Statssekretær Karin Kjølmoen

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Sentrale myndigheters vurdering av behovet for regional samordning - Erfaringer - Regionalmelding -97

Foredrag på Arbeidsseminar om Opplandsmodellen - Samarbeidsutvalget for økt sysselsetting i Oppland - Lillehammer 12. april 1996

Innledning

Det er på konferansens 1. dag gjennomgått en rekke erfaringer med Opplandsmodellen og også andre samarbeidsmodeller i fylker som Nord-Trøndelag og Nordland. Dagen i dag er naturlig viet en glidende overgang fra erfaringer med regionale samordningsmodeller til veien videre.

Foredragets tittel koblet sammen med stikkordet Regionalmelding 97 gir fokusen.

Prof. Jørgen Amdam fra Møreforskning har vært en sentral person for departementet i det evalueringsarbeidet som utføres i forbindelse med frifylkeforsøka i Aust-Agder og Nordland. Han har i dagens åpningsforedrag gitt oss en bit av resultatene av forskningen. Det er mange momenter fra denne forskningen som ligger til grunn for departementets vurderinger og også de tanker departementet har om behovet for regional samordning. Han har selv gitt uttrykk for at det er mange likhetstrekk ved frifylkeforsøka og Opplandsmodellen når det gjelder erfaringene.

Med den gjennomgangen som har vært av temaet allerede under konferansen, vil det være visse sider som er berørt både en og flere ganger. Mitt utgangspunkt for denne gjennomgangen blir derfor først og fremst å sette erfaringene opp mot de mål sentrale myndigheter har for regional samordning.

Opplandsmodellens hovedmål går på å få ned arbeidsledigheten gjennom ulike tiltak, hvorav områdene arbeidsmarkedspolitikk, næringsutvikling, kompetanseheving og bedre organisering samt satsing på tredje sektor er viktige virkemidler. Områdene er viktige som grunnlag for vår velstand og trivsel. Veldig kort kan en også formulere det inn i to av våre nasjonale målsettinger:

Et vel fungerende og effektivt arbeidsmarked og en balansert og god regional utvikling.

Jeg opplever at dette har vært de viktigste sider ved Opplandsmodellen - ambisiøse mål om å få ned ledigheten og få til næringutvikling.

I første delen av foredraget vil jeg konsentrere meg om arbeidsmarkedspolitiske mål. I annen del regionalpolitiske.

Arbeidsmarkedspolitikken

Den økonomiske politikken skal legge forholdene til rette for en varig økning i sysselsettingen og verdiskapningen. Sysselsettingspolitikken bygger på retningslinjer nedfelt i langtidsprogrammets "solidaritetsalternativ". Dette bygger igjen på anbefalingene fra "Sysselsettingsutvalget" under ledelse av Per Kleppe. Utviklingen viser at en så langt ligger godt an i forhold til Sysselsettingsutvalgets anslag både med hensyn på sysselsettingsvekst og ledighetsnivå.

For å fremme målet om et effektivt fungerende arbeidsmarked, viderefører regjeringen den aktive arbeidsmarkedspolitikken tilpasset utviklingen på arbeidsmarkedet. I tråd med anbefalingene fra "Sysselsettingsutvalget" legges det vekt på å mobilisere tilbudet av arbeidskraft, kvalifisere og oppgradere arbeidsstyrken og skape et godt fungerende arbeidsmarked. En utstrakt bruk av arbeidsmarkedstiltak og en effektiv arbeidsformidling er viktige virkemidler for å oppnå dette.

Hovedmålene for arbeidsmarkedsetaten er:

• Bistå arbeidssøkere med å få jobb
• Bistå arbeidsgivere ved rekruttering og omstilling
• Forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet

Disse er operasjonalisert ved 15 målbare resultatindikatorer hvor Kommunal- og arbeidsdepartementet har satt kvantitative mål.

Den sterke økningen i arbeidsledigheten fra 1988/89 og framover, var en kraftig utfordring for arbeidsmarkedspolitikken. Det var et incitament til et bredt samarbeid, utprøving av nye tiltak, nye arbeidsmetoder og en gjennomgang av ansvarsfordeling og administrering. Kommunene ble trukket sterkere med gjennom sysselsettingstiltak som SKAP og senere KAJA hvor et bredere samarbeid ble etablert. De statlige arbeidsmarkedsmyndigheter la opp til utstrakt samarbeid gjennom etablering av styringsgrupper i alle kommuner. En rekke lokale konferanser ble holdt etter initiativ fra Arbeidsdepartementet for å orientere om arbeidsmarkedspolitikken og de enkelte instansers rolle og oppgaver. Dette fungerte meget bra og vi har sett at en rekke kommuner også her i Oppland har grepet tak i dette til alles tilfredshet. Jeg ser på Opplandsmodellen som en del av arbeidet for å møte ledighetsproblemene gjennom større grad av samarbeid og felles innsats.

Etter min vurdering har denne politikken vært meget vellykket og betydd mye for den gode gjennomføringen av den aktive arbeidsmarkedspolitikken vi har fått til i Norge i disse årene. Den politikken høster vi nå fruktene av. Resultatet er synkende ledighet. Opplandsmodellen har etter mitt inntrykk klart bidratt til en god gjennomføring av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk i Oppland i tråd med intensjonene.

Særlig gledelig finner jeg det at de ulike parter gjennom prosessen med utvikling av Opplandsmodellen har fått et bedre kunnskapsgrunnlag og en bedre forståelse for hverandres sektorer. Interessemotsetninger er blitt klarlagt. Roller har kommet fram og bedre samhandling og saksbehandling har kommet som resultat av større respekt, forståelse og trygghet for og på hverandre. Arbeidet og kontakten i Samarbeidsutvalget har også bedret dialogen og forståelsen mellom de regionale og sentrale myndigheter. Det gir større muligheter til styring via mer bruk av plan- og målstyring med tilbakemelding av resultater og mindre regelorientert styring. Det anser jeg som viktige resultater og i tråd med sentrale myndigheters bestrebelser om større og bedre forankret lokalt selvstyre.

Problemene på arbeidsmarkedet økte også problemene for de svakeste på arbeidsmarkedet. Antall sosialhjelpsmottakere, særlig ungdom, eksploderte. Antall på attføring og uføretrygd steg jevnt og trutt. Velferdsstaten som ide skalv også her i Norge som i en rekke andre land.

Ansvaret for yrkesmessig attføring ble gjennomgått i en egen stortingsmelding på grunn av den foruroligende langvarig vekst i antall på attføring og overgang til uføretrygd. Ansvaret for yrkesmessig attføring er fra 1995 overført fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten. Det er et ledd i arbeidslinjen. Men en ser her også åpenbare behov for avklaring av samarbeidsforhold mellom en rekke etater på lokalt hold for å kunne hjelpe personene som kan ha sammensatte problemer. Et vellykket attføringsfaglig arbeid omfatter både utvikling av skikkelige attføringsplaner med flere etater involvert og god kommunikasjon mellom etatene. Veien fra medisinsk attføring via opptrening, utdanning og innpasning i ordinært arbeid kan være lang. Uten samordnet og skikkelig oppfølging kan vi bli sittende igjen med for mange langtidsledige, for mange som faller ut til privat forsørgelse og for mange som havner i uføretrygd eller sosialhjelp med en passiv og lite tilfredsstillende tilværelse. En samordnet og tilstrekkelig kvalitetssikret offentlig service kan bety at vi får langt bedre effekt enn når hver enkelt etat opererer som spesialister uten hensyn til hva andre foretar seg. Det er fort at en får gjengangere og at en kaster gode penger etter dårlige dersom vi ikke får et godt samarbeid på lokalplanet. Tanken bak Opplandsmodellen om samarbeid, blir da en naturlig vei å gå.

