Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Regional- og distriktspolitisk redegjørelse 1996

Stortinget 8. oktober 1996

---

INNLEDNING

I Norge er det helt sentralt å sikre gode levekår, godt tjenestetilbud og velstand i alle deler av landet. Innsatsen for å nå disse målene har båret frukter. Det har skjedd en betydelig utvikling de siste tiårene. Reiser vi rundt i landet, også i utkantområdene, er hovedbildet gode boforhold, god privatøkonomi, god offentlig service, i det hele tatt gode levekår. Vi har, tross svært krevende geografi, oppnådd gode resultater. Vi har klart å unngå at større områder er avfolket og at folk i utkantområdene er blitt hengende etter i velstandsutviklingen. Dette har krevd sterk og målbevisst innsats fra offentlige myndigheter og organisasjonene i arbeidslivet, fra befolkning og næringsliv.

Vi ønsker å opprettholde de gode resultater som er oppnådd og å skape livskraftige regioner og lokalsamfunn over hele landet. Vi ønsker å utnytte regionenes ressurser og muligheter for økt verdiskaping. Skal vi klare dette, må vi fortsatt ha en målrettet og ambisiøs regional- og distriktspolitikk.

Vi står overfor betydelige utfordringer i tida framover: Næringslivet opplever økt internasjonal konkurranse. Ny teknologi innebærer både nye muligheter og nye utfordringer. Vi ser også hvordan hele lokalsamfunn rammes når dominerende enkeltbedrifter eller næringer har problemer. Dette har vi sett flere eksempler på i år både på Rena i Østerdalen, i Larvik, i Odda og på Finnmarkskysten. Avhengighet av enkeltnæringer, enten vi snakker om primærnæringer eller industri, gjør mange lokalsamfunn sårbare. En rekke lokalsamfunn er i for stor grad avhengige av offentlig sektor. Samtidig er befolkningsutviklingen i mange utkantkommuner bekymringsfull, med skjev aldersstruktur og færre barnefødsler. Den positive økningen vi nå har i utdanningsnivå, i alle deler av landet, gjør det til en utfordring å skape nok attraktive arbeidsplasser for begge kjønn på mindre steder.

Gjennom regional- og distriktspolitikken har vi satt inn en ekstra innsats i de regioner der dette har vært nødvendig. I Norge har denne innsatsen i hovedsak vært satt inn i distriktene. Distriktspolitikken har vært og er fortsatt vår viktigste regionalpolitikk: Gjennom virkemidler rettet mot næringsutvikling er det skapt alternative arbeidsplasser i områder der avhengigheten av jordbruk og fiske var størst, og der lavt befolkningsunderlag og store avstander har gjort det vanskelig for nytt næringsliv å gro fram av seg selv. Men også i andre områder med ensidig næringsgrunnlag har det vært nødvendig med en ekstra innsats.

Dagens høykonjunktur tilsier at bedriftene selv i større grad bør kunne finansiere enkelte av de aktivitetene tilskuddene til næringsutvikling skal dekke. Derfor er operasjonsrammen og låne- og garantirammene i budsjettet for 1997 foreslått noe redusert i forhold til årets nivå. Innenfor disse rammene har Regjeringen valgt å prioritere kompetansespredning, nyskaping, regional satsing og internasjonalt samarbeid. Prioriteringene er i tråd med Regjeringens politikk slik den kommer til uttrykk i siste langtidsprogram og siste regionalmelding.

Vi vil bruke et direkte, offentlig engasjement for å bidra til å styrke næringsutviklingen. Det skal stimuleres til nyetableringer, omstillinger og produktutvikling for å bidra til nyskaping og vekst. Gjennom holdningskampanjen "Etableringer gir vekst for alle" setter Kommunaldepartementet i høst søkelyset på kommunenes rolle i nyskapingsarbeidet. Regjeringen er dessuten i ferd med å vurdere ordninger som sikrer en bedre langsiktig risikofinansiering av nyutviklingsprosjekter. Dette vil Regjeringen komme tilbake til i salderingsproposisjonen eller i meldingen om næringspolitikk som er planlagt fremmet våren 1997. Støtte til forskning og utvikling, teknologispredning og kompetanseutvikling i distriktsnæringslivet er også sentrale elementer i den regionalpolitiske satsingen. Etter gode erfaringer med utplasseringsordningen for ingeniører og økonomer i nord-norske bedrifter, vil vi fra årsskiftet sette i verk et program på landsbasis som bygger på intensjonene fra utplasseringsordningen. Formålet med programmet er å bidra til kompetansevekst i små- og mellomstore bedrifter i alle regioner ved å rekruttere inn personer med høyere utdanning.

