Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Innlegg på Lerchendalkonferansen "Kunnskap og teknologi som basis for norsk velstand"

Trondheim 10. januar 1996

Kjære konferansedeltagere,

Jeg har den store glede av å åpne denne konferansen på Lerchendal Gård. Nærmere 20 konferanser er blitt holdt her på Lerchendal. Vi kan trygt konstatere at dette er blitt en solid tradisjon og et svært godt initiativ fra arrangørenes side som i år er Norges tekniske høyskole, Norsk Sivilingeniørs Forening, SINTEF og Norges Forskningsråd.

Umiddelbart gir gamle og ærverdige Lerchendal Gård assosiasjoner av en helt annen karakter enn det tema for denne konferansen ansporer til: 1700-tallet, gammelt treverk, skjeve vinkler og gammeldagse skikker står i kontrast til konferansens tema: teknologi-, nærings- og forskningspolitikk og utnyttelsen av våre nasjonale kunnskaps- og teknologiressurser. Begreper som 'postindustriell revolusjon', 'human capital', 'just in time' og 'megabites' står ikke å lese under takene her. Men det er ofte i møtet mellom gammelt og nytt, gjennom kontraster at nye tanker og ideer oppstår. Det er mitt håp at foredragene under denne første delen av konferansen i pusten fra disse Lerchendalske vegger, vil skape grobunn for konstruktive diskusjoner senere på dagen.

NASJONALE UTFORDRINGER:

Siden 1970-tallet har Norge hatt et utpreget fortrinn i forhold til de fleste land, nemlig de store olje og gassforekomster på norsk kontinentalsokkel. Men Norge har også et annet fortrinn - nemlig befolkningens høye utdanningsnivå. Kunnskap og kompetanse vil jeg karakterisere som vår tids sølv. Nå må vi tenke framover, på tider da oljekildene tørker ut.Utfordringene framover blir å dyrke og utnytte disse ressursene maksimalt. En hovednøkkel til norsk velferd ligger i å gi kunnskap en praktisk anvendelse. Jeg vil senere komme inn på hvordan mitt departement møter denne utfordringen.

En helt sentral målsetting for regjeringen er å øke veksten i fastlands-Norge. Investeringer i forskning og utvikling i næringslivet øker verdiskapningen. Det er stor oppmerksomhet internasjonalt om kunnskap- og teknologiformidling generelt og på mulighetene for å øke kompetansenivået i bedrifter ved å ansette flere høyt utdannede personer i næringslivet. At personer er de viktigste bærere av kompetanse og dermed utgangspunktet for nyskaping og utvikling blir stadig bekreftet.

Ny teknologi forandrer samfunnet og endrer rammebetingelsene for næringsvirksomhet. Konsekvensene av den første industrielle revolusjonen taler sitt tydelige språk. Også den teknologiske revolusjonen vil medføre store samfunnsmessige endringer som få har fantasi til å overskue. Teknologiens muligheter reiser spørsmål av økonomisk, sosial og etisk karakter. Enkelte spørsmål kan virke skremmende på noen: I ny teknologi ligger muligheter til det destruktive, som rovdrift på naturressurser, manipulering med gener, nye sosiale skiller og økt fremmedgjøring. Men ny teknologi har to ansikter. Og det skulle være unødvendig å understreke for denne forsamlingen her. Teknologien bærer i seg store muligheter til økt velferd, redusert slit og en bedre tilværelse. Det er dette vi må satse på. Det gjelder å forvalte kunnskapen på en forsvarlig måte og la den komme hele befolkningen til del.

Den vareproduserende virksomheten er i de mest industrialiserte landene i ferd med å bli erstattet av virksomheter med et høyere servicenivå, bedre kompetanse og nye teknlogier. Idérikdom, kompetanse og organisering blir viktigere for konkurranseevenen i store deler av næringslivet enn lønnskostnadene.