I St. meld nr 35 (1994-95) Velferdsmeldingen, som behandles av Stortinget denne vårsesjonen, legger regjeringen stor vekt på å mobilisere arbeidstilbudet. Med ett ord kan denne politikken karakteriseres med arbeidslinja. Det innebærer at arbeidsføre personer uten arbeid skal yte en aktiv innsats når de mottar offentlige ytelser til livsopphold. Et ledd i arbeidslinja er vekten på en bedre og mer helhetlig organisering gjennom et bedre samarbeid mellom etater. En legger f.eks. stor vekt på at aktuelle etater som arbeidsmarkedsetat, trygdeetat og sosialtjenesten avklarer sitt ansvar i forhold til hverandre. Det bør skje ved at de inngår et avtalefestet og regulert samarbeid i forbindelse med personer som har sammensatte problemer og har behov for hjelp eller tjenester fra flere etater for å komme ut av en vanskelig livssituasjon og over i arbeid eller utdanning. Meldingen nevner i denne forbindelse et felles rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet om samarbeid mellom de nevnte etater. Dette arbeider vi med. Videre holdes det i år konferanser i fylkene med økonomisk støtte fra Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet hvor en setter samarbeid og felles prosjekter på dette området i fokus. Dette arbeidet er eksempel på bruk av erfaringene som er høstet inn fra ulike samarbeidsforsøk.

Jeg har nå lagt stor vekt på de mange positive resultater og sider av bedre regional og lokal samordning. Det er imidlertid også et spenningsforhold til stede, ikke bare mellom aktørene i det lokale samarbeidet, men også mellom staten og kommunene.

Dette spenningsforholdet har vært gjenstand for stadige avklaringer og gjennomganger opp gjennom årene. I St. meld. nr 23 (1992-93) Om forholdet mellom staten og kommunene, er det trukket opp retningslinjer for den stalige politikken. I meldingen understrekes behovet for de tre verdiene:

• frihet, dvs verdien av at kommunene selv prioriterer og definerer kommunal tjenesteproduksjon
• demokrati og deltaking, dvs organisering som gir grunnlag for brei deltaking om fellesskapsløsninger i lokalsamfunnet og
• effektivitet, dvs den nærheten som lokale organer har, gjør det mulig å kjenne lokale behov og føresetnadet slik at virkemidler og tiltak kan brukes på en mer effektiv og målrettet måte.

Det er derfor åpenbart at samarbeid kan by på ulemper og uenigheter. Det foretas avveininger mellom ulike hensyn for sektorer og statlige, fylkeskommunale og kommunale organer og etater. Ulike statlige organ kan komme til å gi noe ulike og kanskje motstridende signaler. F..eks. kan arbeidsmarkedspolitikkens krav om mobilitet i enkelte tilfeller stå i motstrid til ønsket i den enkelte kommune om å opprettholde folketallet. Behovet for spesialisering i statlige offentlige etater kan gi samordningproblem i forhold til kommunal forvaltning. Det kan være spenning mellom ulike virkemiddel f.eks. mellom rammestyring og virkemiddel for detaljstyring.

Innen feltet arbeidsmarkedspolitikk, representert ved arbeidsmarkedsetaten, og velferdspolitikken, representert ved trygdeetaten og den kommunale sosial- og helseetat, er det dilemmaer som en balanserer mot hverandre for å finne en helhetlig samordnet politikk. Arbeidsmarkedsetaten stiller krav om arbeidsførhet og at arbeidssøker skal være reell arbeidssøker som er mobil og har ordnet sitt liv ellers. Aetaten er vendt mot arbeidslivet og dets behov. Trygdeetatens behov for å få gjort noe for personer med svake forutsetninger og ikke minst sosial- og helsetjenesten kunder og deres behov, stiller store krav til samarbeidet og å se helhet framfor særinteresser. Det kan oppstå uenighet som kan være krevende å løse for etater lokalt. Samordning på regionalt plan om ulike prosjekter, utdanningstilbud, personellressurser m.m. krever forståelse og god planlegging hvor alle parter tas hensyn til for å få til konsensus.

Uenigheter kan være slitsomt for personalet. Om det er til ulempe eller fordel for kundene varierer. Dette leder meg over i evalueringa av frifylka.

Jørgen Amdam har for sin arbeidsrapport nr 15 fra februar 1996 valgt tittelen

"Dei vellukka frifylka - etter eiga meining".

Dette gjelder vellykkethet i forhold til administratorenes mening om spørsmål som politisk styring, administrativ ledelse, saksbehandling, felles planlegging, regionalt samarbeid osv. Det er en viktig side at administratorene og politikerne lokalt er fornøyd. Det som likevel er det ubehagelige, men sentrale spørsmål er: Vurdering av organisering og resultat i forhold til de arbeidsmarkedspolitiske målene og om en hadde fått minst like bra resultat på andre måter?

Går vi nærmere inn på fylkene som ikke har deltatt i frifylkeforsøka, er det å merke seg at dersom en ser på resultat som ledighet og næringsutvikling har det gått vel så bra i disse. Det er en rekke faktorer som påvirker slike mål. Kompleksiteten er så stor at en må stille langt sterkere krav til en mer omfattende analyse før en skal tørre å trekke vidtrekkende konklusjoner.

Som avslutning på delen om arbeidsmarkedspolitikken og den regionale samordningen vil jeg kort oppsummere min mening uten at jeg kan legge de helt store vitenskapelige analyser til grunn for disse.

• Sentrale myndigheter har gått positivt inn for forsøket i Oppland. Vi har oppfattet forsøket som en viktig del av utviklingen av arbeidsmarkedspolitikken. Vi har vært med både finansielt og med rådgivning uten å være styrende
• Forsøket er et pilotprosjekt der målet var ambisiøst om en reduksjon av arbeidsledigheten gjennom et utvidet samarbeid mellom de ulike aktører og en samordning av virkemidler på statlig-, fylkeskommunalt- og kommunalt plan.
• Forsøket har vært i tråd med myndighetenes tanker om en aktiv arbeidsmarkedspolitikk hvor flere parter drar lasset og tar ansvar. Samtidig har en bygd på gjeldene ansvarsdeling som også er et viktig prinsipp slått fast i Velferdsmeldingen og meldingen om forholdet mellom staten og kommunene.
• Forsøket har vært i tråd med økt vekt på lokalt ansvar og mer helhetlig samordning av virkemidler.
• Arbeidet har vært gjennomført tross en del problemer og viser en sterk vilje til å skape en positiv utvikling med større forståelse, kunnskap og respekt for hverandre og sentrale statlige myndigheter. Et eget og kompetent sekretariat som pådriver i denne prosessen har vært viktig.
• Prosjektet har påvirket etableringen av arbeidsmarkedsrådene. Jeg vil her peke på at arbeidsmarkedsråd nå er valgt som den ordinære modell for samarbeid på området arbeidsmarked på fylkesnivå. Dette har Stortinget ved Kommunalkomiteen sagt seg enig i.
• Prosjektet gir positivt grunnlag for videreutvikling av målstyring og økt lokal handlefrihet.
• Prosjektet har fremmet utarbeidelse av avtaler mellom samarbeidende sektorer.
• Prosjektet synes å sikre bedre koordinering og helhetlig bruk av næringsplaner, kompetanseplaner og tiltaksplaner m.v. Jeg vil her vise til at i Kommunal- og arbeidsdepartementets St.prp nr 1 for i år, har åpnet for bruk av forsøksmidler til regionale utviklingsprosjekter. Jeg vil få sitere:

"Innenfor bevilgningen til forsøk og evalueringer vil det også være aktuelt å gjennomføre mindre utredninger om virkninger av ulike deler av arbeidsmarkedspolitikken. Arbeidsmarkedsetatens erfaringer fra ulike samarbeidsforsøk på fylkesnivå, blant annet frifylkeforsøkene i Aust Agder og Nordland og Opplandsmodellen, er at det er ønskelig for arbeidsmarkedsetaten å kunne delta i fellesprosjekter eller programsatsinger med positiv virkning for det regionale arbeidsmarkedet. Midler fra denne posten vil kunne være aktuelle for slike fellesprosjekter."

Samarbeidet vil i hovedsak omfatte de ordinære virkemidlene innen arbeidsmarkedspolitikken. De siterte setningene i budsjettet innebærer imidlertid at vi også er åpne for å kunne delta i samarbeid om prosjekter hvor de ordinære tiltakene ikke kan brukes. Jeg forutsetter selvsagt at slike prosjekter bidrar til å fremme arbeidsmarkedspolitiske mål.

Så selv om ledighetsstatistikken for Oppland ikke har gått ned til de 2 % som opprinnelig var en målsetting og ledigheten ligger på landsgjennomsnittet, velger jeg å tro at totalt sett synes Opplandsmodellen å ha hatt mange positive effekter og har vært vel verd arbeidet.

Regionalpolitikken

Jeg vil i den andre delen av dette foredraget oppholde meg med regionalpolitikken.

Regjeringen la våren 1993 fram en prinsippmelding om distrikts- og regionalpolitikken, kalt "By og land, hand i hand". I denne meldingen peker Regjeringen på at regional utvikling er nødvendig og viktig i alle regioner. Regionalpolitikkens oppgave er å få landet til å fungere som en helhet, slik at folk uansett region og landsdel kan få del i velferdsutviklingen i samfunnet. Hovedmålet er at vi gjennom en helhetlig regionalpolitikk skal bidra til å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Regionalpolitikken skal bidra til å utløse det potensialet som finnes i de ulike deler av landet. For å øke verdiskapingen og styrke sysselsettingen i Norge må alle ressurser tas i bruk og alle muligheter utnyttes. Forutsetningene er forskjellig. Derfor må den regionalpolitiske innsatsen tilpasses situasjonen i den enkelte region.

Regionalpolitikken har derved fått et utvidet perspektiv. Man er ikke lenger bare opptatt av utviklingen i distriktene. Vi har fått inn en dimensjon i tillegg til ekstrainnsatsen i utsatte regioner.

Det er behov for å se den samlede innsatsen i den enkelte region i sammenheng, og å se innsatsen i ulike regioner i sammenheng. På regionalt nivå har vi et redskap for å se de ulike sektorer i sammenheng. Jeg tenker her på fylkesplanleggingen. I den videre utvikling av en mer helhetlig regionalpolitikk vil fylkesplanleggingen få økt betydning. I de fleste land vi kan sammenlikne oss med har regionale myndigheter fått økt innflytelse over utviklingspolitikken i sin region. Dette gjelder ikke minst i EU-landene, der bruken av strukturfondene har vært et viktig redskap for dette.

Det er fortsatt slik at den regionalpolitiske ekstrainnsatsen, den særlige innsatsen for næringsutvikling gjennom den "lille" regionalpolitikken, i hovedsak retter seg mot distriktene. Slik vil det alltid være i et land som vårt. De store avstandene og det lave befolkningsgrunnlaget er og vil nok alltid være den overveiende regionalpolitiske utfordringen i Norge. Det er et viktig verdimål for oss nordmenn å sørge for å holde hele landet bebodd.

Men vi har også i økende grad opplevd problemer i noen av våre tradisjonelle industriregioner.

Derfor satser vi nå mer på omstillingsarbeid i slike regioner, også når disse ligger utenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Som kjent går vi nå relativt tungt inn i Østfold og Grenlandsområdet med regionalpolitiske virkemidler. Ekstrainnsatsen, den "lille" regionalpolitikken, forholder seg derved til to ulike problemstillinger: Utfordringene i distriktene, og behovet for omstilling i industriregioner. Dette er utfordringer som på mange måter er ulike. Men virkemidlene vi bruker har mange fellestrekk, siden innsatsen i begge typer områder er rettet inn mot næringsutvikling.

Den regionalpolitiske innsatsen i Norge har uten tvil gitt resultater. Den har bidratt til å opprettholde et spredt bosettingsmønster, samtidig som vi har maktet å skape velferd for alle uansett hvor de bor. Det er den samlede innsatsen innen både den store og den lille regionalpolitikken som har båret frukter. Nyere levekårsforskning viser dette: Områder i distriktene hvor levekårene tidligere lå etter landsgjennomsnittet, har de senere årene hatt en klart positiv utvikling. På mange områder er distriktene kommet på samme nivå som de mer sentrale deler av landet. Sammenlikner vi oss med andre land har vi all grunn til å være svært fornøyd med resultatene av vår regionalpolitiske innsats.

Utfordringer for framtidas regionalpolitikk.

Resultatene som er oppnådd gjør ikke en videre innsats overflødig. Tvertimot vil vi stå overfor betydelige regionalpolitiske utfordringer i tiden som kommer. Noen av de utfordringene vi i dag ser kan oppsummeres slik:

Vi ser en urovekkende befolkningsutvikling i en del distriktskommuner. Samtidig vil det stadig økende utdanningsnivået blant ungdommen kunne forsterke sentraliseringstendensene. Mange distriktskommuner er i stor grad avhengig av offentlig sektor for sysselsetting og velferdsproduksjon. Med økt press på offentlige budsjetter i framtida vil disse kommunene være i en sårbar posisjon. Næringslivet vil i større grad bli utsatt for internasjonal konkurranse, og behovet for økt konkurranseevne, omstilling og nyskaping i næringslivet øker i alle regioner.

Elementer i en videreutviklet regionalpolitikk.

I KAD er vi nå i ferd med å forberede arbeidet med neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. I dette arbeidet tar vi selvfølgelig utgangspunkt i de utfordringer jeg her har vært igjennom. Jeg tror det er et klart behov for å effektivisere eller målrette bedre den regionalpolitiske innsatsen for å møte de fremtidige utfordringene. Med effektivisering mener jeg at vi må få mer utviklingseffekt ut av den innsatsen som settes inn. En effektivisering må gå på måten vi bruker virkemidlene innen den lille regionalpolitikken, og ikke minst måten denne virker sammen med den totale innsatsen innen den store regionalpolitikken.

Programorganisering.

Etter mitt syn har vi behov for et sterkere strategisk helhetsgrep som bygger på analyser av de utfordringene vi står overfor. Vi må utvikle politikken basert på kunnskap om generelle utviklingstrekk og nye krav som følge av bl.a. økt internasjonal konkurranse, koblet med den enkelte regions behov, styrke og svakheter. Formuleringer av slike strategier må skje på regionalt nivå, med regionale myndigheter i en førende rolle. I de fleste vesteuropeiske land styrker regionale myndigheter sin stilling innenfor utviklingspolitikken. De regionale utviklingsstrategiene utarbeides i større grad i regionene. Regionale folkevalgte organer står sentralt i slikt arbeid, men de har med seg andre deltakere. Dette kan være representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere, representanter for ulike statlige sektormyndigheter på regionalt nivå foruten sentrale statlige myndigheter. Dette skjer ikke nødvendigvis bare i de regionene som er prioritert innenfor regionalpolitikken, det kan også skje i de sentrale og mest utviklede områdene.

Hos oss har vi som jeg har vært inne på et godt utbygd system for fylkesplanlegging. Gjennom arbeid med strategisk næringsplanlegging har fylkeskommunene erfaringer med å utarbeide regionale utviklingsstrategier i samarbeid med bl.a. næringslivet. Da vi høsten -94 satte i gang arbeidet med en strategisk utviklingsplan for de fire nordligste fylkene som forberedelse for mulig bruk av EU's strukturfond, hadde vi stor nytte av disse erfaringene. De involverte partene klarte jobben på en meget god måte, til tross for de korte tidsfristene det ble operert med.

Problemet med det strategiske planarbeidet har særlig vært knyttet til en svak kobling mellom plan og konkrete virkemidler. I EU's strukturfond er det strategiske planarbeidet en forutsetning for bruk av midlene. Gjennom EU's INTERREG-program, der alle fylkene langs grensa mot Finland og Sverige deltar, får vi prøvd ut denne mer forpliktende koblingen mellom plan og virkemidler. Både INTERREG-programmet og deltakelse i EU's såkalte Pilot-prosjekter vil gjøre at norske fylkeskommuner får mulighet til å bli aktive deltakere direkte på den europeiske arena.