Men denne innsatsen utgjør bare en liten del av samlet offentlig innsats for regional utvikling. Den regionalpolitiske effekten av innsatsen på andre politikkområder er omfattende. Særlig viktig er landbruks- og fiskeripolitikken, det kommunale inntektssystemet, utdanningspolitikken og samferdselspolitikken. Vi omtaler ofte denne samlede innsatsen for regional utvikling som den store regionalpolitikken, mens de regionalpolitiske virkemidlene over KADs budsjett utgjør den lille regionalpolitikken.

Selv om en gjennom regionalpolitikken setter inn en ekstra innsats i noen regioner, og selv om en gjennom den store regionalpolitikken tar spesielle regionale hensyn, legges kanskje de viktigste betingelsene for regional utvikling gjennom den generelle økonomiske politikken. Her har Regjeringens målbevisste økonomiske politikk gjennom de senere år gitt gode resultater når det gjelder å redusere kostnadsveksten, holde rentene lave og øke sysselsettingen. Dette er en politikk som selvfølgelig har kommet hele landet til gode, også distriktene.

Regjeringen vil til våren legge frem en ny prinsippmelding om regional- og distriktspolitikken i Norge. Meldingen vil ta utgangspunkt i de aktuelle regionalpolitiske utfordringene og drøfte mål og virkemidler på bakgrunn av disse.

MÅLET FOR REGIONAL- OG DISTRIKTSPOLITIKKEN BÆRER BUD OM HØYE AMBISJONER, IKKE MINST I DISTRIKTENE

I forrige regionalmelding definerte Regjeringen hovedmålet for regional- og distriktspolitikken slik: "Det overordnede målet for en helhetlig regionalpolitikk er å bidra til å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet, med en balansert befolkningssammensetning og et likeverdig sysselsettings- og velferdstilbud." Dette målet er en sentral del av Regjeringens samlede mål for samfunnsutviklingen. Målet gjelder alle landets regioner, og innsatsen for å nå målet skjer gjennom en rekke politikkområder, og ikke bare de spesielle regionalpolitiske virkemidlene. Etter mitt syn er det riktig å holde fast ved dette målet som bærer bud om høye ambisjoner, ikke minst i distriktene.

De distriktspolitiske ambisjonene er utdypet i målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Dette målet har stått sentralt siden 1970-tallet og har hatt bred politisk tilslutning. Den uenigheten som med jevne mellomrom har dukket opp, har først og fremst vært knyttet til urealistiske tolkinger av bosettingsmålet. Skiftende regjeringer har gitt sine presiseringer av målet og fått tilslutning av Stortinget. Men enkelte har fremmet sine egne tolkinger av bosettingsmålet og angrepet Regjeringen for ikke å føre en politikk i tråd med disse tolkingene. Det å gå løs på Regjeringen fordi folketallet går ned i noen distriktskommuner er etter mitt syn eksempel på dette. Bosettingsmålet har aldri vært ment som en garanti for uendret folketall i enkeltkommuner.

Vi har hatt en mer balansert befolkningsutvikling på 1990-tallet enn på 1980-tallet. Mens det i siste halvdel av 1980-årene var betydelig nedgang i folketallet i Nord-Norge, har folketallet i distriktsfylkene økt i første halvdel av 1990-tallet. Mye av denne forbedringen skyldes veksten i regionale sentra i distriktsfylkene. Slike sentra er i dag reelle alternativer for folk og næringsliv som ellers ville trukket til det sentrale Østlandsområdet. Mange ser dette som en trussel mot utkantkommunene. Jeg deler ikke en slik oppfatning. De regionale sentrene har gitt variert arbeids-, kultur- og tjenestetilbud også til omkringliggende kommuner. En rekke tjenester og gode tilbud er på denne måten bragt nærmere utkantkommunene. Og befolkningen i utkantkommuner har fått et mer variert arbeidsmarked innen akseptabel reiseavstand.

I løpet av siste halvår har vi igjen sett en tendens til økt flytting til sentrale strøk. Dette kan tyde på at den forholdsvis stabile befolkningsutviklingen vi har hatt de siste årene, er i ferd med å snu. Økt flyttetap i Nord-Norge er en utvikling vi må ta på alvor, og som vi vil følge nøye i tiden framover. Erfaringsmessig fører imidlertid generell bedring i arbeidsmarkedet til at folk flytter fra distriktene og inn til de sentrale delene av landet. Det er derfor en utfordring å fremme utviklingen av konkurransedyktige bedrifter i områder som er truet av utflytting.

Et annet viktig trekk er at befolkningsstrukturen flere steder nå er så skjev at folketallet vil gå ned selv om all utflytting opphørte. Tidligere var fødselstallene høyere i distriktene enn i sentrale strøk. Slik er det ikke lenger. Dette ser vi nå eksempler på blant annet i Hedmark og Oppland, der det har vært fødselsunderskudd gjennom hele 1990-tallet. I dag vokser flere og flere barn og unge mennesker opp i de sentrale deler av landet. En stadig økende andel av ungdommen tar høyere utdanning. Etter endt utdanning blir ungdommen værende på utdanningsstedet, eller flytter til byer eller tettsteder der etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft er stor. Et viktig mål er derfor å opprettholde den desentraliserte strukturen innenfor høyere utdanning, for å sikre ungdommen gode utdanningsmuligheter i nærheten av hjemstedet og å heve kompetansen i nærings- og arbeidslivet i alle regioner. Videre gjør den positive utviklingen i utdanningsnivået det til en stor utfordring, særlig for distriktene, å skape tilstrekkelig antall attraktive arbeidsplasser til ungdommen.

For å hindre folketallsnedgang i distriktskommunene i årene som kommer, måtte vi ha et massivt innflyttingsoverskudd. Folk velger selv hvor de vil bo. Som alle vet: Regjeringen eller Stortinget kan ikke vedta økt folketall i utkantkommunene. I stedet for å tviholde på en illusjon om at befolkningsutviklingen kan snus med politiske vedtak, må vi diskutere hvilke reelle problemer folketallsnedgang i noen områder fører til. Å finne gode løsninger på disse vil bli en av de viktigste distriktspolitiske utfordringene framover. Men i tillegg må vi også ha en politikk for de områdene som ikke ligger innenfor vanlig reiseavstand til større steder, noe vi gjør bl.a. gjennom både bygdepolitikken, i landbrukspolitikken og gjennom den særskilte distriktspolitiske innsatsen. At det skal bo folk i det som kalles utkantene har også med det norske mangfoldet å gjøre, det har med verdien av å bevare kulturlandskapet. Men først og fremst er saken denne: Der ligger det også utviklingsmuligheter.

Hva er så konsekvensene hvis folketallet i et område går ned? Vi har vært vant til å se dette som starten på en prosess som ender med avfolking, av bygdesamfunn, kommuner, ja kanskje også større sammenhengende områder. Det har skjedd viktige samfunnsendringer de siste tiårene, som gjør det lite sannsynlig at vi i dag står overfor en slik utvikling. Den sterke utbyggingen av kommunikasjonene har bidratt til at landet ikke lenger består av en masse isolerte småsteder. Den enkelte er i dag mindre avhengig av arbeidsplass eller servicetilbud i umiddelbar nærhet av hjemstedet. Utviklingen av senterstrukturen og kommunesentrene har ført til at en stadig økende andel av befolkningen i distriktene nå bor i eller i pendlingsavstand til et senter. Det typiske livet i distriktene leves ikke på den ensomme boplassen "på hvert nes" som noen ganger dukker opp i debatten. I dag er det bare 8 prosent av befolkningen som bor mer enn 30 minutters reise fra kommunesenteret, mens knapt 1,5 prosent eller 62.000 personer har lengre reiseavstand enn en time. For lokalsamfunn i pendlingsavstand fra et senter vil ikke nedgang i folketallet nødvendigvis måtte føre til avfolking. Utviklingen i senteret vil være avgjørende for mulighetene på slike steder.

Den største trusselen i lokalsamfunn med nedgang i folketallet er derfor ikke avfolking. Det vil fortsatt bo folk de fleste steder der det i dag bor folk. Men befolkningsnedgang kan føre til andre problemer som vi skal ta på alvor. Det blir svakere befolkningsunderlag for tjenestetilbudet både i offentlig og privat regi. Lokalsamfunnene vil kunne bli tyngre å drive; det blir færre til å ta de tak som er nødvendig. Det er derfor en stor utfordring å motvirke at slike samfunn mister livskraften.

Svakere befolkningsunderlag vil oftest innebære økte kostnader pr. innbygger ved produksjon og levering av tjenester. Det er da nødvendig å se på nye måter å organisere tjenestetilbudet. Særlig viktig har det vært for staten å sikre at kommuner med få innbyggere har økonomi til å tilby sine innbyggere grunnleggende velferdstjenester. Dette hensynet veide tungt i Regjeringens oppfølging av Rattsø-utvalgets innstilling. Gjennom innføring av et eget regionaltilskudd i inntektssystemet ivaretas dette hensynet.

Når vi skal vurdere de regionalpolitiske målene, må vi gjøre det i lys av de kunnskapene vi har om rammer for utviklingen framover. Målene må avspeile den virkelighet vi lever i. Dette er bakgrunnen for at vi i forbindelse med meldingen vi nå arbeider med, vil se på hvordan målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret kan presiseres. Men målene utgjør også viktige politiske viljeserklæringer. Endrer man målene, kan det oppfattes som endringer i politisk vilje. La meg derfor slå fast her og nå: Regjeringen har ingen planer om å senke ambisjonsnivået i regionalpolitikken. Vi skal tvertimot føre en politikk som gir folk både mulighet og trygghet til å satse på en framtid i distriktene.

Alle distriktskommuner arbeider i dag aktivt for å utvikle næringsliv og trygge bosetting i sin kommune. Dette arbeidet har Regjeringens fulle støtte. Vi har virkemidler innen både den store og den lille regionalpolitikken for å bygge opp under den innsatsen som gjøres lokalt. Vi har flere eksempler på lokalsamfunn som har klart å snu en negativ befolkningsutvikling. Men vi har også eksempler på kommuner som tross iherdig innsats ikke lykkes i å få vekst i folketallet. Flere utkantkommuner vil kunne oppleve nedgang i folketallet til tross for både lokal og statlig innsats. For disse er det viktig å arbeide for å vedlikeholde livskraften og sikre velferden, selv om en ikke lykkes med å hindre befolkningsnedgang.

For å oppsummere: Det er mange faktorer som er med på å bestemme retningen på utviklingen. Men en ting er sikkert: Sentrale myndigheter kan ikke vedta hvordan befolkningsutviklingen skal være rundt om i kommunene. Og vi kan heller ikke vedta hvilke kommuner og lokalsamfunn som skal lykkes i sitt arbeid. Her må det til et konstruktivt samspill mellom lokalt og regionalt initiativ og fornuftig bruk av statlige virkemidler og rammebetingelser. For å møte utfordringene er det avgjørende at lokale og regionale deltakere, med utgangspunkt i en felles problemforståelse og nasjonale mål, utformer strategier for regional utvikling. Slik kan virkemidlene settes inn for å løse lokale og regionale utfordringer på en mest mulig målrettet og effektiv måte.

DEN STORE REGIONALPOLITIKKEN

For å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet, er vi avhengig av innsats innen en rekke politikkområder. Når vi i Norge har lykkes i å skape likeverdige levekår i alle deler av landet, skyldes det ikke minst innsatsen gjennom den store regionalpolitikken der vi har sett flere politikkområder i sammenheng. Og det skyldes utbyggingen av velferdssamfunnet. Et eksempel på dette er Reform 94 og utbyggingen av universitets- og høyskolesystemet i alle deler av landet.

Det skjer i dag store endringer i samfunnet, noe som har gjort det nødvendig å endre politikken på flere områder med stor regionalpolitisk betydning. Og flere endringer vil komme. Da er det viktig å ha et bevisst forhold til hvordan endringer slår ut regionalt. For å sikre at endringer ikke tar bort grunnlaget for næringsliv og bosetting er det derfor nødvendig å se innsatsen på de forskjellige områdene i sammenheng.

Under debatten om fjorårets regional- og distriktspolitiske redegjørelse ba Stortinget Regjeringen om å etablere rutiner for å utrede distriktspolitiske konsekvenser av større politikkomlegginger innenfor viktige samfunnsområder. Dette arbeidet er satt i gang. Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skal forberede det faglige grunnlaget for en veileder om distriktsmessige konsekvensutredninger.

Målet med slike utredninger bør være å synliggjøre de virkninger politikkomlegginger har for distriktene, slik at dette kan inngå som en del av beslutningsgrunnlaget når saker fremmes for Stortinget. I tråd med Stortingets vedtak bør konsekvensutredningene begrenses til distrikts-Norge. En slik tilnærming vil likevel kunne kreve bredere regionale analyser. Slik Regjeringen tolker Stortingets vedtak, skal distriktsmessige virkninger av større politikkomlegginger utredes, uansett om politikkområdet er distriktspolitisk begrunnet eller ikke.

Det regjeringsoppnevnte Kostnadsberegningsutvalget vil i sin rapport, på et mer overordnet nivå, drøfte hvordan eventuelle regionale virkninger bør håndteres i praksis og eventuelt kvantifiseres. Arbeidet med distriktsmessige konsekvensutredninger vil derfor først bli avsluttet etter at Kostnadsberegningsutvalget har avgitt sin innstilling, trolig ved årsskiftet 1996/97, slik at arbeidsgruppen kan ta hensyn til utvalgets forslag. Regjeringen vil under behandlingen av Kostnadsberegningsutvalgets innstilling vurdere bruken av veiledere for konsekvensutredninger innenfor ulike sektorer .

Kommunene

Kommunene har stor betydning for den regionale utviklingen i Norge. Det gjelder ikke minst prinsippet om at alle kommuner skal ha mulighet til å gi sine innbyggere et likeverdig tjenestetilbud. Det er ikke, og det skal heller ikke være, lokale skatteinntekter som bestemmer om de eldre i en kommune skal ha en anstendig eldreomsorg eller om barna skal få skolegang. Oppfølgingen av Inntektsutvalgets første delutredning er foreløpig avsluttet med Stortingets behandling av kommuneøkonomiproposisjonen for 1997. Her fikk Regjeringen tilslutning til å videreføre ordningen med eget Nord-Norgetilskudd, og å innføre et eget regionaltilskudd til små distriktskommuner.

Jeg vil her knytte noen kommentarer til de regionalpolitiske vurderinger som ligger bak nyordningen med eget regionaltilskudd. Det er særlig to hensyn som er fremtredende, nemlig det at det ikke kan være noe mål å bygge ned et godt utviklet velferdstilbud, og det faktum at kommunen i store deler av distrikts-Norge er den klart viktigste arbeidsgiveren. Undersøkelser viser at kommunalt ansatte i gjennomsnitt utgjør 28 % av sysselsettingen i kommuner med færre enn 3 000 innbyggere og 12 % i kommuner med mer enn 50 000 innbyggere. Dette skyldes dels lav sysselsetting totalt sett i kommunen, dels at kommunal tjenesteyting i mange utkantstrøk er eneste alternativ innenfor sektorer der det i mer sentrale strøk er mulig å etablere private løsninger. Kommunen er på mange måter viktigste basis for bosettingen, og også grunnlaget for virksomhet innen privat sektor, særlig på tjenestesiden. Kommuneøkonomi handler derfor ikke bare om likeverdighet i tjenestetilbud. Gjennom regionaltilskuddet i inntektssystemet er det derfor tatt hensyn til kommunesektorens regionalpolitiske betydning.

Regjeringen vil innenfor en samlet kommuneramme, også etter 1997, øke regionaltilskuddet etterhvert som overgangsordningen i inntektssystemet øker omfordelingseffektene knyttet til ny kostnadsnøkkel. På denne måten vil tjenestetilbudet løftes der det er dårligst i dag, uten at det svekkes der det er godt fra før.

Kommunaldepartementet vil, som en følge av Inntektsutvalgets arbeid, sette igang videre utredningsarbeid for utvikling av nye kostnadskriterier i inntektssystemet. Særlig gjelder dette utvikling av nytt mål for spredtbygdhet og reisetid, og kostnadsnøkkelen for samferdselssektoren. Det vil også bli sett nærmere på klimaets betydning for kostnadene i kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon.

Samferdsel

Samferdselspolitikken er av stor regionalpolitisk betydning. Den sterke utbyggingen av samferdselstilbudet har vært en sentral forutsetning for utvikling og bosetting i alle deler av landet. Dette gjelder alle former for person- og godstransport og ikke minst systemene for utveksling av informasjon, gjennom post- og teletjenestene.

Postverkets ekspedisjonsnett og betjeningsformer må løpende tilpasses den teknologiske utvikling, de endringer i infrastruktur og de endringer i kundevaner og kundebehov som skjer i samfunnet. Bruk av bl.a. elektroniske tjenester og dør-til-dør produkter har ført til stor nedgang i antall ekspedisjoner over postkontorenes skranker. Denne nedgangen vil fortsette.

Grunnlaget for postpolitikken i årene fremover er lagt ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 41 (1995-96) Om postvirksomheten i Norge. Det slås her fast at Norge har et godt utbygd tilbud av posttjenester både i by og land. Regjeringen legger til grunn at privatpersoner, bedrifter og offentlig virksomhet fremdeles skal sikres god tilgjengelighet og et likeverdig tilbud av posttjenester i alle deler av landet. Servicenivået skal opprettholdes på dagens nivå, selv om sammensetningen av ekspedisjonsnett og betjeningsformer endres. Som en følge av omstrukturering av Postverkets ekspedisjonsnett vil antall årsverk innen Postverket måtte reduseres.

Telenor AS er statens viktigste instrument for å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester til lave priser og høy kvalitet. Den teknologiske utviklingen har ført til redusert personalbehov, og til mer effektiv og konsentert drift av virksomheten. Effektiviseringsgevinstene har gjort det mulig å gjennomføre betydelige prisreduksjoner, særlig for kommunikasjon over lange avstander. Det kan f.eks. nevnes at fjerntaksten er redusert med hele 70 pst. i perioden 1989-96. Effektiviseringsarbeidet gir også grunnlag for bedre service og kvalitet på tjenestene i alle deler av landet. Gjennom utbredelsen av nye tele- og IT-baserte produkter vil de lokaliseringsmessige ulempene for befolkning og næringsliv i distriktene bli ytterligere redusert.

Landbruk

Landbrukssektoren er av avgjørende betydning for sysselsettingen i mange distriktskommuner. En stor del av landbruksarealene er lokalisert til distriktene, der et livskraftig og aktivt landbruk er viktige bidrag til trivsel og gode levekår. Regjeringen ønsker å videreføre den distriktspolitiske innsatsen innenfor landbruket på et høyt nivå.

Som en følge av ensidig næringsgrunnlag og stor avhengighet av næringsstøtte er bosettingen i mange landbrukskommuner sårbar. Bedre utnyttelse av landbrukets samlede ressurser, økt verdiskaping og satsing på alternativ næringsutvikling i og i tilknytning til landbruket er viktige bidrag for å møte slike utfordringer. Samtidig er det etter Regjeringens mening fortsatt nødvendig å redusere kostnadsnivået for å utvikle et mer robust og konkurransedyktig landbruk.

Omleggingen av landbrukspolitikken de siste årene har ikke ført til vesentlig regional omfordeling av produksjonen. Distriktenes andel av landbruket, målt i årsverk, er i hovedtrekk opprettholdt. Det registrerte jordbruksareal er det høyeste etter krigen, og arealet har økt de siste årene. Økningen er størst på Sør- og Vestlandet og i Nord-Norge.

Innen jordbruket er de statlige støttetiltakene utformet og dimensjonert slik at inntektene gjennomgående er høyest i distriktene. Distriktenes andel av produksjonen er stabil eller økende. I en tid med reduserte priser og overføringer må imidlertid også distriktstiltakene tilpasses en mer balansert utvikling, samtidig som en sikrer at inntektsmuligheter og produksjon i distriktene opprettholdes.

Skogbruket utgjør en viktig del av distriktenes næringsgrunnlag. Også innenfor skogbruket er det en sterk distriktsprofil på de statlige støttetiltakene til ivaretakelse og utvikling av skogressursene. En effektiv utnytting av skogressursene bidrar til økt verdiskaping spesielt i distriktene.

Regjeringen vil fortsatt satse sterkt på næringsutvikling og omstillingstiltak i landbruket for å øke verdiskapingen og styrke grunnlaget for bosetting og sysselsetting i distriktene. Satsingen omfatter blant annet bruk av utmarksressurser, utvikling av småskala reiseliv og næringsutvikling på matområdet. Det blir viktig å mobilisere bygdenes samlede ressurser. Landbruksforvaltningen har, som en følge av kommunaliseringen av landbruksforvaltningen og integreringen i Fylkesmannsembedet, blitt mer integrert i kommunenes næringsutviklingsarbeid, og fylkenes planarbeid.

Det sentrale økonomiske virkemidlet innenfor jordbruksavtalen på området næringsutvikling er bygdeutviklingsmidlene. Målet er at BU-midlene skal føre til flere arbeidsplasser innen og i tilknytning til landbruket. Tiltakene skal ha en distriktsprofil og bidra til å oppfylle de generelle distriktspolitiske målene. Satsingen omfatter de aller minste bedriftene innen og i tilknytning til landbruket på normalt 1 - 5 tilsatte. Resultatene av satsingen i 1995 viser en forventet sysselsettingsøkning på 1200 - 1300 årsverk, hvorav nesten 700 årsverk for kvinner. I 1995 gikk 69 % av midlene til tiltak i kommuner som kommer inn under det distriktspolitiske virkeområdet.

Fiskeri

Fiskeri- og oppdrettsnæringa er en viktig drivkraft for økonomi- og næringsliv, sysselsetting og bosetting i mange kystsamfunn. Med rik tilgang på fiskeressurser og unike forhold for oppdrett av fisk, er videreutvikling og framtidsretting av fiskerinæringa den beste måten å sikre fortsatt framgang og aktivitet i kyst-Norge.

Dersom vi forvalter fiskeressursene og kystsoneområdene våre med fornuft, vil fiskeri- og oppdrettsnæringa også i framtida bidra til aktive og levende kystsamfunn. Regjeringen legger derfor stor vekt på å stå i fremste rekke, både nasjonalt og internasjonalt, i forpliktende arbeid for å legge til rette for bærekraftig høsting av de marine ressursene.

Den direkte subsidieringen av fiskerinæringen gjennom de årlige fiskeriavtalene er nå avskaffet, for alle praktiske formål. Dette har skjedd raskt, men næringa har vist at den kan stå på egne bein. Den positive utviklingen i ressurssituasjonen for de fleste viktige fiskeslag har ført til at næringen i dag er i trygg framgang.

Næringen står likevel overfor store utfordringer i tida framover. Markedene for fisk og fiskeprodukter blir i større grad globalisert. Filétindustrien på land møter sterk konkurranse fra billigere fiskeslag og fra ombordproduksjon. For å møte denne utviklingen mener Regjeringen det er viktig å stimulere til en særlig innsats for markedsretting og videreutvikling av norsk fiskerinæring. Slik kan vi også i framtida ha en differensiert og levedyktig næring.

Regjeringen vil øke innsatsen på markedsforskning og sette i verk tiltak som kan bidra til økt fornying og kapasitetstilpasning i fiskeflåten. Dessuten vil vi gjennom det ordinære virkemiddelapparatet legge tilrette for en framtidsrettet omstilling og omstrukturering i fiskeindustrien. Spesielt gjelder dette i områder med ensidig næringsstruktur basert på tradisjonell filét- og blokkproduksjon.

Rammeplanen for Nord-Norge og situasjonen i Finnmark

I forrige regionalmelding gikk Regjeringen inn for at offentlige myndigheter skulle legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting i Nord-Norge. Som en følge av dette ble det satt ned en styringsgruppe, ledet av statsministeren og med representanter fra Regjeringen, Sametinget og de nord-norske fylkene. Styringsgruppen besluttet i fjor høst å utarbeide et strategidokument for nord-norsk næringsutvikling. I samarbeid med regionale næringsaktører har man pekt ut fire områder som skulle gis spesiell oppmerksomhet: Fiskeri/havbruk, energi/industri, landbruk/reindrift og reiseliv. Næringslivets innspill til arbeidet så langt ble presentert og diskutert på en næringskonferanse i Tromsø 20. september i år. Alt dette vil være viktige bidrag i det videre politiske arbeidet med strategidokumentet for nord-norsk næringsutvikling som vil foreligge rundt årsskiftet.

Bosettingen i kyst-Finnmark er preget av punktbosetting, der fiske og fiskefordeling utgjør et viktig grunnlag. Når lønnsomheten svikter, trues bosetting og sysselsetting. Som ledd i en langsiktig politikk for omstrukturering og vekst i næringslivet ble det i 1990 etablert en egen tiltakssone i Nord-Troms og Finnmark. Hensikten var å sikre næringslivet i landsdelen varig bedrede rammebetingelser. Det er nå igangsatt en evaluering av tiltakssonen. For å unngå enhver misforståelse av formålet med evalueringen, gjør jeg klart at tiltakssonen også i framtiden vil bestå som en sentral del av virkemidlene rettet mot landsdelen.

Før sommeren ble det også bevilget ekstra midler til fiskeriene og fiskeindustrien i Finnmark. Midlene skal benyttes til modernisering av anleggene til fiskeindustrien, samt kompetanse- og markedsføringstiltak. Situasjonen i Finnmark vil bli vurdert nærmere i salderingsproposisjonen senere i høst.

Samisk kultur, språk og samfunnsliv er basert på levende samiske bygdesamfunn. Det er derfor nødvendig å trygge den næringsvirksomhet som utgjør det materielle grunnlaget for samisk kultur og identitet. Kombinasjonen mellom flere næringer er en tradisjonell samisk næringstilpasning, som gir fleksibilitet i forhold til svingninger i ressursgrunnlaget. Virksomheten må organiseres slik at den bidrar til en bærekraftig utvikling.

Jeg registerer med glede at utviklingen i Sør-Varanger blir beskrevet som positiv av de som har evaluert omstillingsarbeidet her. Antall arbeidsplasser har økt i perioden 1990-95 på tross av reduksjon i bemanningen ved A/S Sydvaranger. Evalueringen peker likevel på at omstillingen har vært en krevende oppgave og at lokalsamfunnet fortsatt står foran store utfordringer.

Ny teknologi gir nye muligheter og nye utfordringer

Den teknologiske utviklingen gir nye muligheter for befolkning og næringsliv i alle deler av landet, samtidig som en slik utvikling av mange kan oppfattes som en viss trussel. På samme tid som informasjonsteknologien bidrar til bedre, billigere og enklere produkter, gir den rom for utvikling av nye produkter og tjenester. Sysselsettingen påvirkes ved at oppgaver fjernes, samtidig som nye oppgaver kommer til. I løpet av de siste tiårene har ny teknologi bidratt til effektivisering og omstilling innen tradisjonell industri og tjenesteproduksjon. I takt med denne utviklingen er det skapt nye arbeidsoppgaver og arbeidsplasser innenfor en stadig voksende sektor.

Informasjonsteknologi reduserer ulempene ved lange avstander og gir nye muligheter for befolkning og næringsliv i distrikts-Norge. Dette må utnyttes for å styrke eksisterende næringsliv og å utvikle nye arbeidsplasser i distriktene. Med et næringsliv som består av mange små- og mellomstore bedrifter er det en spesiell utfordring å bidra til at disse utvikler den kompetanse som er nødvendig. Samtidig er det viktig at næringslivet selv viser ansvar og utnytter de muligheter ny teknologi gir. Kunnskap blir stadig viktigere for å kunne møte en slik utvikling, og stiller næringslivet overfor både nye krav til kompetanse, nytenking og vilje til omstilling. Innen konkurranseutsatte næringer er det særlig viktig at næringslivet anvender informasjonsteknologien på en aktiv måte, for å unngå at den stadig økende internasjonale konkurransen ikke resulterer i tap av arbeidsplasser.

EN MER MÅLRETTET POLITIKK FOR REGIONAL UTVIKLING

Det er i dag økende forståelse for regionenes betydning i den økonomiske utviklingen. Næringslivet utvikler seg ikke løsrevet fra sine omgivelser. Ofte er det spesielle forutsetninger i en region som er avgjørende. Innsatsen må ta utgangspunkt i både lokale forutsetninger og realistiske forventninger til bedriftenes muligheter. En målrettet strategi for regional næringsutvikling må derfor forholde seg både til bedriftene og til helheten i det samfunnet som bedriften er en del av.

I andre europeiske land utformes strategiene for næringsutviklingen i økende grad regionalt. Den enkelte regions forutsetninger og utfordringer er utgangspunktet for en utviklingsstrategi for regionen. Strategiene formuleres og følges opp gjennom et samarbeid mellom statlige og regionale myndigheter, sektormyndigheter, nærings- og arbeidslivets organisasjoner og interesseorganisasjoner. Når alle de involverte samler seg om felles utviklingsmål, blir innsatsen mer effektiv enn når hver enkelt arbeider ut fra sine egne mål.

Også i vår egen regionalpolitikk har vi lagt større vekt på at utviklingen av regionene må ta utgangspunkt i lokale strategier, med basis i lokale ressurser, kunnskap og kultur. I forrige regionalmelding pekte Regjeringen på behovet for en politikk som i større grad tar utgangspunkt i den enkelte regions forutsetninger og utfordringer. Gjennom fylkesplanleggingen og de strategiske næringsplaner har fylkeskommunene lagt et godt grunnlag for en slik utvikling. Utfordringen nå blir å finne gode måter å koble strategiene med konkret virkemiddelbruk. Organiseringen av virkemiddelapparatet har her stor betydning. Den modellen som nå prøves ut i Nord-Trøndelag er etter mitt syn godt egnet for å få til denne typen koblinger. En rekke fylker er for tiden i forhandlinger med SND, og en regner med at det i løpet av 1997 vil bli opprettet nye SND-kontorer i flere fylker.

Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider videre med å få til forpliktende koblinger mellom regionale planer og faktisk virkemiddelbruk. Hensikten er å oppnå en mer målrettet bruk av de økonomiske virkemidlene. For å sette fylkeskommunene bedre istand til å kanalisere virkemidlene mot de regionale utfordringene, er det i statsbudsjettet for 1997 fremmet forslag om begrenset gjensidig overførbarhet mellom regionale programmer for næringsutvikling og distriktsutviklingstilskudd. Det vil øke fylkeskommunenes mulighet for å kunne følge opp plandokumentene i handling. For å få eierskap til planene, er det viktig at de aktørene som skal ha ansvaret for oppfølgingen, som f.eks. det lokale SND-kontoret, statsetater o.l. er med i utarbeidingen av dem.

Regionalpolitisk samarbeid med våre naboer

EU-landene satser betydelige midler på regionalpolitikk gjennom de såkalte strukturfondene. Den samarbeidsmodell som strukturfondene er bygget på har styrket mulighetene for å utforme en regionalt forankret utviklingspolitikk i de regioner der midlene settes inn. Regionalt samarbeid på tvers av landegrenser har kommet inn med forsterket tyngde. Det såkalte INTERREG-programmet, der Norge i år deltar for første gang, gjelder satsinger i grenseområder i EU og i områder langs EUs grenser mot tredjeland. Programmene er godkjent av EU-kommisjonen, og arbeidet med å iverksette konkrete samarbeidsprosjekter er nå i full gang.

Norge er også invitert til å delta i tre av de nye INTERREG-programmene (INTERREG IIc), som Kommisjonen vedtok sommeren 1996. Dette er transnasjonale programmer der formålet er gjennom felles tiltak og virkemidler å bidra til å skape en bærekraftig økonomisk utvikling i deltakende land og regioner, og legge tilrette for en balansert utvikling. Norge vil delta i et program for Østersjøregionen, et for landene rundt Nordsjøen og et samarbeid mellom Skottland og nordlige deler av Nord-Sverige og Finland.

Regjeringen vil gi dette internasjonale samarbeidet om næringsutvikling og planlegging høy prioritet. Fra norsk side må selvfølgelig finansieringen i sin helhet foregå nasjonalt, dvs. med statlige og regionale midler. De enkelte regionene vil, i nært samarbeid med det statlige nivået i de deltakende landene, ha ansvaret for å utvikle programmene og sørge for en effektiv og resultatorientert gjennomføring. Vi vil fra norsk side legge spesielt vekt på at programmene ivaretar et regionalt næringsutviklingsperspektiv, og at Norge som ikke-EU-medlem sikres en størst mulig likeverdig deltagelse i planleggingen og gjennomføringen av programmene.

AVSLUTNING

I arbeidet med å sikre velferd og likeverdige levekår i alle deler av landet er vi, i tiden som kommer, avhengig av god næringsvekst og verdiskaping i våre regioner. Videreføring av Solidaritetsalternativet vil være en sentral strategi i dette arbeidet. Gjennom målrettet innsats må vi skape bredere næringsgrunnlag i de regioner der sårbarheten og avhengigheten av enkeltnæringer er størst. For å få til levedyktige regioner trenger vi sterke verdiskapingsmiljøer regionalt. Innenfor rammene av den nasjonale nærings- og regionalpolitikken må den enkelte region få større mulighet til å utvikle sin egen næringsstrategi, forankret i regionens muligheter og behov. Det nærings- og regionalpolitiske virkemiddelsystemet, slik det nå blir organsiert på regionalt nivå, vil etter mitt syn legge et viktig grunnlag for dette.

*****

Lagt inn 8 oktober 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen