner er blitt etablert i fellesskapet rundt et godt måltid mat.

Historisk sett har vi allerede gode tradisjoner å bygge på når det gjelder å skape samarbeidsrelasjoner eller allianser mellom regioner i vårt land og til regioner i vårt nærområde. Danmark, Sverige og Norge er nært knyttet til hverandre både politisk, næringsmessig og kulturelt.

Hansatiden skapte gode relasjoner mellom Tyskland og Norge, og Tyskland er fortsatt et viktig samarbeidsland for Norge. Går vi helt tilbake til vikingetiden vet vi jo at vikingene var et folkeferd med utferdstrang og som satte Norge på kartet på flere måter både positivt og negativt. Vi ser jo også i dag at mange av våre kulturelle bånd både til f.eks. Irland og Skottland faktisk skriver seg fra vikingetiden. Ser vi på utviklingen av det norke samfunn opp gjennom tidene, er det kunnskap og erfaringer gjennom internasjonalt samarbeid som i mange sammenhenger har vært den viktigste drivkraften.

Historisk statistikk viser også at Norge og norske regioner har vært påvirket av internasjonaliseringen i århundrer, først og fremst gjennom internasjonal handel, men også gjennom teknologi og kapitalimport. I et lengre historisk perspektiv er det faktisk mer meningsfylt å snakke om internasjonaliseringens påvirkning på norske regioner enn på nasjonalstaten Norge. Gjennom varebyttet med utlandet var det bl.a. fiskeressursene i Nord-Norge, mineralene i Rørostraktene og Nord-Østerdalen, trevirket i Glomdalsvassdraget og fossekraften på Vestlandet og Telemark som la grunnlaget for de ulike lokalsamfunnenes økonomiske vekst og utvikling. Disse regionene fungerte mer eller mindre som selvstendige økonomiske regioner, i konkurranse eller handelsfellesskap med andre deler av Norge, men kanskje vel så mye med land og regioner i utlandet.

Dette historiske tilbakeblikket viser tydelig at internasjonalt regionalt samarbeid ikke er en motetrend som har dukket opp på dagsorden i de siste årene. Også i dag er norske fylker aktive på den internasjonale arena i ulike sammenhenger. Gjennom det grenseregionale samarbeidet i regi av Nordisk Ministeråd kan vi se tilbake på 30 års erfaring med et forpliktende geografisk avgrenset regionsamarbeid. Grenseregionene langs hele den norske grensen til Finland og Sverige har vært mer eller mindre involvert i felles prosjekter med sine naboområder over grensen. Samarbeidet har foregått innenfor en rekke områder, og dette burde tilsi at disse regionene står ekstra godt rustet til å ta fatt på det mer omfattende EU programmet INTERREG som jeg vil komme nærmere tilbake til.

Av fylkene våre i dag har de fleste inngått en eller annen form for internasjonale allianser. Ja, internasjonalt arbeid er i ferd med igjen å bli en del av strategi for næringsutvikling på fylkesnivå. Videre finner vi også eksempler på større samarbeidsregioner som Østersjøregionen, Nordsjøregionen, Barentsregionen hvor både statlig nivå og flere fylker samarbeider om utvikling innenfor flere viktige områder.

Jeg vil også benytte denne sjansen til å understreke at fra mitt departements ståsted er det de nye mulighetene for næringsutvikling som vil være bærebjelken i de regionale samarbeidsrelasjoner vi ønsker å fremme. Næringutvikling vil derfor stå sentralt i mitt innlegg om nytten av internasjonale samarbeidsrelasjoner i regionalpolitikken.

Hvorfor er interregionalt samarbeid viktig ?

Som beskrevet i innledningen har vår økonomi til alle tider vært internasjonalisert i større eller mindre grad . Dette har også ført til en arbeidsdeling i internasjonale relasjoner mellom statlig , regionalt og også lokalt nivå det vil si en arbeidsdeling mellom stat, fylke og kommune. Alle tre nivåer spiller en rolle på den internasjonale arena ved at de i større eller mindre blir grad påvirket av at vi lever i en verden som blir mer og mer integrert. Derfor er samspillet mellom de tre nivåene av stor betydning for å lykkes med internasjonal regional alliansebygging.

Internasjonale rammebetingelser for næringsutvikling legges ofte gjennom avtaler Norge slutter seg til . Både EØS avtalen og WTO avtalen er sentrale dokumenter i så måte. Men avtalene er ikke bare restriksjoner og regler. De gir oss også muligheter for innpass på den internasjonel arena, og det må vi til fullt ut nytte oss av i årene som kommer.

