Statssekretær Erik Orskaug

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Det grenseoverskridende arbeidsmarked

Foredrag på ARKO-arena i Kongsvinger ishall 31. mai 1996

Takk for invitasjonen kommunal- og arbeidsministeren fikk til å delta på ARKO-arena 1996. Statsråd Gunnar Berge hadde ikke mulighet til å være her i dag på grunn av andre høyt prioriterte gjøremål. Av den grunn står jeg på samme talerstol og mange av dere var her også i fjor.

Mitt foredrag vil handle om det grenseoverskridende arbeidsmarked - utviklingen av dette over tid og med visse perspektiver på fremtiden.

Flyttinger over landegrensene - utvandring fra enkelte land og innvandring til andre - for kortere eller lengere tid, eventuelt permanent, har gått i bølger. I historien leser vi om de store folkevandringene i begynnelsen av vår tidsregning. Fra nyere tid kan vi tenke tilbake til den store utvandringen særlig til Amerika fra Norge, ja, også fra Sverige for den saks skyld, i 2. halvdel av forrige og 1. halvdel av dette hundreåret.

I Norge har vi relativt god statistikk over disse utvandringene. Vi kan således slå fast at i perioden 1866-1915 utvandret vel 135 000 nordmenn til oversjøiske land. De fleste av disse var personer under 45 år, og det overveiende antall dro til Nord-Amerika. Samtidig med denne utvandringen fra Norge, skjedde en ikke ubetydelig innvandring av finner til Norge, spesielt til Finnmark.

Den viktigste årsaken til disse vandringene var dårlige tider i utvandringsområdene. Det som trakk var muligheten for å komme til et sted hvor det er mulig å brøfø seg og familien og hindre direkte nød og fornedrelse. Nordmenn dro til USA for å dyrke jorda og finnene reiste til Finnmark, fra uår og sult i Nord-Finnland, til Finnmarkskysten for der var det fisk i store mengder.

Vi har derimot ingen statistikk som viser hvordan det gikk med de som utvandret. Hvor mange utvandrere til f.eks USA bukket under i kampen for det daglige brød der borte. Vi har fått presentert en rekke solskinnshistorier om personer som det gikk godt for - som tjente gode penger og maktet å realisere drømmen om et bedre liv. Vi hører lite eller intet om dem som det ikke gikk så godt for .

Erfaringene fra oversjøisk utvandring tidligere og at det i norden er tradisjon for stor mobilitet blant bygnings- og anleggsarbeiderne - et forhold som er vurdert som positivt - tror jeg var viktige drivkrefter bak de mange krav som ble framsatt i årene etter siste krig om behovet for en bedre sosial og økonomisk sikring av de personer som valgte å reise fra et land til et annet. Disse kravene, som ganske snart vant fram i de nordiske land og etterhvert også ellers i den vestlige verden, var ikke minst reist fra arbeiderbevegelsen.

Vi fikk således avtalen om det felles nordiske arbeidsmarkedet i 1954. Denne gjorde mulighetene til å søke seg over landegrensene for å ta arbeid i et annet nordisk land langt bedre og lettere - passtvangen mellom land i Norden ble opphevet og arbeidstillatelsen forsvant. Deretter ble fokusen satt på sikkerhet/trygghet både når det gjaldt arbeidsforhold og sosiale forhold forøvrig. Som ledd i å øke sikkerheten ved internordiske flyttinger ble nordiske borgere likestilt med landets egne borgere på så godt som alle områder. Det ble videre anbefalt at flyttingene ble kanalisert gjennom Arbeidsformidlingene i de enkelte land - noe som førte tilframveksten av samarbeid mellom Arbeidsmarkedsetatene i Norden.

I tråd med dette ble det i Norden bygd ut et nett av samarbeidstiltak innenfor arbeidsmarkedspolitikken. Institusjonelt skjedde dette i form av regelmessige møter, seinere i formelt opprettede fora, mellom arbeidsministrene i Norden og mellom embetsmenn på ulike nivåer hvor det ble tatt opp spørsmål av felles interesse og diskutert løsninger på eventuelle tvister som oppsto. Dette samarbeidet, som fortsatt står ved lag, har ikke minst vært en viktig lærings- eller informasjonsutvikler. De nordiske land har lært av hverandre, både hva gjelder positive erfaringer og de negative.

Like viktig, etter mitt syn, er imidlertid det mer uformelle daglige samarbeidet mellom to arbeidskontorer/to arbeidsformidlere på hver sin side av grensen for å bistå folk som ønsker å flytte eller som allerede har flyttet over grensen.