Ny informsasjonsteknologi bryter ned geografiske avstander, gjør nye kommunkasjonsformer mulig og skaper grunnlag for en global økonomi. Brukt på en riktig måte kan de digitale nettene bidra til mer kontakt over grensen, mellom by og land og mellom ulike sosiale grupper. Den digitale verden gjør mengder av kunnskap og informasjon tilgjengelig for alle.

Informasjonsteknologien kan effektivisere arbeidet, gi større valgfrihet og mer fritid. Den digitale revolusjonen representerer store muligheter til å opprettholde bosettingsmønsteret og den generelle levestandarden. Dette er selvfølgelig regjeringen svært opptatt av.

Et eget statssektretærutvalg arbeider nettopp med disse spørsmålene nå. Men det handler ikke bare om ny informasjonsteknologi. I hele vår næringspolitikk må økt innovasjon, forskning og utvikling være en bærebjelke. Forsamlingen er sikkert kjent med Henriksen-utvalget som utreder næringspolitiske strategier, og Akvaag-utvalget som ser på innovasjon. Begge disse utvalgene er uttrykk for den betydning regjeringen tillegger ny teknologi og innovasjon som helt vesentlig for næringslivets konkurransekraft og nyskapingsevne - og dermed også sysselsetting og framtidig velferd.

Bakgrunnen for disse initiativ er selvsagt at tingenes tilsand ikke er god nok med tanke på den økende internasjonale konkurransen som vårt næringsliv møter på alle områder.

Det private næringslivets samlede FoU-innsats i Norge ligger under gjennomsnittet for OECD-landene. Det er imidlertid store bransjemessige forskjeller. Undersøkelser av FoU-virksomhet i norsk industri konkluderer med at høyteknologiske virksomheter i Norge har en høyere FoU-innsats enn i sammenliknbare land. Mellom - og lavteknologiske bransjer er derimot mindre FoU-intensive i Norge. Sammenliknet med de nordiske landene forsker norske store bedrifter mer og de små mindre. Som kjent består den norske bedriftsmassen av vel 95% små- og mellomstore bedrifter. Mange bedrifter i betydelige bransjer er ikke engasjert i FoU, for Norge er på mange måter et råvareeksporterende land. Kort sagt har næringslivet utfordringer av svært ulik karakter avhengig av næring, bransjer, bedriftenes størrelse og lokalisering. Små- og mellomstore bedrifter har i grunn bare en ting felles - det at de er små eller mellomstore.

MOBILITET:

Regjeringen har over flere år lagt opp til at vi vil ha flere studenter inn i universitets- og høyskoleutdanning. Dette har vi lykkes med. En stadig større andel av befolkningen tar nå høyere utdanning. Noen ser dette som et problem, og frykter at vi utdanner til arbeidsledighet. Jeg mener at vi må se samfunnets investeringer i utdanning som en mulighet.

Bred tilgang på kvalifisert arbeidskraft representerer betydelige muligheter for bedrifter til å satse på kompetanse og utvikling. Udanningseksplosjonen gjør at nyutdannede akademikere må satse på alternative yrkesvalg og karriereveier. Universitets- og høgskolesektoren, forskningsinstitutter og andre kunnskapsmiljøer innehar betydelige ressurser i form av kunnskap, ideer, og ikke minst kompetente kandidater og forskere.

Små og mellomstore foretak mangler ofte både kompetanse og kapital til å utnytte ekspertisen ved utdanningsinstitusjoner og institutter. Kortsiktige bedriftsperspektiver, tradisjonsbundethet, mangel på ressurser og risikoaversjon representerer hindringer for småbedrifter til å satse nytt og investere i kunnskap. Hvis vi klarer å stimulere bedrifter til å ansette personer med høy utdannelse, kan det representere det første trinnet på utviklingsstigen og danne grunnlag for SMBs videre satsing på FoU. Høyt utdannet personell vil skaffe bedriftene kontaktnett mot kunnskapssektoren, tilføre holdninger og kompetanse for teknologisk utvikling, tilføre bedriftene viktige uformelle sosiale nettverk og på den måten reduserer barrierer for å benytte seg av tilbudet på FoU.