Norge utenfor EU

Selv om Norge har valgt å stå utenfor EU, er ikke det det samme som at vi ikke skal gå inn i samarbeid med medlemsland i unionen. Uansett er Norge en del av det europeiske kontinent, og vi er i et kulturfellesskap med øvrige Europa. Jeg vil gå så langt som å si at vår posisjon utenfor unionen har gjort det enda viktigere å samarbeide internasjonalt. Vi er en liten nasjon, men vi er en nasjon med rike naturressurser og et høyt kunnskapsnivå innenfor mange felt. Jeg tillater meg derfor å tro at vi har mye å tilby som andre regioner i Europa vil være interessert i. Men jeg vil legge til at vi har mye å lære fra andre europeiske regioner.

Den omfattende regionalpolitiske innsats som nå gjøres i våre naboland gjennom tilgang til EU's strukturfond, har skapt en ny situasjon for deler av næringslivet i mange norske regioner. Dette er en utfordring vi må ta på alvor.

Organiseringen av regionalpolitikken i våre to naboland vil også på sikt kunne gjennomgå endringer som vil bety en vesentlig effektivisering. Strukturfondene forutsetter at regionale og sentrale myndigheter, sektormyndigheterog partene i arbeidslivet i fellesskap definerer mål og strategier og aktivt medvirker til utviklingen av den enkelte region.

Denne økte satsingen og de nye arbeidsmåtene vil bidra til bedre rammebetingelser og utviklingsmuligheter for næringslivet. På litt sikt vil dette kunne føre til en vridning av konkurranseforholdene mellom deler av næringslivet i Norge og våre naboland. De direkte virkningene kan bli redusert eksport for norske bedrifter, og en økende interesse fra norske bedrifter for å etablere virksomheter i våre naboland.

Vi må tenke nytt, og vi må videreutvikle vår regionalpolitikk ut fra at rammebetingelsene er endret. Jeg vil påstå at større fokus på internasjonalt regionalt samarbeide er en av flere strategier for en fornyet regionalpolitisk tenkning i Norge. I KAD er vi for tiden i gang med arbeidet med den neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. Der vil vi legge betydelig vekt på det internasjonale aspektet ved den situasjonen vi er i, som et land sterkt integrert i det øvrige Europa, men utenfor den europeiske unionen.

Gjennom EU's strukturfondspolitikk har Kommisjonen i økende grad flyttet fokus fra det nasjonale nivå til det regionale nivå. Dette gjelder både gjennom støtten til ulike målområder (mål 1,2, 5b og 6)og gjennom fokuseringen på grenseregionalt samarbeide.Dette er en utvikling jeg kan gi min fulle tilslutning til. EU's regionalpolitikk legger således mye av ansvaret for næringsutvikling ned på regionnivået og legger vekt på at det må etableres et sterkt og forpliktende partnerskap mellom aktuelle deltakere.

La det være klart at når Kommisjonen bruker begrepet regioner er ikke det nødvendigvis samsvarende med vårt regionbegrep. Ofte er det langt større og mer folkerike regioner som omfattes av regionbegrepet innenfor EU. Men i forhold til politisk styring og myndighet kan regionnivået i EU tilsvare våre fylkeskommuner.

For EU vil regionalpolitikken være en viktig pillar i utjamningspolitikken mellom utviklede og mindre utviklede regioner, for å skape en balansert utvikling innenfor hele unionen.. Dette er også på mange måter helt i samsvar med Regjeringens nasjonale regionalpolitikk. Også Regjeringen vektlegger regionenes eller fylkeskommunenes ansvar for næringsutvikling. I den nye regionalpolitikken som ble trukket opp i siste Stortingsmelding har vi også vektlagt samspillet mellom sentrale, velutviklede regioner og distriktsfylkene som avgjørende for å fremme en vellykket næringsutvikling i alle deler av landet.

Vi må utvikle politikken basert på kunnskap om generelle utviklingstrekk og nye krav som følge av bl.a. økt internasjonal konkurranse, koblet med den enkelte regions behov, styrke og svakheter. Fra mitt ståsted ser jeg de fylkeskommunale myndigheter med de folkevalgte organer i spissen som ansvarlige for utvikling av overordnede strageier for næringsutvikling på det regionale nivået. For å lykkes i dette arbeidet er det avgjørende at dette skjer i nært samarbeid eller partnerskap med andre deltakere på fylkesnivå. Dette kan være representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere, representanter for ulike statlige sektormyndigheter på regionalt nivå foruten sentrale statlige myndigheter.