En tilsvarende kobling mellom plan og virkemiddelbruk har vi innført for de distriktspolitiske virkemidlene knyttet til grunnlagsinvesteringer og tiltaksarbeid. Fra 1995 er bruken av slike virkemidler koblet opp mot klare handlingsplaner. Fylkeskommunen utarbeider her et program for bruken av midlene, med klare mål og strategier. Dette programmet diskuteres med departementet før det godkjennes. Ordningen ble innført i 1995, og det er foreløpig relativt beskjedne midler det dreier seg om. Men erfaringene så langt er positive. Tatt i betraktning at dette er første gang vi legger opp arbeidet på denne måten, må det sies at programmene fra fylkene har vært gode.

I den videre utviklingen av regionalpolitikken vil vi nok få flere innslag av programorganisering av virkemiddelbruken. Jeg tror vi kan vinne mye på å se de rene bedriftrettede virkemidlene som forvaltes gjennom SND-systemet og de indirekte, tilretteleggende virkemidlene forvaltet av KAD og fylkeskommunene i sammenheng. Dette kan vi gjøre gjennom å gi fylkeskommunene ansvaret for å utvikle strategiske programmer for næringsutviklingen i fylket. Disse programmene, som fylkeskommunene utformer i samarbeid med andre viktige deltakere på regionalt nivå, må bli direkte førende for bruken av såvel bedriftsrettede som indirekte virkemidler.

Satsing på nyskaping.

Programorganisering handler mye om hvordan vi organiserer det regionalpolitiske arbeidet. Men vi må også se på hvordan vi innretter de regionalpolitiske virkemidlene. Ikke minst må vi se på hvordan de bedriftsrettede virkemidlene treffer næringslivets behov. Som jeg nevnte innledningsvis vil vi styrke innsatsen rettet mot nyskaping og nyetableringer. I denne forbindelse har vi de siste årene fått egne virkemidler og satt i verk prosjekter for å stimulere entreprenørskap og etablering av nye virksomheter. Etablererstipend-ordningen gir potensielle etablerere muligheter for å starte egen virksomhet. Ordningen er nylig blitt evaluert, og vi har fått stadfestet at den fungerer etter hensikten. Bl.a. viser evalueringen at halvparten av etablererne i 1989-90 har etablert egen virksomhet som de fremdeles driver.

Gjennom EtablererService-prosjektet som ble startet i 1990 var målet å bedre etablereropplæringen og å utvikle bedre miljømessige betingelser rundt nyskapingsarbeidet. Dette prosjektet har gitt oss viktig kunnskap. I forlengelsen av dette arbeidet har departementet satt igang flere prosjekter der hensikten er å videreutvikle og å bedre den faglige kunnskapen om betingelsene for næringsutvikling og å øke kompetansen og motivasjonen i det regionale og lokale apparatet.

Det er også nødvendig med holdningsendringer til nyskaping og nyetablerere på bred front i samfunnet Vi må få mer positive og offensive holdninger, fra grunnskolen og opp til universitet oghøyskole og ellers alle deler av samfunnet. Vi i KAD med ansvar både for kommunesektoren og regionalpolitikken føler et særlig ansvar for å ta "tak" i kommunene i denne sammenhengen. Vi planlegger derfor i samarbeid med bl.a. Kommunenes Sentralforbund å sette igang en kampanje der siktemålet er å øke engasjementet for nyetablering og nyskaping i kommunene. Nyetablerere og småbedrifter er avhengig av velvilje og en positiv innstilling fra kommunenes side for å lykkes. Det er ikke nok at kommunen i sin strategiske næringsplan trekker fram etablerere og småbedrifter som et satsingsområde. Dette må følges opp i hele den kommunale organisasjonen. Etablereren eller småbedrifteieren må møte velvilje ikke bare i kommunens næringsetat, men også i teknisk etat, hos reguleringsmyndigheter osv. Det offentlige kan i det hele tatt gjøre mye mer for å følge opp og legge til rette for det lokale næringslivet.

Skal vi klare å bedre konkurransekraften i regionenes næringsliv, blir det stadig tydeligere at mye av nøkkelen ligger i at vi må få til økt kompetanse på alle nivåer i våre mange små og mellomstore bedrifter. På bakgrunn av den utdanningseksplosjonen vi nå er inne i i alle deler av landet, står vi overfor en situasjon hvor på den ene siden vi har et næringsliv som åpenbart har kompetansebehov som de ikke selv ser eller ikke tør ta sjansen å gjøre noe med, og på den annen side en lokal ungdom som skaffer seg høyere utdanning hvor det ennå ikke finnes noe regionalt marked for og som derfor må til de større byområdene for å få jobb.

Her ligger det altså store utfordringer, som deler av næringslivet tar inn over seg, men det spørs om jobbskapingen skjer raskt nok og i tilstrekkelig omfang til at den viktige nye og høytutdannede generasjonen fra distriktene får arbeidsmuligheter i hjemområdet. Dette er bakgrunnen til at det har vært nødvendig at ulike myndigheter har gått inn med en del tiltak for at mer kompetanse gjøres tilgjengelig for næringslivet. Innenfor regionalpolitikken er ordningen med utplassering av nyutdannede økonomer og ingeniører i nord-norsk næringsliv er et eksempel på tiltak. Men utfordringene er så store at vi i KAD har tatt initiativ til et samarbeid med flere myndigheter, for å få til bedre virkemidler på dette viktige området.

Et annet ledd i vår satsing på nyskaping og nyetableringer regionalt har vi gjennom en mer effektiv og offensiv bruk av de tunge, nasjonale forskningsmiljøene. Programmene TEFT og FORNY retter seg mot henholdsvis teknologispredning til småbedrifter og kommersialisering av forskningsideer. Dette er tunge nasjonale satsinger som kan ha vidtrekkende betydning for den regionale næringsutviklingen i mange år fremover.

Sektorsamordning.

På bakgrunn av erfaringene fra frifylkeforsøket oppfordrer Kommunaldepartementet fylkeskommunene til å utnytte de mulighetene som finnes for tverr-sektorielt samarbeid innenfor det ordinære regelverk. Det er åpnet for å bruke midler innenfor de distriktspolitiske budsjettpostene til å videreutvikle slikt samarbeid. Det samme gjelder midler innenfor arbeidsmarkedsetaten, og Landbruksdepartementets bygdeutviklingsmidler. Dette vil kunne være en begynnelse på et tettere og bedre samarbeid mellom disse tre etatene på mer permanent basis.

Arbeidet med mål 6-planen som jeg omtalte tidligere viste at det er mulig å samle ulike parter regionalt og sentralt om noen felles utviklingsmål. Dette har lagt et grunnlag som det er mulig å følge opp videre. Dette blir nå gjort gjennom Styringsgruppen for kontakt med Nord-Norge. Her deltar de tre nord-norske fylkeskommunene, sametinget, representanter for næringsliv og arbeidstakere, og sentrale myndigheter. Styringsgruppen ledes av Statsministeren. Målet er at et bedre samarbeid mellom de deltakende parter vil gi en større effekt av de midlene som settes inn i landsdelen.

Avslutning.

Jeg har i dette foredraget knyttet noen forbindelser mellom de arbeidsmarkedspolitiske og regionalpolitiske utfordringene vi står overfor. Vi på sentralt hold synes det er en rekke positive trekk i det arbeidet som er nedlagt i dette fylket. Vi har også fått en klar melding om at arbeidet vil bli ført videre på en måte som alle impliserte kan slutte opp om.

Konkurransen mellom regioner, både i Norge og i Europa blir hardere, og behovet for en politikk som styrker den regionale konkurransekraften øker. De problemstillingene jeg har tatt fatt i her er i stor grad i samsvar med de problem- stillinger som står på dagsordenen i andre land i Europa. For meg er det klart at vi må styrke regionenes rolle i formuleringen av mål og strategier for utviklingen av den enkelte region. Det må bli klarere kobling mellom utviklingsstrategi og bruken av konkrete virkemidler. Det må også bli et nærmere samarbeid mellom myndighetene på de ulike nivåer og partene i næringslivet. Og ikke minst vi må sørge for at innsatsen som gjøres i de ulike sektorer i størst mulig grad rettes inn mot felles mål, slik at den totale utviklingseffekten blir størst mulig.