Norge ligger på verdenstoppen med hensyn til andel av befolkning som har høyere utdanning. Andelen av befolkningen som har utdanning fra høgskole eller universitet økte i perioden 1970-1992 fra 6, % til 17,1%. Men yrkesbefolkningens økende kunnskapsnivå kommer ikke alle deler av næringslivet og samfunnet til gode. SMB-ansatte og SMB-lederes utdanningsnivå varierer sterkt mellom bransjer og etter bedriftenes geografiske lokalisering. I utkankommuner er for eksempel det økte utdanningsnivået blant ansatte adskilllig mer merkbar i offentlig sektor enn i det private næringsliv.

Mobiliteten mellom forskningsinstitutter og SMB er minimal. Mobiliteten av det fast ansatte vitenskapelige personalet i universitets- og høyskolesektoren har de senere år ligget på mellom 4-5% pr. år. Forskere går i liten grad inn i bedrifter med lav Fou-intensitet. Mange forskere som går inn i næringslivet utfører ikke lenger forskningsoppgaver. I perioden 1989-93 var den totale mobiliteten av forskere fra instituttsektoren gjennomsnittlig 9%. Men under en tredel av disse gikk til næringlivet!

Dette må vi gjøre noe med.

Både akademikere og forskere må i langt større grad enn i dag finne arbeid og søke oppdrag i privat næringsliv. Vi må bedre forskeres muligheter til å ta midlertidige oppdrag innen næringslivet. Vi må også finne fram til måter å stimulere bedrifter til å ansette folk med høyere utdanning selv om de ikke har tradisjoner for det. Departementet vurderer ulike måter å stimulere til økt mobilitet av både forskere og rekruttering av nyutdannede akademikere til det private næringsliv. En arbeidsgruppe som består av representanter fra KAD, Næringsdepartementet, KUF, Forskningsrådet og NHO arbeider nå med dette spørsmålet. Arbeidet baserer seg blant annet på erfaringer som er gjort gjennom KADs Utplasseringsordning for økonomer og ingeniører i nord-norsk næringsliv. Resultater fra denne ordningen viser at over 70% av de utplasserte, nyutdannede kandidatene i Nord-Norge fikk tilbud om ansettelse etter av utplasseringsåret var over. Dette resultatet er meget tilfredsstillende.

REGIONALE UTFORDRINGER:

Systematisk forsknings- og utviklingsarbeid er en viktig faktor for å oppnå økonomisk vekst og velferd. Som jeg tidligere så vidt var inne på, er FoU også, og da særlig på litt lengre sikt, helt nødvendig for å sikre sysselsetting nasjonalt og regionalt. For offentlige myndigheter, næringslivsorganisasjoner og for forskningsverdenen ligger det en stor utfordring i å bevisstgjøre små- og mellomstore bedrifter om dette. Flertallet av norske virksomehter må engasjeres til systematiske FoU-arbeid. Etter min mening er dette særlig prekært overfor bedrifter og bransjer som tradisjonelt er lite forskningsintensive, som har et lavt innslag av velutdannet arbeidskraft og som ofte er lokalisert i distriktene.

Næringslivets bruk av teknologisk spisskompetanse er gjerne rettet mot sentrale storbymiljøer. Det er her vi finner universitetsmiljøene og de teknologisk rettede forskningsinstituttene. Alt vesentlig av næringslivets egen bruk av avansert teknologisk kompetanse ligger i disse områdene. I distriktene finner vi, noe generelt sagt, i mindre grad en postindustriell kultur. Distriktsbedriftene har ofte lokale kostnadsfortrinn som et viktig strategisk element, og karakteriseres gjerne ved liten anvendelse av spisskompetanse og lavt innslag av investeringer i forskning- og utvikling.