Forutsetninger for etablering av interregionalt samarbeide

Utvikling av transnasjonale regionale allianser vil som tidligere nevnt komme inn med forsterket tyngde. Men satsing på internasjonalt regionsamarbeid vil ikke være noe sesam sesam for regional utvikling. All erfaring tilsier at det er et vanskelig , ressurskrevende og framfor alt tidkrevedne arbeid for å nå fram til konkrete resultater. Det er mange barrierer som skal overvinnes spesielt i de samarbeids relasjoner som går utover samarbeid avgrenset til våre nærmeste naboland.

Mange forskningsrapporter er blitt utarbeidet omkring "tema" regionenens Europa med fine og fargerike kart med regiondannelser som bananer, drueklaser, pærer - kanskje for å symbolisere fruktbarheten ved interregionalt samarbeid. ( Noen ganger får man inntrykk av de mest fantasifulle av disse kartene beveger seg i retning av det forskerne kaller geodesign, - et godt norsk ord er kanskje tankespinn.! ) Samtidig er man i evalueringsrapportene forsiktige med å trekke fram de store konkrete resultatene av et mer omfattende interregionalt samarbeid. Der hvor man ser resultatene i følge europeiske erfaringer så langt, er mer i forhold til samarbeidsprosjekter med avgrensede mål. Derfor vil jeg i mitt innlegg komme litt inn på forutsetninger for å kunne lykkes i interregionalt samarbeide.

For det første er det viktig å gjøre hjemmeleksen grundig. Det er helt nødvendig med strategisk tenkning i eget hus om hva en vil med samarbeidet, hva en har å tilby og hva en ønsker å få, før man begir seg inn på den internasjonale arena. Ellers kan mye av arbeidet ende opp i et mer eller mindre tilfeldig valgt vennskapsbysamarbeid med utveksling av delegasjoner med jevne mellomrom uten særlige konkrete resultater. Jeg sier ikke med dette at samarbeid ikke kan begynne med en vennskapsby eller region. Nettopp at man kjenner hverandre og dermed skaper tillit, kan være et viktig utgangspunkt for et samarbeid om mer konkrete oppgaver, sammen med den nevnte klargjøringen av samarbeidsformålet.

Jeg tror altså at resultater lettere vil oppnås ved en gjennomarbeidet strategi for internasjonalisering, hvor man ser mulighet for internasjonalt samarbeid og også hvem som vil være naturlige partnere. Holdning som går ut på at vi vil gjøre dette fordi alle andre gjør det, gir definitivt ikke noe grunnlag for internasjonalt arbeid. Nøkkelbudskapet må være motivasjon og felles målforståelse blant de utvalgte partnere.

Det er mange gode grunner for å bli partner i et interregionalt samarbeid. Jeg nevner noen, erfaringsutveksling, ønske om å lære av resultatene fra prosjektet, styrke det regionale eller lokale grunnlag for å øve innflytelse på nasjonal politikk og kanskje vel så viktig utnytte langsiktige økonomiske utviklingsmuligheter som ligger i å samarbeide med hverandre.

For å få resultater ut av samarbeidet er det viktig at alle samarbeidspartnere har samme forståelse av målformuleringer, strategier og konkrete handlingsprogram. Bak utviklingen av samarbeidsprosjektene tilsier erfaringene at det bør være et bredt partnerskap både innenfor regionen og mellom de samarbeidende regioner.

For å belyse sistnevnte påstand vil jeg trekke fram det pågående omstillingsarbeidet i Østfold. I Østfold er flere store satsinger igangsatt, både deltakelse i INTERREG og etablering av et større omstillings- og fornyingsarbeid for næringslivet i de mer industritunge delene av fylket. Disse to satsingene må sees i sammenheng. Omstillingsinnsatsen i fylket er med på å bygge partnerskap internt og sette offentlige og private deltakere i stand til å utnytte de muligheter som ligger i de grenseregionale prosjektene gjennom INTERREG.

For å dyktiggjøre seg selv på hjemmebane vil det også være av betydning å se på muligheten for samarbeid med andre fylker for lettere å kunne tilpasse seg samarbeid med større regioner internasjonalt. Østlandsfylkesamarbeidet er et godt eksempel på en slik samarbeidskonstellasjon.

Fra mitt ståsted som politiker er det også viktig å understreke betydningen av tverrpolitisk støtte for det interregionale samarbeidet som en vil utvikle.

De fleste av de interregionale samarbeidskonstellasjoner med utlandet som norske fylker deltar i, er konsentrert om våre nærområder hvor språklige og kulturelle barrierer ikke utgjør alt for store problemer. Men økende internasjonalisering og integrering i Europa påvirker også den geografiske bredden i samarbeidsrelasjoner. Som tidligere nevnt , vi er en kunnskapsnasjon og vår erfaring og kunnskap på mange områder kan være av nytte f.eks i de sydligere deler av Europa samtidig som vi kan lære av deres erfaringer og kunnskap. Bare for å komme med et tankeeksperiment - både Spania og Norge er fiskerinasjoner - vi besitter f.eks fiskeriteknologi som kan være av interesse for utvikling av spansk fiskerinæring. Tilsvarende besitter Spanina kunnskap og erfaring som kunne ført til spennende samarbeidsmuligheter og også felles forståelse for bl.a. fiskerienes betydning for fiskeriavhengige regioner i Norge og Spania. Dette eksemplet understreker også betydningen av interregionalt samarbeid i den hensikt å bygge opp en europeisk forståelse og tenkning på tvers av ulike kulturer.

Et mer integrert samarbeid som i første omgang tar utgangspunkt i våre nærområder f.eks Danmark, Sverige, Finland og Tyskland, Storbritannia vil også kunne være en inngang for senere å kunne knytte norske regioner til andre og mer fjerntliggende regionale samarbeidsnettverk . Det vil være på samme måte som å samarbeide med en venn av en venn. Og det er en spennende og utfordrende mulighet.

Hvilke konkrete interregionale samarbeidsprosjekter ser vi for oss?

Regjeringen har for 1996 bevilget i overkant av 60 millioner kroner til EU programmene INTERREG og artikkel 10 - pilotprosjekter. Norske fylker deltar i 6 INTERREG programmer. Det er INTERREG Barents som omfatter de tre nordligste fylkene, Norrlands län i Sverige, Lapplands län i Finland og Murmansk, Arkangelsk og Karelen på russisk side. INTERREG Nordkalotten omfatter det samme området i Finland, Norge og Sverige som nevnte program, men Russland deltar ikke.

Et mindre program er Mittskandia - Kvarken hvor Helgelandsregionen i Nordland deltar sammen med Västerbotten län i Sverige og Vasa län i Finland. Jämtland og Trøndelagsfylkene samarbeider i INTERREG under tittelen Nordens grønne belte. Hedmark, Indre av Østfold, Aurskog Høland kommune i Akershus samarbeider under regionnavnet Det indre av Skandinavia, og til slutt er Østfoldbyene med omegnskommuner sammen med Dalsland og Bohuslän i Sverige.

Hovedsatsingsområdene er næringsutvikling, sysselsetting og verdiskaping . Prosjektene skal være grenseoverskridende, i dette legger jeg at INTERREG er et brobyggingsprogram. INTERREG områdene bygger i stor grad på det eksisterende grenseregionale samarbeidet i regi av Nordisk Ministerråd. Med INTERREG programmet tilføres dette samarbeidet langt større økonomiske ressurser slik at det vil være mulig å finansiere større samarbeidsprosjekter som forventes å gi konkrete resultater i løpet av programperioden.

Jeg har stor tro på at vi vil lykkes ikke minst ut ifra motivasjonen og engasjementet som alle deltakere i pogramprosessen så langt har utvist. Tidsfristen var kort fra EU's side, men i sommervarmen og midt i ferielivets gleder viste INTERREG regionene arbeidsvilje og dugnadsånd det står respekt av. Jeg tror at den spesielle formen for programarbeid som INTERREG er, med et forpliktende samarbeid mellom deltakere på lokalt , regionalt og statlig nivå vil gi oss gode innspill og kunnskap til utforming av fremtidig regionalpolitikk. Gjennom INTERREG er vi også kommet nærmere EU landenes regionalpolitiske tenkning.

Artikkel 10 - pilotprosjektene er en annen mulighet for interregionalt samarbeid som også for medlemslandenes del finansieres over strukturfondene. Vi må dekke vår deltakelse med nasjonale midler. På KAD's busjett for 1996 har Regjeringen satt av ca 10 millioner kroner til delfinansierng av norske regioners deltakelse i pilotprosjekter.

Pilotprosjektene er en del av EU's forsøkvirksomhet som grunnlag for nytenkning og videreutvikling av regionalpolitikken. Her legges det i stor grad opp til et samarbeid mellom utviklede og og mindre utviklede deler av unionen. Samarbeid med regioner i ikke medlemsland er også et viktig tema for pilotprosjekter. Pilotprosjekt skal altså sette regioner i stand til å delta og dra nytte av en økonomi som stadig utvikles til å bli mer og mer internasjonal eller global.

De fleste av pilotprosjektene forutsetter aktiv deltakelse fra lokale og regionale myndigheter, i mange tilfelle i enda sterkere grad enn for bl.a. INTERREG. Men visse tiltak som omfatter samarbeid over større geografiske områder som f.eks. Nordsjøsamarbeidet, legges det til grunn et nært samspill mellom deltakerregionene og deres nasjonale regjeringer. Og det er regjeringene som står ansvarlig for at et slikt samrbeid blir etablert.

KAD legger stor vekt på deltakelse fra norske regioner i pilotprosjektene. Fra vår side er det lagt ned en betydelig innsats for å få en avklaring fra Kommisjonens side om at Norge skal kunne delta i alle pilotprosjektene på lik linje med medlemslandene under forutsetning av at vi betaler deltakelsen selv. Som mange av dere sikkert er kjent med, har KS i samarbeid med KAD sendt ut et informasjonsbrev om artikkel 10 og norsk deltakelse.

For perioden 1995 - 99 har Kommisjonen konsentrert satsingen til visse typer av prosjekter.

Det er:

• samarbeid om nye former for jobbskaping,
• samarbeid om kulturbasert næringsutvikling
• informasjonsamfunnet dvs. bruk av informasjonateknologi i næringsutvikling
• teknologioverføring og innovasjon
• arealplanlegging (spatial planning)
• byutvikling

Utover disse 6 avgrensede temaene vil det nå tidlig dette året kunngjøres programmer som omfatter eksternt interregionalt samarbeide.

Ut fra temaene for pilotprosjekt burde det etter mitt syn ligge mange spennende og nye muligheter for samarbeid på områder hvor vi allerede har en god del kunnskap og erfaringer. Derfor bør vi også for regioner innenfor EU være interessante samarbeidspartnere på lik linje med at de er interessante partnere for oss. Men det er opp til dere å ta stafettpinnen for aktivt å jobbe mot regioner i medlemslandene for å etablere samarbeid.

Det er to samarbeidsrelasjoner jeg spesielt vil framheve i denne sammenheng, og det er Nordsjøsamarbeidet og Østersjøsamarbeidet.

I Nordsjøsamarbeidet deltar kystfylkene fra Østfold til Møre og Romsdal sammen med regioner i England, Skottland, Nederland, Tyskland, Danmark og Sverige. Jeg er kjent med at utarbeidelsen av en søknad til EU kommisjonen allerede er kommet godt i gang. Jeg ser svært posivt på det arbeidet som gjøres for å styrke en slik regiondannelse blant landene rundt Nordsjøen. Det er Nordsjøbassenget som binder oss sammen med sine fiskeressurser og olje/gassressurser. Nordsjøen er også viktig for transport og handel. Den er en økologisk buffer, den er en fritids- og rekreasjonsressurs. Regionene rundt Nordsjøen er også bundet sammen av en felles sosial, historisk og kulturell arv. Å arbeide sammen er å fremme våre interesser både nasjonalt og i europeisk sammenheng og er derfor et felles ansvar. Jeg er innstilt på å støtte dette arbeidet aktivt, og vi vil fra KAD's side være med å bidra i arbeidet framover. Jeg ser det som svært viktig å befeste vår posisjon som et sentralt land i Nordsjøsamarbeidet.

Et internasjonalt samarbeid er ofte ikke sterkere enn de bilaterale forhold som ligger til grunn for det. I det bilaterale, tosidige forhold ligger gevinsten av en dypere kunnskap om hverandre, en utmeisling av felles interesser, felles front.

Siden vi kulturelt står hverandre nært er det naturlig at det utvikles også mer avgrensede samarbeidsallianser i Nordsjøregionen. De kan være mer tematisk avgrenset eller mer geografisk avgrenset.

Som ekesempel på mer avgrensede allianser vil jeg trekke fram Sørlandsregionen. Denne regionen har i mange år hatt gode kontakter med Jylland. Representanter for norske kommuner og fylkeskommuner, og fra nærings- og organisasjonsliv, reiser jevnlig på besøk og studieturer til Jylland for å lære og diskutere med danske kolleger. Dette har ført til en fruktbar utveksling innenfor ulike områder som samferdsel, skole og utdanning, næringsutvikling, turisme, eldreomsorg og barnevern. Mange sørlandskommuner har som en naturlig følge av dette fått vennskapskommuner i Danmark.

Nord-Jylland er også preget av avhengighet av industri i tilbakegang og er av EU definert som mål 2 i strukturfondssammenheng. Deler av Sørlandsregionen er i en liknende situasjon og har behov for omstilling til framtidsrettet virksomhet. Også på dette området kan det ligge an til interessante samarbeidsprosjekter.

En særlig innsats er satt inn for å utvikle gode kommunikasjoner mellom Jylland og Sør-Norge der godstransporten har stått i sentrum. Målet er her å fjerne flaskehaler innenfor det som blir kalt Nordic link og på den måten bidra til smidig transport av varer mellom Norge og Kontinentet.

Østersjøsamarbeidet vil også være viktig for enkelte norske regioner. Det er et område som etter all sannsynlighet vil være et fremtidig vekstområde med utviklingen av Tyskland, Polen, De baltiske stater og Russland.

EU kommisjonen er også svært opptatt av å bidra til å utvikle denne regionen på samme måte som for Barentsregionen. Et omfattende plansamarbeid er allerede kommet i gang hvor fra norsk side bl.a. Miljøverndepartementet har vært med. Dette arbeidet vil vi også fra KAD's side følge opp for å være med å sikre norske interesser, og for å bidra til at næringsutvikling og regional utvikling blir sentrale elementer i arbeidet. Både Østersjøregionen og Nordsjøregionen har opp gjennom tidene vært viktige regioner for utvikling av Europa. For å få til en balansert utvikling i Europa ser jeg på gjennopplivingen av disse regionene som et betydningsfullt bidrag.

For å få til et samarbeid og utvikling av næringsvirksomhet er det viktig å satse på utbygging av infrastrukturen. Et velutbygd infrastruktur vei, jernbane, ferge er en viktig forutsetning for vekst og utvikling i næringslivet for igjen å kunne være konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Øresundsbroen er under bygging. Den vil føre til at Sverige og Norge blir lettere knyttet til det europeiske kontinent.

Jeg vil også fremheve prosjektet, det nordiske triangel, som inngår som en del av EU's prosjektet, Det transeuropeiske transportnettverk (TEN). Realiseringen av disse samferdselsprosjektene vil bidra til å bringe Østlandsregionen nærmere samarbeidspartnere på det europeiske kontinent.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å fokusere på betydningen av EØS avtalen innenfor rammen av interregionalt samarbeid. EØS avatalen trådte i kraft 1. januar 1994. Gjennom EØS avtalen er Norge fullt integrert i EU's indre marked. Norske bedrifter kan konkurrere på på samme vilkår som bedrifter fra EU land både i EU og i Norge. EØS avtalen åpner også for full deltakelse i EU's programmer for forskning og utvikling, utdannelse, kultur, turisme, miljø, sosialpolitikk og program for SMB. EØS avtalen er både i størrelse og i innhold den viktigste internasjonale avtalen Norge har sluttet seg til.

Dessverre er EØS avtalens innhold og muligheter for lite kjent både i Norge og ikke minst i EUlandene. Spredning av kunnskap og informasjon om EØS avtalen er derfor en høyt prioritert oppgave fra Regjeringens side. Et forsterket samarbeide mellom regioner i Norge og i EU land vil således være et svært egnet redskap for spredning og utnyttelse av EØS avtalens muligheter.

For på nasjonalt nivå å kunne følge opp det videre interregionale samarbeidet over landegrensene, vil KAD på vegne av Regjeringen ha den koordinerende rollen. I dette arbeidet vil KAD ha et tett samspill med bl.a andre departementer, den norske delegasjonen i Brussel, Kommunenes sentralforbund, fylkeskommunene m.fl..

Avslutning

Helt til slutt vil jeg igjen understreke betydningen av at et regionalt samarbeid over landegrensene må være målrettet. Hensikten med internasjonalt regionsamarbeid er etter mitt syn å tilegne seg internasjonal erfaring og kunnskap og å utvikle konkrete samarbeidsprosjekter. For å lykkes i dette arbeidet spiller vi på våre ulike roller på stats-, fylkes- og kommunenivået, og det er samspillet mellom disse nivåene som vil avgjørende for å nå et positivt resultat. Jeg håper at konferansen vil gi dere mer kjøtt på beinet for utvikling av innholdet i dette samspillet, og jeg ønsker derfor lykke til videre i "tre heile dagar til ende."