De sosiale og privatøkonomiske årsaker til arbeidskraftvandringer er redusert som følge av bedre materielle kår og et godt sosialt sikkerhetsnett. Det foreligger imidlertid også et samfunnsøkonomisk aspekt. Det er uomtvistelig at mange internordiske flyttinger de seinere år har hatt positive økonomiske konsekvenser både for fra- og tilflyttingslandet. Flytterne har i stor utstrekning kommet fra en situasjon med arbeidsløshet, undersysselsetting eller usikker sysselsettingssituasjon. Flyttingen har dermed bidratt til å dempe disse problemene i fraflyttingslandet. I tilflyttingslandet er det ofte mangel på arbeidskraft med tilhørende press i økonomien. Tilflyttingen har dermed ofte bidratt til å dempe flaskehalsproblemer.

Arbeidsformidlingen har en beredskap som innebærer at når det oppstår mangel på arbeidskraft innen enkelte sektorer i et nordisk land, tas det kontakt med andre nordiske land med forespørsel om behov for arbeidskraft med de rette kvalifikasjoner. Eller motsatt, når det oppstår sterk arbeidskraftetterspørsel et sted som ikke kan dekkes nasjonalt, rettes henvendelser til andre nordiske land om muligheten for internordisk formidling. Dette ser vi eksempel på i dag. Norge har, som følge av en sterk utbygging i det sentrale østlandsområdet - ny hovedflyplass med tilhørende flytting av forsvarsinstallasjoner, nytt rikshospital, flere større forretningsbygg - fått et betydelig press på bygge- og anleggsmarkedet i dette området. Vi ville ha hatt store problemer med å gjennomføre disse utbyggingsprosjektene uten hjelp fra andre nordiske land, spesielt Sverige, som dessuten strir med stor arbeidsløshet. Svensk bygge- og anleggsarbeidskraft og svenske entreprenører kommer Norge til hjelp - til beste for begge land.

Det frie nordiske arbeidsmarked er, som vi vet, utvidet til å gjelde størstedelen av Vest-Europa gjennom tilslutningen til EU og EØS. Jeg har sterk tro på at det europeiske samarbeidet innenfor arbeidsmarkedspolitikken skal bli til fordel for utviklingen i de nordiske land på samme måte som det nordiske samarbeidet har vært det til nå. Dessuten er det vår intensjon at det nordiske samarbeidet skal bestå og bygges videre ut innenfor rammen av EU/EØS-samarbeidet.

Ved overgangen til et europeisk arbeidsmarkedssamarbeid har en måtte nedprioritere arbeidet med å opprettholde det systematiserte nordiske formidlingssamarbeidet . Jeg forutsetter imidlertid at dette ikke bare kan bli erstattet av, men også forbedret gjennom utbyggingen av det europeiske EURES-samarbeidet.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til arbeidsmarkedsutviklingen i denne regionen.

På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var det mange arbeidssøkere som ble formidlet fra regionen og over til Sverige, spesielt fra Kongsvinger/Skarnes området. Dette tok slutt da Sverige gikk inn i nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 90-tallet. Ledigheten i regionen økte fram til 1994. På dette tidspunkt kunne vi registrere de første signaler til en bedring i arbeidsmarkedet på norsk side. Siden har ledigheten gått sterkt ned i hele regionen.

Årsaken til bedringen henger sammen med konjunkturbedringen, de utbyggingsprosjektene jeg nevnte tidligere og det faktum at næringslivet i området har en høy andel innenfor trebe- arbeidingsindustri, produkter det er stor etterspørsel etter. Jeg vil legge til at arbeidskraften i området har lang tradisjon for mobilitet. Pendling til Oslo er et velkjent fenomen. Dette har utvilsomt vært med på å sikre bosettingen i området.

I området ligger ledighetsprosenten på 4,8, omlag som for landsgjennomsnittet. Regionen har en befolkning med gjennomgående lavt formelt utdanningsnivå. Den er det laveste i Hedmark fylke og også i landet som helhet. I en perode hvor arbeidsgiverne stiller økende krav m.h.t formalkompetanse vil vi kunne få problemer med å finne kvalifisert arbeidskraft lokalt til de ledige stillingene i området. På den annen side kan arbeidsgivere på grunn av arbeidsmarkeds- situasjonen se det fordelaktig å ansette personer som først etter noe opplæring kan fylle de aktuelle oppgavene på en god måte.

Vi kan risikere at ledigheten i denne regionen vil synke mindre enn andre steder på grunn av lav yrkesfrekvens, lav utdanningsfrekvens/utdanningstilbøyelighet og at næringsstrukturen vil bli svært konkurranseutsatt med økt internasjonalisering.

De mest effektive virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken i dette områder er, etter mitt syn, fortsatt sterk satsning på kvalifisering og motivering til økt utdanning.

Anntallet svensker som arbeider i Norge er i dag mindre sammenliknet med hva som var forholdet for 7 - 8 år siden. Den seinere tid har imidlertid interessen økt. Dette henger for en stor del sammen med utbyggingsprosjektene på Østlandet . Effekten av disse utbyggingene blir sterkere fra sommeren 1996. Jeg er overbevist om at dette samarbeidet står foran en betydelig økning i denne regionen.

Arbeidskontoret på Flisa har et godt samarbeid med AMO-sentret i Arvika. Dette har resultert i at Flisa -kontoret har fått disponere kursplasser på AMO-sentret i bytte med informasjon om oppdrag.

Jeg registerer at samarbeidet over grensen i stor grad skjer fra sak til sak ut fra aktuelt behov. Det er imidlertid viktig for å kunne utnytte de totale ressursene som er i grenseområdene i tillegg å gå inn i et forpliktende samarbeid på mer overordnet nivå. Det kan bidra til bedre målorientering og iverksetting, samt at det sikrer bedre informasjonsflyt om mulighetene for samarbeid.

En nyskapning, som følge av at Sverige og Finland har sluttet seg til EU er Interreg-programmene. Jeg er klar over at dette har vært tema på denne konferansen tidligere. Min kollega i NOE, Mary Kvidal, har holdt et innlegg hvor jeg går ut fra at problemstillinge rundt disse forhold ble inngående belyst. Jeg vil derfor fatte meg i korthet om Interreg.

Den omfattende regionalpolitiske innsatsen som gjøres i våre naboland etter at de fikk tilgang til EUs strukturfond, har skapt en ny situasjon for deler av næringslivet i mange norske regioner. Dette er en utfordring vi må ta på alvor. Startskuddet går i disse dager for iverksetting av Interregprogrammene som vil løpe fram til og med 1999. Som en illustrasjon på omfanget av disse programmene, kan jeg nevne at den norske stat skyter inn omlag 60 mill kroner pr år fram til og med 1999. Regionalt, fra fylkeskommuner og kommuner kommer et tilsvarende beløp. Fra EUs side stilles et beløp til rådighet tilsvarende hva den norske stat yter. Svenske og finske regionale myndigheter skyter inn det samme som norske regionale myndigheter. Tilsammen utgjør dette omlag 240 mill kroner hvert år fram til og med 1999.

Interreg er et EU initiert program hvor norske grensefylker har fått anledning til å delta i samarbeid med svenske og finske regioner som ligger opp mot norskegrensen. Norge deltar i tilsammen 6 Interreg- programmer, fra Interreg Barents i Nord, til Interreg-samarbeidet mellom Østfold og Bohuslän i Sør. Kommunal- og arbeidsdepartementet har tilsammen bevilget i overkant av 50 mill kroner til Interreg-programmene i 1996. Tatt i betraktning av at det satses tilsvarende beløp på regionalt nivå innebærer dette at Interreg er en betydelig satsing i grensefylkene også i Norge.

Hovedsatsningsområdene i Interreg-programmene er næringsutvikling, sysselsetting og verdiskapning. Fra mitt departements ståsted er det nye muligheter for næringsutvikling og derved muligheter for økt sysselsetting som vil være bærebjelken i de regionale samarbeids- relasjonene vi ønsker å fremme.

I Interreg-programmet "Inre av Skandinavien" som omfatter den regionen vi nå er i, legges det særlig vekt på å bygge videre på de lange tradisjonene for grenseregionalt samarbeid i regionen og den nære kontakten mellom innbyggerne på begge siden av grensen. Tradisjonelt tenker vi først og fremst på å lete etter nye samarbeidspartnere i Nord - Sør retning innen vårt eget land, mens det kanskje ofte burde være mer nærliggende å lete etter samarbeidspartnere i Øst - Vest retning. For eksempel innen arbeidsformidling, utdanning og FOU-sektoren. I Interreg- programmet "Inre av Skandinavien" er økt samarbeid innenfor kompetanseutvikling et av satsningsområdene. I samarbeid mellom høyskolene og utdanningsinstitusjoner på norsk og svensk side er målet bl.a. å utvikle utdanningsprogrammer rettet mot arbeidsledige og arbeidstakere i området. For å kvalitetssikre tilbudet ønsker man å involvere næringslivet i området i utviklingen av et felles utdanningstilbud.

I Interreg-programmene er det lagt opp til at regionale og nasjonale sektormyndigheter og partene i arbeidslivet i fellesskap definerer mål og strategier og aktivt medvirke til å utvikle den enkelte region. Jeg tror dette er en viktig faktor som vil bidra til en mer effektiv innsats for å nå de mål man har satt.

Interreg-programmet er ikke endelig godkjent av EU-Kommisjonen. Så langt jeg vet er det bare tekniske hindringer igjen. En godkjenning er derfor nært forestående. Det blir spennende å følge utviklingen i Interregsamarbeidet framover. Med en så betydelig satsing bør dette gi mange nye impulser til tiltak på tvers av grensen til glede for de som bor her. Jeg vil for min del benytte anledningen til å ønske dere lykke til med gjennomføringen.