Regionalpolitikk, som spesielt er Kommunal- og arbeidsdepartementets anliggende, dreier seg om å kompensere for de ulemper som det medfører å drive næringsvirksomhet i distriktene. Dette er ulemper som først og fremst er knyttet til geografiske avstander og høyere transportkostnader. Men regionale ulemper dreier seg også om andre, viktige forhold. Sosiale og kulturelle barrierer mot entrepenørskap og utvikling, mangel på nettverk og kunnskap, og avstand til nasjonale kunnskapsmiljøer, hindrer mange bedrifter til å drive offensiv næringsutvikling i distriktene.

En helt sentral utfordring for mitt departement er derfor å bidra til å redusere disse barrierene. Vi søker også å påvirke andre departement og offentlige instanser til å ta regionalpolitiske hensyn i sin politikk. På ulikt vis forsøker vi å gjøre distriktsulempene mindre.

Kunnskap- og kompetanseutvikling i alle deler av landet er en stadig mer sentral målsetting for regionalpolitikken. Dette bygger på den generelle erkjennelsen av at kunnskap og menneskelige ressurser blir regnet som den fjerde innsatsfaktor eller produksjonsfaktor i næringslivet. Vektlegging av kunnskaps- og kompetanseutvikling i regionene bygger også på det faktum at tilgjengeligheten av denne fjerde produksjonsfaktor er ulik. En rekke SMB er for lite orientert i kunnskapsmarkedet. Som nevnt gjelder dette særlig distriktsbedriftene, men ikke utelukkende. Vi vet at for eksempel mange mindre bedrifter i hovedstadsregionen også er lite orientert mot systematisk forsknings- og utviklingsarbeid. Bildet er med andre ord temmelig innfløkt.

STEP gruppen har utført undersøkelser om betydningen av forskjellige informasjonskilder for innovasjonsvirksomhet i bedrifter. Undersøkelsene viser at den såkalte kunnskapsmessige infrastruktur kommer relativt dårlig ut. Med kunnskapsmessig infrastruktur menes da særlig universiteter og høyskoler, offentlige forskningsinstitutter, og bransjeforskningsinstitutter, men også patentdokumenter og konsulentfirmaer. Det er en klar utfordring og potensiell gevinst i å legge til rette for at den kunnskapsmessige infrastrukturen skal komme en betydelig større andel av bedriftene til gode.

For mitt departement er utfordringen å gjøre den kunnskapsmessige infrastrukturen i regionene mer orientert mot det lokale næringsliv og mot det regionale næringslivets faktiske behov. Det statlige høyskolesystemet og de regionale forskningsstiftelsene innehar betydelige ressurser som i økende grad bør komme distriktsbedriftene til gode. Det er i dag en utbredt kløft mellom kunnskapskilder og store deler av norsk næringsliv, en kløft som bl.a. knytter seg til de akademiske tradisjonene vi har her i landet. Kommunal- og arbeidsdepartementet søker å bygge broer over denne kløften gjennom ulike virkemidler.

Ulike forsøk på å få til koblingen mellom næringslivet og ulike kunnskapskilder har gitt verdifull kunnskap om hvor komplisert denne prosessen er. Kunnskap er ikke en produksjonsfaktor på linje med andre innsatsfaktorer som kan produseres ett sted og plantes et annet. Kunnskapsproduksjon og tilegnelse er en sosial prosess..... Den henger sammen med geografi, med kulturelle forhold, men normer og tradisjoner og med hvordan mennesker ter seg. Ulike forsøk på å overføre kunnskap til distriktsbedrifter har lært oss at det må være nærhet mellom bedriften og de kildene bedriftene henter ny kunnskap og kompetanse fra. Nærhet er således en nøkkelfaktor og da mener jeg ikke nødvendigvis geografisk nærhet. Det kan like gjerne være kulturell eller kunnskapsmessig nærhet.

Det er bygget opp betydelige ressurser i det statlige høyskolesystemet og i de regionale forskningsstifelsene. Disse kunnskapskildene har tradisjonelt vært lite rettet inn mot å betjene det regionale næringslivets behov. Mitt departement har gjennom Instituttprogrammet søkt å rette på dette ved å yte midler til ni regionale forskningsstiftelser for at de skal bli mer næringslivsorientert. Forskningsstiftelsene har gjennom flere år fått støtte på betingelse av å bedre kompetansen om det omkringliggende næringslivet og de utfordringer bedriftene står overfor. Dermed kan forskningsstiftelsen finne brukere av sin kunnskap i regionene og bidra til lokal næringsutvikling.

KAD kjører også et forsøksprosjekt i fire fylker, gjennom programmet RUSH, der høyskolene på ulike måter skal knytte kontakter til næringslivet og tilby sine tjenester, kunnskap og kompetanse. Vi håper å få høyskolenes kontakt med næringslivet over i en mer organisert form slik at det etterhvert vil få konsekvenser for hele skolen som institusjon og dets samlede opptreden overfor næringslivet, og ikke minst for dens interne virksomhet og undervisning.

Instituttprogrammet og RUSH er kun to eksempler på hvorledes KAD forsøker å få til en sterkere kobling mellom det regionale næringslivet og de regionale kunnskapskildene. Behovet for offentlig stimulans er åpenbar.

Mitt departement søker også å få nasjonale institusjoner som SND og Norges forskningsråd til ta regionalpolitiske hensyn og gi nasjonale støtteprogram for næringsutvikling regionale nedslag. Det nasjonale programmet TEFT har som mål å utvikle en sterkere SMB-profil innen de fire største teknologisk orienterte forskningsinstituttene i Norge. TEFT skal også øke SMBs utnyttelse av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid. Det er etablert mellomledd - teknologiattacheer - for å gjøre nasjonale FoU-miljøer som SINTEF mer tilgjengelig for SMB. Attacheene tilstedeværelse lokalt reduserer geografisk barrierer.

Her ligger det en betydelig utfordring for de store instituttene og hele vårt utdannings-system. Kan de bli mer rettet mot ordinære bedrifters behov uten å redusere sine egne forskningsamibsjoner? Jeg tror det er mulig, og det ville utvilsomt vært et viktig bidrag til den totale verdiskapingen i landet. Jeg har registrert at Forskningsrådet i økende trad er opptatt av slike sprøsmål, noe jeg finner meget interessant.

Programmet FORNY må også nevnes. Programmet skal bidra til å utvikle kommersialiserbare produkter med utgangspunkt i FoU-miljøer. Gjennom blant annet disse programmene søker vi altså å utnytte de nasjonale kunnskapsmiljøene og sørger for at også distriktsbedriftene nyter godt av tilbudet.

AVSLUTNING:

Å få til effektiv og vellykket kunnskaps- og kompetanseutvikling i det regionale næringsliv er komplisert. SMB har kun til felles at de er små- eller mellomstore. Generelle tiltak overfor næringslivet er problematisk. Det er viktig å ta hensyn til bedriftenes og regionenes ulike fortrinn og utfordringer. Vi må utnytte de regionale ressursene og det regionale potensialet for næringsutvikling både innenfor kunnskapsmiljøene og i det lokale og regionale virkemiddelapparat.

Et viktig mål nå er å få ressurspersoner og akadmikere til å orientere seg i større grad mot det private næringsliv. Har bedriftledere og ansatte solid kompetanse, vil det skape forutsetninger for en kompetansehevende prosess.

I følge den norrøne mytologien voktet jotnen Mime kunnskapens brønn. Odin søkte visdom i denne brønnen. Men han måtte legge det ene øyet sitt igjen som pant. Han måtte altså ofre noe. For at nytten av det mitt departement og andre instanser gjør for nasjonale og regional næringsutvikling skal bringe resultater, må bedriftene selv ta sin del av ansvaret. Odin ofret sitt øye, også bedrifter må investere noe for å bidra til norsk velferd.

Takk for oppmerksomheten!

---

Lagt inn 30 januar 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen