Politisk rådgiver Roger Ingebrigtsen

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Tale ved åpningen av utstillingen "Boliger for folk flest" i Molde 5.januar 1996

Husbanken og boligsamvirket er to ektefødte barn av innsatsen for å bygge et norsk velferdssamfunn. Det var stor boligmangel, mye lav standard og trangboddhet i Norge i mellomkrigstida - og situasjonen etter krigen var ennå dårligere. Husbanken og boligbyggelagene ble de praktiske instrumentene som vi trengte for å drive boligsaken og gjenreisingen fram - i samarbeid med andre byggende krefter.For femti år siden hadde Stortingets forsterkede kommunalkomite Regjeringen proposisjon om opprettelsen av Husbanken til behandling. En enstemmig komite sluttet opp om forslaget og loven om Den norske stats Husbank ble gitt 1. mars.

Her i Molde ble boligbyggelaget stiftet i mai 1946 og har gjennom årene spilt en stor rolle for utbyggingen av stedet - både for å gjennomføre kommunens programmer for boligreising og for å virkeliggjøre boligdrømmen for sine medlemmer.

Boligbyggelagene ble stiftet etter et mønster som var kjent fra OBOS i Oslo. Vi fikk moderlag som stadig bygde nye og stort sett velskapte datterlag. Disse borettslagene er økonomisk selvstendige, men knyttet til moderlaget gjennom avtaler om boligforvaltningen. Gjennom dette systemet har boligsamvirket bidratt til en velordnet utbygging og drift av viktige deler av boligmassen i byer og tettsteder. Boligsamvirket har gjort en jobb som det offentlige mange steder måtte gjøre med eget apparat i andre land og ofte omtalt som kommunens forlengede arm i boligpolitikken.

Først i 1960 ble den organisasjonsformen som NBBLs medlemslag bygde på, nedfelt i en statlig lovgiving. Men stiftelsen av NBBL som en sentral organisasjon ga boligbyggelagene en støtte som bidro til at medlemmene kunne stole på boligkooperasjonen. NBBL sentralt kunne tilby råd og dåd til støtte for de lokale boligbyggelagene. NBBLs arkitektkontor har f eks satt preg på mange byer og tettsteder.

Finnmark og Nord-Troms var sammen med Molde og flere andre steder krigsherjet. Husbanken var et sentralt apparat for å sikre gjenreisingen. Molde og andre "brente steder" ble bygd opp igjen i en enkel og ofte stilren arkitektur. Gjenreisingshusene er en viktig del av kulturarven som også viser den nøkternhet som var nødvendig. Byplanene i gjenreisingsbyene har verdier som det er viktig at de lokale myndighetene tar vare på gjennom sin bruk av planredskaper og bygningslov.

Ved et jubileum bør vi både se oss tilbake og rette blikket framover. Og la meg da først fortsette med kommunenes, boligbyggelagenes og Husbankens oppgaver knyttet til byplanlegging og en bærekraftig utvikling av våre byer og bygningsmiljøer. Vi må i framtida være mer oppmerksomme på samspillet mellom naturen og det vi mennesker bruker og bygger. Vi må være mer natur- og miljøvennlige i byggemåter og utbyggingsmønstre. Vi trenger areal til utbygging, men la oss gjerne trekke et klart skille mot naturen og si hva vi vil verne. I mange byer kan det være mye å hente ved å bruke arealer på nytt, fortette og skape tettere boligområder der folk er mindre avhengige av bil i det daglige. Vi har lagt om virkemidlene i Husbanken fra i år - bl a med et nytt tilskudd til boligkvalitet. Med det ønsker vi at boligbyggelag og kommuner skal få en stimulans til å tenke bedre løsninger for folk og omgivelser - både i nybygging og ved fornyelse.

Det er en viktig utfordring i tida som kommer å stimulere en god byggeskikk - som både gjelder estetisk vakre hus, men som like mye dreier seg om god tilpasning av det vi bygger til stedene der vi bygger og god stedsforming. Den utstillingen vi har rundt oss her i dag viser at det er mye fin og variert byggeskikk å ta vare på i Norge. Det er mye som kan ødelegges ved uvettig forandring på de eldre husene eller i deres naboskap. Men vi ser og kjenner også mange miljøer som trenger en kraftig opprusning også estetisk - og for arkitektene og boligbyggelagene må det være en viktig oppgave å ta vare på og føye til verdier i boligområdene våre. Og Husbanken skal fortsatt være sekretariat for Statens byggeskikkutvalg med de utfordringer og forpliktelser dette gir.

Husbanken har forøvrig medvirket til gode prosjekter i Molde - bl a ser boligene på Meek holdt fram her på ustillingen.

Det blir med jevne mellomrom foreslått å legge ned Husbanken. Regjeringen ønsker ikke det, for det vi har bygd opp i denne institusjonen har vi ikke råd til å kaste vrak på - slik enkelte foreslår med jevne mellomrom. Men vi vil forandre Husbanken når det er riktig og bruke den på de aktuelle utfordringene. De er ikke de samme som i bolignødens 1946. Norge har i dag en god boligstandard for folk flest. Men ser vi rundt oss og ser vi framover har vi fortsatt utfordringer og dem skal vi arbeide med. Balansen i boligmarkedet er ikke selvsagt og vi må hele tiden arbeide for å ha et godt og nøkternt boligtilbud til folk med vanlige inntekter og med en bra kvalitet.

Samtidig har vi grupper med boligbehov vi ikke har dekket godt. Vi ønsker i vårt samfunn at de som ikke selv kan skaffe seg en egnet bolig skal få hjelp til dette. Her har kommunene et særlig ansvar - og vi gir gjennom Husbanken kommunene kraftigere redskaper for å fylle sin oppgave. Fra nyttår i 1996 har vi lagt om Husbankens subsidieprofil. Vi har fjernet den underrenta som Husbanken har operert med på 80- og nittitallet. Husbanken kan også i 1996 tilby dem som søker lån i Husbanken markedets gunstigste boliglån - og den er for tiden på 5,7 prosent. Vi kan kanskje bli nostalgiske når vi hører om lavrentepolitikken i etterkrigstiden med en husbankrente på 2,5 prosent fra 1946. Den gangen var imidlertid også andre samfunnsområder preget av omfattende reguleringer.

La oss også huske på at det er den alminnelige trygghet for arbeid og en trygg økonomi som har vært en forutsetning for at folk flest har satset på å bygge seg hus, kjøpe seg borettslagsleilighet og ta opp lån i Husbanken. Boliginteressene, vi som bor og de som søker bolig er virkelig tjent med en stabil utvikling av landets økonomi. Vi må bruke Husbanken og styre subsidiebruken på en måte som også tjener det formålet.

Husbanken ble opprettet rett etter krigskatastrofene i landet vårt. I dag opplever andre folk ennå vanskeligere tider. Noen kommer hit som flyktninger. Det gir oss alle utfordringer vi må løse på en måte som er oss verdig. Vi må skaffe folk tak over hode. Vi må hjelpe dem til å fungere etter redsler de har opplevd. Vi må slippe dem inn i våre bomiljøer. Sammen med kommunene og boligkooperasjonen ønsker vi fra statens side å bidra til at dette kan foregå på en god måte. Jeg oppfordrer sterkt dem som selv har en bolig til å gi andre den samme muligheten. Jeg synes ikke vi kan akseptere at en f eks i endel borettslag forsøker å hindre det arbeidet kommunene skal gjøre for å integrere flyktninger eller andre grupper i vanlige norske bomiljøer. Hvis vi må endre lovbestemmelser for å hindre slik utestenging, vil vi ta opp dette i departementet.

I generasjonene som var unge da de første Husbankhusene ble bygd er mange i dag ikke i stand til å gå trappa til andre etasje. Vi får etterhvert stadig større utfordringer når det gjlder å legge til rette boliger og boligområder for eldre og for funksjonshemmede som skal få sjansen til å leve et vanlig liv mellom oss andre. Regjering og Storting har også her gitt Husbanken oppgaver, tilskuddsmidler og stillinger for dyktige fagfolk for å løse disse oppgavene. Det er en stor utfordring for kommunene å søke samarbeid med Husbanken for å løse utfordringene i eget lokalsamfunn.

Det er også viktige roller å fylle for boligbyggelagene i slike sammenhenger. Molde boligbyggelag kan stå som en representant for lag som aktivt spiller sammen med kommunen for å løse boligoppgaver ut over boligene for hvermannsen. Hvis boligbyggelagene utvikler sine tilbud i de konsentrerte boligområdene kan de gi mange et lettere og bedre hverdagsliv. Det kan gjøre det enklere for kommunene å gi omsorg til eldre, funksjonshemmede og andre, og det kan styrke den konsentrerte bebyggelsen som vi må satse mer på i våre byområder. Regjeringen tok konsekvensen av boligkooperasjonens store betydning da markedet for noen år siden så ut til å slå pusten ut av enkelte boligbyggelag. Med støtte- og omstillingsmidler på i alt 100 millioner kroner har NBBL og boligbyggelagene gjort en stor jobb for å snu krisetegnene til nye muligheter. Jeg synes vi og kommunene skal ha lov til å vente gode bidrag til en aktiv lokal boligpolitikk fra boligbyggelagene i årene som kommer.

Utstillingen som vi nå skal åpne gir oss et svært interessant innblikk i vår nære historie. Den viser oss arkitektur og byggeskikk - det fysiske resultater. Vi kan se mange faser gjennom tiårene. Vi vil være stolte og glade for mye av det som vises - og vi skal huske at også forhold vi i dag kan gremme oss over kunne være lett å forklare og forstå i sin tid. Den sosiale historien kan vi ane gjennom bildematerialet og vi kan også se hvordan boligpolitikken har ført til en stor standardheving for folk flest. Dette er resultater som forplikter våre jubilanter i årene som kommer. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet har støttet arbeidet med utstillingen økonomisk og vi gratulerer Norsk Arkitekturmuseum med resultatet. Gjenreisingsbyen Molde er en fin ramme for denne åpningen av vandreutstillingene som skal markere dette jubileumsåret.

Og med det vil jeg erklære utstillingen "Boliger for folk flest" for åpnet.